Katolsk

St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikk

Katolsk, Økumenikk /

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være «kirke». Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Det er en forskjell på om noe er sant, og om man vil at det skal være sant. I tverrkirkelighetens tidsalder hadde det ikke skadet om man begynte å tenke mer i hypoteser: Før man uttaler seg om man synes noe er galt eller riktig, er det klokt å stille spørsmålet: Er det sant det som her sies, uavhengig av om man vil at det skal være sant eller ikke. Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren har rett når den sier at protestantismen ikke er kirke, hva da? Og omvendt: Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren tar feil i sitt utsagn, hva da?

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe! …

St. Olav tidsskrift: Herlig befriende om økumenikkLes mer »

Den hellige Augustin

Katolsk, Kirkefedre /


I dag gratuleler jeg spesielt augustinerkorherrene i Klosterneuburg, Wien, som alltid feirer den hellige Augustin med stor fest. Det er ikke lenge siden jeg var på hyggelig besøk der. På katolsk.no leser vi om Augustin:

… Augustins ble angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

I 496 brakte flyktende kristne hans relikvier fra Hippo til Sardinia. Langobardkongen Liutprand brakte den i 723 til Pavia og bisatte den i kirken San Pietro in Ciel d’Oro. Gravmælet i hvit marmor, Arca di San Agostino, er fra 1300-tallet. I 1842 kom en del av hans relikvier tilbake til Hippo Regius.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

Mange helgener feires i august – 15. august den største dagen

Katolsk, Liturgi /

Jeg så en oversikt på katolsk.no, som minna meg på at Den katolske kirke feirer usedvanlig mange helgener i august – se her for feiringene dette året, og beskrivelse av de enkelte dagene.

To av mine faviritthelgener kommer på slutten av måneden; Augustin 28/8 og Johannes døperen (hans martyrdød) 29/8. Katolsk.no har en svært komplett oversikt over de liturgiske feiringene. I listen under betyr store bokstaver at det er en festdag – 15. er høytid – små bokstaver betyr minnedag.

* 1. august: Alfonso Maria de’ Liguori
* 4. august: Johannes Maria Vianney
* 6. august: HERRENS FORKLARELSE
* 8. august: Dominikus
* 9. august: TERESA BENEDICTA AV KORSET
* 10. august: LAURENTIUS
* 11. august: Klara av Assisi
* 14. august: Maximilian Kolbe
* 15. august: JOMFRU MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN
* 16. august: Stefan av Ungarn
* 20. august: Bernhard av Clairvaux
* 21. august: Pius X
* 22. august: Jomfru Marias dronningverdighet
* 23. august: Rosa av Lima
* 24. august: BARTOLOMEUS
* 25. august: Ludvig av Frankrike
* 27. august: Monika
* 28. august: Augustin
* 29. august: Johannes Døperens martyrdød

Bilder fra den tradisjonelle latinske messen

Katolsk, Liturgi /

Dette første bildet er tatt under prekenen. (Alle bildene er tatt av Ivar B.)

Det andre bildet er tatt under konsekrasjonen.

Vi hadde også en hyggelig og informativ samtale om liturgi – historie og praksis – etter messen.

En interessant ting var av Father Durham feiret denne messen med svært enkle midler; det var ingenting av den pomp og prakt som man noen ganger forbinder med den gamle messen. (Han mente også at vår kirke i Stavanger og de aller fleste (alle?) katolske kirker i Norge lett kunne brukes til å feire den gamle messen.) Det viktigste for ham var å bevare og videreføre den eldgamle latinske messetradisjonen; messen har vært feiret slik i århundreder og vært til velsignelse for millioner av troende, og denne tradisjonen bør videreføres.

Jeg har sans for dette argumentet, men da som ekstraordinær form (som paven skrev i sitt moto proprio). Jeg skriver om ikke lenge noen punkter som for meg vil bety at den tradisjonelle latinske messen ikke bør bli hoved liturgisk form igjen (som enkelte forkjempere nok ønsker).

