Katolsk

Her er underkapittel fire (og i denne omgang siste) fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Katolsk eller alminnelig er det navn som den gamle Moderkirke har hatt fra begynnelsen av. Og i sannhet, våre Fedres Kirke bærer dette navn med rette og med heder.

Den katolske Kirke er den alminnelige Kirke, den er Moderkirken i ordets egentligste forstand, utbredt i alle land, i alle verdensdeler. Den er ikke fra i går eller fra i dag, den har århundrer bak seg, ja snart årtusener, den er jo stiftet av vår guddommelige Frelser selv. Derfor bærer den heller ikke navn etter noe menneske, og forgjeves ville historien lete etter en blott menneskelig opprinnelse.

Den gamle Moderkirke er apostolisk «oppbygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).

Den katolske Kirkes forstandere, paven og biskopene, er apostlenes rettmessige etterfølgere; for den gamle Moderkirke sitter inne med den apostoliske suksesjon. Herved forstås den uavbrutte rekkefølge av biskoper fra apostlenes tid ned til våre dager ved ordinasjon, foretatt av gyldig vigslede biskoper. Derfor har den katolske Kirkes prester makt til å frembære det hellige messeoffer og forvalte sakramentene.

Den overbevisning at man ved å vende tilbake til den katolske eller alminnelige Kirke, kommer tilbake til fedrenehjemmet, …

«Den katolske og apostoliske Kirke.» – fra 1935Les mer »

Det er nå kommet mer informasjon om fredsdagen pave Benedikt inviterer til i Assisi i oktober:

«Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim som søker etter sannhet og godhet»

VATICAN CITY, APRIL 3, 2011 ( Zenit.org ). Her er en pressemelding lørdag fra Vatikanets pressekontor, om Benedikt XVIs pilegrimsreise til Assisi i oktober.

Paven vil reise til Assisi for å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet der i 1986, innkalt av pave Johannes Paul II, som samlet representanter for kristne samfunn og verdens religioner tilen dag for bønn og fred.

* * * * * *

«Pilegrimer for sannhet, pilegrimer for fred»

Assisi, 27. oktober 2011

Den 1. januar 2011, etter Angelus, kunngjorde pave Benedikt XVI at han ønsket å markere 25-årsjubileet for det historiske møtet som fant sted i Assisi den 27. oktober 1986 på et ønske fra den ærverdige Guds tjener Johannes Paul II. På dagen for jubileet, 27. oktober i år, vil Den hellige far til å holde en dag med refleksjon, dialog og bønn for fred og rettferdighet i verden, gjøre en pilegrimsreise til hjemmet til Saint Francis og innbyde andre kristne fra ulike kirkesamfunn , representanter for verdens religiøse tradisjoner, og i noen forstand, til alle menn og kvinner av god vilje, til å bli med ham på denne reisen.

… Hvert menneske er til syvende og sist en pilegrim i søken etter sannhet og godhet. Troende også er stadig på reise mot Gud, derav den muligheten, ja nødvendigheten, tale-og gå inn i dialog med alle, troende og vantro alike, uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme. I den grad det pilegrimsreise av sannheten er autentisk levd, åpner det veien til dialog med de andre, utelukker det ingen og det forplikter alle til å være en byggmester av brorskap og fred. Dette er elementer som Den hellige far ønsker å plassere i sentrum av refleksjon. …

Sitatet fra zenit.org over er fra Googles oversetter (med noen korrigeringer), det er ikke lenge før man faktisk kan bruke denne maskin-oversetteren i praksis.

Dagen skal bestå av fellesskap, måltider, foredrag, refleksjon, men på ingen måte felles bønn, og «uten å ofre ens egen identitet eller gi den former for synkretisme.» F. Hunwicke skriver om dette:

«Considering Papa Ratzinger’s subtlety and his views on the necessarily coherent, non-self-contradictory, nature of the Tradition and of the Magisterium, I can’t help feeling that his intention to have the meeting in that particular place may have, as one its purposes, a resolution of the worrying ambiguities in the original event.

«Can’t we wait and see what actually happens? If all is done with propriety, then presumambly the Holy Father is saying ‘This is what the true contextualised meaning of these occasions is; so let nobody in the future claim that the rough edges in the original format afford precedents for syncretism.’

