Katolsk

Samtaler mellom høykirkelige lutheranere og Vatikanet på 90-tallet

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste nylig et interessant foredrag av Dr. William Tighe, som han holdt i kirken St. Mary the Virgin, i Arlington, Texas, under det man kalte The 2011 Anglican Use Conference. Dr. Tighe går gjennom de økumeniske samtalene mellom Roma og Anglikanerne fra midten av 60-tallet og til i dag, og ekstra grundig ser han på hvordan dokumentet Anglicanorum Cætibus ble til i 2009. Lenge ville Roma (og spesielt Enhetskommisjonen, PCPCU) samtale med hovedstrømningene i de store protestantiske kirkesamfunnene, og ikke risikere å ødelegge disse samtalene med å snakke dirkete men mindre, konservative «sær»grupper innenfor disse kirkesamfunnene – Troskongregasjonen gjørde likevel dette etter hvert.

I dette lange foredraget nevner han også Norge et par ganger, bl.a. slik:

The PCPCU under both Cassidy and Kasper seems to have been disinclined, to put it mildly, to risk the friendly and agreeable relations that it forged with “Canterbury Communion Anglicans,” as well as groups such as main-line Lutheran World Federation member churches, by dealing substantively with bodies that it may have seen as “splinter groups” from these denominational families. (I mention the Lutherans because there is a story to be told about how in the mid-1990s, about the time of the millennium of Christianity in Norway in 1995, when Cardinal Cassidy was the Catholic Church‘s representative at its celebration in Norway, a group of “Catholic-minded” Church of Norway Lutherans, many of whom in 1999 left the State Church there and formed the “Nordic Catholic Church,” a body now in sacramental fellowship with the Polish National Catholic Church of the USA and Canada, were repeatedly spurned when they made approaches both to the Catholic Church in Norway and to the PCPCU to alert it to the triumph of forces favoring the acceptance of homosexual partnerships in that body and the ordination of persons living in such partnerships.) While these conversations never came to a formal end during Cardinal Cassidy’s tenure of his position a the PCPCU, they seem to have gone nowhere.

Les hele foredraget her.

Anmeldelsen av Fr. Cekadas bok

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev tidligere i dag om en kontroversiell bokanmeldelse, som også skapte en voldsom debatt på liturgi-bloggen Pray&Tell. Pray&Tell forteller nå at hele Msgr. Wadsworths anmeldelse er blir «frigitt» og kan leses her – tidligere måtte man abonnere for å kunne få se den.

Msgr. Wadsworths skriver i starten av anmeldelsen at forfatteren, Fr Cekada, er en ‘sedevakantist’, og at dette må/ bør man vite når man leser boka, og anmeldelsen. Men likevel kan man lære mye, sier han – og her har jeg tatt med noen utdrag:

… Unlike most critiques of the novus ordo which tend to concentrate on analysis of the ordo missae, Fr Cekada’s work considers the corpus of proper texts in the Missal in an attempt to assemble a comprehensive picture of the theological implications of the liturgical reform. The scarcity of this genre is testimony to the fact that forty years after the Council, we are still awaiting serious scholarship on these texts, the manner in which they were produced, and the guiding principles which shaped their composition. …

… On reflection, it is the assembly of a detailed chronology that is Cekada’s most significant contribution in this study. Drawing heavily on secondary sources (majorly Bugnini, Antonelli, and Bouyer), he charts the evolution of the mind of the Missal in terms of the development of the Liturgical Movement. For English readers, he also becomes a portal for a considerable amount of material not generally available in English. This is particularly important with reference to Didier Bonneterre’s Le Mouvement Liturgique (Fideliter, 1980).

Cekada sites his debate in the climate of renewed interest in traditional rites in the wake of the motu proprio Summorum Pontificum. He goes to considerable lengths to express his sincere view that attachment to the traditional liturgy without a thorough-going theological rationale amounts to no more than personal preference based on aesthetic considerations. ….

… Chapter Two traces the origins of the Liturgical Movement from promising beginnings through the ‘derailing’ influence of Beauduin, Jungmann, Bouyer, and Casel. Cekada clearly considers that their work in liturgical studies was so patient of modernism that they sent the whole movement veering off in the wrong direction. This movement ultimately bears fruit in the Pian Reform of Holy Week (1951) which Cekada identifies as the prototype for all subsequent reform and revision. This is Cekada’s most illuminating insight.

