Økumenikk

Katolsk.no skriver om pave Benedikts nye økumeniske initiativ

Katolsk, Økumenikk /

Katolsk.no skriver grundig og innsiktsfullt om gårsdagens nyhet (se nedenfor), men jeg er ikke enig i at det er så veldig overraskende. Man har ventet spent de siste månedene på svaret til TAC, på et spørsmål de kom med for to år siden, så at det kom et svar var ventet og svært etterlenget. Men det er vel korrekt at man ikke hadde regna med at paven skulle utvide muligheten til å beholde enkelte anglikanske tradisjoner – som TAC hadde bedt om for seg selv, og som allerede eksisterer i noen «anglican use» menigheten i USA.

Gårsdagens nyhet om at Vatikanet godkjenner en ny apostolisk konstitusjon, som åpner for de tradisjonelle anglikaneres ‘hjemkomst’ til Roma, kom som et sjokk på mange. Aktiviteten på blogger og nyhetssider, både på katolsk og anglikansk side, har vært kokende. Hva er så de praktiske konsekvensene?

Den nye apostoliske konstitusjon kommer i følge kilder som et svar på en to år gammel forespørsel fra TAC (Traditional Anglican Communion), som brøt med Den anglikanske kirke i 1991 grunnet striden rundt ordinasjon av kvinnelige prester.

Konstitusjonen åpner for at anglikanske biskoper, prester og legfolk kan oppnå full kommunion med Den katolske kirke, og samtidig får beholde særskilte anglikanske skikker og liturgi som er i samsvar med katolsk tradisjon.

Mens man tidligere måtte sørge for individuelle ordninger ved konvertering, åpnes det nå altså for kollektive ordninger, det vil si at hele menigheter og bispedømmer i fellesskap kan konvertere til Den katolske tro. …

Det nye personlaprelaturet for tidligere anglikanere kan få svært stor betydning

Økumenikk /

Dette skriver John Allen i dag – det kan bli en vei inn til Den katolske Kirke for inntil 80 millioner anglikanere:
In a move with potentially sweeping implications for relations between the Catholic church and some 80 million Anglicans worldwide, the Vatican has announced the creation of new ecclesiastical structures to absorb disaffected Anglicans wishing to become Catholics. The structures will allow those Anglicans to hold onto their distinctive spiritual practices, including the ordination of married former Anglican clergy as Catholic priests.

Those structures would be open to members of the Episcopal Church in the United States, the main American branch of the worldwide Anglican Communion. American Episcopalians are said to number some 2.2 million.

I en grundigere artikkel skriver Allen at dette svaret fra Vatikanet til spørsmålet fra TAC (Traditional Anglican Communion) var litt annerledes enn venta, siden det ikke bare svarer disse 400 000 anglikanerne, men egentlig alle anglikanere i verden:

The announcement came this morning in Rome in a news conference with two Americans: Cardinal William Levada, Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, and Archbishop Augustine Di Noia, Secretary of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments.

Though the announcement did not single out any specific group of Anglicans, it responds to a request made two years ago by a breakaway group known as the “Traditional Anglican Communion,” a network claiming to represent some 400,000 Anglicans worldwide, including more than 5,000 in the United States, unhappy with liberalizing moves in the Anglican Communion, including the ordination of women as priests and bishops, the ordination of openly gay clergy and bishops, and the blessing of same-sex unions.

Rather than absorbing that bloc en masse, today’s move creates the possibility that bishops’ conferences around the world can create personal ordinariates, a special structure that’s tantamount to a non-territorial diocese, to accept Anglicans under the leadership of a former Anglican minister who would be designated a bishop.

According to a Vatican “note” released this morning, former Anglican clergy who are married may serve as priests in the new ordinariates, but they may not be ordained as bishops. Seminarians for the new ordinariates must be trained alongside other Catholic seminarians, though they may have separate houses of formation.

The details will be presented in a new apostolic constitution from Pope Benedict XVI, expected to be issued shortly. …

Økumeniske samtaler en forutsetning for at tradisjonelle anglikanere kan bli katolikker

Økumenikk /

Eller ettere sagt; de er en nødvendig historisk bakgrunn for at disse anglikanerne kan få med seg en del av sin tradisjon, liturgi og prester inn i den katolske kirke. For hvis ikke en stor grad av enhet hadde kommet fram gjennom 40 års økumeniske samtaler, hadde ikke den katolske kirke ønsket å ta opp i seg disse anglikanske tyradisjonene.

