Katolsk

Bildet over sjokkerer meg ganske mye, og jeg kan ikke forstå at noen ønsker å feire det katolske messeofferet på en slik måte. Fr. Finigan skriver om den neokatekumenale vei – og jeg er enig med ham; jeg møtte selv flere flotte medlemmer i organisasjonen da jeg var i England 1997-98:

… I have great admiration for the apostolic and evangelical zeal of the members of the Neocatechumenate. I am not particularly moved by arguments about them forming an «elite.» Any group that ever did anything useful in the Church by way of apostolate was to some degree exclusive – this means nothing really much more than gathering an effective group together with a common purpose for the good. There have been many priestly vocations, in some cases reviving whole dioceses; in addition, the generosity of families in following the moral teaching of the Church is a fine example to others.

However the Liturgy does look in need of major overhaul. This problem is not confined to the Neocatechumenate. Many of the new movements encouraged by Blessed John Paul have remained stuck in a 70s-80s time warp with regard to their liturgy and find it difficult to adapt to the new situation created by Pope Benedict’s Summorum Pontificum. …

Men mest av alt er det en artikkel hos www.chiesa, som har satt denne saken på dagsordenen denne uka. Og katolsk.no nevner det også i dag.

I den katolske bønneboken fra 1944 står det flere korsveiandakter, men først står det følgende innledning om korsveien:

Via Crucis, korsveien, er den vei Frelseren gikk fra domhuset hos Pilatus til Golgata. Fra de eldste tider av gikk de kristne denne vei til minne om Jesu lidelse. Da det ikke mer var mulig å komme til det Hellige Land og gå den virkelige korsvei, ble det rundt om i kirkene og andre steder, satt opp 14 stasjoner til minne om korsveien. Korsveiandakten er m.a.o. en av de eldste andaktsøvinger i kristenheten. En betrakter Jesu lidelse; men noen særlig bønn er ikke foreskrevet. Det som står her, er til rettledning.

Deretter kommer første forslag til korsvei. Vi ser at den er ganske lik måten det gjøres på i vår tid (det første korsveiforslaget har ikke bibeltekster, men det har noen av de andre), bortsett far at avslutningene ved hver stasjon er grundigere, med både Fadervår, Hill deg Maria, Ære være og bønn for de avdøde. (Det er også slik i de tradisjonelle tidebønnene, at hver eeneste bønnetid avsluttes med bønn for de avdøde. Hvorfor er dette blitt borte, tro?)

Innledningsbønn.
Kjærligste Jesus, du er den uendelige godhet og miskunn, og jeg elsker deg mer enn alt annet. Av hele mitt hjerte angrer jeg at jeg har krenket deg med mine synder, og som et tegn på min anger og min vilje til soning for synden, ofrer jeg deg denne korsveiandakt.

Gi meg nåde til å minnes-din vei til Golgata, så jeg følger etter deg her på jorden og til sist når fram til å få del med deg i din herlighet. Amen.

1. Jesus blir dømt til døden.
Pr.: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg!
M.: Fordi du med ditt hellige kors har frelst verden!
Jesus, min Frelser, uendelig er den kjærlighet du viser mot oss da du bøyer deg for den urettferdige dødsdom. I sannhet, du som ikke visste av synd, «er blitt gjort til synd for oss, for at vi i deg skal bli rettferdige for Gud». Med våre synder har vi ‘foraktet og forlatt deg, derfor blir du aktet for ingen ting og ofret.
Inderlig angrer jeg og avskyr synden, som er årsak til alt dette, angrer den av kjærlighet -til deg, min Frelser. Og jeg ber deg: Jesus, miskunn deg over meg. Gi meg nåde til å omvende meg, så jeg kan leve og dø i din kjærlighet. Amen.
Fader vår … Hill deg Maria … Ære være …
Pr.: Miskunn deg over oss, Herre!
M.: Miskunn deg over oss!
Pr.: De avdødes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
M.: Amen.

