Katolsk

Pålsmesse i dag

Katolsk /

De gamle primstavene markerer i dag Pålsmesse, men det er kanskje få (utenom katolikkene) som vet hva vi feirer i dag. Det er markeirngen av Paulus’ omvendelse fra å være en kristenforfølger til å selv tro på Kristus, og etter hvert blir den viktigste av alle kristne misjonærer. Hans omvendelse kan vi lese om i Apostlenes gjerninger, enten i kapittel 9, vers 1-22 eller i 22,3-16. På katolsk.no finner vi også mer om denne datoen:

Feiringen av Paulus’ omvendelse den 25. januar har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av 500-tallet. Da skal noen av hans relikvier ha blitt overført dit. Men festen omtales som translatio allerede i Hieronymus’ martyrologium, så festen kan være for å minnes overføringen av hans relikvier fra katakombene til basilikaen San Paolo fuori le Mura. Festen er altså opprinnelig en translasjonsfest, translatio, som imidlertid har blitt til en konversjonsfest, conversio, allerede på 600- og 700-tallet. Den ble ikke feiret i Roma før på 1000-tallet. 25. januar er avmerket på gamle norske primstaver som Pålsmesse.

LES MER OM DAGEN HER.

Faste- og bønnedag for LIVET

Katolsk /

I USA markerer alle katolske menigheter i dag en faste- og bønnedag for livet, siden det var på denne datoen (22/1) i 1973 at USA’s høyesterett dømte i saken Roe v. Wade, og med et pennestrøk tillot abort i hele USA – selv om de fleste statene hadde lover som skulle hindre abort.

I Norge ble loven om fri abort vedtatt i Stortinget, som vi alle vet. Resutatet er nå i alle fall blitt det samme; mange (ca 50) millioner aborter i USA og flere (over 4) hundre tusen i Norge siden 70-tallet. I Norge er det ikke mye snakk om abortloven til vanlig, selv om vel de fleste vet at Den katolske kirke vurderer abort som en svært alvorlig synd. Kanskje vi kunne lære litt av den amerikanske katolske markeringen i dag, og gi kampen mot abort en høyere profil.

In all the dioceses of the United States of America, January 22 shall be observed as a particular day of penance for violations to the dignity of the human person committed through acts of abortion, and of prayer for the full restoration of the legal guarantee of the right to life. The Mass “For Peace and Justice” should be celebrated with violet vestments as an appropriate liturgical observance for this day.

LES MELDINGEN HER – på nettsiden til bispekonferansen i USA.

Presten og messen

Katolsk, Økumenikk /

«Jeg setter veldig stor pris på å kunne feire messen uten å tenke så mye på hva jeg skal prestere, men heller kunne tjene Gud og menigheten med den oppgaven og det kallet jeg har fått. Når en prest leser messen – med den fullmakten biskopens ordinasjon gir ham – fremkalles Kristi legeme og blod på alteret, bæres frem for Gud og gis til de troende, bønner bes til Gud på menighetens vegne og velsignelser gis menigheten fra Gud – og presten er bare en tjener, en mellommann for at dette skal kunne skje.»

Dette var tanker jeg hadde for seks år siden, på den søndagen som nå kommer. Jeg holdt en preken da som ikke var så mye knyttet til dagens lesninger, og som jeg åpnet slik: «For så vidt over et år siden ble jeg ordinert til katolsk prest og jeg har siden den tid forsøkt å finne ut hva som er mest sentralt for meg som prest. Da jeg fire måneder tidligere ble diakonviet og begynte å forkynne igjen, var det etter nesten 5 ½ års pause, og det er spesielt presten som forkynner av Guds ord som opptar meg for øyeblikket.

De siste par årene som luthersk prest ble det en stadig større byrde for meg at så stor en del av gudstjenestene avhang av prestens forkynnelse. Presten skulle være både informativ, engasjerende, nytenkende, brennende, sjelesørgerisk osv. og i veldig stor grad avhang gudstjenestene av at presten lyktes i dette. Slik opplevde jeg det i alle fall i den menigheten jeg var prest, selv om den lutherske kirken også legger ganske stor vekt på sakramentene.»

LES HELE PREKENEN HER.

