Katolsk

Langrfredag holdt Fr. Raniero Cantalamessa (som er ‘pavens predikant’ og har holdt preken i Peterskirken på denne dagen flere år) en preken, der han etter en lang, teologisk diksusjon om Kristus som yppersteprest og messen som offer, avsluttet på denne måten (nokså uheldig og lite gjennomtenkt, og 10 av disse ordene er i dag over hele verden):

By a rare coincidence, this year our Easter falls on the same week of the Jewish Passover which is the ancestor and matrix within which it was formed. This pushes us to direct a thought to our Jewish brothers. They know from experience what it means to be victims of collective violence and also because of this they are quick to recognize the recurring symptoms. I received in this week the letter of a Jewish friend and, with his permission, I share here a part of it.

«He made us pass / From slavery to liberty,
From sadness to joy, / From mourning to celebration,
From darkness to light, / From servitude to redemption
Because of this before him we say: Alleluia.»

Les hele prekenen her.

OPPDATERING 5/4:
P. Cantalamesa har beklaget det han sa – og det ser ut til at akkurat den stormen la seg nokså snart. Aftenposten tar med en NTB-melding slik:
«I dag beklaget også Cantalamessa utsagnet:
– Hvis jeg mot min vilje såret følelsene til jøder og ofre for pedofili, så er jeg oppriktig lei meg, og jeg ber om forlatelse, sier han til avisen Corriere della Sera, ifølge NTB.»

Bakgrunnen for reaksjonene er at Kirken i USA siden 2002 har hatt strengere regler for hvordan man skal behandle (mulige) seksuelle overgripere enn noen andre institusjoner i hele verden – og at kardinal Ratzinger var med på å få de strenge reglene på plass. På en slik bakgrunn opplever de medias hardkjør i det siste som svært tendensiøst og urettferdig.

Jeg skal her nevne tre reaksjoner. Først fra George Weigel, som jeg skriver mer om her (og jeg har allerede nevnt New Yorks erkebiskop Dolans reaksjon her).

Dernest er Brooklyns biskop Nicholas DiMarzio referert slik: … he called upon the priests and people of the Diocese of Brooklyn to stand up with him and “besiege The New York Times. Send a message loud and clear that the Pope, our Church, and bishops and our priests will no longer be the personal punching bag of The New York Times.”

Bishop DiMarzio’s spirited defense of the Holy Father was based on the decision of The New York Times editors to, “Omit significant facts,” and ignore the reality that the Congregation for the Doctrine of the Faith, which Cardinal Ratzinger headed up, did not have competency over Canonical Trials in 1996. Moreover, Bishop DiMarzio continued “…the priest in question, Father Murphy was in the midst of a Canonical Trial. He died before a verdict was rendered.”

Til sist vil jeg nevne kardinal William Levada, tidligere erkebiskop i San Francisco, nå kardinal Ratzingers etterfølger som leder av Troskongregasjonen. Han sparer heller ikke på kruttet:

… today’s Times presents both a lengthy article by Laurie Goodstein, a senior columnist, headlined “Warned About Abuse, Vatican Failed to Defrock Priest,” and an accompanying editorial entitled “The Pope and the Pedophilia Scandal,” in which the editors call the Goodstein article a disturbing report (emphasis in original) as a basis for their own charges against the Pope. Both the article and the editorial are deficient by any reasonable standards of fairness that Americans have every right and expectation to find in their major media reporting. …

Amerikanske biskoper reagerer svært sterkt på hvordan Den katolske Kirke nå omtalesLes mer »

Jeg strever litt med å huske når jeg ble informert (om det var tidlig på 90-tallet, eller da jeg var feltprest 1986-88) om den generelle frekvensen av seksuelt misbruk av barn og ungdom, både i vårt eget land, og nokså generelt for alle samfunn – for jenter regnet man med at opp mot 10% ville bli misbrukt på en eller annen måte, for gutten var prosentandelen noen lavere. En slik virkelighetsbeskrivelse må føre til en høy grad av realisme, også innefor Kirken (at disse problemene vel aldri helt kan unngås), samtidig som de sier oss at det skjer mange slike misbruk rundt om i hjemmene, på skolene, i idrettslagene osv. – men de fleste av disse sakene blir det aldri skrevet noe om.

