Katolsk

Pastor van der Burg om «Det bibelske skriftemål»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg har i dag skannet inn et hefte skrevet av pastor van der Burg i 1963 – om skriftemålet. Jeg legger ut kapitlene her så snart jeg får korrekturlest dem – og slik innleder han sitt 60 sider lange hefte:

For å meddele oss den nåde han har fortjent for oss ved sin korsdød, har Jesus innstiftet bestemte rituser, som vi kaller sakramenter. Guds nåde er i seg selv usynlig, og det er derfor at Jesus har knyttet den til ytre tegn. De skal forvisse oss om den nåde vi får, og minne oss om dens opprinnelse fra Kristus.

Kristus har ikke bare innstiftet ett sakrament, men flere sakramenter, i overensstemmelse med de forskjellige behov for det åndelige liv. I innretningen av det siste har han tydeligvis villet etterligne det naturlige liv. Det første som et menneske trenger til å leve, er at det blir født. Vår fødsel til det overnaturlige liv er dåpen. «Uten at noen blir født av vann og den Hellige And, kan han ikke gå inn i Guds rike» (Joh. 3,5) . Men livet er stadig utsatt for angrep og skadelige påvirkninger, og trenger å bli beskyttet og styrket. Til dette svarer for det åndelige liv fermingens (håndpåleggelsens) sakrament, som «ikler oss kraft fra det høye» (Luk. 24,49; Ap. Gj. 1,8; 2,38-39; 8,14 flg.; 19,6; Hebr. 6,2). Livet trues også av en indre oppløsning, som gjør at vi trenger næring. Næringen for vårt åndelige liv er Alterets sakrament. Men trass i denne omsorg for vårt liv, kan det bli skadet, så vi trenger helbredelsesmidler. Det viktigste middel til å helbrede sjelens liv er botens (skriftemålets) sakrament.

Når Jesus har innstiftet et sakrament (dåpen) for å gi oss nådelivet, og flere sakramenter (fermingen og Alterets sakrament) for å styrke og bevare det, da er det allerede på forhånd sannsynlig at han også har innstiftet et særlig sakrament for å gjenopprette (gjengi) det. Det er rimelig å anta at Gud krever noe mer av en som krenker ham ved en grov synd etter sin dåp, enn av en som aldri har vært kristen.

Etter denne innledninga har heftet følgende seks kapitler:

KAP. I. Innstiftelsen av skriftemålets sakrament bevitnes av Bibelen

KAP. II. Kirkehistorien viser at skriftemålets sakrament har vært i bruk fra de eldste kristne tider av

KAP. III. De mest brukte slagord mot skriftemålet

KAP. IV. Skriftemålets velsignelsesrike virkninger for det åndelige og moralske liv

KAP. V. Skriftemålet hos protestantene

KAP. VI. Om avlat

«Paven, Kirken og tidens tegn»

Katolsk, Paven /

Peter Seewalds bok om pave Benedikt har tittelen: Verdens lys: Paven, Kirken og tidens tegn. Erkebiskop Charles J. Chaput, O.F.M. Cap., i Denver, skriver interessant om den nye boka på First Things’ nettsider:

In his foreword to this remarkable book—structured as a conversation between Benedict XVI and journalist Peter Seewald—George Weigel praises the German Pope for his “frankness, clarity and compassion.” This is very true. It’s also an understatement. No serving bishop of Rome has ever spoken so openly and disarmingly as Benedict XVI does in Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times.

Benedict (as then-Cardinal Joseph Ratzinger) and Seewald have worked together in the past. While Seewald asks blunt questions, the Pope’s trust in him is clearly high. The resulting exchange between the two men is bracing and memorable, an absolutely mandatory read for anyone who wants a sense of the Petrine ministry and its burdens from the inside.

And yet, one comes away from this text with a mix of exhilaration and sympathy. The exhilaration springs from meeting in Benedict an extraordinary Christian intellect, articulate and unfiltered; a man prudent, generous, and penetrating in his judgment, candid in his self-criticism, brilliant but accessible in his thinking, and unshakeable in his faith. The sympathy flows from knowing that, in the current media climate, almost anything Benedict says may be hijacked to serve other agendas. …

Hva paven sa om kondomer og andre ting – i det boklange intervjuet

Katolsk, Paven /

John Allen har tydeligvis allerede lest bok-intervjuet på 180 sider, der pave Benedikt uttaler seg om mange spørsmål – mye om kontroverser over ting han har sagt og gjort de siste åra. Les gjerne denne interessante artikkelen. Om kondom-spørsmålet skriver Allen ganske balansert:

it’s the pope’s surprisingly nuanced comments on condoms which have excited international interest.

In chapter eleven of the book, Benedict tells Seewald that the anti-birth control teaching of Pope Paul VI in the 1968 encyclical Humanae Vitae remains an important witness against the “banalization of sexuality.”

Nonetheless, Benedict says that in carefully circumscribed cases – where the intent is to prevent the transmission of disease, not to prevent pregnancy – the use of a condom “can be a first step in the direction of moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants.”

The pontiff offers the example of a male prostitute, though the same line of reasoning could arguably be applied in cases of heterosexual couples where one partner is HIV-positive and the other isn’t.

