Liturgi

Biskop Slatterys foredrag om liturgien

Liturgi /


Biskop Edward Slattery i Tulsa, Oklahoma, USA, holdt i august i år et foredrag ved Thomas Aquinas College i Santa Paulua, California, et foredrag som nå trykkes i bispedømmets eget tidsskrift i noe forkortet form. I oktobernummeret kan vi lese første del. Jeg tar med starten av denne første delen, der biskopens poeng er at i messens hellige offer er det Kristus selv som handler, og vår oppgave er faktisk bare å ta imot:

The Holy Sacrifice of the Mass is a heavenly action at which the celebrant is always Christ Himself. The Mass is the action of God – God’s greatest gesture of love for His Church – but it is not our work or our creation. The Trinity invites us in, but our participation, our “work,” is simply to receive.

We must be certain that we worship God by accepting His gift, and not by anything that we do on our own. And though this certainty is the faith of the Church, attested to in every age, it is also a truth that must be defended in every age; defended against that corruption of the human spirit that resists God in His goodness toward us and sees every divine initiative as an attempt to limit our human independence.

The best New Testament example of this is Peter at the Last Supper. … insistent that Peter must learn to receive, Jesus, the Creator of the universe, stoops and kneels; then, pouring the water, He says simply, “Unless I wash you, you will have no share in My inheritance.” Peter would have been more comfortable in working out the terms of his own foot-washing. I am sure that he would have preferred some compromise where he would have less to receive because the work would be his. But the work of salvation is never our work. It is always – and only – ours to receive.

This is why Mary is the great exemplar of the Christian liturgy. She received from God what He intended to give. She opened herself up to be loved by God and set no limits to that love. Neither did she demand that the loving be equally her work, her consideration. “Behold,” she says, acquiescing in her humility, “I am the handmaid of the Lord. Let it be done to me, even as you say.” And with that, she became the first tabernacle of the Word-made-Flesh.

All of this leads me to an important consideration regarding the necessity of our receiving the liturgy from the Church, rather than inventing it afresh Sunday after Sunday, or having our liturgy committees cobble it together like industrious shoemakers. I would like to propose that the most important thing we can do to foster an authentic liturgy, the most important thing we can do to implement the vision of the Second Vatican Council, is to return to the notion of a received liturgy, a liturgy that comes to us in place and properly arranged, without the need of our creativity or ingenuity to be successfully celebrated.

Jeg skrev også om biskop Slattery i august 2009, etter at han begynte å feire messene i sin egen domkirke ad orientem.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 5

Katolsk, Liturgi /

Torsdagens Matutinlesning er fra 1. Makkabeerbok 4, 36-59:

Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det. » Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fiellet. Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene, og ropte høyt til Himmelen.

Derpå gav Juda noen av, mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. Han valgte ut prester som var, uten lyte og var ivrige for loven; -disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, log fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort’ det urent. Dermed rev de ned alteret. Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og .bygde et. nytt alter etter mønster av det forrige. De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.

Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden det vil si kislev – i året 148 kom de og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen til ham som hadde latt det lykkes for dem. De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer, og takkoffer. De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.

Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 4

Katolsk, Liturgi /

Onsdag i 31. uke av kirkeåret leser vi fra kapittel 3 i 1. Makkabeerbok:

Juda, som ble kalt Makkabi, stod fram som leder etter sin far. Alle brødrene hans og alle farens tilhengere støttet ham. Med godt mot førte de krigen for Israel videre. Han økte sitt folks ry og ære. Han iførte seg brynje som en kjempe og tok på seg sitt krigsutstyr. Han satte i verk kriger og vernet leiren med sverdet.

Han var som en løve i sine storverk, lik en ungløve som brøler mot byttet. Han oppsporte lovovertrederne og jaget dem, folkets plageånder straffet han med ild. Lovbryteme krøp sammen i skrekk for ham, og ugjerningsmennene ble fylt av angst. Han hadde fremgang i frigjøringskampen. Han forbitret livet for mange konger, men gledet Jakob med sine storverk; til evig tid er hans minne velsignet. Han trengte fram gjennom Judeas byer; han utryddet de ugudelige av landet og vendte vreden bort fra Israel. Hans ry nådde like til jordens ende, han samlet de forkomne hjem.

Nå samlet Apollonios hedenske tropper og en stor hær fra Samaria for å gå til krig mot Israel. Da Juda fikk rede på dette, drog han ut mot ham. Han beseiret og drepte ham. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet. Av byttet de tok, sikret Juda seg sverdet som hadde tilhørt Apollonios, og brukte det alltid siden når han kriget.

Da den syriske hærføreren Seron hørte at Juda hadde, samlet en hel skare omkring seg, en flokk av trofaste og krigsvante menn, sa han til seg selv: «Jeg vil skape meg et navn og vinne berømmelse i riket. Jeg vil gå til krig mot Juda og hans tilhengere, som forakter kongens befaling.» Han fikk forsterkninger fra en stor hær av ugudelige menn, som drog opp med ham for å hjelpe til med å ta hevn over israelittene. Han var nesten kommet til oppstigningen ved Bet-Horon da Juda drog ut mot ham med en håndfull menn. Da judas menn fikk se den kampklare hæren som kom imot dem, sa de til ham: «Hvordan skal vi som er så få, kunne slåss mot så mange? Vi har heller ikke fått, mat i dag og er helt utmattet.»

Men Juda svarte: «Det kan snart hende at mange blir gitt i hendene på få; og for Himmelen gjør det ingen forskjell om seieren blir vunnet ved mange eller få. Seier i krig avhenger ikke av størrelsen på hæren. Nei, fra Himmelen kommer styrken. De går mot oss, fulle av overmot og ugudelighet, for å utrydde oss og våre koner og barn, og for å plyndre oss. Men vi kjemper for våre liv og våre lover. Han selv skal knuse dem for vare øyne; så vær ikke redd dem! »

Da han var ferdig med å tale, stormet han brått inn på fienden, og Seron og hele hæren ble knust foran ham. De forfulgte dem nedover bakkene ved Bet-Horon, helt ut på slettelandet. Nærinere 800 mann av fienden falt, mens resten flyktet til Filisterlandet.

Etter dette tok hedningfolkene rundt om til å gripes av frykt og redsel for Juda og brødrene hans. Ryktet om ham nådde helt til kongen; blant alle folk gikk det gjetord om Juda og felttogene hans.

Dies iræ, dies illa, Solvet sæclum in favilla

Liturgi /

I dag, på alle sjelers dag, synges denne sekvensen – obligatorisk i den gamle messen, valgfri i den nye. Jeg hørte den to ganger i dag, begge ganger sunget av vår utmerkede organist/ kantor. Under kan man lese en norsk oversettelse:

Vredens dag i tidens fylde verden vil i luer hylle, vitner David med Sibylle.

For en skjelving da skal voldes, når den siste dom skal holdes, alle synder ut skal foldes.

Luren sender selsom tone gjennom gravers mørke sone, kaller alle til Guds trone.

Død og liv i redsel flommer, opp av grav all skapning kommer og skal svare for sin dommer.

