Katolsk

Det har vært skrevet en del om jesuittisk/ingantiansk spiritualitet på flere blogger de siste ukene. Vårt Land skrev i går en artikkel om en av Josefsøstrene i Oslo, søster Hedwig Osterhus, som nå flytter fra Nesøya til Grefsen. Hun foretteller dette om bønn og retrett:

– Og om man ikke kan be?
– Da har man kanskje feil forventning til bønn. Å be er å åpne seg for Gud. Hva som så skal skje, må vi overlate til ham. Merkelig nok er det min erfaring at det alltid skjer noe når vi gir Gud oppmerksomhet. Ignatius kaller det en ettersmak, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Det er hva som skjer. Men bønn krever dessuten åpenhet for hva som bor i meg selv. Jeg tror mange er redde for å møte det. Derfor tør de ikke å be.
– Har vi grunn til å være redde for det?
– Vi er alltid redde for smerte, og det kan vi møte i oss selv. Men jeg har aldri opplevd en som åpner seg for Gud, som ikke kommer gjennom det.

– Hvorfor tror du det er blitt en så voldsom interesse for retreat og åndelig veiledning?
– Det skyldes at folk har fått så mye jordiske goder, og så opplever de at det bare gir tomhet. Dessuten arbeider Guds ånd sterkt i dag, og mange mennesker opplever en lengsel som de ikke vet hvor de skal gå med.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

I dag feirer vi den hellige Ansgar, tysk biskop, Nordens apostel og kirkens vernehelgen i Danmark, som levde fra 801-865.

På katolsk.no leser vi følgende om ham:
Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett», skrev kong Haarik til den svenske konge; «hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker». Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

LES MER OM ANSGAR HER.

To dager før Den katolske kirke markerer ordenslivets dag, leser vi at «ordenslivet blomstrer».

The secretary for the Congregation for Institutes of Consecrated Life and Societies of Apostolic Life, Archbishop Agostino Gardin, told the Spanish magazine Vida Religiosa that: «Those who speak insistently of decadence do not know consecrated life.»

Consecrated life «is on the right path; better still, it has always been so,» the archbishop said. He described as «very positive» the attention that consecrated persons have given in recent years «to charisms and a return to the origins,» which has them «to revise their way of being and living» their vocation.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Torsdag 25. januar møtte pave Benedikt statsministeren i Vietnam, Nguyen Tan Dung. Det er første gang noen fra regimet i Ho Chi Minh-byen besøker Vatikanet. Vietnam har en forholdsvis stor katolsk kirke; noen sier at det er 6 millioner katolikker i der, 8 % av befolkningen, mens andre gir høyere tall – i tillegg til det store antallet vietnamesiske katolikker i utlandet. Kirken har tillatelse til å arbeide i Vietnam, men den blir ganske strengt kontrollert.

Men også andre land i Asia har mange katolikker (i tillegg til Filippinene), bl.a. Sør-Korea, og 19.-20. januar holdt pave Benedikt et møte i Vatikanet om Kirken i Kina. . The final statement from the meeting, apart from announcing an upcoming papal letter to the Chinese Catholics, emphasized the heroism of many faithful, priests, and bishops, their refusal to give in to compromises, the reestablishment of communion with the pope among «almost the entirety» of the bishops illegitimately installed by the communist regime in opposition to Rome, and, finally, the «surprising growth of the ecclesial community.»

Another country of the Far East in which the Catholic Church is especially vigorous is South Korea. The faithful there have almost doubled in number over the past ten years, and now make up 10 percent of the population. Here, unlike in Vietnam and China, religious freedom is guaranteed, there is a good standard of living, and the challenges facing the Church are more like those found in the West.

LES MER HER.

Tidligere denne uka døde Abbé Pierre, en fransk prest, som var svært kjent både i sitt hjemland og utover i alle fall store deler av Europa. Han var mest kjent for å hjelpe de fattigste og utstøtte i samfunnet, og jeg hørte om ham (i Bergen) i forbindelse med arbeidet som ble drevet der for å få innpenger til Mor Teresas arbeid. Dette arbeidet hadde i aller første fase på 60-tallet tatt sin inspirasjon fra Abbé Pierre.