That question has long been a subject of Catholic debate, even among cardinals. In 2006, the Vatican’s Pontifical Council for the Health Care Pastoral examined the question of condoms for married couples where one is HIV-positive and tentatively drew a positive conclusion, but no formal statement was issued – in part because of PR concern in the Vatican that such a limited concession would be heard by the world as blanket approval of condoms.

In a Nov. 21 statement, Jesuit Fr. Federico Lombardi, the Vatican spokesperson, said that the pope’s comments did not come out of the blue.

“Numerous moral theologians and authoritative ecclesiastical personalities have sustained, and still sustain, similar positions,” Lombardi said. “Nevertheless, it’s true that they have not been heard until now with such clarity from the mouth of the pope, even if it’s in a colloquial rather than magisterial form.” …

Hva paven virkelig sa om kondombruk

Katolsk, Paven /

Søndag morgen leser jeg mange reaksjoner på gårsdagens nyhet, der pave Benedikt omtaler bruk av kondomer. Det ser ut til at noen kommentarer bygger på en oversettelse av den italienske utgaven, som ser ut til å være lite presis (det er snakk om en mannlig prostituert som er HIV-smittet, og ordet rettferdiggjort brukes ikke). Les gjerne hele det aktuelle avsnittet fra den offisielle engelske utgaven (på Ignatius Press) under.

Sekulære aviser etc. misforstår i stor grad det paven sier (at han nå har forandret syn og åpner for bruk av kondom for katolikker!), og noen konservative katolikker hisser seg også opp – uten god grunn syns jeg nok. Pave Benedikt sier at seksualiteten må gjøres menneskelig og moralsk, da løser vi også HIV-problemet, mens kondomer er med og banaliserer sekesuelle handlinger.

«On the occasion of your trip to Africa in March 2009, the Vatican’s policy on AIDs once again became the target of media criticism.Twenty-five percent of all AIDs victims around the world today are treated in Catholic facilities. In some countries, such as Lesotho, for example, the statistic is 40 percent. In Africa you stated that the Church’s traditional teaching has proven to be the only sure way to stop the spread of HIV. Critics, including critics from the Church’s own ranks, object that it is madness to forbid a high-risk population to use condoms.»

The media coverage completely ignored the rest of the trip to Africa on account of a single statement. Someone had asked me why the Catholic Church adopts an unrealistic and ineffective position on AIDs. At that point, I really felt that I was being provoked, because the Church does more than anyone else. And I stand by that claim. Because she is the only institution that assists people up close and concretely, with prevention, education, help, counsel, and accompaniment. And because she is second to none in treating so many AIDs victims, especially children with AIDs.

I had the chance to visit one of these wards and to speak with the patients. That was the real answer: The Church does more than anyone else, because she does not speak from the tribunal of the newspapers, but helps her brothers and sisters where they are actually suffering. In my remarks I was not making a general statement about the condom issue, but merely said, and this is what caused such great offense, that we cannot solve the problem by distributing condoms. Much more needs to be done. We must stand close to the people, we must guide and help them; and we must do this both before and after they contract the disease.

As a matter of fact, you know, people can get condoms when they want them anyway. But this just goes to show that condoms alone do not resolve the question itself. More needs to happen. Meanwhile, the secular realm itself has developed the so-called ABC Theory: Abstinence-Be Faithful-Condom, where the condom is understood only as a last resort, when the other two points fail to work. This means that the sheer fixation on the condom implies a banalization of sexuality, which, after all, is precisely the dangerous source of the attitude of no longer seeing sexuality as the expression of love, but only a sort of drug that people administer to themselves. This is why the fight against the banalization of sexuality is also a part of the struggle to ensure that sexuality is treated as a positive value and to enable it to have a positive effect on the whole of man’s being.

There may be a basis in the case of some individuals, as perhaps when a male prostitute uses a condom, where this can be a first step in the direction of a moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants. But it is not really the way to deal with the evil of HIV infection. That can really lie only in a humanization of sexuality.

«Are you saying, then, that the Catholic Church is actually not opposed in principle to the use of condoms?»

She of course does not regard it as a real or moral solution, but, in this or that case, there can be nonetheless, in the intention of reducing the risk of infection, a first step in a movement toward a different way, a more human way, of living sexuality.

Les et par grundige kommentarer HER og HER.

«Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge.»

Katolsk /

Slik erklærer pave Pius XI i desember 1925 at det skal feires en høytidelig fest for Kristus som verdens Konge i alle katolske kirke. Her er litt mer av konteksten til denne bestemmelsen:

… Og i sannhet! Det hellige år som iler sin ende i møte, byr Oss en overmåte velkommen anledning til å utføre den her kunngjorte hensikt: Den allgode Gud har nemlig henvendt de troendes hjerter og tanker til de himmelske goder som overgår al forstand, og har atter enten beriket dem med sin nådes gave eller gitt dem ny kraft til å vandre videre på den rette sti og nye impulser til å strebe etter fullkomnere ting. Om Vi da tar hensyn til de mange ansøkninger som er rettet til Oss eller Vi betrakter begivenhetene i det store jubileums forløp, så finner Vi rikelig grunn til den antagelse, at nå endelig er den av alle så etterlengtede dag frembrutt, på hvilken Vi kan forkynde at Kristus ved en egen og særskilt fest bør forherliges som

konge over hele menneskeslekten.

