Liturgi

Vi feiret palmesøndag i går, som kristne gjorde over hele verden, med velsignelse av greiner utenfor kirken vår her i Stavanger og lesning av palmesøndagsevangeliet før vi gikk i prosesjon inn i kirken. Inne begynner feiringen med kollektbønna, før de første lesningene og Jesu lidelseshistorie. Vi brukte kortversjonen av lidelsen, og etter en kort preken fortsatte messen som vanlig. Det var ubehagelig mange mennesker i kirken, så/og jeg ønsket ikke at messen skulle vare for lenge (det skulel også være dåp etter messen) – messen varte 70 minutter.

Se bilder fra palmesøndagsfeiring rundt om i verden her.

Les om feirngen i mange katolske kirker i USA her.

Pave Benedikt holdt en tale ved palmeprosejonen i Roma i går, der han tok utgangspunkt i salme 24, som er foreslått sunget under proesjonen. Psalm 24 that speaks of the ascent ends with an entrance liturgy before the temple gate: «Lift up your heads, O gates; rise up, you ancient portals, that the king of glory may enter.» In the old liturgy of Palm Sunday, the priest, once he arrived at the church doors, knocked loudly with the staff of the cross at the closed doors, which were then opened. It was a beautiful image of Jesus himself who, with the wood of the cross, with the power of his love which he gives, knocked from the side of the world on God’s door; from the side of a world that was unable to find access to God.

It is this call that in this hour we let penetrate our hearts. May the Lord help us to open the door of our heart, the heart of the world, so that he, the living God, might, in his Son, arrive in our time and touch our lives. Amen.

Les hele pavens tale her.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Til lesningsbønnen i dag (som prester og ordensfolk alltid leser), var det en tekst fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta (ca 660-740), erkebiskop av Gortyna (fra 692):

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofé. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

Sist torsdag var vi katolske prester i Stavanger sammen med pastorer fra flere (mest engelskspråklige) menigheter og snakket om tekstene for palmesøndag. Både katolikker og anglikanere har pasjonen som hovedtema denne dagen, selv om palmesøndagsinntoget innleder messen. Den norske kirke, derimot, har ikke med noe om Jesu lidelse før langfredag.

I det første evangeliet fra Lukas 19,28-40 syntes flere av oss at det siste verset vardet mest talende: «Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte: «Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer! Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: «Mester, tal dine disipler til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Det siste verset sier noe om hvor stort og viktig det var at Jesus kom inn i Jerusalem som denne typen konge. Det sier også noe til alle kristne – og spesielt til forkynnere av Guds ord – om at vi er kalt til å forkynne dette glade budskap.

Konklusjonen på vår samtalene ble også at det fungerer godt å kombinere denne jublende innmarsjen med en lang og alvorlig lesning av Kristi lidelse – som i år er hentet fra Lukas 23,1-49. Pasjonen viser oss Jesu inngang i Jerusalem i det rette lys.

Slik avsluttes pasjonen fra Lukas, v44-49: Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: «Denne mannen var sannelig rettferdig!» Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.

I går feiret vi femte søndag i fasten, men siden jeg var på møte i Oslo, hadde jeg ingen preken selv. Jeg vil bare kort nevne at evengeliet var Jesus i møte med kvinnen som var grepet i hor. TEKSTENE KAN LESES HER. I dag feiret vi så festen for Herrens bebudelse, som paven snakket en del om på Petersplassen søndag:

Because this year it falls on Lent Sunday, the Annunciation, an ancient festivity celebrated nine months before Christmas, will be observed tomorrow. The Pope decided however to mention “this wonderful mystery of the faith which we contemplate every day during the recitation of the Angelus.”

Finally, the Pope noted that “in this time of Lent, more frequently do we contemplate Our Lady who on Calvary seals the “Yes” she pronounced in Nazareth. United with Jesus, Witness of the Father’s love, Mary experienced the martyrdom of the soul. We invoke with confidence her intercession that the Church, faithful in its mission, may bear courageous witness to God’s love before the whole world.”

Jeg gir noen dager denne uka retrett for Franciskus Xaverius-søstrene i Bergen. De har hvert år i fastetida en slik forberedelsesperiode før påskefeiringa. Vi begynte mandag kveld, 19. mars, festen for den hellige Josef, som også er stiftelsesdagen for Franciskus-ssøtrene, for 106-år siden.

Jeg har valgt som tema for retretten innledningen til Hebreerbrevet: «Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen.» Ut fra det temaet skal vi se på ulike nådehandlinger Herren har vist oss, i Det gamle og nye testamente.

