Liturgi

St Josephsøstrenes kapeller – ca 1940

Jeg har lest en del i St Josephsøstrene av Cambérys historie i Norge fra 1965, og lagt ganske nøye merke til kapellene de hadde alle steder der de bodde. Først viser jeg et bilde av St Josephs kapell (nå kirke) i Oslo fra 1940 – klikk her for å se en større utgave av bildet. (Det er faktisk nesten ingen forskjeller; bare kommunionsbenken som er borte, og det ekstra alteret og platformen foran som er kommet til.)

Dernest kan man se bilder av flere andre kapeller søstrene hadde rundt om i landet (fra søstrenes historie fra 1915 til 1940), kapeller som nå vel alle er borte – pga den liturgiske forandringa og fordi søstrene ikke lenger bor der.

Matutin, langfredag: Kraften i Kristi blod

(Fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos.)

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

”Slakt et årsgammelt lam”, sier Moses, ”og smør blodet å dørene”. Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod rine befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side.

Bibeltekst til matutin, langfredag: Jesus Kristus, den medlidende yppersteprest

(I mer enn en uke nå har den lange lesningen fra Bibelen under matutin-bønnene vært fra Hebreerbrevet. I dag og i morgen er de to siste dagene vi leser derfra, og i dag er det spart igjen en tekst fra kap. 4,14-5,10 – og langfredag en fra kap. 9,11-28 – om ypperstepresten Kristus som ga sitt eget blog)

Da vi nå har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

En yppersteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.

Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være yppersteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.

Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham; Gud hadde da gitt ham navnet Yppersteprest på Melkisedeks vis.

Matutin, skjærtorsdag: Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

(Fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.)

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs,

Matutin, onsdag stille uke: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner

(Fra kommentaren til Johannesevangellet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss. For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For sa sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Matutin, tirsdag stille uke: Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

(Fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».)

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde».

Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv.

Matutin, mandag stille uke: La oss rose oss av Herrens kors

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er.

Flere bordalter fra Venezia

Jeg fortsetter min serie om ‘bordalter’ i Venezia – første del av serien er her. Her er 9 nye bilder, der 7 av dem viser bord foran nydelige høyalter – og man kan enten tenke på hvor dumt det er at disse fine alterne ikke blir brukt, eller hvor lett det vil være å ta bort bordene og stolene, og begynne å bruke alterne igjen.

De to siste bildene i serien er fra en kirke der hovedalteret vel vender versus populum, men er det eneste jeg så på hele turen med et krusifiks på, og til daglige messer bruker man tydeligvis i denne kirken et sidealter, og feirer messene versus Deum.

Og disse to siste bildene viser unntaket, som jeg nevnte over.

Hva betyr det når man setter inn et bord isteden for et alter?

I juni 1994 var jeg ei uke i Amsterdam og omegn, og besøkte da naturlig nok mange kirker – mange byer i Nederland har en gammel og en ny kirke, fra henholdsvis 12- og 1300-tallet. Alle disse kirkene hadde selvsagt vært katolske, og nå var de kalvinistiske. Og alle disse kirkene hadde tømt koret, alter og alt annet var vanligvis tatt bort, og så hadde man satt opp et stort nattverdbord og en prekestol, vanligvis på tvers i kirkerommet.

Denne uka i 1994 var ekstra viktig for meg; jeg hadde sendt brev til menighetsrådet i den lutherske kirken jeg tidlgere hadde jobba i, og fortalt dem at jeg nå var i ferd med å bli katolikk. Jeg reagerte derfor ekstra sterkt på denne raseringa av de gamle kirkene, og på den kalvinistiske forståelsen av nattverden bare som et symbolsk måltid – forskjellig fra lutheranerne, som tror på realpresensen (om ikke på eukaristien som et offer), og som ikke raserte alterne i kirkene de overtok fra katolikkene.

