Katolsk

Gifte prester er et unntak – fra et seminar i Roma

Katolsk, Teologi /

Nylig ble det holdt en konferanse på et av Romas pavelige universiteter, Santa Croce, om «Prestenes sølibat – teologi og praksis». Fra denne konferansen tar Zenit med et intervju med p. Laurent Touze, som hadde holdt et foredrag om bakgrunnen for sølibatskravet.

(Personlig kan jeg si at jeg aldri har ment at Kirken bør oppgi sølibatskravet, og at jeg derfor tydelig ser på min egen situasjon som et unntak. Jeg kan også legge til at det opplevdes nokså dramatisk for 16 år siden å brenne alle broer da jeg sluttet som luthersk prest, ble katolikk og ønsket å bli katolsk prest; fire ulike jobber på seks måneder, til sammen fem og et halvt år ventetid før jeg ble presteviet – det er lettere å tenke tilbakepå slike ting enn å være midt oppe i det. Og i dag må jeg legge til at det fortsatt er ganske så uklart hva jeg kan gjøre som gift prest, og hvordan mine (og min kones) levevilkår skal være – der burde bispedømmet ha klart å være litt tydeligere.)

Så til intervjuet med p. Touze:
ZENIT: Is celibacy a dogma of faith or a discipline?

Father Touze: Neither one nor the other. It isn’t a dogma of faith because we see married priests in the Church today such as, for example, some [priests] of the Eastern Catholic Church. Not all but some admit married priests. Or as has been reminded recently in the Holy Father’s motu propio «Anglicanorum coetibus,» published last Nov. 4: Among the ex-Anglicans who want to return to communion with the Catholic Church, there will be married priests admitted.

ZENIT: With this measure, do you think that one day, celibacy might become voluntary also for priests of the Latin rite?

Father Touze: No, because the Church is understanding more and more the relation between priesthood, episcopate and celibacy. It is something that could be likened to the revelation of a dogma, though it isn’t so at this time; one tends increasingly to understand that a practice must be promoted among all priests and also among Eastern Catholic priests which is truly similar to the one lived in the first centuries.

Vatikankonsilets reform: “Fornyelsen skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss”

Katolsk, Teologi /

På denne bloggen har vi mange ganger diskutert hvordan det andre Vatikankonsilet korrekt skal forstås, og jeg er glad for at Dom Elias Carr i sin artikkel i den nye boka om pave Benedikt (boka som jeg har skrevet om mange ganger den siste uka) understreker og forsterker de argumentene jeg har prøvd å komme med flere ganger. Han skriver bl.a.:

«Det finnes en rekke ulike tolkninger av konsilet. Den ene ytterlighet representeres av dem som simpelthen bestrider konsilets gyldighet og forkaster alt hva det avstedkom. Den andre fløy bebos av dem som ser på konsilet som en stadig pågående revolusjon. Disse sistnevnte anser mer konservative elementer i konsildokumentene som resultater av uheldige kompromisser som hindret konsilets egentlige ånd i å tre klart frem. Denne egentlige ånd må følgelig frigjøres fra de mer moderate dokumenters tekst, og dette er den postkonsiliære tids oppgave. Slik implementeres konsilets sanne ånd.

Det er interessant å merke seg at begge disse tilsynelatende diametralt motsatte tolkninger av konsilet har et felles utgangspunkt: De anser konsilet som et grunnleggende brudd i Kirkens historie. Begge tolkninger skiller skarpt mellom Kirkens pre- og postkonsiliære identitet. De førstnevnte ser i konsilet et svik mot mer enn nitten århundrers katolsk tradisjon, mens de sistnevnte anser konsilet som Kirkens befrielse fra en tridentinsk og motreformatorisk tvangstrøye. Blant de førstnevnte finnes grupper som er lojale mot den avdøde erkebiskop Marcel Lefebvre; de sistnevnte består blant annet av de innflytelsesrike Bologna-teologene, hvis autoritative trebindsverk History of Vatican Two beskriver en kirke som reformeres i henhold til deres egen visjon og ideologi.

Mellom disse to ytterpunkter finnes et bredt spekter av tolkninger som alle har det til felles at de – til tross for alle forandringer – ikke anser Det annet vatikankonsil som slutten på én kirke og begynnelsen på en ny. I dette selskap befinner pave Benedikt XVI seg. Som kardinal blandet hans røst seg med de mange andre som konkurrerte om oppmerksomhet i en mediastyrt verden som foretrekker budskap om skandaler, kontroverser, nymotens påfunn og revolusjoner, fremfor tale om kontinuitet, stabilitet og trofasthet. Nå har den fordums kardinal ikke lenger noen likemenn; som pave når hans røst til verdens ende. …

Vatikankonsilets reform: “Fornyelsen skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss”Les mer »

“Ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter”