Forordet til pavens bok om Jesus

Katolsk, Teologi /

Pave Benedekts forord til boka om Jesus som skal utgis i vår er nå offentliggjort. Det har overskrifta «Min forståelse av Jeus person i Det nye testementet», er en nokså tydelig kritikk av miljøer innenfor moderne bibelvitenskp, og det begynner slik:

Jeg har skrevet denne boka om Jesus etter en lang indre reise. I min ungdom – i 30- og 40-åra – ble det utgitt mange fascinerende bøker om Jesus. Jeg husker nå navna på bare noen av forfatterne: Karl Adam, Romano Guardini, Franz Michel Willam, Giovanni Papini, Jean-Daniel Rops. I alle disse bøkene er Jesus omtalt slik han beskrives i evangeliene: Hvordan han levde på jorda, og hvordan han – selv om han var sant menneske – brakte Gud til menneskene, siden han var ett med Gud og Guds sønn. Slik ble Gud synlig, gjennom mennesket Jesus, og fra Gud kunne man se bildet av det rettferdige mennesket.

Beginning in the 1950’s, the situation changed. The rift between the “historical Jesus” and the “Christ of faith” became wider and wider; the one pulled away from the other before one’s very eyes. But what meaning can there be in faith in Jesus Christ, in Jesus the Son the of living God, if the man Jesus is so different from how the evangelists present Him, and from how the Church proclaims Him on the basis of the Gospels?
….. ….. ….. I felt the need to provide the readers with these indications of method because these determine the route of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament.

For my presentation of Jesus, this means above all that I trust the Gospels. Naturally, I take for granted what the Council and modern exegesis say about the literary genres, about the intention of various expressions, about the communitarian context of the Gospels and the fact that they speak within this living context. While accepting all this as much as possible, I wanted to make an effort to present the Jesus of the Gospels as the real Jesus, as the “historical Jesus” in the real sense of the expression.

I am convinced – and I hope that I can also make the reader aware of this – that this figure is much more logical, and from the historical point of view also more understandable, than the reconstructions we have had to confront in recent decades.

LES HELE FORORDET PÅ ENGELSK HER.

LES FORORDET PÅ TYSK HER.

Forholdet mellom tro og gjerninger

Katolsk, Teologi /

Førstkommende søndag KL 19.00 inviterer Katolsk Forum i St Svithun menighet til temakveld om ”Forholdet mellom tro og gjerninger i katolsk perspektiv”. Det blir et foredrag ved Ola Tjørhom om temaet, og tid til samtale etterpå.

Det blir interessant å høre hva den lærde Tjørhom vil si om dette viktige spørsmålet. Jeg regner med at han vil komme en hel inn på Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, som katolikker og protestanter sammen undertegnet i 1999. Jeg har hørt antydet fra Tjørhom (han er ofte å se i St. Svithun kirke) at det gjenstår en hel del uenighet mellom katolikker og protestanter i synet på tro og gjerninger. Jeg ser derfor fram til å høre hva han har å si.

For knapt fem år siden arbeidet jeg ganske mye med denne erklæringen om refferdiggjørelsen, og skrev en artikkel om den i Tidsskrift for Teologi og Kirke. ARTIKKELEN KAN LESES HER.

Siste bind av de norske tidebønnene er endelig kommet

Katolsk /

Det fjerde og siste bindet av Liturgia Horarum (Breviaret/Den katolske kirkes tidebønner) på norsk foreligger nå. De tre tidligere bindene komm for noen år siden og dekker advent, faste og påsketid – og så har vi ventet utålmodig på det siste bindet i flere år.

Det siste bindet dekker det alminnelige (grønne) kirkeåret, som begynner med den første presentasjonen av Herrens liv og lære. «Med disiplene følger vi hans undervisning og næres av Ordet mens vi med Åndens hjelp søker å trenge inn i Inkarnasjonens store mysterium,» skriver Norsk Katolsk Bisperåd i forordet.

LES HELE NYHETSMELDINGEN HER.

En kommentar til nyttårsfeiringa

Katolsk /

Etter at nyttårsfeiringa nettopp er over, var det interessant å lese hva pave Benedikt sa nyttårsaften, da han sammenlignet det vanlige og det kirkelige nyttåret. Muligens bruker han litt sterke ord når han karakteriserer nyttårsfeiringa som ”prega av underholdning ofte brukt som en flukt fra virkeligheten”. Les selv hva ha sa:

Denne kvelden, 31. desember, opplever vi to ting samtidig: Det ene er avslutninga av kalenderåret, det andre er høytida for Maria, Guds mor, som avslutter juleoktaven. Det første markers av alle, det andre er for de troende.