Denne guddommelige konge, i sannhet så vidunderlig i sine helgener, har nemlig i dette år, som Vi sa i begynnelsen mottatt en herlig hyllest derved at en ny skare av hans stridsmenn er blitt opphøyet med himmelske æresbevisninger. I det samme år blev det muliggjort for alle å beundre de seire som evangeliets forkynnere har vunnet for Kristus ved å utbrede hans rike – takket være den overordentlige utstilling av forskjellige ting som illustrerte de møysommelige arbeider på misjonsmarken. Og i det samme år endelig har Vi ved høytideligholdelsen av århundredeminnet om det nikenske kirkekonsil kommet i hu stadfestelsen av det menneskevordne Ords vesenslikhet med Faderen – et troens mysterium som den samme Kristi herredømme over alle folk hviler på som på sitt fundament.

Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge. Og Vi vil at denne fest skal feires hvert år overalt, på den hele Jord på den siste søndag i oktobermåneden, den søndag nemlig som umiddelbart går forut for allehelgensfesten.

Dessuten forordner Vi at der på samme dag skal fornyes

menneskeslektens årlige innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte.

som vår uforglemmelige forgjenger Pius X hadde befalt skulle gjentas hvert eneste år.

Bare for dette års vedkommende vil Vi at denne fest skal feires 31. ds., idet Vi selv på denne; dag vil holde en pontifikalgudstjeneste til forherligelse av Jesus Kristus som konge, og vil da forordne at den samme innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte må finne sted i Vårt nærvær.

Vi synes ikke å kunne avslutte det hellige år på en bedre eller mere passende måte. Og Vi tror heller ikke å kunne gi Kristus, tidenes udødelige konge, et større bevis på Vårt hi ertes takknemmelighet hvori Vi også inneslutter hele den katolske verdens takknemlige sinnelag – for de velgjerninger som i denne hellige tid er blitt ydet Oss, Kirken og alle katolske kristne.

Der foreligger heller ikke noen grunn, ærverdige, brødre, til utførligere å forklare dere av hvilken årsak Vi har dekretert at Jesu Kristi kongefest skal feires adskilt fra andre fester, hvori der allerede er innesluttet en viss antydning og festligholdelse av denne Vår Herres kongelige verdighet. Det er nok å gjøre oppmerksom på ett faktum: Riktignok er det så at Kristus i alle disse fester er hva man kaller festens materielle emne, men det formelle emne er allikevel aldeles forskjellig fra Kristi kongelige makt og kongelige tittel. Når Vi dessuten har henlagt denne fest på en søndag, så er grunnen den at ikke alene presteskapet – skal bringe den guddommelige konge sin hyllest ved den liturgiske offerhandling i og ved de prestelige bønner og salmer, men også folket skal være fri for de sedvanlige sysler for å kunne gi Kristus et strålende vitnesbyrd om sin hyllest og sin tjenestevillighet, oppfylt av en hellig fryds sinnelag. Den siste søndag i oktobermåneden forekom Oss å passe best til festligholdelsen av denne høytid, fordi kirkeårets løp med denne søndag nesten avsluttes. På den måte blir mysteriene i Jesu Kristi liv, hvis ihukommelse før i årets løp er blitt feiret, likesom fullendt og kronet ved Kristi kongedømmets høytid; og før Vi feirer alle helgeners forherligelse, forkyndes og prises Hans herlighet som triumferer i alle helgener og utvalgte.

Deres oppgave skal det derfor være, ærverdige brødre, og deres andel å sørge for at der forut for den årlige høytid på bestemte dager prekes for folket i de enkelte menigheter. Ved disse prekener blir folket nøyaktig undervist og formanet angående festens vesen, betydning og viktighet, for at det skal innrette sitt liv slik, at det er hine verdig som trofast og med iherdig iver underkaster seg den guddommelige konges herredømme. …

Ny kondomdebatt?

Katolsk, Paven /

Aftenposten, Vårt Land og sikkert mange andre aviser vil sikkert ha det til (de gjør det allerede) at pave Benedikt (og dermed Den katolske Kirke) skal ha forandret syn på bruk av kondom, når han sier følgende (fra BBC):

He said condoms could reduce the risk of infection with HIV, such as for a prostitute, in a series of interviews he gave to a German journalist.

The Vatican newspaper ran excerpts on Saturday.

The comments appear to soften the Roman Catholic Church’s hardline stance, which until now had banned the use of any form of contraception.

When asked whether the Catholic Church is «fundamentally against the use of condoms», the Pope is said to have replied, in the book entitled Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times:

«It of course does not see it as a real and moral solution.

«In certain cases, where the intention is to reduce the risk of infection, it can nevertheless be a first step on the way to another, more humane sexuality,» he said.

The Pope gives the example of the use of condoms by prostitutes as «a first step towards moralisation», even though condoms are «not really the way to deal with the evil of HIV infection».

The pope says that the «sheer fixation on the condom implies a banalisation of sexuality» where sexuality is no longer an expression of love, «but only a sort of drug that people administer to themselves».

Pius XI: Det er nyttig å innføre en offentlig fest

Katolsk /

Slik argumenterer pave Pius XI bl.a. for å innføre festen for Kristus som Konge:

…. Å, for en lykke det ville være oss forunt å nyte, hvis de enkelte mennesker, familier og stater ville la seg styre av Kristus! Da kunne man, for å bruke de ord som Vår forgjenger Leo XIII for 25 år siden har rettet til alle biskoper i hele verden, lege så mange sår, da ville enhver autoritetsrett atter oppblomstre i sin opprinnelige kraft, da ville fredens goder vende tilbake, og sverdene og våpnene ville falle av hendene, med det samme alle mennesker beredvillig ville anta Kristi herredømme og vise Ham lydighet, med det samme enhver tunge ville bekjenne at Jesus Kristus er i Gud Faders herlighet. (Ene. «Annum sanctum» av 25. mai 1899).