Med Abbé Pierre viser det seg at han var uenig med Den katolske kirke på flere områder, dogmatiske og etiske. Noe som ikke er uproblematisk for en prest. John Allen skriver bl.a. om ham:

In October 2005, Groues released a set of reflections entitled Mon Dieu…pourquoi?, in which he frankly acknowledged that his vow of priestly celibacy had not insulated him from sexual temptation. “It happened that every now and then, I fell,” he wrote.

On the subject of homosexuality, Groues said he was not in favor of using the term “marriage,” which, he said, “has roots too deep in the collective consciousness as a union between a man and a woman.” He supported recognition of same-sex “pacts.” Groues said the question of adoption rights for gay couples was “complex,” and could not be approached “lightly.”

LES MER HER.

I hele 2006 har Den katolske kirke i Norge snakket om de mange polakkene som kommer til Norge – vi har hørt tall helt opp til 120 000. De fleste katolske kirkene i Norge fylles helt opp av polakker, og i høst kom det to nye polske prester til landet for å hjelpe med den polske sjelesorgen

I dag skriver Aftenposten om de mange nye polske barna som begynner i norsk skole, fordi stadig flere polske arbeidstakere tar med seg hele familien til Norge. Aftenpostens artikkel er fra Oslo-området, og vi leser:

– I fjor merket vi veldig godt at det kom mange polakker, sier Vigdis Glømmen ved Bekkestua skole. Ifølge Utlendingsdirektoratet søkte 1703 polakker om familiegjenforening i fjor. Det var mer enn dobbelt så mange som året før.

– De fleste mennene som kom hit for noen år siden, tenkte kanskje at de skulle tjene penger og reise tilbake. Men nå henter de familiene sine. Så folk må huske på at det ikke bare er hender som kommer fra Øst-Europa. Nå kommer hele familien. Vi må sørge for å hjelpe dem litt i gang.»

Det ble gitt 39 000 arbeidstillatelser til polakker i 2006.

LES HELE ARTIKKELEN I AFTENPOSTEN.

De gamle primstavene markerer i dag Pålsmesse, men det er kanskje få (utenom katolikkene) som vet hva vi feirer i dag. Det er markeirngen av Paulus’ omvendelse fra å være en kristenforfølger til å selv tro på Kristus, og etter hvert blir den viktigste av alle kristne misjonærer. Hans omvendelse kan vi lese om i Apostlenes gjerninger, enten i kapittel 9, vers 1-22 eller i 22,3-16. På katolsk.no finner vi også mer om denne datoen:

Feiringen av Paulus’ omvendelse den 25. januar har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av 500-tallet. Da skal noen av hans relikvier ha blitt overført dit. Men festen omtales som translatio allerede i Hieronymus’ martyrologium, så festen kan være for å minnes overføringen av hans relikvier fra katakombene til basilikaen San Paolo fuori le Mura. Festen er altså opprinnelig en translasjonsfest, translatio, som imidlertid har blitt til en konversjonsfest, conversio, allerede på 600- og 700-tallet. Den ble ikke feiret i Roma før på 1000-tallet. 25. januar er avmerket på gamle norske primstaver som Pålsmesse.

LES MER OM DAGEN HER.

I USA markerer alle katolske menigheter i dag en faste- og bønnedag for livet, siden det var på denne datoen (22/1) i 1973 at USA’s høyesterett dømte i saken Roe v. Wade, og med et pennestrøk tillot abort i hele USA – selv om de fleste statene hadde lover som skulle hindre abort.

I Norge ble loven om fri abort vedtatt i Stortinget, som vi alle vet. Resutatet er nå i alle fall blitt det samme; mange (ca 50) millioner aborter i USA og flere (over 4) hundre tusen i Norge siden 70-tallet. I Norge er det ikke mye snakk om abortloven til vanlig, selv om vel de fleste vet at Den katolske kirke vurderer abort som en svært alvorlig synd. Kanskje vi kunne lære litt av den amerikanske katolske markeringen i dag, og gi kampen mot abort en høyere profil.

