Liturgi

I de tradisjonelle tidebønnene er matutin kortere enn vanlige dager nå i pinseoktaven (som i påskeoktaven), med bare tre salmer (men lange salmer) og tre lesninger. Lesningene kommenterer hver dag messens evangelium. Slik er mandagens lesninger:

Joh. 3:16-21
For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo – 12th Tract on John
The Physician cometh that, as often as in him lieth, he may heal the sick man. He is his own destroyer who will not keep the commandments of the Physician. Into the world came the Saviour. Why is He called the Saviour of the world but because He came «into the world not to condemn the world, but that the world through Him might be saved»? If thou willest not be saved through Him, thou wilt be condemned of thyself. And why say I that thou wilt be condemned Because it is written » He that believeth in Him is not condemned.» What then canst thou hope that He will say of » him that believeth not,» but that He will be condemned And indeed He doth say farther » He that believeth not is condemned already.» He is condemned already, though the condemnation be not yet openly pronounced.

He is condemned already, for » the Lord knoweth them that are His.» He knoweth them for whom is laid up the crown, and likewise them that are reserved unto the fire. His eye seeth in the field of the world the distinction of the wheat and of the straw, of the and of the tares. » He that believeth not is condemned already.» And why » Because he hath not believed in the Name of the Only-begotten Son of God. And this is the condemnation that light is come into the world, and men loved darkness rather than light, because their deeds were evil.» » Because their deeds were evil » but, my brethren, is there one man of whom God findeth that his works are good No, not one. God findeth all works to be (in themselves) bad. How then do we hear that some there be who do truth, and come to the light For these words come anon » But he that doeth truth, cometh to the light.»

But the Lord saith [of such as these, who are condemned already, because they believe not in Him] » They loved darkness rather than light.» And here He maketh the great point [of difference between such, and them that do the truth.] There are many who have loved their sins there are many who have confessed their sins and he that confessed and denounceth his sin, is working already with God. God denounceth thy sins, and if thou denounce them likewise, then dost thou join thyself with God in His act. The man and the sinner are two different things. God made the man, and the man made the sinner. Put away thy work, and God will save His. Thou art behoven to hate in thyself thine own work, and to love God’s work. When thine own works begin to displease thee, then is it that thou beginnest to do well, because thou denouncest thine own evil works. The first thing to do, if thou wouldest do good works, is to acknowledge thine evil ones.

I de tradisjonelle tidebønnene, til matutin, leser vi i dag utdrag at pave Gregor den stores preken over dagens evangelietekst fra Joh 14:13-31:

Homily by Pope St Gregory the Great – 30th on the Gospels.

Dearly beloved brethren, our best way will be to run briefly through the words which have been read from the Holy Gospel, and thereafter rest for a while quietly gazing upon the solemn subject of this great Festival. This is the day whereon «suddenly there came a sound from heaven,» and the Holy Ghost descended upon the Apostles, and, for fleshly minds, gave them minds wherein the love of God was shed abroad and, while without «there appeared unto them cloven tongues, like as of fire, and it sat upon each of them,» within, their hearts were enkindled. While they received the visible presence of God in the form of fire, the flames of His love enwrapped them. The Holy Ghost Himself is love whence it is that John says «God is love.» Whosoever therefore loves God with all his soul, already has obtained Him Whom he loves for no man is able to love God, if He have not gained Him Whom he loves.

But, behold, now, if I shall ask any one of you whether he loves God, he will answer with all boldness and quietness of spirit » I do love him.» But at the very beginning of this day’s Lesson from the Gospel, you have heard what the Truth says » If a man love Me, he will keep My word.» The test, then, of love, is whether it is showed by works. Hence the same John hath said in his Epistle I. iv. 20, v. 3 «If a man say, I love God, and keeps not His commandments, He is a liar.» Then do we indeed love God, and keep His commandments, if we deny ourselves the gratification of our appetites. Whosoever still wanders after unlawful desires, such an one plainly loves not God, for he says, Nay, to that which God wills.