He explains at length his view of the shortcomings of Jungmann and Bouyer. The first he says commits the Church to archeologism with a corruption theory that advances an historically unsupported view of liturgy in Christian Antiquity. The second multiplies the falsehood by proposing an idealistic form of liturgy based on Lutheran ideals. …

… Its author claims a lot in offering ‘a theological critique of the Mass of Paul VI’. While I am not convinced that this is ultimately what is offered, the study certainly goes a long way in reconstructing the all-important narrative of how the liturgical reform came about. In many ways it makes a legitimate claim to being the fullest account of this narrative currently available in English. …

Kontroversiell bokanmeldelse

Katolsk, Liturgi /

Bloggen Pray&Tell (som for det aller meste forfekter moderne liturgiske synspunkter) meldte for noen dager siden at Msgr. Andrew R Wadsworth, som er leder for arbeidet med den engelske oversettelsen av messen, hadde anmeldt en bok (en kritikk av den nye messen) skrevet av en sedevakantist (som mener at Kirken nå ikke har noen pave), Fr. Anthony Cekada.

Msgr. Wadsworth skrev tydelig hvem forfatteren var, men mente likevel at det var mye å lære fra denne boka. Likevel var det mange som mente at en slik sentral person i Den katolske Kirke ikke burde anmelde bøker av personer som slik står i opposisjon til Kirken – og i alle fall ikke skrive mange positive ting i anmeldelsen!

Blogginnlegget har vakt stor interesse, og har så langt fått over 300 kommentarer, bl.a. én fra Msgr. Wadsworth og flere fra Fr. Cekada. Under tar jeg med noe av tre (ganske moderate) kommentarer:

# 196
As another 20-something, … I attend the Ordinary Form exclusively, but I’ve been to an EF about 3 times, and I really like it. I see pros and cons with both. But I am not openly hostile to the EF as most who lived through VII are. The tides are changing, as more and more young people are looking for something different than their everyday experiences. The older generation thinks they know exactly how the liturgy can speak to us, and it can be found exclusively in the OF the way it was celebrated in the 70s and 80s. The truth is, most of us wish for a liturgy that takes the best of both worlds and marries them together so we have a relevant and reverent liturgy in 2011. We don’t see ad orientem as the priest turning his back to us, but facing God. We have no problem kneeling to receive Jesus, because we don’t think it diminishes our dignity as human beings. Of course, I am only speaking for myself and those around me, but it truly seems to be a different way of thinking among younger Catholics. …

# 280
Many people, including self-identified traditionalists today and their sympathizers, concede that the pre-conciliar liturgy was in need of reform or revitalization. That doesn’t mean the reform was done correctly. Increasingly, many feel the New Rite itself is in need of reform or augmentation.

My most consistent experience of the New Rite is of a ritual created seemingly in a vacuum a decade or two before Non-Denominationals really learned how to make Christianity cool. I understand it’s a synthetic piece crafted in light of largely abstract theological, pastoral and liturgical “principles”. A rite that does very little to give a person the sense they are the recipient of an ancient testimony of God’s actions, receiving, by a long standing process of historical mediation, something of the life of God as He passed through our ancestors then and enters us now.

Churches are filled with neglect and affected by a dark amnesia. We’ve forgotten our own time-honored symbols and praxis, neglect our high altars (if they were not torn out), have no musical tradition to speak of, and, where ever the piety that once made up the basic “shell” of our spirituality and interiority still flourishes, it is really a relic of a half refuted past.

# 291
The OF is rich in many ways. The EF is rich in other ways. I think Jordan’s point, though perhaps obscured a bit by his passionate rhetoric, is that the process of reforming the EF into the OF ended up significantly obscuring the historical connection between the two — which is a serious problem.

Summorum Pontificum is a bold beginning to a solution to this problem, using the lovely and age-old Catholic approach of ‘both/and’. It’s impossible for the strictest partisans of either form of the liturgy to be happy with SP, but in the end it’s hard to imagine a more prudent and pastoral answer to the real problem identified above.

«Aufruf zum Ungehorsam» – prester forplikter seg til å være ulydige

Katolsk /

Man tror nesten ikke sine egne øyne når man leser at snart 10 % av katoliske prester i Østerrike har skrevet under et opprop der de lover å være ulydige mot Kirken og sine biskoper. Flere konkrete ulydighets-temaer er nevnt under:

Over 300 of Austria’s 4,200 priests have pledged to take part in Aufruf zum Ungehorsam (Call to Disobedience), an initiative launched in June.