Livets bok vi ser utfoldet: alt vi øvet, alt vi voldet. Den skal fastslå dommerordet.

Verdens dommer tar så sete, alt som skjult er, fram vil trede, intet unngår straffens hete.

Hva skal jeg i elend svare? Hvem skal ta min sak i vare? Rettvis man er selv i fare.

Konge, stor i allmakts velde, la din nåde her få gjelde, frels meg, du, all godhets kjelde.

Kom i hu, du Jesus fromme! Jeg var årsak til ditt komme; frels meg når min tid er omme!

Meg du søkte, vandret vide, frelste meg i korsets kvide; fåfengt skulle du ei lide.

Rettferds dommer som skal hevne, tilgi av din miskunns evne før det store regnskaps stevne.

Tyngd av skyld jeg arme stønner, skamrød all min synd jeg skjønner, skån meg, Gud, hør mine bønner.

Deg Marias tårer rørte, og på røveren du hørte, også meg til håp du førte.

Kan min bønn ei verdig kjennes, la din godhet til meg vendes, så jeg ikke evig brennes.

La meg stå blant lam så blide, ikke mellom bukker stride, gi meg rom på høyre side.

Når de onde bort du sender til den ild som aldri ender, kall meg inn til dine venner.

Ydmyk, bøyd du ser meg knele, hjerteangsten vil meg kvele. Frels min siste stund, du sele.

Tåredag, når jorden revner, alle opp av graven stevner, dommen skal for hvermann felles.

Gud, la dem blant dine telles. Milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Amen.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 3

Katolsk, Liturgi /

Tirsdag i 31. uke leser vi under Matutin fra 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70:

På den tiden levde det en prest som hette Mattatja. Han var sønn av Johanan, Simeons sønn, og hørte til presteslekten Jojarib. Mattatja forlot Jerusalem og slo seg ned i Mode’in.

Kongens menn som skulle tvinge folket til frafall, kom også til Mode’in for å ordne med ofringene. Mange israelitter gikk over til dem, men Mattatja og sønnene hans samlet seg i en gruppe for seg. Da tok kongens menn til orde og sa til Mattatja: «Du er jo en leder, en aktet og mektig mann her i byen, og støttet av sønner og frender. «Kom nå du først fram og gjør som kongen har befalt. Alle andre folk har allerede utført kongens ordre, også mennene i Judea og de som er igjen i Jerusalem. Da skal du og sønnene dine bli regnet blant Kongens Venner; dere skal bli belønnet med sølv og gull og mange gaver.»

Men Mattatja svarte med høy røst: «Om så hvert eneste folkeslag i kongens rike adlyder ham og svikter sine fedres gudsdyrkelse, og alle har valgt å føye seg etter kongens bud, så vil jeg og mine sønner og frender likevel leve etter den pakt som ble sluttet med våre fedre. Det skal aldri skje at vi svikter loven og budene! Kongens ord vil vi ikke høre på. Vi viker ikke fra vår gudsdyrkelse, verken til høyre eller venstre!»

Nettopp som han var ferdig med å tale, trådte en jøde fram i alles påsyn for å ofre på alteret i Mode’in, slik kongen hadde foreskrevet. Da Mattatja fikk se ham, ble han brennende harm; han kom i voldsomt opprør, og fylt av rettferdig vrede stormet han fram og slo i hjel mannen der ved alteret. Samtidig drepte han også kongens befalingsmann som skulle tvinge dem til å ofte, og alteret rev han ned. På denne måten viste han sin brennende iver for loven, slik som Pinhas hadde gjort da han drepte Simri sønn av Salu. Deretter gikk Mattatja gjennom byen og ropte av full kraft: «Følg etter meg, hver den som brenner av iver for loven og vil holde fast på pakten.» Han og sønnene hans flyktet opp i fjellene og etterlot alt de eide i byen.

På denne tiden slo en gruppe hasideere seg i lag med dem, djerve krigere av Israel, som alle var innstilt på å kjempe for loven. Også alle de andre som var på flukt fra forfølgelsene, sluttet seg til dem og styrket rekkene. Slik fikk de etter hvert samlet en hær. De slo syndere i sin harme og lovbrytere i sin vrede; og de som slapp unna, flyktet til hedningfolkene for å berge livet.

Mattatja og vennene hans drog rundt i landet, rev ned avgudsalterne, og omskar med tvang alle uomskårne smågutter som de kom over innenfor Israels grenser. De jaget de overmodige på flukt og hadde stor fremgang med oppgaven de hadde satt seg fore. Slik vernet de loven mot angrepene fra fremmede folk og konger og lot ikke den ugudelige tyrannen få briske seg.

Da det led mot den tid da Mattatja skufle dø, sa han til sønnene sine: «Nå er det overmot og undertrykkelse som rår, en undergangstid full av fryktelig vrede. Derfor, barn, sett livet inn for våre fedres pakt

Her står deres bror Simeon. Jeg vet at han er en som gir kloke råd. Ham skal dere alltid høre på; han skal være som en far for dere. Juda Makkabi har vært en djerv kriger helt fra ungdommen av; han skal overta som hærfører og lede krigen mot folkene. Dere skal samle om dere alle som holder loven, og ta hevn for uretten mot deres folk. Gi hedningene igjen for det de har gjort og hold fast ved det som er foreskrevet i loven!»

Så velsignet han dem, og han gikk til sine fedre. «Mattatja døde i året 146. Han ble gravlagt i familiegraven i Mode’in, og hele Israel holdt en stor dødsklage over ham.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene – 2

Katolsk, Liturgi /

Teksten fra Makkebeerbøkene fortsetter i Matutin mandag denne uka (men ikke i år, siden det er Allehelgensdag). Vi leser fra 1. Makkabeerbok 1, 41-64:

Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; endog mange i Israel syntes godt om hans, gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.

Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. ‘De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, så de glemte loven og opphevet alle bud. Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.

Slik var forordningene som gen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.

Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, og spedbarna deres ble hengt etter halsen på, mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.

Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt, og dø måtte de. En veldig vrede kom over Israel.

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene

Katolsk, Liturgi /

I dag – 31. søndag i kirkeåret – begynner vi på en uke med lesninger fra Makkabeerbøkene. Disse bøkene er ikke så lette å finne på norsk, så flere av bloggens lesere har kanskje ikke lest det som her følger tidligere. Første dag er teksten fra 1. Makkabeerbok 1, 1-24:

Aleksander den store og hans etterfølgere Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham~ ble han grepet av overmot og stolthet. 4Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.

Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var, i live. Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.

Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.

Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.

På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt; et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.

Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.

Enda mer om alterets plassering

Liturgi /

(Til lesere som absolutt ikke ønsker å høre mer om alterets plassering, om å snu alteret etc: vennligst ikke les det som følger her.)


