Katolsk

Pave Frans søndag: Vern om livet fra unnfangelsen av

Etter Rorate cæli bønnen i Vatikanet sa pave Frans følgende om menneskelivets verdig (italiensk under):

Jeg hilser deltakerne i «Marsj for livet» som fant sted i Roma i morges, og inviterer dere alle til å holde oppmerksomheten på det viktige spørsmålet om respekt for menneskets liv fra unnfangelsen av. I denne forbindelse er jeg glad for å huske innsamlingen av underskrifter er som i dag er avholdt i mange italienske menigheter, for å støtte det europeiske initiativet «Én av oss», for å ivareta rettssikkerheten til embryoet, å beskytte hvert mennesket fra det første øyeblikket av dets eksistens. Et viktig samling for de som bryr seg om forsvaret av menneskelivets ukrenkelighet vil være «Dagen for ‘Evangelium Vitae «, som vil finne sted her i Vatikanet, i sammenheng med den» Troens år», 15. og 16. juni.

Saluto i partecipanti alla “Marcia per la vita” che ha avuto luogo questa mattina a Roma e invito a mantenere viva l’attenzione di tutti sul tema così importante del rispetto per la vita umana sin dal momento del suo concepimento. A questo proposito, mi piace ricordare anche la raccolta di firme che oggi si tiene in molte parrocchie italiane, al fine di sostenere l’iniziativa europea “Uno di noi”, per garantire protezione giuridica all’embrione, tutelando ogni essere umano sin dal primo istante della sua esistenza. Un momento speciale per coloro che hanno a cuore la difesa della sacralità della vita umana sarà la “Giornata dell’Evangelium Vitae”, che avrà luogo qui in Vaticano, nel contesto dell’Anno della fede, il 15 e 16 giugno prossimo.

Les om ONE OF US.

På sine nettsider skriver disse også:

Pope Francis surprised about 40,000 Italian and international participants in today’s Marcia per la Vita (March for Life) Internazionale in Rome this morning, when he left the Apostolic Palace to greet them personally from his popemobile in the street where they were lined up.

Monsignore Ignacio Barreiro, the head of the Rome office of Human Life International, told LifeSiteNews.com that for the pope to have effectively joined the March for Life was highly unusual. …

Faith of Our Fathers – forord, del 2

duffy_faith_of_our_fathers_sm Etter konsilet kastet mange katolikker vrak på Kirkens tradisjoner, skriver Eamon Duffy. Duffy er ingen forsvarer av Kirken slik den hadde blitt i 1960, men han er samtidig svært kritisk til måten man kastet vrak på tradisjonen etter Konsilet – og at man ikke erstattet det man kastet med andre elementer fra Kirkens skattkammer. Han skriver mot slutten av sitt forord i boka ‘Faith of Our Fathers’:

It is a mystery because by and large in the past Catholic theologians advocating change, even radical change, have been as anxious to invoke the notion of tradition as those seeking to maintain the status quo. At the heart of the ‘New Theology’ of De Lubac, Congar and the other theological midwives of the Council, was a passionate call to rediscover the tradition. They set about freeing the Church from the narrow straitjacket of a debased nineteenth-century neo-scholasticism by opening up the riches of the deep tradition of the Church, in the scriptures, the liturgy, the Fathers. For them the past was not a sterile cul-de-sac to be escaped from, but an inexhaustible well of Christian experience and wisdom, which liberated theology and the Christian imagination by demonstrating how diverse, subtle, endlessly inventive the Church has been, and is called to be, in her journey through time.

Within Ultramontane Catholicism, however, the notion of tradition had been in danger of narrowing to mean little more than the current Roman theology. Pio Nono’s notorious 1870 aphorism ‘I am the tradition’, was a telling reflection of the day-to-day reality of an increasingly powerful central authority, which strangled Catholic theology (and episcopal teaching) for a century. Most of the citations in the (rejected) draft declaration of faith drawn up for the Second Vatican Council by the Holy Office under Cardinal Ottaviani, for example, were from the writings and speeches of Pius XII and his immediate predecessors: no church document earlier than the Council of Trent was cited, and there were no quotations from scripture. Tradition had shrunk from being a cathedral of the Spirit to a storeroom in the cellars of the Holy Office.