Den kjente katolske forfatteren, George Weigel, tar utgangspunkt i lignende tall når han i First Things nylig skriver om hvor urettferdig Den katolske Kirken blir behandlet mht slike saker (her må vi også huske hvor enormt strenge man har vært i Kirken i USA de siste åtte årene):

The sexual and physical abuse of children and young people is a global plague; its manifestations run the gamut from fondling by teachers to rape by uncles to kidnapping-and-sex-trafficking. In the United States alone, there are reportedly some 39 million victims of childhood sexual abuse. Forty to sixty percent were abused by family members, including stepfathers and live-in boyfriends of a child’s mother—thus suggesting that abused children are the principal victims of the sexual revolution, the breakdown of marriage, and the hook-up culture. Hofstra University professor Charol Shakeshaft reports that 6-10 percent of public school students have been molested in recent years—some 290,000 between 1991 and 2000. According to other recent studies, 2 percent of sex abuse offenders were Catholic priests—a phenomenon that spiked between the mid-1960s and the mid-1980s but seems to have virtually disappeared (six credible cases of clerical sexual abuse in 2009 were reported in the U.S. bishops’ annual audit, in a Church of some 65,000,000 members).

… …

I Sverige har mange katolske tidsskrift og blogger kommet pave Benedikt til forsvar; de hevder at gamle overgrepsskandaler helt urettmessig nå blir brukt mot ham. Bl.a. har Katolsk Observatör oversatt en artikkel av John Allen: ‘Att hålla i minnet vad som är vad i fråga om Benedikt och krisen’.

En annen artikkel roser pave Benedikt for hans mot mht disse vanskelige sakene, og en tredje sier at ‘Att sätta likhetstecken mellan celibat och pedofili – grov och felaktig förenkling’

Signum-bloggen har også en artikkel som sier at ‘New York Times anklagade påven med fejkade dokument’.

Professor ved MF, og katolikk, Bernt T Oftestad, skrev i går i Vårt Land et leserinnlegg, som tar utgangspunkt i p. Arnfinns Harams kronikk i Aftenposten siste uke – som jeg skrev om her. Her skriver Oftestad bl.a.:

«I Aftenposten 24. mars anfører pater Arnfin Haram at opphevelse av kravet om sølibat for det alminnelige presteskap vil bidra til å forhindre overgrepskriminalitet i Kirken. Men også en gift katolsk prest vil kunne være overgriper. Her er ekteskap ingen hindring. I det katolske systemet ville han imidlertid ha vært beskyttet av den hemmelige forvaltning innen hierarkiet – forflyttet, men ikke anmeldt. De skjebnesvangre virkninger av det katolske hierarkiets autoritære struktur og det overdrevne hemmelighold er kommet for dagen gjennom overgrepssakene.

Man bør endre mentalitet og kultur innen hierarkiet. Krisen er ikke påført kirken utenfra. Vi står overfor en indrekirkelig krise.»

At presteskapet har sitt eget fellesskap, med en indre lojalitet, er det ingen tvil om. Og at det kan være uheldig i denne sammenheng er det nok noe i, men det er knapt den mest sentrale faktoren i overgepsskandalen. Jeg var selv i Forsvaret i 3 år (som feltprest) og oppdaget der det sterke fellesskapet offiserene der har, og flere andre profesjoner har også et sterkt indre samhold, f.eks. politiet og legene. Et slikt fellesskap er ofte en styrke og en hjelp, selv om det også kan ha negative konsekvenser (for utenforstående) av og til.

For meg er det nok en viktigere måte å forklare problemet på, at holdningen i hele samfunnet til slik misbruk var annerledes inntil ganske nylig, det vitner jo fortellinger fra skoler og ulike barneinstitusjoner om også her i Norge – og legene trodde tydeligvis at terapi kunne helbrede forbryterne. Hvor lenge er det f.eks. siden lærere, helsesøstre o.l. i Norge ble pålagt å anmelde seksuelle misbruk av barn og ungdommer når det fikk mistanke om det – er det så mye mer enn 15-20 år?

Alt dette er svært beklagelig (og det er riktig at man skulle kunne vente seg noe mer av Kirken), men det blir samtidig ubalansert på man angriper Kirken uproporsjonalt mye – som man nå gjør. Den katolske Kirke har jo også for noen år siden ryddet opp forholdsvis godt. Her er f.eks. reglene i Den katolske Kirke i Norge om hva man skal gjøre ved seksuelt misbruk av barn og unge – fra 2003.

Overgrepsskandalene er et alvorlig problem for Den katolske Kirke, men katolikker flest føler at det er svært urettferdig når pave Benedikt personlig blir beskyldt for å være medansvarlig. Slik skrev zenit.org i går:

Archbishop Timothy Dolan of New York brought hearty approval from a standing-room-only crowd at St. Patrick’s Cathedral on Palm Sunday when he defended Benedict XVI against «unrelenting insinuations» in the scandals of sexual abuse.