Slik leser i alle fal jeg uttalelsen fra erkebiskokop Vincent Nichols og anglikanske erkebiskop Rowan Williams i dag:
The announcement of this Apostolic Constitution brings to an end a period of uncertainty for such groups who have nurtured hopes of new ways of embracing unity with the Catholic Church. It will now be up to those who have made requests to the Holy See to respond to the Apostolic Constitution.

The Apostolic Constitution is further recognition of the substantial overlap in faith, doctrine and spirituality between the Catholic Church and the Anglican tradition. Without the dialogues of the past forty years, this recognition would not have been possible, nor would hopes for full visible unity have been nurtured. In this sense, this Apostolic Constitution is one consequence of ecumenical dialogue between the Catholic Church and the Anglican Communion.

The on-going official dialogue between the Catholic Church and the Anglican Communion provides the basis for our continuing cooperation. The Anglican Roman Catholic International Commission (ARCIC) and International Anglican Roman Catholic Commission for Unity and Mission (IARCCUM) agreements make clear the path we will follow together.

Tusenvis av anglikanere vil nå bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste i dag tidlig (bl.a. her) om en pressekonferanse som skulle holdes kl 11 i Vatikanet i dag, ang. anglikanerne. Man regnet med at nyheten ville være at TAC (Traditional Anglican Communion) ville få svar på sin forespørsel om å bli opptatt i sin katolske kirke – og til en viss grad få beholde sine tradisjoner og deler av liturgien, og sine gifte prester.

Man gjettet riktig, for så langt vet vi følgende: The Vatican has announced that Pope Benedict is setting up special provision for Anglicans, including married clergy, who want to convert to Rome together, preserving aspects of Anglican liturgy. They will be given their own pastoral supervision, according to this press release from the Vatican:

“In this Apostolic Constitution the Holy Father has introduced a canonical structure that provides for such corporate reunion by establishing Personal Ordinariates which will allow former Anglicans to enter full communion with the Catholic Church while preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony.”

More on this very important story later. But this is clearly a historic gesture by Pope Benedict which will encourage thousands of disaffected Anglicans to become Roman Catholics.

Mer informasjon på italiensk her.

OPPDATERING kl 1315:
Notatet fra Troskongregasjonen på engelsk.

Bør vi gi opp offisielle økumeniske samtaler?

Økumenikk /

Det mener Fr. Dwight Longenecker tydeligvis. Han er tidligere anglikansk prest, er gift og har flere barn – og er en ganske aktiv blogger.

Den «katolske ordinasjonen» av en kvinne i en luthersk kirke i Chicago – se her – (og sikkert også andre ting) har gjort ham mektig irritert: (Some people) are hopping mad about something, and I am too. They refer to a report from Chicago where a Lutheran congregation allowed their church to be used for a service purporting to be an ordination of Roman Catholic women priests. At the same time in today’s news over at CNA is this report that Cardinal Kaspar (the friendly ghost) has got Pope Benedict to visit a Lutheran Church in Rome.

When is the Vatican going to wake up to the reality about Anglicanism and Lutheranism? I know from my time in the Anglican Church that the theologians they send to Rome to engage in ecumenical discussions are those who are already friendly towards the Catholic Church and are very good at dressing up their Protestant beliefs in Catholic terminology. They’re a suave and slippery lot, and I expect the Lutheran ‘partners in dialogue’ are much the same.

Catholic bloggers have reported that the Vatican is one of the places their blogs are read. If anybody over there is reading this blog will you please do something about this? If you are reading this blog and you know your blog is read in the Vatican, will you link to this post?

The message to the powers that be is real simple:

1. Mainstream Anglicans and Lutherans do not want to be in communion with the Holy See. Despite their smooth manner and diplomatic form and seeming admiration for Rome they can’t really stomach the Catholic faith at all.
2. This is proved by the regular and repeated slaps in the face they give Rome.
3. Continued ecumenical discussions with mainstream Anglicanism and Lutheranism is not only a waste of time, it’s dishonest to all involved.
4. It’s more than a waste of time. It is helping people who only want to use their good relations with the Vatican as icing on their corrupt cake.

Selv syns jeg nok man skal skille mellom det gledelige faktum at katolikkers forhold til mange kristne har blitt svært mye bedre de siste 40 år, og på det like klare faktum at de offisielle økumeniske samtalene ser ut til å ha kjørt seg ganske fast – og at våre samtalepartnere faktisk beveger seg bort fra katolsk tro på enkelte områder.

