Katolsk

Et skjebnesvangert “kompromiss” om homofili i Den norske kirke

Det er tragisk, og det er vanskelig å kalle det et kompromiss, når Kirkerådet i Den norske kirke nå nylig anbefaler høstens Kirkemøte å tillate samboende homofile å kunne få stillinger i kirken. I en svært tydelig leder i går skriver Vårt Land om denne saken:

Synet på homofili har lenge vært det tyngste stridsspørsmålet i Den norske kirke og i norsk kristenliv. De som har sagt nei har vært på vikende front. Nå har Kirkerådet med 11 mot 4 stemmer anbefalt Kirkemøtet å forlate vedtakene fra 1995 og 1997 om at homofile samboende i partnerskap ikke kan ha vigslede stillinger i kirken. Da ligger alt til rette for en institusjonalisering av de to syn.

Det er en bemerkelsesverdig rask og betydelig holdningsendring som er skjedd. Tidligere har flertallet i kirkeråd og kirkemøte ført i marken en sterk teologisk argumentasjon for at samlevende homofile ikke kan ha vigslede stillinger. Når Kirkerådet nå foretar en betydelig holdningsendring, kan vi ikke se at det er ut fra en teologisk argumentasjon. Det savner vi. Snarere kommer vedtaket som en følge av den generelle holdningsendringen i samfunnet.

Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen tilslører og skjønnmaler situasjonen når han sier at dette ikke er et kompromissvedtak,

Fortsatt kamp mot relativismen – også innenfor Den katolske kirke

Kardinal Joseph Ratzinger tok i 1996 opp det han mente var den største læremessige trusselen i vår tid: a confluence of what he described as «the a-religious and practical relativism of Europe and America» with «Asia’s negative theology,» producing a profound mutation in core Christian teachings — with Christ seen as simply another spiritual sage comparable to Buddha or Muhammad, and Christianity as one valid religious path among many others.

John Allen skriver nå om en sak mot en vietnamesisk-amerikansk katolsk prest og teolog, F. Peter Phan, som av Troskongregasjonen er blitt bedt om å klargjøre en del punkter i ei bok han har skrevet, som altså kan oppfattes svært relativistisk. The observations make 19 points, grouped under these six broad headings:

* On the salvific value of non-Christian religions
* On the uniqueness and the universality of Jesus Christ
* On the relationship between Jesus, the Logos and the Holy Spirit
* On the uniqueness and the salvific universality of the Church
* On the relationship between Christianity and Judaism
* Other erroneous or confused statements

In general, the observations assert that Phan’s book «is in open contrast with almost all the teachings of the declaration Dominus Iesus,» a 2000 Vatican document

Korsets opphøyelse – så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn

Kollektbønna på dagens fest for Korsets opphøyelse lyder slik:
Barmhjertige, evige Gud, etter din vilje led din enbårne Sønn døden på korset for å frelse menneskeslekten. Gi at vi som på jorden har fått del i dette Kristi mysterium, får motta frukten av hans gjenløsningsverk i himmelen, han som lever og råder med deg i Den hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Og evangeliet i dag er de evangeliske og svært kjente vers fra Johannes 3,13-17:
På den tid sa Jesus til Nikodemus: Ingen er jo steget opp til himmelen uten én: han som også er steget ned fra den, Menneskesønnen. Og som Moses reiste slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli løftet opp, – for at hver og en som tror, ved ham skal få det evige liv i eie.» Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn, – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie. Gud sendte jo sin Sønn til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved ham.

katolsk.no leser vi også om hvordan denne festen vokste fram, ganske fascinerende.

Bildet på toppen er av Piero della Francesca (1416-92): Korsets opphøyelse (ca 1466), en av freskene i kirken San Francesco i Arezzo.

Min kone og jeg besøkte Arezzo sommeren 2006, og det lille bildet viser kirken fra utsida.

Pave Benedikt i Mariazell – tok fram løftene om lydighet, kyskhet og fattigdom


Pave Benedikt er nå i Østerrike på tredje dagen og nå (søndag formiddag) skal han feire messe i Stefansdomen i Wien. På denne adressen kan man lese om mye av det han har gjort og bl.a. se bilder av en stor utendørs messe i Mariazell i går – i pøsende regnvær. (Det er første gang jeg ser bilder av biskoper med (plast)regnbeskyttelse over sine liturgiske klær.) Det andre bildet viser paven i bønn foran den berømte mariastatuen i Mariazell.

