Liturgi

I den katolske bønneboken fra 1944 står det flere korsveiandakter, men først står det følgende innledning om korsveien:

Via Crucis, korsveien, er den vei Frelseren gikk fra domhuset hos Pilatus til Golgata. Fra de eldste tider av gikk de kristne denne vei til minne om Jesu lidelse. Da det ikke mer var mulig å komme til det Hellige Land og gå den virkelige korsvei, ble det rundt om i kirkene og andre steder, satt opp 14 stasjoner til minne om korsveien. Korsveiandakten er m.a.o. en av de eldste andaktsøvinger i kristenheten. En betrakter Jesu lidelse; men noen særlig bønn er ikke foreskrevet. Det som står her, er til rettledning.

Deretter kommer første forslag til korsvei. Vi ser at den er ganske lik måten det gjøres på i vår tid (det første korsveiforslaget har ikke bibeltekster, men det har noen av de andre), bortsett far at avslutningene ved hver stasjon er grundigere, med både Fadervår, Hill deg Maria, Ære være og bønn for de avdøde. (Det er også slik i de tradisjonelle tidebønnene, at hver eeneste bønnetid avsluttes med bønn for de avdøde. Hvorfor er dette blitt borte, tro?)

Innledningsbønn.
Kjærligste Jesus, du er den uendelige godhet og miskunn, og jeg elsker deg mer enn alt annet. Av hele mitt hjerte angrer jeg at jeg har krenket deg med mine synder, og som et tegn på min anger og min vilje til soning for synden, ofrer jeg deg denne korsveiandakt.

Gi meg nåde til å minnes-din vei til Golgata, så jeg følger etter deg her på jorden og til sist når fram til å få del med deg i din herlighet. Amen.

1. Jesus blir dømt til døden.
Pr.: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg!
M.: Fordi du med ditt hellige kors har frelst verden!
Jesus, min Frelser, uendelig er den kjærlighet du viser mot oss da du bøyer deg for den urettferdige dødsdom. I sannhet, du som ikke visste av synd, «er blitt gjort til synd for oss, for at vi i deg skal bli rettferdige for Gud». Med våre synder har vi ‘foraktet og forlatt deg, derfor blir du aktet for ingen ting og ofret.
Inderlig angrer jeg og avskyr synden, som er årsak til alt dette, angrer den av kjærlighet -til deg, min Frelser. Og jeg ber deg: Jesus, miskunn deg over meg. Gi meg nåde til å omvende meg, så jeg kan leve og dø i din kjærlighet. Amen.
Fader vår … Hill deg Maria … Ære være …
Pr.: Miskunn deg over oss, Herre!
M.: Miskunn deg over oss!
Pr.: De avdødes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
M.: Amen.

…. …

14. Jesus blir gravlagt.
Pr.: Vi tilber deg Kristus og lovpriser deg!
M.: Fordi du med ditt hellige kors har frelst verden!
Jesus, trofaste Gud. Du lovte fedrene: «Av dødsrikets vold vil jeg fri dem ut, fra døden vil jeg gjenløse dem.» (Hos. 13, 14.) Derfor døde du på korset og steg ned i dødsriket. Du ville ved døden gjøre ham maktesløs som har dødens velde, dvs. djevelen, og fri ut dem som av dødsfrykt var i trelldom hele sin livstid. (Hebr. 2, 14.)
I fred hviler du nå i en ny grav, som kjærlighet har gitt deg. I alt ville du bli oss lik; fattig ville du være selv i døden. Ydmykt tilber jeg ditt avsjelede legeme og takker deg for din kjærlighet, som er sterkere enn døden. I tillit til denne din kjærlighet ber jeg deg om den største av alle nådegaver: Å få ta mot deg i mitt hjerte, så jeg kan ferdes i deg med inderlig takk, stadfestet i min tro, mitt håp og min kjærlighet.
Jesus, la meg leve for deg! La det siste jeg trår etter her i livet, være å påkalle ditt hellige navn, så jeg må dø med deg, for atter med deg å stå opp til det evige liv. Amen.
Fader vår … Hill deg Maria … Ære være …
Pr.: Miskunn deg over oss, Herre!
M.: Miskunn deg over oss!
Pr.: De avdødes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
M.: Amen.