Kardinal Kaspers bok om økumeniske resultater de siste 40 år

Økumenikk /

Vi leser at Kardinal Kasper nylig har utgitt ei bok om resultatene av 40 år med økumeniske samtaler etter Vatikankonsilet: A new book on ecumenism, written by members of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, was presented at the Vatican today by Cardinal Walter Kasper, president of the same council. The book aims to look “both to the past and to the future» of ecumenical efforts. The new work, which is entitled «Harvesting the Fruits. Basic Aspects of Christian Faith in Ecumenical Dialogue. Ecumenical Consensus, Convergences and Differences,» was recently published by the London-based publisher Continuum.

Cardinal Kasper explained at the Vatican’s press office that the new publication «is the result of two years of intense efforts I undertook with officials of my pontifical council, in collaboration with our consultors and ecumenical partners.”

The work is dedicated to analyzing the main Protestant communities that were the first to establish ties with the Church following the Second Vatican Council, as well as examining the current situation, «with an eye both to the past and to the future,» the cardinal explained.

During the presentation, Cardinal Kasper also announced that a symposium, due to be held in February 2010, will use the book as its starting point to discuss the future of Western ecumenism.

I den forbindelse sier Kasper også at pave Benedikt snart skal besøke den lutehrske kirken i Roma – men så langt er ingen dato fastsatt.

På et annet nettsted leser vi også følgende: As far as the book is concerned, Cardinal Kasper said that even the people working on it were «positively surprised at how much has been accomplished in these years. It is a very rich harvest that overcomes the polemics and the great historical problems of the Reformation.»

The cardinal said he knows that «even among some members of the Roman Curia» there sometimes is a feeling that ecumenism «has not borne any fruit and left us with our hands empty.»

But «that is not the official opinion» of the church, he said, pointing out that Cardinal William J. Levada, prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, is also a member of the council for Christian unity, and read the first draft of the book and made suggestions.

Also, he said, Pope Benedict XVI and Cardinal Levada were given the first copies of the completed edition of «Harvesting the Fruits.»

Økumeniske problemer i Tyskland

Økumenikk /

Nesten 10 år etter den berømte enigheten om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere, undertegnet i Augsburg 31/10-99, har man de siste månedene hatt stadig større problemer i de økumeniske relasjonene i Tyskland. Anna Arco skriver om et dokument produced for the Protestant EKD (Evangelische Kirche Deutschland) and subsequently leaked to the German press, the document was written for a conference in July but not published in full until recently.

The report (German) set out to look at three points and was less than complimentary. 1) Where does ecumenical dialogue stand? 2) “An awareness of irritations which are emanating from Rome” 3) What could these mean for the standing of ecumenical dialogue between the two Churches before the Ecumenical Church Days 2010. The “irritations” listed included the publication of Dominus Jesus in 2000 with its “famous-infamous description of the churches of the reformation which are not churches in an actual sense” which caused consternation and confusion as well as general criticism towards Pope Benedict. The report mentioned the Pope’s by now infamous address in Regensburg, the Motu Proprio Summorum Pontificum and of course, lifting the excommuncations hanging over the Lefebvrist bishops in January this year, among the problems they perceived to be coming from Rome.

It also listed the clerical child abuse scandals, lack of vocations and declining church membership as well as a defensive approach to Pentecostal Christianity in Latin America among further obstacles in ecumenical dialogue. It effectively accused the Vatican either of being incompetent in matters diplomatic or of having a strategy and intention which sets out to reverse the reforms of the Second Vatican Council.

Turning their eyes towards German ecumenism, the drafters of the report became more specific in their criticism. They viewed the appointment of Archbishop Robert Zollitsch of Freiburg to follow Cardinal Karl Lehman as the head of the German bishops conference with scepticism. He was marked as a “controversial and therefore weakened candidate” from whom a “leading and marking force does not emanate”.

The paper concluded that the Catholic Church was in the middle of an internal wrestling match between modernisers and traditionalists—those who wanted to accept the Second Vatican Council and those who did not. This would affect the relationship between the Catholic Church and the Protestant Church in Germany.

“Like a wounded boxer, the Catholic Church will sway between open gestures and rough delineation of boundaries, between ecumenical invitations and profile making delineation.”

Et annet sted leser vi at det sist onsdag ble avholdt et oppvaskmøte mellom katolikker og protestanter; et møte som gikk noenlunde bra. …

Økumeniske problemer i TysklandLes mer »

Positive samtaler med de ortodokse

Økumenikk /

Hos Zenit kan vi lese om møtet mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev. Katolsk.no skrev også om dette møtet i forkant, og det virker nesten som forhåpningene på forhånd og rapporetene nå i etterkant er litt for optimistiske – «Katolsk – ortodoks enhet nær?» er det blitt skrevet.