Rent konkret består retretten av to åndelige foredag, messe, tidebønner og eukaristisk tilbedelse hver dag, mulighet til personlig samtalene med presten, samt stillhet i hele perioden.

LES MER OM SØSTRENE HER.

Denne 4. søndagen i fasten er den mest gledesfylte av fastesøndagene, og har følgende inngangsvers: «Gled deg, Jerusalem! Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst!»

Kollektbønnen undertreker deretter at forsoningen ved Jesus Kristus er Guds største gave: «Allmektige og miskunnsrike Gud, ved Ordet som ble kjød, har du på underfull måte forsonet menneskeslekten med deg selv. Vi ber deg: Gi ditt kristne folk å gå de kommende høytider i møte med iver og kjærlighet og med våken tro.»

Valget av første lesning overrasker kanskje litt i dag; Israelsfolket er på vei inn i Kanaan, de feirer påskehøytiden og mannaen som de har spist i 40 år opphører, nå kan de spise av grøden i den nye landet. Vekten ligger nok her mest på at Gud at fullført løftene han gav folket ved utgangen fra Egypt, og konsekvensen av folkets ulydighet (som gjorde at de måtte gå 40 år i ørkenen) er også opphevet.

I andre lesning skriver Paulus om forsoningen som er kommet, og som gir oss grunn til stor glede: «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.»

Evangeliet i dag er den kjente teksten om den fortapte sønn, som innholdet to forsoningsscener; først med den yngste sønnen, som blir tilgitt på tross av sin dumhet og ulydighet. Men forsoningen med den eldste sønnen må vi heller ikke glemme – han som var så selvgod, selvopptatt og hjerteløs at han ikke ville se sin hjemvendte bror – også han får farens tilgivelse.

Konklusjonen blir derfor som åpningen: Gled dere, alle som var sorgfulle, så dere kan juble og mettes med rikelig trøst! Herren tilgir oss alle, og gir oss et nytt, om vi var svake, tåpelige, ulydige, vantro,selvgode etc. – når vi vender om til Ham.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

I punkt 49 i dokumentet Sacramentum Caritatis understreker paven at fredshilsenener en viktig del av messen. Dette underskrekes ved hjelp av flere skrifthenvisninger – Johannes 14.27 og Efeserbrevet 2.14. Likevel sier han også at man skal vise måtehold – i måten man gjør det på og hvor mange man hilser på – slik at det ikke blir et distraherende element rett før kommunionen:

We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours.

I fotnote 150 diskuteres det så om fredshilsenen skal flyttes – muligens til rett før offertoriet – og paven ber de rette instanser om å undersøke den muligheten:

Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

I punkt 46 i dokumentet Sacramentum Caritatis sier pave Bendikt ganske rett ut at prekenen må bli bedre. De må forberedes godt, bygge på grundig bibelkunnskap og ikke være «generelle og abstrakte». De skal knytte opp til lesningene, messefeiring og de troendes liv, slik at de gir god veiledning og støtte.

Les selv:
Given the importance of the word of God, the quality of homilies needs to be improved. The homily is «part of the liturgical action», and is meant to foster a deeper understanding of the word of God, so that it can bear fruit in the lives of the faithful. Hence ordained ministers must «prepare the homily carefully, based on an adequate knowledge of Sacred Scripture». Generic and abstract homilies should be avoided. In particular, I ask these ministers to preach in such a way that the homily closely relates the proclamation of the word of God to the sacramental celebration and the life of the community, so that the word of God truly becomes the Church’s vital nourishment and support.

The catechetical and paraenetic aim of the homily should not be forgotten. During the course of the liturgical year it is appropriate to offer the faithful, prudently and on the basis of the three-year lectionary, «thematic» homilies treating the great themes of the Christian faith, on the basis of what has been authoritatively proposed by the Magisterium in the four «pillars» of the Catechism of the Catholic Church and the recent Compendium, namely: the profession of faith, the celebration of the Christian mystery, life in Christ and Christian prayer.

Tekstene på denne 3. søndagen i fasten syns jeg har en litt underlig dobbelthet i seg. Spesielt har evangeliet en problematisk åpning, med omtale om flere mennesker som døde i ulykker. Det var ikke deres skyld, det var ikke fordi de hadde syndet, sier Jesus, men om ikke dere omvender dere, vil det gå like ens med dere. (!) Men avslutningvis i evangelieteksten hører vi også om den ekstra muligheten tilå forbedre seg, som Kristus gir oss. Søndagens hovedtema blir altså 1) at vi må vende oss fra våre synder, og 2) at Gud er barmhjertig; han berger oss og gir oss en ny mulighet.

