Katolsk

Hellig Olav

Katolsk, Liturgi /

I dag er det Olsok – selv om Den katolske kirke i Norge feirer dagen nærmeste søndag de fleste steder. I praksis betyr dette i år at vi begynner feiringen i kveld (første søndagsmesse) og feirer Olav hele søndagen.

Hvordan skal man så feire Olav nesten 1000 år etter at han døde, og i et samfunn som har forandretseg veldig mye på alle disse årene? Og hvordan kan en slik krigerkonge være et forbilde for oss? Svaret må vi finne i den enorme opplutningen Olavs-kulten hadde i og utenfor Norges grenser helt fra året etter hans død og helt frem til reformasjonen. Dernest kan vi også forstå og identifisere oss med det offeret han brakte på slutten av sitt liv; han vandret nordover mot Nidaros for å gi sitt eget liv om nødvendig for Norge og for Krustus. Og ved hans død kan det utvilsomt slås fast at Norge var blitt både et kristent land og et land samlet under en konge.

Tekstene og bønnene som brukes i Dem katolske kirke denne dagen kan leses her: TEKSTER – BØNNER.

Pater Olav Müller har også skrevet et hefte om Hellig Olav som kan leses her. Nedenfor gjengir jeg et par avsnitt fra heftet, det som omhandler kongens siste vandring mot Nidaros, kapittel 11:

Han har ingen sykelig lengsel etter å dø. Han rir ikke nedover det nordtrønderske Verdalen våpenløs og med bøyet hode. Krigeren lever i ham som aldri før. Retten er på hans side. Det skal kjempes for å vinne. Det skal egges til strid for å seire. Men både kongen og hans menn vet at sjansene er små. Overmakten er for stor. Krigernes vilje skal målrettes mot seier. Samtidig skal nederlag og død forberedes! Når de nærmer seg Stiklestad, vil hærmennene brenne bøndenes gårder. Kongen nekter. «Om vi faller i kamp, da er det best å ikke gå dit med ranet gods.» Kongen gir penger for at det skal leses messer for dem som faller i bondehæren. De menn som faller i kongens hær, trenger ingen sjelemesser. …

Hellig OlavLes mer »

Vatikankonsilets reform må reformeres!

Katolsk, Liturgi /

Enda grundigere enn den korte meldingen jeg ga lørdag, handler et stykke på det italiensk/engelske nettstedet www.chiesa om liturgiproblemene og hva som nå ser ut til å skje i Vatikanet.

Erkebiskop Albert Malcolm Ranjith Patabendige Don, (fra Sri Lanka) er av pave Benedikt blitt utnevnt til ny leder for Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen. Han ga i slutten av juni et intervju i den franske, katolske avisen “La Croix.” I dette intervjuet kritiserer han «mange tendenser som har skjult liturgiens egentlige mening». Og disse tendensene, sier han, krever en «nødvendig korrigering», en reform av reformen. Vi må vende tilbake til liturgien i Vatikankonsilets ånd».

Overskriften på intervjuet var “Vatikankonsilets reform ble det aldri noe av”, og det inneholder spørsmål om bruk av latin, hvilken vei den liturgiske bønnen skal rettes og enkelte andre ting.

Hele intervjuet kan leses her:

Messen som offer – hvilken vei skal alteret vende?

Katolsk, Liturgi /

Jeg har nå nettopp bestilt en bok (gjennom www.amazon.co.uk) som i hovedsak handler om hvilken retning alteret skal stå. Den heter «Turning Towards the Lord» og er skrevet av Uwe Michael Lang. Det er jo ikke slik at Vatikankonsilet bestemte at prestene skulle vende seg mot folket under messefeiringen, av en eller annen grunn ble det bare slik, og jeg har nå begynt å tenke den (kanskje upassende) tanken at det kunne kanskje være bedre at presten vendte seg sammen med folket mot Gud i noen av messens viktigste bønner. Jeg vokste opp i Den norske kirke, og der vendte prestene seg alltid mot alteret når de ba – noe alle syns var helt naturlig.

Muligens kunne en slik tilbakeforandring i alle fall få bukt med problemer vi noen ganger ser i katolske messer; at presten oppfører seg som om han snakker til menigheten når han ber nattverdbønnen. Helt upassende, og det er også andre elementer som noen ganger fører til at messen blir mindre tilbedende og mindre rettet mot Gud enn den burde være.