…. …

14. Jesus blir gravlagt.
Pr.: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg!
M.: Fordi du med ditt hellige kors har frelst verden!
Jesus, trofaste Gud. Du lovte fedrene: «Av dødsrikets vold vil jeg fri dem ut, fra døden vil jeg gjenløse dem.» (Hos. 13, 14.) Derfor døde du på korset og steg ned i dødsriket. Du ville ved døden gjøre ham maktesløs som har dødens velde, dvs. djevelen, og fri ut dem som av dødsfrykt var i trelldom hele sin livstid. (Hebr. 2, 14.)
I fred hviler du nå i en ny grav, som kjærlighet har gitt deg. I alt ville du bli oss lik; fattig ville du være selv i døden. Ydmykt tilber jeg ditt avsjelede legeme og takker deg for din kjærlighet, som er sterkere enn døden. I tillit til denne din kjærlighet ber jeg deg om den største av alle nådegaver: Å få ta mot deg i mitt hjerte, så jeg kan ferdes i deg med inderlig takk, stadfestet i min tro, mitt håp og min kjærlighet.
Jesus, la meg leve for deg! La det siste jeg trår etter her i livet, være å påkalle ditt hellige navn, så jeg må dø med deg, for atter med deg å stå opp til det evige liv. Amen.
Fader vår … Hill deg Maria … Ære være …
Pr.: Miskunn deg over oss, Herre!
M.: Miskunn deg over oss!
Pr.: De avdødes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
M.: Amen.

Deretter avsluttes korsveien med følgende bønner:

Slutningsbønn.
(Foran alteret.)
Allmektige, evige Gud, miskunnsrike Fader. Du har villet la din Enbårne Sønn ta på seg vårt kjød. Bøyd under korsets tunge byrde har han gått foran oss på livsveien for å gi oss et forbilde på ydmykhet, lydighet og tålmod.
Gi oss nåde så vi villig tar hans evangeliums milde åk og forsakingens kors på oss og følger etter ham som trofaste disipler. La oss så engang i herlighet stå opp med ham og få høre de glederike ord: «Kom hit, dere min Faders signede. Arv riket han har holdt rede til dere fra verden ble skapt. Du som med Sønnen og den Hellige Ånd hersker, Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Forbønner.
Kjærligste Frelser og trofaste hyrde for våre sjeler. Du har gitt ditt liv for oss og har sagt: «Når jeg blir opphøyd fra jorden, vil jeg dra alt til meg.»
Oppfyll nå ditt allmaktsord og dra til deg alle som ennå ikke kjenner deg. Se i nåde ned til din hellige Kirke. Den er vingården som din høyre har plantet. Vern og øk den, driv ut all villfaring og all splid, samle hyrdene og deres hjord i kjærlighet og enhet.
Gi nådig alle folk og nasjoner fred og enighet. Opplys riksstyrene, så de alltid har din lov og vilje for øye. Gi oss alle velferd for sjel og legeme, de vantro og vrangtro nåde til å erkjenne og følge frelsens sannheter. Styrk de rettferdige i det gode, gi synderne omvendelse, alle som har gjort godt mot oss, de himmelske goder, de som ligger for døden, nåde til å fare herfra i din fred og de avdødes sjeler den evige hvile. Amen.

(Fader vår …. Hill deg Maria … Ære være Faderen … i vår hellige far, pavens mening.)

Les hele denne korsveien her (pdf-fil).

Slik fortsetter meditasjonen «Den hellige time» – første del her.

Annet kvarter.
«Og han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og bad og sa: «Fader, om du vil, da ta denne kalk fra meg; men ikke min vilje skje, men din.» (Luk. 22, 41-42.)

«Jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer,» sier Gud gjennom profeten Hoseas (6, 6), og gjennom dommeren Samuel: «Lydighet er bedre enn slaktoffer.» (1. Kong. 15, 22.) Frelseren selv hadde også lært som Guds vilje: «Jeg vil miskunn og ikke offer.» (Mat. 9, 13; 12, 7.)

Til fullkommenhet oppfyller Jesus Faderens vilje. Han ofrer sin kjærlighet og lydighet til Faderen, sin miskunn til menneskene og seg selv som slaktoffer og brennoffer til sone for våre synder.

Med overveldendeklarhet står lidelsen og ensomheten han går i møte for Frelserens blikk, så han må slite seg løs fra apostlene. Den tynger ham med hele sin vekt, så han faller i kne og tar til å engstes og skjelve. Han ser tilbake gjennom alle århundre som er gått, og fram gjennom dem som skal komme – helt til «den store, den veldig bitre dag, da han skal komme og dømme verden med ild.» All synd, alle misgjerninger står for ham. Han ser at alt skal bli lagt på ham, ja, at han «skal bli gjort til synd for oss» (2. Kor. 5, 21), og han blir grepet av all den angst og gru som menneskeslekten må gjennomleve for syndens skyld. For hans blikk står alle de sjeler som på tross av hans bitre lidelse og fullkomne soning skal gå fortapt og for evig bli skilt fra hans mystiske legeme. Frelseren må se og erkjenne alt dette. Ensom må han bære vekten av det der ute i mørket.