Tradisjonell latinsk messe i Stavanger i går

Katolsk, Liturgi /

I går kl 15 ble det feira en tradisjonell latinsk messe i kapellet ved St Svithun kirke i Stavanger, av den engelske presten Fr. Durham fra prestefeslleskapet FSSP. Jeg hadde ikke vært involvert i planlegginga av besøket, men deltok i messen (min aller første TLM) og snakka en hel del med presten etterpå. (Nødvendige tillatelser hadde blitt innhenta fra sogneprest og biskop.)

Trond (som skriver en del her på bloggen) var minstrant, og i alt var vi ca 15 personer til stede. Jeg håper å få noen bilder, siden det ble tatt en del. Jeg kommer også tilbake snart med noen kommentarer til det vi opplevde; den tydeligste forskjellen fra en ny messe feira på latin var at presten stod vendt mot alteret under hele messen bortsett fra prekenen, at ca 2/3 av det presten sa, sa han stille og at tekstene var helt andre enn de vi bruker i den nye messen.

Biskopene feirer jubileum i kveld

Katolsk /

I kveld kl 18.00 feires det en høytidelig og hyggelig messe i St. Olav domkirke i oslo; prestejubileene for biskop Gran og biskop Eidsvig. Gran ble presteviet i 1957 (og bispeviet 24. mars 1963) og Eidsvig i 1982 (bispeviet 22. oktober 2005). Den nøyaktige datoen for Bernt Eidsvigs prestevielse var 20. juni. (Faktisk samme uke som jeg reiste nordover etter ferdig embedseksamen for å delta på offisertskurs i Troms og begynne som feltprest i Kirkenes. Men jeg bl eikke presteviet i Den lutherske kirke før i juni 1986.)

Bilde over ble tatt etter biskop Bernts bispevielse i 2005, og viser også biskop Schwenzer – som ble presteviet 18. juli 1964 og bispeviet 7. desember 1975.

Katolsk studentprest ved universitetet i Bergen

Katolsk /

Her er et fint bilde av min kjære St. Paul kirke i Bergen, som var min kirke i 12 år og også stedet for min prestevisels 8. januar 2000. Vi leser nå at Dom Lukas – som kom til menigheten knapt et år før jeg flytta derfra – fra 1/9 blir ansatt i deltidsstilling ved universitetet i Bergen. Kanskje et godt tips til (det nye) universitetet i Stavanger, vi har en hel del (utenlandske) katolske studenter også her. Slik leser vi i StudVest:

På grunn av et økende antall internasjonale studenter ser Universitetet seg nødt til å opprette prestetjeneste for katolske studenter.
– Vi fikk et godt tilbud fra Den katolske kirke i Norge som ikke koster oss så mye. Det er en enkel måte å bidra til at også katolske studenter, som vi har et økende antall av, får et tilbud om studentprest, sier Sigmund Grønmo, rektor ved UiB.

Den katolske studentpresttjenesten vil løpe parallelt med Studentmenigheten og -prestene i Bergen, som er et tilbud til studenter som bekjenner seg til Den norske kirke.

– Jeg håper samarbeidet med Universitetet kan bidra til at flere katolikker finner fram til menigheten. Det er et stort problem for oss at vi ikke når ut til alle katolikkene i området, sier Dom Lukas Stefan Lorf-Wellesen som tiltrer i stillingen som katolsk studentprest ved UiB 1. september.

LES MER I STUDVEST.

En katolsk biskop trekker sin støtte til Amnesty International

Katolsk /

I går ble det meldt at en katolsk biskop i England trekker sin støtte til Amnesty International etter at organisasjonen nå har definert tilgangen til abort (i noen tilfeller) som en menneskerettighet. Og han regner med at mange katolikker vil gjøre det samme.

The Rt Rev Michael Evans, Bishop of East Anglia, who had been actively involved in the human rights charity for 31 years, claimed he would be the «first of many» to cancel his membership after leaders voted overwhelmingly in favour of including access to abortion in their definition of human rights.

Rev Evans, 55, said he was «very sad» at abandoning his work with the organisation. «There are undoubtedly many Catholics who will now sadly have to withdraw membership,» he said. «Bishops, priests and lay people will have to make a very serious decision about their memberships, and I would expect them to make the same decision.