The Conciliar reforms did a great deal to correct this sterile and authoritarian notion of tradition, to recover a sense of the variety and richness of the Christian past as a resource for the Christian present. But whatever the roots of reform, much of the practical liturgical, theological and catechetical reform carried out since the Second Vatican Council was informed by a search for immediacy or authenticity of experience, rather than attentive encounter with the diversity, depth and wisdom of the tradition. In place of a philistine authoritarianism, cut off from the riches and complexity of the Christian past by a mindset described as ‘non-historical orthodoxy’, we have tended to substitute a non-historical liberalism, which has even less to offer.

Reaction was inevitable, and drew strength from the fact that the years immediately before the Council proved to have been the high-watermark of institutional Roman Catholicism in Britain and North America. In the wake of the Council, thousands and priests and religious abandoned their vocations to marry, clerical recruitment plummeted, and Catholic practice eroded. Unsurprisingly, the blame for this institutional erosion was often laid at the door of post-Conciliar change. Accordingly, over the last 20 years there has been a growing call for ‘restoration’, endorsed at the highest levels of the Church, and manifesting itself in a revived clericalism and a strong-arm exercise of ecclesiastical authority which many find deeply alienating. ‘Tradition’ has become a fraught and difficult term, invoked by self-styled ‘traditionalists’, to call a halt to change and herald a return to the forms and mindset of the recent past, rather than as a resource for change.

The essays in this book were written out of a quite contrary conviction, that an understanding of the richness of the Church’s past is a liberation, not a straitjacket. The tradition offers us a point of vantage from which to criticize the present, certainly, but it is also a source of confidence in launching into the uncharted future. Cardinal Newman once famously declared that `in another world it may be otherwise, but here below to live is to change, and to be perfect is to have changed often’. The Church’s past, in all its complexity and contradictoriness, is abundant evidence that change, not stasis, is the sign of life. …

Er forsoning mulig mellom katolikker og koptere?

13mai_p_frans_p_tawardos

Det er avisa Dagen skriver om dette. De sier at «Paven ønsker forsoning …», men artikkelen er tatt fra NTB, og noen ganger har man lurt på hvor mye de kan om kirkelige spørsmål. Påaven – og Den katolske Kirke – ønsker alltidd forasoning med alle, men hvor realistisk det er å tenke på en snarlig full forsoning, er vel et helt annet spørsmål. Slik skriver NTB:

Den ka­tols­ke og den kop­tisk-or­to­dok­se kir­ken har en his­to­risk mu­lig­het til å re­pa­re­re spli­den seg imel­lom, mener pave Frans. Fre­dag hils­te han kop­ter­nes pave Ta­wa­dros II vel­kom­men i Va­ti­ka­net.

Det er førs­te gang på 40 år at en kop­tisk kirke­le­der be­sø­ker ka­to­lik­ke­nes høy­borg. Det er også Ta­wa­dros’ førs­te tur uten­for Egypts gren­ser siden han ble ut­pekt til pave i no­vem­ber i fjor. Siste gang pa­ve­ne fra de to tros­sam­fun­ne­ne møt­tes, var i 1973, da kop­ter­nes pave Shen­ou­da III møte pave Paul VI.

Pave Frans min­net om at de to kirke­le­der­ne den gang hadde satt ut på en ferd mot fred og for­soning, etter år­hund­rer med teo­lo­gisk dis­tan­se, og sa at han er over­be­vist om at det er mulig å ta nye skritt mot en full for­soning og sam­ling.

Den kop­tisk-or­to­dok­se kir­ken brøt med stor­kir­ken i år 451 fordi den, sam­men med flere andre øst­li­ge kir­ker, ikke god­tok be­slut­nin­gen om Kris­ti to na­tu­rer, en jor­disk og en gud­dom­me­lig.

Faith of Our Fathers – forord

Eamon Duffy er en dyktig kirkehistoriker; har studert katolske praksis i England rundt reformasjonen svært grundig, har skrevet lange bøker om pavene og også reflektert over forholdet med sitt eget kjennskap til irsk katolisisme på 50- og 60-tallet. I forordet til boka ‘Faith og Our Fathers’ skriver han:

Roman Catholics have always attributed a special value to their Church’s past, for they believe that the saving truth of God is encountered not merely in the pages of the Bible, but in the proclamation, worship and shared experience of the Christian community — that complex expression of lived faith which we call the tradition. Yet in the latter twentieth century the Catholic Church underwent a dramatic and, to many, disturbing transformation, which seemed to open up a deep gulf between modern believers and their past. Anyone raised a Catholic before 1965 was formed in a Church which understood and presented itself as essentially timeless, its worship and its law enshrined (or, from another perspective, entombed) in the immemorial splendours of the Latin language, its authority structures dominated by its clergy, its principal teachings infallible and therefore irreformable. Roman Catholics had little contact with Christians from other traditions, and were indeed forbidden to worship or even to recite the Lord’s Prayer in common with them. A ‘fortress mentality’ prevailed, Church against world, which in Britain and in America was underpinned by the ethnic and social history of Catholics, many of whom were first-, second- or third-generation descendants of economic migrants, not always entirely at ease in the society around them.