On Sept. 18, inside Castel Gandolfo, the Pope’s summer palace about 30 miles outside Rome, a Russian Orthodox Archbishop named Hilarion Alfeyev, 43 (a scholar, theologian, expert on the liturgy, composer and lover of music), met with Benedict XVI, 82 (also a scholar, theologian, expert on the liturgy and lover of music), for almost two hours, according to informed sources. (There are as yet no «official» sources about this meeting — the Holy See has still not released an official communiqué about the meeting.)

The silence suggests that what transpired was important — perhaps so important that the Holy See thinks it isn’t yet prudent to reveal publicly what was discussed. But there are numerous «signs» that the meeting was remarkably harmonious. If so, this Sept. 18 meeting may have marked a turning point in relations between the «Third Rome» (Moscow) and the «First Rome» (Rome) — divided since 1054.

Archbishop Hilarion was in Rome for five days last week as the representative of the new Russian Orthodox Patriarch Kirill of Moscow.

One key person Archbishop Hilarion met with was Cardinal Walter Kasper. On Sept. 17, the cardinal told Vatican Radio that he and Archbishop Hilarion had a «very calm conversation.»

Cardinal Kasper also revealed something astonishing: that he had suggested to the archbishop that the Orthodox Churches form some kind of «bishops’ conference at the European level» that would constitute a «direct partner of cooperation» in future meetings.

Ti anglikanske nonner blir katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Les dette interessante stykket om de ti nonnene som blir katolikker (pluss en hel del kommentarer):

After seven years of prayer and discernment, a community of Episcopal nuns and their chaplain will be received into the Roman Catholic Church during a Sept. 3 Mass celebrated by Archbishop Edwin F. O’Brien.

The archbishop will welcome 10 sisters from the Society of All Saints’ Sisters of the Poor when he administers the sacrament of confirmation and the sisters renew their vows of poverty, chastity and obedience in the chapel of their Catonsville convent.

Episcopal Father Warren Tanghe will also be received into the church and is discerning the possibility of becoming a Catholic priest.

En anglikansk prest konverterer

Katolsk, Økumenikk /

En anglikansk prest, Jeffrey Steel, har nylig annonsert at han og hans familie (kone og seks barn) skal bli katolikker. Han skriver grundig og ganske personlig om hvordan han kom til denne overbevisninga:

I am writing to make the announcement that I am becoming a Roman Catholic along with my wife Rhea and our six children. I realise that this decision is going to make some really happy, some very sad and others possibily angry. But, I have made the decision with the deepest sense of integrity and by conscience. I would like to share a bit of my faith journey though there are many gaps here, it is descriptive of my heart over the past few months. This is not particularly an academic account of what I have done in my studies but rather the spiritual wrestling that went on within me. The announcement was made this morning in all three parishes where I serve and is now a matter of public knowledge. My reception into Holy Mother Church is forthcoming.

My PhD studies really set me on my Catholic journey in a deep theological way though I did not realise it at the time. I have been looking at Bishop Lancelot Andrewes as a catalyst for ecumenism with the Catholic Church in the area of Eucharistic sacrifice. Andrewes was in regular dialogue with S. Robert Bellarmine SJ and it is in this dialogue and Andrewes’ other writings that I saw how Catholic he was with regards to the Eucharist being the Christian offering which consisted of more than a sacrifice of praise and thanksgiving. It was and is propitiatory as well as other things.

Han skriver videre om hvordan han kjempa med denne avgjørelsen i vinter og vår, og bl.a. var i Roma og ba ved Peters grav. Han legger også til at det ikke er lett å gi opp alt han har hatt, identitet, jobb, bosted etc., for å bli katolikk: sometimes crossing the Tiber looks like an easier swim than it really is. I told my Catholic bishop that I sometimes feel like the Tiber has stretched as wide as the Atlantic and I’ve been cast into the middle and told to swim. He said, ‘yes, Jeffrey but there are devices out there to keep you above water, grab onto them and do not fear.’

Fr Longenecker skriver også litt om dette, og om sine egne år som anglikansk prest.

Mange minnes pavebesøket 1.-3. juni 1989

Økumenikk /

«1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.»

