Katolsk

I dagens audiens fortsetter paven den svært så personlige (fra en paves side) fremstilling av Kirken mål, mening og organisering, ut fra fortellingen om Peter.

Her er et resymé av dagens katekese fra Vatikanets pressekontor.

Kjære brødre og søstre
I dag vil jeg igjen fokusere på apostelen Peter. Kristi undervisning, på samme måte som hans oppførsel, var vanskelig å godta, og mange trakk seg derfor tilbake fra Ham. Men når Jesus spør de tolv, «Vil dere også gå?» så svarer Simon Peter, «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror .. at du er Guds Hellige.»

Denne oppgaven, som blir muliggjort ved at Herren tar imot Peters vaklende kjærlighet og igangsatt med ordene «Følg meg» (Joh. 21), er merket av håp. På tross av sitt svik vet Peter at den Oppstandne Herre er ved hans side. Hans lange trosreise, alltid åpen for Jesu Ånd, gjør ham til troverdig vitne; en som kjenner den sanne gleden som ligger i Kristus, frelsens vei!

Som vanlig kan hele katekesen leses på www.zenit.org sine sider.

Mens alle i Norge (og vi få norske i Roma) feiret 17. mai, var det for andre mennesker i verden en helt normal dag – bl.a. med onsdagsaudiens på Petersplassen.

Paven fortsetter sin undervisning/katekese om hva Kirken er, og sa denne uken spesielt mye om sin egen/pavens plass i Kirken, ut fra flere eksempler i NT der Peter møter Jesus og blir utfordret og kalt av ham. Uken før, 10. mai, sa paven mer om biskopenes rolle i Kirken generelt, bl.a. dette:

«Kirken som ble til ved Jesu vilje og rundt ham, fortsetter sin reise gjennom historien,» sa paven. «De tolv … involverte andre i de funksjonene de selv hadde fått overlatt, slik at disse andre kunne fortsette tjensten. … Akkurat som det kom et kall fra den oppstandne ved begynnelsen av den apostoliske tradisjonen, slik kommer det et kall og en invitasjon til stadig nye, … fra dem som allerede har den apostoliske tjenesten, og på denne måten blir tjenesten i ‘episkopatet’ ført videre.»

«På denne måten,» fortsatte pave Benedikt, «er fortsettelsen av episkopatets funksjon … en garanti for fortsettelsen av den apostoliske tradisjon. Forbindelsen mellom verdens biskoper og den første gruppen av apostler kan sees først og fremst som en form for historisk fortsettelse/kontinuitet … Men fortsettelen kan også oppfattes på en åndelig måte, fordi apostolisk suksesjon i tjenesten er en spesiell plass der Den Hellige Ånd arbeider og formidles.»

For den Katolske kirke er det faktisk slik at både bispeembedet og paveembedet er en uoppgivelig del av Kirkens selvforståelse. Folk som ikke er katolikker, men ønsker å lære om Den katolske kirke, bør merke seg dette, og gjerne følge pave Benedikts onsdagsundervisning videre.

Her kan man lese hele pavens katekese/budskap på onsdagsaudiensene, 10. mai og 17. mai.

Vi var i dag i søndagsmessen i Santa Maria in Trastevere, som vel må kunne kalles en av de mest interessante kirkene i Roma (og i verden), bygget rundt 1140, med sine nydelige mosaikker osv.

I høymessen i dag, kl 10.30, var det likevel ikke det opphøyede og høytidelige som stod i sentrum. Det var ganske full kirke og foran, der vi satt, var alle tydeligvis godt kjent og trivdes med å være der – faktisk var den stillheten man ønsker før en katolsk messe ikke til stede (dessverre). En gammel dame rett ved siden av oss hadde f.eks. som oppgave å ringe med en klokke under gloria og alleluia, samt under forvandlingen, noe hun gjorde med stor energi.

Mange (rundt 50) barn var også til stede og hadde oppgaver som ministranter, lesere av forbønnene osv. Et ganske stort kirkekor deltok ivrig med sang, sammen med organisten – og en gitarist på avslutningssangen. Presten som ledet messen (var hovedcelebrant), gjorde dette med stor energi, han forsøkte virkelig å få alle til å føle seg hjemme og prekenen var også svært engasjert.

Jeg satte pris på at folk virkelig var med i messen og at mange deltok og opplevde at de hadde del i det som skjedde. Samtidig var dette vel noe mer anmasende enn ønskelig og mindre høytidelig og stille enn vi er vant til katolske messer i Norge. De hadde noe å lære av de gode minsitrantene vi har i mange katolske kirker i Norge, og av den stillheten og konsentrasjonen vi i stor grad opplever i kirkerommet før, under og etter messen der.