Jeg skrev nylig HER om Fr. Longelecker som har snudd alteret i noen messer i sin egen menighet. Han har fått reaksjoner på dette, noen positive og noen negative. Han har svart de negative med et nytt innlegg, som jeg tar med en del av (NB nokså direkte språk):

… This shift in emphasis away from viewing Mass as a sacrifice and instead viewing it as a re-enactment of the Last Supper, and therefore as a kind of ceremonial, family meal is the heart of our liturgical wars. Other elements of this are evident in the question put in the combox. Notice that the person asking the question says, «When Jesus gave thanks to his Father and broke the bread.» It may be that the person asking the question therefore perceives the Mass essentially as a family meal in which Jesus ‘gives thanks to the Father and breaks bread.» While this is one element of the Mass, it is worrying if this is seen as the sole or primary focus of the Mass, for the Mass is more than a memorial of Jesus «giving thanks to the Father and breaking the bread.»

The Holy Mass is a sacrifice–an unbloody re-presentation of the one, full, final sacrifice of Christ on the cross. At the consecration the priest does more than stand as a symbol of Jesus giving thanks to the Father and breaking bread. This fourfold action of ‘taking the bread, blessing it, giving thanks and giving it to the people’ is the act of consecration through which the bread is bread no more, but is now the Body, Blood, Soul and Divinity of Jesus Christ–Son of God and Son of Mary. The priest is not simply standing in as an icon of Jesus at the Last Supper, but he is a sacrificing priest, offering the sacrifice of Christ to the Father with us and for us.

If this is so, then celebrating Mass as if is merely the re-enactment of a ceremonial meal is hardly Catholic at all. Certainly this is a part of the fullness of the Mass, but should the Mass be reduced to this it is a denial of the true meaning of the Mass, and has more in common with the lowest of Protestant understandings of the Eucharist. However, it is obvious from the way Mass is celebrated in the vast majority of American Catholic parishes, that this is exactly what people now think of the Mass. The church is round and carpeted. The seats are arranged in a fan shape or circle around the altar. The family of God are gathered around the family table. All is decorated in a homely, sitting room, comfortable kind of style and they share together as the Father takes bread, gives thanks to the Father and breaks the bread and shares it. They share in a ‘ceremonial fellowship meal.’ No more.

Not only is this not fully Catholic, but it is also not what was celebrated by the early church. One of the fallacies of the modern liturgical movement is that this minimalist, down to earth, folksy, family meal was really the sort of Eucharist held by the early church. While the New Testament does say that the Apostles met for ‘the breaking of the bread’ and that the early church met in people’s houses, it is clear from all the scholarly studies on liturgy that liturgical forms and ceremonial rites developed very early. Indeed, the early Christian eucharist was undoubtedly based on already existing Jewish models of fellowship meals which were highly ceremonial and liturgical in their language and actions. …

Hva skjer når man snur alteret?

Liturgi /

Jeg tar med et kort innlegg i sin helhet, fra Fr Longenecker blogg, en katolsk prest på USAs østkyst:

Since moving on from St Mary’s, where all the Masses are celebrated ad orientem I have been saying all Masses towards the people. At Our Lady of the Rosary we have a 6:30 pm Mass on Wednesdays. Very quiet and reverent and only about 50 or so people there. So last evening, for the first time, I celebrated the Mass there facing the Lord. I explained it briefly to the people and asked for their comment and feedback.

One of our young mothers was there with three of her children. She said both of her sons, aged 12 and 10 liked the Mass very much and Jacob, aged twelve said, «I felt the oneness of the Mass much more.»

About right. When I am saying Mass versus populum I can’t help feeling that I am in the ‘entertainer’ mode and that I really am in opposition to and other than the people. When saying Mass towards the Lord I feel so much their prayers behind me and with me. Together we face the Lord and face his beauty. I don’t have to look at them, and lucky them! They don’t have to look at me either.

Together we gaze on the fair beauty of the Lord.

Ny liturgisk musikk på engelsk

Liturgi /

Komponist James MacMillan ble spurt om å skrive musikken til den første messen pave Bendikt skulle feire i Storbritannia, i Glasgow. Detr gjorde han med glede, og uten betaling, men han møtte uventet motstand mot sitt arbeid, ikke fra musikere, men fra liturgieksperter. Han skriver om dette på sin blogg på the Telegraph:

Writing music for the recent visit of the Pope to the UK was one of the most exhilarating but strangest experiences of my life. I was initially contacted by Archbishop Mario Conti, on behalf of the Scottish Bishops who had decided they wanted a new setting of the Mass in English for the huge celebration in Bellahouston Park. Also, it was to be the new English translation of the Mass which will be introduced, more generally, in the Catholic anglosphere next year some time. In the wake of this, the Bishops of England and Wales came on board so that the new setting would be used at the Beatification Mass at Cofton Park too.

There was not much time. A meeting was called in Glasgow where a group of clergy in charge of planning the papal visit and liturgical music for Bellahouston spoke with me and outlined the task at hand. I had to start quickly and, more or less, deliver immediately! This I did, after using my church choir as guinea pigs for the first drafts. Then the problems began.

Unknown to me the new setting was taken to a “committee” which has controlled the development of liturgical music in Scotland for some time. Their agenda is to pursue the 1970s Americanised solution to the post-Conciliar vernacular liturgy, to the exclusion of more “traditional” possibilities. They have been known for their hostility to Gregorian chant, for example, but have reluctantly had to get in line since the arrival of Benedict XVI. … ….

Lytt gjerne til messe melodiene og si hva du syns om dem. (Dette er kanskje ikke så spesielt for oss i Norge, fordi vi har mye god liturgisk musikk, men i den engelskspråklige verden er det skralt.)

Kyrie (Missa de angelis) og Gloria (med den nye engelske teksten) – og kollektbønnen.

Prefasjonen og Sanctus og Agnus Dei.

Den nye oversettelsen av messen til engelsk

Liturgi /

Nå har jeg slått Father Z. ganske grundig! Nå skriver han om et tre måneder gammelt innlegg i First Things, om den nye, engelske oversettelsen av messen, mens jeg skrev om det allerede 27. august! Men jeg lar selvskrytet ligge, og bemerker at Father Z. har sitert andre deler av originalinnlegget enn jeg gjorde, og at han har fått mange kommentarer til sitt innlegg. Han siterer bl.a. dette:

… Publicly owned corporations are more accountable to their shareholders than tenured bureaucracies, which may explain why it took the Ford Motor Company only two years to cancel its Edsel, and not much longer for Coca Cola to restore its “classic” brand, while the Catholic Church has taken more than a generation of unstopped attrition to try to correct the mistakes of overheated liturgists. The dawning of the Age of Aquarius is now in its sunset repose and the bright young things who seem to be cropping up now all over the place with new information from Fortescue and Ratzinger, may either be the professional mourners for a lost civilization, or the sparks of a looming golden age.

One thing is certain to a pastor: the only parishioners fighting the old battles are old themselves, their felt banners frayed and their guitar strings broken, while a young battalion is rising, with no animus against the atrophied adolescence of their parents, and only eager to engage a real spiritual combat in a culture of death. They usually are ignorant, but bright, for ignorance is not stupidity.