Første lesning er fra 2. Mosebok 3 og forteller om Guds omsorg for de undertrykte: Gud. Så sa Herren: «Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. … Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.»

Siste del av responsoriesalme 103 er også full av trøst. Salmen har omkved «Herren er barmhjertig og nådig», og slutter slik:

Herren griper inn og frelser, han lar alle undertrykte få sin rett.
Han kunngjorde sin vei for Moses, sin gjerning for Israels folk.

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn.
For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunn mektig over dem som frykter ham.

Andre lesning er fra Paulus 1. brev til Korinterne, kap. 10, og er mer advarende i tonen: Og dere må ikke være misfornøyde og klage, slik noen av dem gjorde, de som ble drept av den ødeleggende engelen. Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!

Evangeliet er hentet fra Lukas 13, det inneholder begge dagens hovetema; både at vi må leve godt og bære frukt, men også at Gud gir oss nåde og en ny mulighet til å forbedre oss: Han fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Da han kom for å se etter frukt på det, fant han ingen. Han sa til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.»

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

I dagens tekster hører vi om to ting som mennesker så, og om to offerhandlinger som ble eller skulle bli utført.

Først hører vi fra 1. Mosebok 15: Så tok Herren Abram med seg ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.» Så stort et løfte ga Gud til Abraham, og resten av Det gamle testamente beskriver hvordan det gikk med dette løftet, denne pakten/ avtalen mellom Gud og Abrahams etterkommere.

I evangeliet fra Lukas 9 hører vi så: På den tid tok Jesus med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han bad, ble hans ansikt helt forandret, og hans klær ble blendende hvite. … Peter og de andre .. våknet nå og fikk se hans herlighet og de to menn som stod sammen med ham. Her er det et nytt løfte, en ny pakt, som skal innvies, og også her viser Gud menneskene det som skal skje gjenom et ganske tydelig syn/ bilde.

Men vi hører i dag også om to offer. Først om offer Abraham la fram for Gud, og som Herrens ild fortærte (se tekstreferansen nederst). I evangelieteksten er det Kristi offer som forberedes; det er faktisk dette Jesus snakker med Moses og Elia om, om sin egen død på korset. – Når vi hører denne kjente teksten om Jesu forklarelse på fjellet, glemmer vi kanskje dette viktige punktet.

Hva kan disse teamene fra dagens tekster bety for oss? Bare rent stikkordsmessig:

At vi ser Jesus enda klarere nå fram mot påske – fasten er en tid for å rense seg
At vi i messen deltar i offeret som Jesus brakte – og at vi i messen bidrar sammen med hans offer, ved at vi i messen og i hele vårt liv gir/ ofrer oss selv i tjeneste for Gud og våre medmennesker.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

2. søndag i fasten begynner snart (for katolikker er første søndagsmesse lørdag kveld), og denne søndagen har alltid evangelietekst om Jesu forklarelse på fjellet. Her viser Jesus ganske tydelig hvem han virkelig er for Peter, Jakob og Johannes, og det som står i sentrum for den åndelige samtalen på fjellet er Jesu snarlige lidelse og død på korset, og hans oppstandelse. Det var dette Jesus virkelig hadde kommet for å gjennomføre; for å vinne oss en evig frelse.

I tillegg til tekster for hver søndag, har vi også et sett av bønner som er forskjellige for hver søndag. Her er bønnene for denne 2. søndagen i fasten:

INNGANGSVERS (som kan leses/ synges i starten av messen, og setter tonen for dagen)
Mitt hjerte sa til deg: Jeg har søkt ditt åsyn, ditt åsyn, Herre, vil jeg søke. Vend deg ikke bort fra meg! Salme 27, 8-9

KIRKEBØNN (messens viktigste bønn, som samler tankene rundt messens hovedtema)
Evige, barmhjertige Gud, det er din vilje at vi skal lytte til din elskede Sønn. Gi oss ditt ord til næring for vår sjel, så vi med fornyet blikk kan glede oss ved synet av din herlighet. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til eveighet.

BØNN OVER OFFERGAVENE (bønn rett før nattverdens offer bæres fram)
Herre, la dette offer rense oss fra våre synder. Helliggjør dine troende på legeme og sjel, så vi verdig kan feire påskefesten. Ved Kristus, vår Herre.