Deretter avsluttes korsveien med følgende bønner:

Slutningsbønn.
(Foran alteret.)
Allmektige, evige Gud, miskunnsrike Fader. Du har villet la din Enbårne Sønn ta på seg vårt kjød. Bøyd under korsets tunge byrde har han gått foran oss på livsveien for å gi oss et forbilde på ydmykhet, lydighet og tålmod.
Gi oss nåde så vi villig tar hans evangeliums milde åk og forsakingens kors på oss og følger etter ham som trofaste disipler. La oss så engang i herlighet stå opp med ham og få høre de glederike ord: «Kom hit, dere min Faders signede. Arv riket han har holdt rede til dere fra verden ble skapt. Du som med Sønnen og den Hellige Ånd hersker, Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Forbønner.
Kjærligste Frelser og trofaste hyrde for våre sjeler. Du har gitt ditt liv for oss og har sagt: «Når jeg blir opphøyd fra jorden, vil jeg dra alt til meg.»
Oppfyll nå ditt allmaktsord og dra til deg alle som ennå ikke kjenner deg. Se i nåde ned til din hellige Kirke. Den er vingården som din høyre har plantet. Vern og øk den, driv ut all villfaring og all splid, samle hyrdene og deres hjord i kjærlighet og enhet.
Gi nådig alle folk og nasjoner fred og enighet. Opplys riksstyrene, så de alltid har din lov og vilje for øye. Gi oss alle velferd for sjel og legeme, de vantro og vrangtro nåde til å erkjenne og følge frelsens sannheter. Styrk de rettferdige i det gode, gi synderne omvendelse, alle som har gjort godt mot oss, de himmelske goder, de som ligger for døden, nåde til å fare herfra i din fred og de avdødes sjeler den evige hvile. Amen.

(Fader vår …. Hill deg Maria … Ære være Faderen … i vår hellige far, pavens mening.)

Les hele denne korsveien her (pdf-fil).

Slik fortsetter meditasjonen «Den hellige time» – første del her.

Annet kvarter.
«Og han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og bad og sa: «Fader, om du vil, da ta denne kalk fra meg; men ikke min vilje skje, men din.» (Luk. 22, 41-42.)

«Jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer,» sier Gud gjennom profeten Hoseas (6, 6), og gjennom dommeren Samuel: «Lydighet er bedre enn slaktoffer.» (1. Kong. 15, 22.) Frelseren selv hadde også lært som Guds vilje: «Jeg vil miskunn og ikke offer.» (Mat. 9, 13; 12, 7.)

Til fullkommenhet oppfyller Jesus Faderens vilje. Han ofrer sin kjærlighet og lydighet til Faderen, sin miskunn til menneskene og seg selv som slaktoffer og brennoffer til sone for våre synder.

Med overveldendeklarhet står lidelsen og ensomheten han går i møte for Frelserens blikk, så han må slite seg løs fra apostlene. Den tynger ham med hele sin vekt, så han faller i kne og tar til å engstes og skjelve. Han ser tilbake gjennom alle århundre som er gått, og fram gjennom dem som skal komme – helt til «den store, den veldig bitre dag, da han skal komme og dømme verden med ild.» All synd, alle misgjerninger står for ham. Han ser at alt skal bli lagt på ham, ja, at han «skal bli gjort til synd for oss» (2. Kor. 5, 21), og han blir grepet av all den angst og gru som menneskeslekten må gjennomleve for syndens skyld. For hans blikk står alle de sjeler som på tross av hans bitre lidelse og fullkomne soning skal gå fortapt og for evig bli skilt fra hans mystiske legeme. Frelseren må se og erkjenne alt dette. Ensom må han bære vekten av det der ute i mørket.

Det fyller hans hjerte med navnløs kvide, og ban roper i sin dype fortvilelse til Faderen om å bli skånet: «Fader, alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! » (Mark. 14, 31.) Men i samme nå bøyer han seg for Guds vilje. Helt og fullt gir han seg hen i den: «Din vilje skje, ikke min.»

Fordyp deg i tanken på Jesu lidelse og hans fullkomne hengivelse i Faderens vilje. Tenk over at du ved din synd er årsak til all denne lidelse. Be så om nåde til å rive ut av din sjel og utrydde i ditt liv alt som har vært årsak til og har øket Frelserens lidelse i Getsemane.