Jeg tar likevel bare med det paven sa under vesperen lørdag, retta til prester og ordensfolk. Der snakka han om the three “evangelical counsels” of poverty, chastity and obedience.

“Jesus is concretely present to us only in his Body, the Church,” the pope said, paraphrasing the early 20th century theologian Romano Guardini. “As a result, obedience to God’s will, obedience to Jesus Christ, must be, really and practically, humble obedience to the church.”

Benedict argued that this obedience does not restrict human liberty, but allows people “to discover their deepest identity and interior freedom.” It’s an especially important bit of testimony, he said, in a world that craves “self-realization” and “self-determination.”

Benedict said that the promise of poverty taken by men and women consecrated to God’s service implies a special closeness to the poor of the world. “For all Christians, but especially for priests and religious, both as individuals and in community, the issue of poverty and the poor must be the object of a constant and serious examination of conscience,” he said.

In a departure from his prepared text, the pope added that this is a special challenge for priests and religious because, by the standards of the truly poor, they live a relatively comfortable life.

Turning to chastity, Benedict offered a strong defense of priestly celibacy as a way of putting oneself “completely and unreservedly at the service of God’s Kingdom.” Celibacy does not mean being “aloof from interpersonal relationships,” the pope said, but rather the capacity to “open up a space” for God’s presence in a me-first world.

“Dear priests and religious, you have an important contribution to make: amid so much greed, possessiveness, consumerism and the cult of the individual, we strive to show selfless love for men and women,” he said. (Fra John Allen.)

Diskusjon om menns og kvinners plass i kirken

Det har vært en debatt om kvinners plass i kirken på denne bloggen akkurat ei uke nå (med utgangspunkt i at den tradisjonelle latinske messen ikke gir kvinnene noen liturgiske oppgaver), under en post som handler og noe ganske annet. Derfor tar jeg og flytter debatten hit, slik at flere kan lese og delta.

Knut Erik sier:
mandag, 3/09/2007 kl 15:04
Den protestantiske kirken har som lengst blitt en femi-kirke, og dessverre har det man nå så treffende kaller for Lavendelmafiaen, fått styre også i katolske miljøer. Ridderordene burde vi prøve å promotere også i våre dager, ikke minst som en motvekt mot all feminiseringen i Kirken. Min personlige oppfatning, er forøvrig, at det først og fremst er kvinner i de katolske miljøer som har vært mest imot all feminiseringen.

Christian sier:
mandag, 3/09/2007 kl 15:37
Med resepekt å melde: Når det gjelder den såkalte “feminiseringen” synes jeg Trond og Knut Erik er på et jorde som jeg ikke engang vet hvor er! Spesielt å trekke fram at hvor “vanskelig det hadde vært med å dra på korstog”, opplever jeg som direkte lattervekkende! Men det er forhåpentligvis ment å være morsomt?

trond sier:
mandag, 3/09/2007 kl 18:51
Christian,
Kanskje Knut Erik, jeg og forfatteren av artikkelen jeg viste til over, i all ydmykhet(sic!) og med respekt å melde, befinner oss på et jorde som ligger noe høyere enn ditt, slik at vi ser bedre hva som foregår rundt oss?

Om du er uenig i at det har foregått en femininisering, så ber jeg om at du kommer med konkrete eksempler på at dette er tilfelle slik at vi kan diskutere saklig, i stedet for å kalle oss latterlige.
Jeg fastholder min påstand om at det faktisk har foregått en femininisering i Kirken og jeg kan belegge dette med fakta for å støtte opp under teorien, i motsetning til hva du gjorde ovenfor da du utelukkende synset og ikke kom med ETT ENESTE moteksempel.

Hansken er kastet! De velger våpen. Eksempler eller personangrep?