The Call to Disobedience document cites “the Roman refusal of a long-overdue Church reform and the inaction of bishops.” Priests who support the document pledge

* to pray for Church reform at every liturgy, since “in the presence of God there is freedom of speech”
* not to deny the Holy Eucharist to “believers of good will,” including non-Catholic Christians and those who have remarried outside the Church
* to avoid offering Mass more than once on Sundays and holy days and to avoid making use of visiting priests–instead holding a “self-designed” Liturgy of the Word
* to describe such a Liturgy of the Word with the distribution of Holy Communion as a “priestless Eucharistic celebration”; “thus we fulfill the Sunday obligation in a time of priest shortage”
* to “ignore” canonical norms that restrict the preaching of the homily to clergy
* to oppose parish mergers, insisting instead that each parish have its own individual leader, “whether man or woman”
* to “use every opportunity to speak out openly in favor of the admission of the married and of women to the priesthood”

“The open call to disobedience shocked me,” Cardinal Christoph Schönborn of Vienna said in a July 7 letter, noting that many professionals would have “long since lost their jobs” if they had called for disobedience. Reminding priests that they had freely promised obedience to their bishop at ordination, he asked, “Can I rely on you?” ….

Les mer om dette her.

8. juli: Acta Sanctorum in Selio

Katolsk /

Fra Wikipedia:

Sunniva-legenden fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen, hvorav den mest omfattende er ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin omlag år 1170. Her fremgår det at Sunniva var en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer .”Det var en hel flokk , menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livs brottsjøer …

Etter en lang sjøreise brakte Gud dette storartede reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke… Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske.”

Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya. Den hedenske Håkon jarl (jarl 970 – 995) dro selv til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn. Sunniva og følget ba da om at fjellet måtte falle over dem heller enn at de skulle falle for hedningenes sverd. ”Og det gikk som de ønsket. Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på en gang og gav tilbake til himmelen de hellige sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri.”

Dette kunne betydd slutten av historien om Sunniva og Seljemennene, men slik ble det ikke: ”Det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den; det utstrålte lys og utsendte en herlig duft.”

I følge Olav Tryggvassons saga het disse handelsmennene Tord Eigileivsson og Tord Jorunarsson. Det endte med at kong Olav Tryggvasson fikk høre historien. Han dro selv til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet og Sunnivas knokler ble skrinlagt i 996. Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Sunnivalegenden har klare legendariske preg. Like fullt er det mange som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. Tusenårsjubileet for Selja som et hellig sted ble feiret i klosteret 7. juli 1996.

Selja ble bispesete i 1068 – bispesetet, og helgenskrinet med den hellige Sunniva og Seljemennene, ble flytta til Bergen i 1170. Les også om dett på katolsk.no.

Et katolsk tidsskrift kritiserer messens syndsbekjennelse

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Tidsskriftet er «The Tablet», som utgis i England. Jeg abonnerte selv på det en gang (bare ett år, tror jeg, 1995) og utover 90-tallet leste jeg det også av og til – men jeg husker ikke at det var så liberalt den gangen. I forbindelse med den nye engelske oversettelsen av messen, latterliggjør de syndsbekjennelsen – ganske sjokkerende.

Det er verd å merke seg at syndbekjennelsen som latterliggjøres, er den vanlige som brukes i den nye messen alle steder; det eneste nye er at man på engelsk nå skal si «ved min skyld» tre ganger – slik det alltid har vært på latin. Jeg kjenner ikke til at verken barn eller voksne i Norge har problem med syndsbekjennelsen, men for noen (liberalere) blir veklegginga på vår synd og skyld mer enn de kan klare. Les selv hva The Tablet skriver:

At Mass we have cards in the pews so we can follow the revised translation of the Mass. The options for different parts are there. This week our parish priest used the homily to speak about it. When he read out the words of the Confiteor, with the changes in bold, he was greeted with gales of laughter and even he had to smile.

I confess to almighty God
and to you, my brothers and sisters,
that I have greatly sinned
in my thoughts and in my words,
in what I have done and in what I have failed to do,
[All strike their breast]
through my fault, through my fault,
through my most grievous fault;

No-one today in their right mind – unless perhaps they have just murdered someone – is going to harp on about «my fault, my fault, my own most grievous fault» while beating their breast, especially if they are reflecting on ordinary everyday thoughts or words that most Mass-goers might be expected to have. The picture the words give of breast-beating illiterate peasants with cloth caps and mud-clotted boots is like something out of Monty Python. …

Father Z. skriver om dette, og har fått en drøss av kommentarer – bl.a. én som sier: «But remember: it is less about the translation than the problem of accepting the Church’s teaching about sin.»