The reforms initiated by the Second Vatican Council, which met from 1962 to 1965, profoundly changed the experience of Catholics at every level. The monolith seemed to crumble, immobility gave way to flux. In the wake of the Council, worship was simplified and translated into the vernacular, and almost overnight the Latin liturgy, with its millennia-long repertoire of sacred music, became an exotic rarity: plainchant and renaissance polyphony were replaced by folk hymns accompanied by guitar and electronic keyboard. Catholic churches were ‘reordered’ to allow the clergy to face the people across the altar, and much of their traditional liturgical furniture and imagery was discarded as redundant. These ritual and organizational changes reflected profound theological reorientation as the older certainties of the seminary textbooks were challenged and replaced by theologies which emphasized engagement with social issues and openness to other Christians. Catholics were now encouraged to throw themselves into ecumenical activity, and structures were democratized to give lay people greater scope for involvement.

The religious ferment which began in the mid-1960s was part of a much wider social and cultural unsettlement. The sexual revolution which began then found its more decorous counterpart in the Roman Catholic debate over artificial methods of birth control, and the rethinking of authority and hierarchy with which Catholics were wrestling was inevitably influenced by the widespread suspicion of power and the structures of power which were the special mark of the 1960s and 1970s. It was an exhilarating time, filled with the sense of momentous and life-giving transformations, the bursting of constraints and the opening of new possibilities. For many who lived through them, myself included, these were unforgettable and formative years. But it was also a time of naive and sometimes philistine incomprehension of the past which had formed us, in which much that was precious was disparaged or discarded. In this atmosphere, to suggest that an idea or an institution was old-fashioned was often enough to discredit it. ‘Pre-Conciliar’ became a term of abuse or dismissal. It is now possible to see just how wholesale and indiscriminate this communal repudiation of the past was, and in a Church which claims to set a high theological value on tradition and continuity, this is a mystery which needs explanation. …

Eamon Duffy: Faith of Our Fathers

duffy_faith_of_our_fathers

De siste ukene har jeg lest gjennom de nokså ulike kapitlene (de begynte som artikler i tidsskriftet ‘Priests and People’) i boka: Faith of Our Fathers: Reflections on Catholic Tradition, by Eamon Duffy, Continuum. 187 pp. I First Things kan vi lese en anmeldelse av boka, som begynner slik:

Faith of our Fathers is a spirited defense of Catholic ritual, discipline, and communal observance—of the ways in which the collective wisdom of Christian tradition is passed on from one generation to another. “After thirty-five years of studying and teaching the theology and history of the Church,” writes Eamon Duffy, “I find myself living more and more out of resources acquired not in the lecture room or library, nor even at the post-conciliar liturgy, but in the narrow Catholicism of my 1950s childhood, warts and all.” This insight, says Duffy, “springs . . . from growing appreciation of just how much of the essence of Catholicism my provincial Irish childhood transmitted to me. For all its apparent narrowness, it bore stronger witness than many modern forms of Catholicism to realities which have come to seem to me infinitely precious. Its ritual absolutes and rules look legalistic, rubric-mad today: but they spoke with a sure confidence of the sacramentality of life, the rootedness of the sacred not in pious feelings of ‘spirituality,’ not in our heads or even exclusively our hearts, but in the gritty and messy realities of life, birth, death, water and stone and fire, bread and wine.”

Eamon Duffy is no traditionalist, mind you. He is calling neither for the restoration of the Tridentine Latin liturgy nor for a return to the devotional practices of past generations. Duffy is generally considered to be a man of the left, and he has been a critic of some of the policies of Pope John Paul II. Again and again in these essays he says that tradition has to do with change, adaptation, and in one place he calls it an instrument for “discovery.” Yet he has come to view the developments within Catholic life over the last two generations with mounting alarm—not because they brought change but because they ignored the deeper wellsprings that nourish and sustain Catholic piety. …

To liv – i tro og i beskuelse

Dagens lesning til Matutin:

Fra den hellige Augustins kommentar til Johannesevangeliet.