En overraskende ting med den boken jeg nå har kjøpt, er at kardinal Ratzinger har skrevet forordet i den, og der skriver han bl.a.:

This small book by Uwe Michael Lang, a member of the London Oratory, studies the direction of liturgical prayer from a historical, theological and pastoral point of view. At a propitious moment, as it seems to me, this book resumes a debate that, despite appearances to the contrary, has never really gone away, not even after the Second Vatican Council. The Innsbruck liturgist Josef Andreas Jungmann, one of the architects of the Council’s Constitution on the Sacred Liturgy, was from the very beginning resolutely opposed to the polemical catchphrase that previously the priest celebrated ‘with his back to the people’; he emphasised that what was at issue was not the priest turning away from the people, but, on the contrary, his facing the same direction as the people.
 …

Messen som offer – hvilken vei skal alteret vende?Les mer »

Hvor viktig er prestens preken?

Katolsk, Liturgi /

Spesielt de siste par årene som prest i en luthersk kirke, følte jeg at vektelggingen av presten preken var altfor stor; hvordan kunne vel presten tilfredsstille alle i kirkebenken med sine velvalgte ord? Jeg kjente det derfor som en stor lettelse da jeg igjen ble prest, i Den katolske kirke, å vite at alt avhang ikke av mine velvalgte ord. Det dobbeltarbeidet jeg så hadde (i St Paul menighet og på St Paul skole) i seks år ga meg heller ikke så god anledning til å samle tankene rundt mine prekener som jeg nok burde.

Men også i Den katolske kirke bør nok prekenen vektlegges mer enn det ofte gjør; vel har vi bibeltekstene, bønnene og nattverdfeiringen i messen som gir oss rikelig næring, men man kommer ikke bort fra at presten på en fornuftig måte skal peke på viktige konsekvenser av Guds ord og Kirkens lære i sin preken, og slik hjelpe de troende til å leve rett som mennesker og som kristne.

I løpet av mitt studieopphold (og ved et visst press fra en som står meg nær) har jeg lovet meg selv å arbeide mer med prekenene fra nå av. Tenke grundig gjennom hva jeg bør ta opp i god tid før søndagen kommer, og også bruke mer tid til å formulere tankene presis og skriftlig på forhånd.

Denne uken har jeg tenkt mye på tekstene kommendse søndag, som handler om: Hvordan er en god leder? Nå er fredagen kommet, og tiden er inne til å få mine tanken ned på datamaskinen.

Klosterboom

Katolsk /

«De siste femten årene er det blitt etablert ti nye klostre i Norge. Mange av de nye ordenssøstrene og -brødrene kommer fra land utenom Europa og USA, ofte som del av en bevisst strategi.»

Slik skriver Vårt Land i dag – i en artikkel som kan leses her:

Artkkelen forteller også litt mer om hvor munkene og nonnene kommer fra i verden (ikke så veldig mange er norske) og hva som får folk til «å gå i kloster».

Paven ferierer

Katolsk /


Det er godt i se at paven også tar seg tid til en liten ferie, nå som de fleste andre gjør det samme.

Som i fjor – og som pave Johannes Paul II tidligere – er pave Benedikt noen dager i Aosta dalen i de italienske alpene.

På bildet ser vi utsikten han har.

Messefeiringen – en hellig handling

Katolsk, Teologi /

Mitt inntrykk av messefeiringene i Italia etter fem måneder her må nok dessverre sies å være ganske blandet. De pavelige messene feires fint og med verdighet, på de ulike presteseminarer og de katolske universitetene i byen tror jeg også det står ganske godt til, men det jeg har sett av messer rundt om i vanlige italienske menigheter, syns jeg er dårligere. (Jeg har også nevnt dette i et tidligere innlegg.)

Jeg leste nylig et intervju som uttrykker noe av det jeg har merket noe tydeligere her i Italia enn hjemme i Norge; det dreier seg mest om en mangel på høytidelighet og mangel på opplevelsen av at man deltar i en virkelig hellig handling. (Noe av min opplevelse kan vel ogsp skyldes at jeg hjemme nesten alltid er hoved- eller enecelebrant, mens jeg her i Italia nesten alltid er concelebrant eller sitter i kirkerommet.)

