Katolsk

En katolsk presteordinasjon – del 2.

Her fortsetter presentasjonen av det som skjer i en katolsk presteordinasjon.

Etter Allehelgenslitaniet ber biskopen:
Herre, vår Gud, hør vår bønn: Utøs den Hellige Ånds velsignelse og prestedømmets nåde og kraft over denne din tjener. La din gavmildhet alltid følge ham som vi her fører frem for ditt åsyn for at han skal vies til prest. Ved Kristus, vår Herre.
Amen.

HÅNDSPÅLEGGELSE
Ordinanden kneler foran biskopen som i stillhet legger sine hender på hans hode.
Dette tegnet sammen med bønnen som følger vier ordinanden til prest. Som et tegn på prestenes fellesskap med biskopen gjør alle tilstedeværende prester det samme. De stiller seg rundt biskopen og blir stående under vigselsbønnen.

VIGSLINGSBØNN

Biskopen:
Stå oss bi, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud. …

Pave Benedikt og Augustin (dvs. Augustins relikvier)

Pave Benedikt var denne helga i Pavia, i det nordvestre Italia (sør for Milano). Der holdt han foredrag på universitetet, feiret messer, møtte mange mennesker – og han ba også foran Augustins relikvier, som bildet viser. (Selv visste jeg ingenting om Augustins relikvier inntil i dag.)

Følgende ble skrevet om besøket, litt før det fant sted: Soon after his election to the pontificate on April 19, 2005, Benedict XVI was invited by Fr. Robert Prevost, Prior General of the Augustinian order, to come and venerate the remains of St. Augustine which are conserved in the Basilica of San Pietro in Cieldoro, in Pavia. Having accepted invitation, the Holy Father will visit the Basilica where he will light a votive candle before the Saint’s casket in perennial memory of his visit.

The Pope will also bless the corner stone of the planned Augustinian cultural center, which the Order intends to dedicate to Benedict XVI, in honor of the strong spiritual and theological ties binding the Holy Father and the great Doctor of the Church.

LES MER OM DETTE BESØKET HER.

Hva skjer ved en katolsk presteordinasjon?

Jeg har nevnt gårsdagens presteordinasjon flere ganger på bloggen allerede, og her skal jeg ta med hva man faktisk gjør ved ordinasjonen.
Messen gå på vanlig måte helt fram til evangelielesinga. Så skjer følgende:

PRESENTASJON AV KANDIDATEN
Ordinanden kalles fram, og presenteres for biskopen.

En prest: Herre biskop, vår hellige Mor, Kirken ber deg om å vie denne vår bror til prest.
Biskopen: Vet du om han er verdig.
En prest: De kristne som kjenner ham, er blitt rådspurt, og de som har rett til dømme om det, har sagt sin mening. Jeg vitner at han er funnet verdig til tjeneste som prest.
Biskopen: Vi setter vår lit til Herren, vår Gud og vår Frelser Jesus Kristus, og velger denne vår bror til prest.
Alle: Gud være lovet.

PREKEN (ved biskopen)

PRESTELØFTENE
Biskopen spør ordinanden om han er villig til å påta seg prestegjerningen i Kirken.

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære deg villig til å påta deg denne tjenesten.
Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg. …

Navnet Jesus blekner aldri

Jeg har til stede på den katolske prestevielsen i Oslo> i dag (jeg skal skrive mer om den senere) og etter ordinasjonen delte den nye presten ut dette bønnekortet:

Be for

Fredrik Hansen

ordinert prest av

Msgr. Bernt Eidsvig, Can. Reg.

Biskop av Oslo

21. april 2007

St. Olav Domkirke

Navnet Jesus blekner aldri
det har satt min sjel i brann.