The first occasion, very suggestive, is linked to the dimension of time. In the final hours of the solar year, we assist at so many worldly ‘rites’ that are, in the present context, predominantly devoted to entertainment, and often lived as an escape from reality, almost as if to exorcise its negative aspects and to propitiate improbable good fortune.

How different should the attitude of the Christian community be!
The Church is called on to live these hours by taking on the sentiments of the Virgin Mary. Together with her, we are invited to look on the Baby Jesus – a new sun that has appeared on the horizon of humanity, and comforted by His light, urges us to present to Him ‘the joys and hopes, the sorrows and anguish of men today, especially the poor and all who suffer.»

Thus, two different valuations of the dimension ‘time’ confront each other – one quantitative, the other qualitative. On the one hand, the solar cycle, with its rhythms; on the other, that which St. Paul calls ‘the fullness of time’, that is, the culminating moment of the history of the universe and the human species, when the Son of God is born to the world. The time of promises is fulfilled, and when Mary’s pregnancy reaches term, «earth,» as a psalm says, «gave forth its fruit.»

The coming of the Messiah, pre-announced by the prophets, is the event that is qualitatively the most important in history, on whom it confers its ultimate and full sense.

Pavens fredsbudskap

Generelt, Katolsk /

Ved begynnelsen av det nye året vil jeg gjerne bringe ønsker om fred til ledere og regjeringer i alle land, og til alle mennesker av god vilje. Jeg ber spesielt til Herren om fred for alle som opplever lidelse og smerte, de som trues av vold og krig, de som ennå ikke har oppnådd menneskelig eller sosial frihet, og de som ikke behandles på en verdig måte. Jeg ber spesielt for barn, som gjennom sin uskyld beriker menneskeheten ved sin godhet og sitt håp, og gjennom sin lidelse tvinger oss til å arbeide for rettferdighet og fred. På grunn av denne omsorgen for barn, spesielt de barna som kan få sin framtid ødelagt ved de voksnes utnyttelse og ondskap, ønsker jeg å oppfordre alle til å tenke over temaet for årets fredsdag: ”Mennesket står i sentrum av fredsarbeidet”. Jeg er overbevist om at å vise respekt for mennesker avler fred, og at ved å bygge freden legges grunnlaget for en sann humanisme. På denne måten legges grunnlaget for en god framtid for kommende generasjoner.

Dette er innledningen til pavens fredsbudskap for året 2007. Jeg har oversatt deler av pavens (lange og interessente) budskap for å bruke det i messen nyttårsdag. De som ønsker å lese mer av min forkortede oversettelse, kan gjøre så nedenfor, og de som ønsker å les hele pavens fredsbudskap (på engelsk), kan gå til Vatikanets websider.

Mennesket og freden: Gave og oppgave

2. Den hellige skrift sier at ”Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem” (1. Mos 1:27). Som skapt av Gud har hvert eneste menneske den samme verdighet; han eller hun er ikke bare noe, en ting, men en person som er i stand til å lære å kjenne seg selv, styre sine egne handlinger, til å gi seg selv og til å oppnå fellesskap med andre. På samme tid er også hver person kalt til fellesskap med Skaperen, kalt til å gi ham respons gjennom tro og kjærlighet, noe ingen andre skapninger kan. …

Pavens fredsbudskapLes mer »

Katolsk reaksjon på Saddams død

Generelt, Katolsk /

Det er i dag blitt kjent at Saddam Hussein ble hengt i Bagdad ved morgengry, og Vatikanet har også uttalt seg i sakens anledning. «Drapet på en skyldig part er ikke den rette måten å gjenopprette rettferdighet og skape forsoning på. Tvert imot er det risiko for at en henrettelse fører til hevnlyst og mer vold.»

Samtidig ser vi en debatt på katolske websider om det er mulig, og i hvilken grad, som katolikk å være for dødsstraff i enkelte alvorlige tilfeller. Som mange kanskje vet har Den katolske kirke (og spesielt pave Johannes Paul II) de siste årene strammet inn muligheten for å godta dødsstraff ganske kraftig.