Slik skriver Jon Magne Lund i dagens Vårt Land, og han nevner også at de fleste norske biskopene ikke ønsket å være med på gudstjenesten i Nidarosdomen (men nå har han fått et svar på verdibedatt.no som gir en annen forklaring på hvorfor mange lutherske biskoper gjorde andre ting 2. juni). Men i alle fall må vi gi Lund rett i at det har skjedd mye økumenisk på disse 20 åra. Og jeg husker at noen sa den gang, at paven ikke kunne ha kommet til Norge (i det hele tatt) fem år tidligere, og i alle fall ikke 10 år!

Jeg skrev nettopp følgende kommentar til Jon Magne Lunds artikkel: «Jeg husker at vi var sammen på Fredtun den dagen, Jon Magne, på Frikirkens predikantmøte. Jeg må si at jeg var ganske rørt da vi så paven i Oslo den 1. juni 1989 – det var kanskje et av de aller første tegn på at jeg noen år senere skulle bli katolikk.

Jeg husker også at Thomas Bjerkholt syntes det var litt dumt at han ikke kunne være med i Nidarosdomen dagen etterpå. Det hadde blitt bestemt av synodestyret at han skulle få representere Den Evangelisk Lutherske Frikirke ved denne store økumeniske anledning, men pga en hel del kritikk innad i kirkesamfunnet hade styret gjort om sitt vedtak.»

Katolsk – luthersk samarbeid i Nidarosdomen

Økumenikk /

Luthersk domprost Knut Andresen i Trondheim skriver i forb. med at det 1. juni skal markeres at det er 20 år siden pave Johannes Paul II besøkte Nidaros domkirke – om hvilke andre viktige økumeniske gudstjenester som er bli arrangert i Nidarosdomen. Etter tre mislykkede forsøk – 1924, 1930, 1953 – har følgende viktige ting skjedd: (Messen i 1993 husker jeg godt, det var året før jeg ble katolikk, men biskop Schwenzers preken i 1980 hadde jeg ikke ført om. Teksten som følger er forkorta en del.)

1980 Den romersk-katolske biskop i Midt-Norge Gerhard Schwenzer holder prekenen i Nidaros domkirke 27.juli. Det er 950-årsjubileum for slaget på Stiklestad. Kongen og hele kongefamilien er til stede.

1989 Pave Johannes Paul II besøker Nidaros domkirke og deltar i den økumeniske forbønnsgudstjeneste 2. juni sammen med biskop Kristen Kyrre Bremer.

1993 Den første romersk-katolske messe etter reformasjonen feires i Nidaros domkirke til Olsok 29.juli kl. 18. (150 år etter at Den katolske kirke ble tillatt igjen i Norge.)

1995 og frem til i dag holdes den romersk-katolske messe på Olsokdagen kl. 08.

1997 Kardinal Edward I. Cassidy holder prekenen under den økumeniske gudstjeneste på Vestfrontplassen 29.juli kl.17. Trondheim by markerer 1000-årsjubileum.

1999 Biskop Georg Müller og biskop Finn Wagle holder dialogpreken fra prekestolen i forbindelse med markeringen av at den felles erklæring om rettferdiggjørelsen underskrives i Augsburg.

2003 Kardinal Walter Kasper holder prekenen fra prekestolen i Nidaros domkirke til Olsok 29.juli. Den økumeniske gudstjeneste feires i anledning 850-årsjubileum for Nidaros erkebispedømme. Liturg er biskop Finn Wagle.

2005 Biskop Georg Müller holder requiem-messe for Pave Johannes Paul II i Nidaros domkirke 6. april etter invitasjon av biskop Finn Wagle.

Kardinal Avery Dulles’ betydning for økumenikken

Økumenikk /

Jeg har skrevet om Avery Dulles (som døde i fjor høst) før (se her), og vil i dag ta med litt om hans betydning for økumeniske samtaler, fra en artikkel om ham i siste nummer av First Things (Why Avery Dulles Matters – av Thomas G. Guarino). Her er en liten del av artikkelen, som handler om Dulles’ økumeniske arbeid (under mine økumeniske studier for tre år siden, så jeg hvor enorm betydning Dulles hadde for de katolsk-lutherske dialogene i USA for noen tiårsiden):

Dulles’ involvement with ecumenism goes back to the 1950s – and by the Second Vatican Council’s strong endorsement of this element of ecclesial life. Vatican II’s accent on ecumenism reversed the earlier teaching of Mortalium Animos, a 1928 papal encyclical warning against the progressive movement engineered by “pan-Christians.” The papal letter was legitimately concerned that any tendency toward pan-Christianity, as it was styled, could easily devolve into a limp-wristed ecclesiology, an understanding of the Church stressing those dimensions uniting Christians while blithely ignoring the crucial elements still dividing them, leading inexorably to the thin gruel of a “lowest common denominator” faith.