Jeg tenkte en del på denne uka i 1994, da jeg sist uke var i nørd-øst Italia, og besøkte ca 40 kirker. Av disse brukte absolutt alle et bordalter (der presten står vendt mot folket), bare i én kirke så jeg et krusifiks på midten av alteret (som pave Benedikt sterkt har anbefalt), og i to av kirkene var det gamle høyalteret tatt bort (slik man oftest har gjort i Norge). Man lurer på hva denne forandringen av alterne betyr prestenes og de troendes syn på eukaristien, bevisst eller ubevisst.

Posistivt kan man si om bildene under fra 9 kirker i Venezia, at de ofte har flere fine og behagelige (spisebord)stoler bak hvert bord – bortsett fra det siste bildet, der de han en drøss av plaststoler.

En søndagsmesse i Italia

En prest opplever ikke ofte en messe slik ‘vanlige’ katolikker gjør det, men sist søndag var jeg til stede, sammen med min kone, i en høymesse i en kirke i Italia. Kirken var stor og flott, men man brukte (forståelig nok) bare fremste del av rommet, fordi den tidligere så viktige byen nå bare er en liten landsby. Før messen begynte opplevde vi at de fleste (ca 150 msk) pratet hyggelig sammen. Messen begynte i stillhet med at tre små gutter og en litt større minsitrant kom inn kledd i enkle albaer uten noen form for høytid (de tre minste hadde ingen oppgaver, og så ut til å kjede seg gjennom hele messen). Tre prester kom deretter inn, kledd i enkle, syntetiske messeklær, kysset alteret og gikk til stolene sine. Prestens stol stod ca 10 meter foran kirkens flotte høyalter, og fem-seks meter foran prestene igjen stod det bordalteret man nå brukte; dekket bare av en hvit duk, med verken lys eller krusifiks.

Med det samme hovedcelebranten kom til stolen, stemte han i med en åpningssang, med kraftig stemme, rett inn i mikrofonen. Han fortsatte med å lede hele messen fra denne mikrofonen, ledet all sang og druknet slik all menighetssang. Spesielt under kommunionen var dette helt ulidelig; de to concelebratene delte ut kommunion, og hovedcelebranten sang så kraktig at man verken kunne tenke, be eller delta i sangen.

Lesningene ble lest greit fra en lesepult, og prekenen ble gitt fra prestens stol, og det var tyelig at denne søndagen hadde et ekstra fokus på barna. Ved offertoriet ble alteret dekket raskt og effektivt, velum, burs og palla ble ikke brukt, og eukaristisk bønn II ble lest på samme raske og effektive måte. Det var bare min kone og jeg som i det hele tatt knelte under messen (ingen andre knelte verker før, under eller etter), og det var egentlig svært lite plass til bønn, stillhet (det var ingen som helst stillet) og tilbedelse. Hvis jeg hadde bodd i denne byen og vært lek katolikk, måtte jeg ha kjempet svært hardt med meg selv for å klare å gå i søndagsmessene – og slik er det dessverre over store deler av Italia.

Om bønneretningen i eukaristien i oldkirken

Jeg mottok en kommentar til bloggen fra Sigurd Hareide, som er så interessant at jeg trykker den her i sin helhet:

Ang. spørsmålet om bønneretningen i eukaristien i oldkirken, bygger jeg på Ratzinger som bl.a. bygger på Bouyer og Peterson. Ratzinger vektlegger i tråd med dem (særlig Bouyer) kirkebyggets sammenheng med synagogen: “Man ser ikke lenger i retning Jerusalem … Man ser nå mot øst, mot den oppgående sol … Kristus … historiens sanne lys.” “Bønn rettet mot Østen er i den tidlige Kirke blitt betraktet som en apostolisk tradisjon … dette har alltid vært betraktet som et vesentlig kjennetegn for den kristne liturgi.” (Ratzinger: Liturgiens ånd, St. Olav Forlag 2001, s. 48-49).

