Katolsk

8. september feirer vi festen for Marias fødsel


Følgende informasjon – og mye mer – finner vi på www.katolsk.no om Maris fødsel, som Kirken feirer i dag, 8. september:

Den hellige Jomfru Maria er den eneste av helgenene, ved siden av Johannes Døperen, som også minnes på sin jordiske fødselsdag. I hele den katolske verden minnes hennes fødsel den 8. september, Nativitas Beatæ Mariæ Virginis.

Vi vet ingenting om Marias fødsel, og hennes foreldre nevnes ikke i Bibelen. Men det finnes apokryfe fortellinger om hennes fødsel, slik som pseudo-Matteus’ evangelium og en annet tilskrevet den hellige Hieronymus. I Jakobs Protoevangelium fra rundt år 150 står historien:

Jomfru Marias foreldre var de hellige Anna og Joakim, og de stammet begge fra Davids slekt. Joakim var prest i Jerusalems tempel, og når han ikke tjenestegjorde der, førte han sin saueflokk på beite i fjellene rundt Jerusalem. Ekteparet førte et gudfryktig og rettskaffent liv, men til deres sorg var deres 20-årige ekteskap ufruktbart, og det ble på den tiden regnet for en skam eller endog en forbannelse. En gang Joakim skulle bære frem offeret, nektet ypperstepresten å ta imot hans offer, da Guds velsignelse ikke hvilte over ham.

Den dypt sårede Joakim dro da ut i ørkenen for å faste og be i førti dager i ørkenen. Stedet identifiseres av noen som Wadi Yabis øst for Jordan, hvor det gamle Georg-klosteret, viet til Maria, fortsatt står, nå svært restaurert. Anna ba under et laurbærtre, viste det seg engler for begge og forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Begge skyndte seg til hverandre, og de møttes ved Den gylne Port i Jerusalem. Mange store malere, blant dem den berømte Giotto, har malt denne scenen, og lagt i det hellige ekteparets omfavnelse all den ømhet et menneske kan uttrykke. Noen versjoner av legenden hevder at Anna ble gravid kun gjennom et kyss fra Joakim.

Pave Benedikt husket på Mor Teresa på hennes minnedag

I dagens onsdagsaudiens kunne pave Benedikt «ikke annet enn å huske på» og nevne mor Teresa, på hennes liturgiske minnedag og tiårsdagen for hennes død:

“Dear friends, the life and witness of this true disciple of Christ, whose liturgical memory we celebrate today, are an invitation to you and the entire Church to always serve Christ in the poor and the needy. Keep following her example and always be the instrument of Divine Mercy,” Benedict XVI said as he greeted a large group of missionaries, both men and women, and their collaborators.

Paven nevne også mor Teresa og «hennes mørke natt» i Loreto for noen få dager siden:

Speaking to three hundred thousand young people gathered in Loreto, Benedict XVI recalled that even a woman as holy as Mother Teresa, «with all her charity and the power of her faith,» nonetheless «suffered from the silence of God.»

And he added: «A book has been published containing the spiritual experiences of Mother Teresa, in which what we already knew is displayed even more openly.»

The book to which the pope refers is entitled «Mother Teresa: Come Be My Light.» It is on sale as of September 4 in its English edition, edited and with an introduction by Fr. Brian Kolodiejchuk of the Missionaries of Charity, the postulator of the cause of Mother Teresa’s canonization.

Les mer om dette på www.chiesa.

Hva skjer med den tradisjonelle latinske messen i Norden?

Så vidt jeg vet, skjer det nokså lite. Oslos katolske biskop har anmodet prestene om å avvente litt til vi har vårt årlige prestemøte i starten av oktober, og jeg har hørt at det kommer to artikler om den gamle messen i neste nummer av St. Olav tidsskrift – en tydelig negativ og en like tydelig positiv.