… Having looked at the latest VIS communique, I see references only to addresses and to ‘silent prayer’. I feel strongly inclined, as I did in January, to trust the Holy Father’s disposition of this event. I suspect that he may intend to bring ‘Assisi’ under the umbrella of the Hermeneutic of Continuity. …

Jeg skrev for akkurat en måned siden om at Vatikanet ikke har tillatt lederen av Caritas International å kunne gjenvelges for en ny periode. Jeg har også lest at Vatikanet burde ha håndtert dette bedre; konsultert med Caritas bedre om dette problemet i forkant etc. – og det kan det sikkert være noe i. I dag leser jeg at George Weigel om spørsmålet i First Thing, og fokuserer på de ideologiske problemene i denne saken. Konfliken har oppstått, skriver han, fordi:

…. it will be because the INGO (International non-governmental organizations) world is dominated by an unbending “progressive” orthodoxy on development and health care questions that sits poorly with Catholic understandings of how people are empowered to break out of the cycle of poverty. INGO shibboleths are also in sharp conflict with Catholic understandings of the best way to fight the AIDS plague in Africa and other poverty-stricken parts of the world. There is very little public evidence that Caritas International, under Ms. Knight’s leadership, challenged the rigidities in INGO thinking that are a real-world obstacle to empowering the poor and to driving down the incidence of HIV/AIDS. A case in point was her address to a “Catholic Networking Session” at the 2010 International AIDS Conference in Vienna.

There, Ms. Knight asked. “Is there a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic? And if so, what is it?” Her first answer: “I fear that there may be people here in Vienna this week who would answer that it is one characterized by dogma, hypocrisy, moralizing, and condemnation.” …. did Ms. Knight challenge this caricature? Not really. The best she could manage was to lament that Catholic AIDS workers (the largest group of non-governmental care-providers for people suffering from AIDS) “are still dogged by these criticisms.”

Nor, in answering her own question, did Leslie-Anne Knight say what she might have said, which is this: “Yes, there is a uniquely Catholic approach to the global HIV pandemic. It is an approach that takes seriously the dignity of the human person, which includes the capacity of men and women to change patterns of behavior that put themselves, …. And it is an approach that refuses to burn incense at the altar of the false god latex, where the real votaries of rigid dogma are to be found among those for whom condoms are instruments of salvation.”

Ms. Knight, I hardly need add, said none of this. To the contrary: she put the authority of her position behind a reiteration of the poverty/stigma/low-educational-levels mythology. Which is to say, she reinforced the rigidities that are the true obstacles to the “development innovation and collaboration” for which she called.

I don’t mean to suggest that Ms. Knight is singularly wrong-headed. What she said (and didn’t say) in Vienna expressed what is quite likely the consensus among many Caritas International-affiliated agencies. These agencies have absorbed from the INGO atmosphere in which they work, and from the governments and international agencies on whose funding they have come to depend, the approach to development and AIDS that shaped Ms. Knight’s speech and rendered it strangely anemic in its Catholic identity.

That identity is what the Holy See is determined to reassert in global Catholic development and health care efforts. As the drama of that re-set unfolds, support for the Vatican’s efforts by the leadership of the U.S. bishops’ Catholic Relief Services would be in order.

Prester fra flere bispedømmer i England stiftet 19. oktober et «Confraternity of Catholic Clergy» – inspirert av pave benedikts besøk i England i fjor. Målet for foreningen er «the sanctification and support of Priests, and in promotion of Priestly life, holiness and mission.»

Fr. Tim Finigan skrev nylig om et nytt møte i foreningen, der bl.a. P. Aiden Nichols holdt et foredrag der han bl.a. snakket om følgende:

… A major theme Fr Nichols urged upon us was the importance of evangelisation for the life of the Church. He suggested that the decline of Catholic life in England according to every measurable criterion, was directly attributable to loss of the imperative for the conversion of England. He compared the failure to be missionary to that obex or obstacle which may be placed by the recipient of a sacrament, preventing its fruitfulness. Just as the removal of the obstacle will enable the reviviscence of grace, so the removal of the obstacle of the lack of missionary activity will enable the revival of the Church – for those within the Church as well as by the reception of those to whom this missionary activity is directed. In other words, people who evangelise will find that their own faith is strengthened by the very fact of doing so.

The theme of the Liturgy was not neglected. Fr Nichols cited the example of St Augustine who was moved by the sacred chant of the Cathedral at Milan. People need the sacrality of the Liturgy to move them to an active faith which recognises the necessity of evangelisation. There was much else of value that I would like to re-read when the address is published. I have not by any means done the paper justice in this brief write-up of some of my notes. …

Jeg har lest om (og skrevet om, bl.a. HER) Father Leonard Klein – luthersk prest fram til 2003, katolsk prest fra 2006 – men ikke fått med meg at han i fjor vår skrev en interessant artikkel om gifte katolske prester, som han kalte «What Can the Catholic Church Learn From Married Priests?» Her skriver han bl.a.:

… Whatever the difference is between celibate clergy and us exceptions, it is, I am convinced, not availability.