They care little if the Liturgy is in Latin or English or Sanskrit, as long as they are told how to do it, for they were not told. Some critics of the new translations have warned that the changes are Shishi qiu shi: Seek truth from facts too radical, which is radioactively cynical from people who in the 1960’s wantonly dismantled old verities overnight. …

I think there should be few options in the Liturgy, and no attempt to be “creative,” for that is God’s particular talent. As Vatican II taught in Sacrosanctum Concilium, “[T]here must be no innovations unless the good of the Church genuinely and certainly requires them; and care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing.” …

Et stort krusifiks på alteret – eksempel fra pavemesse

Katolsk, Liturgi, Paven /

Damian Thompson skrev nylig om noe som skjedde da pave Benedikt feiret messen i Westminster Cathedral i London; i siste øyeblikk ble krusifikset og fire flotte lysestaker som stod foran paven bytta ut. (Disse må ikke blandes med de seks kjempestore lysestakene og krusifikset som alltid står bak hovedalteret i denne kirken. Alteret ble jo bygget for versus Deum feiring, derfor ble disse plassert der fra starten av – og senere er de heldigvis ikke tatt bort.) Slik skriver Damian – og nederst ser man lysestaker og krusifiks som ble funnet:

Benedict XVI was delighted by the Mass at Westminster cathedral, apparently regarding it as an ideal celebration of the modern Roman Rite – “the best he’s presided over in any foreign country,” I’m told. Second, the Vatican intervened at the last moment to make sure that the altar was decorated (as you can see in the picture above) by a free-standing antique crucifix.

I think I’m right in saying that the cathedral usually has a cross lying on the altar, propped up slightly to face the celebrant, thus following the letter but not the spirit of the Pope’s request that the priest should be symbolically orientated towards Calvary. When Mgr Guido Marini, the Vatican Master of Ceremonies, visited Westminster Cathedral earlier this year he seemed satisfied with this arrangement. So, when they trooped into the sanctuary for the service, the Bishops of England and Wales were expecting a virtually invisible low-lying cross and, on the altar itself, a couple of those stumpy candles that look like loo rolls. (I’m not referring to the big six candlesticks which are always on a marble platform behind the altar.)

But Mgr Marini had other ideas, (and found) a splendid crucifix and the two tall altar candlesticks … he asked for them, and in a manner that brooked no opposition. As it happens, some cathedral staff were only to delighted to oblige. But, for certain bishops, this rearrangement was about as welcome as an unscheduled celebration of Benediction at a Pentecostal revival meeting.

Why is the Bishops’ Conference so blind to the the advantages of a “Benedictine” arrangement of the altar, which adds solemnity while distracting from the personality of the celebrant? I know how well the central crucifix can work because my local parish priest has adopted the innovation: there is absolutely no sense of an object getting in the way of the consecration. But he’s in a minority.

Matutinlesninger fra Esters bok – 5

Liturgi /

Dette er siste del av Esters bok som brukes i Matutinbønnene; dronning Ester legger sin sak fram for kong Xerxes, jødene blir berget, og Haman blir selv hengt i den galgen han har bygd for sin fiende Mordekai. Også her er noe av teksten (første del) tatt fra den greske ester-boken (møtet mellom dronning og konge, som Händel beskriver så levende i sitt oratorium Esther fins knapt i vanlige norske bibler), men det resterende er fra Bibelselskapets vanlige utgave:

Den tredje dagen, da Ester sluttet sin bønn, tok hun av seg sørgedrakten og iførte seg på ny sitt dronningskrud. Da hun nå var kledd i all sin prakt og hadde påkalt den Gud og frelser som ser alt, tok hun med seg to terner og gikk av sted. Hun støttet seg på den ene, som det sømmer seg fornemme kvinner, mens den andre fulgte etter og bar slepet hennes. Hun var blendende vakker og så lykkelig ut. Hennes ansikt strålte av skjønnhet, men hjertet var tynget av frykt. Hun gikk gjennom alle dørene og trådte, så fram for kongen. Han satt på tronen, iført sitt kongelige skrud, som var helt dekket av gull og edelstener. Han så fryktinngytende ut. Da så han opp med verdig mine, og ansiktet ble mørkt av vrede. Dronningen sank sammen, blek og avmektig, og hun falt mot skulderen til den piken som hun hadde støttet seg på. Da forvandlet Gud kongens sinn og gjorde ham mild. Engstelig sprang han ned fra tronen og tok henne inn til seg. Slik holdt han henne helt til hun kom til seg selv igjen. Han trøstet henne med disse vennlige ord: «Hva er det, Ester? Ikke vær redd, jeg er jo din bror. Du skal ikke dø, for bestemmelsen gjelder bare våre underståtter. Kom hit til meg!» Så løftet kongen sitt gullsepter og la det på esters nakke. Han kysset henne og sa: «Fortell meg hva du har på hjertet.» Da sa Ester: «Da jeg så deg, herre, lignet du en Guds engel, derfor ble jeg slått av frykt for din herlighet. For du er så storslått å se til, og ditt ansikt er fullt av mildhet.» Men idet hun talte, falt hun bevisstløs om. Kongen ble meget engstelig, og alle tjenerne hans prøvde å trøste henne. (Så langt fra den greske Ester-boken.)

Da sa kongen til henne: «Hva har du på hjertet, dronning Ester? Er det noe du ønsker? Om det så er halve riket, skal du få det.» Ester svarte: «Dersom kongen så synes, vil jeg gjerne at du, herre konge, og Haman i dag skal komme i det gjestebudet jeg har stelt til for deg.» Da sa kongen: «Skynd dere og hent Haman, så Ester kan få sitt ønske oppfylt.»

Så kom kongen og Haman i det gjestebudet som Ester hadde stelt til. Mens de satt og drakk vin, sa kongen til Ester: «Er det noe du vil be meg om, skal du få det. Om det så er halve riket du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» Ester svarte: «Det jeg ønsker og ber om, er dette: Dersom kongen har godvilje for meg, og dersom kongen vil oppfylle det jeg ber om, og gjøre det jeg ønsker, så må kongen og Haman komme i det gjestebudet jeg vil stelle til for dere. I morgen vil jeg da gjøre som kongen sier.»

Så kom da kongen og Haman igjen til gjestebudet hos dronning Ester. Mens de satt og drakk vin, sa kongen også denne gangen til Ester: «Er det noe du vil be meg om, skal du få det. Om det så er halve riket du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» Da svarte dronning Ester: «Dersom du har godvilje for meg, konge, og dersom du synes det er rett, så unn meg livet fordi jeg ber om det, og unn mitt folk livet fordi jeg ønsker det. For både jeg og mitt folk er solgt til å bli utryddet, drept og utslettet. Var det enda bare til å være treller og trellkvinner vi var solgt, skulle jeg ikke ha sagt noe. Da ville ikke vår ulykke ha vært noe å bry kongen med.»

Kong Xerxes tok til orde igjen og spurte dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han som har våget seg til å gjøre noe slikt?» Ester svarte: «Det er en voldsmann og fiende, denne onde Haman.» Da ble Haman livende redd for kongen og dronningen. Kongen reiste seg i harme og gikk fra drikkelaget ut i slottshagen. Men Haman ble stående for å be dronning Ester om å spare hans liv; for han skjønte at kongen hadde satt seg fore å føre ulykke over ham.