For at de omtalte og i så høy grad attråverdige fordeler i desto rikere fylde må mottas og med desto, større stabilitet må forbli det kristelige samfunns. egenhet, bør kjennskapet til vår Frelsers kongelige verdighet få den størst mulige utbredelse.

Til å fremme dette mål synes intet å være bedre skikket enn

innstiftelsen av en egen og spesiell festdag for Kristus som Konge.

Og i sannhet, når det gjelder å gjennomsyre folket med saker angående troen og formedelst dem å løfte folket til livets indre gleder, da øver de årlige høytider til minne om de hellige mysterier langt større innflytelse enn selv de viktigste dokumenter av hvilken som helst art som utgår fra det kirkelige læreembede.

For disse dokumenter falder som oftest i færre og kun i lærdere menns hender, mens slike festdager derimot slår inn hos alle troende og belærer dem. Hine dokumenter taler så å si kun én gang, de kirkelige festdager derimot hvert eneste år og i all fremtid. Dokumentene påvirker fremfor alt menneskenes forstand, festdagene derimot både forstand og hjerte, d. v. s. hele mennesket på en hellbringende måte. Det er jo en grei sak: Da mennesket består av sjel og legeme, så må det beveges og oppildnes formedelst festdagenes utvortes høytidelighet slik at det ved de vekslende riters skjønnhet i større fylde innstiger de guddommelige fordommer og forvandler dem i sitt kjød og blod; da blir disse mysterier på den måte hjelpemidler til fremgang i menneskets åndelige liv.

Forøvrig fremgår det av kirkehistoriens dokumenter at sådanne fester i århundrers løp ble innført, den ene etter den anden, alt ettersom det syntes nødvendig og nyttig for det kristelige folk. Det var f.eks. tilfellet når folket måtte styrkes i en felles fare eller måtte vernes mot heresienes snikende villfarelser eller i høyere grad skulle beveges og oppflammes til å minnes med hellig iver og i from takknemlighet noen troshemmelighet eller noen annen velgjerning av den guddommelige godhet.

På den måte begynte man fra den kristelige tidsalders første århundreder av å minnes martyrene i de hellige riter. Den gang pintes nemlig de kristne på det verste, og derfor skulle høytidelighetene til ære for martyrene, som den hellige Augustin sier, være en oppmuntring til å lide martyriet. (Sermo 47, de Sanctis). Likeså forholder det med de liturgiske æresbevisninger som senere ble gitt bekjennerne, jomfruene og enkene; disse kirkelige utmerkelser var fortrinnlige midler til å oppildne de troende til å utøve disse dyder som var like nødvendige også i fredstidene.

Men fremfor alt har de festlige høytider som ble innstiftet til ære for den saligste Jomfru, hatt den virkning at det kristelige folk ikke bare med større religiøs ærefrykt hyllet Gudsmoderen og den beskytterinne som alltid er til hjelp beredt, men at det også elsket henne med større varme som den mor som var etterlatt dem av Frelseren som ved testament. ….


Les hele hans encyklika fra 1925 her.

Biskop Eidsvig på Den norske kirkes kirkemøte

Katolsk, Økumenikk /

Vår egen biskop var på Den norske kirkes kirkemøte i går, og snakket varmt om de menneskelige relasjonene så nå fins mellom katolikker og lutheranere i Norge:

… Jeg forlot Den norske kirke i 1977, og efterhvert forlot jeg også Norge, for godt trodde jeg selv. Da jeg kom tilbake, noe forbauset, var det ikke bare et gjensyn med egne trosfeller og til nye oppgaver med dem; det var til noe mer enn et høflig gjensyn med Den norske og lutherske kirke: Til et liv og, langt på vei, felles mål med dere. Å overse den kristne tradisjon som samler det store flertall av folket, ville være dumt og arrogant; det skjønte jeg faktisk av meg selv.

Det som overrasket meg var at de par prosent av befolkningen jeg representerte, var verd mer enn positiv oppmerksomhet fra deres side. Jeg opplevde sterk kollegialitet og mennesklig støtte – langt utover hva høflighet skulle tilsi – om det var med biskop Kvarme eller den nyss avgåtte preses, Skjevesland, eller hvem det nå var av biskoper, andre geistlige eller lege. Jeg ble nesten urolig av å føle meg så hjemme blant dere. – Da min forgjenger, biskop J. W. Gran, oppsøkte sine lutherske kollegaer tidlig i 1960-årene, ble han høflig mottatt, men på et par unntagelser nær hadde han følelsen av at de ikke helt skjønte hva han ville.

Den mennesklige side av dette er viktig nok, men viktigere var erkjennelsen av å komme til noe felles. Det katolske er ikke lenger uten hjemstavnsrett, noe som i verste fall kunne forstyrre en protestantisk og nasjonal kirkelig tradisjon ved kunstnere og akademikeres konversjoner. Det virker som om dere håper at katolisismen kan gi dere mer enn prosesjonskors og votivlys uten at de lutherske prinsipper rokkes. …

Sitatet er fra biskop Eidsvigs hilsen på møtet, som kan leses her (pdf). Og her kan man lese mer om møtet.