Hva forandret man i St Olav kirke i 1976 – og hvorfor?

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev for et par dager siden om en mastergradsoppgave i kunsthistorie kalt: “Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.” Oppgaven kan i sin helhet leses her.

Under tar jeg med noen sitater fra oppgaven om alter, prekestol, kommunionsbenk – og om marmor. Et stykke nede i sitatene begrunner arkitekten sine valg, og helt på slutten forklarer oppgaveskriveren enkelte liturgiske prinsipper:

I 1954 fikk kirken nye sidealtre. … Kirken fikk ny kommunionsbenk i lys, grønn marmor Kommunionsbenken hadde nå åpning mot koret direkte overfor alteret. (Den gamle kommunionsbenken dekket hele koret.)

… Ut fra bilder kan det se ut som den opprinnelige prekestolen var av tre og hadde muligens relieffer av de fire evangelister. Den hadde også lydbrett over. Når den nye enklere prekestolen i marmor ble satt opp er noe uklart, men det var sannsynligvis ved ombyggingen i 1955-56.

Under punktet i Prinsippbeskrivelsen som heter ”Arbeider som gjelder hele kirken” sies det at: ”Store flater på vegger og tak skal males i en farge. Søyler, ribber og lignende i en annen.” Videre sies det at følgende forandringer vil bli foretatt i koret: Korgulv utgjør ca 61 m². herav senkes eksisterende opphøyet del på ca 30 m² tilsvarende et trinn, slik at hele korgulv ligger på samme nivå.” Likeså fjernes eksisterende høyalter med tabernakel og alter nærmere skip inkludert podier. Tabernaklet skal gjenoppsettes. Videre fjernes marmoroppbygging og marmorskranke mellom skip og kor samt sidealtere på korvegg … Korgulvet utvides mot skipet ved oppbygging i tre trinns høyde og ca 30 lm nye trinn. Eksisterende og utvidet korgulv flislegges med nye fliser som i kvalitet og farge harmonerer med eksisterende fliser. ….. Prekestolen skal også fjernes, og baldakinen på bispestolen fjernes. …”Det skal lages nytt alter i form av sokkel for tabernaklet i granitt. Tabernaklet skal ha ny messingkuppel.” I skipet skal sidealtrene fjernes, og gulvet skal her få ensfarvede fliser. Det som finnes av marmor på veggen skal også fjernes. Det samme gjelder malerirammer. Nåværende høyttaler fjernes og erstattes med nye. ”Det lages nisje under maleri på høyre side av korvegg for ny plassering av St. Olavsarm.” (Denne nisjen ble ikke laget.) ”Eksisterende 12 stk. treskjæringer (6 stk på hver sidevegg i skipet) skap tas ned for ny innsetting. Ny innsetting skal i prinsippet være som nå, men treskjæringene plasseres parvis nærmere hverandre; dypere inn i vegg og med skyggefuge mellom puss og treverk.” …

… Kommunionsbenken i St. Olav ble fjernet ved oppussingen i 1975-76. Arkitekten gir to begrunnelser: Kommunionsbenken var av marmor, og dette hører ikke hjemme i en gotisk kirke og dessuten at dette skulle medføre større enhet mellom skip og kor. Å fjerne kommunionsbenken i forbindelse med ”restaureringen” etter Det annet Vatikankonsil var et allment fenomen. Det er ingen liturgiske krav til kommunionsbenk, men det å fjerne den får liturgiske konsekvenser.

«The sentiment of the day saw the altar rail as an icon of clericalism that expressed a divided body of Christ and as an obstacle to ’the gathering of the faithful around the table of the Lord’. Another justification offered for its removal was to decrease the distance between the congregation and the altar, which admittedly it had done by some twelve feet or so.»

(Boken) Consecrated for Worship mener at kommunionsbenker som er av historisk og arkitektonisk
betydning skal beholdes. Å markere et skille mellom skipet og koret stammer fra 300-tallet. I de første basilikaene ble dette skillet kalt cancelli. I den bysantinske kirken ble etter hvert dette skillet en ikonostas (en hel vegg med dører). Cancelliet ble satt opp for å hindre at alteret ble vanæret. Også i den vestlige delen av Kirken utviklet cancelliet seg på lignende måte som ikonostasen, men den var likevel mer åpen mot skipet. ….

Corpus Christi 1926 – St Olav kirke

Katolsk, Liturgi /

En leser har sendt meg dette bildet av St Olav kirke, fra 1926 (fra St Olav tidsskrift?). Følgende tekst står under bildet: «St. Olavskirken smykket til Kristi legemsfest. Til høyre sees den nye St Josefsstatue.»