Ratzinger viser videre til Bouyer om misforståelsen av gjestebud i oldkirken: “Ideen om (at) feiringen versus populum er den opprinnelig form, og særlig svarer til det siste aftensmåltidet, hviler helt enkelt på en feilaktig forestilling om kristne eller ikke-kristne gjestebud i oldtiden. Den ledende i bordfellesskapet i den tidlige kristne tid tok aldri plass direkte overfor de øvrige deltagere. Alle satt eller lå på den konvekse siden av et sigma- eller hesteskoformet bord … I den kristne oldtid ville det aldri ha kunnet komme frem noen idé om at den som første forsetet skulle innta sin plass versus populum. Måltidets fellesskapskarakter ble understreket nettopp gjennom den motsatte ordning: nemlig den kjensgjerning at alle befant deltagere befant seg på samme side av bordet.” (Samme, s. 55) Ratzinger tilføyer at “de kristnes eukaristi overhodet ikke kan bli tilstrekkelig beskrevet med begrepet “måltid”.” Men det er jo delvis en annen sak!

For en grundigere gjennomgang av bønneretningen i kristen gudstjeneste, bl.a. hvordan overgangen fra bordefellesskapet til større gudstjenester med alter kan ha skjedd, viser jeg til Langs bok: Turning Towards the Lord. Orientation in Liturgical Prayer – Her er innledningskapitlet hans.

En menighet har gått over til å feire messen ‘ad orientem’

Jeg har de siste dagene tatt en del bilder av noen forferdelige bord-alter i (spesielt) Venezia og Verona – jeg håper åvise bilder av noen av dem etter hvert. Samtidig leser jeg i dag at en menighet i USA fra starten av fasten i år har kvitta seg med sitt bord-alter fra 70-tallet og bruker på nytt sitt gamle alter (og kommunionsbenk) – måtte dette også snart skje noen steder i Norge!

Jeg fant denne informasjonen på TLM-bloggen, og sognepresten skriver også selv om dette (bl.a. at han har kommet prester i møte som ikke vil feire messen på denne måten):

After over two years of catechesis and gradual implementation, our parish now celebrates the Liturgy of the Eucharist ad orientem – in solidarity with the liturgical reforms promoted by our Holy Father, Pope Benedict XVI. The 1970’s ”People’s Altar” (made from parts of the original Communion Rail) is in safe storage, and a much smaller altar for Masses “versus populum” has been made (to accomodate elderly priests who cannot make the three steps to the altar, etc.).

Pave Benedikt vil foreslå liturgiendringer, og vise ved sitt eksempel, men ikke tvinge biskopene og prestene

John Allen hadde nylig et langt intervju med pavens seremonimester, Msgr. Guido Marini (som kan leses her), om Kirkens liturgi, og etter intervjuet konkluderer Allen i en kortere artikkel (som kan leses her) at pave Benedikt rett og slett er tålmodig, og at han ikke på nytt vil forstyrre og skremme de troende med mange liturgiforandringer – disse skal få vokse fram naturlig og organisk:

For the better part of five years, plenty of experts on Catholic liturgy have been waiting for the “real” agenda of Pope Benedict XVI, known as a traditionalist on matters of worship, to emerge from beneath a façade of patience seemingly built on dropping hints rather than imposing sweeping new rules. Now, however, the pope’s own liturgist insists that the patient façade is actually the agenda.

One month ago, that papal liturgist, Msgr. Guido Marini, sparked wide debate with his public call for a “reform of the reform,” suggesting to some a desire to roll back the clock on liturgical reforms associated with the Second Vatican Council (1962-65). However, Marini insists that no such rollback is underway, and no dramatic new rules are in the works.

When Benedict employs more traditional touches in his own liturgies, such as giving Communion on the tongue, those amount to “proposals,” Marini said, intended to gradually influence the church’s liturgical culture, and are not harbingers of forthcoming papal edicts.