Da kongen kom tilbake fra slottshagen til huset der gjestebudet ble holdt, lå Haman bøyd over den benken som Ester satt på. Da ropte kongen: «Vil du til og med gjøre vold mot dronningen her i mitt eget hus!» Ikke før var ordene ute av kongens munn, så dekket tjenerne Hamans ansikt. Harbona, en av de hoffmennene som gjorde tjeneste hos kongen, sa: «Se, ved huset til Haman står det en galge som er femti alen høy. Den har Haman fått laget til Mordekai, han som gjorde kongen så stor en tjeneste.» Da sa kongen: «Heng ham i den!» Så hengte de Haman i den galgen som han hadde reist for Mordekai. Og kongens harme la seg.

Matutinlesninger fra Esters bok – 4

Liturgi /

Onsdagens lesning fra Esters bok – når dronning Ester ber inderlig til Israels Gud om hjelp – er tatt fra den greske Ester-boken, dvs. den er et tillegg til Esters bok i vanlige protestantiske bibler:

Også dronning Ester tok sin tilflukt til Herren, grepet av dødsangst som hun var. I sin nød la hun av seg sitt dronningskrud og kledde seg i sørgedrakt. I stedet for dyre og fine parfymer strødde hun aske og jord på hodet. Hun lot være å stelle seg; i stedet for å bære praktfulle smykker dekket hun seg med sitt utslåtte hår. Hun bad til Herren, Israels Gud:

Herre, du vår konge! Du er den eneste Gud. Kom meg til hjelp! Jeg er alene, og har ingen annen hjelper enn deg. Jeg går med livet i hendene. Like fra fødselen av har jeg hørt i min fars ætt at du, Herre, valgte Israel blant alle folkeslag. Av alle som levde i gammel tid, valgte du våre fedre som din egen arv for alltid. Alt det du lovte dem, har du gjort. Men nå har vi syndet mot deg, og du har overgitt oss til våre fiender fordi vi dyrket deres guder. Du er rettferdig, Herre. Det er ikke nok for våre fiender at vi lever i bitter trelldom. Nå har de sverget ved sine avgudsbilder at de vil sette din lov ut av kraft, utslette ditt eget folk og stoppe munnen på dem som priser deg. De vil ødelegge ditt herlige tempel og ditt alter, og åpne hedningenes munn så de kan prise sine gagnløse guder. De vil gi evig ære til en dødelig konge.

Herre, gi ikke din herskerstav til guder som ikke er til, og la ikke våre fiender få fryde seg over vår undergang. Men vend deres list mot dem selv, og gjør ham som tenkte ut alt dette, til et skrekkens eksempel for andre. Se til oss, Herre! La din makt bli kjent i denne vår trengselstid. Gi meg styrke, du konge over alle guder og herre over alle makter. Gi meg å si de rette ordene til løven, og vend hans hjerte til hat mot ham som fører krig mot oss, slik at det kan bli slutt både på ham og på dem som er lik ham. Men fri oss ved din hånd, og hjelp meg som ikke har noen annen hjelper enn deg, Herre! Du vet alt, og du vet at jeg hater å bli æret av hedninger, at jeg avskyr tanken på å ligge med en uomskåren eller en hvilken som helst fremmed . Du kjenner min nød og vet at jeg forakter kronen på mitt hode, tegnet på min dronningverdighet, som jeg må bære når jeg viser meg. Jeg avskyr den, lik en uren klut, og jeg bærer den aldri når jeg er for meg selv. Jeg, din tjenerinne, har aldri spist ved Hamans bord, heller ikke har, jeg med mitt nærvær kastet glans over kongens drikkelag, og ikke har jeg drukket offervin. Siden den dagen jeg kom hit, har jeg ikke hatt noen annen glede enn deg, Herre, Abrahams Gud. Gud, du som har makt over alle, hør våre fortvilte rop! Fri oss fra onde menneskers vold, og fri meg fra min frykt.

Matutinlesninger fra Esters bok – 3

Liturgi /

Tirsdag denne uka leser vi fra kapittel 4 i Esters bok, om hvordan dronning Ester blir informert av sin onkel, Mordekai, om at hennes folk nå skal utryddes. Hun vegrer seg først og ønsker ikke å rsikere sitt eget liv for å redde folket sitt, men etter hvert er hun villig, og ber alle jødene faste og be før hun går inn til kongen:

Da Mordekai fikk vite om alt det som hadde hendt, flerret han sine klær, kledde seg i sørgedrakt og strødde på seg aske. Så gikk han ut i byen og ropte og klaget høyt og sårt. Han kom så langt som til plassen foran slottsporten; for ingen som gikk i sørgedrakt, hadde lov til å gå inn gjennom slottsporten. 3 I hver provins og på hvert sted hvor kongens ord og forordning nådde fram, ble det stor sorg blant jødene. De fastet og gråt og jamret, og mange sov på sekkestrie og aske.

Esters terner og hoffmenn kom og fortalte henne dette. Da ble dronningen forskrekket. Hun sendte klær til Mordekai for at han skulle ta dem på seg istedenfor sørgedrakten; men han ville ikke ta imot dem. Ester kalte da til seg Hatak, en hoffmann som kongen hadde satt til å tjene henne. Hun bød ham gå til Mordekai for å få vite hva som var på ferde, og hvorfor han bar seg slik at. Hatak gikk ut og traff Mordekai på bytorget foran slottsporten. Mordekai fortalte da alt som hadde hendt ham. Han nevnte nøyaktig hvor mye sølv Haman hadde lovt å skaffe til kongens skattkammer hvis han fikk gjøre ende på jødene. Han gav ham også en avskrift av det brevet som var utstedt i Susa, med forordningen om å utrydde dem. Det skulle han vise Ester og fortelle henne alt. Så skulle han be henne gå til kongen og bønnfalle ham om å vise nåde og spare hennes folk.
Hatak kom og fortalte Ester hva Mordekai hadde sagt. Da bød Ester Hatak gå til Mordekai og si: «Alle kongens embetsmenn og folket i provinsene vet at dersom noen mann eller kvinne går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være tilkalt, da gjelder en og samme lov for alle: De må dø, hvis da ikke kongen rekker ut sitt gullsepter mot dem, så de får beholde livet. Men nå er jeg ikke blitt kalt inn til kongen på tretti dager.»

Da Mordekai fikk høre hva Ester hadde sagt, bad han dem gi henne dette svar: «Du må ikke tro at du er den eneste av alle jøder som slipper unna, fordi du er i kongens slott. For om du tier stille i en tid som denne, får nok jødene hjelp og redning fra en annen kant. Men du og din slekt vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er nettopp med tanke på en tid som denne at du har fått dronningverdigheten.»

Da sa Ester at de skulle svare Mordekai: «Gå av sted og få samlet alle jødene som fins i Susa, og hold faste for min skyld. I tre døgn skal dere ikke smake mat eller drikke, verken dag eller natt. Også jeg og mine terner skal faste på samme måten. Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det er imot loven. Må jeg dø, så la meg dø!» Mordekai gikk av sted og gjorde på alle måter som Ester hadde pålagt ham.

