Katolsk

De italienske biskopene prøver å arrangere et stort møte hver sommer for å samle og oppmuntre unge katolikker i landet. I år ble møtet avholdt i Loreto – i Le Marche, ved kysten nord-øst for Roma – nå sist helg, og som jeg forstår var det ganske vellykka. Bildet viser litt av forhåndsreklamen, og sier at paven regner med å se deg/ venter deg.

Gårsdagens tekster handla mye om ydmykhet, og paven knyttet dette til jomfru Maria, siden Loreto er en kjent Maria-pilgrimssted. Han sa bl.a.:
From this meeting of humility, Jesus was born, Son of God and Son of Man. “The greater thou art, the more humble thyself in all things, and thou shalt find grace before God”, a passage from Ecclesiastes tells us (3,20); and Jesus, in today’s Gospel, after the parable of teh wedding guests, concludes: “For every one who exalts himself will be humbled, but the one who humbles himself will be exalted” (Lk 14,11).

Dear young people, I see in this Word of God on humility a message that is as important as it is relevant to you who wish to follow Christ and be part of his Church. The message is: do not follow the way of pride, but that of humility. …

Paven møtte en halv million italienske ungdommerLes mer »

I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:

«I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.

Hun levde sin hverdag fordi hun så Guds eget bilde i de fattigste blant de fattige. Mer konkret kan man vel ikke tro, sier søster Valborg Osterhus til Dagbladet.no.»

Les artikkelen i Dagbladet og mye mer om Mor Teresa på katolsk.no.

I kveld kl 18.00 feires det en høytidelig og hyggelig messe i St. Olav domkirke i oslo; prestejubileene for biskop Gran og biskop Eidsvig. Gran ble presteviet i 1957 (og bispeviet 24. mars 1963) og Eidsvig i 1982 (bispeviet 22. oktober 2005). Den nøyaktige datoen for Bernt Eidsvigs prestevielse var 20. juni. (Faktisk samme uke som jeg reiste nordover etter ferdig embedseksamen for å delta på offisertskurs i Troms og begynne som feltprest i Kirkenes. Men jeg bl eikke presteviet i Den lutherske kirke før i juni 1986.)

Bilde over ble tatt etter biskop Bernts bispevielse i 2005, og viser også biskop Schwenzer – som ble presteviet 18. juli 1964 og bispeviet 7. desember 1975.

Her er et fint bilde av min kjære St. Paul kirke i Bergen, som var min kirke i 12 år og også stedet for min prestevisels 8. januar 2000. Vi leser nå at Dom Lukas – som kom til menigheten knapt et år før jeg flytta derfra – fra 1/9 blir ansatt i deltidsstilling ved universitetet i Bergen. Kanskje et godt tips til (det nye) universitetet i Stavanger, vi har en hel del (utenlandske) katolske studenter også her. Slik leser vi i StudVest:

På grunn av et økende antall internasjonale studenter ser Universitetet seg nødt til å opprette prestetjeneste for katolske studenter.
– Vi fikk et godt tilbud fra Den katolske kirke i Norge som ikke koster oss så mye. Det er en enkel måte å bidra til at også katolske studenter, som vi har et økende antall av, får et tilbud om studentprest, sier Sigmund Grønmo, rektor ved UiB.

– Jeg håper samarbeidet med Universitetet kan bidra til at flere katolikker finner fram til menigheten. Det er et stort problem for oss at vi ikke når ut til alle katolikkene i området, sier Dom Lukas Stefan Lorf-Wellesen som tiltrer i stillingen som katolsk studentprest ved UiB 1. september.

LES MER I STUDVEST.

I går ble det meldt at en katolsk biskop i England trekker sin støtte til Amnesty International etter at organisasjonen nå har definert tilgangen til abort (i noen tilfeller) som en menneskerettighet. Og han regner med at mange katolikker vil gjøre det samme.

The Rt Rev Michael Evans, Bishop of East Anglia, who had been actively involved in the human rights charity for 31 years, claimed he would be the «first of many» to cancel his membership after leaders voted overwhelmingly in favour of including access to abortion in their definition of human rights.

«The question of abortion is so central to Catholic opinion that it will make it difficult for Catholics to remain involved. I feel I cannot continue, and I know from people writing to me that others have already done the same. But individuals need to decide for themselves.»

Ei slik overskrift passer dårlig for Den katolske kirke i Norge, som jo har hatt en kjempestor vekst i samme periode. Men hos oss er det jo de mange fromme innvandrerne som skjuler det faktum at mange katolikker også i Norge har forsvunnet ut av Kirken.