«The question of abortion is so central to Catholic opinion that it will make it difficult for Catholics to remain involved. I feel I cannot continue, and I know from people writing to me that others have already done the same. But individuals need to decide for themselves.»

Dramatiske tall om tilbakegang i Den katolske kirke fra 1965 til i dag

Katolsk /

Ei slik overskrift passer dårlig for Den katolske kirke i Norge, som jo har hatt en kjempestor vekst i samme periode. Men hos oss er det jo de mange fromme innvandrerne som skjuler det faktum at mange katolikker også i Norge har forsvunnet ut av Kirken.

Hvorfor dette skjer har nok mange årsaker, men i et par kommentarer til en tidligere post her på bloggen, vises det til at ettervirkningene etter Vatikankonsilet i flere land har vært svært negative. I noe som heter «Index of leading Catholic indicators” knyttes nedgangen ganske tydelig til forandringene etter konsilet – og vi kan lese (fra USA):
In 1965 there were 1.3 million infant baptisms, in 2002 there were 1 million. (In the same period the number of Catholics in the United States rose from 45 million to 65 million.) In 1965 there were 126,000 adult baptisms – converts – in 2002 there were 80,000. In 1965 there were 352,000 Catholic marriages, in 2002 there were 256,000. In 1968 there were 338 annulments, in 2002 there were 50,000.

Attendance at Mass has also plummeted. A 1958 Gallup poll reported that 74 percent of Catholics went to Sunday Mass that year. A 1994 University of Notre Dame study found that the attendance rate was 26.6 percent. A more recent study by Fordham University professor James Lothian concluded that 65 percent of Catholics went to Sunday Mass in 1965, while the rate dropped to 25 percent in 2000.

… enrollment has declined at Catholic schools since the Council. For example, between 1965 and 2002 the number of diocesan high schools fell from 1,566 to 786, and the number of students dropped from almost 700,000 to 386,000. At the grade school level, there were 10,503 parochial schools in 1965 and 6,623 in 2002. The number of students went from 4.5 million to 1.9 million.

Les mer om dette HER og HER – og kom med dine kommentarer. Er det noe i det som påstås her?

Svak argumentasjon for en helt ny seksualmoral

Katolsk, Økumenikk /

Biskop Tor B. Jørgensen skrev 13/8 et innlegg i Vårt Land, der han presenterte et enkelt og oversiktlig – men helt uholdbart – argument for at Den norske kirke må kunne godta det nye synet på homofilt samliv. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg imøtegår Jørgensen med bla. disse punktene (jeg trykker hele mitt leserinnlegg her senere):

1. Kirken levde ikke videre med to ulike syn den gangen, for det ble slått fast at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og følge de jødiske renhetsbudene.

3. Den viktigste grunnen til at jeg som katolikk reagerte på Jørgensens innlegg, er likevel at han sammenligner seg med apostlene på en noe sjokkerende måte. …

4. Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. …

Her er det meste av Jørgensens innlegg i Vårt Land:

… … I slike spenningstider er det viktig å huske at kirken har levd med store og tunge teologiske konflikter fra sin begynnelse. For egen del vender jeg stadig tilbake til rapporten fra det vi gjerne kaller apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15). Da var det ”konflikt og heftig ordskifte”, står det. Fellesskapet var truet. De Kristustroende med jødisk bakgrunn hadde vanskelig for å akseptere at ”hedningkristne” kunne tilhøre Guds folk uten å følge de pålagte renholdsforskriftene. …

Svak argumentasjon for en helt ny seksualmoralLes mer »

Noen ordenssamfunn vokser, andre stagnerer eller dør ut

Katolsk /

På bloggen Closed Cafeteria leser jeg i dag en ganske enkel analyse av hvilke (kvinnelige) ordenssamfunn som vokser, og hvilke som holder på å dø ut. Det er selvsagt også andre faktorer som spiller inn, men en tradisjonell katolsk tro og tradisjonelle klær er en styrke for en religiøs kommunitet. Les selv:

If you’re looking for religious orders/communities to support, take a look at Council of Major Superiors of Women Religious. They’re in the habit of doing great things. Here just a few photos. Who said religious life was dead ? Their novitiate percentage is about 10%. They all wear habits. Their names are centered on Christ, Mary etc., their mission is to teach, to help the elderly, to promote life, to lead contemplative lives, in short the young nuns are more like nuns of old, St. Theresa of Avila rather than Sr. Chittister. The photos, their contrast, speaks a clear language. The older sisters who kept the faith through all the stupidity after Vatican II are now being rewarded with a flood of young sisters. As Pope Benedict said, «L’Ecclesia e’ giovane!» – The Church is young ! There is no merit in being young, there is no shame in being old – but the fact that these groups HAVE young sisters at all – and so many at that – puts them at stark contrast to the group below. These are healthy communities, encompassing young, middle-aged and old. Faith has been rewarded.

LES SELV.

14. august – en massakre for 527 år siden

Katolsk /

Da min kone og jeg i februar 2006 var i Lecce i Puglia (Italias hæl), tok vi en dagstur til Otranto (på østkysten av hælen). Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år, og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto. (Bildet over viser den gamle kirken i Otranto, bildet under er fra kapellet med alle hodeskallene.)

That day the Church remembers and venerates the approximately eight hundred martyrs of Otranto, in Puglia, pressured to renounce the faith after the crushing assault of the Ottoman soldiers. They were exhorted by blessed Antonio Primaldo, an elderly tailor, to persevere in Christ, and thus through decapitation they obtained the crown of martyrdom.

The martyrdom of these eight hundred men took place in 1480, on August 14, the day of their liturgical commemoration. It was because of them that five centuries later, in 1980, John Paul II visited Otranto, the Italian city in which they were martyred.

And this year, on July 6, Benedict XVI definitively authenticated their martyrdom, with a decree promulgated by the congregation for the causes of the saints.

But who were the eight hundred men of Otranto? And why were they killed? Their story is of extraordinary relevance – just like the conflict between Islam and Christianity, in the midst of which they sacrificed their lives. … …

Ahmed condemned all the eight hundred prisoners to death. The following morning, they were led with ropes tied around their necks and their hands bound behind their backs to the Hill of Minerva, a few hundred meters outside of the city. De Marco writes:

“All of them repeated their profession of the faith and the generous response they had given at first, so the tyrant commanded that the decapitation should proceed, and, before the others, the head of the elderly Primaldo should be cut off. Primaldo was hateful to him, because he never stopped acting as an apostle toward his fellows. And before placing his head upon the stone, he told his companions that he saw heaven opened and the comforting angels; that they should be strong in the faith and look to heaven, already open to receive them. He bowed his head and it was cut off, but his corpse stood back up on its feet, and despite the efforts of the butchers, it remained erect and unmoving, until all were decapitated.»

LES MER HER.

Vi minnes den hellige Dominikus

Katolsk /

I fjor (i juli) var jeg så heldig å kunne besøke den hellige Dominikus’ grav i Bologna, som bildet over viser. 8. august feires han over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Alle vitneutsagn går ut på at Dominikus var en vidsynt mann med en bemerkelsesverdig tiltalende karakter. Han hadde den dypeste medynk med enhver form for menneskelig lidelse, og som student i Palencia skal han ha solgt sine bøker, det mest verdifulle han eide, og ga pengene til de fattige en gang det brøt ut hungersnød. Han så det nødvendige i å bruke alle forråd av menneskelig lærdom i Kristi tjeneste. Hans faste lektyre var Matteusevangeliet, Paulus’ brev og den hellige Johannes Kassians «Konferanser». Hans prekener mot albigenserne synes riktignok å ha hatt bare begrenset suksess, men hans orden skulle bli en pioner i misjonsarbeidet i Asia, og (mye senere) i Amerika. I middelalderen førte ordenens sterke teologiske spesialisering til at den fikk ansvaret for Inkvisisjonen. I nyere tid har den hatt fremragende historikere, eksegeter og teologer.

