Bildet over fra St Paul kirke gleder meg – jeg var i menigheten i 11 år og ble også presteviet her. Da korherrene kom til Begrne fra Klosterneuburg hadde de også med seg de flotte messehaklene vi ser på bildet – jeg brukte dem selv ved noen store anledninger. Menigheten har nå også fått en egen blogg (bildet over er bakgrunn for bloggen) – på denne adressen.
Jeg skrev for ikke lenge siden om boka «Ingen vei utenom», som kom ut på St Olav forlag 1/12. Nå har jeg kjøpt den i elektronisk format (halv pris i forhold til trykt utgave) og har så langt lest halvparten av den. Den er interessant og ganske godt skrevet. Den kan bestilles her.
the Traditional Anglican Communion (TAC) har følt seg litt tilsidesatt de siste månedene; det var de som aller tydeligst spurte pave Benedikt om hjelp, men så har de kommet litt i skyggen av «moderkirken» i Engalnd. Fra Catholic Culture:
The leader of the Traditional Anglican Communion (TAC) has disclosed that over 150 clerics in his group, including 17 bishops, hope to enter ordinariates within the Catholic Church in the coming year.
Anglican Archbishop John Hepworth, in a message to members of the TAC, expressed high hopes for the success of the ordinariates—although he revealed that the past year’s negotiations have not always proceeded smoothly.
“There have been exquisite difficulties this year,” Archbishop Hepworth conceded. “We have discovered how little detailed knowledge we have of the way the Catholic Church does things, and Catholic officials have discovered, I believe, their need to acquire a better and more profound knowledge of contemporary Anglicanism.” …
Erkebiskop Hepworth skriver selv følgende:
The creation of the first Ordinariate for Anglicans under the Apostolic Constitution of Pope Benedict XVI has been announced. As anticipated, for a host of symbolic and historical reasons, the first Ordinariate will be in England. ….
Ingen har hjelpt folket vårt til so stor einskap som Heilag Olav, for di han grunnfeste det i den eine trui på den eine Herren i den eine heilage ålmenne kyrkja. Er det velsigning med å minnast alle gode fedrar, so må det vere velsigning med å minnast Heilag Olav og livsverket hans, med takk til Herren som sende han.
Slik skreiv folkehøgskulestyrar Lars Eskeland om den hellige Olav til 900-årsminnet.
«Våre fedres gamle kristentro» er det også trykt utdrag av en St. Olavspreken fra Gammelnorsk Homiliebok – les den her.
Jeg har gjort klar noen flere sider fra «Våre fedres gamle kristentro», som handler om messens hellige offer – de kan leses her.
Det hellige Messeoffer står i den nøyeste forbindelse med Kristi korsoffer. Der er ikke noen vesentlig forskjell mellem dem, kun måten å ofre på og virkningen er forskjellige. Apostelen Paulus sier at Kristus har ofret seg én gang for alle (Hebr. 7, 27); for mens jødedommen hadde mange slags ofre, har kristendommen bare ett eneste offer som engang på korset på blodig måte har bevirket forløsningen, og hvis frukter uavlatelig tilegnes og meddeles oss i det hellige messeoffer. …
Et tegn med den lille alterklokke gjør så de tilstedeværende oppmerksom på at hele messens helligste øyeblikk nå er kommet. Presten uttaler over brødet forvandlingens (konsekrasjonens) hemmelighetsfulle ord, Kristi egne ord, hvorved brødet ved Kristi allmakt forvandles til hans hellige legeme. Tilbedende synker presten på kne og oppløfter Kristi legeme, for at de troende også skal tilbe sin Gud og Frelser. Det samme skjer med kalken etterat vinen er blitt forvandlet til Kristi hellige blod.
Under brødets skikkelse skjuler Jesu legeme seg, men det levende legeme, d.v.s. forenet med Jesu blod og sjel og vesentlig forbundet med Guds Sønns person. Under vinens skikkelse skjuler Jesu blod seg, men det levendegjørende blod, d.v.s. flytende i Jesu årer. Det er altså den levende Kristus, Gud og menneske, vi tilber.
Ja, dette er troens hemmelighet som her fullbyrdes. I enhver av skikkelsene er Jesus Kristus helt til stede, som Gud og som menneske.