Katolsk /

Da jeg i løpet av 1993 nærmet meg Den katolsk Kirke mer og mer, hadde jeg egentlig ingen forhåpninger om at Kirken kunne bøte på det største problemet jeg opplevde innefor moderne teologi, nemlig det skarpe skillet mellom tro og viten. På MF hadde jeg møtt det man kaller fideisme – at man mer tror på tross av enn på grunn av – som jeg må innrømme bød meg sterkt imot, men 15 år senere hadde jeg gentlig resignert, og regnet ikke med at problemet kunne løses. Da jeg så ble katolikk i 1994, ble jeg positivt overraska over at det fantes noen ledende teologer i Kirken som virkelig hadde arbeidd seriøst med forholdet mellom tro og viten, som ikke stod tilbake for noen sekulære filosofer, og som altså virkelig hadde solide svar å komme med. Den viktigste av disse teologene var kardinal Joseph Ratzinger, det oppdaga jeg snart, og derfor har han alltid vært min favoritt innenfor Kirken – og jeg var selvsagt glad da han ble valgt til pave for snart fem år siden.

Dom Elias Carr er også svært positiv til pave Benedikt, og skriver derfor følgende sterke ord om ham i avslutningen av sin artikkel i den nye norske boka om paven:
«Det kan hevdes at ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter. Dette gjør det mulig for ham å yte det pavelige læreembede et enestående bidrag. Hans evne til å føre samtaler med ulike filosofiske og vitenskapelige retninger, og til å bære et levende vitnesbyrd om frelsens budskap, gjør at man skylder ham å lese hans kjernetekster med en særskilt iver og oppmerksomhet. Hjertet i Pavens budskap er hele menneskets frelse. Hans utlegning av frelsen søker å forene de sider ved den menneskelige væren som modernitetens frembrudd adskilte. Det blir således klart at frelse innebærer noe langt mer enn den privatiserte frelse for den individuelle sjel. Hans perspektiv er frelse for hele mennesket som kroppsliggjort sjel, i et vev av mangfoldige relasjoner til andre mennesker, til skaperverket som helhet og til Gud selv. Forkynnelsen av dette budskap nødvendiggjør et åpent forhold til verden og til ulike former for menneskelig erfaring og erkjennelse, slik at evangeliet kan bli forståelig og derved radikalt fornyende, idet det fullbyrdes i kjødets oppstandelse og hele skaperverkets nyskapning. …

“Ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter”Les mer »

En moderne og konservativ biskop i USA – som forteller hvordan Kennedy tok feil for 50 år siden

Generelt, Katolsk /

John Allen skriver i dag interessant om hva som gjør personer (her: biskoper) viktige for samfunnet og for sin tid. Det kan være ulike grunner, men han påpeker hvorfor én amerikansk, katolsk biskop er viktig:

Archbishop Charles Chaput of Denver, who illustrates yet another way a bishop can matter: As an evangelist, an opinion-maker, a writer and speaker. Usually seen as a strong conservative, Chaput can be polarizing because he takes clear positions and defends them with relish. He’s consequential in somewhat the same way as politicians and pundits with bold views and the nerve not to pull their rhetorical punches: Love ‘em or hate ‘em, they’re hard to ignore.

Sometimes accused of being a traditionalist, Chaput is actually a very 21st century bishop in at least one sense: Whatever national influence he wields has almost nothing to do with formal ecclesiastical power. He doesn’t hold office in the bishops’ conference, and certainly can’t compete with Rigali as a Roman heavyweight. I mean no disrespect to Denver, especially since my wife and I now live there, but the mere fact of being the Archbishop of the Rockies is hardly sufficient to leave many people outside the Mountain Time Zone with baited breath awaiting his latest pronouncement.

… …. If you want a sound-bite to sum up Chaput’s message, here’s a recent epigram: “There’s no more room in American life for easy or tepid faith.” Like all such formulae, it’s an invitation to debate: What exactly does that mean?

Allen skriver så et referat av en tale erkebiskop Chaput holdt i Houston 1. mars, på Houston Baptist University, der han bl.a. påpekte at datidas første katolske president gjorde en alvorlig feil for 50 år siden, da han så veldig sterkt skilte mellom sin tro og konsekvensene den ville få i samfunnet. Og han begynte sin tale slik:

One of the ironies in my talk tonight is this. I’m a Catholic bishop, speaking at a Baptist university in America’s Protestant heartland. But I’ve been welcomed with more warmth and friendship than I might find at a number of Catholic venues. This is a fact worth discussing. I’ll come back to it at the end …

I’m here as a Catholic Christian and an American citizen — in that order. Both of these identities are important. They don’t need to conflict. They are not, however, the same thing. … No nation, not even the one I love, has a right to my allegiance, or my silence, in matters that belong to God or that undermine the dignity of the human persons He created.