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der i fjor.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

En jødisk katolsk kardinal døde søndag

Katolsk /

«Jeg ble født jødisk og det er jeg fortsatt, selv om mange ikke aktepterer det. For meg er Israels oppgave å bringe lys til hagoyim (folkeslagene), og tror de gjør det gjennom den kristne tro.” Dette sa kardinal Jean-Marie Aaron Lustiger, som døde søndag, 80 år gammel. Han ble utnevnt til erkebiskop i Paris i 1981, og var det helt fram til 2005.

New York Times skriver en interessant artikkel om erkebiskopen, og sier bl.a.:

Aaron Lustiger was born on Sept. 17, 1926, in Paris, the first of two children of Charles and Gisèle Lustiger; his parents had met in Paris after moving to France from Poland around World War I.

After the German occupation of France in 1940, Aaron was sent with his sister, Arlette, to live with a Catholic woman in Orléans, where the children were exposed to Catholicism and where Aaron, at 13, against the wishes of his parents, decided to convert. He was baptized in August 1940, adding the name Jean-Marie to Aaron. His sister was baptized later.

In September 1942, their mother was deported to Auschwitz-Birkenau, where she died in 1943; the father survived the war, returning to Paris, where he died in 1982. …

Jewish-Christian relations were a concern of his throughout his career. He spoke on that theme repeatedly. But his assertions that he had remained a Jew despite his conversion drew outcries from some Jewish leaders. “I believe he saw himself as a Jewish Christian, like the first disciples,” said Gilbert Levine, the conductor and a close friend of the cardinal.

Like John Paul, Cardinal Lustiger was a conservative. … He was also amiable and often informal. He would wear loafers and black corduroy suits with stylish cuts and sit on the edge of a desk, legs dangling, as he talked to students in a packed church hall. But the core of his message was traditionalist.

LES MER HER.

Biskop Eidsvig uttaler seg om aktuelle kirkelige spørsmål til katolske ungdommer

Katolsk /

I dagens utgave av Dagen har journalist Johannes Reindal skrevet om biskop Eidsvigs deltakelse på 60-årsmarkeringa av Norges Unges Katolikker. Der snakket han med de unge og sa bl.a.:

Siden den katolske kirke har satt noen krav og dermed definert begrepet kirke, vil noen, i følge biskopen, falle utenfor. En slik definering kan oppfattes som en negativ fordom, og blir ofte tolket slik i opinion og presse, sier biskopen.

– Vi hevder at det ikke er en negativ fordom. For oss er det en religiøs sannhet og ikke noe vi tar lett på. De fleste luthersk debattanter angriper den katolske posisjonen, uten å gjøre rede for sin egen posisjon.

… Et av dem var samtale med biskopen, som tok for seg «kommunikasjonsproblemet» som den katolske kirke har havnet i etter at Vatikanets Troskongregasjon stadfestet og presiserte det klassisk katolske kirkesynet.

Biskop Eidsvig lurte på hvordan ungdommene opplevde situasjonen.
– Vi blir sett på som veldig konservative, trangsynte og uten nestekjærlighet, sier ei jente i tenårene.
– Mange spør om katolske prester og altergutter, sier ei annen jente.

Biskopen erkjenner at overgrepssakene som er kommet frem i USA, har vært en belastning.

– Mange spør om kvinnelige prester. Hvorfor kan ikke kvinner være prester, spørres det.
– Det er et stort tema, svarer biskopen. Et nøkternt svar er at tegnet i prestevielsen er at en mann blir innvid.

– Hvor kommer det fra, spør ei jente i salen kjapt.
– Sånn har det alltid vært, svarer biskopen. Men det dypere spørsmålet om dette, er viktig. Uansett, så har ingen rett til eller krav på å bli prest. Det er noe Gud vil, avslutter biskopen i det klokka ringer for nye seminar.

Her er en lenke til hele artikkelen.

Hvorfor frigjorde pave Benedikt den gamle messen?