Fra Sverige har jeg fått tilbud om å lære å feire den gamle messen, uten at jeg så langt har meldt meg på noe kurs – og der skjer det sannsynligvis mest. I Danmark tror jeg ikke det skjer så mye, men i alle fall har Københavns biskop Czeslaw Kozon skrevet følgende (ganske positive ting) om emnet:

Ifl. det nyeste dokument kan enhver præst uden speciel tilladelse fejre messen efter 1962-missalet. Hvis en gruppe troende ønsker at deltage i en sådan messe, skal man ligeledes med velvilje se på deres anmodning. Det betyder, at hvis en præst er rede til at fejre messen efter den gamle ritus for en sådan gruppe mennesker, skal sognepræsterne være imødekommende. Man skal dog i den forbindelse se til, at der ikke opstår splid i en menighed, ligesom det naturligvis er klart at en messe efter den gamle ritus aldrig kan blive et sogns eneste messetilbud. Paul VI’s messe forbliver den ordinære måde at fejre messen på overalt i Kirken, ligesom 2. Vatikankoncils beslutninger i øvrigt forbliver normgivende for Kirkens pastorale linie og derfor ikke må drages i tvivl eller tilsidesættes.

Med offentliggørelsen af ovennævnte skrivelse er der således ikke tale om, at nogen udvikling bliver skruet tilbage og 2. Vatikankoncils reformer underløbet. Langt de fleste mennesker har taget den nye messe til sig og holder af den. Med 1962-messen bliver der en ekstra mulighed for de mennesker, der af den ene eller anden grund føler sig knyttet til denne form for liturgi. I øvrigt kan ingen præst få pålagt at fejre messen efter 1962-missalet.

Det er vigtigt at understrege, at pave Benedikt ikke genindfører latin som liturgisk sprog; det har nemlig aldrig været afskaffet. Også Paul VI’s messe kan og bør lejlighedsvis fejres på latin, …

Pave Benedikt er en miljøvernforkjemper – han hadde på seg grønne klær sist søndag!


Noen utenlandske aviser har nå framstilt pave Benedikt som en miljøvernforkjemper; fordi han hadde på seg grønne klær på 22. søndag i kirkeåret – samme farge som alle andre biskoper og prester i Den katolske kirke, og mange andre kirkesamfunn. Det er underlig å se den uvitenheten som fins rundt om i avis- og nyhetsredaksjoner.

I The Independent leser vi: Wearing green vestments, the Roman Catholic liturgical colour of hope, Pope Benedict XVI yesterday urged half a million youngsters to save the planet while there was still time.

It was, perhaps, a case of preaching to the converted. Most of the 500,000 crowd perched on a hillside near the Italian Adriatic city of Loreto had come with backpacks made of recyclable material. They had been eating their meals off bio-degradable plates and re-charging their mobile phones with a hand-cranked charger. When the Pope held Mass, there was an audible rustling as the eco-friendly masses turned the recycled paper pages of their prayer books.

The American Papist analyserer dette litt grundigere: …

Paven møtte en halv million italienske ungdommer

De italienske biskopene prøver å arrangere et stort møte hver sommer for å samle og oppmuntre unge katolikker i landet. I år ble møtet avholdt i Loreto – i Le Marche, ved kysten nord-øst for Roma – nå sist helg, og som jeg forstår var det ganske vellykka. Bildet viser litt av forhåndsreklamen, og sier at paven regner med å se deg/ venter deg.

Gårsdagens tekster handla mye om ydmykhet, og paven knyttet dette til jomfru Maria, siden Loreto er en kjent Maria-pilgrimssted. Han sa bl.a.:
From this meeting of humility, Jesus was born, Son of God and Son of Man. “The greater thou art, the more humble thyself in all things, and thou shalt find grace before God”, a passage from Ecclesiastes tells us (3,20); and Jesus, in today’s Gospel, after the parable of teh wedding guests, concludes: “For every one who exalts himself will be humbled, but the one who humbles himself will be exalted” (Lk 14,11).

This prospect indicated in Scriptures appears even more provocative today because of the culture and sensibility of contemporary man. The humble is considered one who has given up, a failure, someone who has nothing to say to the world.