Erkebiskop Albert Malcom Ranjith Patabendige Don i Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen nevnte i intervjuet noen «negative resultater» av de liturgiske forandringene etter Vaticanum II, og uttrykt sin støtte til den foreslåtte reformen av denne nye liturgien.

Erkebiskopen sa at konsilfedrene hadde håpet å øke opplevelsen av et aktivt møte med Gud i liturgien. Men etter konsilet ble en del forandringer gjort noe forhastet; man forkastet en del overdrivelser i den gamle messen i en entusiastisk rus, og uten tilstrekkelig refleksjon. Og resultatet ble ganske annerledes enn det konsilet hadde ønsket.

Asked to provide some examples of the negative results, the Sri Lankan prelate listed «the abandonment of the sacred and the mystical,» the confusion between the common priesthood of all the faithful and the ordained ministry, and the concept of the Eucharist as a common banquet rather than a representation of Christ’s Sacrifice.

These changes, Archbishop Patabendige Don said, have produced negative consequences for the Church even beyond the liturgy. In the face of a growing secular trend in society, he said, the Church urgently needs to cultivate a deeper sense of the sacred and a more active interior life. Fortunately, the archbishop said, there is a growing sense among Catholics of the need to recover the sense of the sacred. He said that the work of the Congregation for Divine Worship entails helping bishops and episcopal conferences to refine the liturgy by incorporating the strengths of the past.

Hele intervjuet kan leses her:

Festen for apostlene Peter & Paulus

Katolsk, Liturgi /

I Italia er 29. juni en helligdag/fridag siden det er festdag for de to apostlene Peter og Paulus, som kalles apostelfyrstene, og er viktige for katolikker over hele verden – men som likevel ikke feires så grundig som her i Italia alle steder. I Norge har vi (få) katolikker i mange år flyttet festen til nærmeste søndag, siden man vil at så mange som mulig skal få delta i feiring – og 29/6 altså ikke er fridag.

Hvorfor er apostlene Peter og Paulus, så viktige for Italia? Fordi de begge led martyrdøden i Roma. I mine økumeniske studer i vår har dette punktet blitt nevnt utallige ganger og spesielt i samtalene med den ortodokse kirke har dette poenget gitt paven (Peters etterfølger) og byen Roma et godt argument.

Tekstene for dagen er følgende, og nevner både Paulus’ og Peters vitnesbyrd:

Min kjære Timoteus, selv er jeg alt i ferd med å ofres, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet, vært trofast. Og nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dag . (2. Timoteus 4)

Jesus spurte sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier Johannes Døperen, noen Elija, andre Jeremia eller en av profetene.» «Men dere,» spurte han da: «hvem sier dere at jeg er?» Da tok Simon Peter ordet, og svarte: «Du er Messias, Sønn av den levende Gud.» Og Jesus svarte ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona! Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene. Og jeg sier deg, at du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke. Og den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold. (Matteus 16)

Les alle tekstene her – og bønnene/antifonene:

Min første (kirke)kjærlighet

Katolsk, Økumenikk /

Vinteren 1991 leste jeg et brev som jeg nå for et par dager siden fant igjen (på nettet), og leste på nytt – om en lutherske prest som nylig hadde blitt katolikk. Jeg var i USA noen uker den vinteren; hadde studiepermisjon for å studere luthersk kirkeliv. Jeg møtte da (i skrift) en gruppe av konservative og høykirkelige lutheranere, og jeg ble ganske snart påvirket av deres syn på ulike teologiske spørsmål.

En av lederne av denne bevegelsen, som kaller seg Evangelical Catholics, men er lutheranere, var Richard John Neuhaus. Han hadde nylig blitt katolikk, og hadde nettopp skrevet et brev til sine venner, som jeg så altså leste.

On Saturday, September 8, 1990, the Nativity of Mary, I was received into full communion with the Roman Catholic Church.  In the months ahead I will be preparing to enter the priesthood of the Catholic Church.  ….  This decision is the result of many years of prayer, reflection, conversation, and, I firmly believe, the leading of the Holy Spirit.  Especially over the last five years, I have resisted with great difficulty the recognition that I could no longer give an answer convincing to others or to me as to why I was not a Roman Catholic. Over the last 20 years and more, I have repeatedly and publicly urged that the separated ecclesial existence of Lutheranism, if it was once necessary, is no longer necessary; and, if no longer necessary, such separated existence is no longer justified. 