PREFASJON (innleder selve nattverdbønna)
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre. Etter å ha forutsagt sin død for disiplene, viste han dem sin herlighet på det hellige fjell, så de, med lovens og profetenes vitnesbyrd, skulle se at gjennom lidelsen når vi frem til oppstandelsens herlighet. Sammen med himmelkreftene priser vi deg her på jorden, og uten opphør roper vi til din herlighets pris:

KOMMUNIONSVERS (ord som lyder i forbindelse med utdeling av nattverden)
Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest. Lytt til ham! Matt 17,5

SLUTNINGSBØNN (denne bønna sammenfatter det vi har mottatt i dagens messe og hva dette skal lede fram mot)
Himmelske Far, vi har mottatt din herlighets sakrament. Vi takker deg for at du allerede her på jorden gir oss del i de goder som hører himmelen til. Ved Kristus, vår Herre.

Før Angelus-bønnen i går (på Petersplassen hver søndag kl 12) snakket pave Benedikt om søndagens tekst, der Jesus ber oss om å elske våre fiender. Han sa at dette var “one of the most typical and strongest excerpts of the preaching of Jesus. ‘Love your enemies’ (Lk 6:27).” Then he asked: “But what is the meaning of these words of his? Why does Jesus ask us to love our enemies, that is, a love that surpasses human capacity? In reality, the suggestion of Christ is realistic because it takes into account that there is too much violence, too much injustice in the world and therefore the situation cannot be overcome unless it is countered by more love and more goodness. This ‘more’ comes from God: it is his mercy, which became flesh in Jesus and alone can ‘turn the balance’ of the world away from evil towards good, starting from that small and decisive ‘world’ that is the heart of man.

This gospel page is rightly considered to be the magna carta of Christian nonviolence, which consists not of giving in to evil – according to a false interpretation of ‘turning the other cheek’ (cfr Lk 6:29) – but in responding to evil with good (cfr Rm 12: 17-21), thus breaking the chains of injustice. Then it is understood that for Christians, nonviolence is not merely tactical behaviour but rather a personal way of being, the attitude of one who is so convinced of the love and strength of God that he is not afraid to face evil armed with just the weapons of love and truth. Loving one’s enemy constitutes the nucleus of the ‘Christian revolution’, a revolution based not on strategies of economic, political or mediating power. The revolution of love, a love that ultimately does not depend on human resources but is a gift of God that is obtained by trusting uniquely and without reservations in his merciful goodness. This is the news of the Gospel, which changes the world without making any noise about it. This is the heroism of the ‘little ones’ who believe in the love of God and spread it even at the cost of their life”.

Denne søndagen hører vi budskapet om å elske vår neste, til og med våre fiender. Tonen settes i første lesning, fra 1. Samuelsbok 26, der David står rett ved siden av den sovende kong Saul, som er på jakt etter David for å drepe ham. Mens David står der ved siden av Saul, sier hans general Abisjai: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg støte spydet gjennom ham og ned i jorden. Ett støt er nok; mer trengs ikke.» Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?» Han går så bort fra Saul, roper til ham slik at han våkner, og kong Saul forstår hva som har hendt.

Forholdet mellom David og Saul blir noe bedre etter dette, men det blir aldri særlig godt. Og det går fortsatt mange år før Saul dør og David kan overta kongedømmet, og så styrer over Juda og Israel i 40 år.

Denne teksten korresponderer så med evangeliet fra Lukas 6,27-38, der Jesus sier i sin berømte bergpreken (i Matteus, slettepreken her i Lukas):

Til dere som hører på meg, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere. Om noen slår deg på det ene kinnet, så by også det andre fram. Om en tar fra deg kappen, så nekt ham heller ikke skjorten. Gi hver den som ber deg, og om noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake. Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for?

Slike tekster er utfordrende for alle som hører dem; hvordan skal vi klare å leve med et slikt overskudd, så fulle av forståelse, god vilje og kjærlighet? Førstkommende onsdag begynner fasten, så vi får god tid til å tenke gjennom disse og lignende spørsmål fram for påske.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Evangelieteksten i dag er saligprisningene fra Lukas; og de sier at de som lider og forfølges nå, skal få en stor lønn i himmelen. Men de som nå har overflod (og vender seg bort fra de nødstedte), allerede har fått sin lønn, og ikke kan regne med noe mer belønning.

Første lesning, fra Jeremia 17, snakker om det samme, men har et litt annet perspektiv på det; spørsmålet er om man stoler på mennesker (svake skapninger) – da er man ille ute – eller om man «stoler på Herren og setter sin lit til ham. Da er man lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»

Jeg har en barnemesse på søndag, og fokus skal ligge på hvordan vi kan hjelpe våre medmennesker på ulike måter, foreldre, søsken, klassekamerater, de fattige i verden osv. Det vil ikke passe å vektlegge de mer alvorlige aspektene av søndagens evangelium – som vi voksne gjerne også bør legge oss på sinne.