Katolsk, Liturgi /

Her er en interessant artikkel som prøver å finne ut hva pave Bendikt ønsket å gjøre da han nylig frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han så behovet for en fornying av messen etter Vatikankonsilet:
On the one hand, he recognizes that the reforms were necessary – comparing the liturgy to a classical fresco, he notes that «It had been preserved from damage, but it had been almost completely overlaid with whitewash by later generations … as far as the faithful were concerned, it was largely concealed beneath instructions for and forms of private prayer», and he insists «there must be no question of its being covered with whitewash again.»

På den annen side syns han ikke det som skjedde etter konsilet var særlig vellykket, og han frigjør nå den gamle messen for at disse to variantene av messen kan føre til en virkelig reform slik Vatikankonsilet ønsket.

Pope Benedict is clearly in favor of the idea of reforming the liturgy; his intention is not to simply transplant the Church through a time-warp and take us back to the 1950s; and yet he clearly does not believe that the reforms that were actually put in place are an accurate reflection of what Vatican II desired. The Latin language has been snuffed out; the priest now faces the people so that the congregation becomes self-suffocating, closed in on itself; clericalization has become exacerbated in that the priest has become the focal point of the liturgy, and all depends on his personality; the liturgical calendar seems in some ways too artificial; there is not enough quiet reflection and personal prayer in the liturgy; the liturgy has become the private plaything of committees and liturgists, and manifestly appears as something fabricated and not organic.

Les hele artikkelen her.

Intervju med pavens sekretær

Katolsk /

Pavens sekretær, monsignore Georg Gänswein ble før helga intervjua av Sueddeutsche Zeitung. Jeg har lest en engelsk oversettelse av intervjuet, den tyske originalen fins her.

I intervjuet kan vi lese mange interessante ting av pavens arbeid, bl.a. om økumenikk og messefeiring:

PS: What impact can this pontificate have?

M Gänswein: A strengthening of faith and an encouragement of faith – and the consciousness that the Catholic Faith is something great, a gift from God, that’s however not forced on people but is supposed to be accepted freely. In that, there are great challenges that the Church has to face.

PS: For example?

MG: The «God question», the engaging of various forms of Relativism, the dialog with Islam, the strengthening of our own identity. The fact that a continent like Europe cannot live when its Christian roots are cut, because that means taking away its soul.

PS: The announcement of a desired «full and visible union» with the Orthodox churches was the first sensation of the «Ratzinger government». Isn’t that a rather illusory concept?

MG: That’s nothing sensational, that’s always been the declared goal. That a Pope who’s especially influenced this area theologically over the last years and decades formulates this explicitly should go without saying. Let’s not forget that the orthodox churches stand in Apostolic succession and therefore have a valid institution, the Eucharist and also the seven sacraments. What still needs to be clarified is the question of the primacy and the jurisdiction of the Pope. But it is a scandal that Christianity is still fractured. The restoration of the full unity of faith is certainly a great goal of the theologian-Pope.

PS: Will Pope Benedict rebuild the Papacy in favor of this unity?

MG: The question is asked wrongly. Ecumenism cannot be undertaken at the expense of the truth. A Pope can’t just rebuild, reorganize the Papacy to achieve certain goals faster. The important thing is that the Papacy helps to stay true to the demand of truth as regards this unity. ….

PS: It’s plain to see that so many priests of the new generation discover the spiritual, cultural and aesthetical treasures of the handed-down liturgy. With the new Motu proprio «Summorum Pontificum», an Apostolic letter of the Pope it has been stated that every priest may celebrate the Holy Mass also according to the earlier, Tridentine Rite. Will this bring new conflicts?

MG: The opposite is the purpose and goal. Conflicts are supposed to be ended, existing fractions and schisms overcome. With the Motu proprio a spiritual home has been opened to a lot of the faithful. I am convinced that the letter of the Holy Father to the bishops which was released together with the Motu proprio and in which the Pope explains the goals and motivations of the document at length is the right key to its proper understanding.