Det var nok litt overraskende at salmen/bedehussangen «Navnet Jesus blekner aldri» skulle få en så sentral plass i dag. Både ble salmen sunget med stor kraft i messen etter kommunion, dessuten satte den nyordinerte presten den som et motto på sitt ordinasjonskort. Ingen redsel her for den pietistiske bedehuskulturen, altså. Jeg syns det er flott, men jeg tror ikke det kunne ha hendt i det katolske Norge for 10 år siden – for da var pietistfrykten mer utbredt.

Presteordinasjon i Oslo i morgen

På katolsk.no leser vi følgende melding:
Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo prestevier diakon Fredrik Hansen lørdag 21. april 2007, kl. 12.00 i St. Olav Domkirke i Oslo. Det blir påfølgende mottakelse i Mariagården, Akersveien 16.

Oslo Katolske Bispedømme har per i dag seks prestekandidater, fire ved presteseminaret Allen Hall i London og to ved Collegio Svedese i Roma.

denne siden kan vi lese mer om Fredrik Hansen, som ble født i Drammen 13. juni 1979.

Jeg er selv i Oslo og deltar i prestevielsen, samen med svært mange andre prester, regner jeg med.

Se TV-program – en dag i pave Benedikts liv

Jeg kom over en interessant video(et italiensk fjernsysprogram) om pave Benedikt; en vanlig dag i hans liv. Kommentarene til bildene er på italiensk, men man kan få med seg mye også uten å forstå dette flotte språket.

Etter noen innledningsminutter om pavens liv generelt, viser programmet en vanlig dag i hans liv, fra messe kl 06.00 til avslapning foran TV-nyhetene kl 19.30. Den viser hans kontorrutiner sammen med de to sekretærene, hans audienser, bl.a. den store onsdagsaudiensen (innendørs siden det er kaldt), måltider, spaserturer osv.

Programmet er på 16 minutter, og filen er STOR, 40 MB og i wmv-format (Windows Media Player). Det beste er vel å høyreklikke på filen, laste den ned på sin maskin og så kjøre filmen. HER ER FILMEN.

Habemus papam

Klokka 17:56 for to år siden steg den hvite røyken opp fra det Sixtinske kapell, deretter ringte de store klokkene i ti minutter for å bekrefte røyksignalet. Etter en time kom kardinal Jorge Arturo Medina ut på Peterskirkens balkong og sa “Habemus Papam”.

Jeg tar i dag – i glede og takknemlighet – med tre bilder fra denne store begivenheten.

Frater Solbergs blog

Jeg ble i dag gjort oppmerksom på en annen katolsk blog som skrives på norsk, det er frater/dominikaner Per Erik Solbergs blog. Han begynte novisiatet hos dominikanerne i Strasbourg høsten 2005, studerer nå i Lille, og startet denne bloggen i desember i fjor. Han skriver ikke mange, men svært interessant artikler, bl.a. denne som handler om løftesavleggelsen og prostrasjonen som hører med der:

«Prostrasjonen» vil si seremonien der vi ligger på gulvet med nesa i bakken (se bildet). Denne seremonien gjentas ganske mange ganger i en dominikaners liv: ved ikledningen av ordensdrakten, løfteavleggelsene, diakonordinasjonen og presteordinasjonen (en forklaring av hva ikledningen og løfteavleggelsen er for noe, finnes i denne bloggens første post). Formen varierer litt ved de forskjellige anledningene, men ved løfteavleggelsen foregikk det slik: rett før vi la hendene i fanget på provinsialen og leste opp selve « løfteformularet », gikk vi fram tre og tre, og la oss på gulvet foran provinsialen. Han spurte: « hva søker du? », og vi svarte « Guds og deres miskunn » (deres=alle brødrenes). Så sa han « reis dere! ». Ved at vi legger oss på gulvet, viser vi at vi overgir oss til Guds og brødrenes miskunn. I ordenslivet har vi sårt behov for begge deler. Vi går inn i dette livet som de svake menneskene vi er, og vår styrke må vi finne i Guds miskunn og nåde. Men vi har også behov for hverandres miskunn for å kunne leve med hverandres mangler og svakheter. Vi er ikke en samling av mennesker som mener å ha en spesiell gave for å leve et kommunitetsliv, men helt normale mennesker som føler oss kalt til å søke Gud i fellesskap, slik som vi er. For at det skal være mulig, trenger vi hverandres miskunn.