Matutinlesninger fra Esters bok – 2

Liturgi /

Videre leser vi mandag til Matutin i kapittel 3 i Esters bok, om hvordan Haman blir opphøyet til nummer to i riket, hvordan jøden Mordekai nekter å bøye seg for ham (for alle andre enn den høyeste Gud), og hvordan Haman klarer å få vedtatt en lov som vil utrydde alle jøder i riket:

En tid etter at dette hendte, lot kong Xerxes Haman, sønn av Hammedata, av Agag-ætten få høyere rang og gav ham sete over alle de andre stormennene som var hos ham. Alle kongens embetsmenn som holdt til i slottsporten, falt på kne og bøyde seg til jorden for Haman; for det hadde kongen gitt påbud om. Men Mordekai falt ikke på kne og bøyde seg ikke til jorden for ham. Kongens embetsmenn som holdt til i slottsporten, spurte da Mordekai: «Hvorfor gjør du imot kongens befaling?» Dag etter dag spurte de ham om dette, men han hørte ikke på dem. Da meldte de det til Haman for å se om den grunnen han gav, ble godtatt. Han hadde nemlig fortalt dem at han var jøde. Da Haman så at Mordekai ikke falt på kne eller bøyde seg til jorden for ham, ble han brennende harm. Men han syntes det var for lite å legge hånd bare på Mordekai. Han hadde fått vite hvilket folk Mordekai hørte til, og nå ville han prøve å utrydde alle jødene i kong Xerxes’ rike, både Mordekai og hans folk.

I den første måneden, den som kalles nisan, i det tolvte året kong Xerxes regjerte, ble det, mens Haman så på, kastet «pur», det vil si lodd, om hver enkelt dag og hver enkelt måned helt til den tolvte, det er måneden adar. Da sa Haman til Xerxes: «Her er et folk som bor spredt og for seg selv blant folkeslagene i alle provinsene i ditt rike. Deres lover er annerledes enn lovene hos alle andre folk, og kongens lover følger de ikke. Det høver ikke for kongen å la dem gjøre som de vil. Hvis kongen så synes, så la det kunngjøres i brev at de skal utryddes. Da skal jeg kunne veie opp ti tusen talenter sølv til embetsmennene, så de kan legge det i kongens skattkammer.» Kongen tok seglringen av hånden, gav den til Haman, sønn av Hammedata, av Agag-ætten, som var en fiende av jødene, og sa til ham: «Sølvet skal være ditt, og med folket kan du gjøre som du vil.»

Den trettende dagen i den første måneden ble kongens skrivere kalt sammen. Og det ble satt opp et skriv på Hamans befaling, til kongens satraper, til stattholderne i hver enkelt provins og til høvdingene for hvert enkelt folk. Skrivet skulle sendes til hver provins i den skriften de brukte der, og til hvert folk på det språk de talte. Skrivet ble utstedt i kong Xerxes’ navn og forseglet med kongens seglring. Så ble skrivet sendt med ilbud til alle kongens provinser, med ordre om at alle jøder skulle utryddes, drepes og utslettes, både unge og gamle, småbarn og kvinner. Alle skulle drepes på én dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar. Og alt de eide, skulle plyndres. Avskrift av brevet skulle sendes til hver provins og forordningen kunngjøres for alle folk, så de kunne være forberedt når dagen kom. Så snart forordningen var utstedt i borgen Susa, drog ilbudene straks av sted, slik kongen hadde påbudt. Kongen og Haman satte seg til å drikke, men i byen Susa var folk opphisset.

Det gamle romerske missalet – mistet og igjenfunnet – del 2

Liturgi, TLM /

Fra Martin Mosebachs foredrag om messen i starten av september (se hele foredraget her – og mitt forrige utdrag her) tar jeg også med følgende utdrag:

Viktige gester og tydelig fokus i den gamle messen – mye er blitt borte

… Prior to the changes a whole garland of reverent gestures had accumulated around the sacrament of the altar, and these gestures gave a most eloquent sermon, constantly reminding priest and people of the Lord’s mysterious presence in the [consecrated] Bread and Wine. We can be sure of this: no theological indoctrination on the part of so-called «enlightened» theologians did as much damage to the belief of western Catholics as did communion in the hand. It immediately abolished all the former precautions [care] with regard to particles from the Host. Is it impossible, then, to receive communion in the hand reverently? Of course it is possible. But once the etiquette of reverence exists and has had its beneficial, elevating influence on the consciousness of the faithful, it stands to reason that withdrawing the etiquette gave a clear signal (and by no means only to simple believers). What was this signal? That the earlier degree of reverence was not required. This in turn, logically, produced the conviction — a conviction not initially made explicit — that there was nothing present that might command respect.

Om pave Benedikts innsikt i liturgien – og hans motu proprio

Even before his election, our Holy Father Pope Benedict XVI was one of the very few bishops who knew that the radical break with tradition represented a great danger for the Church. Now, in his famous Motu proprio he has asserted that the Church’s Traditional Rite was never forbidden because, by its very nature, it could not be forbidden. The Pope is-not the master of the liturgy but its protector. The Church never forsakes its inherited rites, which it regards as a spiritual heritage. On the contrary, it urges the faithful to study them and make their hidden treasures available here and now.

The Pope had no intention of ignoring the past – a futile enterprise in any case – and pretending that the last forty years did not happen. He took a decision that was aimed, above all, at reconciling the reform party with the defenders of Catholic tradition. According to the papal statement there is now one single Roman Rite in two forms, the «ordinary» and the «extraordinary». The two forms stand side by side in a relationship of equality. Either of these two forms can be celebrated by any priest at any time without episcopal permission. They are related to each other in such a way that the celebrant of the New Rite (the «ordinary» form) is meant to learn from the Traditional Form (the «extraordinary» form) how the Church’s tradition understands Holy Mass. The Pope has urged the Church to re-examine the old books of rites and learn, from the fathers and saints of past centuries, how to perform the solemn work of making God present. We are all summoned, then, to give thanks for the rescuing of the traditional Missal, which was almost lost, to open it – perhaps even at the eleventh hour – and read how the Church, and all those faithful people to whom we all owe our faith, used to pray. …

Hva er blitt borte fra liturgien?