Tredje kvarter.
«Men en engel fra himmelen viste seg for ham og styrket ham. Og da han falt i dødsangst, bad han inderligere, og hans sved ble som blodsdråper, som falt til jorden.» (Luk. 22, 43.) …

Den hellige time – andre, tredje og fjerde kvarterLes mer »

Den hellige time.

Den hellige time går ut på tilbringe en time i bønn og ettertanke til minne om Jesu kamp i Getsemane for sjelene. En kan holde den hva dag som helst. Særlig holdes den torsdag kveld, især den første torsdag i hver måned.

Innledningsbønn.
Jesus Kristus, min Gud og Frelser! Av kjærlighet til oss mennesker har du villet lide døds-angstens kvide og gjennomleve all den lidelse menneskenaturen må føle når den nærmer seg evighetens port. Med inderlig andakt vil jeg nå minnes din bitre kamp i Getsernanes mørke, så jeg av denne øving kan lære å «kjenne din kjærlighet, som går over all kunnskap» og bli rotfestet og grunnfestet i den.

Hjelp meg med din nåde! Send den Hellige Ånd med lys og erkjennelse! Gi meg inderlig anger over synden som er skyld i din bitre kvide, og før meg til et fast og virksomt forsett om et ekte katolsk kristenliv. Maria, Smertenes mor, og du, hellige engel, som styrket og trøstet Frelseren i Getsemane, vær hos meg og hjelp meg. Amen.

Første kvarter.
«Men verden skal innse at jeg elsker Faderen og gjør som han har budt meg. Stå opp, la oss gå herfra.» (Joh. 14, 41.) Med disse ord bryter Frelseren opp fra nattverdsalen og går ut i mørket – over Kedronbekken til Getsemane. Like før hadde han talt til apostlene om kjærligheten og om freden han etterlot dem. «Min fred», kalte han den, «freden som verden ikke gir». Men selv går Frelseren ut i mørket for å møte «verdens fyrste» og stride en bitter strid med ham om menneskesjelene – om din sjel.

I Getsemane går Jesus til et sted som også var kjent av Judas, forræderen, «for Jesus samlet ofte sine disipler om seg der». (Joh. 18, 2.) Da Frelseren er kommet dit, tar han til «å skjelve og engste seg» (Mark. 14, 34.).
Jesu sjel kunne i sin forening med Guddommen ha gledet seg med den inderligste, mest fullkomne trøst. Han gir frivillig avkall på den – for å følge Faderens vilje. Selv har han sagt det «Ingen tar det (livet) fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Fader.» (Joh. 10, 18.)

Frelseren gir seg helt over til menneskenaturen med all dens svakhet og angst. Han vil føle og bære hele vår elendighet, for at vi skal lære hans kjærlighet å kjenne og få mot og tålmod til å bære våre lidelser i forening med ham.

Fordyp deg nå i tanken på dette kjærlighetens under, på Frelseren som for din skyld er blitt prøvd i all menneskelig svakhet, men som er uten synd. (Hebr. 4, 15.)

Be så om nåde til å erkjenne og fatte Jesu kjærlighet. Be om å bli så sterkt bundet til ham med kjærlighetens og takknemlighetens bånd, at hverken fristelser, frykt eller smerte kan skille deg fra ham.

Fra Katolsk bønnebok 1944.

Høytiden for Marias budskapsdag (navnet ble forandret til Herrens bebudelse i 1970) feires i år 26. mars, siden 25. mars er en fastesøndag (som alltid har første prioritet). Og i dagens Matitin-bønn leste vi (i de tradisjonelle tidebønnene) følgende 9 lesninger:

Reading 1 – Isa 7:10-15
10 Herren talte igjen til Akas og sa: 11 «Krev deg et tegn fra Herren din Gud! Krev det nede i dødsriket eller oppe i det høye!» 12 Men Akas svarte: «Jeg vil ikke kreve noe og ikke sette Herren på prøve.» 13 Da sa profeten: «Så hør da, Davids hus! Er det ikke nok at dere tretter mennesker, siden dere også tretter min Gud? 14 Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. 15 Rømme og honning skal han leve av på den tid da han får forstand til å forkaste det onde og velge det gode.