Det fyller hans hjerte med navnløs kvide, og ban roper i sin dype fortvilelse til Faderen om å bli skånet: «Fader, alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! » (Mark. 14, 31.) Men i samme nå bøyer han seg for Guds vilje. Helt og fullt gir han seg hen i den: «Din vilje skje, ikke min.»

Fordyp deg i tanken på Jesu lidelse og hans fullkomne hengivelse i Faderens vilje. Tenk over at du ved din synd er årsak til all denne lidelse. Be så om nåde til å rive ut av din sjel og utrydde i ditt liv alt som har vært årsak til og har øket Frelserens lidelse i Getsemane.

Tredje kvarter.
«Men en engel fra himmelen viste seg for ham og styrket ham. Og da han falt i dødsangst, bad han inderligere, og hans sved ble som blodsdråper, som falt til jorden.» (Luk. 22, 43.) …

Den hellige time – andre, tredje og fjerde kvarterLes mer »

Den hellige time.

Den hellige time går ut på tilbringe en time i bønn og ettertanke til minne om Jesu kamp i Getsemane for sjelene. En kan holde den hva dag som helst. Særlig holdes den torsdag kveld, især den første torsdag i hver måned.

Innledningsbønn.
Jesus Kristus, min Gud og Frelser! Av kjærlighet til oss mennesker har du villet lide døds-angstens kvide og gjennomleve all den lidelse menneskenaturen må føle når den nærmer seg evighetens port. Med inderlig andakt vil jeg nå minnes din bitre kamp i Getsernanes mørke, så jeg av denne øving kan lære å «kjenne din kjærlighet, som går over all kunnskap» og bli rotfestet og grunnfestet i den.

Hjelp meg med din nåde! Send den Hellige Ånd med lys og erkjennelse! Gi meg inderlig anger over synden som er skyld i din bitre kvide, og før meg til et fast og virksomt forsett om et ekte katolsk kristenliv. Maria, Smertenes mor, og du, hellige engel, som styrket og trøstet Frelseren i Getsemane, vær hos meg og hjelp meg. Amen.

Første kvarter.
«Men verden skal innse at jeg elsker Faderen og gjør som han har budt meg. Stå opp, la oss gå herfra.» (Joh. 14, 41.) Med disse ord bryter Frelseren opp fra nattverdsalen og går ut i mørket – over Kedronbekken til Getsemane. Like før hadde han talt til apostlene om kjærligheten og om freden han etterlot dem. «Min fred», kalte han den, «freden som verden ikke gir». Men selv går Frelseren ut i mørket for å møte «verdens fyrste» og stride en bitter strid med ham om menneskesjelene – om din sjel.

I Getsemane går Jesus til et sted som også var kjent av Judas, forræderen, «for Jesus samlet ofte sine disipler om seg der». (Joh. 18, 2.) Da Frelseren er kommet dit, tar han til «å skjelve og engste seg» (Mark. 14, 34.).
Jesu sjel kunne i sin forening med Guddommen ha gledet seg med den inderligste, mest fullkomne trøst. Han gir frivillig avkall på den – for å følge Faderens vilje. Selv har han sagt det «Ingen tar det (livet) fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Fader.» (Joh. 10, 18.)

Frelseren gir seg helt over til menneskenaturen med all dens svakhet og angst. Han vil føle og bære hele vår elendighet, for at vi skal lære hans kjærlighet å kjenne og få mot og tålmod til å bære våre lidelser i forening med ham.

Fordyp deg nå i tanken på dette kjærlighetens under, på Frelseren som for din skyld er blitt prøvd i all menneskelig svakhet, men som er uten synd. (Hebr. 4, 15.)

Be så om nåde til å erkjenne og fatte Jesu kjærlighet. Be om å bli så sterkt bundet til ham med kjærlighetens og takknemlighetens bånd, at hverken fristelser, frykt eller smerte kan skille deg fra ham.

Fra Katolsk bønnebok 1944.