And My Father will love him, and We will come unto him, and make Our abode with him.» O my dearly beloved brethren, think what a dignity is that, to have God abiding as a guest in our heart Surely if some rich man or some powerful friend were to come into our house, we would hasten to have our whole house cleaned, lest, perchance, when he came in, he should see aught to displease his eye. So let him that would make his mind an abode for God, cleanse it from all the filth of works of iniquity. Lo, again, what says the Truth? «We will come unto him, and make Our abode with him.» There are some hearts whereunto God comes, but makes not His abode therein with a certain pricking they feel His Presence, but in time of temptation they forget that which has pricked them and so they turn again to work unrighteousness, even as though they had never repented.

Det blir som vanlig tradisjonell latinsk messe i St Joseph kirke i Akersveien i Oslo, fjerde søndag i måneden, 27. mai kl 19.00 – og vi feirer PINSEDAG. Alle tekstene kan man lese her på latin og norsk og hele programmet for messen er her.

I messen denne dagen synges (selvsagt) pinsedagssekvensen:

Veni, Sancte Spiritus, Et emitte cælitus, Lucis tuæ radium.
Veni pater pauperum, Veni dator munerum, Veni lumen cordium.
Consolator optime. Dulcis hospes animæ, Dulce refrigerium.
In labore requies, In æstu temeries, In fletu solatium.
O lux beatissima, Reple cordis intima, Tuorum fidelium.
Sine tuo numine, Nihil est in homine, Nihil est innoxium.
Lava quod est sordidum, Riga quod est aridum, Sana quod est saucium.
Flecte quod est rigidum, Fove quod est frigidum, Rege quod est devium.
Da tuis fidelibus, In te confitentibus, Sacrum septenarium.
Da virtutis meritum, Da salutis exitum, Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.

Under ser vi den i norsk oversettelse (fra 1961):

Kom, du Hellig Ånd, og send ned til oss fra himmelen en stråle av ditt eget lys.
Kom, du far for fattigfolk, kom som gavmildhetens tolk, kom, du lys for hjertene.
Trøster, du som trøster best, kom, du milde sjelegjest, milde svaling for vår sjel.
Hvile du i arbeid gir, kjøling sval når heten svir, trøst på sorgens tåredag.
O, du lys fra salighet, sendt fra himmelen hit ned, fyll hvert hjerte som har tro.
Uten nådens bud fra deg: ingen hjelp på livets vei, ingen sjel er uskyldsren.
Tvett bort urenhetens spor, lesk som dugg den tørre jord, leg hvert sår som salve mild.
Bøy du det som hardt er blitt, tin opp det som frøs så tidt, led hver. den som gikk seg vill.
Dine syvfold gavers skatt, gi ditt folk som trygt her satt til din gavmildhet sin lit.
Gi oss kraft som gagne kan frelsens ferd mot livets land; I evig glede gi oss da. Amen. Alleluja.

Videoen viser en pontifikal høymesse med ordinasjon av fem menn til prestetjeneste, lørdag 19. mai, i Lincoln, Nebraska, USA. Messen ble feiret av biskop Fabian W. Bruskewitz.

Jeg leste i dag en artikkel på Father Z’s blogg om hvor aktiv (med ord) man skal være når man assisterer i den tradisjonelle messen:

In the article “The Traditional Mass is Not a Spectator Sport by Steve Skojec focuses on the liturgical participation of the congregation urged by members of The Canons Regular of the New Jerusalem … At their parish the whole congregation is encouraged to make the responses and sing those parts of the Mass – Extraordinary Form, mind you – that pertain to them. Here is the meat of the article …:

«Dom Daniel likes to remind visitors to the Priory that they do things “by the book.” They are rubrically scrupulous to the 1962 Missal, even if that might cause shudders to anyone who carries around a tattered copy of Pope St. Pius V’s Quo Primum in their back pocket. Among devotees of the Gregorian Rite, there’s some controversy in the notion that the faithful should ever open their mouths, whether in prayer or in song, within the context of a Sunday liturgy.» …

Artikkelen har allerede nesten 100 kommenterer; mange interessante, og denne aller første kommentarer syns jeg var svært interessant og nyttig:

Fr. Augustine Thompson O.P. says:
At least in Italy, lay people were singing the short responses (Amen, et cum spiritu tuo, etc.) up to the end of the middle ages. By the 1400s when “Low Mass” became common, they were also making the public responses (although not the ministerial ones like the prayers at the foot of the altar). I deal with this in my book, «Cities of God: The Religion of the Italian Communes, 1125-1325» (available on Amazon).