Kirken ber nå for de avdøde og ber om innlemmelse i de helliges samfund. Deretter bes Fader vår (Pater noster), innbegrepet av alle bønner. Denne Herrens bønn bes i et meget høytidelig og stemningsfullt øyeblikk. Alles øyne og tanker er henvendt på det tilstedeværende Guds lam, og da minnes vi at Herren jo selv har lært oss hva vi skal be om, spesielt nå da vi skal nyte det hellige offermåltid.
Messens tredje hoveddel er kommunionen. Atter lyder den lille messeklokke. Etter tre ganger å ha sagt: «Herre, jeg er ikke verdig,» mottar presten kommunionen, først den hellige hostie, deretter kalken. De troende tilrådes å ta del heri, i det minste på åndelig måte. Etter kommunionen følger en del takkebønner og presten lyser deretter velsignelsen over menigheten: «Den allmektige Gud, Fader, Sønn og den Hellige Ånd velsigne dere. Amen.» …
Jeg har skannet inn hele boka «Våre fedres gamle kristentro«, men ser at det vil ta litt tid å rette alle feil som er oppstått i prosessen. Jeg tar likevel med noen drypp fra boka allerede nå. I et kapittel som heter Trekk fra Kirken i middelalderen, har man bl.a. med en liste over alle norske erkebiskoper:
Man har navnene på alle erkebispene i Norge helt fra den første, bisp Reidar av Nidaros, som fikk palliet (erkebispekledet) i Rom 1151, men døde på hjemveien. Den første som virket som erkebiskop var Jon Birgerssøn 1152-1157. Han var biskop av Stavanger og ble innsatt i sitt nye embede av kardinal Breakspeare. Så fulgte vår store erkebiskop Eystein som i 1160 ble innviet av pave Alexander III. Erik 1189-1206 var også biskop av Stavanger, han hentet seg palliet hos pave Clemens III. Thore 11206-1214. Guttorm 1215-1224. Peter 1225-1226. Thore II 1227-1230. Sigurd 1231-1252. Alle disse ble innviet i Rom. Sørle 1253-1254. Einar 1255-1263. Begge innviet av pave Innocens IV. Håkon 1267. Han var biskop i Oslo. Etter bemyndigelse av paven ble han i Nidaros iført palliet av biskopene Peter av Bergen og Thorgils av Stavanger skjærtorsdag 14. april. De islandske annaler beretter at der tillike var en grønlandsk og en færøysk biskop tilstede (biskop Olav av Grønland og biskop Gaute av Færøyene). Jon Raude 1268-1282, viet i Rom. Det var ham som brakte et stykke av den hellige tornekrone til landet. Jørund 1288-1309. Han var biskop av Hamar. Paven bemyndiget biskopene av Oslo og Stavanger å iføre ham palliet. Den nye erkebiskop innviet derpå i samme messe biskop Thord til Grønland i den i 1280 avdøde biskop Olavs sted. I 1307 visiterte han de nordligste kirker og kom endog like til Vardø hvor han innviet den nye kirke. Eilif 1309-1332. Pål Bårdssøn 1333-1346. Arne Vade 1346-1349. Denne siste falt som offer for sortedøden. Alle tre drog ved sin utnevnelse til Kirkens overhode, paven, og ble viet der. Det samme var tilfelle med Olav I 1350-1371. Thrond 1371-1381. Nils Rusare 1381-1386 samt Vinalde 1387-1403. Derimot vites ikke hvor Askell 1404-1428 ble viet. Aslak Bolt 1428-1450 var biskop av Bergen. Han fikk titelen «Apostolica Sedis legatus» som erkebiskop Eystein i sin tid hadde. Dominikaneren Henrik Kalteisen 1452-1454. Olav II Trondsson 1459-1474. Han døde i Rom og ble begravet ved Augustinerkirken. Gaute 1474-1510. Erik II Walkendorf 1510-1522. Olav III Engelbrektssøn 1523-1537, den siste høvding fra vår gamle saga. Alle disse siste ble viet i Rom.
Um gode gåvor
til Gud du bed,
som upphav er til alt;
utrygg han er
og ille faren
som inkje sin fader finn.Det batar å beda
med bøner sterke
um slikt ein saknar sårt:
han inkje fær
som aldri bed;
få ansar tegjande torv.