I debatten sier noen at katolikker alltid må være mot dødsstraff, som de må være mot abort og eutanasi, mens andre sier at disse spørsmålene ikke kan vurderes på samme måte. På denne websiden kan man lese en grundig diskusjon om vurderingen av hengingen av Saddam Hussein, og bl.a. siteres kardinal Ratzinger (nåværende pave Benedikt), som skrev om ulike moralske spørsmål i forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2004, der den katolske kandidaten John Kerry var for fri abort. Ratzinger skriver i punkt tre i brevet til kardinal McCarrick:

Not all moral issues have the same moral weight as abortion and euthanasia. For example, if a Catholic were to be at odds with the Holy Father on the application of capital punishment or on the decision to wage war, he would not for that reason be considered unworthy to present himself to receive Holy Communion. While the Church exhorts civil authorities to seek peace, not war, and to exercise discretion and mercy in imposing punishment on criminals, it may still be permissible to take up arms to repel an aggressor or to have recourse to capital punishment. There may be a legitimate diversity of opinion even among Catholics about waging war and applying the death penalty, but not however with regard to abortion and euthanasia.

Personlig er jeg glad at jeg slipper å ta stilling til hva som var den beste handlemåten i denne saken, både politisk/ strategisk og moralsk.

Flere trender som forandrer Den katolske kirke

Katolsk, Teologi /

Svært mange mennesker skrev inn til John Allen og kommenterte hans 10 mega-trender, som han mener (deskriptivt sett) kommer til å forme Den katolske kirke i årene framover. Jeg skrev nylig om dette på min blog HER.

Noen var enige med ham, andre ikke, og de som skrev hadde svært ulike ting på hjertet. Allen gikk gjennom alle kommentarene, og da han hadde slått like forslag sammen, ble det 48 atskilte saker, som han igjen kokte ned til fem nye mega-trender, som han altså ikke hadde hatt med i den første listen. Her er de nye fem:

En: Kvinnenes plass i Kirken
To: Sekulariseringens problem
Tre: Kina
Fire: Den ‘grønne’ kirken
Fem: Den karismatiske eksplosjonen

LES HELE DET NYE INNLEGGET HER.

Ti mega-trender som forandrer Den katolske kirke

Katolsk, Teologi /

John Allen skrev rett før jul en artikkel om ti mega-trender som han mener er i ferd med å snu Den katolsk kirke opp-ned. I alle fall, sier han, i forhold til de viktigste utviklingstrendene som har dominert Kirken siden Vatikankonsilet for over 40 år siden.

Med «mega-trender» mener han impulser som former katolsk tenkning og liv over hele verden. Her har jeg oversatt hans 10 trender til norsk, men LES GJERNE HELE HANS ARTIKKEL HER (ca 9000 har lest den før deg).

En: Sentrum flyttes fra nord til sør
To: Jakt etter katolsk indentitet
Tre: Islams frammarsj
Fire: “Bevegelsene”
Fem: Den biotekniske revolusjonen
Seks: Den trådløse verden
Sju: Wojtyla-revolusjonen
Åtte: Globalisering
Ni: Polarisering innen Kirken og de misfornøyde
Ti: Sex-skandalene

Hvordan var julens messer?

Katolsk /

Jeg har akkurat nå sittet og lest en blog der leserne har skrevet inn om sine opplevelser i kirken i julehelga; hvordan ble messen feiret, hvordan var musikken, og prekenen etc.? LES INNLEGGENE HER.

Selv hadde jeg tre messer den 24. desember – en adventsmesse om morgenen på engelsk, så en julemesse på norsk og en på engelsk. 1. juledag hadde jeg høymessen i St Svithun kirke med flott musikk, og 2. juledag feiret jeg messe i Egersund.

Akkurat nå må jeg i kirken og feire messen (det er festen for de uskyldige barn i Betlehem i dag, og årsdagen – 12 år – for min opptakelse i Den katolske kirke), og etterpå vil jeg skrive litt om hvordan jeg opplevde julemessene.

—————————————————————

For meg var det tre messer som tydelig skilte seg fra hverandre; messene på to av våre ‘utposter’, og juledags høymessen i vår egen kirke. Når vi låner et sted utenfor Stavanger, har vi (i alle fall så langt) ikke klart (eller prioritert) å legge messene til rette så godt som vi burde; vi har f.eks. ingen musikk så presten må stort sett selv lede sangen, og også enkelte andre ting blir også mer anstrengende for presten. Sannsynligvis blir det noe mindre tilfredsstillende også for folk som deltar i messen.