According to the Associated Press report of the archbishop’s words, the congregation responded with 20 seconds of applause. … …

Father Thomas T. Brundage var ansvarlig for behandlinga av presten som forgrep seg på døve barn fra 1950 til 1974, da man senere satte i gang en prosess for å få tatt fra presten alle presterettigheter, sier han aldri er blitt kontaktet av New York Times eller andre aviser – som kanskje ville sjekke at det de skrev var korrekt. Mye av det avsiene skriver er feil, og F. Brundage skriver også svært tydelig at kardinal Ratzinger/ pave Benedikt er en av de som har jobbet aller mest for å få sannheten fram i lyset, og straffe overgriperne. Han skriver bl.a.:

… In 1996, I was introduced to the story of Father Murphy, formerly the principal of St. John’s School for the Deaf in Milwaukee. It had been common knowledge for decades that during Father Murphy’s tenure at the school (1950-1974) there had been a scandal at St. John’s involving him and some deaf children. The details, however, were sketchy at best.

Third, the competency to hear cases of sexual abuse of minors shifted from the Roman Rota to the Congregation for the Doctrine of the Faith headed by Cardinal Ratzinger in 2001. Until that time, most appeal cases went to the Rota and it was our experience that cases could languish for years in this court. When the competency was changed to the Congregation for the Doctrine of the Faith, in my observation as well as many of my canonical colleagues, sexual abuse cases were handled expeditiously, fairly, and with due regard to the rights of all the parties involved. I have no doubt that this was the work of then Cardinal Ratzinger.

Fourth, Pope Benedict has repeatedly apologized for the shame of the sexual abuse of children in various venues and to a worldwide audience. This has never happened before. He has met with victims. He has reigned in entire conferences of bishops on this matter, the Catholic Bishops of Ireland being the most recent. He has been most reactive and proactive of any international church official in history with regard to the scourge of clergy sexual abuse of minors. Instead of blaming him for inaction on these matters, he has truly been a strong and effective leader on these issues.

Finally, over the last 25 years, vigorous action has taken place within the church to avoid harm to children. Potential seminarians receive extensive sexual-psychological evaluation prior to admission. Virtually all seminaries concentrate their efforts on the safe environment for children. There have been very few cases of recent sexual abuse of children by clergy during the last decade or more. …

LES MER OM DETTE HER.

Dette skriver erkebiskop Dolan i New York på sin egen blog, etter først å ha innrømt at Kirken sviktet på dette området tidligere:

The sexual abuse of our young people is an international, cultural, societal horror. It affects every religion, country, family, job, profession, vocation, and ethnic group.

That, of course, is another headline you’ll never see.

Erkebiskopen innrømmer at også Kirken har mye å svare for mht behandlingen av slike saker tidligere, men at de nå (i alle fall i USA) gjør mer enn noen andre grupper i samfunnet.

John Allen skrev også en kommentar i forgårs, der han skriver at Kirken må fortsette å være ærlig mot seg selv, og ikke skjule noen av misbrukene eller tildekningsforsøkene som skjedde tidligere, men han oppklarer mange misforståelser om hva Kirken har gjort og gjør på dette området, og sier bl.a. at etter kardinal Ratzinger (for første gang) fikk ansvar for disse sakene i 2001/02, har han vært svært kontant overfor overgriperne. 80% av prestene der anklagene har kommet til Vatikanet har mistet sine presterettigheter, 60% faktisk uten den kirkelige rettsaken de vanligvis har krav på – fordi anklagene virket så klare, har de bare administrativt blitt avskjediget.

Erkebiskop Dolan reagerer sterkt på hvordan paven urettferdig blir behandlet, og skriver også følgende i sitt innlegg: …

Ingen gjør i dag så mye for å avdekke seksuelt misbruk som Den katolske KirkeLes mer »

F. Dwight Longenecker (som selv er gift) skrev nylig på sin blog om overgrepsskandalene i Den katolske Kirke, som nå (igjen) dominerer mediebildet. Han skriver bl.a. at «we should be ashamed of the offenders and those who sheltered them and oppressed the victims. The guilty should be weeded out, removed from office and handed over to the civil authorities where they are guilty of crimes. Systems to avoid abuse must be established and rigorously maintained, and victims should be justly compensated for their suffering.»