Jeg holder nå på med å skanne og korrekturlese en katolsk bok fra 1934/35. Den heter: VÅRE FEDRES GAMLE KRISTENTRO. ANNEN UTGAVE MED TILLEGG: TREKK FRA KIRKEN I MIDDELALDEREN. Den ble utgitt i 1934 med følgende velsignelse fra biskop Mangers: «Gud signe boken. Måtte den bli for mange en veiledning til sannhetens erkjennelse.» Utgaven jeg har er fra 1935, med et tilleg som nevnes i overskrifta over. Boka kan leses her – dvs.. når jeg får lagt inn mer av teksten.
I starten av dette innlegget ser vi ei bønn fra boka, med følgende forklaring:
Av det gamle, norrøne kvad Solarljod. Dette kvad er oversatt av rektor Severin Eskeland og tillike med andre middelalderlige kvæde utgitt av «Det norske Samlaget» i «Norrøne Kristenkvæde» (Gamalnorske bokverk nr. 24). I de innledende ord til kvadet sier rektor Eskeland: Dette kvædet trur del helst er frå tidi kring år 1200 e. Kr. Kven som har dikta det, veit ingen. Det må vera ein som hev vore dregen til verdi med all hennar lyst, men vendt seg frå henne og søkt frelsa hjå Kristus.
Biskop Franz-Josef Bode i Osnabrück gjorde sist søndag bot for de seksuelle misbrukene i Kirken. (Her er en engelsk oversettelse av hans preken.)
Engelske The Tablet meldte 26/11 under ‘siste nyheter‘ at den nye lederen av Vatikanets enhetskommisjon hadde sagt følgende om forståelsen av Vatikankonsilet:
The course of the Second Vatican Council must be corrected and the 1970 liturgical reform must itself be reformed if justice is to be done to the Council, Cardinal Kurt Koch, the new head of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity has said. In the public domain, Vatican II had usually been presented as a break with church tradition but this interpretation was only possible because the Council declarations had been read selectively and not taken as a whole, Cardinal Koch told the Austrian Catholic online news service kath.net on 19 November.
De som kan tysk, kan lese det ganske grundige intervjuet med kardinal Koch her.
Jerusalem Post hadde søndag en anmeldelse av boka «Light of the World – the Pope, the Church and Signs of the Times», som de korrekt sier er “the first personal and direct interview with a pope ever». Jeg tar med litt av det de skriver her, mest om pave Benedikts synspunkter på jødene:
In a Platonic format of questions and answers, the conversation, deftly guided by German journalist and author Peter Seewald, was recorded last summer at the pontiff’s summer residence near Rome. It provides a lively guide to Pope Benedict XVI’s thoughts on all the major dilemmas of his papacy and times. Seewald leaves no holes in the story, presenting his illustrious interviewee (and readers) with an accurate portrait of public opinion.
Joseph Ratzinger, the man and the Pope, replies without reticence, revealing the reflective and unpretentious traits of his personality and an unusual capacity to listen respectfully.
He makes no attempt to hide the uncertainties and errors behind the series of crises that have marked his papacy, optimistically transforming them into a learning process from which he believes the Church will benefit.
Interspersed throughout the book … Benedict XVI speaks extensively on issues related to Israel and the Jewish world, confirming his unwavering personal commitment to both. …
Ratzinger holds true to his belief in the “intrinsic unity of the Old and the New Covenant, the two parts of the Holy Scripture,” an awareness he says he acquired “since the very first day” of his early theological studies. He first made his theological views on Judaism public in 1990, when as the cardinal in charge of the Congregation for the Doctrine of the Faith, he was interviewed in “Jews and Judaism in the Universal Catechism,” a piece published simultaneously in Studi Cattolici (in Italian) and Midstream (in English).
He says, “We can read the New Testament only together with what preceded it, otherwise, we would completely fail to understand it.”
These affirmations implicitly contradict and override the statements made by individual Middle East Bishops at the recent Vatican Synod regarding Christ’s having “annulled” the Abrahamic covenant.
Turning to a personal and historic perspective, he says, “As Germans, we were of course shaken by what had happened in the Third Reich, which gave us a special reason to look with humility and shame and with love, upon the People of Israel.” …
Slik starter den berømte boka – intervjuet med pave Benedikt – som kom ut sist uke:
1. Popes Do Not Fall from the Sky
Holy Father, on April 16, 2005, your seventy eighth birthday, you told your co-workers how much you were looking forward to your retirement Three days later you were the leader of the universal Church with 1.2 billion members. Not exactly a project that one saves for his old age.