Oddvar sier:
mandag, 3/09/2007 kl 20:26
Nå må vel ordet feminisering presiseres en del, Trond; det er vel ikke alltid slik at det er negativt om kvinner er synlige i Kirken. Derfor syns jeg det blir mer aktuelt om man kan vise at det er negativt at f.eks. kvinner kan lese tekster eller forbønner i messen. Personlig kan jeg ikke se at det skulle være noe problem. …

8. september feirer vi festen for Marias fødsel


Følgende informasjon – og mye mer – finner vi på www.katolsk.no om Maris fødsel, som Kirken feirer i dag, 8. september:

Den hellige Jomfru Maria er den eneste av helgenene, ved siden av Johannes Døperen, som også minnes på sin jordiske fødselsdag. I hele den katolske verden minnes hennes fødsel den 8. september, Nativitas Beatæ Mariæ Virginis.

Vi vet ingenting om Marias fødsel, og hennes foreldre nevnes ikke i Bibelen. Men det finnes apokryfe fortellinger om hennes fødsel, slik som pseudo-Matteus’ evangelium og en annet tilskrevet den hellige Hieronymus. I Jakobs Protoevangelium fra rundt år 150 står historien:

Jomfru Marias foreldre var de hellige Anna og Joakim, og de stammet begge fra Davids slekt. Joakim var prest i Jerusalems tempel, og når han ikke tjenestegjorde der, førte han sin saueflokk på beite i fjellene rundt Jerusalem. Ekteparet førte et gudfryktig og rettskaffent liv, men til deres sorg var deres 20-årige ekteskap ufruktbart, og det ble på den tiden regnet for en skam eller endog en forbannelse. En gang Joakim skulle bære frem offeret, nektet ypperstepresten å ta imot hans offer, da Guds velsignelse ikke hvilte over ham.

Den dypt sårede Joakim dro da ut i ørkenen for å faste og be i førti dager i ørkenen. Stedet identifiseres av noen som Wadi Yabis øst for Jordan, hvor det gamle Georg-klosteret, viet til Maria, fortsatt står, nå svært restaurert. Anna ba under et laurbærtre, viste det seg engler for begge og forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Begge skyndte seg til hverandre, og de møttes ved Den gylne Port i Jerusalem. Mange store malere, blant dem den berømte Giotto, har malt denne scenen, og lagt i det hellige ekteparets omfavnelse all den ømhet et menneske kan uttrykke. Noen versjoner av legenden hevder at Anna ble gravid kun gjennom et kyss fra Joakim.

Pave Benedikt husket på Mor Teresa på hennes minnedag

I dagens onsdagsaudiens kunne pave Benedikt «ikke annet enn å huske på» og nevne mor Teresa, på hennes liturgiske minnedag og tiårsdagen for hennes død:

“Dear friends, the life and witness of this true disciple of Christ, whose liturgical memory we celebrate today, are an invitation to you and the entire Church to always serve Christ in the poor and the needy. Keep following her example and always be the instrument of Divine Mercy,” Benedict XVI said as he greeted a large group of missionaries, both men and women, and their collaborators.

Paven nevne også mor Teresa og «hennes mørke natt» i Loreto for noen få dager siden:

Speaking to three hundred thousand young people gathered in Loreto, Benedict XVI recalled that even a woman as holy as Mother Teresa, «with all her charity and the power of her faith,» nonetheless «suffered from the silence of God.»

And he added: «A book has been published containing the spiritual experiences of Mother Teresa, in which what we already knew is displayed even more openly.»

The book to which the pope refers is entitled «Mother Teresa: Come Be My Light.» It is on sale as of September 4 in its English edition, edited and with an introduction by Fr. Brian Kolodiejchuk of the Missionaries of Charity, the postulator of the cause of Mother Teresa’s canonization.

Les mer om dette på www.chiesa.

Hva skjer med den tradisjonelle latinske messen i Norden?

Så vidt jeg vet, skjer det nokså lite. Oslos katolske biskop har anmodet prestene om å avvente litt til vi har vårt årlige prestemøte i starten av oktober, og jeg har hørt at det kommer to artikler om den gamle messen i neste nummer av St. Olav tidsskrift – en tydelig negativ og en like tydelig positiv.