There is enough time; there is never enough time. What is true for everyone in the modern world is true also for priests, equally for the celibate as the married. Clergy who bemoan the demands of their office and the lack of personal time are whining. Tough though some of their situations may be, family life would not ease them.

I entered the Catholic Church in 2003 after twenty years as a Lutheran pastor and was ordained to the priesthood in 2006. I have a wife, three children, and five grandchildren. They have claims on my time, as do our large extended families. But many a celibate priest must respond to a large extended family or provide care for aging parents. Priesthood does not bring freedom from family and human obligations, nor should it. The requirements of a nuclear family are more immediate and time-consuming, but it does not seem to me that they establish a categorical difference in availability from the rest of the clergy.

To be sure, married priests can’t easily be sent off for advanced study in Rome. Nor can we move at the drop of a hat. We are in some ways more expensive, but the costs of maintaining and staffing a rectory are considerable. And we are generally cheaper to educate, since we all come to the Church with theological educations and a personal formation refined by the reflection and self-examination that led us to full communion.

So it cannot be the practical arguments that bear the weight for celibacy. ….

Les hele artikkelen her.

«Skal det bare én telefosamtale til før en prest blir suspendert?» Slik avslutter John Allen en artikkel som omtaler behandlingen av anklager mot katolske prester i erkebispedømmet Philadelphia. Der har kardinal Justin Rigali tydeligvis (uten at mange visste det) ikke rapportert videre anklager mot prester som man ikke har funnet troverdige eller alvorlige nok. Men nå har nylig en domstol funnet at 37 av disse prestene har alvorlige anklager mot seg, og diskusjonen blant amerikanske biskoper raser – og de fleste er svært mye strengere i sin praksis. Les Hele John Allens artikkel her, og han avslutter den slik:

…. bishop complained of a “lack of information” from the Philadelphia archdiocese. “We have this massive grand jury report,” he said, “but the responses from the archdiocese so far have been vague.”

Others came to Rigali’s defense, suggesting there may be a “benign” interpretation of choices made by the cardinal and his aides.

Some of the cases in the grand jury report, one bishop said, may involve “boundary issues,” such as an inappropriate conversation with a minor, that do not necessarily rise to the level of sexual abuse. In those instances, the bishop said, a decision not to make a report may have been intended to resist “charter creep,” meaning expanding the purview of review boards beyond their mandate, distracting them from their core purpose.

Another bishop said the Philadelphia situation highlights a key bit of unfinished business: achieving a clearer definition of what precisely constitutes sexual abuse, and how it differs from other objectionable conduct.

“My sense is that some review boards handle these ‘boundary issue’ cases one way, and some boards handle them another way,” one bishop said.

“That doesn’t mean we shouldn’t take them seriously,” this bishop said. “We have to move quickly to address them, but they require a different response than actual sexual abuse.”

In general, most bishops seem hesitant to pass judgment until more facts are in. “At this point, I don’t sense resentment directed at Rigali that in any way approximates what the bishops felt about Bernie Law,” one prelate said, referring to the former archbishop of Boston who resigned in December 2002 amid the first wave of the American crisis.

A final worry expressed by some bishops concerns the impact of the Philadelphia situation upon priests across the country.

The takeaway from Philadelphia, one bishop said, is that no matter how weakly documented a charge may be, it will now automatically result in a report to the police and the review board, and suspension from ministry — meaning that in the court of public opinion, the priest will be branded an abuser.

“Every priest in the country is just one phone call away from disgrace and removal,” the bishop said. “I don’t understand why nobody seems to be speaking up on this.”