Actually I had expected finally to have same peace and quiet. The fact that I suddenly found myself facing this maturations task was, as everybody knows, a shock for me. The responsibility is in fact enormous.
There was the moment when, as you later said, you felt just as if «a guillotine» were speeding down on you.
Yes, the thought of the guillotine occurred to me: Now it falls down and hits you. I had been so sure that this office was no my calling, but that God would now grant me same peace and quiet after strenuous years. But then I could only any, explain to myself. God’s will is apparently otherwise, and something new and completely different is beginning for me. He will be with me.
In the so-called «room of tears» during a conclave three sets of robes lie waiting for the future Pope One is long, am short, am middle sized What was going through your head in that roam, in which so many new Pontiffs are said to have broken down? Does am wonder again here, at the very latest: Why me? What duos God want of me?
Actually at that moment one is first of all occupied by very practical, external things. One has to see how to deal with the robes and such. Moreover I knew that very soon I would have to my a few words out on the balcony, and I began to think about what I could say. Besides, even at the moment when it hit me, all I was able to say to the Lord was simply: «What are you doing with me? Now the responsibility is yours. You must lead met! I can’t do it. If you wanted me, then you must also help me!» In this sense, I stood, let us any, in an urgent dialogue relationship with the Lord: if he does the one thing he most also do the other.
Did John Paul II want to have you as his successor?
That I do not know. I think he left it entirely up to the deer Lord.
Nonetheless he did not allow you to leave office. That could be taken as an argumentum a silentio, a silent argument for his favorite candidate.
He did want to keep me in office; that is well known. As my seventy-fifth birthday approached, which is the age limit when me submits one’s resignation, he said to me, «You do not have to write the letter at all, for I want to have you to the end.» That was the great and undeserved benevolence he showed me from the very beginning. He had read my Introduction to Christianity. Evidently it was an important book for him. As soon as he became Pope he had made up his mind to call me to Rome as Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith. He had placed a great, very cordial, and profound treat in me. As the guarantee, so to speak, that we would travel the right course in the faith.
Jeg har kjøpt min første kindle-bok! Lørdag morgen ville jeg gjerne få tak i Peter Seewalds intervju-bok med pave Benedikt, men så at den allerede var utsolgt hos britiske Amazon. Da kjøpte jeg den like godt i elektronisk kindle-format, og fikk den opp på skjermen på mindre enn ett minutt. Jeg har en stund tenkt å kjøpe meg en Kindle – men det har jeg så langt ikke gjort – men alle bøker i dette formaten kan også leses på en vanlig datamaskin.
Og slik starter Seewaltds forord:
Castel Gandolfo in the summer. The way to the Pope’s residence led over lonely country roads. In the fields the grain swayed in a gentle breeze, and in the hotel where I had reserved a room a happy wedding party was dancing. Only the lake below in the hollow seemed Peaceful and calm, as big and blue as the sea.
As Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, Joseph Ratzinger had twice granted me the opportunity to interview him over the course of several days. The Church must not hide, was his attitude; the faith must be explained; and it can be explained, because it is reasonable. He impressed me as being young and modern, not a bean-counter, but rather a man who ventures bravely and rehums his curiosity. A masterful teacher, and a disconcerting one as well, because he sees that we are losing things that we really cannot do without.
In Castel Gandolfo some things were different A cardinal is a cardinal, and the Pope is the Pope. Never before in the history of the Church had a Pontiff answered questions in the form of a personal, direct interview. The mere fact of this conversation sets art important new tone. Benedict XVI had agreed to be at my disposal during his vacation, from Monday through Saturday of the last week in July, for one hour each day. Yet I reflected, how candid would his answers turn out to be? …… …..