Hvorfor dette skjer har nok mange årsaker, men i et par kommentarer til en tidligere post her på bloggen, vises det til at ettervirkningene etter Vatikankonsilet i flere land har vært svært negative. I noe som heter «Index of leading Catholic indicators” knyttes nedgangen ganske tydelig til forandringene etter konsilet – og vi kan lese (fra USA):
In 1965 there were 1.3 million infant baptisms, in 2002 there were 1 million. (In the same period the number of Catholics in the United States rose from 45 million to 65 million.) In 1965 there were 126,000 adult baptisms – converts – in 2002 there were 80,000. In 1965 there were 352,000 Catholic marriages, in 2002 there were 256,000. In 1968 there were 338 annulments, in 2002 there were 50,000.

… enrollment has declined at Catholic schools since the Council. For example, between 1965 and 2002 the number of diocesan high schools fell from 1,566 to 786, and the number of students dropped from almost 700,000 to 386,000. At the grade school level, there were 10,503 parochial schools in 1965 and 6,623 in 2002. The number of students went from 4.5 million to 1.9 million.

Les mer om dette HER og HER – og kom med dine kommentarer. Er det noe i det som påstås her?

På bloggen Closed Cafeteria leser jeg i dag en ganske enkel analyse av hvilke (kvinnelige) ordenssamfunn som vokser, og hvilke som holder på å dø ut. Det er selvsagt også andre faktorer som spiller inn, men en tradisjonell katolsk tro og tradisjonelle klær er en styrke for en religiøs kommunitet. Les selv:

If you’re looking for religious orders/communities to support, take a look at Council of Major Superiors of Women Religious. They’re in the habit of doing great things. Here just a few photos. Who said religious life was dead ? Their novitiate percentage is about 10%. They all wear habits. Their names are centered on Christ, Mary etc., their mission is to teach, to help the elderly, to promote life, to lead contemplative lives, in short the young nuns are more like nuns of old, St. Theresa of Avila rather than Sr. Chittister. The photos, their contrast, speaks a clear language. The older sisters who kept the faith through all the stupidity after Vatican II are now being rewarded with a flood of young sisters. As Pope Benedict said, «L’Ecclesia e’ giovane!» – The Church is young ! There is no merit in being young, there is no shame in being old – but the fact that these groups HAVE young sisters at all – and so many at that – puts them at stark contrast to the group below. These are healthy communities, encompassing young, middle-aged and old. Faith has been rewarded.

LES SELV.

Da min kone og jeg i februar 2006 var i Lecce i Puglia (Italias hæl), tok vi en dagstur til Otranto (på østkysten av hælen). Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år, og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto. (Bildet over viser den gamle kirken i Otranto, bildet under er fra kapellet med alle hodeskallene.)

That day the Church remembers and venerates the approximately eight hundred martyrs of Otranto, in Puglia, pressured to renounce the faith after the crushing assault of the Ottoman soldiers. They were exhorted by blessed Antonio Primaldo, an elderly tailor, to persevere in Christ, and thus through decapitation they obtained the crown of martyrdom.

“All of them repeated their profession of the faith and the generous response they had given at first, so the tyrant commanded that the decapitation should proceed, and, before the others, the head of the elderly Primaldo should be cut off. Primaldo was hateful to him, because he never stopped acting as an apostle toward his fellows. And before placing his head upon the stone, he told his companions that he saw heaven opened and the comforting angels; that they should be strong in the faith and look to heaven, already open to receive them. He bowed his head and it was cut off, but his corpse stood back up on its feet, and despite the efforts of the butchers, it remained erect and unmoving, until all were decapitated.»

LES MER HER.

I fjor (i juli) var jeg så heldig å kunne besøke den hellige Dominikus’ grav i Bologna, som bildet over viser. 8. august feires han over hele verden, og på katolsk.no kan vi lese at han ble født i ca 1170 i en gammel adelsfamilie i Caleruega sørøst for Burgos i Castilla i Spania, og videre:

Dominikanerne ble ved siden av fransiskanerne den mektigste orden i middelalderen, og ble en skapende faktor i senmiddelalderens religiøse og intellektuelle liv. Dominikus’ formel med lærde prekener og en monastisk bakgrunn forente det intellektuelle med det hverdagslige og oppfylte et akutt følt behov i middelalderens kirke. Dominikus etterlot seg ikke skrifter av betydning, men en organisasjonsform som i hovedsak er bevart til i dag. Med tiden skulle arbeidet til de hellige Albert den Store og Thomas Aquinas representere fullførelsen av Dominikus’ ideer.