To liv

Kirken kjenner til to liv, etter det som er blitt åpenbart og betrodd den av Gud. Det ene er å leve i tro, det andre i beskuelse; det ene liv er den tid vi er på vandring, det andre er livet i de evige boliger; det ene tilbringes i strev, det andre i hvile; i det ene er vi underveis, i det andre er vi hjemme i vårt himmelske fedreland; i det ene skal vi handle og virke, i det andre får vi vår lønn når vi skuer Gud ansikt til ansikt.

Det første liv symboliseres ved apostelen Peter, det andre ved Johannes. Det første liv forløper i sin helhet her på jorden inntil verdens ende, og her tar det også slutt; det andre begynner først etter verdens ende, men i den kommende verden tar det aldri slutt. Til Peter sies det derfor om det første liv: «Følg meg»; og om det andre sies det angående Johannes: «Dersom jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!». Hva betyr så det? Så langt jeg kan fatte og begripe må dette bety: Du skal følge i mine fotspor i den forstand at du skal utholde onder som varer en tid, men han skal forbli værende inntil jeg kommer og bringer goder som ikke forgår. Dette kan sies klarere slik: Den fullkomne handling, merket med eksemplet fra min lidelse, skal følge i mine fotspor; den beskuelse som er påbegynt, skal forbli værende inntil jeg kommer, og når jeg kommer, vil jeg bringe den til fullendelse. Saktmodig å følge Kristus like inn i døden er fylden av tålmodighet; fylden av visdom forblir værende inntil Kristus kommer, og da skal den åpenbares. I dette liv må vi utstå denne verdens ondskap i de døendes land; i det neste skal vi skue Herrens godhet i de levendes land.

Når Herren sier: «Jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer», er det ikke slik å forstå som om han sa: «bli igjen» eller «forbli for godt», men det betyr å vente, fordi det Kristus sier, skal ikke gå i oppfyllelse nå, men når han kommer tilbake. Men det som han sier til Peter: «Følg meg», kan ikke vente, for ellers når han ikke frem til det som ligger og venter. Nå skal man ikke skille disse to berømte apostler ad. De befant seg begge i det som Peter stod for, og begge ville befinne seg i det som Johannes symboliserte. Det var symbolsk at den ene skulle følge og den andre bli værende. Men hva troens liv angår, var det slik at begge utstod denne verdens elendighet, og begge så frem til de kommende goder i den fremtidige salighet. Men det er ikke bare Peter og Johannes dette angår — slik forholder det seg med hele Kirken, Kristi brud, for den skal befris fra de nåværende fristelser og frelses inn i den kommende salighet. Peter og Johannes symboliserte hver for seg de to liv; i virkeligheten vandret begge i livet her nede ved troen, og begge fikk del i det salige syn i evigheten.

Til beste for alle de hellige som er uadskillelige lemmer på Kristi legeme, fikk Peter, den fremste av apostlene, himmelrikets nøkler til å binde og løse for å styre Kirkens skip gjennom denne verdens stormer. Det var til beste for disse samme hellige at Johannes hvilte ved Kristi bryst, for å tilby dem det indre livs lune bukt. Det er nemlig ikke Peter alene, men hele Kirken som binder og avløser synder. Det er heller ikke Johannes alene som drikker av kilden fra Herrens bryst, han som forkynte Ordet i opphavet som var Gud hos Gud og andre ting om Kristi guddom og dype sannheter om Guds trefoldighet og enhet, som vi skal skue ansikt til ansikt i himlenes rike, men som inntil Herrens gjenkomst kun kan skimtes som i et speil, en gåte. Nei, det er Herren selv som utbrer selve Evangeliet over hele jordens krets slik at alle som tilhører ham, kan drikke av det, enhver etter det han formår.

Stadig flere eritreere til Norge

Vi katolske prester møter en hel del katolske eritreere, og et oppslag i Dagbladet viser at det stadig kommer flere av dem til Norge. I 2011 fikk 1100 eritreere opphold, i 2012 var det 1250 – og mellom 1/3 og 1/4 av dem ser ut til å være katolikker, flere er ortodokse, og en forholdsvis liten gruppe er muslimer. Og i år skjer følgende:

Hittil i år er det kommet 3.310 asylsøkere til Norge. Det er en økning på vel 20 prosent sammenlignet med de fire første månedene i fjor. Samtidig faller tallet på enslige mindreårige asylsøkere.