In all the dioceses of the United States of America, January 22 shall be observed as a particular day of penance for violations to the dignity of the human person committed through acts of abortion, and of prayer for the full restoration of the legal guarantee of the right to life. The Mass “For Peace and Justice” should be celebrated with violet vestments as an appropriate liturgical observance for this day.

LES MELDINGEN HER – på nettsiden til bispekonferansen i USA.

Det fjerde og siste bindet av Liturgia Horarum (Breviaret/Den katolske kirkes tidebønner) på norsk foreligger nå. De tre tidligere bindene komm for noen år siden og dekker advent, faste og påsketid – og så har vi ventet utålmodig på det siste bindet i flere år.

Det siste bindet dekker det alminnelige (grønne) kirkeåret, som begynner med den første presentasjonen av Herrens liv og lære. «Med disiplene følger vi hans undervisning og næres av Ordet mens vi med Åndens hjelp søker å trenge inn i Inkarnasjonens store mysterium,» skriver Norsk Katolsk Bisperåd i forordet.

LES HELE NYHETSMELDINGEN HER.

Etter at nyttårsfeiringa nettopp er over, var det interessant å lese hva pave Benedikt sa nyttårsaften, da han sammenlignet det vanlige og det kirkelige nyttåret. Muligens bruker han litt sterke ord når han karakteriserer nyttårsfeiringa som ”prega av underholdning ofte brukt som en flukt fra virkeligheten”. Les selv hva ha sa:

Denne kvelden, 31. desember, opplever vi to ting samtidig: Det ene er avslutninga av kalenderåret, det andre er høytida for Maria, Guds mor, som avslutter juleoktaven. Det første markers av alle, det andre er for de troende.

The coming of the Messiah, pre-announced by the prophets, is the event that is qualitatively the most important in history, on whom it confers its ultimate and full sense.

Jeg har akkurat nå sittet og lest en blog der leserne har skrevet inn om sine opplevelser i kirken i julehelga; hvordan ble messen feiret, hvordan var musikken, og prekenen etc.? LES INNLEGGENE HER.

Selv hadde jeg tre messer den 24. desember – en adventsmesse om morgenen på engelsk, så en julemesse på norsk og en på engelsk. 1. juledag hadde jeg høymessen i St Svithun kirke med flott musikk, og 2. juledag feiret jeg messe i Egersund.

Akkurat nå må jeg i kirken og feire messen (det er festen for de uskyldige barn i Betlehem i dag, og årsdagen – 12 år – for min opptakelse i Den katolske kirke), og etterpå vil jeg skrive litt om hvordan jeg opplevde julemessene.

—————————————————————

For meg var det tre messer som tydelig skilte seg fra hverandre; messene på to av våre ‘utposter’, og juledags høymessen i vår egen kirke. Når vi låner et sted utenfor Stavanger, har vi (i alle fall så langt) ikke klart (eller prioritert) å legge messene til rette så godt som vi burde; vi har f.eks. ingen musikk så presten må stort sett selv lede sangen, og også enkelte andre ting blir også mer anstrengende for presten. Sannsynligvis blir det noe mindre tilfredsstillende også for folk som deltar i messen.

Å ha messer på provisoriske steder er jo ikke noe nytt, og det kan også føre med seg en større deltakelse og nærhet blant de som kommer; man opplever seg vel mer nyttig og velkommen, siden forholdene er mindre, og det er også mer behov for en hjelpende hånd med mange ting enn i en stor menighet/ kirke, der alt ser ut til å gå av seg selv.

Det var spesielt under julaftensmessen i Sandnes jeg kjente at vi burde hatt skikkelig tonefølge; vi var ca 100 stk til stede, men det ble noe stusselig (og ikke så veldig vellykket) å synge de kjente julesalmene uten musikk. Høymessen i St Svithun kirke be derimot båret oppe av vår utmerkede organist og vår kantor, som gjennom sitt utmerkede arbeid gledet og styrket både prest og forsamling. Jeg merket også at prekenen jeg hadde forberedt kunne brukes i høymessen, men i en mindre høytidelig messe var jeg nødt til å holde en helt annerledes og mye mer muntlig preken.