Fra Sverige har jeg fått tilbud om å lære å feire den gamle messen, uten at jeg så langt har meldt meg på noe kurs – og der skjer det sannsynligvis mest. I Danmark tror jeg ikke det skjer så mye, men i alle fall har Københavns biskop Czeslaw Kozon skrevet følgende (ganske positive ting) om emnet:

Ifl. det nyeste dokument kan enhver præst uden speciel tilladelse fejre messen efter 1962-missalet. Hvis en gruppe troende ønsker at deltage i en sådan messe, skal man ligeledes med velvilje se på deres anmodning. Det betyder, at hvis en præst er rede til at fejre messen efter den gamle ritus for en sådan gruppe mennesker, skal sognepræsterne være imødekommende. Man skal dog i den forbindelse se til, at der ikke opstår splid i en menighed, ligesom det naturligvis er klart at en messe efter den gamle ritus aldrig kan blive et sogns eneste messetilbud. Paul VI’s messe forbliver den ordinære måde at fejre messen på overalt i Kirken, ligesom 2. Vatikankoncils beslutninger i øvrigt forbliver normgivende for Kirkens pastorale linie og derfor ikke må drages i tvivl eller tilsidesættes.

Med offentliggørelsen af ovennævnte skrivelse er der således ikke tale om, at nogen udvikling bliver skruet tilbage og 2. Vatikankoncils reformer underløbet. Langt de fleste mennesker har taget den nye messe til sig og holder af den. Med 1962-messen bliver der en ekstra mulighed for de mennesker, der af den ene eller anden grund føler sig knyttet til denne form for liturgi. I øvrigt kan ingen præst få pålagt at fejre messen efter 1962-missalet.

Det er vigtigt at understrege, at pave Benedikt ikke genindfører latin som liturgisk sprog; det har nemlig aldrig været afskaffet. Også Paul VI’s messe kan og bør lejlighedsvis fejres på latin,

Pave Benedikt er en miljøvernforkjemper – han hadde på seg grønne klær sist søndag!


Noen utenlandske aviser har nå framstilt pave Benedikt som en miljøvernforkjemper; fordi han hadde på seg grønne klær på 22. søndag i kirkeåret – samme farge som alle andre biskoper og prester i Den katolske kirke, og mange andre kirkesamfunn. Det er underlig å se den uvitenheten som fins rundt om i avis- og nyhetsredaksjoner.

I The Independent leser vi: Wearing green vestments, the Roman Catholic liturgical colour of hope, Pope Benedict XVI yesterday urged half a million youngsters to save the planet while there was still time.

It was, perhaps, a case of preaching to the converted. Most of the 500,000 crowd perched on a hillside near the Italian Adriatic city of Loreto had come with backpacks made of recyclable material. They had been eating their meals off bio-degradable plates and re-charging their mobile phones with a hand-cranked charger. When the Pope held Mass, there was an audible rustling as the eco-friendly masses turned the recycled paper pages of their prayer books.

The American Papist analyserer dette litt grundigere: …

Paven møtte en halv million italienske ungdommer

De italienske biskopene prøver å arrangere et stort møte hver sommer for å samle og oppmuntre unge katolikker i landet. I år ble møtet avholdt i Loreto – i Le Marche, ved kysten nord-øst for Roma – nå sist helg, og som jeg forstår var det ganske vellykka. Bildet viser litt av forhåndsreklamen, og sier at paven regner med å se deg/ venter deg.

Gårsdagens tekster handla mye om ydmykhet, og paven knyttet dette til jomfru Maria, siden Loreto er en kjent Maria-pilgrimssted. Han sa bl.a.:
From this meeting of humility, Jesus was born, Son of God and Son of Man. “The greater thou art, the more humble thyself in all things, and thou shalt find grace before God”, a passage from Ecclesiastes tells us (3,20); and Jesus, in today’s Gospel, after the parable of teh wedding guests, concludes: “For every one who exalts himself will be humbled, but the one who humbles himself will be exalted” (Lk 14,11).

This prospect indicated in Scriptures appears even more provocative today because of the culture and sensibility of contemporary man. The humble is considered one who has given up, a failure, someone who has nothing to say to the world.

On the contrary, this is the master way, and not only because humility is a great human virtue, but because, in the first place, it represents God’s own way. It is the way chosen by Christ, the mediator of our New Covenant, who, appearing in human form, “humbled himself, becoming obedient unto death, even to the death of the cross(Phil 2,8).

Dear young people, I see in this Word of God on humility a message that is as important as it is relevant to you who wish to follow Christ and be part of his Church. The message is: do not follow the way of pride, but that of humility.