Slik fortsetter Neuhaus en stund og forklarer hvorfor han valgte å forlate den lutherske kirke. Men litt senere i brevet snakker han like tydelig og varmt om den kirke han nettopp hadde forlatt, om alt det god ehan hadde mottat der – uttalelser som også jeg helt og fullt kan slutte meg til.

I cannot begin to express adequately my gratitude for all the goodness I have known in the Lutheran communion. There I was baptized, there I learned my prayers, there I was introduced to Scripture and creed, there I was nurtured by Christ on Christ, there I came to know the utterly gratuitous love of God by which we live astonished. For my theological formation, for friendships beyond numbering, for great battles fought, for mutual consolations in defeat, for companionships in ministry–for all this I give thanks and know that I will forever be in debt to the church called Lutheran. Most especially am I grateful for my 30 years as a pastor. There is nothing in that ministry that I would repudiate, except my many sins and shortcomings. My becoming a priest in the Roman Catholic Church will be the completion and right ordering of what was begun 30 years ago. Nothing that was good is rejected, all is fulfilled.

Hele Richard Neuhaus brev til sine venner fra høsten 1990, kan leses her:

Flere prester i USA vurderer om de skal bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Den episkopale kirke har nylig hatt sin General Convention, og resultatet har blitt slik at stadig flere av de konservative medlemmene og prestene lurer på om de skal forlate kirken; og hvor skal de da gå? I den største lutherske kirken i USA, ELCA, er den teologiske og moralske situasjonen nokså lik, så også der diskuterer mange om de skal bli værende i kirken. (En slik liberal utvikling i kirkesamfunnet var ikke grunnen til at jeg ble katolikk, men jeg vet at mange i Den norske kirke også tenker i disse baner.)

Den tidligere lutherske presten, Leonard Klein, som ble katolikk for litt over tre år siden og katolsk prest for et par-tre måneder siden (se her i min blog) svarer sin venn, som har bestemt seg for å bli værende i ELCA slik:

It seems to me that Richard Niebanck has given the best reasons for staying: the first is to minister and serve where one was first called to do so; the second is that one is still a Lutheran and agrees with the premises of the Reformation. One can, however, only do the first with integrity if the second remains true.

The argument that one should stay where he is planted is not by itself sufficient. This is the point I made some time back (to the) argument that the sin and tragedy of the brokenness of the Church make it impossible to leave one’s post. The truth is that there could come a point when everyone would have to make the break – when Baal-worship is enforced something has to give, even if it’s one’s own martyrdom. Or if Radner ceased to be an Anglican theologically and came to believe the Catholic doctrine of the Church, as I realized I had done years before I finally followed my own logic.

You can only stay if you believe in the life and confession of the communion in which you find yourself. So while all of us converts were motivated to face the question by the decay of the ELCA, … made the move for different reasons – not just to find a life raft. The reasons are basically two: first, that one at some point ceased to be Lutheran theologically and came to believe that the Reformation itself was problematic and, second, of course, that along with this decision one came to see in Rome (or Orthodoxy) the ancient, apostolic Church. Cardinal Newman, the godfather of us all, argues in basically this fashion. Ultimately for me and, I think I can say, virtually all the others the decision was ecclesial and creedal. My reading of Scripture and church history brooked no other possibility.

Les resten av Leonard Kleins svar her: (Gå til 22. juni 2006)

Det hellige ansikt i Lucca

Generelt, Katolsk /

På vår tur til Pisa sist uke var vi også en dag i Lucca, en fantastisk interessant by, helt innesluttet av 3-400 år gamle bymurer. Byen hadde (selvsagt) mange flotte kirker, med domkirken, St. Martin, St. Mikael (på det gamle romerske forumet), og St Frediano (rett ved det gamle amfiteateret) på de første plassene. På DENNE WEBSIDEN kan man lese mye mer om Lucca.