St Olav trykket i sitt første nummer av 1965 følgende artikkel, som omtalte at biskop Gran overtok Oslo katolske bispestol noen uker før; 14. desember 1964. De to bildene viser liturgisk både det nye og det mer tradisjonelle: Dette var den aller første koncelebrasjonen i St Olav domkirke, og det var allerede satt et bord foran det gamle høyalteret (som stod fram til 1976) – men på bilde nr 2 ser vi den nye biskopen på sin cathedra, med to prester kledd i dalmatikaer ved siden av seg. Her er hele teksten fra St. Olav ved denne anledning:

EN MILEPEL OG ET PROGRAM

BISKOP JOHN WILLEM GRAN OVERTAR OSLO KATOLSKE BISPESTOL

Bispeskiftet i Oslo katolske bispedømme markerte på mange måter en milepel, uttalelser., omtaler i avisene osv. har understreket denne side av begivenheten. En ung nordmann ble formelt innsatt i embedet, sammen med fire andre av Kirkens biskoper konselebrerte han for første gang messen i St. Olavskirken i Oslo, for første gang ble en del av de nye liturgiske bestemmelser tatt i bruk.

Men det skjedde jo en annen, viktig ting under høytideligheten også. Den nye biskop, John W. Gran skisserte i sin tale ganske enkelt et program for den fullsatte kirke., for prestene, søstrene, gamle og unge legfolk. Det må vel oppfattes som noe av hans arbeidsprogram i tiden som kommer – det var ikke en vanlig takk-for-tilliten tale eller en hilsen til den flokk trofaste, men passive – men idéer helt og fullt basert på verdenskirkens ajourføring, fylt av ny aktivitet, nye tanker og forslag om øket samarbeide. Dessuten er de en rettesnor for katolikkers forhold til medkristne og ikke-kristne i dette land.

Og derfor er biskop Grans tale så viktig at «St. Olav», forsinket av julehelg og hoppende trykningstider, velger nettopp denne tale som «et dokument» fra det som skjedde den 13. desember, på tredje søndag i advent.

Biskop Gran sa bl.a.: Det er naturlig at man ved en slik milepel først ser tilbake. Kjære biskop Mangers, for 32 år siden, i omtrent samme alder som jeg har nå, kom De til Deres gjerning her. Ung, forhåpningsfull og energisk og uten rynker. De er i dag fremdeles ung av sinn, forhåpningsfull og energisk, de rynkene De har fått forteller oss om ansvaret og byrden.

De har, kjære biskop Mangers, kommet som den gode far og som en fredselsker, De har alltid vist pietetsfølelse overfor den norske tradisjon og Deres tid har vært en ekspansjons- og oppbygningstid.

De har alltid tatt konsekvensen av Deres egen overbevisning om hva som var til det beste. Og De omfattes med en dyp og virkelig kjærlighet fordi De er den De er, den gode hyrde.

Og nå er jeg fylt med en slags uro over kanskje a skulle svikte et stort oppdrag, uro, men også glede. Kirken er kommet til en milepel, Konsilet skal gi oss vårt program, og jeg ber om lojalitet overfor alt det nye som følger med Kirkens store oppbrudd.

Noen katolikker føler angst i dette oppbruddet, været er stormfullt. Prester og legmenn må arbeide for å forvandle denne angst i sinnene til forhåpningsfull optimisme.

…

Biskop Gran overtar Oslo katolske bispedømmeLes mer »

Fr Hunwicke er tydeligvis (selv om han ikke sier dette så veldig tydelig) en av de tidligere anglikanske prestene som nå er blitt katolikk og forbereder seg (noen ganske få måneder) på å bli katolsk prest. Som en del av denne forberedelsen var han og flere andre nylig på presteseminaret Allen Hall i London – og hadde en svært fin dag der. Han skriver i dette lille innlegget bl.a. om Msgr. Mark O’Toole (som var min beste, kanskje eneste, støtte da jeg gikk der i 1997-98) og om at den tida nå er over (men som flere av oss norske prester opplevde der i våre år) at presteseminaret og Vatikanet formidler helt ulike ting:

Another splendid day at Cardinal Allen’s Foundation, now long departed from Douay and lodged on the site of S Thomas More’s house in Chelsea. Allen Hall is well equipped with portraits recalling its distinguished past; …

We had a most gracious address from the Rector, Mgr Mark O’Toole, in which he negotiated with immense intelligence and sensitivity the question of our status … the man is clearly no fool. He then assured us that the dark decades when seminaries were less than totally in tune with Catholic Tradition were now just about over. This reassured many of us a great deal; I had dreaded, after the sour decades in the Church of England, having again to steel myself to argue and to fight for the Faith. I doubt if there will be any need for that. Fr Mark is clearly One Of Us. ….

Jeg vil gjerne være med og gratulere med at www.katolsk.no nå i dag har fått nytt utseende. Jeg vet at det har vært mye arbeid, at det har tatt lenger tid enn de fleste regna med, og jeg syns resultatet ser godt ut.

Les mer om fornyelsesprosessen HER.