On the contrary, this is the master way, and not only because humility is a great human virtue, but because, in the first place, it represents God’s own way. It is the way chosen by Christ, the mediator of our New Covenant, who, appearing in human form, “humbled himself, becoming obedient unto death, even to the death of the cross(Phil 2,8).

Dear young people, I see in this Word of God on humility a message that is as important as it is relevant to you who wish to follow Christ and be part of his Church. The message is: do not follow the way of pride, but that of humility. …

Mor Teresa – og hennes “mørke natt”

I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:

«I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.

Hun levde sin hverdag fordi hun så Guds eget bilde i de fattigste blant de fattige. Mer konkret kan man vel ikke tro, sier søster Valborg Osterhus til Dagbladet.no.»

Les artikkelen i Dagbladet og mye mer om Mor Teresa på katolsk.no.

St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikk

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være «kirke». Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Det er en forskjell på om noe er sant, og om man vil at det skal være sant. I tverrkirkelighetens tidsalder hadde det ikke skadet om man begynte å tenke mer i hypoteser: Før man uttaler seg om man synes noe er galt eller riktig, er det klokt å stille spørsmålet: Er det sant det som her sies, uavhengig av om man vil at det skal være sant eller ikke. Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren har rett når den sier at protestantismen ikke er kirke, hva da? Og omvendt: Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren tar feil i sitt utsagn, hva da?

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe! …

Den hellige Augustin


I dag gratuleler jeg spesielt augustinerkorherrene i Klosterneuburg, Wien, som alltid feirer den hellige Augustin med stor fest. Det er ikke lenge siden jeg var på hyggelig besøk der. På katolsk.no leser vi om Augustin:

… Augustins ble angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

I 496 brakte flyktende kristne hans relikvier fra Hippo til Sardinia. Langobardkongen Liutprand brakte den i 723 til Pavia og bisatte den i kirken San Pietro in Ciel d’Oro. Gravmælet i hvit marmor, Arca di San Agostino, er fra 1300-tallet. I 1842 kom en del av hans relikvier tilbake til Hippo Regius.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

Mange helgener feires i august – 15. august den største dagen

Jeg så en oversikt på katolsk.no, som minna meg på at Den katolske kirke feirer usedvanlig mange helgener i august – se her for feiringene dette året, og beskrivelse av de enkelte dagene.

To av mine faviritthelgener kommer på slutten av måneden; Augustin 28/8 og Johannes døperen (hans martyrdød) 29/8. Katolsk.no har en svært komplett oversikt over de liturgiske feiringene. I listen under betyr store bokstaver at det er en festdag – 15. er høytid – små bokstaver betyr minnedag.

* 1. august: Alfonso Maria de’ Liguori
* 4. august: Johannes Maria Vianney
* 6. august: HERRENS FORKLARELSE
* 8. august: Dominikus
* 9. august: TERESA BENEDICTA AV KORSET
* 10. august: LAURENTIUS
* 11. august: Klara av Assisi
* 14. august: Maximilian Kolbe
* 15. august: JOMFRU MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN
* 16. august: Stefan av Ungarn
* 20. august: Bernhard av Clairvaux
* 21. august: Pius X
* 22. august: Jomfru Marias dronningverdighet
* 23. august: Rosa av Lima
* 24. august: BARTOLOMEUS
* 25. august: Ludvig av Frankrike
* 27. august: Monika
* 28. august: Augustin
* 29. august: Johannes Døperens martyrdød

Bilder fra den tradisjonelle latinske messen

Dette første bildet er tatt under prekenen. (Alle bildene er tatt av Ivar B.)

Det andre bildet er tatt under konsekrasjonen.

Vi hadde også en hyggelig og informativ samtale om liturgi – historie og praksis – etter messen.