Dominikus’ gravmæle, Arca di San Domenico, befinner seg i et av sidekapellene på høyre side i kirken San Domenico i Bologna. Det ble reist ca 1265 av den berømte billedhuggeren Niccolò Pisano, og to århundrer senere ble det utsmykket av den ikke mindre kjente kunstneren Niccolò dell’Arca. Noen små figurer, blant annet en knelende engel og helgenene St. Proculus og St. Petronius, er tidlige arbeider av Michelangelo. Dominikus’ hode befinner seg i et eget relikvar laget av Jacopo Roseto i 1383. I motsetning til den enorme tilstrømningen til Assisi og Frans’ grav, er det nesten ingen valfart til Dominikus’ grav. [Jeg så også svært få menensker da jeg var der i fjor.]

LES MER OM DOMINIKUS HER.

«Jeg ble født jødisk og det er jeg fortsatt, selv om mange ikke aktepterer det. For meg er Israels oppgave å bringe lys til hagoyim (folkeslagene), og tror de gjør det gjennom den kristne tro.” Dette sa kardinal Jean-Marie Aaron Lustiger, som døde søndag, 80 år gammel. Han ble utnevnt til erkebiskop i Paris i 1981, og var det helt fram til 2005.

New York Times skriver en interessant artikkel om erkebiskopen, og sier bl.a.:

Aaron Lustiger was born on Sept. 17, 1926, in Paris, the first of two children of Charles and Gisèle Lustiger; his parents had met in Paris after moving to France from Poland around World War I.

Like John Paul, Cardinal Lustiger was a conservative. … He was also amiable and often informal. He would wear loafers and black corduroy suits with stylish cuts and sit on the edge of a desk, legs dangling, as he talked to students in a packed church hall. But the core of his message was traditionalist.

LES MER HER.

I dagens utgave av Dagen har journalist Johannes Reindal skrevet om biskop Eidsvigs deltakelse på 60-årsmarkeringa av Norges Unges Katolikker. Der snakket han med de unge og sa bl.a.:

Siden den katolske kirke har satt noen krav og dermed definert begrepet kirke, vil noen, i følge biskopen, falle utenfor. En slik definering kan oppfattes som en negativ fordom, og blir ofte tolket slik i opinion og presse, sier biskopen.

– Hvor kommer det fra, spør ei jente i salen kjapt.
– Sånn har det alltid vært, svarer biskopen. Men det dypere spørsmålet om dette, er viktig. Uansett, så har ingen rett til eller krav på å bli prest. Det er noe Gud vil, avslutter biskopen i det klokka ringer for nye seminar.

Her er en lenke til hele artikkelen.

Pavens sekretær, monsignore Georg Gänswein ble før helga intervjua av Sueddeutsche Zeitung. Jeg har lest en engelsk oversettelse av intervjuet, den tyske originalen fins her.

I intervjuet kan vi lese mange interessante ting av pavens arbeid, bl.a. om økumenikk og messefeiring:

PS: What impact can this pontificate have?

MG: The opposite is the purpose and goal. Conflicts are supposed to be ended, existing fractions and schisms overcome. With the Motu proprio a spiritual home has been opened to a lot of the faithful. I am convinced that the letter of the Holy Father to the bishops which was released together with the Motu proprio and in which the Pope explains the goals and motivations of the document at length is the right key to its proper understanding.

Pave Benedikt er en særdeles dyktig lærer og en klar tenker, og beviste dette på nytt da han for noen dager siden (uforberedt) svarte på ti spørsmål stilt av prester i en bispedømme i Nord-Italia. Spørsmåla handla om svært forskjellige ting, men mange syns det siste spørsmålet var det mest aktuelle (og svaret her det mest interessante); om hvorfor problema, forvirringa og skuffelsene etter Vatikankonsilet har vær så store:

Paven begynner å svare på denne måten:
I, too, lived through Vatican Council II, coming to Saint Peter’s Basilica with great enthusiasm and seeing how new doors were opening. It really seemed to be the new Pentecost, in which the Church would once again be able to convince humanity. After the Church’s withdrawal from the world in the nineteenth and twentieth centuries, it seemed that the Church and the world were coming together again, and that there was a rebirth of a Christian world and of a Church of the world and truly open to the world.

But why did this happen? I would like to begin with an historical observation. The periods following a council are almost always very difficult. After the great Council of Nicaea – which is, for us, truly the foundation of our faith, in fact we confess the faith as formulated at Nicaea – there was not the birth of a situation of reconciliation and unity, as hoped by Constantine, the promoter of the great Council, but a genuinely chaotic situation of a battle of all against all.
…

Pave Benedikt: Det har ofte vært alvorlige kriser etter de store kirkemøteneLes mer »