Fifty years ago this fall, in September 1960, Sen. John F. Kennedy, the Democratic candidate for president, spoke to the Greater Houston Ministerial Association. … His speech left a lasting mark on American politics. It was sincere, compelling, articulate — and wrong. Not wrong about the patriotism of Catholics, but wrong about American history and very wrong about the role of religious faith in our nation’s life. And he wasn’t merely “wrong.” His Houston remarks profoundly undermined the place not just of Catholics, but of all religious believers, in America’s public life and political conversation. Today, half a century later, we’re paying for the damage. … …

Les resten av John Allens stykke her – og hele erkebiskop Charles Chaputs tale i Houston her.

Litt mer om innholdet i den nye norske boka om pave Benedikts teologi

Katolsk /

De seks teologene som skriver om pave Benedikt i boka «Benedikt XVI – Troen og tankens forsvarer», er Fr. Aidan Nichols, OP – Gösta Hallonsten – Maria Junttila Sammut – Dom Elias Carr, Can Reg – Olav Hovdelien – Ståle Johannes Kristiansen.

Det er spennende – om kanskje litt krevende – tanker de presenterer, og i bokas innledningskapittel står det bl.a. følgende om de ulike bidragene:

Den første av de følgende artiklene, av Fr. Aidan Nichols OP, er et bredt anlagt forsøk på en plassering av Joseph Ratzinger innenfor katolsk teologi. Nichols skisserer først fem mulige tilnærmingsmåter til Ratzingers tenkning; hvor man enten kan utgå fra Ratzingers tilknytning til den patristiske fornyelsesbevegelsen ved midten av forrige århundre, fra hans forhold til den parallelle bevegelsen for bibelsk fornyelse, eller fra hans forsøk på å relansere den liturgiske bevegelse. Videre gis et fjerde perspektiv i studiet av måten Ratzinger mottar inspirasjon fra middelalderens teologer på, hans «ny-bonaventurianisme»; et perspektiv som bør sammenholdes med det femte av Nichols’ metodiske forslag: studiet av Ratzingers bidrag til utvidelsen av katolsk ontologi gjennom en større åpenhet for den bibelske åpenbaring sammenholdt med en applisering av elementer innenfor eksistensialisme, personalisme og fe~nomenologi.

Selv velger Nichols et sjette perspektiv for sin artikkel, gjennom en analyse av Ratzingers syn på forholdet mellom teologi og filosofi, som han mener er det mest fremtredende av Ratzingers intellektuelle bidrag til samtiden. …. …..

I sin artikkel om Ratzinger som bibelteolog fremhever også Gösta Hallonsten de personalistiske og relasjonelle drag i hans teologi. Idealet om å sammenholde dogmatikk og eksegese fremheves her som karakteristisk for Ratzinger, …

Litt mer om innholdet i den nye norske boka om pave Benedikts teologiLes mer »

Ønsker å gi et korrekt og nyansert bilde av hvem pave Benedikt er

Katolsk /

Når jeg nå har sett litt på den nye boka om pave «Benedikt XVI – Troen og tankens forsvarer», og bl.a. lest redaktørenes innledning, blir det ganske klart hva boka ønsker å gjøre: Å vise hvem paven virkelig er; nemlig noe mye mer og mer positivt enn det sjablongmessige de fleste har fått med seg. Slik skriver redaktørene:

Allerede som teologiprofessor hadde Ratzinger høstet stor oppmerksomhet både for sitt akademiske skarpsinn og sin evne til formidling; forelesningene hans fylte auditoriene til randen. Som kardinal fikk han tilnærmet kjendisstatus, både i og utenfor Tyskland. Hvor han enn kom for å holde taler eller foredrag stilte folk i hopetall for å høre – inkludert mindre grupper som kom for å protestere. Hele denne bakgrunnen gjorde at valget av Ratzinger til Johannes Pauls etterfølger i 2005 fikk en enorm oppmerksomhet i media, en mediedekning som har ført til at overraskende mange har kjennskap til pave Benedikts bakgrunn som kardinal og fagteolog.

Men kunnskapen om Ratzinger som teolog knytter seg helst til de tema som media har valgt å fokusere på, kanskje særlig de mer kontroversielle beslutninger han måtte ta som leder for Troskongregasjonen, ikke minst overfor marxistisk inspirerte frigjøringsteologer. Media har i stor grad tonet ned alle de positive og livsbejaende visjoner i hans tenkning og forkynnelse. Mer foruroligende er det at de mange alternative fremstillingene av Benedikt XVI ikke når frem i offentligheten, og at de mest unyanserte oppfatninger av ham kan gjenfinnes langt inn i akademiske kretser. Behovet for saklige fremstillinger som kan balansere det negative mediebildet synes derfor stort – ikke minst i norsk sammenheng.