Fra The Catholic Herald og Vatikanradioen presenterer jeg her pave Benedikts preken under bønnevigilien for det ufødte liv i går kveld – og hans bønn for de ufødte:
Dear brothers and sisters,
With this evening’s celebration, the Lord gives us the grace and joy of opening the new liturgical year beginning with its first stage: Advent, the period that commemorates the coming of God among us. Every beginning brings a special grace, because it is blessed by the Lord. In this Advent period we will once again experience the closeness of the One who created the world, who guides history and cared for us to the point of becoming a man. This great and fascinating mystery of God with us, moreover of God who becomes one of us, is what we celebrate in the coming weeks journeying towards holy Christmas. During the season of Advent we feel the Church that takes us by the hand and – in the image of the Blessed Virgin Mary – expresses her motherhood allowing us to experience the joyful expectation of the coming of the Lord, who embraces us all in his love that saves and consoles.
While our hearts reach out towards the annual celebration of the birth of Christ, the Church’s liturgy directs our gaze to the final goal: our encounter with the Lord in the splendour of glory. This is why we, in every Eucharist, “announce his death, proclaim his resurrection until he comes again” we hold vigil in prayer. The liturgy does not cease to encourage and support us, putting on our lips, in the days of Advent, the cry with which the whole Bible concludes, the last page of the Revelation of Saint John: “Come, Lord Jesus “(22:20).
Dear brothers and sisters, our coming together this evening to begin the Advent journey is enriched by another important reason: with the entire Church, we want to solemnly celebrate a prayer vigil for unborn life. I wish to express my thanks to all who have taken up this invitation …
Lørdag kveld innledet vi i St Hallvard kirke (etter pave Benedikts oppfordring) advent med en bønnesamling for det ufødte liv, knyttet til første adventsvesper og rosenkransen. Her er bønnene vi ba spesielt for det ufødte liv:
La oss be til Gud, som er Far til alt som lever:
— Herre, vær nådig mot alle som har syndet mot livet.Du formet oss i vår mors indre,
— Bevar alle barn fra all skade, helt fra deres unnfangelse.Din Sønn helliggjorde alt menneskeliv liv da han ble kjød ved Jomfru Maria,
— Opplys oss Herre, så vi ser storheten i hvert menneske, helt fra starten av fosterlivet.Du står bak all kunnskap og vitenskap,
— Gjør slutt på all ødeleggelse av foster på sykehus og IVF-klinikker.Du Herre er lovgiveren og verdens hersker,
— Hjelp oss å erstatte urettferdige lover som tillater ødeleggelsen av uskyldige liv, og hjelp statenes ledere til å beskytte de minste og svakeste blant oss.Du elsker mennesker som er i nød,
— Hjelp foreldre som skal få barn med misdannelser til å verdsette barnet du har gitt dem ansvar for.Din Sønn, Jesus Kristus, helbredet de syke,
— Hjelp alle leger til å bli livets beskyttere, spesielt for ufødte barn og barn med alvorlige helseproblemer.Herre, du som er full av kjærlighet og miskunn,
— Led alle som har ødelagt uskyldige menneskeliv til å innse hva de har gjort og søke tilgivelse, og helbred og tilgi dem ved din nåde.Å, Maria, den nye verdens morgenrøde, alt levendes mor, deg betror vi livets sak: Se hen, å mor, til den talløse skare barn som hindres i å bli født, de fattige, som tvinges til et byrdefullt liv, til menn og kvinner som er ofre for brutal vold, gamle og syke som drepes av likegyldighet eller misforstått barmhjertighet.
Tilskynd alle som tror på din Sønn å forkynne Livets Evangelium med besluttsomhet og kjærlighet til mennesker i vår tid.
Gi dem nåde til å ta imot Evangeliet som en stadig ny gave, glede over å feire det med takknemlighet livet igjennom, og mot til å bære vitnesbyrd om det og sammen med alle mennesker av god vilje, besluttsomt å bygge en sivilisasjon hvor sannheten og kjærligheten råder, Gud Skaperen som elsker livet til lov og ære. Amen.
(Avslutningen er Pave Johanns Paul IIs bønn (fra Evangelicum Vitæ, 105.)
Vårt Land melder i dag om en ny bok (på St Olav forlag) om den såkalte Müller-saken i Trondheim. De skriver:
… Her forteller forfatteren «David» at han i årene etter det seksuelle misbruket fornektet og fortrengte han det som hadde skjedd. Det var enklere enn å kjenne på det vonde. Etter over 20 års fortielse, kom vendepunktet da han selv ble far: «Det var ikke før jeg selv fikk barn, at jeg fullt ut forsto hvor fryktelig gal handlingen mot meg var. Den var til og med kriminell. (…) Dessuten ble tanken på at kanskje andres barn sto i fare så lenge biskopen var til stede, mer og mer plagsom etter at jeg selv fikk barn.»