På bildet ser dere «Det hellige ansikt«, en statue av den korsfestede Kristus som har et eget stort kapell inne i domkirken. Ifølge tradisjonen skal statuen (i alle fall ansiktet) være skåret ut av Nikodemus – som vi kan lese om i Johannes 3. Hvert år om kvelden før festen for korsets opphøyelse, 14. september (altså kvelden 13/9), tar man på statuen både krone og mange gullsmykker, gir ham et septer etc. og bærer ham rundt byen i prosesjon. På en måte ble denne Volto santo (=Det hellige ansikt) regnet som byens konge, de preget egne mynter med bilde av statuen etc. Statuens smykker kunne sees i domkirkens museum, de brukes bare en gang i året, sammen med mange andre av byens skatter. En helt fantastisk historie, med andre ord, som jeg ikke visste noe om før jeg kom til Lucca, i den vestre delen av Toscana.

Jesu Hjertefest

Katolsk, Liturgi /

Soldatene kom til Jesus, og så at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at det skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret. (Deler av dagens evangelium, Johannes 19,31-37.)

I dag feirer Kirken høytiden for Jesu Hjerte, og i denne tradisjonen/fromheten forstås hjertet som et symbol på Kristi kjærlighet til menneskene. Denne fromhetstradisjonen (om vi kan kalle den det) var vel aller mest kjent og populær i Kirken mellom 1850 og 1950, f.eks. hadde også norske katolske kirker lenge store Jesu-hjerte statuer. Bildet her er fra St. Paul kirke i Bergen, der denne store statuen stod til høyre for koret frem til kirken ble «modernisert» på 70-tallet.

Les mer om Jesu Hjertefesten her:

Pave Benedikt feirer Corpus Christi – flotte bilder

Katolsk /

For å avslutte dekningen av årets Corpus Christi feiring, viser jeg her noen bilder fra årets feiring i Roma. Pave Benedikt feiret først messen i Johannes i Lateranet torsdag kveld (Vatikanet feiret festen på selve dagen, mens i Italia er feiringen flyttet til søndagen etterpå), og etter messen var det sakramentsprosesjon opp til kirken St Maria Maggiore, der det hele ble avsluttet med sakramental velsignelse. (Bildene har jeg funnet – i større format – på Papa Raztinger Forum.)

Også i Norge blir selvsagt Festen for Kristi legeme og blod feiret hvert år, og de siste årene har man sett at tradisjonen med sakramentsprosesjon (utenfor kirken) er tatt opp igjen i mange menigheter – om ikke så storslagent som her i Roma. (Overreaksjonen etter det andre Vatikankonsilet første de fleste steder til at tradisjonen hadde forsvunnet de fleste steder.)

Det kan også være interessant å nevne her at vår nye biskop har bestemt at det i alle menigheter skal være sakramental tilbedelse minst én gang i uken. I Bergen ble den tradisjonen tatt opp igjen for ca fem-seks år siden og de siste tre årene vi hatt slik tilbedelse hver tirsdag før messen og hver fredag etter messen – i St. Paul kirke.

Gjenoppdage det hellige offeret

Katolsk, Teologi /

Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette.

Dette er passende setninger å meditere over dagen(e) etter at Kirken har feiret Corpus Christi, der nettopp nattverden, nattverdens offer står ekstra i sentrum. På hjemmesiden til den egelske dominikaneren Aidan Nichols har jeg nylig lest flere interessante teolgiske artikler (finn siden), bl.a. denne om å gjenoppdage messen som det hellige offeret.

I en artikkel, skrevet i 2003, skriver han om pave Johannes Paul II’s encyklika Ecclesia de Eucharistia. Han skriver her at paven har reflektert grundig over nattverden/eukaristien, og at resultetet er blitt et lite mesterstykke, som tåler sammenligning med selveste St Thomas Aquinas. Slik skriver Aidan Nichols:

Pavnes encyclika, Ecclesia de Eucharistia, ser ut til å ha tre hovedpoenger. Først nevnes viktige elementer i læren om nattverden, og de viktigste tingene settes først. Og her nevnes det som for mange ser ut til å være en godt bevart hemmelighet. Messen er ikke først og fremst et fellesskapsmåltid, ikke en gang på den måten at vi gleder oss over realpresensen, eller ser frem mot det himmelske måltid som skal komme. Først og fremst er nattverden det hellige offeret. Det er påskemysteret som sakramentalt tegn. Alle andre ting i messen har sitt utgangspunkt i dette. Defor kan stemningen under messefeiringen aldri være jovialt kameratskap (eller bare oppfyllelsen av en plikt, for den del. Messens stemning må alltid bestemmes av vår angerfulle takknemighet for Golgata og ydmyke glede over den oppstandnes grav.