Her ser vi tydelig kommunionsbenken – plassert på «vanlig» sted. En leser forteller meg at disse benkene var flyttbare. I bildet fra 1951 (som jeg setter inn igjen, under) er det kommet i alle fall to forandringer; prekestolen er blitt modernisert/ forenklet, og det er kommet kommunionsbenker (i marmor, tydeligvis) som står litt lenger nede på kirkegulvet. (I 1975 skrev forøvrig en av arkitektene at kommunionsbenken og andre ting som var i marmor (bl.a. alteret) måtte bort, fordi det materialet ikke passet inn. Underlig påstand.)

Slik dekket St Olav tidsskrift oppussingen av St Paul kirke

Katolsk, Liturgi /

27. januar 1973 skriver St Olav tidsskrift at St Paul kirke er «nyrestaurert med et glimrende resultat». De hadde et lite bildet av hele kirken på forsiden og et større bildet av koret – NB FØR Weidemanns-korset kom opp – inni bladet. Men ikke emr tekst enn det står under det bildet.

Flere bilder av St Olav domkirke på 1900-tallet

Katolsk, Liturgi /

De tre bildene under viser St Oalv domkirke i 1935, 1940 og 1951. Vi kan se at prekestolen er blitt forenklet i løpet av disse årene. Kommunionsbenken forvirrer meg litt; på første bilde ser vi ingen slik benk, og på det siste bildet står den et par meter nede på gulvet, og ikke på toppen av trappen mot koret – som man vel burde forvente. (Den er på toppen av trappen i St Paul kirke i alle fall – bilder av den komemr snart.) Litt underlig var det også at brudeparet kom så veldig langt inn i koret i brudemessen i 1951. Siste bilde er tatt ved nyinnvielsen i 1976.

(De tre første bildene over er fra http://www.oslobilder.no, som skriver: «Bildene kan lastes ned og brukes vederlagsfritt privat og til undervisning i den oppløsningen de er publisert på oslobilder.»

St Olav domkirke 10. oktober 1976

Katolsk, Liturgi /


Bildet over er tatt fra St Olav tisskrift nr 19 1976, og viser gjeninnvielsen/ velsignelsen av St Olav domkirke søndag 10. oktober 1976.

Hvis vi sammenligner med St Paul kirke i Bergen (under) som ble renovert ved årsskiftet 1972-73, så ser St Olav bedre ut – her ble bl.a. tabernakelet beholdt synlig i apsis. Begge kirkene ble bygget litt framover fra koret (uvisst av hvilken grunn); dette ble tatt bort i Bergen i 1990, men i St Olav ble dette faktisk utvidet til begge sider.

Les videre for å se hele reportasjen i St Olav nr. 19 1976. …

St Olav domkirke 10. oktober 1976Les mer »

En kirke som er restaurert og oppfyller den nye liturgiens krav

Katolsk, Liturgi /

Som en kommentar til de to innleggene jeg nettopp har skrevet om forandringen av St Olav domkirke i 1976, viser jeg et bilde (over) av en kirke som også oppfyller alle den nye messens og de moderne liturgienes krav. Jeg kan legge til at kirken i bildet (the Brompton Oratory i London) har en stor og opphøyet prekestol ca 10 meter nede på kirkegulvet, og et dåpskapell nederst i kirken.

Poenget her er at den nye liturgien ikke krevde at kirken måtte forandres på noen som helst måte. Likevel forandret (ødela) folk kirke etter kirke utover 70-tallet. Les mer om dette her.

Mer om ombyggingen av St Olav domkirke

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev i går om en masteroppgave som beskriver ombyggingen av St Olav domkirke i Oslo i 1976. På en måte er det underlig av oppgaven ikke referer til debatten om menigheten virkelig ønsket at messen skulle feires versus populum (men man diskuterte om det gamle alteret skulle få lov å stå, uten å brukes), om prekestolen skulle rives, om kommunionsbenken skulle tas bort, om dåpskapellet og døpefonten skulle flyttes fram i kirken etc. Dette er etter mitt syn egentlig de viktigste spørsmålene.

Men egentlig er det ikke underlig at oppgaven ikke referer denne debatten; for disse spørsmålene ble ikke diskutert i 1975/76. For man hadde allerede (så vidt jeg vet) brukt et bordalter (som stod foran høyalteret) i ca 10 år, sannsynligvis brukte man ikke kommunionsbenken lenger (men gikk ned på kirkegulvet for å dele ut kommunion), og heller ikke prekestolen. Døpefonten/ dåpskapellet ute i våpenhuset ble muligens brukt utover 70-tallet (eller man hadde brukt et dåpsfat framme i kirken), men nå ønsket man tydeligvis å flytte det.