… we need again the profession of faith that Jesus is «God from God, Light from Light, true God from true God.» In Germany, at least, this Creed has disappeared almost entirely from worship, as has the genuflexion at the central article of our faith, «et incarnatus est de Spiritu Sancto ex Maria virgine et homo factus est.» With wonder and astonishment let us read the Orations, especially those of the Sundays after Pentecost, many of which were composed by St. Jerome himself. They are masterpieces of rhetoric [oratory], formulating theological truths that nourish meditation even outside the Mass, and uniquely giving voice to the Christian relationship between God and man. One of the greatest losses in the reform of the Mass is the loss of the Offertory prayers, during which the veiled sacrificial gifts are brought to the altar and the sacred event of the Lord’s sacrificial death begins. These prayers come from earliest times; they speak, for the first time in human history, of the dignity of man, a dignity God gave to his creatures from the very beginning, a dignity that was wondrously renewed by Jesus’ sacrificial death. The Epiclesis, too, is of the greatest importance: in it the Holy Ghost is called down upon the gifts. The Eastern Church regards this prayer as having an essential effect on the act of transforming the gifts; but the Western Church, too, knows that it is the Holy Ghost who will bring about the miracle of transubstantiation. Then comes the Roman canon, which is still contained in the new missal, though it is prayed in only a few places nowadays. …

Messens språk er viktig

… And what of the language of the Missal? The English-speaking faithful, at least, will soon be able to use correct translations that will replace the many very damaging simplifications and falsifications to be found [in the current English language missals.] Other nations, where modernist arrogance is more established, will have to wait longer for this. It is therefore all the more important for priests, as well as the faithful, to get to know the Church’s mother tongue, in which the Church’s teachings have been preserved in such clarity and conciseness. A sacred language has the advantage of being the language of no individual nation. We enter this language like entering a sacred building; it breathes a prayer that is more powerful than the prayer of the individual. It speaks a prayer that is pre-existent, that is there before us; we only have to associate ourselves with it, join ourselves to it. The Church we belong to is above time and above nations; and she is present in this sacred language.

Dagens krise er også en mulighet

It may be that the present crisis is presenting us with an opportunity: we should not allow ourselves to drown in pious routine but seek to rediscover the Church’s visible form, learn to love and defend it like a precious treasure that we thought had been lost: to our great surprise and joy we find it again, and realize – perhaps for the first time – that nothing can replace it.

Martin Mosebach

Det gamle romerske missalet – mistet og igjenfunnet

Liturgi, TLM /

I starten av september ble det holdt en liturgisk konferanse i Colombo, Sri Lanka, med mange interessant foredrag. Alle foredragene ligger ute på nettsidene til erkebispedømmet Colombo (men sidene ser ut til å ha visse sikkerhetsproblemer), derfor er det blitt lettere å lese i alle fall ett av foredragene – av Martin Mosebach – siden det nå i sin helhet er lagt ut på NLM-bloggen.

Jeg har sett en del på Mosebachs foredrag – om den gamle messen som (nesten) var blitt borte, men nå er gjenfunnet – og tar med deler av det her, men noen egne pekere:

Om messens vesen – messen er ikke et menneskelig verk

Early Christians knew as a matter of course that the cult bequeathed to them by the Lord was far more than a repetition of the Last Supper. They knew that the Last Supper was itself only a sign of the real work of redemption that was to take effect in his anguished death on the Cross. That is why they clothed this cult in the most sublime and beautiful forms of prayer and sacrifice that mankind had developed in the thousands of years before the coming of the Redeemer. These forms had no author; they were not devised by wise men: they arose from the sensibilities of all people who desired to worship the Divinity.

Only one thing distinguished this new Christian sacrifice from its antecedents in all religions: in making present the sacrifice of Jesus, it was not so much the work of pious and religious men as the work of God himself. It was a work performed by God for the benefit of mankind. It was a work which men – even the most religious men – could not have done for themselves. They could come to it only by the grace of the Redeemer. This is a central axiom of Christian worship, without which it remains unintelligible: it is not a human work, and therefore must not be allowed to appear to be a human work. It must be seen to owe its origin not to the will of man, but to the will of God. For Catholics this should be beyond dispute. But we have to acknowledge that in many parts of the Catholic world, and particularly in the Catholic Church’s historical bedrock territory, this axiom is no longer taken for granted.

Messen er virkelig; den er ikke et symbol på noe viktigere some er usynlig

… For a Catholic this visibility is not some subordinate quality: it is not subordinated to some higher, invisible world. God himself took a human body and even bore his wounds with him into glory. Ever since the God-man saw with our eyes and heard with our ears, our senses (which are by nature so easily deceived) are fundamentally empowered to recognize truth. As a result of Christ’s Incarnation the material world is no longer the realm of illusion: now, matter can again be seen for what it is: God’s thoughts, expressed in terms of the material world.

This realization gave rise to the absolute seriousness with which the Church used to perform all the physical actions of the liturgy. Every gesture of the hand, every inclination of head or body, every genuflexion, every kiss given to sacred objects was performed seriously and deliberately. The candles, the vessels and the sacrificial gifts of bread and wine were handled with respect. The language in which the divine thoughts were expressed was regarded literally as an instance of revelation. Thus St. Basil the Great, one of the Eastern Fathers, expressly said that Holy Mass was just as much revelation as Holy Scripture.

Vatikankonsilet ville bare forsiktig justere messen

The Second Vatican Council expressly and emphatically repeated the traditional theology of the Mass; it solemnly recognized the sacred language and the sacred music (Gregorian chant, which hovers between West and East, not belonging exclusively to any one culture). The Council called only for a cautious revision of the liturgical books – the kind of revision that was usual every couple of hundred years or so, in order to prevent any misunderstandings creeping in. Let us remember what the Catholic liturgy had achieved up to this time. Beginning with Asia Minor it had conquered the Roman and Greek world. Ultimately it had triumphed in the pagan Empire, had witnessed the latter’s demise and had won over the pagan peoples of the North and East. It became the instrument of a missionary success that is unique in world history. …

Hvorfor kom de dramatiske forandringene etter konsilet?

I am somewhat inhibited when I come to give an account of the unique event that has taken place in the Church. Of course I can give plenty of sociological, political and historical reasons for this event, which in its effects can only be compared, perhaps, with the hundred years of the Iconoclastic controversy in Constantinople, though Iconoclasm affected only a small region within the vast compass of the universal Catholic Church. But I find none of these reasons convincing. I believe in the Church’s supernatural essence: this means that I cannot be satisfied with any natural explanations for the Church’s triumphs and disasters. Consequently I refuse to guess or surmise the reasons that moved many reformers of his time to surrender the Church’s inherited treasure, her very heart, and draw up a new liturgy. This new liturgy was constructed out of elements of the old liturgy but, as Pope Benedict has said, it tends in a direction that is in many ways opposed to that of the old.

Hva ble resultatet av den nye messen?

A severely simplified rite, with vernacular prayers that were theologically general and unchallenging in tone, would surely help to keep modern people within the Church. Even this notion should have made people ask questions; in the mission lands of Asia, for instance, with their advanced civilization, people had been accustomed to extraordinarily rich rites in difficult sacred languages for millennia. To withhold Catholic tradition from them was equivalent to an act of colonialist paternalism. In the Christian heartlands, however, the reform’s simplifications had devastating consequences. When, in spite of much resistance, the reform was pushed through in a last exercise of power on the part of the Roman central authorities, the faithful began to pull out of the churches. As someone wrily observed, «The reform of the Mass was intended to open the Church’s doors to those outside; what happened was that the people inside escaped and ran away!» The solemn, hieratic cult was abolished, and the attempt was made, so to speak, to run after the faithful with the sacraments. But they declined this offer. In whole areas of Europe all understanding of the sacraments disappeared. The entire development was baffling: now that every word – allegedly – could be understood, the whole eucharistic event had become somehow alien to people. The Church’s great work of making God present no longer made sense. Simultaneously, knowledge of the Catholic faith withered away. Today, in Europe, there are many Catholics who can hardly say an Our Father, let alone a Creed. Many have only the vaguest notion of the Church’s teaching.