The best guess for the origin of the “mute” congregation seems to be in the post-Tridentine period. In the late 1500s there was a concerted push to make “lay” and “clerical” prayer completely different to emphasize the “distinctiveness” of the Catholic priesthood against the Protestants. The way Spanish laypeople were forced to stop saying their private prayers in Latin and start using Spanish is outlined in William Christian’s «Religion in Sixteenth-Century Spain». The high point of this attitude was in the early 1700s when lay people were not even allowed to have copies of the Ordinary of the Mass in Latin, much less in vernacular.

This was a bad idea from the start, IMHO. Catholic priests are different from the laity, but there are better ways to get this truth across.

Slik leser vi i den katolske messeboken fra 1961:

Mandag, tirsdag og onsdag før Kristi Himmelferd er kirkelige bededager. Det holdes da, så vidt mulig, bønneprosesjon i sognekirken med sang av Allehelgenslitaniet. Denne skikken går tilbake til det 5. årh. og ble omkring år 800 foreskrevet for hele Kirken. De kalles de mindre eller yngre bønneganger (Litaniæ minores) til skille fra den store bønnegangen på St. Markusdagen, 25. april, den s.k. store gangdagen (Litaniæ majores). Meningen med disse prosesjonene er å be Gud vende bort de straffer vi fortjener, og i sin miskunn signe markens grøde.

I bønneprosesjonen bes hele Allehelgens-litaniet som starter med følgende antifon: «(Salme 43, 26) Reis deg, Herre, bring oss din hjelp og befri oss for ditt navns skyld. v2: Gud, med våre ører har vi hørt det, og våre fedre har fortalt oss om det. Ære være … Reis deg, osv. til v2»

Etter det lange Allehelgens-litaniet leses så Salme 69 og følgende bønner:

Frels dine tjenere, som håper på deg, min Gud.
Herre, vær et styrkens tårn for oss.
Mot våre fiender.
La ikke fienden utrette noe mot oss.
Og urettens sønn ikke skade oss mer.
Herre, gjør ikke mot oss etter våre synder.
Og gjengjeld oss ikke etter våre misgjerninger.
La oss be for vår øverste hyrde, pave N.
Herren bevare og styrke ham, gjøre ham lykkelig på jorden og ikke overgi ham til hans fiender.
La oss be for våre velgjørere.
Herre, gi nådig alle våre velgjørere det evige liv for ditt navns skyld. Amen.
La oss be for de avdøde troende.
Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys skinne for dem.
De hvile i fred. Amen.
La oss be for våre fraværende brødre.
Frels dine tjenere som håper på deg, min Gud.
Herre, send dem hjelp fra helligdommen.
Og verg dem fra Sion.
Herre, hør min bønn.
Og la mitt rop komme til deg.
Herren være med dere – og med din ånd.
La oss be. Gud, det er eget for deg alltid å vise miskunn og skånsel: Ta imot vår ydmyke bønn og tilgi nådig og ved din godhets miskunn oss og alle dine tjenere, som er bundet av syndens lenker.
Vi ber deg, Herre: Hør vår ydmyke bønn og straff ikke de synder som vi bekjenner, men gi oss i din godhet tilgivelse og fred.
Vis oss, Herre, nådig din ufattelige miskunn, så du tar fra oss alle synder og likeså frir oss fra de straffer som vi fortjener for dem.
Gud, du som krenkes ved synd og forsones ved bot, se nådig på ditt bedende folks bønner og vend bort fra oss din vredes straff som vi fortjener for våre synder.
Allmektige, evige Gud, miskunn deg over din tjener, vår pave N., og før ham i din nåde på den evige frelses vel, så han med din hjelp må attrå, det som tekkes deg, og fullføre det med all kraft.
Gud, fra deg kommer de hellige ønsker, de gode og rettvise råd: Så gi dine tjenere den fred som verden ikke kan gi, så våre hjerter blir tro mot dine bud, og tidene ved din beskyttelse blir rolige, frigjort for all fiendeangst.
Herre, gjennomglød våre nyrer og vårt hjerte med den Hellige Ånds ild, så vi kan tjene deg med rent legeme og tekkes deg med rent hjerte.
Gud, alle troendes Skaper og Frelser, gi alle dine tjeneres og tjenerinners sjeler tilgivelse for alle synder, så de på fromme forbønner må oppnå Øen tilgivelse de alltid lengter etter.
Vi ber deg, Herre, vekk oss til vår gjerning ved dine inngivelser og ledsag dem med din hjelp, så all vår bønn og alt vårt arbeid må gå ut fra deg, og som det er gått ut fra deg, også må fullendes i deg.
Allmektige evige Gud som er Herre over levende og døde som du vet vil tilhøre deg i tro og gjerning, vi trygler deg ydmykt for dem som vi vil be for, enten nå dette liv holder dem tilbake i legemet, eller det kommende liv alt har tatt dem opp, avkledd den jordiske drakt: la dem på forbønn av alle dine hellige ved din fadermildhet få tilgivelse for alle sine synder. Ved vår Herre …