I dag, 13. mai, er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II ble skutt på Petersplassen. På Petersplassen har man lagt en rød stein akkurat på det stedet pavens blod fløt.

John Allen minnet meg på denne markeringen i sin ukentlig spalte The Word from Rome, som jeg alltid leser med stor interesse.

Han skriver også at John Paul II Institute denne uken har 25 års jubileum, og videre sier han. «The pope had intended to announce it on May 13, 1981, at the conclusion of his General Audience. Of course, John Paul never made the announcement, because he was shot by Mehmet Ali Agca that day. The coincidence of the «culture of death» striking the pope on the very day he intended to launch a new initiative in defense of life has never been lost on the institute and its supporters. Fr. Livio Melina, the current president of the John Paul II Institute, called May 13 «a day of the witness of blood.»

Alle som ønsker det, kan abonnere helt gratis på dette interessante nyhetsbrevet, ved å gå til denne siden.

OPPDATERING:
Lørdag tok man bort den røde steinen (som jeg hadde tatt bilde av et par uker før) og la ned en større og tydeligere minneplate over det som skjedde i 1981. (Se bildet til høyre.)

Vi som har vært involvert i administrative saker i Den katolske kirke de siste årene, vet at det har handlet mye om medlemsskap. Staten har forandret det som skal til for at man skal få returnert kirkeskatten – som i Norge går til Statskirken for alle skattebetalere. Mange vet kanskje også at Den norske (lutherske) kirke har arbeidet med et felles medlemsregister i ca. 10 år, som de har fått for lite penger til for å gjøre skikkelig.

I går fikk Den katolske kirke et brev fra departementet som viser at nesten 10 000 mennesker står dobbeltregistrert i Den norske kirke og Den katolske kirke, bl.a. stå vår katolske biskop som registrert i den lutherske statskirken! Hele nyhetsmeldingen kan leses her.

Men nå ser det ut til at det endelig skal bli orden på det, siden alle som virkelig er medlemmer i Statskirken må bekrefte dette pr. brev innen 10. juni. Hvis de ikke gjør det, vil de bli stående som (bare) katolikker, og Den katolske kirke vil få returnert skattepengene den har krav på.

Mens jeg var i Roma i vinter, hadde tre nummer av First Things ankommet Bergen, og de siste dagene har jeg fått tid til å lese dem. I dag leste jeg en svært interessant artikkel av Kardinal Avery Dulles om Ratzingers teologiske utvikling, mest gjennom 60- og 70-tallet.

Ratzinger var med som teologisk ekspert under Vatikankonsilet, var regnet som nokså radikal den gangen, og har faktisk ikke forandret seg så mye teologisk siden da. Men litt har han forandret seg, bl.a. ble hans ganske tette samarbeid med Karl Rahner ganske snart unaturlig. Det er også interessant å lese om hans vurderinger av de ulike konsildokumentene; Gaudium et spes syntes han f.eks. ikke var særlig vellykket.

Les Kardinal Avery Dulles’ artikkel.

2. søndag i påsketiden sa paven til menneskemengden som var samlet på Petersplassen noe som både forteller oss mer om påskens glade budskap, samt om hvordan kristne helt siden den gangen har feiret søndagen:

Kjære brødre og søstre

Denne søndagen forteller Johannesevangeliet at den oppstandne Jesus viser seg for disiplene, som var sammen denne kvelden den «første dag i uken» (John 20:19), og at han viste seg for dem igjen samme sted en uke/åtte dager senere (John 20:26).

Fra begynnelsen har altså den kristne menighet begynt med sin ukentlige rytme, som karakteriseres av et møte med Herren.

Det er dette som også vektlegges i Den andre Vatikankonsils konstitusjon om den hellige liturgi, som slår fast at: «Påskemysteriet feirer Kirken på den åttende dag, i samsvar med den apostoliske tradisjon som stammer fra selve dagen for Kristi oppstandelse; denne dag, søndagen, kalles da med rette Herrens dag.» («Sacrosanctum concilium,» nr. 106).

Evangelisten forteller også at begge ganger Jesus møtte disiplene viste han dem også naglemerkene/korfestelsens tegn, som også syntes tydelig på hans oppstandne legeme (John 20:20,27). Disse hellige sårene, i hendene, føttene og i siden, er en uuttømmelig kilde til tro, håp og kjærlighet, der enhver, spesielt de som tørster etter denne guddommelige miskunn, kan drikke.

Liturgidokumentet fra Det annet Vatikankonsil kan leses her.