Med denne antologien ønsker vi å formidle noen av de mer helhetlige perspektivene i Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. Studiet av hans egne skrifter og taler gir et fascinerende og tiltrekkende bilde av den nåværende pave, samtidig som det gir noen hint om hvorfor han stadig oftere regnes blant det 20. århundrets store teologiske tenkere. Artiklene i denne antologien kan gjerne leses som innledende bidrag for dem som ønsker å gjøre mer inngående studier av Ratzingers forfatterskap. Skal man sette seg inn i et teologisk verk av det format Ratzinger har levert, i form av artikler, bøker og avhandlinger (og senere i encyklikaer, pavelige brev og taler), er det nødvendig å lete seg frem til de teologiske nøkkelideer som er bestemmende for lesningen av helheten. Denne bokens artikler gir hjelp til slike lesninger, i det de peker på mulige grunntemaer i Ratzingers forfatterskap.

Fra innledningen til boka “Benedikt XVI – Troens og tankens forsvarer”

Katolsk /

Jeg har nå fått tak i et eksemplar av denne interessante boka, og så langt lest gjennom tre av kapitlene. Det står ikke så mye om liturgi i den (dessverre for meg!), men desto mer om Ratzinger teologiske grunnsyn, og hans syn på det sentrale forholdet mellom tro og filosofi, og hans syn på Skriften. Fra bokas innledning kan jeg f.eks. ta med følgende om Ratzingers teogiske vektlegging i fohold til tidligere kirkefedre og teologer:

Valget av kardinal Ratzinger som Johannes Pauls etterfølger var et tydelig uttrykk for kontinuitet fra den populære polske pavens lange pontifikat. For på tross av visse forskjeller mellom de to, stod de hverandre nære på et mer grunnleggende teologisk og kirkelig plan.

Begge var dypt forankret i fornyelsen som spiret frem innenfor katolsk teologi i tiårene før Det annet Vatikankonsil, en fornyelse som brøt med den rådende nyskolastiske teologien. Den teologiske fornyelsen kjennetegnes blant annet ved en sannhetsforståelse som betoner åpenbaringens historiske, dramatiske og personlige (kristosentriske) preg, en ny vektlegging av sannhetens eksistensielle betydning for menneskelivet; dessuten av en tydeligere fremheving enn tidligere av det personlige subjekt (jf. Johannes Pauls personalisme).’ Oppbruddet fra samtidens skoleteologi innbefattet en omfattende gjennomtenkning av thomismens tolkninger av St. Thomas Aquinas. Den representerte likevel ikke et brudd med Aquinas selv, men med det man anså som feilaktige nytolkninger av ham. Derfor ser vi at viktige representanter for katolsk teologisk fornyelse forblir thomistiske, noe som var tilfelle med Karol Wojtyla/Johannes Paul. Det er da interessant å merke seg at Johannes Paul likevel valgte en uttalt ikke-thomist som Joseph Ratzinger til leder for Troskongregasjonen, noe som var et tydelig brudd med en lang kirkelig praksis. Selv stod Johannes Paul altså nærmere thomismen, men gav med dette valget uttrykk for nødvendigheten av en legitim pluralitet med hensyn til teologisk metode.

Teologisk var Ratzinger tydeligere inspirert av den nyskapende teologiske bevegelsen som fikk navnet la Nouvelle théologie. Denne forbindes først og fremst med franske navn som Henri de Lubac og Jean Daniélou, men har også tyskspråklige forløpere som Romano Guardini. Med anknytning til disse tenkerne ble Ratzinger en betydningsfull fornyer av tysk teologisk utdanning som fortsatt var preget av den mer objektiverende nyskolastikken.

Helt fra starten av knyttet den nye teologiske inspirasjonen seg til kirkefedrenes teologi og spiritualitet. Mens Daniélou og Hans Urs von Balthasar først og fremst lot seg begeistre av kirkefedre som Origenes, Gregor av Nyssa og Maximus Confessor, var det Augustin som ble Ratzingers store forbilde – både som teolog og biskop. Her spiller hans møte med de Lubacs skrifter en viktig rolle. Den betydning Augustin og kirkefedrene fortsatt har for pave Benedikt, kom tydelig til uttrykk i hans taler over sentrale kirkefedre under onsdagsaudiensene fra mars 2007 til februar 2008. … …

Intervju med FSSP

Katolsk, TLM /

Hør gjerne dette interessante intervjuet med to medlemmer av FSSP, som forteller hvordan dette prestebroderskapet ble stifta i 1988: Etter bruddet mellom Kirken og SSPX, gikk flere tidligere medlemmer av SSPX til Vatikanet om ba om hjelp til å fortsette sitt arbeid i full enhet med Kirken, og de fikk hjelp ganske fort, først og fremst av kardinal Ratzinger. Intervjuet handler også mye om hvordan man egentlig skal forstå den gamle messen.