Herren være med dere.
Og med din ånd.
Herren, den allmektige og miskunnelige, bønnhøre oss! Amen.
Og de avdøde troendes sjeler ved Guds miskunn hvile i fred. Amen.

Etter prosesjonen leses så Gangsdags- eller Bededagsmessen

På NLM-bloggen har jeg lest om og sett på Solemn Mass, Blessed Sacrament Cathedral, Sacramento, California. Der leser vi:

Solemn High Traditional Latin Mass and Crowning of Our Lady at the Blessed Sacrament Cathedral last May 5, 2012, after the conclusion of the Annual May Procession. Mass was sung by the choir and choristers of St. Stephen the First Martyr Parish of Sacramento, California, USA.

Vi leser videre i kommentarene at ca 600 var til stede under denne messen. Det diskuteres også hva man skal kalle en slik messe; sunget, med prest, doakon og subdiakon. På norsk pleide man visst å kalle det «levittmesse» (gjorde man det også på andre språk?) eller høymesse (vil jeg tro), og når en prest alene synger messen bruker vi i alle fall i dag begrepet «Missa cantata». Kanskje noen av leserne kjenner til mer presist hva disse messene ble kalt i Norge før 1969?

I dag feiret jeg minnedagen for den hellige Antonius av Firenze (også kalt Antoninus, dvs den lille Antonius) – en dag jeg ikke kan huske at jeg har feiret før. Dagen ble nemlig tatt at av kalenderen i 1969, men han minnes fortsatt i den tradisjonelle kalenderen, og jeg feiret en tradisjonell (privat) latinsk messe i dag. Det er i det hele ganske mange helgener som er blitt borte fra kalenderen; en viss justering må nok stadig til, og noen helgener som forsvant oppfattes etter hvert som mindre viktige. Men denne hellige Antonius virker ganske viktig, når man leser det grundige stykket om ham på katolsk.no, der det bl.a. står:

… Hans skrifter som en praktisk moralist er av spesiell interesse i dag, og hans Summa moralis som han skrev kort før sin død, regnes allment som grunnlaget for moderne moralteologi. Han var bevisst de nye problemene som ble skapt av sosial og økonomisk utvikling, og han forfektet at staten hadde plikt til å gripe inn i økonomiske saker av hensyn til det felles beste og å gi hjelp til de uheldige og trengende. Han var en av de første kristne moralistene som lærte at penger som ble investert i handel og industri, var sann kapital, derfor var det lovlig og ikke åger å kreve renter av den.

De siste årene av sitt liv opptrådte Antoninus som florentinsk ambassadør, og de ville ha sendt ham som sin representant til keiseren i 1451 hvis ikke sykdom hadde hindret ham i å forlate Firenze. Men i 1455 og 1458 ledet han delegasjoner sendt av regjeringen til paven. Han ble utnevnt av pave Pius II (1458-64) til en komité for å reformere det romerske hoffet.

Etter tretten års oppofrende tjeneste som erkebiskop døde Antoninus den 2. mai 1459 i Firenze. Pave Pius II ga instruksjoner for begravelsen, som han selv presiderte over åtte dager senere. I denne tiden utsondret den dødes legeme en søtlig lukt. Antoninus ble gravlagt i klosteret San Marco. Hele byen sørget. Da Antoninus døde, så den salige Konstantius Bernocchi av Fabriano hans sjel stige opp til himmelen, en visjon som ble tatt med i helligkåringsprosessen.