“I don’t believe that the liturgy of the church needs any radical changes or distortions,” Marini said, saying he “fully” agrees with a comment from then-Cardinal Joseph Ratzinger, now Pope Benedict XVI, that Catholic liturgy needs a “period of stability” after the wave of dramatic, and at times contentious, reforms that flowed from Vatican II.

2. søndag i fasten: Kom i hu din barmhjertighet – Reminiscere miserationum tuarum,

Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt: ne unquam dominentur nobis inimici nostri: libera nos, Deus Israel, ex omnibus augustiis nostris.
Kom i hu din barmhjertighet, Herre, og din miskunn, som er fra evighet. La aldri våre fiender få makt over oss. Forløs oss, Israels Gud, fra alle våre trengsler! (Messens inngangsvers fra Salme 25 (24), 6.2.22)

Andre søndag i fasten har i uminnelige tider hatt fortellinga om forklarelsen på fjellet som evangelietekst – i år fra Lukasevangeliet. Første lesning i år er om Abraham som ofra til Herren da den gamle pakt ble oppretta, og jeg syns parallellen mellom de to ofrene er slående, for Jesus forbereder seg nemlig til sitt eget offer her på forklarelsens fjell.

I min preken i dag tok bl.a. jeg opp dette Abrahams offer, sammen med Jesu offer av selv selv, og messens hellige offer. Dessuten nevnte jeg at det er gjennom sin fornedrelse at Kristus blir opphøya og herliggjort, slik disiplene opplevde han på fjellet.

Jeg tar med første lesning og evangeliet under. Alle messens tekster kan leses her, og bønner og antifoner her. Den tradisjonelle latinske messens tekster og bønner fins her.

Første lesning: 1 Mos 15,5-12.17-18 …

Bok om pave Benedikt XVI og hans syn på liturgien


Benedict XVI and the Sacred Liturgy er tittelen på ei bok som kommer ut i mai i år; en samling artikler om vår paves syn på liturgiske spørsmål. Boka er redigert av Neil J. Roy & Janet E. Rutherford og av innholdet finner vi bl.a.:

D. Vincent Twomey (St Patrick’s College, Maynooth), Benedict XVI, Pope and leigourgos

Jorge Maria Cardinal Mejía (Secretary of the College of Cardinals), The problem of translation

Manfred Hauke (U Lugano, Switzerland), Klaus Gamber: father of the new liturgical movement

Helen Hull Hitchcock, Benedict XVI and the ‘reform of the reform’

James Hitchcock (St Louis U), Continuity and disruption in the liturgy

Uwe Michael Lang (Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments), The crisis of sacred art and the sources for its renewal in the thought of Benedict XVI

Dennis McManus (Georgetown U), Translation theory in Liturgiam authenticam

Joseph Murphy (Secretariat of State, Vatican City), Joseph Ratzinger and the liturgy: a theological approach

Alcuin Reid, The liturgical reform of Benedict XVI

Neil J. Roy, The Roman Canon: deësis in euchology.

LNM-bloggen skriver om boka HER og HER.

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 5

Aller sist fra kardinal Ratzingers foredrag i Fontgombault tar jeg med det han sier helt mot slutten, om messen hellige offer, der de troende forener seg med Kristus i hans offer, og altså bærer seg selv og alt sitt fram for Herren, og slik vokser i tro og fellesskap.

This true sacrifice, which transforms us all into sacrifice, that is to say unites us to God, makes of us beings conformed to God, is indeed fixed and founded on an historical event, but is not situated as a thing in the past behind us, on the contrary, it becomes contemporary and accessible to us in the community of the believing and praying Church, in its sacrament: that is what is meant by the «sacrifice of the Mass.”