Ny bok på norsk: Benedikt XVI – Troens & tankens forsvarer

Katolsk, Teologi /

Jeg gleder meg over nyheten jeg mottok i dag; at Efrem forlag nå gir ut ei bok på norsk om pave Benedikts teologi. Og det er heller ikke ei bok oversatt fra engelsk e.l., det er ei bok skrevet av norske bidragsytere; redaktører er Ståle Johannes Kristiansen og Olav Hovdelien. Så langt vet jeg ikke hvem som har skrevet artiklene i boka, og helt konkret hva de handler om, men jeg håper å få lest den ganske snart. Forlaget skriver selv om boka: «På en klar og lettfattelig måte formidler Benedikt XVI – troens & tankens forsvarer sentrale perspektiver på Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. De ulike bidragene er skrevet av fagpersoner som har arbeidet inngående med tematikken.»

De skriver videre om kardinal Ratzinger/ pave Benedikt XVI:
«Ratzinger var sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning, ikke minst gjennom sitt arbeid som peritus – teologisk spesialist – for biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på konstitusjonen om åpenbaringen, Dei Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som et oppbrudd enn som kontinuitet med den kirkelige tradisjonen, har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i kirkelig posisjon. Men hans hensikt har hele tiden vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi. Dette knytter seg til hans blikk for den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft.»

—–OPPDATERING—–

Jeg er nå blitt informert om at boka har følgende artikler og forfattere:

Dom Elias Carr, Can.Reg. er tilknyttet Stift Klosterneuburg i Østerrike, og arbeider med en doktoravhandling om teologisk antropologi ved Pontificia Università Gregoriana i Roma. Artikkel i boken: Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat. Oversatt av Ole Martin Stamnestrø

Gösta Hallonsten er professor i systematisk teologi ved Lunds Universitet i Sverige. Han var medlem av Den katolske kirkes internasjonale teologkommisjon fra 1992-2002. Artikkel i boken: Paven, Jesus og eksegesen. Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen

Olav Hovdelien (red.) er førstelektor ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. Artikkel i boken: Postsekularistisk konsensus? Om München-dialogen mellom Joseph Ratzinger og Jürgen Habermas

Ståle Johannes Kristiansen (red.) arbeider med en doktoravhandling om Dionysius Areopagitens symbolske teologi, ved Universitetet i Bergen.
Artikkel i boken: Mottakelsens mysterium Integrert mariologi hos Joseph Ratzinger og Hans Urs von Balthasar

Fr. Aidan Nichols, O.P. er tilknyttet dominikanerordenens hus i Cambridge, England: Blackfriars Cambridge. Han er medlem av det teologiske fakultet ved Cambridge University. Artikkel i boken: Joseph Ratzingers plassering innen katolsk teologi. Oversatt av Ståle Johannes Kristiansen

Maria Junttila Sammut er stipendiat ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo, hvor hun arbeider med en doktoravhandling om Joseph Ratzingers historieteologi. Artikkel i boken: Kristen teologi mellom det Absolutte og historiske prosesser

P. Arnfinn i Helsinki – i ei ortodoks kyrkje

Katolsk /

P. Arnfinn skriv interessant at han har vore i Helsinki og halde foredrag om kardinal Newman, og sist sundag var han med på den heilage (ortodkse) liturgien.

I dag gjekk fr Antoine og eg til Liturgien (messa /evkaristien) i ei finsk-ortodoks soknekyrkje like ved; Treieningskyrkja, eit sokn for russisk-talande ortodokse. Vanlegvis er det Johannes Krysostomos-liturgien som blir feira; i dag var det Basilios-liturgien, kanskje fordi det er fyrste sundagen i fastetida (som i år fell på same tid som den vestlege/katolske). Lesinga, som blir sungen/resitert, var frå Hebrearbrevet 11 og evangeliet, også resitert, var forteljinga om Natanael og Filip. “Kom og sjå!”, seier Fiilip då Natanel tvila på om Filip verkeleg hadde funne Messias. “Kom og sjå!”, Gud har gjort seg synleg i Jesus Messias; han har verkeleg teke på seg menneskeleg natur! Presten som preika, med stor iver, knytte dette til den ortodokse ikontradisjonen; Kyrkja feirar ‘Ortodoksiens siger’ til minne om at ikonoklastane (dei som i oldkyrkja ville forby ikonar) vart overvunne. Kristen, ortodoks (rett) tru er trua på at at “Ordet vart kjøt”; at Jesus er sann Gud og sant menneske. Heile frelsa avheng av det.

Les meir om dette her.

Gårsdagens Angelus: Kristus, den nye Adam, er ydmyk og lydig – et eksempel for oss

Katolsk, Liturgi /

Før gårsdagens Angelus-bønn på Petersplassen tok pave Benedikt naturlig nok utgangspunkt i fastetida generelt og i teksten om Jesu faste og fristelse i ørkenen spesielt. Og han sa bl.a.:
It is evident that there is an insistence on the fact that the temptations were no accident but the consequence of Jesus’ choice to carry out the mission entrusted to him by the Father, to embrace completely his reality as beloved Son, who hands himself over entirely to the Father. Christ came into the world to free us from sin and the dangerous fascination of planning our lives without God. He did it not with high-sounding proclamations, but by personally struggling against the Tempter, right to the cross. This is an example for all: The world improves beginning with ourselves, changing what is not right in our lives with the grace of God.