Mor Teresa – og hennes “mørke natt”

I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:

«I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.

Hun levde sin hverdag fordi hun så Guds eget bilde i de fattigste blant de fattige. Mer konkret kan man vel ikke tro, sier søster Valborg Osterhus til Dagbladet.no.»

Les artikkelen i Dagbladet og mye mer om Mor Teresa på katolsk.no.

St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikk

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være «kirke». Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Det er en forskjell på om noe er sant, og om man vil at det skal være sant. I tverrkirkelighetens tidsalder hadde det ikke skadet om man begynte å tenke mer i hypoteser: Før man uttaler seg om man synes noe er galt eller riktig, er det klokt å stille spørsmålet: Er det sant det som her sies, uavhengig av om man vil at det skal være sant eller ikke. Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren har rett når den sier at protestantismen ikke er kirke, hva da? Og omvendt: Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren tar feil i sitt utsagn, hva da?

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe!

Den hellige Augustin


I dag gratuleler jeg spesielt augustinerkorherrene i Klosterneuburg, Wien, som alltid feirer den hellige Augustin med stor fest. Det er ikke lenge siden jeg var på hyggelig besøk der. På katolsk.no leser vi om Augustin:

… Augustins ble angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

I 496 brakte flyktende kristne hans relikvier fra Hippo til Sardinia. Langobardkongen Liutprand brakte den i 723 til Pavia og bisatte den i kirken San Pietro in Ciel d’Oro. Gravmælet i hvit marmor, Arca di San Agostino, er fra 1300-tallet. I 1842 kom en del av hans relikvier tilbake til Hippo Regius.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

Mange helgener feires i august – 15. august den største dagen

Jeg så en oversikt på katolsk.no, som minna meg på at Den katolske kirke feirer usedvanlig mange helgener i august – se her for feiringene dette året, og beskrivelse av de enkelte dagene.

To av mine faviritthelgener kommer på slutten av måneden; Augustin 28/8 og Johannes døperen (hans martyrdød) 29/8. Katolsk.no har en svært komplett oversikt over de liturgiske feiringene. I listen under betyr store bokstaver at det er en festdag – 15. er høytid – små bokstaver betyr minnedag.

* 1. august: Alfonso Maria de’ Liguori
* 4. august: Johannes Maria Vianney
* 6. august: HERRENS FORKLARELSE
* 8. august: Dominikus
* 9. august: TERESA BENEDICTA AV KORSET
* 10. august: LAURENTIUS
* 11. august: Klara av Assisi
* 14. august: Maximilian Kolbe
* 15. august: JOMFRU MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN
* 16. august: Stefan av Ungarn
* 20. august: Bernhard av Clairvaux
* 21. august: Pius X
* 22. august: Jomfru Marias dronningverdighet
* 23. august: Rosa av Lima
* 24. august: BARTOLOMEUS
* 25. august: Ludvig av Frankrike
* 27. august: Monika
* 28. august: Augustin
* 29. august: Johannes Døperens martyrdød

Bilder fra den tradisjonelle latinske messen

Dette første bildet er tatt under prekenen. (Alle bildene er tatt av Ivar B.)

Det andre bildet er tatt under konsekrasjonen.

Vi hadde også en hyggelig og informativ samtale om liturgi – historie og praksis – etter messen.

En interessant ting var av Father Durham feiret denne messen med svært enkle midler; det var ingenting av den pomp og prakt som man noen ganger forbinder med den gamle messen. (Han mente også at vår kirke i Stavanger og de aller fleste (alle?) katolske kirker i Norge lett kunne brukes til å feire den gamle messen.) Det viktigste for ham var å bevare og videreføre den eldgamle latinske messetradisjonen; messen har vært feiret slik i århundreder og vært til velsignelse for millioner av troende, og denne tradisjonen bør videreføres.

Jeg har sans for dette argumentet, men da som ekstraordinær form (som paven skrev i sitt moto proprio). Jeg skriver om ikke lenge noen punkter som for meg vil bety at den tradisjonelle latinske messen ikke bør bli hoved liturgisk form igjen (som enkelte forkjempere nok ønsker).