Hva opplevde jeg da jeg gjorde dette? Det er vanskelig å svare på. Jeg var veldig overveldet av det store valget jeg var i ferd med å ta, og ikke rent lite rørt. Dessuten tror jeg at jeg var ganske opptatt av å si de riktige tingene på de riktige tidspunktene, å huske hvor jeg hadde lagt lappen med løfteformularet etc.

Du spør om jeg ikke synes det er vanskelig å binde meg på den måten jeg har gjort. Det synes jeg absolutt det er. Velger jeg å avlegge evige løfter, betyr det at jeg ikke kan gifte meg. Jeg synes det er ganske vanskelig å tenke på. En del små gleder og bekvemligheter i hverdagen som man lett tar for gitt når man har dem, blir lett til små savn i dette livet: å kunne disponere sine egne penger, feriereiser, å bo for seg selv og spise det man vil når man vil, å gå på dans etc. Når det er sagt, så er det én verdi her som jeg setter stor pris på, og som jeg savnet dypt som student på Blindern: det å kunne leve i dybden. Her er bønnen en del av hverdagen, med tidebønner, messe og stille bønn i kirken. Da jeg var student i Oslo, savnet jeg et slikt regelmessig bønneliv, men den travle hverdagen tillot det ikke. Her står bønnen i sentrum, og det setter jeg stor pris på.

I dominikanerordenen har forøvrig bønnen en litt annen funksjon enn hos for eksempel benediktinere cistrerisensere og andre « kontemplative » ordener. I disse ordenene har man lite eller ingen utadrettet virksomhet, men man vier størsteparten av sin tid i bønn, til Guds ære og for verdens frelse. Det dominikanske livet er delt mellom bønn og utadrettet virksomhet. Ordenens egentlige navn er Prekebrødrene, og den er helt og fullt viet til forkynnelsen av evangeliet. Det gjelder også bønnen: de som ber, « bærer » de som forkynner i sine bønner, og de som forkynner, skal « formidle til andre det de selv har kontemplert », for å sitere et dominikansk ordtak fra middelalderen. Dermed er bønnen ment å være selve drivkraften i ordenens liv. Jeg liker den ideen, og dersom jeg har et kall, er det nettopp til et slikt liv der bønn og forkynnelse nærer hverandre. Som du hører av hvordan jeg formulerer meg, er jeg ikke så sikker på kallet. Det tror jeg er relativt normalt i begynnelsen av et ordensliv. Før jeg begynte i novisiatet hadde jeg en opplevelse av et kall til en tjeneste for Kristus gjennom denne ordenen. Gjennom bønnen og refleksjonen i løpet av novisiatsåret, opplevde jeg at det var riktig å fortsette. Derfor bestemte jeg meg for å fortsette. Nå har jeg avlagt løfter for tre år, og så får jeg se hva jeg gjør når den tiden har gått.

Tre franciskus-søstre er døde

I dag leste jeg følgende melding på www.katolsk.no

Vår kjære Sr. Ingrid Rombouts S.F.X., 92 år, døde den 18. april etter et kort tids sykeleie.

Begravelsen finner sted mandag den 23. april kl. 11.00 i Vår Frue kirke, Bergen.

R.I.P.

Jeg kjente søster Ingrid godt, og det er ikke mer enn en måned siden jeg møtte henne og de andre franciskus-søstrene på Marias Minde i Bergen. Kongragasjonen ble starta i 1901 og på det meste (rett etter krigen) var det 150 slike søstre i Norge, og de hadde sykehus i Bergen, Haugesund, Stavanger, Arendal og Hønefoss, og de drev også flere katolske skoler. Nå holder de dessverre på å forsvinne, det er ikke mer enn 18 av dem igjen.