Muligens er det personer som husker og kan fortelle hvordan man feiret messen og andre liturgier i St Olav kirke de siste årene fram til 1976?

Til sist vil jeg nevne at aller siste setning i masteroppgaven er følgende: «Så gjenstår det for ettertiden å fjerne ”baderomsflisene” og ”Stonehenge-alteret” og få gitt kirken det preg som er en domkirke verdig.»

Gulvflisene er der fortsatt, men etter at nye antemensaler (i 5 elelr 6 ulike farger) ble innkjøpt for et knapt år siden, ser alteret mye bedre ut. Det var biskop Eidsvig som tok initiativ til dette (så langt jeg har forstått). Han gjorde også noe lignende (som sogneprest) i St Paul kirke i Bergen i 1990/91, da et antemensale i tre (med bilder av Kristus og apostlene Peter og Paulus) ble satt foran steinalteret i den kirken. (St Paul kirke ble forøvrig modernisert allerede i 1972.)

Ombyggingen av St Olav domkirke i Oslo i 1976

Katolsk, Liturgi /

Etter et tips i en kommentar her på bloggen i går kveld, har jeg i dag lest en interessant mastergradsoppgave i kunsthistorie fra 2007, skrevet at Samuel Aga: «Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.» Oppgaven kan leses i sin helhet her, og jeg kommer tilbake til den; her bare deler av konklusjonen:

Det ser ut til at man har forsøkt å følge to av Kirkens retningslinjer ved ombyggingen, og det var senere retningslinjer som ikke blir antydet i konsilteksten. For det første at alteret skulle være frittstående og få en mer prominent plassering (at messen skulle feires versus populum, som både biskop og arkitekt var opptatt av i forbindelse med ombyggingen, er som nevnt tidligere i oppgaven ifølge kardinal Ratzinger uten mandat) og at døpefont (dåpskapell) skulle plasseres på en slik måte at hele menigheten kunne delta i dåpshandlingen. Men det ser ut til at den aktive deltakelse sett på en ytre måte dominerte, uten at andre aspekter ble skikkelig tatt vare på, slik som skjønnhet, inspirere til mental deltakelse, organisk utvikling og så videre.

Utover dette virker forandringene som de er inspirert av ideer innen Den liturgiske bevegelse, slik som fjerning av sidealtre og kommunionsbenk, vektlegging av messefeiring versus populum, minimalistisk utforming. I tillegg ble ombyggingen også formet ut fra brytningen mellom en estetiserende arkitekt, og en sogneprest og et menighetsråd som betraktet ombyggingen ut fra en mer praktisk pastoral og økonomisk synsvinkel. Og mellom disse en biskop som forsøkte å megle. …. Ved å gjøre dette blir resultatet slående likt det som ble gjort i mange andre kirker, under påvirkning fra deler av Den liturgiske bevegelse. Av alle disse forskjellige impulser kan det se ut som det er påvirkning fra Consilium (ekspertene som skulle implementere Sacrosanctum Concilium) og Den liturgiske bevegelse som har stått sterkest ved ombyggingen i St. Olav domkirke. Det eneste som skiller seg ut er plasseringen av tabernaklet. Dette fikk en mer tradisjonell plassering enn det som var vanlig ved ombygginger på denne tiden.

Forandringene bærer preg av den livløshet som mange ominnredede kirker fikk i dette tidsrommet og ikke den edle skjønnhet som konsilet ønsket. Etter 1970-tallet ønsket man mer skjønnhet og mindre minimalisme i St. Olav domkirke, som for eksempel at det ble satt opp en Maria-statue for å fremme tro og fromhet. Det er verd også å merke seg at mange av de kirker som ble ”restaurert” i dette tidsrommet har siden blitt ombygget på nytt for blant annet å gjenskape vakrere kirkerom med transcendent karakter.

… Når det gjelder St. Olav domkirke ser det ikke ut til at virkelig dramatiske endringer ble gjort, men de som ble gjort var tidstypiske. Det kan se ut til at enkelte innen Kirken på 1960- og 70-tallet var preget av en oppbruddsstemning (det kardinal Ratzinger kalte kulturrevolusjon) og dette fikk kirkeutsmykning/ interiør unngjelde for. Men det som skjedde i St. Olav domkirke var ingen kulturrevolusjon. Det var en bleket kopi av en kulturrevolusjon foretatt andre steder, og ikke en av de verste kopier.