The error of Luther lay, I am convinced, in a false idea of historicity, in a poor understanding of unicity. The sacrifice of Christ is not situated behind us as something past. It touches all times and is present to us. The Eucharist is not merely the distribution of what comes from the past, but rather the presence of the Paschal Mystery of Christ, Who transcends and unites all times. … …

Which brings me to the conclusion. Theology of the liturgy means that God acts through Christ in the liturgy and that we cannot act but through Him and with Him. Of ourselves, we cannot construct the way to God. This way does not open up unless God Himself becomes the way. And again, the ways of man which do not lead to God are non-ways. Theology of the liturgy means furthermore that in the liturgy, the Logos Himself speaks to us; and not only does He speak, He comes with His Body, and His Soul, His Flesh and His Blood, His Divinity and His Humanity, in order to unite us to Himself, to make of us one single «body.» In the Christian liturgy, the whole history of salvation, even more, the whole history of human searching for God is present, assumed and brought to its goal. The Christian liturgy is a cosmic liturgy – it embraces the whole of creation which «awaits with impatience the revelation of the sons of God» (Rom. 8; 9).

Trent did not make a mistake, it leant for support on the solid foundation of the Tradition of the Church. It remains a trustworthy standard. But we can and should understand it in a more profound way in drawing from the riches of biblical witness and from the faith of the Church of all the ages. There are true signs of hope that this renewed and deepened understanding of Trent can, in particular through the intermediary of the Eastern Churches, be made accessible to protestant Christians. …

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 4

Forsonig, soning for synd, er blitt fremmed for det moderne menensket, vi kan ikke se at vår synd virkelig sårer Gud, sier Ratzinger videre i sitt foredrag i Fontgombault. Og banaliseringen av liturgien kommer fra denne banaliseringen av vårt syn på Gud. Les selv:

All this has become very foreign to contemporary thought. Reparation («expiation») can perhaps mean something within the limits of human conflicts and the settling of guilt which holds sway among human beings, but its transposition to the relationship between God and man can not work. This, surely, is largely the result of the fact that our image of God has grown dim, has come close to deism. One can no longer imagine that human offences can wound God, and even less that they could necessitate an expiation such as that which constitutes the Cross of Christ. The same applies to vicarious substitution: we can hardly still imagine anything in that category – our image of man has become too individualistic for that.

Thus the crisis of the liturgy has its basis in central ideas about man. In order to overcome it, it does not suffice to banalise the liturgy and transform it into a simple gathering at a fraternal meal. But how can we escape from these disorientations? How can we recover the meaning of this immense thing which is at the heart of the message of the Cross and of the Resurrection? In the final analysis, not through theories and scholarly reflections, but only through conversion, by a radical change of life. It is, however, possible to single out some things which open the way to this change of heart, and I would like to put forward some suggestions in that direction, in three stages.

The first stage should be a preliminary question on the essential meaning of the word «sacrifice.» People commonly consider sacrifice as the destruction of something precious in the eyes of man; in destroying it, man wants to consecrate this reality to God, to recognise His sovereignty. In fact, however, a destruction does not honour God. … … What then does sacrifice consist of? Not in destruction, not in this or that thing, but in the transformation of man. In the fact that he becomes himself conformed to God. He becomes conformed to God when he becomes love. «That is why true sacrifice is every work which allows us to unite ourselves to God in a holy fellowship,» as Augustine puts it.

With this key from the New Testament, Augustine interprets the Old Testament sacrifices as symbols pointing to this sacrifice properly so called, and that is why, he says, worship had to be transformed, the symbol had to disappear in favour of the reality. «All the divine prescriptions of Scripture which concern the sacrifices of the tabernacle or of the temple, are figures which refer to the love of God and neighbour» (City of God X, 5). But Augustine also knows that love only becomes true when it leads a man to God, and thus directs him to his true end; it alone can likewise bring about unity of men among themselves. Therefore the concept of sacrifice refers to community, and the first definition which Augustine attempted, is broadened by the following statement: «The whole redeemed human community, that is to say the assembly and the community of the saints, is offered to God in sacrifice by the High Priest Who offered Himself» (Ibid X,6). And even more simply: «This sacrifice is ourselves,» or again: «Such is the Christian sacrifice: the multitude – a single body in Christ» (Ibid X, 6).Sacrifice consists then, we shall say it once more, in a process of transformation, in the conformity of man to God, in His theiosis, as the Fathers would say. It consists, to express it in modern phraseology, in the abolition of difference – in the union between God and man, between God and creation: «God all in all» (1 Cor. 15; 28).