To andre av søstrene døde også for ikke lenge siden, og også disse dødsfallene ble meldt på katolsk.no:

———

St. Franciskus Xaveriussøster Miriam (Elisabeth) Hagen, født i Nederland i 1921, døde den 2. mars 2007 på Marias Minde.

Begravelsen finner sted ved Marias Minde onsdag den 7. mars kl. 11.00.

Vi lyser fred over sr. Miriam Hagens minne.

—————

St. Franciskus Xaveriussøster Stefanie Farla døde den 19. desember 2006 i Bergen.

Sr. Stefanie ble født i Nederland i 1917.

Rekviemmessen finner sted på Marias Minde fredag 22. desember kl. 11.00.

Torsdag 19/4 er det to år siden pave Benedikt ble valgt

I dagens audiens, der 45 000 var samlet på Petersplassen, dagen før toårsdagen for pavevalget, forstsatte pave Bendikt å snakke om kirkefedrene, etter å ha tatt for seg alle apostlene og andre av de første kristne i fjor. Nå hadde han kommet til den hellige Klemens av Alexandria (ca 150-217), som man kan lese om på norsk her.


His most important work is a trilogy that has provided «effective accompaniment to the spiritual maturation of Christians,» said the Pope. The first part is «an exhortation addressed to those beginning the journey of faith» in which «the Logos Jesus Christ exhorts mankind to start decisively down the road of Truth.» In the second part of the trilogy «Jesus Christ becomes a pedagogue, in other words educator of those who, by virtue of Baptism, have already become children of God.» In the third part, Christ is «the Master Who presents the most profound teachings.»

In this way «the Clementine catechesis provides a step-by-step accompaniment to the progress of catechumens and of baptized so that, with the two ‘wings’ of faith and reason, they may attain an intimate knowledge of the Truth that is Jesus Christ. … Only this knowledge of the Person Who is truth, is ‘true gnosis.’ »

… … In this way Clement «creates the second great opportunity for dialogue between the Christian message and Greek philosophy. … For him, the Greek philosophical tradition, almost like the Law for the Jews, is an area of ‘revelation’, both being paths leading to the Logos.»

This Father of the Church, the Pope concluded, «can serve as an example to Christians, to catechists and to theologians of our time» whom John Paul II urged in his Encyclical «Fides et Ratio» to » recover and express to the full the metaphysical dimension of truth in order to enter into a demanding critical dialogue with (…) contemporary philosophical thought».

Les mer av pavens budskap her.

Gratulerer med dagen!

I dag fyller pave Benedikt 80 år og mange skriver om ham – her tar jeg fram en artikkel om hans personlige egenskaper, i en annen post vil jeg ta fram noen som skrives om hans evner som lærer – men først bør vi vel gratulere ham. Send ham gjerne en gratulasjon her.

John Allen skriver følgende om Ratzinger som person; tydelivis var han den mest vennlige og imøtekommende kardinalen i Vatikanet i mange år:

For a number of years, a few reporters had a standing bet that if one of us ever found a bishop who did not say that his best meeting was with Cardinal Joseph Ratzinger, the legendary prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the rest of the group would buy that person dinner. In the end, no one ever claimed the prize.

Normally, bishops would tell us that many ad limina encounters with the heads of Vatican offices were unsatisfying. The cardinal-prefect would enter the room, read a lengthy statement, and leave little time for real conversation. Cardinal Ratzinger, they reported, was different. While he brought careful notes, he allowed the bishops to speak their minds. Almost universally, they found him thoughtful, gracious, and open.

Such impressions framed the great disjunction between the public image of Cardinal Joseph Ratzinger, and private perceptions of the man. In public, Ratzinger was the Darth Vader of Roman Catholicism; he was seen as draconian, inquisitorial and imperious. Those stereotypes shaped the early line in the media on his election as Pope Benedict XVI. To take one typical example, an Italian editorial cartoon the day after Cardinal Ratzinger’s election, in a play on the famous scene of John XXIII telling a moonlit crowd in St Peter’s Square in 1962 to give their children a kiss from the Pope, showed the new Pope instructing a similar crowd to give their children not a kiss but a firm spanking.