Kommunionsbenkene er på vei tilbake – eller er de det?

Katolsk, Liturgi /

De er tre ting i måten messene oftest feires på i vår tid som gir lite mening for meg; at man oftest ikke bruker et tradisjonelt alter, men et bord vendt mot folket, at folk mottar kommunion i hånden, og at folk står når de mottar kommunion, isteden for å knele på kommunionsbenken. Disse forandringene ble ikke gjort av Vatikankonsilet, heller ikke av kommisjonen som forandret messen etter konsilet – det ble visst bare slik.

I dag leser jeg at kommunionsbenkene noen steder i USA er på vei tilbake igjen. Og begrunnelsen noen gir er følgende:

Altar (Communion) rails are returning for all the right reasons. Said Father Markey: “First, the Holy Father is requiring holy Communion from him be received on the knees. Second, it’s part of our tradition as Catholics for centuries to receive holy Communion on the knees. Third, it’s a beautiful form of devotion to our blessed Lord.”

James Hitchcock, professor and author of Recovery of the Sacred (Ignatius Press, 1995), thinks the rail resurgence is a good idea. The main reason is reverence, he said. “Kneeling’s purpose is to facilitate adoration,” he explained.

When Stroik proposed altar rails for the Shrine of Our Lady of Guadalupe, “Cardinal [Raymond] Burke liked the idea and thought that was something that would give added reverence to the Eucharist and sanctuary.”

In Eastern Orthodox churches, there is an iconostasis — a wall of icons and religious paintings that separate the nave from the sanctuary — rather than altar rail separating the sanctuary. While the altar rail is usually about two feet high, the iconostasis veils most of the sanctuary. “The altar rail is nothing compared to that,” he says, “and these are our Eastern brethren. We can benefit and learn something.”

I noen kommentarer sier lesere at de ser ingen bevegelse i retning av at kommunionsbenkene nå begynner å komme tilbake – og realister her i Norge må vel si det samme.

Hvorfor forsvant så kommunionsbenkene? Hovedartikellen nevner noen grunner, og en kommentar her, fra Anthony Symondson, SJ, sier følgende:

I have never entirely understood why altar rails were removed beyond discouraging the faithful from receiving Holy Communion kneeling. Some say that they work against a ‘communitarian’ interpretation of worship but that is nonsense. In most churches they are hardly seen from the nave unless one occupies the front benches. Their principle value, beyond supporting kneeling communicants, is that they define the ritual enclosure and perhaps that is the main reason why ‘progressives’ removed them.

Kirken må våge å snakke tydelig mot homoseksualitet

Apologetikk, Generelt, Katolsk /

I går var det for første gang (og ganske sjokkerende) en velsignelse av et lesbisk par i Stavanger (lutherske) domkirke – to kvinner i hver sin flotte brudekjole. Les om det HER og HER.

Jeg leste deretter (fra USA) om katolikker som ber biskopene forkynne tydelig at dette er galt og skadelig for samfunnet:

… The only answer that will move society away from the acceptance of homosexuality and thus same-sex ‘marriage’ is – caritas in veritate – or love in truth. And it is up to the Church to fearlessly preach this difficult, but beautiful message. It is not love to allow your children to rampantly misbehave without correcting them. Speaking as a father of seven children, I will admit that it is often easier to turn the other way and purposely fail to notice misbehavior. But out of love parents must correct and discipline their children, lest they come to harm.

So too the Church, and especially Her shepherds – the fathers of souls – must feed the flock, must teach the truths however difficult and politically incorrect. That is true love.

The Vatican has specifically warned against silence on the hard truths of homosexuality. The man who is now our Pope, while he headed up the Congregation for the Doctrine of the Faith, issued a public document directed to the Bishops of the Catholic Church, stating that silence about the Church’s teachings regarding the spiritual harm of homosexual acts stems from a false charity which is ‘neither caring nor pastoral.’ …

Det ble også referert til en tale kardinal Ratzinger holdt to uker før han ble pave – som også tok opp homoseksualitet:

This Enlightenment culture is essentially defined by the rights of freedom; it stems from freedom as a fundamental value that measures everything: the freedom of religious choice, which includes the religious neutrality of the state; freedom to express one’s own opinion, as long as it does not cast doubt specifically on this canon; the democratic ordering of the state, that is, parliamentary control on state organisms; the free formation of parties; the independence of the judiciary; and, finally, the safeguarding of the rights of man and the prohibition of discriminations. Here the canon is still in the process of formation, given that there are also rights of man that are in opposition, as for example, in the case of the conflict between a woman’s desire for freedom and the right of the unborn to live.