Den største gruppen asylsøkere i år kommer fra Somalia med en andel på vel 18 prosent. Deretter følger Eritrea med nesten 15 prosent av asylsøkerne. Afghanere er tredje største gruppen med en andel på 8 prosent, viser tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI).

Nesten alle eritreere som søker får asyl i Norge, men avslagsprosenten for Somaliere og Afghanere er noe høyere enn før, viser tallene.

St Hallvard kirke i Oslo har vel den største gruppen eritreere – og 5-6 ganger hvert år får de besøk (fra Roma eller England vanligvis) av en prest som feirer messen på deres eget språk og ritus (ge’ez).

Fullt hus på Bredtvet i dag – noen få protesterte

13_bredtvet_gjester

katolsk.no leser vi om den høytidelige åpningen av St Johannes menighet i Oslo:

På Kristi himmelfartsdag, torsdag 9. mai 2013, feiret biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. en pontifikal høymesse i en til trengsel fullsatt Bredtvet kirke. Se et bildegalleri. Selv om menigheten hadde åpnet opp et tilstøtende rom til kirken var det mange av de over 800 fremmøtte som måtte stå. …

… Til stede som representanter fra kirke og stat var blant andre Den norske kirke ved biskop Ole Christian Kvarme, stifts­direktør Elise Sandnes, prost Anne Hilde Laland, kirke­verge Robert Wright, fylkes­mann Valgerd Svarstad Haugland og byråds­leder Stian Berger Røsland.

Men i Dagbladet leser vi at også politiet var til stede før, under og etter messen, og at det var noe få som protesterte.

13_bredtvet_politi

Hvorfor det er så vanskelig å bli en katolikk

Catholic Herald referer en katolsk blogg (skrevet av en tidligere anglikansk prest), som forteller hvorfor det ofte er så vanskelig å bli katolsk:

First, he puts “Theological submission”. It is very hard to submit to the idea of objective truth when subjective truth rules the day. Every truth is now relative; what I believe is just as valid as what you believe and so on.

Secondly he puts “Priests”. By this he does not mean the submission of celibacy; simply that in general, Catholic priests are not as chummy as their Protestant counterparts. “They are more distant” he suggests, because they are “stretched out more thinly” and are consequently busier …..»

Marshall’s next heading is “Liturgy”. This is a subject that causes heartache among converts over here: the dire Catholic hymns they have to face after their beautiful Anglican ones. Marshall and his family, not surprisingly, attend the Extraordinary Form of the Mass. He comments, “Sometimes, potential converts walk into a not-so-wonderful liturgy with broken rubrics and oddities.”

The next obstacle comes under the heading “Dealing with marriage, divorce, homosexuality, contraception, abortion.” This list almost speaks for itself. Changing a “lifestyle” is hard, he acknowledges; “These things should be addressed with caution and compassion. ….”

The next problem concerns a smaller group of converts – ministers from other churches who stand to lose out financially by conversion, through loss of pensions, salaries and so on. “It goes without saying that most ministers take a major pay cut when they become Catholic. Their family income goes down. …” These hardships hit converts here too. The Church tries to solve it by giving married members of the Ordinariate of Our Lady of Walsingham salaried positions as chaplains, but I think the financial sacrifices are probably still a big hurdle for many in this particular category.

Å underodne seg Kirken når det gjelder definisjonen av hva som er sant og rett kan være vanskelig for noen. Og på det siste punktet som nevnes her, har jeg personlig og ganske smertefullt opplevd hva det kan bety – men nå ser det ut til at det kanskje kan bli orden på min økonomi (som gift katolsk prest), etter nesten 14 år.

Forholdet mellom katolikker og protestanter – rettferdiggjørelsen

Jeg fikk nylig en kommentar på denne bloggen som minnet meg noen jeg opplevde på ungdomsskolen – og som jeg nevnte da jeg skrev en artikkel i 2002 og den felles luthersk-katolske erklæringen om rettferdiggjørelsen:

Jeg har i alle år hatt et svært levende minne fra kristendomsundervisningen fra ungdomsskolen – stedet er Time ungdomsskule, Bryne på Jæren, året er 1970. Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.)

I kontrast til denne opplevelsen kommer mine egne tanker og reaksjonen til familie, kollegaer og venner, da det utøver høsten 1994 begynte å bli kjent at jeg ville gå over til den katolske kirke. Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller – noen tenkte nok likevel sitt uten at jeg fikk høre det, og jeg fikk et par anonyme brev.

Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning. Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse «gamle» motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på. Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.

Les hele artikkelen jeg skrev om rettferdiggjørelsen i 2002.

Og for å forhindre misforståelser; det er ikke slik at jeg mener min lærer den gangen sa eller gjorde noe galt. Det er vel heller slik at han uttrykte ganske presis det som hadde vært det lutherske synspunktet på dette spørsmålet helt fra 1520 til ca 1970 – men nå (ved enigheten i 1999 bl.a.) viser det seg at en slik måte å uttrykke seg på ikke er korrekt.

To paver i Vatikanet

13mai_to_paver
På Catholic News Agency leser vi:

Benedict XVI has returned to the Vatican after moving to the papal summer household outside of Rome to not interfere with the papal election.

“He is now pleased to return to the Vatican, where he intends to devote himself, as he announced on Feb. 11, to the service of the Church in prayer,” said a Vatican statement released on May 2.

The former Pope was picked up by helicopter at 4:30 p.m. from the grounds of Castel Gandolfo, the papal summer residence that is located on the edge of a volcanic crater lake, about 15 miles southeast of Rome.

He had been living in the house for two months as a temporary arrangement since he resigned on February 28. ….

Helligkåring av 800 lekfolk på Petersplassen 12. mai

otranto_martyrer

Pope Francis is preparing to canonise an estimated 800 Italian laymen killed by Ottoman soldiers in the 15th century. The canonisation service will be on May 12 in St Peter’s Square and it will be the first carried out by the Pontiff since he was elected in early March.

The killing of the martyrs by Ottoman troops, who launched a weeks-long siege of Otranto, a small port town at the most eastern tip of southern Italy, took place in 1480.

When Otranto residents refused to surrender to the Ottoman army, the soldiers were ordered to massacre all males over the age of 15. Many were ordered to convert to Islam or die, but Blessed Antonio Primaldo, a tailor, spoke on the prisoners’ behalf. “We believe in Jesus Christ, Son of God, and for Jesus Christ we are ready to die,” he said, according to Blessed John Paul II, who visited Otranto in 1980 for the 500th anniversary of the martyrs’ deaths. …

Dette skriver Catholic Herald. Jeg besøkte selv Ótranto i februar 2006, og skrev om dette i august 2007:

Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år (2007), og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto.

Første messe i St Johannes menighet i Oslo

13mai_bredtvet_forste_messe

Katolsk.no skriver i dag om gårsdagens første messe i St Johannes menighet. Det er på langt nær den første katolske messen i Bredtvet kirke, for St Hallvard menighet feiret mange messer der i fjor. P. Sigurd Markussen startet opp med faste messer der i mars i fjor, og i september og oktober feiret jeg messe der hver søndag morgen. Men i den nye menighetens regi er det altså første messe – og det sies at det var nesten fullt hus.

Pave Frans: En kristen er ikke sin egen sjef, og må være modig

Pave Frans holder visst en preken i sin daglige morgenmesse, og her skriver Catholic Herald om et par av disse prekenene:

Following Jesus isn’t complicated but it does takes courage, Pope Francis has said in recent morning Mass homilies at the Vatican.

The Pope celebrated Mass on Saturday with volunteers who work at a Vatican pediatric clinic for immigrants and the poor, and on Monday with the staff of the Vatican press office. Both Masses were held in the chapel of the Domus Sanctae Marthae, where the Pontiff currently lives.

“Sometimes we are tempted to be too much our own bosses and not humble children and servants of the Lord,” the Pope said during Monday’s Mass, according to Vatican Radio.

In the day’s Gospel reading (Jn 10:1-10), Jesus describes himself as the “gate for the sheep” and talks about thieves and robbers who try to climb over or under the fence to get into the sheepfold.

Pope Francis explained that there is a constant temptation to “find other gates or windows for entering into the kingdom of God, but one can enter only through that gate called Jesus.”

Even within the Christian community, he said, there are “climbers,” who want to give themselves glory or choose a path to happiness that isn’t Christ.

“Some of you may say: ‘Father, you’re a fundamentalist.’ No, simply put, this is what Jesus said,” the Pope told the congregation.

The way to show that you have entered the fold through Christ, he added, is to be living examples of the beatitudes, “be poor, be meek, be just” and “do what Matthew 25 says” by feeding the hungry, welcoming the stranger, clothing the naked, caring for the sick and visiting prisoners.