Secondly, the encyclical wants to underline the intrinsic connexion of the Eucharist with the Church. One might think that was stating the sublimely obvious. Who would deny that the Eucharist is one of the Church¹s sacraments? Put like that, presumably, no one. But not everyone always draws the appropriate conclusion. The celebration of the Mass must always be in harmony with everything else that makes the Catholic Church what she is. Otherwise, the Eucharist will not be celebrated properly — in accord with its own nature. This has some negative consequences, which are what the religious correspondents of the secular media best love for a good story. But in itself, it is a deeply positive point.

The Pope’s third and final aim in this encyclical is to re-awaken in his readers a sense of wonder at the infinite dimensions of the Eucharistic mystery. …

Les hele artikkelen her:

Stort flertall for den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk /

USA’s katolske biskoper godkjente torsdag med overveldende flertall den nye engelske oversettelsen av messen, som vil forandre viktige bønner og svar som katolikker sier i hver messe – det er nesten 40 år siden så store forandringer i messen sist ble gjort..

Jeg nevnte litt om denne saken for et par dager siden og det viste seg at de amerikanske biskopene med et meget stort flertall (173-29) godkjente oversettelsen – med noen få forandringer, som jeg ikke kjenner til. Før denne nye oversettelsen kan tas i bruk, både i USA og i andre land, må den endelig godkjenens av Vatikanet.

Vi kan vel si at det er to typer forandringer det er snakk om her: Det første er en del faste svar som menigheten sier som forandres (‘and with your spirit’, tre ganger ‘ved min skyld’, ‘I am not worthy that you should enter under my roof, og både Gloria, Credo og Sanctus forandres litt), det andre er at mange av bønnene som presten sier blir noe mer høytidelige, dette gjelder både de eukaristiske bønnene og kollektbønner, offertoriebønner etc.

For det aller meste har den norske oversettelsen av messen vært slik den engelske nå kommer til å bli, og de (mange) som har klagd over at den nåværende engelske oversettelsen er for platt, vil bli fornøyd.

En nyhetsmelding om dette kan leses her:

Hvordan skal Bibelen tolkes?

Katolsk, Teologi /

Alvin Kimel har på bloggen Pontifications (stort sett skrevet av tidl. anglikanere som er blitt katolikker) skrevet om og startet en debatt om forståelsen av Bibelen, om forholdet mellem eksegese og Kirkens læreembede, om ulike tolkningsmedoder (bl.a. den historisk-kristiske) og hovedspørsmålet er egentlig: Er Bibelen så entydig som protestantene (vanligvis) hevder?

Da jeg leste et par av artiklene og svarene i bloggen, tenkte jeg en del på min egen tid på Menighetsfakultetet (1975 til 1982), der spørsmålene om bibeltolkning og -forståelse var et av de vanskeligste for meg. Jeg klarte aldri å godta den eksegetiske metoden som det var tydelig at alle burde akseptere, noe som skapte store frustrasjoner for meg i mange år. Jeg kjenner meg en del igjen i det Alvin Kimel her skriver:

Early in seminary I was persuaded that the critical-historical reading of Scripture was absolutely crucial. I have subsequently come to realize that instruction into this way of reading the Bible is a form of indoctrination. The novices are introduced to the new gnosis, a gnosis unavailable to the uninitiated, and are reborn as enlightened Christians detached from the authority of their ecclesial communites. Or as Wilfred Cantwell Smith commented in 1971, “The courses actually available, and the training of men actually available to teach them, are on the whole calculated to turn a fundamentalist into a liberal.” By its uncritical embrace of criticism, the Church has unintentionally created a cadre of scholars and pastors dedicated to the destruction of Christianity.

Hvis man vil følge litt med i denne diskusjonen, kan man gå til bloggens teologi-kategori og lese artiklene som heter «Searching for Plain Meaning».

Ny bok om Opus Dei

Generelt, Katolsk /

Hvis tro kan flytte fjell; betyr det at sterk tro kan flytte store fjell? Den katolske organisasjonen ”Opus Dei”, som nettop består av mennesker med en sterk tro, er av kritikere blitt utropt til å kunne flytte på Den katolske Kirke. I det hele tatt er Opus Dei omgitt av mye polemikk, og Dan Browns bok, ”Da Vinci-koden”, hvor Opus Dei inntar en sentral rolle i skurkeregistret, har ikke begrenset diskusjonen, snarere tvert imot.