The concept of discrimination is ever more extended, and so the prohibition of discrimination can be increasingly transformed into a limitation of the freedom of opinion and religious liberty. Very soon it will not be possible to state that homosexuality, as the Catholic Church teaches, is an objective disorder in the structuring of human existence. And the fact that the Church is convinced of not having the right to confer priestly ordination on women is considered by some up to now as something irreconcilable with the spirit of the European Constitution.

It is evident that this canon of the Enlightenment culture, less than definitive, contains important values which we, precisely as Christians, do not want and cannot renounce; however, it is also obvious that the ill-defined or undefined concept of freedom, which is at the base of this culture, inevitably entails contradictions; and it is obvious that precisely because of its use (a use that seems radical) it has implied limitations of freedom …

«Fornyelse av liturgien» er målet for den nye engelske oversettelsen

Katolsk, Liturgi /

Messens liturgi trenger i praksis alltid å forbedres og fornyes, men på noen steder og språk mer enn ellers. (I Norge syns jeg f.eks. at de norske høymessene ofte er bedre enn messer på andre språk.) Her er en rapport fra Birmingham i England som viser at noen er i ferd med å ta tak i hvordan messer på engelsk kan feires (mye) bedre:

«The first task of the new Institute of Liturgical Music will be to introduce the singing of the texts of the new ICEL translation of the Missal, and of the Graduale Parvum, in both Latin and English, to clergy and laity alike, as part of the general renewal of liturgy which is the major desideratum of the inauguration of the new English translation of the Missal. The Institute will be launched at the Birmingham Oratory by Archbishop Longley of Birmingham on Saturday September 17th, the first anniversary of Cardinal Newman’s beatification. The principal event of the launch will be the 11 a.m. Mass, which has become the weekly Pilgrimage Mass to the Shrine and Church of Blessed John Henry Newman since his beatification. This Mass, celebrated by the Archbishop, will also provide a showcase for the Graduale Parvum.

Sessions of the Institute will take place, at least during the first year of its life, either as day-courses held for laity on Saturdays, or as evening classes for the clergy, at the Oratory in Birmingham. …

Non iam dicam servos, sed amicos – Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, men venner.

Katolsk, Paven /

Her er starten av pave Benedikts preken i Petersskirken i går, der han snakket en hel del om sin egen prestevielse for 60 år siden:

«Non iam dicam servos, sed amicos» — «I no longer call you servants, but friends» (cf. Jn 15:15).

Sixty years on from the day of my priestly ordination, I hear once again deep within me these words of Jesus that were addressed to us new priests at the end of the ordination ceremony by the Archbishop, Cardinal Faulhaber, in his slightly frail yet firm voice.

According to the liturgical practice of that time, these words conferred on the newly-ordained priests the authority to forgive sins. «No longer servants, but friends»: at that moment I knew deep down that these words were no mere formality, nor were they simply a quotation from Scripture. I knew that, at that moment, the Lord himself was speaking to me in a very personal way. In baptism and confirmation he had already drawn us close to him, he had already received us into God’s family. But what was taking place now was something greater still. He calls me his friend. He welcomes me into the circle of those he had spoken to in the Upper Room, into the circle of those whom he knows in a very special way, and who thereby come to know him in a very special way. He grants me the almost frightening faculty to do what only he, the Son of God, can legitimately say and do: I forgive you your sins. He wants me — with his authority — to be able to speak, in his name («I» forgive), words that are not merely words, but an action, changing something at the deepest level of being. I know that behind these words lies his suffering for us and on account of us. I know that forgiveness comes at a price: in his Passion he went deep down into the sordid darkness of our sins. He went down into the night of our guilt, for only thus can it be transformed. And by giving me authority to forgive sins, he lets me look down into the abyss of man, into the immensity of his suffering for us men, and this enables me to sense the immensity of his love. He confides in me: «No longer servants, but friends». He entrusts to me the words of consecration in the Eucharist. He trusts me to proclaim his word, to explain it aright and to bring it to the people of today. He entrusts himself to me. «You are no longer servants, but friends»: these words bring great inner joy, but at the same time, they are so awe-inspiring that one can feel daunted as the decades go by amid so many experiences of one’s own frailty and his inexhaustible goodness. …

Les hele prekenen her.

Skroll til toppen