Bønn for det ufødte liv – ved starten av advent

Katolsk, Paven /

Jeg sitter nå og forbereder en bønnesamling for det øfødte liv ved starten av advent i år – her i St Hallvard kirke, lørdag 27. november kl 17.00. Pave Benedikt minnet alle verdens katolikker om dette sist søndag under angelus:

Pope Benedict XVI is calling on all Catholics to join in a Vigil for All Nascent Human Life, to be celebrated in local parishes and dioceses Nov. 27.

After praying the midday Angelus together with those gathered in St. Peter’s Square, the Pope recalled that the event is «a joint initiative with the local Churches throughout the world and I have recommended it to be observed in parishes, religious communities, associations and movements too.»

«The time of preparation for Holy Christmas is a propitious moment to invoke divine protection for every human being called into existence, and also for a thanksgiving to God for the gift of life received from our parent,» he added.

The Hoy Father will celebrate the vigil in St. Peter’s Basilica on the eve of the First Sunday of Advent. The Congregation for Divine Worship and the Sacraments and the Pontifical Council for the Family collaborated in creating an outline for the vigil.

Fra zenit.org – jeg skrev også om det på denne bloggen 3. oktober.

Her er informasjon om bønnesamlingen i St Hallvard kirke – 27. november kl 17.00.

Hva kan bevares i den protestantiske kirkelige tradisjonen?

Katolsk, Økumenikk /

La meg begynne med et eksempel som ligner en del: Når ortodokse kirker ønsker fullt fellesskap med paven og Den katolske Kirke, så må de forandre sine synspunkter på pavens plass, hvordan Kirken ledes, og underlegge seg dens struktur og disiplin. Men de kan beholde 100% av sin liturgiske tradisjon, teologi og sine biskoper. Når protestanter søker enhet med Den katolske Kirke (og nå tenker jeg mest på anglikanere og lutheranere), må de selvsagt oppgi en hel del mer, men det skulle også være mulig å la dem få beholde mye fra sin egen tradisjon.

Etter Vatikankonsilet var det samtalene med anglikanerne (bildet over er fra 1966) som kom raskest i gang (og man må nok i dag kunne si at man var overoptimistiske), mens samtalene med lutheranere kom mer gradivis, men ble etter hvert svært fruktbare. Og til noen anti-økumener som av og til kommeneter på denne bloggen: Man misforstår nok pave Paul VI når man tolker hans uttrykk «united but not absorbed» som noe annet enn det jeg har skrevet over – at man på alle punkter godtar den katolske lære, men samtaidig kan få beholde tradisjoner som er forenlige med denne lære.

Det er det jeg har har introdusert så langt, som William Oddie skriver om i et innlegg i The Catholic Herald:

Some cradle Catholics still just don’t get it. Why do they want their own little enclave: if they want to be Catholics, why don’t they just join? What is this stuff about an Anglican “patrimony”? Isn’t that just what they want to get away from?

The first thing to say about the usage of Anglican “patrimony” is that it wasn’t coined by an Anglican, but by Pope Paul, in the days before the aspiration of an eventual corporate reunion of Canterbury and Rome (always, with the benefit of hindsight, an impossible dream) had been rudely shattered by the Anglicans’ unilateral decision fundamentally to redefine their orders in a way impossible for Catholics ever to accept.

But in those days, the ordination of women seemed a very distant – and unlikely – possibility which many (I was one of them) chose to ignore. The way forward to reunion seemed to be open; the pace seemed to be quickening. At the beatification of the English and Welsh martyrs in 1970 (which offended many Anglicans at the time), Pope Paul went out of his way to make an overture to the Anglican tradition (of which he was a genuine admirer: he used to listen to LPs of Anglican church music in moments of relaxation). “There will,” he said, “be no seeking to lessen the legitimate prestige and usage due to the Anglican Church when the Roman Catholic Church … is able to embrace firmly her ever-beloved sister in the one authentic communion of the family of Christ…” He made it clear that what he called the “worthy patrimony” of Anglicanism would be preserved in a united Church. A few years later, he said that he believed that “these words of hope ‘The Anglican Church united not absorbed’ are no longer a mere dream”.

Alas, he was wrong. The wholesale reunion of Canterbury and Rome was always a mere dream; and soon it was brutally shattered. But Pope Paul’s vision of an Anglican “patrimony” united with the Catholic Church but (like the Eastern Catholic patrimony) not wholly absorbed, were not forgotten, either in Rome (where Cardinal Ratzinger remembered them) or by those Anglicans who for nearly two decades have been talking, firstly to him at the CDF, and then to his successors at the CDF who have remained in charge of the process throughout: it was their decision, entirely justified, that the English bishops should not be consulted, since they would have done everything they could to wreck it, as they had once before in the 1990s.