Å ha messer på provisoriske steder er jo ikke noe nytt, og det kan også føre med seg en større deltakelse og nærhet blant de som kommer; man opplever seg vel mer nyttig og velkommen, siden forholdene er mindre, og det er også mer behov for en hjelpende hånd med mange ting enn i en stor menighet/ kirke, der alt ser ut til å gå av seg selv.

Det var spesielt under julaftensmessen i Sandnes jeg kjente at vi burde hatt skikkelig tonefølge; vi var ca 100 stk til stede, men det ble noe stusselig (og ikke så veldig vellykket) å synge de kjente julesalmene uten musikk. Høymessen i St Svithun kirke be derimot båret oppe av vår utmerkede organist og vår kantor, som gjennom sitt utmerkede arbeid gledet og styrket både prest og forsamling. Jeg merket også at prekenen jeg hadde forberedt kunne brukes i høymessen, men i en mindre høytidelig messe var jeg nødt til å holde en helt annerledes og mye mer muntlig preken.

Paven får julebesøk av katolske ungdommer

Katolsk /

Som de gjør hvert år, kom ungdommer fra den katolske ungdomsorganisasjnen Azione Cattolica Ragazzi på julebesøk til paven torsdag 21/12. Paven hilste på de unge – som vi ser på bildet – og holdt også en liten tale for dem, der han snakket om betydningen av julens budskap i vårt daglige liv. Her er litt av talen hans i engelsk oversettelse:

This Divine Baby, wrapped in swaddling clothes and placed in a manger with the maternal care of His mother Mary, reveals all the goodness and beauty of God. He shows the tender boundless love with which God surrounds each of us.

That is why we celebrate Christmas, reliving the experience of the shepherds in Bethlehem. Together with all the fathers and mothers who labor each day facing sacrifices, together with all children, all the afflicted and the poor, we celebrate, because with the birth of Jesus, our heavenly Father has responded to the need for truth, forgiveness and peace in our hearts.

He has responded with a love so great that it is always surprising: no one could have imagined it if Jesus Himself had not revealed it. The wonder that we experience in the spell of Christmas is reflected to some degree in the miracle of every birth and invites us to see the Baby Jesus in all children, who are the joy of the Church and the hope of the world.

The Newborn Child who came to the world in Bethlehem is the same Jesus who walked the roads of Galilee and who gave His life for us on the Cross. He is the same Jesus who resurrected, and who, after ascending to Heaven, continues to guide the Church with the power of the Spirit. This is the great and beautiful truth of our Christian faith!

Dear children of the ACR. The Pope loves you all, he has faith in you, and entrusts you today with the task of being friends and witnesses for Jesus, who was born in Bethlehem to be among us. Would it not be beautiful to make Him better known among your friends, in your towns amd cities, in your parishes and in your families?

The Church needs you to be a friend to all the babies and children who live in Italy. Show the world that Jesus does not take away from your joy, but in fact, makes you more human, more true, more beautiful.

Sentrum i pave Benedikts forkynnelse

Katolsk, Teologi /

Kardinal Ruini er pavens vikar i bispedømmet Roma, og han snakket sist uke til mange prester i Roma om sentrum i pave Benedikts forkynnelse.

Dette sentrumet er «spørsmålet om sannheten i den kristne tro», eller med andre ord «hvordan kan vi presentere frelsen i Jesus Kristus til vår tids mennesker.”

Utgangspunktet er den radikale krisen som kristendommen befinner seg i i dag, spesielt i Europa; der kristendommen ikke lenger oppfattes som den «sanne religionen».

What has separated the faith from the truth has been both the changes that have taken place in thinking and in science, and those who have weakened Christianity itself.

But Benedict XVI, on the other hand, wants to reunite reason and freedom with Christianity – and with this, to illuminate the “strange shadow” in which modern man lives, who in addition to losing God has also lost the awareness of good and evil.

But Ruini emphasizes that the pope does this “in a way that is not at all rationalistic.” The heart of Benedict XVI’s preaching is, in fact, Jesus.

LES HELE STYKKET HER.