Tradisjonell latinsk messe i Stavanger i går

I går kl 15 ble det feira en tradisjonell latinsk messe i kapellet ved St Svithun kirke i Stavanger, av den engelske presten Fr. Durham fra prestefeslleskapet FSSP. Jeg hadde ikke vært involvert i planlegginga av besøket, men deltok i messen (min aller første TLM) og snakka en hel del med presten etterpå. (Nødvendige tillatelser hadde blitt innhenta fra sogneprest og biskop.)

Trond (som skriver en del her på bloggen) var minstrant, og i alt var vi ca 15 personer til stede. Jeg håper å få noen bilder, siden det ble tatt en del. Jeg kommer også tilbake snart med noen kommentarer til det vi opplevde; den tydeligste forskjellen fra en ny messe feira på latin var at presten stod vendt mot alteret under hele messen bortsett fra prekenen, at ca 2/3 av det presten sa, sa han stille og at tekstene var helt andre enn de vi bruker i den nye messen.

Biskopene feirer jubileum i kveld

I kveld kl 18.00 feires det en høytidelig og hyggelig messe i St. Olav domkirke i oslo; prestejubileene for biskop Gran og biskop Eidsvig. Gran ble presteviet i 1957 (og bispeviet 24. mars 1963) og Eidsvig i 1982 (bispeviet 22. oktober 2005). Den nøyaktige datoen for Bernt Eidsvigs prestevielse var 20. juni. (Faktisk samme uke som jeg reiste nordover etter ferdig embedseksamen for å delta på offisertskurs i Troms og begynne som feltprest i Kirkenes. Men jeg bl eikke presteviet i Den lutherske kirke før i juni 1986.)

Bilde over ble tatt etter biskop Bernts bispevielse i 2005, og viser også biskop Schwenzer – som ble presteviet 18. juli 1964 og bispeviet 7. desember 1975.

Katolsk studentprest ved universitetet i Bergen

Her er et fint bilde av min kjære St. Paul kirke i Bergen, som var min kirke i 12 år og også stedet for min prestevisels 8. januar 2000. Vi leser nå at Dom Lukas – som kom til menigheten knapt et år før jeg flytta derfra – fra 1/9 blir ansatt i deltidsstilling ved universitetet i Bergen. Kanskje et godt tips til (det nye) universitetet i Stavanger, vi har en hel del (utenlandske) katolske studenter også her. Slik leser vi i StudVest:

På grunn av et økende antall internasjonale studenter ser Universitetet seg nødt til å opprette prestetjeneste for katolske studenter.
– Vi fikk et godt tilbud fra Den katolske kirke i Norge som ikke koster oss så mye. Det er en enkel måte å bidra til at også katolske studenter, som vi har et økende antall av, får et tilbud om studentprest, sier Sigmund Grønmo, rektor ved UiB.

Den katolske studentpresttjenesten vil løpe parallelt med Studentmenigheten og -prestene i Bergen, som er et tilbud til studenter som bekjenner seg til Den norske kirke.

– Jeg håper samarbeidet med Universitetet kan bidra til at flere katolikker finner fram til menigheten. Det er et stort problem for oss at vi ikke når ut til alle katolikkene i området, sier Dom Lukas Stefan Lorf-Wellesen som tiltrer i stillingen som katolsk studentprest ved UiB 1. september.

LES MER I STUDVEST.

En katolsk biskop trekker sin støtte til Amnesty International

I går ble det meldt at en katolsk biskop i England trekker sin støtte til Amnesty International etter at organisasjonen nå har definert tilgangen til abort (i noen tilfeller) som en menneskerettighet. Og han regner med at mange katolikker vil gjøre det samme.

The Rt Rev Michael Evans, Bishop of East Anglia, who had been actively involved in the human rights charity for 31 years, claimed he would be the «first of many» to cancel his membership after leaders voted overwhelmingly in favour of including access to abortion in their definition of human rights.

Rev Evans, 55, said he was «very sad» at abandoning his work with the organisation. «There are undoubtedly many Catholics who will now sadly have to withdraw membership,» he said. «Bishops, priests and lay people will have to make a very serious decision about their memberships, and I would expect them to make the same decision.

«The question of abortion is so central to Catholic opinion that it will make it difficult for Catholics to remain involved. I feel I cannot continue, and I know from people writing to me that others have already done the same. But individuals need to decide for themselves.»

Skroll til toppen