William Oddies bok: The Roman Option

Katolsk, Økumenikk /

Dr. William Oddie skriver i The Catholic Herald og ga i 1997 ut en bok som heter The Roman Option, som forteller om hva som skjedde etter at hundrevis av anglikanske prester i England ble katolikker (og mange av dem deretter katolske prester) i 1992. Skulle disse måtte glemme alt de hadde gjort tidligere i livet og fra første stund bli helt vanlige engelske katolikker (også sosialt og liturgisk), eller skulle man i større grad ønske velkommen deler av den anglo-katolske tradisjonen (ting som ikke bryter med katolsk lære)? Jeg leste boka da den var ganske fersk, og den gjorde ganske sterkt intrykk på meg siden jeg opplevde lignende ting selv i Norge fra 1994.

Vatikanet, representert først og fremst ved kardinal Ratzinger vil gjerne være generøse, og ville la disse personene ta med seg fruktbare ting fra sin egen tradisjon. I England virket det som bare kardinal Hume støttet en slik holdning, men han måtte gi seg da nesten alle andre biskoper og katolske prester i England ikke var enige. Og det er med denne historiske kunnskapen i bakhodet at Dr. Oddie skriver om det som nå holder på å skje i England for andre gang – med veldig mange nye konvertitter.

På Amazon kan man lese mer om denne boka, og bl.a. se denne anmeldelsen:

… … The book actually has quite a different object: to discuss the circumstances in which bodies of Anglo-Catholics might move collectively to Rome rather than having to convert one by one. In Oddie’s view there were serious possibilities of such collective conversions following 1992 but the opportunity was lost, mainly through the timidity of English Roman Catholics. The great appeal of this book is the nuanced way in which Oddie sketches the many and various versions of, and perspectives on, the so-called «Roman Option»; he keeps all the balls in play with considerable skill, using them to form a narrative that gradually builds (as the Roman Option appears more and more likely) before reaching an impasse that the reader knows from the start will eventually block further progress. To maintain our interest in a somewhat arcane subject matter when the denouement is thus predetermined would be impossible were Oddie’s writing not commendably precise and energetic at the same time.

It helps, of course, that his real story moves quickly away from the specific issue of women’s ordination to embrace such central issues as authority within the church and such questions as the meaning of Catholicism itself. That Oddie is so helpful on these huge topics, whilst keeping their coverage within bounds as a framework for his main narrative, is another tribute to his skills.

I have described the story of this book as being that of the Roman Option following the decision of 1992, but Oddie is at pains to place this story within the context of a broader «realignment of English-speaking Christianity»: one in which those of Catholic mind enter into full communion with Rome, but also one in which mainstream English non-conformism reunites with a Church of England that, in Oddie’s view, is now irreconcilably Protestant (if, for the moment, reluctant to see itself in such terms).

Om Israelsfolkets stilling i Guds frelsesplan – igjen

Katolsk, Teologi /

En erkebiskop skapte mye oppstyr helt på slutten av bispesynoden for Midt-Østen, som nylig gikk av stabelen i Vatkanet. Denne artikkelen i First Things tar opp skaden som skjedde, og er overrasket over at ikke noen har prøvd å korrigere uttalelsen. (Men aller siste nytt er at erkebiskop Bustros selv har presisert hva han mente – se her.)

The Archbishop for Greek Melkites in the United States, Cyril Salim Bustros, declared at the end of the synod that the biblical concept of a promised land for the Jews “cannot be used as a basis to justify the return of the Jews to Israel” because the original promise made by God to the children of Israel “was nullified by Christ. There is no longer a chosen people.”

Bustros seemed to be trying to reverse the positive momentum in Jewish-Catholic relations of the last forty years. Though speaking for himself and not the Vatican, he was reverting to the first days of the Vatican’s relations to modern Israel that Rome might rather forget. On May 14, 1948, the semi-official Vatican daily, L’Osservatore Romano, declared, “Modern Israel is not the heir to biblical Israel. The Holy Land and its sacred sites belong only to Christianity: the true Israel.”

The attitude to Israel changed over the next fifteen years as the church began to refine its understanding of the Jewish people. In the years following the Holocaust both Catholics and Protestants realized they had failed to recognize the radically Jewish character of Jesus, Paul, and Christianity itself. ….. “These three chapters (Rom. 9-11) emphatically forbid us to speak of the church as having once and for all taken the place of the Jewish people.” …

Partly stimulated by this new scholarly discussion of the Jewish covenant Paul calls “irrevocable” (Rom 11.27-29), the Second Vatican Council proclaimed in Nostra Aetate that “the Jews still remain most dear to God because of their fathers, for He does not repent of the gifts He makes nor of the call He issues.” Pope Paul VI famously declared the Jews “our fathers in the faith” in a trip to the Holy Land in 1964. John Paul II spoke of the Jews “as our elder brothers in the faith,” and insisted in Crossing the Threshold of Hope that “this extraordinary people continues to bear signs of its divine election.”

…. Pope Benedict has also affirmed this continuing Jewish covenant. In Many Religions—One Covenant, he writes that Jesus’ mission was to transform the history of Israel into the history of all, but “without the abolishment of the special mission of Israel.” Jews are still “the Chosen People,” but now because of Jesus the nations “become People of God with Israel through adherence to the will of God and through acceptance of the Davidic kingdom.” …

Pave Benedikts: Verbum Domini

Katolsk, Paven, Teologi /

Vi har nå (endelig, etter to år) fått pave Benedikts POST-SYNODAL APOSTOLIC EXHORTATION VERBUM DOMINI OF THE HOLY FATHER BENEDICT XVI TO THE BISHOPS, CLERGY, CONSECRATED PERSONS AND THE LAY FAITHFUL ON THE WORD OF GOD IN THE LIFE AND MISSION OF THE CHURCH.