Two days earlier, celebrating Mass with the pediatric clinic volunteers, Pope Francis spoke about “lukewarm Christians,” who consciously or not, try to build a church to their own liking, demanding it measure up to their expectations rather than trying to live up to its expectations. …

Pave Benedikt og pave Frans

Sta Sunniva av Selja-bloggen skriver slik om pave Benedikt og pave Frans – et synspunkt jeg slutter meg til:

De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.

Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus.

Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk – Kirkens «tegnspråk» om du vil. Det er jeg også.

Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen: «Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård.»

Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt – i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.

Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.

Dagens matutinbønn: Om feiring av eukaristien

Slik leser vi i dag til Matutin:

Fra den hellige Justin Martyrs første forsvarsskrift for de kristne.

Feiring av eukaristien

I det måltid som vi kaller «eukaristi», har ingen annen lov til å ta del enn den som tror at det vi lærer, er sant, som er blitt renset i det bad som gir osts syndsforlatelse og gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss. For vi tar ikke imot dette som alminnelig brød eller alminnelig drikk; men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, ble menneske av kjøtt og blod ved Guds ord for vår frelses skyld, slik har vi også lært at den mat som er velsignet ved de bønnens ord vi har fra ham, og som vårt kjøtt og blod næres ved når den er forvandlet, den er Jesu kjøtt og blod, han som ble menneske av kjøtt og blod.

For apostlene har i de erindringer de har nedtegnet, og som kalles «evangelier», fortalt at det var slik det var blitt befalt dem, nemlig at Jesus tok brødet, takket og sa: «Gjør dette til minne om meg, – dette er mitt legeme.» På samme måte tok han begeret, takket og sa: «Dette er mitt blod,» – og at det var bare dem han gav det til.

Etterpå minner vi alltid hverandre om dette. Og de velstående bistår de trengende, og vi holder alltid sammen. Vi velsigner alle tings Skaper gjennom hans Sønn Jesus Kristus og gjennom den Hellige Ånd for alt det vi bærer frem.

Og på den dag som kalles Solens dag, samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge som tiden tillater det. Deretter, etter at lesningene er avsluttet, holder forstanderen en tale hvor han oppfordrer til å etterleve denne gode lære. Deretter reiser vi oss og oppsender bønner. Etter at bønnene er avsluttet, blir det, som før fortalt, frembåret brød og vin og vann, og forstanderen fremsier også bønner og takksigelser som best han kan, og folket svarer sitt bifallende «amen». Deretter blir de velsignede elementer utdelt og fortært av alle og sendt med diakonene til de fraværende. De velstående og de som ønsker det, yter frivillig hver sitt bidrag. De innsamlede midler blir overlatt forstanderen, og han bistår foreldreløse og enker, dem som av sykdom eller andre grunner er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise – kort sagt, han er alle nødlidendes forsørger.

Vi holder våre fellesskapsforsamlinger på Solens dag fordi den er den første dag, den dag da Gud forvandlet mørket og materien og skapte verden, og fordi Jesus Kristus, vår Frelser, på den samme dag stod opp fra de døde. For det var dagen før Saturn dag de korsfestet ham, og dagen etter Saturns dag, det vil si på Solens dag, at han viste seg for sine apostler og disipler og underviste dem i det som vi har fremlagt, også til deres overveielse.

Nyheter om Den katolske Kirke og Groruddalen

Denne uka har vi kunnet lese at en 10 års avtale om leie av Bredtvet kirke er undertegnet. Avisa Dagen kan også fortelle at det fortsatt er noen som protesterer mot at Den norske kirke skal gi fra seg Bredtvet kirkeke. Og groruddalen.no kan fortelle at katolikkene nå har vært og sett på Bredtvet kirke – jeg feiret selv katolske messer der hver søndag i september og oktober i fjor, inntil vi ble bedt om å oppgi vår leieavtale.

I dag feirer vi 25. mars (to uker for sent)

Siden høytiden for Herrens bebudelse (25. mars) i år falt på mandag i den stille uke, kunne den ikke feires før i dag, etter at påskeoktaven var over. Til Matutin leste vi i dag følgende sentrale tekst:

Fra Pave Leo den Stores brev til Flavianus – Epistola XXVIII

Vår forsonings mysterium

Guds natur og menneskets natur, Guds vesen og menneskets vesen, forble slik de var, men de kom sammen i en person. Dermed iførte kongeverdigheten seg ringhet, kraften svakhet, evigheten dødelighet. For å betale vår gjeld forenet Guds uforgjengelige natur seg med vår forgjengelige. For å kunne helbrede oss var den ene og samme mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, på samme tid i stand til å dø i kraft av sin menneskelighet og ute av stand til å dø i kraft av sin guddommelighet.