Les mer her (avsnitt 4 i foredraget).

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 3

I sitt foredrag i Fontgombault i 2001 tar kardinal Ratzinger opp sammen med diskusjonen om messen som et offer, også opp begrepet «påskemysteriet«, som er blitt mye brukt siden 2. Vatikankonsil – og, ifølge Ratzinger, ofte misforstått. Først skriver han om forståelsen av hva et offer er:

What emerges from it is that, in its course through the history of religions and biblical history, the idea of sacrifice has connotations which go well beyond the area of discussion which we habitually associate with the idea of sacrifice. In fact, it opens the doorway to a global understanding of worship and of the liturgy: these are the great perspectives which I would like to try to point out here. …

Så skriver han om forholdet mellom påske og offeret, der noen (helt feilaktig) ser en motsetning mellom påskemysteriet og offeret, mens Ratzinger mener det er en dyp sammenheng mellom disse to begrepene:
In the bibliographic review mentioned, Stefan Orth says that the fact of having avoided after Vatican II, the idea of sacrifice, has «led people to think of divine worship in terms of the feast of the Passover related in the accounts of the Last Supper.» At first sight this wording appears ambiguous: is one to think of divine worship in terms of the Last Supper narratives, or in terms of the Passover, to which those narratives refer in giving a chronological framework, but which they do not otherwise describe. It would be right to say that the Jewish Passover, the institution of which is related in Exodus 12, acquires a new meaning in the New Testament. It is there that is manifested a great historical movement which goes from the beginnings right up to the Last Supper, the Cross and the Resurrection of Jesus. But what is astonishing above all in Orth’s presentation is the opposition posited between the idea of sacrifice and the Passover.

The Jewish Old Testament deprives Orth’s thesis of meaning, because from the law of Deuteronomy on, the slaughtering of lambs is linked to the temple; and even in the earliest period, when the Passover was still a family feast, the slaughtering of lambs already had a sacrificial character. Thus, precisely through the tradition of the Passover, the idea of sacrifice is carried right up to the words and gestures of the Last Supper, where it is present also on the basis of a second Old Testament passage, Exodus 24, which relates the conclusion of the Covenant at Sinai. There, it is related that the people were sprinkled with the blood of the victims previously brought, and that Moses said on this occasion: «This is the blood of the Covenant which Yahweh makes with you in accordance with all these provisions.» (Ex. 24:8) The new Christian Passover is thus expressly interpreted in the accounts of the Last Supper as a sacrificial event, and on the basis of the words of the Last Supper, the nascent Church knew that the Cross was a sacrifice, because the Last Supper would be an empty gesture without the reality of the Cross and of the Resurrection, which is anticipated in it and made accessible for all time in its interior content.

Ratzinger går så videre og bemerker at også SSPX opplever at det er en motsetning mellom begrepene påskemysteriet og (messnes) offer, noe han mener er misforstått: (På samme måte som vi ser at SSPX (og noen andre tradisjonalister) ser på Vatikankonsilet som et brudd med Kirkens tradisjon, mens Ratzinger alltid presiserer at konsilet må forstås som en fortsettelsen av Tradisjonen.)
I mention this strange opposition between the Passover and sacrifice, because it represents the architectonic principle of a book recently published by the Society of St. Pius X, claiming that a dogmatic rupture exists between the new liturgy of Paul VI and the preceding catholic liturgical tradition. This rupture is seen precisely in the fact that everything is interpreted henceforth on the basis of the «paschal mystery,» instead of the redeeming sacrifice of expiation of Christ; the category of the paschal mystery is said to be the heart of the liturgical reform, and it is precisely that which appears to be the proof of the rupture with the classical doctrine of the Church. It is clear that there are authors who lay themselves open to such a misunderstanding; but that it is a misunderstanding is completely evident for those who look more closely. … … The paschal theology of the New Testament, upon which we have cast a quick glance, gives us to understand precisely this: the seemingly profane episode of the Crucifixion of Christ is a sacrifice of expiation, a saving act of the reconciling love of God made man. The theology of the Passover is a theology of the redemption, a liturgy of expiatory sacrifice. The Shepherd has become a Lamb.