Dokumentet kan leses i sin helhet HER (pdf-fil) på engelsk, og de ca 200 sidene avlsuttes slik:

… I remind all Christians that our personal and communal relationship with God depends on our growing familiarity with the word of God. Finally, I turn to every man and woman, including those who have fallen away from the Church, who have left the faith or who have never heard the proclamation of salvation. To everyone the Lord says: “ Behold, I stand at the door and knock; if anyone hears my voice and opens the door, I will come in to him and eat with him, and he with me” (Rev 3:20).

May every day of our lives thus be shaped by a renewed encounter with Christ, the Word of the Father made flesh: he stands at the beginning and the end, and “ in him all things hold together ” (Col 1:17). Let us be silent in order to hear the Lord’s word and to meditate upon it, so that by the working of the Holy Spirit it may remain in our hearts and speak to us all the days of our lives. In this way the Church will always be renewed and rejuvenated, thanks to the word of the Lord which remains for ever (cf. 1 Pet 1:25; Is 40:8). Thus we too will enter into the great nuptial dialogue which concludes sacred Scripture: “ The Spirit and the bride say: ‘Come’. And let everyone who hears say: ‘Come!’ ” The one who testifies to these things, says: ‘Surely I am coming soon!’. Amen. Come, Lord Jesus! ”. (Rev 22:17, 20).

Given in Rome, at Saint Peter’s, on 30 September, the Memorial of Saint Jerome, in the year
2010, the sixth of my Pontificate.

BENEDICTUS PP XVI

Verdens største røkelseskar

Katolsk, Paven /

Jeg har skrevet lite om pave Benedikts besøk i Spania sist uke, men her er han foran det berømte røkelseskaret i St Jakobs kirke i Santiago de Compostela.

Pave Leo I

Katolsk, Liturgi /

I går feiret vi minnedagen for pave Leo I – pave fra 440-461. Les mer om ham på katolsk.no, bl.a.: «Leo ble pave i en krisetid både for Kirken og keiserriket. Han var en energisk og målbevisst pave, og selv hans motstandere betegnet ham som en av tidenes beste paver, «løven (=Leo) av Juda stamme». Hele hans politikk og alle hans uttalelser var fylt av hans overbevisning om at den øverste og universelle autoritet i Kirken, opprinnelig gitt av Kristus til Peter, hadde blitt overført til enhver etterfølgende biskop av Roma. Leo påberopte seg da Matt 16,18. Som apostelens arving overtok paven Peters funksjoner, fulle autoritet og privilegier. …»

Han har sitt eget sidealter i Peterskirken, som vi kan lese mer om på NLM-bloggen, bl.a. følgende:

On the Calendar of the Ordinary Form of Roman Rite, November 10 is the feast of Pope St. Leo I, who died on this day in the year 461; his reign of slightly more than 21 years is the tenth longest in the history of the Papacy, and certainly on of the most important. His relics are in one of the altars of the Basilica of St. Peter, which faithfully maintains the tradition of decorating the various side altars on the feasts of the saints to whom they are dedicated. Over the altar stands the extraordinary relief sculpture of Pope Leo putting Attila the Hun to flight, one of the last works of Alessandro Algardi, a great rival of Bernini.

Lesning fra Makkabeerbøkene også i søndagens messe

Katolsk, Liturgi /

Første lesning i denne søndagens messe (les alle tekstene her) er også tatt fra Makkabeerbøkene:

2 Makk 7, 1-2. 9-14
Verdens Konge skal reise oss opp igjen til en evig oppstandelse av livet

I de dager ble syv brødre arrestert sammen med sin mor. Kongen lot dem torturere med pisker og remmer for å tvinge dem til å spise av svinekjøttet i strid med Guds lov. En av dem grep ordet på vegne av alle og sa: «Hva vil du forhøre oss om? Hva vil du vite? For vi er rede til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.» Idet han trakk sitt siste åndedrag, sa den andre: «Du, din usling, kan nok skille oss fra dette liv; men verdens Konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi er gått i døden for hans lover.» Etter ham ble den tredje utsatt for behandlingen deres. Med en gang det ble forlangt, rakte han tungen ut, og modig strakte han frem hendene og sa: «Himmelens Gud har gitt meg disse lemmer. Hans lover betyr mer for meg enn lemmene, og av ham håper jeg å få dem tilbake igjen.» Både kongen selv og mennene hans måtte undre seg over den unge mannens sjelsstyrke, for han brydde seg ikke om smertene. Etter at også han hadde forlatt dette liv, mishandlet og torturerte de den fjerde på samme måten. Da slutten nærmet seg, sa han: «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg fins det ingen oppstandelse til liv.»

Dette er bare en liten del av 7. kapittel i 2. Makkabeerbok, som er langt og svært dramartisk, og som jeg gjengir her: …

Lesning fra Makkabeerbøkene også i søndagens messeLes mer »

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 7

Katolsk, Liturgi /

Lørdag leser vi siste avsnitt fra Makkabeerbøkene; fra første bok 9,1-22:

Da Demetrios. hørte at Nikanor og hans styrker var falt på slagmarken, sendte han Bakkhides og Alkimos for annen gang, til Judea sammen med høyre fløy av hæren. De rykket fram langs veien til Gilgal, beleiret Mesalot ved Arbela, inntok byen og drepte mange mennesker. I den første måneden i året 152 slo de leir imot Jerusalem. Derfra rykket de ut til Beret med 20 000 fotfolk og 2 000 hestfolk.