But Vatican II boldly moved beyond these earlier fears, insisting that an honest and integral ecumenism benefited all Christians. For some time prior to the council, the ecumenical movement had been at the theological edges of the Church. Yves Congar, the great Dominican ecclesiologist, had written a groundbreaking book in 1937, Divided Christendom, which caused an uneasy stir among the Catholic hierarchy. Congar spoke of the gifts of Protestantism in tones that the Catholic ear was unaccustomed to hear. After Congar’s innovative work came several important dialogues with the powerful theology of Karl Barth, among which was the incisive three-volume treatment of the French Jesuit Henri Bouillard. … Dulles completed a doctoral dissertation at the Gregorian University in 1960 entitled “Protestant Churches and the Prophetic Office.” From that time until his death, Dulles was tirelessly engaged in ecumenical work.

In a significant 1968 volume, Revelation and the Quest for Unity, Dulles argued for a Catholic understanding of sola scriptura, takes welcome note of the accent on tradition found in the groundbreaking Faith and Order report of 1963, and reflected on the contributions of the Orthodox Churches to the ecumenical movement. Later, he would be an enthusiastic participant in the important dialogues between Lutherans and Catholics in the United States. The 1985 statement on justification, “Justification by Faith,” for example, remains a compelling milestone of theological reflection and agreement, one of the crucial documents setting the stage for the 1999 groundbreaking accord between the Catholic Church and the Lutheran World Federation established by the “Joint Declaration on ­Justification.” …

Kardinal Avery Dulles’ betydning for økumenikkenLes mer »

Stadig tettere relasjoner mellom katolikker og evangelikale

Økumenikk /

Mange katolikker har merka at konservative protestanter (i USA ofte kalt ‘evangelikale’) de siste år har blitt mer og mer vennlige mot oss katolikker. Det kommer bl.a. av at de ser at vi katolikker står fast på tradisjonelle kristne standpunkter på mange områder, men også fordi noen har jobba aktivt for ei tilnærming mellom disse to gruppene. En person som gjorde akkurat dette, var Richard John Neuhaus, som døde 8. januar i år. First Things (som han var redaktør for siden starten i 1990) brukte mesteparten av aprilnummeret til å ‘skrive hans pris’. Der skriver bl.a. Charles Colson om Neuhaus’ arbeid for ‘Catholics and Evangelicals Together’ – som jeg også har skrevet om HER.

… it was his decision to enter the priesthood—combined with his Lutheran past—that prepared him for founding Evangelicals and Catholics Together. As my friend Timothy George wrote about Fr. Richard recently in Christianity Today: “Only a thinker so well grounded in the Reformation traditions could be an honest broker in bringing faithful evangelicals and believing Catholics to recognize the common source of their life together in Jesus Christ, the Holy Scriptures, and the great tradition of living faith through the centuries.”

Indeed, without Richard’s influence and leadership, we never could have pulled together Catholic and evangelical leaders to openly acknowledge our theological differences, affirm the things we held in common, and confidently assert the Christian worldview we shared. Here was true ecumenism: not ecumenism in the usual sense of reducing things to the lowest common denominator, but rather an open, frank, discussion about our differences and commonalities. All, as Fr. Richard so often insisted, in pursuit of the truth.

It was also an ecumenism that wasn’t warmly received by some in both evangelical and Catholic circles. In 1994, Fr. Richard and I held a press conference in New York during Holy Week to announce a joint statement of the truth we could affirm together. To our surprise, we made headlines: “Evangelicals and Catholics to Unite.”

There was a backlash in the evangelical ranks like nothing I had seen before. Some donors to Prison Fellowship withdrew their support. Some of my best friends in the evangelical movement, respected theologians, chastised me for holding anything in common with Rome. It was the evangelical equivalent of an Inquisition. But I couldn’t back down. I believed deeply in God’s leading of Evangelicals and Catholics Together. And I knew Fr. Richard would stand with me and stand by his convictions.

In 1997, after two years of discussions in which Edward Idris Cardinal Cassidy from the Vatican participated, Evangelicals and Catholics Together issued its most important paper: “The Gift of Salvation.” And in it, as evangelicals and Catholics together, we agreed to the following statement. “We agree that justification is not earned by any good works or merits of our own; it is entirely God’s gift . . . Faith is not merely intellectual assent but an act of the whole person, involving the mind, the will, and the affections, issuing in a changed life. We understand that what we here affirm is in agreement with what the Reformation traditions have meant by justification by faith alone ( sola fide).” It was a remarkable moment. Cardinal Cassidy said that even though ours was an informal group, not having official Church recognition, the “The Gift of Salvation” was so thoughtfully written that he would use it as a teaching paper in Rome.