Of the three temptations that Satan proposes to Jesus, the first has to do with hunger, that is, material need .. (the next one) is the deception of power, and Jesus unmasks this temptation and rejects it … Power is not to be worshiped but God alone, truth and love.

Finally, the Tempter proposes that Jesus perform a spectacular miracle … We must never try an experiment in which God is supposed to respond and show himself to be God: we must believe in him! We must not make God “material” for our “experiment”! Referring again to sacred Scripture, Jesus opposes to human criterion the only authentic criterion: obedience, conformity with God’s will, which is the foundation of our being. This too is a basic teaching for us: If we carry the Word of God in our heart and in our mind, if it enters into our lives, if we have confidence in God, we can reject any sort of deception of the Tempter.

Moreover, from the whole story there clearly emerges the image of Christ as the new Adam, Son of God, humble and obedient to the Father, unlike Adam and Eve, who in the Garden of Eden gave in to the seductions of the spirit of evil to become immortal without God.

Les alt pave Benedikt sa her.

25. mars er 15 år siden Evangelium vitæ kom ut – messe planlagt for markere dagen

Katolsk /

«Livets Evangelium er hjertet i Jesu budskap som Kirken kjærlig tar imot og forkynner trofast og frimodig som «det glade budskap» til mennesker i enhver tidsalder og i alle kulturer. …Ved frelsens frembrudd proklameres den glade nyhet om et barns fødsel: «For jeg har en stor glede å forkynne dere, og den skal bli hele folket til del: I dag er deres frelser født, her i Davids by; det er Messias, Herren!» (Luk. 2,10-11). Kilden til denne «store glede» er Frelserens fødsel; men julen åpenbarer også den fulle mening med hvert menneskes fødsel, og den gleden som ledsager Messias’ fødsel, gir opphav til glede ved hvert menneskes komme til verden (kfr. Joh. 16,21). … …

Mennesket er kalt til et liv i overflod som langt overgår menneskets jordiske eksistens, fordi det dreier seg om å ha del i Guds eget liv. … … Kirken vet at Livets Evangelium, mottatt fra Vår Herre, finner gjenklang i menneskenes hjerter hvor Guds lov er skrevet inn (kfr. Rom 2,14-15) – hos troende såvel som ikke-troende – fordi det på underfullt vis både oppfyller alle hjertets forventninger og langt overgår dem. … …

Mennesker som bekjenner seg til Kristus, må i særlig grad forsvare og fremme denne rettighet, oppmerksomme som de er på denne veldige sannhet som Det annet Vatikankonsil minner oss om: «Han, Guds Sønn, forenet seg på et vis med hvert menneske ved sin inkarnasjon.» Denne frelsende hendelse viser oss ikke bare Guds grenseløse kjærlighet, han som «så høyt elsket verden, at han gav sin enbårne sønn til pris» (Joh 3,16), den viser oss også hver persons uforlignelige verdi.

Mens Kirken trofast betrakter Frelsens mysterium, anerkjenner den stadig på ny dette under. Kirken føler seg kallet til å forkynne dette budskap som er kilde til uovervinnelig håp og sann glede i enhver tidsalder. Det glade budskap om Guds kjærlighet til mennesket, det glade budskap om menneskets verdighet, og det glade budskap om livet er ett og det samme budskap.»

Hele encyklikaen kan leses her på norsk. Jeg skriver om dette nå, fordi jeg leste at en messe skal feires (i New York) for å markere årsdagen for den viktige encyklikaen om livets ukrenkelighet, og biskop emeritus av New York, kardinal Egan, da skal feire den tradisjonelle latinske messen.

Edward Cardinal Egan, Archbishop Emeritus of New York, will celebrate a Pontifical Mass to mark the 15th anniversary of Evangelium Vitae (“The Gospel of Life”), the pro-life encyclical by Pope John Paul II. … Edward Cardinal Egan will celebrate the Mass according to the Roman Missal of 1962, the form of the Catholic Church’s Mass before the Second Vatican Council.

According to Richard Janniello, past Grand Knight of the Agnus Dei Council, this is the second year the Knights have sponsored a special Mass for the Feast of the Annunciation. “It was no coincidence that John Paul II issued his great pro-life encyclical on the Feast of the Annunciation and Incarnation. It’s the preeminent pro-life Feast in our Catholic calendar,” he said, “because it reminds us every year that Our Lord’s human life was sacred from the very moment of His conception in the womb, already nine months before His birth.”

Evangelium Vitae explicitly recognizes this link in its opening words: “Mary’s consent at the Annunciation and her motherhood stand at the very beginning of the mystery of life which Christ came to bestow on humanity. Through her acceptance and loving care for the life of the Incarnate Word, human life has been rescued from condemnation to final and eternal death.”

Les mer om det her.