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 2

I sitt foredrag i Fontgombault er Kardinal Ratzinger ganske skarp mot det man må kunne kalle liberal teologi; som ikke studerer Skriften og Tradisjonen med troens øye, men som føler seg fri til å finne på stadig nye ting. Han skriver: Not only is the authority of the ecclesiastical magisterium downgraded in the eyes of many, but Scripture too; in its place are put changing pseudo-historical hypotheses, which are immediately replaced by any arbitrary idea, and place the liturgy at the mercy of fashion. Where, on the basis of such ideas, the liturgy is manipulated ever more freely, the faithful feel that, in reality, nothing is celebrated, and it is understandable that they desert the liturgy, and with it the Church.

Deretter sier han mer om tre kriterier som gjelder for teologien: 1) at vi har tillit til Skriften, 2) at Skriften leses ut fra Kirkens forståelse og 3) at vår forforståelse av sentrale begreper (her: offer) får stor betydning for vår konklusjon:

Let us return to the fundamental question: is it correct to describe the liturgy as a divine sacrifice, or is it a damnable impiety? In this discussion, one must first of all establish the principle presuppositions which, in any event, determine the reading of Scripture, and thus the conclusions which one draws from it. For the catholic Christian, two lines of essential hermeneutic orientation assert themselves here.

The first: we trust Scripture and we base ourselves on Scripture, not on hypothetical reconstructions which go behind it and, according to their own taste, reconstruct a history in which the presumptious idea of our knowing what can or can not be attributed to Jesus plays a key role; which, of course, means attributing to him only what a modern scholar is happy to attribute to a man belonging to a time which the scholar himself has reconstructed.

The second is that we read Scripture in the living community of the Church, and therefore on the basis of the fundamental decisions thanks to which it has become historically efficacious, namely, those which laid the foundations of the Church. One must not separate the text from this living context. In this sense, Scripture and Tradition form an inseparable whole, and it is this that Luther, at the dawn of the awakening of historical awareness, could not see. He believed that a text could only have one meaning, but such univocity does not exist, and modern historiography has long since abandoned the idea. That in the nascent Church, the Eucharist was, from the beginning, understood as a sacrifice, even in a text such as the Didache, which is so difficult and marginal vis-à-vis the great Tradition, is an interpretative key of primary importance.

But there is another fundamental hermeneutical aspect in the reading and the interpretation of biblical testimony. The fact that I can, or cannot, recognize a sacrifice in the Eucharist as our Lord instituted it, depends most essentially on the question of knowing what I understand by sacrifice, therefore on what is called precomprehension. The pre-comprehension of Luther, for example, in particular his conception of the relation between the Old and the New Testaments, his conception of the event and of the historic presence of the Church, was such that the category of sacrifice, as he saw it, could not appear other than as an impiety when applied to the Eucharist and the Church. … …

For the believing theologian, it is clear that it is Scripture itself which must teach him the essential definition of sacrifice, and that will come from a «canonical» reading of the Bible, in which the Scripture is read in its unity and its dynamic movement, the different stages of which receive their final meaning from Christ, to Whom this whole movement leads. By this same standard the hermeneutic here presupposed is a hermeneutic of faith, founded on faith’s internal logic. Ought not the fact to be obvious? Without faith, Scripture itself is not Scripture, but rather an ill-assorted ensemble of bits of literature which cannot claim any normative significance today.