In private, however, Cardinal Ratzinger had a different profile. Co-workers and brother bishops saw him as strikingly humble and collegial. The conviction of the 115 cardinals who elected him Pope was that they were elevating this «real» Ratzinger.

LES HELE JOHN ALLENS STYKKE HER.

Nye nettsider for St. Olav tidsskrift

Det katolske tidsskriftet St. Olav, gammelst og ærverdig, startet så tidlig som 1889, har nå (i går) fått på plass nye nettsider.

Så langt ligger det ute informasjon om tidsskriftet (vi håper det snart kommer noen utdrag av artikler) og en oppfordring til å kommentere siste nummer, nr. 3 – 2007.

Besøk sidene på http://stolav.katolsk.no

Peter og Johannes springer til Jesu grav

Peter og den andre disippelen gikk da av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først fram til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. … Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. (Johannes 20,4-9)

Jeg ser i dag gjennom noen bilder fra vår tur til Paris tidligere i vår, og kom over dette bildet fra Musee d’Orsai, som passer spesielt godt akkurat nå.

Paven går mot kapitalisme og kolonialisme

Pave Benedikts bok – om Jesus Kristus – ser ut til å være på 400 sider, og skal utgis på pavens 80-årsdag, 16. april. Noen utdrag fra boka er nå offentliggjort, og den ser bl.a. ut til å kritisere rike nasjoner for å «plyndre» Afrika og andre fattige pområder i verden. Paven går langt i å vise de anti-materialistiske og anti-kapitalistiske trekkene i sin tenkning. Litt overraskende siteres også Karl Marx med tilslutning, når det gjelder fremmedgjøringen av mennesket – om vi altså kan stole på forhåndsomtalen.

.. the newspaper Corriere della Sera, which is owned by the book’s publishers, Rizzoli, presented a lengthy extract. It includes Benedict’s thoughts on the parable of the Good Samaritan, who went to the aid of a traveller shunned by other passers-by after he had been stripped and beaten by robbers. While many commentators accuse the rich nations of not acting like the Samaritan, the Pope goes a big step further and compares them to the thieves.

«If we apply [the story] to the dimensions of globalised society we see how the peoples of Africa, who have been plundered and sacked, see us from close-up,» he wrote. «Our style of life [and] the history in which we are involved has stripped them and continues to strip them.»

The Pope wrote that the damage was not just material. «We have wounded them spiritually too,» he said. «Instead of giving them God – and thereby welcoming in from their traditions all that is precious and great – we have brought them the cynicism of a world without God in which only power and profit count.»

LES MER OM DETTE HER.

Paven ber katolikker holde fast på troen

Ikke noe overraskende i en slik overskrift, men den er tatt fra overskrifta til en svært lang artikkel i New York Times om pave Benedikt – på forsidebildet blir paven kalt «The Anti-Secularist». I artikkelen leser vi bl.a.:

Today, as pope Benedict approaches the second anniversary of his papacy (April 19) and his 80th birthday (April 16), it seems clear that Joseph Ratzinger’s lifelong agenda — rooted in Bavarian Catholicism and his experience of Nazism — has been updated, and he is now trying to bring it to bear on the post-9/11 world.

As it routinely does with journalists, the Vatican declined requests for a papal interview for this article, but Benedict has made his objectives clear in a variety of ways. Compared with his predecessor, who was elected pope at the age of 58, he knows he has a limited time and has been rather direct in advancing his theme.

The poles of his papacy might be seen in the subjects of two books by him just being released in the United States. One is about Jesus. The other is titled “Europe Today and Tomorrow.” Benedict is one of the most intellectual men ever to serve as pope — and surely one of the most intellectual of current world leaders — and he has pinpointed the problem of the age, as well as its solution, at the level of philosophy.