Om Opus Dei

Katolsk /

En nokså kjent amerikansk konvertitt til Den katolske kirke, Scott Hahn, overrasket meg en hel del da det ble kjent at han i flere år (helt siden han ble katolikk) har vært med i Opus Dei. Han har nå skrevet en bok om dette som heter Ordinary Work, Extraordinary Grace og tittelen viser til hvordan man i Opus Dei skal la sin kristne tro styre også de mest dagligdagse oppgaver.

I boken gir Hahn en liste av grunner for at han som fersk konvertitt fant seg så godt til rette i Opus Dei. Hans grunner forteller oss også mye om hvordan effektivt og byggende arbeid både kan trekke til seg nye og styrke ‘gamle’ katolikker. Her er Hahns liste:

a. Devotion to the Bible;
b. Welcoming to non-Catholics;
c. Upright moral lives of Opus Dei members;
d. Opus Dei members live ordinary lives in many different jobs;
e. Strong, devout work ethic;
f. Hospitality & availability to answer questions;
g. Serenity gained from intimate, daily prayer.

LES HELE ARTIKKELEN OM HAHN.

Etter Hallesby – hvordan kan man snakke om fortapelsen?

Katolsk, Teologi /

I forbindelse med diskusjon den siste uken om Hallesbys ‘Helvetspreken’ fra 1953, har man diskutert (også på denne bloggen) hvordan man rett skal snakke om dette vanskelige punktet i den kristne tro. Noen kristne vil si at Hallesby var altfor skarp, andre sier at vel var tydelig (og ikke lite dristig), men at den massive kritikken av ham (som har vedvart i 50 år) ikke var rettferdig.

Også i Den katolsk kirke er fortapelsens mulighet blitt debattert en hel del, og også hos oss var det noen tiår flere kulturåpne og nokså liberale katolikker som mer eller mindre avskaffet muligheten for at noen kunne gå fortapt. Nå er det likevel ikke disse gruppene som avgjør Kirkens lære, og Den katolske kirkes katekisme sier bl.a. følgende om emnet:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse. .. Fordi vi verken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert. …

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. ..

LES MER I DEN KATOLSKE KIRKE KATEKISME OM DETTE.

Portrett av pave Benedikt

Katolsk /

Benedikt XVI søker ikke applaus, og er ikke interessert i å opphisse massen, men er likevel ekstremt populær. Og han har selv forklart hva hemmeligheten er: det er “å være lydig overfor sannheten, og ikke være slave av opinionen”.

Mange skriver for tida om pave Benedikt. Nylig er det kommet ut en ny bok på engelsk og italiensk “Benedict XVI, the Dawn of a New Papacy”. Boka utgis av White Star, et forlag knyttet til the National Geographic Society.

Det italienske tidsskriftet L’espresso skrev også en artikkel om paven 30. november i år, og sa bl.a.:

The numbers speak. Benedict XVI is the most popular pope in history, if by people one understands those whom he draws like a magnet to St. Peter’s Square each Sunday for the Angelus and each Wednesday for the general audience, from Rome and from all over the world.

Attendance is routinely more than twice that seen by his predecessor, John Paul II, who in his turn had shattered all the records. But the most amazing thing is the relationship between the demand and what is on offer. The winning product that Benedict XVI offers to the crowds is made of nothing but his plain words.

At the Angelus, two times out of three pope Joseph Ratzinger explains the Gospel of that Sunday’s Mass to an audience that includes people who don’t go to church every week – and some who don’t go at all. He explains this with simple words, but these demand and receive attention. There is an impressive silence in St. Peter’s Square when he is speaking. And at the end of the very short homily, he immediately begins the Angelus prayer, without even a momentary pause. This is his effective means of preventing an outbreak of applause. This does happen, but at the end of the entire ceremony, at the moment of the greetings in the various languages.

As pope, Benedict XVI doesn’t give an inch to the preconceptions that were formed about him as a cardinal. He doesn’t thunder condemnations, he doesn’t hurl anathemas. He reasons staunchly, but serenely. His criticisms against modernity or against the “pathologies” that he sees even within the Church are fully elaborated. That is part of the reason why he has practically silenced Catholic progressivism: not because this has turned friendly toward him, but because it is not able to reply to him with arguments of similar persuasive power.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Paulus’ grav og Olavs grav

Katolsk /


Aftenposten har nylig skrevet om to kjente graver. Først skrev de i går om graven til apostelen Paulus, som man mener å ha funnet i kirken ‘Paulus uten for murene’ i Roma:

Arkeologer har på oppdrag fra Vatikanet gjennomført utgravninger under Pauluskirken utenfor de gamle bymurene i Roma, og har avdekket en sarkofag fra 390 e.kr eller tidligere, skriver BBC. Utgravningene startet i 2002, og sarkofagen ble funnet i en krypt ved alteret i Romas nest største kirke.