Men mange av forandringene som kom etter 1970 var ikke med i rubrikkene for den nye messen

… many of the most offensive infringements committed against the law of Catholic tradition were in no way rooted in Pope Paul’s reform. They arose from the disobedience that proliferated everywhere in the West as a result of the structural collapse during the pontificate of this unfortunate pope. …. The Missal of. Paul VI, for instance, did not order the altars to be turned round – one of the most grievous acts against the tradition of prayer in the entire world. Pope Paul did not necessarily want to put an end to the tradition whereby the priest, together with the faithful, faces the Crucified Christ, the Christ who is to come again from the East; nor did he want to suppress the tradition according to which the priest addresses his prayers, together with the congregation, to Christ, present on the altar in the form of the transformed [transubstantiated] gifts. This reversal of the orientation of prayer did more harm in Europe and the United States than all the relativizing, demythologizing and humanizing theologians. It struck the simple believer immediately that the prayers were no longer addressed to God but to the congregation. Now, the purpose of prayer was to put the congregation in the right mood, the right frame of mind so that it could celebrate itself as the «People of God». Something similar happened when Holy Communion was given in the hand instead of on the tongue, as formerly. This change, also, was not foreseen in the Missal of Paul VI: it was enforced by some German bishops.

Jeg kommer snart med noen kommentarer til andre del av foredraget.

Matutinlesninger fra Esters bok – 1

Liturgi /

Denne uka, fra søndag til og med torsdag, leser alle katolikker som leser tidebønnene – og også den lange morgenlesningen: Matutin – fra Esters bok. Som vanlig tas det utdrag av tekstene, slik at mye (det viktigste slik man har vurdert det), men ikke alt leses. Søndag leste vi i kapittel 1 og 2 om hvordan dronninga av Babylon ble avsatt, og hvordan den jødiske Ester ble valgt til ny dronning:

Det som her skal fortelles, skjedde i Xerxes’ dager. Det var den Xerxes som hersket over 127 provinser, fra India til Nubia. På den tid kong Xerxes satt på tronen i borgen Susa, holdt han i sitt tredje regjeringsår et gjestebud for alle sine stormenn og embetsmenn. Hærførerne i Persia og Media, adelsmennene og styresmennene i provinsene var samlet hos ham. Samtidig holdt dronning Vasjti gjestebud for kvinnene i slottet til kong Xerxes.

Den sjuende dagen, da kong Xerxes var i godlag av vinen, kalte han til seg de sju hoffmennene som gjorde tjeneste hos ham: Mehuman, Bista, Harbona, Bigta, Abagta, Setar og Karkas. Han bød dem føre dronning Vasjti fram for kongen, med sin kongelige krone på hodet. Han ville la folk og stormenn se hennes skjønnhet; for hun var meget vakker. Men dronning Vasjti nektet å komme. Hun trosset det bud som kongen hadde sendt med hoffmennene.

Da ble kongen meget forbitret, og harmen flammet opp i ham. Han vendte seg til vismennene, de som forstod seg på tidene; for slik pleide kongens saker å legges fram for dem som var kyndige i lov og rett. De som stod ham nærmest, var Karsjena, Sjetar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena og Memukan, de sju persiske og mediske stormennene som alltid hadde adgang til kongen og var de fremste i riket. Da tok Memukan til orde foran kongen og stormennene og sa: «Det er ikke bare mot kongen dronning Vasjti har forbrutt seg, men mot alle fyrstene og folkene i alle de provinser som står under kong Xerxes. Dersom kongen finner for godt, så la det gå ut en kongelig forordning og la den bli skrevet opp blant persernes og medernes lover, så det står urokkelig fast. Si at Vasjti aldri mer må vise seg for kong Xerxes, og at kongen vil gi hennes dronningverdighet til en annen kvinne som er bedre enn henne.

I borgen Susa var det den gang en jøde som hette Mordekai. Han var sønn av Ja’ir, som var sønn av Sjimi og sønnesønn av Kisj fra Benjamins stamme. Han var med i den fangeflokken som ble ført bort fra Jerusalem da babylonerkongen Nebukadnesar bortførte Juda-kongen Jekonja. Mordekai var fosterfar til Hadassa, som også kalles Ester, datteren til hans farbror; for hun hadde verken far eller mor i live. Piken var både velskapt og vakker. Og da hennes foreldre døde, tok Mordekai henne til seg som sin egen datter.

Da kongens bud og befaling ble kjent, ble mange unge piker samlet i borgen Susa under tilsyn av Hegai. Også Ester ble hentet til kongens slott og satt under tilsyn av haremsvokteren Hegai. Han syntes godt om den unge piken og fikk velvilje for henne. Han sørget straks for å gi henne de salvene og den maten hun skulle ha, og lot henne få de sju ternene i kongens slott som var utsett til å tjene henne. Så lot han Ester og de sju ternene flytte inn i de beste rom i haremet. Ester fortalte ikke hvilket folk og hvilken ætt hun tilhørte; for Mordekai hadde sagt at hun ikke skulle nevne noe om det.

Det var i den tiende måneden, den måneden som kalles tebet, i kongens sjuende regjeringsår, at Ester ble ført inn til kong Xerxes i hans slott. Kongen ble mer glad i Ester enn i noen annen kvinne. Hun vant hans godhet og velvilje framfor alle de andre pikene. Han satte en kongelig krone på hennes hode og gjorde henne til dronning istedenfor Vasjti.

Å feire den gamle messen influert av den nye

Liturgi, TLM /

I St Joseph church, i Macon, Georgia ble det søndag deiret en tradisjonell latinsk messe med (minst) én uvanlig vri: Tekstene ble lest direkte på morsmålet, og den som leste stod vendt mot folket. (Det har vært vanlig mange steder at bibeltekstene leses på morsmålet samtidig med at presten leser dem på latin.)

Vi kan lese om messen (og se mange bilder) på denne bloggen, og der skriver man: «I believe if this form of the Mass allowed for the vernacular for the parts of the Mass people hear …, that most people would prefer this to the current OF Mass. What do you think?» Det er vel nokså upresist, for det er bare epistelen og evangeliet man kan lese på morsmålet (ifølge pavens motu proprio), ikke bønner og andre ting som også leses/synges høyt. Men jeg er enig i at om den tradisjonelle messen skal kunne brukes i mye strørre grad enn nå, må morsmålet brukes til tekstene.

Presten som feiret messen sier også om kommunionsutdeling på den tradisjonelle måten – og det er jeg også enig i:

I have distributed the Most Precious Body and Blood of our Risen Lord for well over 30 years to people standing. In the past three years of celebrating the EF Mass and distributing Holy Communion to kneeling communicants, I must say that from an external point of view it is much more reverent looking and from an internal point of view leads to more piety, reverence and faith in the Real Presence of our Lord. We need to return to this practice!

Skroll til toppen