Konservative lutherske prester vet ikke hva de skal gjøre

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag at «Prestene i Carissimi sier de har snakket for døve ører og at de nå befinner seg i et kirkelig ingenmannsland.

Et stort antall prester i Den norske kirke skrev høsten 2007 under på oppropet «For enhetens skyld». De markerte brudd med såkalte homofili-liberale biskoper og ville i dialog med kirkeledelsen om alternative tilsynsordninger.

Talsmann Dag Øivind Østereng sier at dialogen i realiteten ble avsluttet før den kom skikkelig i gang. Han tolker signalene fra Bispemøtet og fra preses Olav Skjevesland som entydige.

– Det var ingen dialogvilje på andre siden av bordet, og det nytter ikke å henvende seg dit igjen. Vi må derfor erkjenne at vår opprinnelige agenda er død. Vi har sittet og snakket med oss selv og for døve ører, oppsummerer Østereng overfor Vårt Land.»

Det er trist å lese at de møter så lite forståelse, og det er nokså unødvendig; for i England klarte Den anglikanske kirke for ca 15 år uten vanskeligheter å opprette alternativt tilsyn for prester som da ikke kunne godkjenne kvinnelige prester. Om noen av disse prestene ønsker å bli katolikker, skal de være hjertelig velkomne. Men om dette er aktuelt for noen/mange av dem, avhenger jo av deres syn på Kirkens katolisitet og apostolisitet.

Det ser ut til at Carissimi-initiativet nå er helt dødt –
Jon Magne Lund skrev også om dette for litt over to måneder siden:
Det er lettere å miste prestekragen hvis du kommer på kant med kirkens ordninger enn om du utfordrer kirkens bekjennelse, skriver Jon Magne Lund i en kommentar.

Dette er ikke en påstand, det er fakta. Hvem husker i farten navnet på en prest i Den norske kirke som mistet kappe og krage på grunn av avvik fra kirkens bekjennelse? Vel, Helge Hognestad ble parkert etter at han beveget seg langt utenfor hva de lutherske bekjennelsesskrifter sier om de grunnleggende sannheter i den kristne tro. Men nå er han jammen tilbake igjen, som vikarprest i Hamar bispedømme. Tilsynelatende uten å ha endret på sine standpunkter.

Men det er lett å nevne navn på prester som fikk fyken fordi de ikke kunne akseptere kirkens ordninger, og for eksempel godta tilsyn fra biskoper de mente brøt med den bekjennelse de og kirken var forpliktet på.

Hva med de 500 ­underskriverne av oppropet ­«Carissimi – For enhetens skyld»? Av dem er cirka 120 prester i menighetstjeneste, altså rundt ni prosent av menighetsprestene i Den norske kirke.

De har iherdig forsøkt seg på dialog med biskopene, i håp om å finne en løsning etter at Den norske kirkes lærenemnd og Bispemøtet delte seg omtrent på midten i homofilispørsmålet. «Vi ønsker, sammen med Bispemøtet, å ta et felles ansvar for å finne en forsvarlig, ryddig og konstruktiv vei for de medarbeidere og menigheter som opplever situasjonen i kirken som uholdbar», skrev de til et møte med Bispemøtets arbeidsutvalg 11. februar i år.

Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig

Økumenikk /

Den italienske filosofen (og ateisten) Marcello Pera har skrevet ei bok som heter «Vi må kalle oss kristne», der pave Benedikt har skrevet et kort forord, som bl.a. inneholder setningen «Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig.»

Dette skriver John Allen om i dag, og slik oversetter han pavens forord til engelsk: «You explain with great clarity that an interreligious dialogue, in the strict sense of the term, is not possible, while you urge intercultural dialogue that develops the cultural consequences of the religious option which lies beneath [a given culture]. While a true dialogue is not possible about this basic option without putting one’s own faith into parentheses, it’s important, in public exchange, to explore the cultural consequences of these religious options. Here, dialogue and mutual correction and enrichment are both possible and necessary.”

Put in sound-bite fashion, the pope’s line boils down to this: interreligious dialogue no, intercultural dialogue yes.