John Allen er en av de mest kjente kommentatorene (på engelsk) i Den katolske kirke. Han har sammen med mange andre skrevet en vurdering av pave Benedikt VI’s først år. Allen oppsummerer sine kommentarer ganske kort i fire punkt, som han sier kom tydelig frem i årets påskefering:

1) Hans vektlegging på det sentrale (i katolsk tro og liturgi); 2) Hvor viktig (Guds) kjærlighet er i hans måte å tenke på; 3) Det tydelige skillet han drar mellom tjeneste og makt; og 4) hans betoning av Afrika når det gjelder utvikling av og hjelp til utviklingslandene.

John Allens fullstendige vurdering kan leses her.

I dag er det akkurat ett år siden pave Benedikt ble valgt, og jeg deltar gjerne i den store strømmen av gratulasjoner som er kunngjort fra mange blogger i dag (kanskje ikke så mange i Norge). Jeg er svært godt fornøyd med paven så langt, og minnes også at jeg om kvelden (et par timer etter at valget var kunngjort 19. april i fjor) sa følgende til Bergens Tidende – på mobiltelefonen mens jeg gikk over fiskebryggen:

«Jeg er godt fornøyd med at Joseph Ratzinger nå er valgt til ny pave, sier Oddvar Moi. Ratzinger er kjent for å være veldig mild og vennlig, ryddig og ordentlig. Han har et tradisjonelt syn på kirkens tro og hans oppgave har vært å forsvare denne troen. Men Ratzinger er ikke den «panserkardinalen» en del har påstått at han er, sier Oddvar Moi.

Moi betegner Ratzinger som en ekstra dyktig teolog. I over 20 år har han hatt sitt arbeid i Vatikanet. Det var pave Johannes Paul II som ba Ratzinger kommer til Vatikanet som leder for troskongregasjonen, det viktigste av departementene i Vatikanet. I alle disse årene har han stått pave Johannes Paul II nær, sier Moi. … Jeg håper han får mange gode år i sin pavegjerning.»

I dag, påskedag, er det også pave Benedikts fødseldag – han er nå 79 år. Under viser jeg et bilde mens han i dag gir byen Roma og hele verden (Urbi et orbi) sin velsignelse.

I dag hadde jeg den store glede å kunne bistå pave Benedikt aldri så lite, ved å hjelpe med utdelingen av kommunion under den store påskemessen på Petersplassen. Vi var vel rundt 150 prester som på denne måten delte ut kommunion til de som satt innenfor det avsperrede området på plassen – der man må ha (gratis) billetter for å komme inn. Hele plassen var full i dag, pluss et godt stykke av veien som går ut i forlengelse av plassen, så det var selvsagt veldig mange som ikke kunne motta kommuion.

Dagens messe var helt normal på de fleste måter, men innledningen var litt spesiell: En diakon forkynte ved åpningen – først til alle og deretter spesielt til Simon Peter (dvs. til paven) – Kristus er oppstått! Da pave Benedikt mottok dette budskapet spesielt til seg selv, knelte han foran et ikon av Kristus i bønn og tilbedelse.

Deretter fulgte messen på vanlig måte; første lesning ble lest på spansk, andre lesning på engelsk og evangeliet ble sunget på italiensk (isteden for latin), Gloria etc. ble sunget på den mest kjente melodien «Missa dei angelis» og Credo ble også sunget på latin på den meste kjente melodien, nr. III.

Det var heller ingen preken i selve messen; den kom isteden rett etter messen i forbindelse med pavens «Urbi et orbi» velsignelse. Pavens preken kan leses på engelsk HER.

Hver skjærtorsdags morgen feirer paven messe i Peterskirken sammen med alle prester som er i Roma og ønsker å være med – og i år var jeg der! Vi var vel nesten 1000 prester, pluss en del biskoper og kardinaler, som concelebrerte messen med paven. En stor opplevelse. Pave Benedikt holdt også en grundig preken – mest til oss prester. Hans preken kan leses på englesk HER.

Jeg var til stede på Petersplassen både søndag kveld, kl 21.37 – nøyaktig da pave Johannes Paul døde for et år siden, og mandag kveld kl 17.30, da det ble feiret requiem-/minnemesse for ham. Søndag kveld ble det opplyst at 100.000 mennesker var til stede, og mandag ca halvparten så mange.

Pave Benedikt holdt en tale ved begge anledninger, og i messen mandagskvelden tok han utgangspunkt i evangelieteksten fra Johannes 19,25-30. Det var spesielt v. 26 og 27 han tok frem i talen: » Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»

Disse versene hadde vært ekstra kjære for pave Johannes Paul, og han knyttet mye av sin Maria-kjærlighet til akkurat den teksten. Hele pave Benedikts preken kan leses (på engelsk) «HER»:/blog/fil/06_requiem_jp2.htm