En interessant ting var av Father Durham feiret denne messen med svært enkle midler; det var ingenting av den pomp og prakt som man noen ganger forbinder med den gamle messen. (Han mente også at vår kirke i Stavanger og de aller fleste (alle?) katolske kirker i Norge lett kunne brukes til å feire den gamle messen.) Det viktigste for ham var å bevare og videreføre den eldgamle latinske messetradisjonen; messen har vært feiret slik i århundreder og vært til velsignelse for millioner av troende, og denne tradisjonen bør videreføres.

Jeg har sans for dette argumentet, men da som ekstraordinær form (som paven skrev i sitt moto proprio). Jeg skriver om ikke lenge noen punkter som for meg vil bety at den tradisjonelle latinske messen ikke bør bli hoved liturgisk form igjen (som enkelte forkjempere nok ønsker).

Tradisjonell latinsk messe i Stavanger i går

I går kl 15 ble det feira en tradisjonell latinsk messe i kapellet ved St Svithun kirke i Stavanger, av den engelske presten Fr. Durham fra prestefeslleskapet FSSP. Jeg hadde ikke vært involvert i planlegginga av besøket, men deltok i messen (min aller første TLM) og snakka en hel del med presten etterpå. (Nødvendige tillatelser hadde blitt innhenta fra sogneprest og biskop.)

Trond (som skriver en del her på bloggen) var minstrant, og i alt var vi ca 15 personer til stede. Jeg håper å få noen bilder, siden det ble tatt en del. Jeg kommer også tilbake snart med noen kommentarer til det vi opplevde; den tydeligste forskjellen fra en ny messe feira på latin var at presten stod vendt mot alteret under hele messen bortsett fra prekenen, at ca 2/3 av det presten sa, sa han stille og at tekstene var helt andre enn de vi bruker i den nye messen.

Biskopene feirer jubileum i kveld

I kveld kl 18.00 feires det en høytidelig og hyggelig messe i St. Olav domkirke i oslo; prestejubileene for biskop Gran og biskop Eidsvig. Gran ble presteviet i 1957 (og bispeviet 24. mars 1963) og Eidsvig i 1982 (bispeviet 22. oktober 2005). Den nøyaktige datoen for Bernt Eidsvigs prestevielse var 20. juni. (Faktisk samme uke som jeg reiste nordover etter ferdig embedseksamen for å delta på offisertskurs i Troms og begynne som feltprest i Kirkenes. Men jeg bl eikke presteviet i Den lutherske kirke før i juni 1986.)

Bilde over ble tatt etter biskop Bernts bispevielse i 2005, og viser også biskop Schwenzer – som ble presteviet 18. juli 1964 og bispeviet 7. desember 1975.

Katolsk studentprest ved universitetet i Bergen

Her er et fint bilde av min kjære St. Paul kirke i Bergen, som var min kirke i 12 år og også stedet for min prestevisels 8. januar 2000. Vi leser nå at Dom Lukas – som kom til menigheten knapt et år før jeg flytta derfra – fra 1/9 blir ansatt i deltidsstilling ved universitetet i Bergen. Kanskje et godt tips til (det nye) universitetet i Stavanger, vi har en hel del (utenlandske) katolske studenter også her. Slik leser vi i StudVest:

På grunn av et økende antall internasjonale studenter ser Universitetet seg nødt til å opprette prestetjeneste for katolske studenter.
– Vi fikk et godt tilbud fra Den katolske kirke i Norge som ikke koster oss så mye. Det er en enkel måte å bidra til at også katolske studenter, som vi har et økende antall av, får et tilbud om studentprest, sier Sigmund Grønmo, rektor ved UiB.

Den katolske studentpresttjenesten vil løpe parallelt med Studentmenigheten og -prestene i Bergen, som er et tilbud til studenter som bekjenner seg til Den norske kirke.

– Jeg håper samarbeidet med Universitetet kan bidra til at flere katolikker finner fram til menigheten. Det er et stort problem for oss at vi ikke når ut til alle katolikkene i området, sier Dom Lukas Stefan Lorf-Wellesen som tiltrer i stillingen som katolsk studentprest ved UiB 1. september.