Reading 2 – Isa 11:1-5
1 En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. 2 Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. 3 Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. 4 Han dømmer småkårsfolk med rettferd, lar de vergeløse i landet få rett dom. Men voldsmenn slår han med sin munns ris, ugudelige dreper han med et pust fra sine lepper. 5 Rettferd er beltet han har om livet, troskap er beltet om hoftene.

Reading 3 – Isa 35:1-7
1 Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. 2 Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud. 3 Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær! 4 Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Han kommer selv og frelser dere. 5 Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. 7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder. Sjakalenes mark blir en hvileplass, hvor gresset gror mellom rør og siv.

Reading 4 – From the Sermons of Pope St Leo the Great. 2nd for Christmas.
The Almighty and merciful God, Whose nature is goodness, Whose will is power, and Whose work is mercy, did, at the very beginning of the world, as soon as the devil’s hatred had mortally poisoned us with the venom of his envy, foretell those remedies which His mercy had foreordained for our healing. He bade the serpent know that there was to be a Seed of the woman Who should yet bruise the swelling of his pestilential head; this Seed was none other than the Christ to come in the flesh, that God and Man in one Person, Who, being born of a Virgin, should, by His undefiled birth, damn the seducer of man.

Reading 5
The devil rejoiced that by his fraud he had so deceived man as to make him lose the gifts of God, forfeit his privilege of eternal life, bring himself under the hard sentence of death, and find in his misery a certain comfort in the accomplice of his guilt; he rejoiced also that God, in His just anger, was changed towards man, whom He had made in such honour. But, dearly beloved brethren, that Unchangeable God, Whose Will cannot be divorced from His goodness, by His own secret counsel carried out in a mysterious way His original purpose of goodness, and man, who had been led into sin by the wicked craft of the devil, perished not to disappoint that gracious purpose of God.

Reading 6
Then therefore, dearly beloved brethren, the fulness of that time came, which God had appointed for our Redemption, our Lord Jesus Christ entered this lower world, came down from His heavenly throne, and, while He left not that glory which He hath with the Father before the world was, was incarnate by a new order and a new birth new, in that He Who is Invisible among His own, was made visible among us; He Who is Incomprehensible, willed to be comprehended; He Who is before the ages, began to be in time; the Lord of all shadowed the glory of His Majesty, and took upon Him the form of a servant; the Impassible God vouchsafed to become a man subject to suffering; and the Immortal laid Himself under the laws of death.

Reading 7 – From the Holy Gospel according to Luke Luke 1:26-38
At that time the angel Gabriel was sent from God into a city of Galilee, called Nazareth, To a virgin espoused to a man whose name was Joseph, of the house of David; and the virgin’s name was Mary. And so on.

Homily by St Ambrose, Bishop of Milan, Bk. ii. on Luke.
The mysteries of God are unsearchable, and it is especially declared by a Prophet, that a man can hardly know His counsels. Wisd. ix. 13. Nevertheless, some things have been revealed to us, and we may gather from some of the words and works of the Lord our Saviour, that there was a special purpose of God, in the fact that she who was chosen to be the mother of the Lord was espoused to a man. Why did not the power of the Highest overshadow her before she was so espoused? Perhaps it was lest any might blasphemously say that she had conceived in fornication the Holy One.

Reading 8
And the angel came in unto her. Let us learn from this Virgin how to bear ourselves, let us learn her modesty, let us learn by her devout utterance, above all let us learn by the holy mystery enacted. It is the part of a maiden to be timid, to avoid the advances of men, and to shrink from men’s addresses. Would that our women would learn from the example of modesty here set before us. She upon whom the stare of men had never been fixed was alone in her chamber, and was found only by an angel. There was neither companion nor witness there, that what passed might not be debased in gossip and the angel saluted her.

Reading 9
The message of God to the Virgin was a mystery, which it was not lawful for the mouth of men, but only of angels, to utter. For the first time on earth the words are spoken The Holy Ghost shall come upon thee. The holy maiden heareth, and believeth. At length she saith Behold the handmaid of the Lord be it unto me according to thy word. Here is an example of lowliness, here is a pattern of true devotion. At the very moment that she is told she is chosen to be the mother of the Lord she at once declareth herself His handmaid. The knowledge that she was mother of God caused in the heart of Mary only an act of humility.