En bloggende prest skriver om blogging

Data/blogg, Katolsk /

Father Longenecker skriver om pave Benedikts oppfordring til prestene om å bruke Internet mer, om hvordan han selv ser på sitt bloggende arbeid; ikke så mye som (kringkasting) ‘broadcasting’ som ‘narrowcasting’. Moderne teknologi gjør det veldig mye lettere enn før å blogge, lage radioprogrammer (podcasting), og til og med videoer, og man konsenterer seg da gjerne heller om en litt smalere interessegruppe, heller enn å prøve å nå alle. Men selv om han nok har en nokså fast lesergruppe, opplever han stadig å få tilbakemeldinger fra andre som nokså tilfeldig har kommet over et av inneleggene gjennom Google e.l. – det samme gjør jeg selv også ganske ofte. Slik skriver han:

My blog, Standing on My Head has a daily readership of about 2,000 people. They visit my blog from across the USA and around the world. They come back for my own peculiar blend of Catholicism, comment on converts, apologetics, humor, inspiration and personal information. Not only can I publish instantly and globally, but the medium is friendly. Regulars make comments and discussions get started on what I have posted.

Because of the “narrowcast” element it sometimes feels like I am not evangelizing at all, but simply “feeding the sheep.” There is nothing wrong with a pastor feeding the sheep, but I have had enough e-mails over the years to know that a good number of people have returned to the Church, come into full communion with the Church, or had serious questions answered about the Catholic faith through my writings. They tell me that my blog encourages them, entertains them and makes them think about the faith, helps them through difficulties and keeps their faith alive.

Many Anglicans on the verge of coming into full communion read my blog and a good number tell me that it has been one of the helpers for them in their journey home.

I would encourage priests who like to write, and have good communication skills, to launch out into the new media. The technological side isn’t too difficult to master, and once you get going you’ll be surprised the number of people you touch.

What to write on a blog? Keep it short. Make it daily. Most of all, speak the truth simply and with enthusiasm, and before you let down your net make sure you have spent time with God, for before Christ told the disciples to let down their nets he told them to “cast out into the deep.”

Nettverk for katolsk teologi – seminar og årsmøte

Data/blogg, Katolsk /

I fjor ble det stifta et Nettverk for katolsk teologi, og 8. mars i år inviterer nettverket til et interessant seminar om «Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn» på Menighetsfakultetet (les om det her) – og årsmøte. De melder at de nå har 38 medlemmer (jeg ble selv medlem for et par uker siden) og de skriver også:

«Nettverkets viktigste virksomhet ved siden av det årlige seminaret er driftingen av nettstedet www.teologinettverk.no. Nettstedet har i løpet av det siste året hatt flere viktige oppslag – om seminarer, disputaser, nye bokutgivelser og anmeldelser av ny faglitteratur (til sammen 13 oppslag). Nettstedet bærer fortsatt preg av å være i en oppstartsfase, og har ikke oppnådd det aktivitetsnivået som årsmøtet og arbeidsgruppen ønsket. Dette skyldes dels at bare et fåtall av medlemmene bidrar med nyhetsstoff, lesefrukter osv, slik årsmøtet oppfordret til.»

Det er litt trist at nettstedet ikke brukes mer, for da blir folk heller ikke oppmuntra til å besøke sidene særlig ofte. Hvordan kan man få flere til å skrive, tro?

Første nummer av “St. Olav kirkeblad”

Katolsk /

Som mange vel vet, er Broen og St. Olav tidsskrift slått sammen, og første nummer av det nye St. Olav kirkeblad er nå ferdig, det kan leses HER (pdf), og kommer vel om ikke lenge i postkassene.

I dette nummeret skriver biskop Eidsvig (på s 2) om grunnene til at man valgte å slår sammen Broen og St. Olav, og han har følgende ønsker for det nye, sammenslåtte bladet: » (1) At St. Olav forklarer den katolske tro slik at den kan forstås av mennesker av god vilje. Katolsk apologetikk er nødvendig. (2) At bladet observerer og kommenterer norsk kirkeliv. (3) At St. Olav forblir åpent for kritikk og debatt.»

Redaktør Heidi Øyma skriver så litt (på s 3) om hvordan det nye bladet vil bli, og sr. Anne Bente Hadland (på s 4-5) går gjennom litt av St Olavs lange historie helt fra starten i 1889.

Alvorlige møter i Vatikanet i dag – om skandalene i Irland

Katolsk /

Norske aviser skriver i dag om møtene som skal være i Vatikanet i dag om pedofiliskandalene i Irland. (Jeg husker at jeg hørte om dem første gang for nesten 15 år siden, det er skandaløst at de ikke klarte å rydde opp skikkelig allerede den gangen.) Slik skriver Aftenposten:

Skandaler som kommer innenfra den romersk-katolske kirken er naturligvis vanskeligere og mer ydmykende, sa Vatikanets utenriksminister Tarcisio Bertone da han mandag holdt en messe med irske biskoper. Men skandalen kan overkommes gjennom tro og bønn, framholdt han.