His argument, elaborated in the years leading up to his election and continuing through his daily speeches and pronouncements, reduces to something like this: Secularism may be one of the great developments in history, but the secularism that holds sway in much of the West — that is, in Western Europe — is flawed; it has a bug in its programming. The mistaken conviction that reason and faith are two distinct realms has weakened Europe and has brought it to the verge of catastrophic collapse.

… If you seek a way out of the vast post-9/11 quagmire (Baghdad bomb blasts, Iranian nukes, Danish cartoons, ever-more-bizarre airport security measures and the looming mayhem they are meant to stop), and for that matter if you believe in Europe and “the West” (the ceiling of the Sistine Chapel, a bottle of Chateau Lafite Rothschild, the whole heritage of 2,500 years of history), then now, Benedict in effect argues, the Catholic Church must be heeded. Because its tradition was filtered through the Enlightenment, the thinking goes, the church can provide a bridge between godless rationality and religious fundamentalism.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Aftenposten “dekker” pavens påsketale

Aftenposten skriver i dag litt om pavens påsketale på Petersplassen i går, men de nevner faktisk ikke et eneste ord om det paven sa om påsken.

«Kjære brødre og søstre over hele verden
Menn og kvinner av god vilje!

Kristus er oppstått! Fred være med dere! I dag feirer vi det store mysteriet, fundamentet for kristen tro og håp: Jesus fra Nasaret, den korsfestede, har stått opp fra de døde på den tredje dag som Skriften forutsa.»

Slik åpnet paven sin hilsen, men det eneste Aftenposten har med er: «Ingenting positivt skjer i Irak. Paven slo ikke bare fast at det ikke skjer noe som helst i positiv retning i Irak. Han uttrykte også bekymring for at situasjonen i Afghanistan er i ferd med å bli mer blodig og ustabil.»

Paven sa riktignok 10 ord om Irak og like mange om Afganistan, men det blir mer interessant å lese dem i sammenheng. Pave Benedikt valgte seg apostelen Tomas som en sentral person i sin preken, fordi han illusterer både vår tvil og vår tro.

“My Lord and my God!” We too renew that profession of faith of Thomas. I have chosen these words for my Easter greetings this year, because humanity today expects from Christians a renewed witness to the resurrection of Christ; it needs to encounter him and to know him as true God and true man. If we can recognize in this Apostle the doubts and uncertainties of so many Christians today, the fears and disappointments of many of our contemporaries, with him we can also rediscover with renewed conviction, faith in Christ dead and risen for us. This faith, handed down through the centuries by the successors of the Apostles, continues on because the Risen Lord dies no more. He lives in the Church and guides it firmly towards the fulfilment of his eternal design of salvation.

We may all be tempted by the disbelief of Thomas. Suffering, evil, injustice, death, especially when it strikes the innocent such as children who are victims of war and terrorism, of sickness and hunger, does not all of this put our faith to the test? ….

… Dear Brothers and sisters, through the wounds of the Risen Christ we can see the evils which afflict humanity with the eyes of hope. In fact, by his rising the Lord has not taken away suffering and evil from the world but has vanquished them at their roots by the superabundance of his grace. He has countered the arrogance of evil with the supremacy of his love. He has left us the love that does not fear death, as the way to peace and joy. “Even as I have loved you – he said to his disciples before his death – so you must also love one another” (cf. Jn 13:34).

LES HELE PÅSKEBUDSKAPET HER.

Påske på Petersplassen

For akkurat et år siden skrev jeg fra Roma: «I dag hadde jeg den store glede å kunne bistå pave Benedikt aldri så lite, ved å hjelpe med utdelingen av kommunion under den store påskemessen på Petersplassen. Vi var vel rundt 150 prester som på denne måten delte ut kommunion til de som satt innenfor det avsperrede området på plassen – der man må ha (gratis) billetter for å komme inn. …

Dagens messe var helt normal på de fleste måter, men innledningen var litt spesiell: En diakon forkynte ved åpningen – først til alle og deretter spesielt til Simon Peter (dvs. til paven) – Kristus er oppstått! Da pave Benedikt mottok dette budskapet spesielt til seg selv, knelte han foran et ikon av Kristus i bønn og tilbedelse.»