Den tidligere altergutten tok, via mellommenn, kontakt med kirkeledelsen. «David» følte seg etter hvert trodd av kirkens menn i Norge. Men gjennombruddet kom først 17. mai 2009: På nasjonaldagen møtte han Vatikanets ambassadør i Stockholm, erkebiskop Paul Emil Tscherrig, i Oslo. Pavens mann kom med følgende beskjed: Kirken finner historien troverdig og vil ta affære. Müller har tilstått forholdet. «Møtet føltes uvirkelig. Som en drøm. Merkeligst av alt var det at paven kjente til historien min og fant den troverdig», skriver «David» i boka.
Selv om ventetiden hadde vært vond, skryter mannen som nå er en godt voksen familiefar, av Den katolske kirkes håndtering av saken. Inntektene til boken går da også til bygging av ny St. Olavs kirke i Trondheim. …
På St Olav forlags sider leser vi også:
I salg fra 1. desember 2010.
Da det i april 2010 ble kjent at biskop Georg Müller av Trondheim fratrådte sitt embede på grunn av overgrep mot en mindreårig, ble Den katolske kirke i Norge rystet i grunnvollene, og i mediestormen som fulgte oppsto det en mengde diskusjoner og spekulasjoner. Den utsatte har ønsket å publisere sin historie på St. Olav forlag. Boken, som har tittelen INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop, publiseres under pseudonymet David. Etter ønske fra David går et eventuelt overskudd i sin helhet til byggefondet for ny St. Olav kirke i Trondheim.
I sin innledning skriver David:
– De som ønsker seg en tabloid beskrivelse av hva jeg har opplevd, må finne seg i å bli skuffet. Dette er en sak mellom meg og mine fortrolige. Jeg ønsker imidlertid å gi et innblikk i hvordan prosessen har vært for meg – fra da overgrepet fant sted og frem til den dagen biskopen måtte gå, samt etterspillet. For meg har dette vært en kamp, min livskamp. Med bistand fra oppriktige og gode hjelpere kom jeg seirende ut av det. Kirken kom seirende ut av det. …
Tet er en av de to bokstavene på hebarisk som uttales ‘t’ – de andre, ‘tav’ kommer på slutten av alfabetet. Av de åtte versa vi leser i dag, begynner fem med ordet ‘tov’, som betyr god/godt. Første verset vi ser under sier: «Tov asita imavdechá, Adonai (JHVH) kidvarécha’ = Godt har du gjort mot din tjener, Herre etter ditt ord. Salme 119 (118) kan leses på hebraisk og engelsk her.
Salme 119, 65-72 (Tet)
v65 Herre, etter ditt ord har du gjort vel mot din tjener.
v66 Gi meg kunnskap og god forstand, for jeg tror på dine bud!
v67 Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg meg til ditt ord.
v68 Du er god, og du gjør godt. Lær meg dine forskrifter!
v69 De frekke har svertet meg med løgn, men jeg holder helhjertet dine påbud.
v70 Deres hjerte er fett og sløvt, men jeg har min lyst i din lov.
v71 Det var godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.
v72 For meg er loven som du forkynner, bedre enn tusen stykker gull og sølv.
Onsdag i uke 2 leser vi til non åtte vers fra salme 119, som på hebraisk begynner med het. (Het er ikke en vanlig ‘h’ , men kraftigere, men også laget med stemmebåndene. Den er vanskelig å få til for europeere, og uttales derfor av noen som en tysk ‘ch’ i f.eks. ‘doch’.)
Salme 119 (118), 57-64 (Het)
v57 Herren er min lodd og del; jeg har sagt at jeg vil holde dine ord.
v58 Jeg bønnfaller deg av hele mitt hjerte: Vær meg nådig etter ditt ord!
v59 Jeg har grunnet på min ferd og vendt meg til dine lovbud.
v60 Jeg dryger ikke, men skynder meg med å holde dine bud.
v61 De gudløses snarer slynger seg om meg, men jeg har ikke glemt din lov.
v62 Midt på natten står jeg opp og priser deg for dine rettferdige dommer.
v63 Jeg holder meg til alle som frykter deg, og som følger dine påbud.
v64 Jorden er full av din miskunn, Herre. Lær meg dine forskrifter!