Det har lenge vært antatt at krypten inneholdt en sarkofag, men store stykker marmor rundt og under alteret har vært i veien. Etter å ha fjernet to store marmorblokker fant arkeologene sarkofagen som har vært skjult i nærmere 1700 år. Inskripsjonen på sarkofagen lyder «Paulo Apostolo Mart», som er latin for «Paul Apostel Martyr».

.. Ifølge BBC skal sarkofagen stilles ut for publikum i nær fremtid, men det er ennå ikke avgjort hvorvidt den skal åpnes og undersøkes.

LES DENNE ARTIKKELEN HER.

I dag skriver de så at Snorre tok feil og at «Nidarosdomen ble aldri bygget over Olav den helliges opprinnelige grav, slik Snorre skriver. Domkirkens tidligste historie må skrives om.» Olav skal ha vært gravlagt nede ved elven det første året, mens kirken jo ligger midt inne på (og på det høyeste punktet til) det som kalles Nidarnes.

Personlig syns jeg vel dette ikke er så avgjørende, siden det viktigste ved Nidarosdomen, og for pilegrimene, var at Helligolavs kiste ble plassert ved høyalteret i kirken, noen den utvilsomt gjorde fram til reformasjonen.

LES OM HELLIGOLAVS GRAV HER.

Helt konkret om gifte prester

Katolsk, Teologi /

Dwight Longenecker er tidligere anglikansk prest og skal ordineres til katolsk prest 14. desember. Han er gift med flere (små) barn og kommer med noen interessante tanker om gifte prester nå rett før sin ordinasjon. Han skriver:

Siden jeg var en gift anglikansk prest da jeg ble katolikk, kan Kirken gi meg en dispensasjon fra sølibatsløftet, siden sølibatskravet er en av Kirkens disiplinære regler og ikke en læresetning. Når en tidligere protestantisk prest kan bli ordinert selv om han er gift, forandrer Roma da sine regler om sølibatet? Nei, disse få unntakene bekrefter heller regelen. Og de av oss som får slik «spesialbehandling» arbeider heller ikke for at prester kan gifte seg eller for at Kirken skal ordinere gifte menn. Tradisjonen med sølibatære prester er normen i Den romersk katolske kirken og ingen av oss arbeider for å forandre denne regelen.

Likevel skaper disse gifte prestene som unntakene har gitt oss (samt gifte prester i forskjellige unerte kirker) noen interessante spørsmål. Dette er spørsmål som jeg når står foran rett før jeg skal ordineres til prest, gift og med flere barn. Det er både praktisk, teologiske og åndelige spørsmål.

LES MER I LONGENECKERs ARTIKKEL – eller LES I HANS BLOG.

Søndagene er hellige

Katolsk /

Pave Benedikt sier at det er svært viktig å understreke at Herrens dag er hellig og at det er nødvendig å delta i søndagsmessen. «Deltakelse i søndagsmessen er en måte å vise at man tilhører Kristus», sier han.

The Pope expressed this in a message sent to Cardinal Francis Arinze, prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments, on the occasion of a study day organized by the Vatican dicastery. The study day marked the anniversary of the promulgation of the Second Vatican Council constitution «Sacrosanctum Concilium» of Dec. 4, 1963.

The meeting on the topic «Sunday Mass for the Sanctification of the Christian People» was held Friday in the Vatican. The Holy Father stressed that, for the early Christians, participation in Sunday Mass «was the natural way to express one’s belonging to Christ, his communion with his Mystical Body, in the joyful hope of his glorious return.»

Today, it is necessary to emphasize the «sacredness of the Lord’s Day,» as «the cultural context in which we live, often characterized by religious indifference and secularism … obfuscates the horizon of the transcendent,» the Pontiff added.

LES MER OM DETTE HOS ZENIT.

Skroll til toppen