Pave Benedikt: Det har ofte vært alvorlige kriser etter de store kirkemøtene

Katolsk /

Pave Benedikt er en særdeles dyktig lærer og en klar tenker, og beviste dette på nytt da han for noen dager siden (uforberedt) svarte på ti spørsmål stilt av prester i en bispedømme i Nord-Italia. Spørsmåla handla om svært forskjellige ting, men mange syns det siste spørsmålet var det mest aktuelle (og svaret her det mest interessante); om hvorfor problema, forvirringa og skuffelsene etter Vatikankonsilet har vær så store:

Paven begynner å svare på denne måten:
I, too, lived through Vatican Council II, coming to Saint Peter’s Basilica with great enthusiasm and seeing how new doors were opening. It really seemed to be the new Pentecost, in which the Church would once again be able to convince humanity. After the Church’s withdrawal from the world in the nineteenth and twentieth centuries, it seemed that the Church and the world were coming together again, and that there was a rebirth of a Christian world and of a Church of the world and truly open to the world.

We had such great hopes, but in reality things proved to be more difficult. Nonetheless, it is still true that the great legacy of the Council, which opened a new road, is a “magna carta” of the Church’s path, very essential and fundamental.

But why did this happen? I would like to begin with an historical observation. The periods following a council are almost always very difficult. After the great Council of Nicaea – which is, for us, truly the foundation of our faith, in fact we confess the faith as formulated at Nicaea – there was not the birth of a situation of reconciliation and unity, as hoped by Constantine, the promoter of the great Council, but a genuinely chaotic situation of a battle of all against all.
…

Pave Benedikt: Det har ofte vært alvorlige kriser etter de store kirkemøteneLes mer »

Troskongregasjonen har gitt fem tydelige svar

Katolsk, Økumenikk /

Troskongregasjonen har nettopp svart på fem spørsmål ang. kirkesynet, svar som noen mennesker syns er ubehagelige, men det var vel vanskelig å tenke seg at Vatikanet kunne svare på noen annen måte:

First Question: Did the Second Vatican Council change the Catholic doctrine on the Church?

Response: The Second Vatican Council neither changed nor intended to change this doctrine, rather it developed, deepened and more fully explained it.

Second Question: What is the meaning of the affirmation that the Church of Christ subsists in the Catholic Church?

Response: Christ «established here on earth» only one Church and instituted it as a «visible and spiritual community», that from its beginning and throughout the centuries has always existed and will always exist, and in which alone are found all the elements that Christ himself instituted.

Third Question: Why was the expression «subsists in» adopted instead of the simple word «is»?

Response: The use of this expression, which indicates the full identity of the Church of Christ with the Catholic Church, does not change the doctrine on the Church. Rather, it comes from and brings out more clearly the fact that there are «numerous elements of sanctification and of truth» which are found outside her structure, but which «as gifts properly belonging to the Church of Christ, impel towards Catholic Unity».

Fourth Question: Why does the Second Vatican Council use the term «Church» in reference to the oriental Churches separated from full communion with the Catholic Church?

Response: The Council wanted to adopt the traditional use of the term. «Because these Churches, although separated, have true sacraments and above all – because of the apostolic succession – the priesthood and the Eucharist, by means of which they remain linked to us by very close bonds», they merit the title of «particular or local Churches», and are called sister Churches of the particular Catholic Churches.

Fifth Question: Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of «Church» with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?

Response: According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called «Churches» in the proper sense.

LES MER OM DETTE HER.

Sunniva og Seljemennene

Katolsk /

I dag minnes vi den hellige Sunniva og Seljemennene – selv om de ikke feires offisielt i år, siden det er søndag.

På www.katolsk.no kan vi lese mye om Sunniva; både legenden om hennes liv og død, om hvordan henens levninger ble oppdaga av Olav Trygvason i 996, at det første bispesetet på Vestlandet bl eoppretta der, til det ble flytta til Bergen i 1170.

I dag skal det også være katolsk messe på Selja, leser vi på stdominikus.katolsk.no: «På selve Seljumannamesse-dagen, søndag den 8., har vi høymesse i klosterruinene ute på selve Selja. Pater Arnfinn blir med som valfartsprest.»

Skroll til toppen