Antoninus ble helligkåret den 31. mai 1523 av pave Hadrian VI (1522-23). Det er karakterisert at det var nettopp denne kortlivede paven, som hadde radikale og drastiske ideer for kirkelig reform, som helligkåret Antoninus. Hans minnedag er 10. mai, men dødsdagen 2. mai nevnes også. Minnedagen ble i 1969 strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum. …

Vi feirer denne dagen 5. søndag etter påske. Alle tekstene kan man lese HER på latin og norsk og hele programmet for messen er HER.

Dagens inngangsvers lyder slik i oversettelse:

Forkynn det glade budskap og la det høres, alleluja; forkynn det til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk, alleluja, alleluja. Rop med jubel til Gud, all jorden, syng salmer til hans navn, gi ære til hans pris.

Og evangeliet – fra Joh. 16, 23-30 – er slik på norsk:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: dersom dere ber Faderen om noe i mitt navn, skal han gi dere det. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn; be, og dere skal få, så deres glede kan bli fullkommen. Dette har jeg talt til dere i lignelser. Den time kommer da jeg ikke mer skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen. Den dag skal dere be i mitt navn, og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere; for Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er gått ut fra Gud. Jeg er gått ut fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater atter verden og går til Faderen.» Hans disipler sier til ham: «Se, nå taler du fritt ut og sier ingen lignelse. Nå vet vi at du vet alt og ikke trenger til at noen spør deg; derfor tror vi at du er gått ut fra Gud.»

Jeg siterer her reglene (i 1963) for hvordan de troende kunne delta aktivt i messefeiringen. Mange vil sikkert bli overrasket over hvor nye som var tillatt og anbefalt – og også morsmålet kunne brukes til en viss grad. Det var altså ikke denne deltakelse av lekfolket som sjokkerte mange i 1969 (da den nye messen kom). Og om man har vært i en tradisjonell messe i Frankrike (eller Tyskland), vil man den dag i dag finne mye aktiv deltakelse og en del bruk av morsmålet. Slik skriver O’Connel (se også DEL 1 og DEL 2):

6. But fuller participation in low Mass is achieved when the entire congregation takes part actively by replying aloud to the celebrant and saying aloud with him, in Latin, those parts of the Mass which are especially theirs, the so-called «dialogue Mass.» The first and simplest form of this is when all the people make the simpler and shorter liturgical responses (Amen; Et cum spiritu tuo; Deo gratias, etc.).

7. A higher degree of participation is achieved when the entire congregation recites the responses appointed for the server at low Mass, (It is not necessary – perhaps not even desirable at first – that the people should be able to answer all the prayers of preparation at the beginning of Mass; nor is it essential that they should be able to do this before passing on to the third degree of participation.) and the communicants recite with the celebrant the triple Domine, non sum dignus before their Communion. A third and more complete degree of active participation is attained when those present recite aloud with the celebrant, in Latin, the parts of the Ordinary of Mass that they sing at high Mass and also the entire Pater noster (including Amen). The fourth and most complete form of the dialogue Mass (possible only for highly trained communities) occurs when those present recite the Introit, Gradual, Offertory, and Communion with the celebrant.

8. That a dialogue Mass may succeed it is evident that the celebrant must recite those parts of the Mass that are to be said aloud clearly and in a tone that can be easily heard throughout the church, aided if necessary in a large church – by a microphone or a loudspeaker; and for the parts that people are to recite with him in a voice that not only enables them but invites and encourages them to join in, and leads them along.

While a dialogue Mass is highly desirable to achieve the active participation of the people in Mass, it is not of obligation, nor is any one of its four possible forms imposed – it is for the rector of the church to judge which of these is feasible at any time – but if it is used it must follow one or other of these forms and other parts of the Mass may not be recited aloud.

Til slutt (i det jeg tar med) skriver han også litt om hvilket språk man kan bruke:

9 a) In high Mass only Latin may be used for liturgical texts.
b) In low Mass for direct participation of the people, i.e., when they recite aloud with the celebrant any one of the liturgical texts that they are allowed to say aloud only Latin may be used. But if (in accordance with local custom) they wish to add prayers and popular chants – which should be in keeping with the parts of the Mass at which they are used – these may be in the vernacular.

10. On Sundays and feast days it is desirable at low Mass that the Epistle and Gospel be read by some suitable reader in the vernacular while the celebrant recites them in Latin in the subdued voice.