Den sanne Gud ble født i et sant menneskes fulle og hele natur, helt ut guddommelig, helt ut menneskelig. Det vi kaller menneskelig, er det som ble skapt i oss av Skaperen i opphavet, det han tok opp i seg for å gjenskape. Det som bedrageren tilføyde, og som det bedratte menneske slapp inn i seg, finnes det nemlig ikke spor av i Frelseren. Selv om han delte våre menneskelige svakheter, ble han ikke dermed delaktig i våre synder. Han tok en slaves skikkelse, men uten syndeplett. Han løftet menneskenaturen opp, uten dermed å forringe Guds natur. Han, Skaperen og Herren over alt som er, gav avkall på sitt eget. Han gav seg til syne og ville være en dødelig blant dødelige, ikke av avmakt, men av barmhjertighet. Slik har det seg at han som var i Guds skikkelse, skapte mennesket, alt mens han ble menneske i en tjeners skikkelse.

Guds Sønn trer altså inn i verden her nede. Han stiger ned fra sin trone i himmelen uten å forlate den herlighet han har hos sin Far; han fødes på en ny måte, ved en ny fødsel. På en ny måte fordi han som er usynlig i kraft av sin guddommelige natur, blir synlig i kraft av vår natur, han, den ufattelige, ville la seg fatte; han som er før all tid, blir til i tiden; altets Herre tok en tjeners skikkelse og skjulte sin majestets uendelige velde; den uforgjengelige Gud unnså seg ikke for å bli et forgjengelig menneske, — han, den udødelige, underkastet seg dødens lov.

Han ble født ved en ny fødsel, for den ukrenkede jomfruelighet kjente ikke den onde lyst, men stilte den kjødelige materie til tjeneste. Fra sin Mor tok han opp i seg den menneskelige natur, ikke menneskets syndighet. Selv om vår Herres Jesu Kristi fødsel skjedde ved et under, unnfanget som han ble i en jomfrus skjød, er ikke dermed hans natur vesensforskjellig fra vår.

Han som er sann Gud, er også sant menneske, og det finnes intet usant i denne forening, for menneskets ringhet og guddommens høyhet forholder seg gjensidig til hverandre. Slik Gud ikke forandres ved sin barmhjertighet, slik oppslukes ikke mennesket av Guds storhet. Hver natur virker i samsvar med det den er, men i fellesskap med den andre, hvilket vil si at Ordet handler i samsvar med Ordet, og kjødet i samsvar med kjødet. En natur gjør under, den andre lar seg mishandle. Og på samme måte som Ordet ikke forlater den likhet det har med Faderens herlighet, slik fjerner ikke kjødet seg fra vår natur. Det må ofte gjentas at han er en og den samme, i sannhet Guds Sønn, i sannhet menneskesønn. Han er Gud, for «i opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»; han er menneske, for «Ordet ble kjød og bodde iblant oss».

I den norske tidebønneboken leser vi om denne teksten:

Leo den Store, pave 440-461, grep på en avgjørende måte inn i den kristologiske strid som førte til konsilet i Kalkedons (451) fastleggelse av den ortodokse tro på to naturer i Gudmennesket. Hans brev til Flavianus, patriark av Konstantinopel, datert den 13. juni 449, ble foranlediget av at et økumenisk konsil var sammenkalt i Efesus til forsvar for den monofysittiske munken Eutykes. Dette brevet, også kalt Tomus Leonis, utgjør den mest autoritative fremstilling av den tro som ble bekjent av konsilet i Kalkedon. Det ble tatt inn i konsilets akter.

Forstå pave Frans ved hjelp av pave Benedikt

Father Z. er en av de ganske konservative katolske bloggerne som har gjort mest for å se den nye pavens måte å handle på som en fortsettelse av pave Benedikts styre. Han har til og med laget et bilde på toppen av sin blogg som uttrykker akkurat dette:

13apr_francis_through_benedict

Han skriver også om det i dette blogginnlegget (fra onsdagsauduensen denne uka). Og i en diskusjon om pave Frans’ liturgier i den stille uke tar han samme spørsmål opp. Og her (fra 28/3) prøver han å analysere hva pave Frans sannsynligvis prøver å gjøre.

Skroll til toppen