Økumenikk

Det mener Fr. Dwight Longenecker tydeligvis. Han er tidligere anglikansk prest, er gift og har flere barn – og er en ganske aktiv blogger.

Den «katolske ordinasjonen» av en kvinne i en luthersk kirke i Chicago – se her – (og sikkert også andre ting) har gjort ham mektig irritert: (Some people) are hopping mad about something, and I am too. They refer to a report from Chicago where a Lutheran congregation allowed their church to be used for a service purporting to be an ordination of Roman Catholic women priests. At the same time in today’s news over at CNA is this report that Cardinal Kaspar (the friendly ghost) has got Pope Benedict to visit a Lutheran Church in Rome.

1. Mainstream Anglicans and Lutherans do not want to be in communion with the Holy See. Despite their smooth manner and diplomatic form and seeming admiration for Rome they can’t really stomach the Catholic faith at all.
2. This is proved by the regular and repeated slaps in the face they give Rome.
3. Continued ecumenical discussions with mainstream Anglicanism and Lutheranism is not only a waste of time, it’s dishonest to all involved.
4. It’s more than a waste of time. It is helping people who only want to use their good relations with the Vatican as icing on their corrupt cake.

Selv syns jeg nok man skal skille mellom det gledelige faktum at katolikkers forhold til mange kristne har blitt svært mye bedre de siste 40 år, og på det like klare faktum at de offisielle økumeniske samtalene ser ut til å ha kjørt seg ganske fast – og at våre samtalepartnere faktisk beveger seg bort fra katolsk tro på enkelte områder.

Vi leser at Kardinal Kasper nylig har utgitt ei bok om resultatene av 40 år med økumeniske samtaler etter Vatikankonsilet: A new book on ecumenism, written by members of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, was presented at the Vatican today by Cardinal Walter Kasper, president of the same council. The book aims to look “both to the past and to the future» of ecumenical efforts. The new work, which is entitled «Harvesting the Fruits. Basic Aspects of Christian Faith in Ecumenical Dialogue. Ecumenical Consensus, Convergences and Differences,» was recently published by the London-based publisher Continuum.

During the presentation, Cardinal Kasper also announced that a symposium, due to be held in February 2010, will use the book as its starting point to discuss the future of Western ecumenism.

I den forbindelse sier Kasper også at pave Benedikt snart skal besøke den lutehrske kirken i Roma – men så langt er ingen dato fastsatt.

På et annet nettsted leser vi også følgende: As far as the book is concerned, Cardinal Kasper said that even the people working on it were «positively surprised at how much has been accomplished in these years. It is a very rich harvest that overcomes the polemics and the great historical problems of the Reformation.»

Also, he said, Pope Benedict XVI and Cardinal Levada were given the first copies of the completed edition of «Harvesting the Fruits.»

Nesten 10 år etter den berømte enigheten om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere, undertegnet i Augsburg 31/10-99, har man de siste månedene hatt stadig større problemer i de økumeniske relasjonene i Tyskland. Anna Arco skriver om et dokument produced for the Protestant EKD (Evangelische Kirche Deutschland) and subsequently leaked to the German press, the document was written for a conference in July but not published in full until recently.

“Like a wounded boxer, the Catholic Church will sway between open gestures and rough delineation of boundaries, between ecumenical invitations and profile making delineation.”

Et annet sted leser vi at det sist onsdag ble avholdt et oppvaskmøte mellom katolikker og protestanter; et møte som gikk noenlunde bra. …

Økumeniske problemer i TysklandLes mer »

Hos Zenit kan vi lese om møtet mellom pave Benedikt og den russisk-ortodokse erkebiskopen Hilarion Alfeyev. Katolsk.no skrev også om dette møtet i forkant, og det virker nesten som forhåpningene på forhånd og rapporetene nå i etterkant er litt for optimistiske – «Katolsk – ortodoks enhet nær?» er det blitt skrevet.

On Sept. 18, inside Castel Gandolfo, the Pope’s summer palace about 30 miles outside Rome, a Russian Orthodox Archbishop named Hilarion Alfeyev, 43 (a scholar, theologian, expert on the liturgy, composer and lover of music), met with Benedict XVI, 82 (also a scholar, theologian, expert on the liturgy and lover of music), for almost two hours, according to informed sources. (There are as yet no «official» sources about this meeting — the Holy See has still not released an official communiqué about the meeting.)