Evangeliet fra Lukas 6:
Sammen med disiplene gikk Jesus ned fra fjellet og stanset på en slette. Der var det samlet en stor mengde av hans disipler og mange mennesker. Da løftet Jesus blikket, så på disiplene og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå hungrer, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld! Gled dere da og hopp av fryd, for stor er lønnen dere har i himmelen. Det samme gjorde jo fedrene med profetene. Men ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere; for det samme gjorde fedrene med de falske profeter.

I dag hører vi følgende evangelium i alle verdens katolske kirker:

Da Jesus var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og kast noten til fangst!» «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» … … Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Søndag for to uker siden hørte vi om gleden over at Guds ord blir forkynt, – i Jerusalem etter eksilet i Babylon, og av Jesus i Nasaret – og at mennesker gledet seg stort over det trøstefulle og nådefulle budskapet

Sist søndag hørte vi så om hva det koster å forkynne Guds ord – fra profeten Jeremias’ liv, og fra fortsettelsen av Jesu forkynnelse i Nasaret. Vi hører at budskapet ofte ikke blir så godt mottatt, både profetene i GT og Jesus selv møtte ofte stor motstand pga de budskapet de brakte fra Gud – Jesus ble til og med drept

I dag fortsetter dette temaet i lesningene på den måten at vi alle blir utfordret til å gå med Herrens budskap – alle kalles, men på ulike måter og til ulike oppgaver.

Vi hører to svært kjente kallopplevelser som skal utfordre oss alle til å være åpne for Herrens kall til oss. Først hører vi om profeten Jesajas kall – han som så Herren i tempelet og hørte serafene som sang det kjente: Hellig, hellig, hellig. Deretter hører vi den gripende fortellingen om hvordan Peter og noen av de andre disiplene ble kalt av Herren.

I disse to kallsfortellingene er to ting sentrale, etter mitt syn: Det første er opplevelsen av Guds hellighet – det er en betingelse at vi opplever Gud som han virkelig er, dvs. hellig, ellers kan Gud knapt snakke til oss. Det andre er at vi blir presentert et direkte og (ofte) krevende kall fra Herren selv.

Når vi så blir kalt på denne måten – og selvsagt kjenner oss uverdige og ute av stand til å utføre det Herren kaller oss til – da lover han å være med oss alle dager, så vi kan utføre det han har kalt oss til.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

På denne dagen i fjor var jeg i Roma og skrev en liten tekst om denne dagen, under overskriften: VI SÅ PAVEN!

2. februar (2006) var dagen etter at jeg og min kone kom til Roma. Vi var i Peterskirken om ettermiddagen fordi jeg visste at på denne dagen – 40 dager etter jul, da Maria og Josef bar det lille Jesusbarnet til tempelet for første gang – var det helt sikkert en stor messe der.

Jeg hadde likevel ikke undersøkt saken skikkelig, slik at jeg visste om det var paven selv som skulle lese messen; men det var det altså. Og da messen var slutt, fikk vi han se ham skikkelig. Min kone skryter av at hun var bare fem meter fra paven!

Denne festen jeg her snakker om, har flere navn: Lysmesse eller Kyndelsmesse (fordi det i bibeltekstene fortelles om Jesus som et lys til alle folkeslagene), eller det offisielle navnet som er Herrens fremstilling i tempelet.

Faktisk er det også denne dagen som er endelig avslutning på julen; torsdag 2. februar stod den kjempestore julekrybben fortsatt oppe. Den ble tatt ned dagen etterpå. Julen kan altså vare hele 40 dager, og ikke bare 13 som man ofte har tenkt i Norge.

De siste årene har også denne dagen, 2. februar, blitt en markering for alle menn og kvinner som er gått i kloster eller ordenssamfunn. Det var derfor flere tusen nonner, munker og ordensprester til stede i Peterskirken denne dagen; de hadde lesningene og forbønnene, og de fleste av prestene og biskopene som deltok, var også med i ordenssamfunn. Paven takket dem for innsatsen de gjør for Gud, for Kirken og for mennesker og ba om at de måtte få styrke til å fortsette det gode arbeidet.

Vi kan også lære av dette budskapet og denne store messen i Peterskirken: At Jesus er kommet til verden som et lys for oss alle – slik at vi i hele 40 dager kan glede oss over julens glade budskap, og slik at vi i hans lys og kraft kan lære å gjøre det som er rett og vite hvor vi skal gå.

LES MER OM FEIRINGEN AV ORDENSLIVETS DAG.