Ratzingers foredrag i Fontgombault i 2001 – del 1

Hvem snakker i dag om messen som «eukaristiens guddommelige offer»?

Slik spissformulerer kardinal Ratzinger seg i sitt foredrag på liturgikonferansen i Fontgombault, som jeg skrev om kort her – og skal skrive mer om. Jeg har i løpet av de siste to-tre dagene lest kardinalens (pave Benedikts) foredrag under denne konferansen, og vil først stoppe ved (den manglende) forståelsen i dag av at messen er et offer. Han starter med å si at slik definerer 2. Vatikonsil messen, men fortsetter med å si at siden den tid har mange katolske teologer angrepet denne forståelsen – og en del prester og lekfolk har også begynt å snakke om messen på andre måter, siden de ikke vil være umoderne. Faktisk sier han at det ser som at Luther (som hadde som et av sine hovedpoeng at messen ikke kunne eller måtte være et offer til Gud) har klart å overbevise mange katolske teologer om at han hadde rett! Les selv:

If we go back to Vatican II, we find the following description of this relationship: «In the liturgy, through which, especially in the divine Sacrifice of the Eucharist, ‘the work of our Redemption is carried on’, the faithful are most fully led to express and show to others the mystery of Christ and the real nature of the true Church.”

All that has become foreign to modern thinking and, only thirty years after the Council, has been brought into question even among catholic liturgists. Who still talks today about «the divine Sacrifice of the Eucharist»? Discussions about the idea of sacrifice have again become astonishingly lively, as much on the catholic side as on the protestant. People realise that an idea which has always preoccupied, under various forms, not only the history of the Church, but the entire history of humanity, must be the expression of something basic which concerns us as well. But, at the same time, the old Enlightenment positions still live on everywhere: accusations of magic and paganism, contrasts drawn between worship and the service of the Word, between rite and ethos, the idea of a Christianity which disengages itself from worship and enters into the profane world, catholic theologians who have no desire to see themselves accused of anti-modernity. Even if people want, in one way or another, to rediscover the concept of sacrifice, embarrassment and criticism are the end result. Thus, Stefan Orth, in the vast panorama of a bibliography of recent works devoted to the theme of sacrifice, believed he could make the following statement as a summary of his research: «In fact, many Catholics themselves today ratify the verdict and the conclusions of Martin Luther, who says that to speak of sacrifice is «the greatest and most appalling horror» and a «damnable impiety»: this is why we want to refrain from all that smacks of sacrifice, including the whole canon, and retain only that which is pure and holy.» Then Orth adds: «This maxim was also followed in the Catholic Church after Vatican II, or at least tended to be, and led people to think of divine worship chiefly in terms of the feast of the Passover related in the accounts of the Last Supper.» Appealing to a work on sacrifice, edited by two modern catholic liturgists, he then said, in slightly more moderate terms, that it clearly seemed that the notion of the sacrifice of the Mass – even more than that of the sacrifice of the Cross – was at best an idea very open to misunderstanding.

I certainly don’t need to say that I am not one of the «numerous Catholics» who consider it the most appalling horror and a damnable impiety to speak of the sacrifice of the Mass. It goes without saying that the writer did not mention my book on the spirit of the liturgy, which analyses the idea of sacrifice in detail. His diagnosis remains dismaying. Is it true? I do not know these numerous Catholics who consider it a damnable impiety to understand the Eucharist as a sacrifice. The second, more circumspect, diagnosis according to which the sacrifice of the Mass is open to misunderstandings is, on the other hand, easily shown to be correct. Even if one leaves to one side the first affirmation of the writer as a rhetorical exaggeration, there remains a troubling problem, which we should face up to. A sizable party of catholic liturgists seems to have practically arrived at the conclusion that Luther, rather than Trent, was substantially right in the sixteenth century debate; one can detect much the same position in the post conciliar discussions on the Priesthood. … …

Hele Ratzingers foredrag i Fontgombault kan leses her.

Skroll til toppen