LES MER OM DENNE MESSEN.

Katolsk støtte til biskop Kvarme

Broder, bli hvor du er.
Det er trist å måtte fastslå det, men alt er nå tillatt i angrepene på biskop Ole Christian Kvarme. Det foreløpig mest foruroligende innlegg mot ham sto på trykk i Aftenposten 28. mars, nemlig Agnete G. Haalands appell: «Trekk deg, Kvarme!»

Jeg oppdaget dessverre litt sent at vår egen biskop Bernt Eidsvig hadde et støtteinnlegg til biskop Kvarme i Aftenposten for en uke siden. Der skriver han som konklusjon:
Provokasjonen (fra Kvarme) synes å være at han fremdeles er enig i Den norske kirkes vedtak om at samboende homofile ikke kan ha prestetjeneste). Da må jeg i rimelighetens navn be om at belastningen for dette fordeles litt mer likelig, for det kristne syn på ekteskap og homofilt samliv har vært temmelig enhetlig fra apostlenes tid og frem til vår egen. Dette syn kan selvsagt diskuteres, men det er ikke legitimt å æreskjelle en bestemt teolog fordi holder fast ved det.

«Æreskjelle» er et sterkt ord, men jeg finner ikke noe som er mer dekkende. Han er «en snever, trangsynt, fordømmende biskop. En biskop som ikke stiller seg på de undertryktes side. En biskop uten respekt for menneskeverdet,» for å nevne noen av karakteristikkene. Har Haaland lyttet til Kvarmes prekener, lest hans artikler og bøker, særlig om det palestinske spørsmål, kjenner hun hans engasjement for kristen fornyelse i storbyene, har hun samtalt med ham om de andre verdier hun nevner?

LES HELE INNLEGGET I AFTEPOSTEN HER
.

Har hun latt ham komme til orde?

Korsveien

Fra den interessante bloggen fra Westminster Cathedral som jeg nevnte for noen dager siden, leser vi om den berømte ‘korsveien’ domkirken. Den er laget av Eric Gill og er både fantastisk flott og omstridt.

One of the great privileges of being at the Cathedral is to lead the Stations of the Cross on Fridays in Lent – this powerful devotion draws large crowds, as we walk with our Lord on his last journey. These images were taken last night, when Fr Tim was leading the devotion.

An added privilege at the Cathedral is that we boast the stupendous Stations of the Cross carved by Eric Gill. These are probably the greatest work of art we have in the Cathedral, and repay long and prayerful consideration. It is a joy to use them, not merely as artistic adornments, but as a real aid to prayer.

The Stations were carved by Eric Gill from 1913 – 1918, out of Hoptonwood stone.

Les mer – og se flere bilder – her.

Langfredag er også siste dagen vi går korsveien, som tradisjonelt har følgende stasjoner, og som man også kan se fra St Svithun kirke:

1. stasjon Jesus blir dømt til døden
2. stasjon Jesus mottar korset
3. stasjon Jesus faller første gang under korset
4. stasjon Jesus møter sin mor
5. stasjon Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset
6. stasjon Veronika rekker Jesus svetteduken
7. stasjon Jesus faller annen gang under korset
8. stasjon Jesus trøster Jerusalems kvinner
9. stasjon Jesus faller tredje gang under korset
10. stasjon Jesus blir kledt av
11. stasjon Jesus blir naglet til korset
12. stasjon Jesus dør på korset
13. stasjon Jesus blir tatt ned fra korset og lagt i sin mors fang
14. stasjonJesus blir gravlagt

Skroll til toppen