Amerikaneren John Allen skrev i fjor en bok om Opus Dei, som er blitt anmeldt på det danske nettstedet http://www.catholica.dk/. Boken heter: «Opus Dei: The Truth About Its Rituals, Secrets and Power». Anmeldelsen slutter på denne måten:

Konklusjonen for John Allen er at Opus Dei ikke er i ferd med å overta Den katolske Kirke, og at Opus Deis betydning i Kirken og dens økonomiske ressurser er sterkt overvurderet. Opus Dei er en sterk drikk for dem som kompromissløst ønsker alt det Kirken står for, men organisasjonen er ikke for alle – og vil heller ikke bli det.

Les hele (den danske) anmeldelsen her – (pdf-fil):

Ratzinger og den liturgiske utviklingen – avstemming i USA

Katolsk /

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

I dag var jeg til stede på pavens onsdagsaudiens

Katolsk, Økumenikk /

I formiddag var jeg sammen med 35.000 andre med på pave Benedikts onsdagsudiens. Jeg syns han virket opplagt og ung, som en 65-åring. Han leste sitt manuskript tydelig og klart – etter at fem biskoper hadde lest evangeliet fra Johannes 1, 37-40 på italiensk, engelsk, tysk, portugisisk og polsk – og så ofte opp på forsamlingen underveis. (Det er bare ved hjelp av de fire storskjermene man kan se paven så tydelig, ellers er han bare en liten prikk der opp. Høytaleranlegget er forøvrig også svært godt på Petersplassen, så man kan lett høre alt som blir sagt.)

Pave Benedikt tok som vanlig utgangspunkt i bibelteksten som var lest, og sa at han denne gangen, etter å ha snakket mest om Peter sist uke, ville snakke om de andre 11 disiplene, denne gangen mest om Andreas, Peters bror. Han nevnte flere ting om Andreas, bl.a. at hans navn er gresk, og kom denne apostelen, som er så viktig for Konstantinopel, inn på forholdet til den ortodokse kirke.

AsiaNews.it har allerede publisert et grundig referat fra audiensen, og skriver bl.a.:

Today, Benedict XVI drew a picture of the personality of the brother of Simon, Andrew, who was the “first-called”, and therefore he is known as the “Protoclete”. The Pope said: “It is certain that because of the brotherly relationship between Peter and Andrew, the Church of Rome and the Church of Constantinople feel, in a special way, like sisters.” He continued: “To highlight this relationship, my predecessor Pope Paul VI, in 1964, restored the relics of St Andrew, which until then had been kept in the Vatican Basilica, to the Orthodox Metropolitan Bishop of the city of Patrasso in Greece, where according to tradition, the apostle was crucified.

Hele dette referatet kan leses her og om ikke lenge trykkes vel også en engelsk oversettelse av hele pavens tale hos Zenit.

Ratzingers teologiske fundament – skriften og kirkefedrene.

Katolsk /

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, «Milestones», s 128-29, skriver han om sitt eget teologiske fundament:
For meg (har) Skriften, kirkefedrene og en grundig historisk forståelse hatt en absolutt fundamental plass i min intellektuelle utvikling.

Jeg skrev for en måneds tid siden om Ratzinger innsats under 2. vatikankonsil og samarbeid med andre teologer, bl.a. Rahner.

I forbindelse med arbeidet med 2. Vatikankonsils dikument om åpenbaringen «Lumen gentium» samarbeidet han en hel del med Karl Rahner, men selv om de var enige om mange spørsmål som ble tatt opp i konsilet, var de egentlig svært ulike. Ratzinger skriver:

«Mens vi arbeidet sammen ble det tydelig for meg, at selv om vi var enige i mange ønsker og konklusjoner, levde Rahner og jeg på to ulike teologiske planeter. (Vi kom ofte til samme konklusjoner) … , men av helt ulike grunner. På tross av at han hadde lest kirkefedrene tidlig, var hans teologi fullstendig preget av en Suareziansk skolastisisme og den nye forståelsen i lys av tysk idealisme og Heidegger. … kirkefedrene spilte egentlig en liten rolle for ham og hele den historiske dimensjonen var ubetydelig.

Skroll til toppen