LES MER I STUDVEST.

En katolsk biskop trekker sin støtte til Amnesty International

I går ble det meldt at en katolsk biskop i England trekker sin støtte til Amnesty International etter at organisasjonen nå har definert tilgangen til abort (i noen tilfeller) som en menneskerettighet. Og han regner med at mange katolikker vil gjøre det samme.

The Rt Rev Michael Evans, Bishop of East Anglia, who had been actively involved in the human rights charity for 31 years, claimed he would be the «first of many» to cancel his membership after leaders voted overwhelmingly in favour of including access to abortion in their definition of human rights.

Rev Evans, 55, said he was «very sad» at abandoning his work with the organisation. «There are undoubtedly many Catholics who will now sadly have to withdraw membership,» he said. «Bishops, priests and lay people will have to make a very serious decision about their memberships, and I would expect them to make the same decision.

«The question of abortion is so central to Catholic opinion that it will make it difficult for Catholics to remain involved. I feel I cannot continue, and I know from people writing to me that others have already done the same. But individuals need to decide for themselves.»

Dramatiske tall om tilbakegang i Den katolske kirke fra 1965 til i dag

Ei slik overskrift passer dårlig for Den katolske kirke i Norge, som jo har hatt en kjempestor vekst i samme periode. Men hos oss er det jo de mange fromme innvandrerne som skjuler det faktum at mange katolikker også i Norge har forsvunnet ut av Kirken.

Hvorfor dette skjer har nok mange årsaker, men i et par kommentarer til en tidligere post her på bloggen, vises det til at ettervirkningene etter Vatikankonsilet i flere land har vært svært negative. I noe som heter «Index of leading Catholic indicators” knyttes nedgangen ganske tydelig til forandringene etter konsilet – og vi kan lese (fra USA):
In 1965 there were 1.3 million infant baptisms, in 2002 there were 1 million. (In the same period the number of Catholics in the United States rose from 45 million to 65 million.) In 1965 there were 126,000 adult baptisms – converts – in 2002 there were 80,000. In 1965 there were 352,000 Catholic marriages, in 2002 there were 256,000. In 1968 there were 338 annulments, in 2002 there were 50,000.

Attendance at Mass has also plummeted. A 1958 Gallup poll reported that 74 percent of Catholics went to Sunday Mass that year. A 1994 University of Notre Dame study found that the attendance rate was 26.6 percent. A more recent study by Fordham University professor James Lothian concluded that 65 percent of Catholics went to Sunday Mass in 1965, while the rate dropped to 25 percent in 2000.

… enrollment has declined at Catholic schools since the Council. For example, between 1965 and 2002 the number of diocesan high schools fell from 1,566 to 786, and the number of students dropped from almost 700,000 to 386,000. At the grade school level, there were 10,503 parochial schools in 1965 and 6,623 in 2002. The number of students went from 4.5 million to 1.9 million.

Les mer om dette HER og HER – og kom med dine kommentarer. Er det noe i det som påstås her?

Svak argumentasjon for en helt ny seksualmoral

Biskop Tor B. Jørgensen skrev 13/8 et innlegg i Vårt Land, der han presenterte et enkelt og oversiktlig – men helt uholdbart – argument for at Den norske kirke må kunne godta det nye synet på homofilt samliv. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg imøtegår Jørgensen med bla. disse punktene (jeg trykker hele mitt leserinnlegg her senere):

1. Kirken levde ikke videre med to ulike syn den gangen, for det ble slått fast at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og følge de jødiske renhetsbudene.