Her er litt mer om det John Allen skriver: …

Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke muligLes mer »

“Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse”

Økumenikk /

I siste nummer av St. Olav tidsskrift, som jeg fikk i posten i går, står det et grundig intervju med kardinal Walter Kasper, som nylig besøkte Oslo. Intervjuet er skrevet av Sr Else‑Britt Nilsen, OP, og jeg tar med de mest aktuelle delene av det her. (Legg merke til at kardinalen et stykke ute i intervjuet sier om samtalene med lutheranerne: «Vi har også løst problemene knyttet til messens offeraspekt.» Jeg har rykter om dette tidligere, men så langt vet jeg ikke konkret hva man nå er blitt enige om.)

– Femti år er gått siden økumenikk ble et offisielt og meget viktig anliggende i vår kirke. Gjelder det fortsatt, eller har de rett som snakker om en «økumenisk vinter»?

Jeg vil begynne med en observasjon som jeg ,tror er vesentlig. Det vi kaller økumenikk har sin grunnlag i det testament som Jesus ga oss kvelden før sin død: «Ut unum sint» – «Må de alle være ett». (Joh. 17.21) Det annet Vatikankonsil definerte arbeidet for kristen enhet som et av dets viktigste mål og som et kall fra Den hellige ånd. Pave Johannes Paul lI erklærte at økumenikk er en prosess man ikke kan snu, og pave Benedikt XVl tok det som en av sine fremste oppgaver allerede fra første dag av sitt pontifikat å påse at man ikke lot noe være ugjort for å gjenopprette fullstendig og synlig enhet blant alle Kristi etterfølgere. Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse. Den er grunnlagt på sannhet og kjærlighet: disse to er intimt forbundet, og kan ikke erstatte hverandre. Fremfor alt må man respektere en dialog i sannhet.

Gjenopprettelsen av det kristne brorskap er det viktigste og mest tilfredsstillende resultat av økumenikken de siste tiårene. Dokumenter og overenskomster er viktige, men det faktum at vi har gjenoppdaget at vi er brødre og søstre i Kristus, at vi har lært å sette pris på hverandre, er det viktigste man har oppnådd de siste årene. Det som forener oss er større enn det som atskiller oss. En slik forandring var nærmest utenkelig bare for femti år siden. Om den første begeistringen er blitt erstattet av en mer edruelig holdning, viser det at økumenikken er blitt mer moden, mer voksen. Nå er økumenikken blitt en daglig realitet, noe som blir oppfattet som normalt i kirkens liv. Vi må erkjenne med takknemlighet at denne utviklingen skyldes Ånden som leder Kirken. …

“Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse”Les mer »

Ekumenisk samarbeid i Bergen – prekestolbytte

Økumenikk /

Jeg leste dette i DagenMagazinet for noen dager siden, og i dag bekrefter Vårt Land samarbeidet mellom St Paul menighet og Kristkirken i Bergen. Jeg er glad for økumenisk framgang – og det var Kristikirke-pastor Rolf Helen Iversen som tok initiativet til at katolske prester ble invitert til predikantringen i Bergen, for 4-5 år siden – men jeg syns at å «bytte prekestol» i høymessen, som Paulsen og Brodersen her gjorde, er mindre passende. Slik skriver Vårt Land:

Søndag talte Kristkirke-pastor Reidar Paulsen i St. Paul, mens Kristkirken søndagen før hadde besøk av den katolske soknepresten i Bergen, Dom Alois Brodersen.

– Dette er noe litt mer enn en happening, selv om vi ikke vet helt hvordan kontakten og samarbeidet skal videreføres, sier Paulsen til Vårt Land.

…. Paulsen sier han er imponert over katolikkenes evne til å inkludere innvandrere i menigheten, sokneprest Dom Alois Brodersen omtaler han som «en imponerende fyr», og en rekke turer til USA har gjort Kristkirke-gründeren stadig mer velvillig innstilt til romersk-katolsk kristendom.

– Selvsagt finnes det dogmatiske spørsmål som det er vanskelig å komme til rette med. Men hos mange katolikker finner jeg en kristosentrisk tro som er så sterk at du merker med en gang at vi har samme ånd og at vi dypes sett har den samme tro. Noen ganger må denne erkjennelsen får noe åpenbare, synlige uttrykk. Det er det den har fått her i Bergen siste tiden, påpeker Paulsen.

– Kunne en tilsvarende kontakt mellom to menigheter av denne typen blitt etablert for ti år siden?

– Nei, det har jeg vanskelig for å tro, sier Paulsen.

Skroll til toppen