Biskopene skal senere mandag ha møter med pave Benedikt XVI om skandalen som har rystet Irland.

Og slik skriver Vårt Land:
Pave Benedikt, 24 irske biskoper og flere sentrale ledere i Vatikanet skal holde tre møtesesjoner. Samtalene er ment som et svar på den irske Murphy-kommisjonens rapport, som felte en knusende dom over den katolske kirkens misbruk av barn i landet.

Vatikanet uttalte allerede i desember at paven kommer til å skrive til det irske folket om krisen, noe som vil bli første gang en pave utformer et dokument som utelukkende dreier seg om katolske presters misbruk av barn.

Irland har vært i en sjokktilstand siden rapporten ble offentliggjort i november i fjor. I rapporten slås det fast at den katolske kirken i Irland har vært «besatt av» å skjule misbruk av barn i Dublin erkebispedømme fra 1975 til 2004. «Ikke spør, ikke fortell» skal i alle disse årene ha vært den rådende holdningen innad i kirken.

Program om unge dominikanerinner hos Oprah

Katolsk /

Se gjerne disse programmene om the Dominican Sisters of Mary, fra Ann Arbor, Michigan, som blir presentert på en god måte på the Oprah Winfrey Show. De er nå ca 100 søstre, med en gjennomsnittsalder på 26 år.

Redigering av bloggen – et eksempel

Data/blogg, Katolsk /

Jeg fikk nylig et «tilbakeping/ traceback» fra en annen blog til mitt innlegg «Hva ønsker bloggene å formidle?» (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:

Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.

Jag beklagar den ofta aggressiva kritik som ”Katolsk Vision” riktar mot Kyrkan, ofta i ett tonläge som inte har något med evangeliet att göra.

Från stiftets sida har vi försökt att föra samtal med ”Katolsk Vision”, men intresset för att delta i dessa samtal har inte varit så stort som jag förväntat mig mot bakgrund av den skarpa kritik som framförts från ”Katolsk Vision” gällande svårigheter att komma i dialog med Kyrkans ledning. Jag vädjar till dem som står bakom ”Katolsk Vision” att ompröva sina ställningstaganden och söka sig tillbaka till det som är Kyrkans tro.

Stockholm 8 september 2009
Den saliga Jungfrun Marias födelse

+ Anders Arborelius OCD

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-tallet

Katolsk, Liturgi /

Kenneth Whitehead skriver i sin bok «Mass Misunderstandings» videre om hvodan liturgiforandringene ble gjennomført – mest av liturgieksperter, som stort sett fikk sine forslag akseptert av biskoper og Vatikanet. Dette skjedde etter at Vatikankonsilet hadde vedtatt et balansert og forsiktig dokument om liturgien (se her), som også erkebiskop Marcel Lefebvre stemte for. Her er et sitat fa s 102-104 i Whiteheads bok (før han går over til å se på en del enkeltsaker; bl.a. om at liturgiekspertene vant fram med sitt syn om at man skulle stå når man mottar kommunion, men ikke med sitt ønske om at folk ikke skulle knele i kirkene i det hele tatt, og at knelebenkene burde tas bort):

…. … there is probably no single or easy answer to the overall question of why the things that went wrong did go wrong. We have already adverted to some of these reasons: an imperfect understanding of the Council’s intentions; the abrupt and seemingly unplanned way that so many things were changed, often in no particular order and without many explanations being provided; and the fact that most priests did not really understand what was happening and why. There was also a fairly general failure on the part of Church authorities to understand that any change, even a needed and legitimate change, in people’s deep-seated habits of prayer and worship, was bound to have consequences. These consequences should have been anticipated and taken into account. Nor was it just a matter of not disturbing people’s habits: constant changes too easily do accustom us to regard the Mass and the sacraments as malleable things, as things that we can devise and control, rather than things coming to us by the will of Christ in the Church.

To all these reasons there must be added yet another one, namely. the undue influence of modem «liturgists,» that is, liturgical experts too often intent upon their own in-group ideas rather than upon the needs and sensibilities of the faithful. Reliance on «experts» and «professionals,» rather than upon reason and common sense, has in many ways been the bane of the post-conciliar period generally.

Then, of course, there was the too frequent and marked impatience and sometimes even the arrogance of some of those in authority, relying uncritically upon their experts, and prone to dig in their heels when faced with perceived resistance to, or criticism of, many of the changes that were being made.

And yet again, in a much more general sense, it should also have been more clearly recognized by Church authority that concepts such as «noble simplicity» and «full, conscious, and active participation» in liturgical celebrations, although consciously and honestly launched by the Council itself, were almost inevitably going to be interpreted in different ways by different people. For some, «noble simplicity» can apparently mean denuding churches of statues and stations of the cross, or dismantling decorative altar rails or screens …

Mer om hvordan liturgiforandringene ble gjennomført på 60-talletLes mer »

Skroll til toppen