3. Den viktigste grunnen til at jeg som katolikk reagerte på Jørgensens innlegg, er likevel at han sammenligner seg med apostlene på en noe sjokkerende måte. …

4. Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. …

Her er det meste av Jørgensens innlegg i Vårt Land:

… … I slike spenningstider er det viktig å huske at kirken har levd med store og tunge teologiske konflikter fra sin begynnelse. For egen del vender jeg stadig tilbake til rapporten fra det vi gjerne kaller apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15). Da var det ”konflikt og heftig ordskifte”, står det. Fellesskapet var truet. De Kristustroende med jødisk bakgrunn hadde vanskelig for å akseptere at ”hedningkristne” kunne tilhøre Guds folk uten å følge de pålagte renholdsforskriftene. …

Noen ordenssamfunn vokser, andre stagnerer eller dør ut

På bloggen Closed Cafeteria leser jeg i dag en ganske enkel analyse av hvilke (kvinnelige) ordenssamfunn som vokser, og hvilke som holder på å dø ut. Det er selvsagt også andre faktorer som spiller inn, men en tradisjonell katolsk tro og tradisjonelle klær er en styrke for en religiøs kommunitet. Les selv:

If you’re looking for religious orders/communities to support, take a look at Council of Major Superiors of Women Religious. They’re in the habit of doing great things. Here just a few photos. Who said religious life was dead ? Their novitiate percentage is about 10%. They all wear habits. Their names are centered on Christ, Mary etc., their mission is to teach, to help the elderly, to promote life, to lead contemplative lives, in short the young nuns are more like nuns of old, St. Theresa of Avila rather than Sr. Chittister. The photos, their contrast, speaks a clear language. The older sisters who kept the faith through all the stupidity after Vatican II are now being rewarded with a flood of young sisters. As Pope Benedict said, «L’Ecclesia e’ giovane!» – The Church is young ! There is no merit in being young, there is no shame in being old – but the fact that these groups HAVE young sisters at all – and so many at that – puts them at stark contrast to the group below. These are healthy communities, encompassing young, middle-aged and old. Faith has been rewarded.

LES SELV.

14. august – en massakre for 527 år siden

Da min kone og jeg i februar 2006 var i Lecce i Puglia (Italias hæl), tok vi en dagstur til Otranto (på østkysten av hælen). Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år, og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto. (Bildet over viser den gamle kirken i Otranto, bildet under er fra kapellet med alle hodeskallene.)

That day the Church remembers and venerates the approximately eight hundred martyrs of Otranto, in Puglia, pressured to renounce the faith after the crushing assault of the Ottoman soldiers. They were exhorted by blessed Antonio Primaldo, an elderly tailor, to persevere in Christ, and thus through decapitation they obtained the crown of martyrdom.

The martyrdom of these eight hundred men took place in 1480, on August 14, the day of their liturgical commemoration. It was because of them that five centuries later, in 1980, John Paul II visited Otranto, the Italian city in which they were martyred.

And this year, on July 6, Benedict XVI definitively authenticated their martyrdom, with a decree promulgated by the congregation for the causes of the saints.

But who were the eight hundred men of Otranto? And why were they killed? Their story is of extraordinary relevance – just like the conflict between Islam and Christianity, in the midst of which they sacrificed their lives. … …

Ahmed condemned all the eight hundred prisoners to death. The following morning, they were led with ropes tied around their necks and their hands bound behind their backs to the Hill of Minerva, a few hundred meters outside of the city. De Marco writes:

“All of them repeated their profession of the faith and the generous response they had given at first, so the tyrant commanded that the decapitation should proceed, and, before the others, the head of the elderly Primaldo should be cut off. Primaldo was hateful to him, because he never stopped acting as an apostle toward his fellows. And before placing his head upon the stone, he told his companions that he saw heaven opened and the comforting angels; that they should be strong in the faith and look to heaven, already open to receive them. He bowed his head and it was cut off, but his corpse stood back up on its feet, and despite the efforts of the butchers, it remained erect and unmoving, until all were decapitated.»

LES MER HER.

Vi minnes den hellige Dominikus

I fjor (i juli) var jeg så heldig å kunne besøke den hellige Dominikus’ grav i Bologna, som bildet over viser. 8. august feires han over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus’ brev og den hellige Johannes Kassians «Konferanser». Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der i fjor.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

Skroll til toppen