Juda hadde slått leir i Elasa med 3 000 utvalgte menn. Da de så hvor tallrike fiendens styrker var, ble de grepet av redsel, og mange rømte fra leiren, så det til slutt ikke var mer enn 800 mann igjen.

Da Juda så at hæren hans gikk i oppløsning, mens slaget kunne bryte ut når som helst, ble han svært nedslått, for han hadde ikke tid til å samle dem igjen. Med fortvilelsens mot sa han til dem som var igjen: «Kom! La oss rykke fram mot fiendene; kanskje vi frem~ deles kan by dem en skikkelig kamp.» Men de forsøkte å få ham fra det. «Det er helt umulig,» sa de. «Nci, la oss berge livet nå, og så komme tilbake igjen sammen med våre frender og ta opp kampen mot dem; nå er vi for få.» «Men Juda svarte: «Det skal aldri skje at jeg flykter fra dem. Er vår tid kommet, så la oss dø som menn for våre frender og ikke etterlate noen flekk på vår ære.»

Fiendehæren rykket nå ut av leiren og fylket seg til strid mot dem. Hestfolket var delt i to avdelinger; slyngekasterne og bueskytterne marsjerte foran hovedstyrken, med alle de djerveste krigerne i forreste linje. Bakkhides selv befant seg på høyre fløy. I sluttet orden og flankert av de to avdelingene begynte så hæren å rykke fram mens de blåste i trompetene. Også Judas menn blåste i trompetene. Jorden ristet av bulderet fra hærene, og slaget raste fra morgen til kveld.

Juda så at Bakkhides og hovedstyrken av hæren befant seg på høyre fløy. Alle de modigste mennene gikk da sammen med ham, og de slo tilbake syrernes høyrefløy og forfulgte dem helt til Azotosfjellet. Da de på venstre fløy så at høyrefløyen var slått tilbake, snudde de og fulgte etter i hælene på Juda og hans menn for å angripe dem bakfra. Striden ble hard; mange på begge sider fikk banesår og falt. Juda falt også, og resten flyktet.

Jonatan og Simeon tok sin bror Juda og gravla ham i hans fedres grav i Mode’in, og de gråt over ham. Hele Israel holdt en stor dødsklage over ham. De sørget i mange dager og sa: «Å, at krigeren er falt, Israels redningsmann!»

Det som ellers er å fortelle om Juda, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, og om hans storhet, det er ikke skrevet opp; for det var svært mye.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 6

Katolsk, Liturgi /

Fredagens bibellesning til Matutin er fra 2. Makkabeerbok 12,32-45:

Etter denne høytiden, som også kalles pinsen, la de straks ut på et felttog mot Gorgias, øverstkommanderende i Idumea. Han rykket ut med 3 000 fotfolk og 400 hestfolk. Det kom til slag, og noen få av jødene falt.

Dositeos, en av tobiadenes ryttere, var en mann med kjempekrefter. Han grep tak i kappen til Gorgias, holdt ham fast og trakk ham med seg av alle krefter, for han aktet å ta kjeltringen levende. Men en av de trakiske hestfolkene kastet seg over Dositeos og hogg armen av ham ved skulderen, og Gorgias klarte å flykte til Maresja.

Da nå Esdris og hans folk var utmattet av kampen, som trakk i langdrag, ropte Juda til Herren og bad ham vise at han var deres forbundsfelle og anfører i striden. Han utstøtte krigsrop på fedrenes språk og priste Herren med salmer. Så gjorde han et overraskende fremstøt mot Gorgias’ tropper, og drev dem på flukt.

‘Etter slaget førte Juda hæren sin til byen Adullam; og da den sjuende dagen falt på, renset de seg på vanlig måte og feiret sabbaten der. Men neste dag – og da var det på høy tid – gikk Juda og mennene hans ut for å hente likene av de falne, så de kunne legges til hvile hos sine slektninger, i fedrenes graver. Da oppdaget de at hver eneste en av de døde hadde amuletter vigslet til avgudene i Jamnia under klærne sine, enda loven forbyr jøder å bære slikt. Det ble klart for alle at det var på grunn av dette de hadde falt. Og alle lovpriste Herren, den rettferdige dommer, som bringer det skjulte fram i lyset. I ydmyk bønn vendte de seg til ham og bad om at den synd som var begått, måtte bli fullstendig slettet ut. Og den rettskafne Juda formante folket til å holde seg fri for synd, når de nå med egne øyne hadde, sett hva de falnes synd hadde ført til.

Deretter samlet han inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 5

Katolsk, Liturgi /

Torsdagens Matutinlesning er fra 1. Makkabeerbok 4, 36-59:

Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det. » Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fiellet. Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene, og ropte høyt til Himmelen.

Derpå gav Juda noen av, mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. Han valgte ut prester som var, uten lyte og var ivrige for loven; -disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, log fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort’ det urent. Dermed rev de ned alteret. Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og .bygde et. nytt alter etter mønster av det forrige. De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.

Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden det vil si kislev – i året 148 kom de og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen til ham som hadde latt det lykkes for dem. De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer, og takkoffer. De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.

Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.

Skroll til toppen