Likevel legger han til (og jeg syns det er nyttig informasjon) at blant andre professor Philip Jenkins ved Penn State University (som ikke selv er katolikk) har skrevet en svært nyttig og objektiv bok om emnet, og han understreker sine synspunkter i denne artikkelen. På bakgrunn av hans arbeid bør vi alle huske følgende fakta og prinsipper, skriver Longenecker:

* Priestly celibacy is not the issue – married men are more likely to abuse children than unmarried
* Most child abuse takes place within the home.
* All religious groups have pedophile scandals, and the Catholics (while the largest religious group) are at the bottom of the list statistically.
* Child abuse is prevalent in all areas of society: schools, youth organizations, sports, etc.

* Statistically, of all the professions, Christian clergy are least likely to offend. Doctors, Farmers and Teachers are the professions most likely to abuse children–not clergy.
* Among clergy offenders Catholic priests are least likely to offend.
* Catholic cases of pedophilia make more headlines because of anti Catholic prejudice and because the Catholic Church is bigger and more lucractive to sue.
* Pedophilia and Euphebophilia are different problems. The former is sexual attraction to pre-pubescent children. The latter is attraction to teenagers. Most cases branded ‘pedophila’ are actually ‘euphebophila.’
* Most of the cases of euphebophilia are homosexual in nature, however the politically correct do not want this problem to be associated with homosexuality.
* The number of Catholic priests guilty of pedophilia is very small.
* What we now call ‘cover up’ was often done in a different cultural context, when the problem was not fully understood and when all establishment organizations hushed scandals. They did so for what seemed good reasons at the time: protection of the victims and their families, opportunity for rehabilitation of the offender, the avoidance of scandal to others. It is unfair to judge events thirty years ago by today’s standards.
* When lawsuits are looming people smell money. We must be wary of false accusations.
* The accused must be entitled to a fair hearing. The church should insist on hard proof of the abuse, and for the sake of justice, ensure that the innocent are not prosecuted.
* When guilt is established the offender must be punished, not sheltered.
* Distinctions must be made between types of abuse. Some offenses are worse than others. Verbal abuse or corporal punishment during a time when that was acceptable, while lamentable, is not the same as sexual abuse or extreme physical abuse.
* Sexual abuse of an adult, or a sexually experienced older teenager is wrong, and damaging, and should be punished, but it is not the same as the sexual abuse of a younger, innocent child.
* Number of offenses must be considered. One lapse is not of the same seriousness as repeated, persistent and premeditated offenses.

Den katolske Kirke har de siste 6-8 åra (etter at staten begynte å kreve fullt personnummer for alle registrerte katolikker, og DNKrk har begynt å få et dataregister på plass) hatt problemer med at barn som er døpt katolsk også står som ’tilhørige’ Den norske kirke. Vi mister stats- og kommunetilskudd for disse barna som slik er dobbeltregistrert, og dette fører nok til tap for oss på flere hundre tusen kroner hvert år.

Dette problemet har ført til at katolske menigheter ved dåp sender (eller bør sende) melding til DNKrks sentrale register til barn der én av foreldrene er medlem av ‘statskirken’, for at de skal slettes som ’tilhørige’ i deres register. Jeg har i flere omganger sørga for at dette blir retta opp; både i Bergen, i Stavanger og sist nå i januar i St Hallvard i Oslo, der ca 75 barn som var katolsk døpt (de siste fem år) også stod som tilhørige DNKrk.

Vårt Land melder at dette problemet nå kan forsvinne, når det skriver:
«Kirkerådet skal på sitt møte lørdag vurdere å endre bestemmelsene om tilhørighet slik at et barn ikke automatisk tilhørig når bare én av foreldrene er med i Den norske kirke.

Ifølge Fritanke.no skal Kirkerådet behandle et forslag der det heter at «Kirkerådet stiller seg positivt til at det blir foretatt en nødvendig samordning av regelverket på området slik at forrangen for Den norske kirke i tilhørighetsordningen bortfaller».»

Det eneste som overrasker meg litt her, er at jeg alltid har hørt at det er Stortinget som har bestemt dette; at det ikke er DNKrk som har bedt om at det skal være slik. I alle tilfeller er det vel nå håp om at denne urettferdigheten kan opphøre.

OPPDATERING:
Kirkerådet gjorde som de hadde planlagt, og Vårt Land skriver:
«Lørdag bestemte Kirkerådet selv at det vil utrede om ordningen er rimelig eller om den bør endres.

Han sier at en utredning vil kunne medføre behov for å endre loven, men at dette i så fall blir en oppgave for politikerne på Stortinget. Arbeidet med å utrede konsekvensene av paragraf 3 i kirkeloven skal skje i samarbeid med Norges Kristne Råd.»