I et innlegg hos FirstThings kan vi lese flere utdrag Peter Seewalds intervju med paven. Her er litt av det:
On the Abuse Scandal …
On the Possibility of Papal Resignation …
On Papal Pronouns (I /We) …
On the Tridentine Mass
Liturgy, in truth, is an event by means of which we let ourselves be introduced into the expansive faith and prayer of the Church. This is the reason why the early Christians prayed facing east, in the direction of the rising sun, the symbol of the returning Christ. In so doing, they wanted to show that the whole world is on its way toward Christ and that he encompasses the whole world. This connection between heaven and earth is very important. It was no accident that ancient churches were built so that the sun would cast its light into the house of God at a very precise moment. . . .
[S]omeone didn’t just one day invent the liturgy, but that it has been growing organically since the time of Abraham. These kinds of elements from the earliest times are still present in the liturgy.
Concretely, the renewed liturgy of the Second Vatican Council is the valid form in which the Church celebrates liturgy today. My main reason for making the previous form more available was to preserve the internal continuity of Church history. We cannot say: Before, everything was wrong, but now everything is right; for in a community in which prayer and the Eucharist are the most important things, what was earlier supremely sacred cannot be entirely wrong. The issue was internal reconciliation with our own past, the intrinsic continuity of faith and prayer in the Church.
On the Tridentine petition for the conversion of the Jews …
On AIDS and Condoms …
On the Eucharistic Drama …
On the Future of Christianity …
Den fins også en offisiell blogg om denne boka.
Wlliam Oddie skrev i går et nytt innlegg om dette, kalt: Why we waited 15 years for an Ordinariate: the inside story. Her er noe av det han skriver:
….. appeared in my book The Roman Option some time after the whole thing had been torpedoed by the opposition of certain English Catholic bishops, as a result of which Cardinal Hume – who in the negotiations had been entirely supportive of the Anglican negotiators – lost his nerve and withdrew his support. The scheme foundered and sank, some thought without trace. In Rome, Cardinal Ratzinger asked “what are the English bishops afraid of?” Pope John Paul asked the former Bishop Leonard: “Why are the English bishops so unapostolic?”
(several years later) …. One day, I received a phone call from Rome. It was from a member of the Congregation for the Doctrine of the Faith, whose former prefect was now Pope. I was asked for an undertaking to mention to nobody either the name of my interlocutor or, at that time, even the fact that the conversation had taken place. Things were at an early and delicate stage, he said: but there was a real possibility of movement along the lines of the former negotiations. They had read my book. Could we talk?
I told them that I wasn’t as closely in contact with the Anglican side as I had been, for obvious reasons. But there was one thing I was sure of: that the whole thing would be sunk unless the English bishops were kept firmly out of the loop: they should be told nothing. There was a silence. “Your remarks are noted,” he said. But it was clear to me that if the English bishops hadn’t been told yet, that was a decision that had already been made.
Time passed again, though less of it, this time. To the astonishment and dismay of some Catholic bishops Anglicanorum coetibus was published. …
… I have explained in previous blogs why I think this is an entirely desirable development. I just have one question. Why could this not have happened 15 years ago? And what is the answer to Pope John Paul’s and the then Cardinal Ratzinger’s questions: What [were] the English bishops afraid of? And, a tougher question: why [were] the English bishops so unapostolic?
Perhaps things are different now. We must all earnestly pray that they are.
Vatikanradioens tyske nettsider skrev for en uke siden at augustiberkorherrene i Klosterneuburg (som jeg kjenner fra Bergen, og som biskop Eidsvig tilhørte) nå får sitt første fotfeste i USA. De har ganske mange prester fra USA allerede, og det har ligget i kortene at de skulle etablere seg der:
… Drei Chorherren werden ab Sommer 2011 in der Diözese Rockville Centre im Staat New York in dieser Niederlassung leben und zwei Pfarren betreuen. „Die neue kleine US-Kommunität wird im Pfarrhof von St. Patrick’s ein gemeinsames Leben nach den Regeln des Heiligen Augustinus führen und damit das Institut der Regularkanoniker in den Norden der USA einführen“, so Abtprimas Backovsky. …