Cardinal Kasper also revealed something astonishing: that he had suggested to the archbishop that the Orthodox Churches form some kind of «bishops’ conference at the European level» that would constitute a «direct partner of cooperation» in future meetings.

«1. juni 1989 ankom pave Johannes Paul II Fornebu. Vel nede på norsk jord knelte han og kysset asfalten. Et like hektisk som historisk pavebesøk var innledet: For første gang gjestet en pave Norge, og i løpet av den tre dager lange visitten møtte han statsminister Gro Harlem Brundtland, han var i audiens på Slottet og hilste folkemengden fra balkongen sammen med kong Olav, han medvirket ved en gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim og han besøkte Tromsø.»

Slik skriver Jon Magne Lund i dagens Vårt Land, og han nevner også at de fleste norske biskopene ikke ønsket å være med på gudstjenesten i Nidarosdomen (men nå har han fått et svar på verdibedatt.no som gir en annen forklaring på hvorfor mange lutherske biskoper gjorde andre ting 2. juni). Men i alle fall må vi gi Lund rett i at det har skjedd mye økumenisk på disse 20 åra. Og jeg husker at noen sa den gang, at paven ikke kunne ha kommet til Norge (i det hele tatt) fem år tidligere, og i alle fall ikke 10 år!

Jeg skrev nettopp følgende kommentar til Jon Magne Lunds artikkel: «Jeg husker at vi var sammen på Fredtun den dagen, Jon Magne, på Frikirkens predikantmøte. Jeg må si at jeg var ganske rørt da vi så paven i Oslo den 1. juni 1989 – det var kanskje et av de aller første tegn på at jeg noen år senere skulle bli katolikk.

Jeg husker også at Thomas Bjerkholt syntes det var litt dumt at han ikke kunne være med i Nidarosdomen dagen etterpå. Det hadde blitt bestemt av synodestyret at han skulle få representere Den Evangelisk Lutherske Frikirke ved denne store økumeniske anledning, men pga en hel del kritikk innad i kirkesamfunnet hade styret gjort om sitt vedtak.»

Luthersk domprost Knut Andresen i Trondheim skriver i forb. med at det 1. juni skal markeres at det er 20 år siden pave Johannes Paul II besøkte Nidaros domkirke – om hvilke andre viktige økumeniske gudstjenester som er bli arrangert i Nidarosdomen. Etter tre mislykkede forsøk – 1924, 1930, 1953 – har følgende viktige ting skjedd: (Messen i 1993 husker jeg godt, det var året før jeg ble katolikk, men biskop Schwenzers preken i 1980 hadde jeg ikke ført om. Teksten som følger er forkorta en del.)

1980 Den romersk-katolske biskop i Midt-Norge Gerhard Schwenzer holder prekenen i Nidaros domkirke 27.juli. Det er 950-årsjubileum for slaget på Stiklestad. Kongen og hele kongefamilien er til stede.

2005 Biskop Georg Müller holder requiem-messe for Pave Johannes Paul II i Nidaros domkirke 6. april etter invitasjon av biskop Finn Wagle.

Jeg har skrevet om Avery Dulles (som døde i fjor høst) før (se her), og vil i dag ta med litt om hans betydning for økumeniske samtaler, fra en artikkel om ham i siste nummer av First Things (Why Avery Dulles Matters – av Thomas G. Guarino). Her er en liten del av artikkelen, som handler om Dulles’ økumeniske arbeid (under mine økumeniske studier for tre år siden, så jeg hvor enorm betydning Dulles hadde for de katolsk-lutherske dialogene i USA for noen tiårsiden):

Dulles’ involvement with ecumenism goes back to the 1950s – and by the Second Vatican Council’s strong endorsement of this element of ecclesial life. Vatican II’s accent on ecumenism reversed the earlier teaching of Mortalium Animos, a 1928 papal encyclical warning against the progressive movement engineered by “pan-Christians.” The papal letter was legitimately concerned that any tendency toward pan-Christianity, as it was styled, could easily devolve into a limp-wristed ecclesiology, an understanding of the Church stressing those dimensions uniting Christians while blithely ignoring the crucial elements still dividing them, leading inexorably to the thin gruel of a “lowest common denominator” faith.

In a significant 1968 volume, Revelation and the Quest for Unity, Dulles argued for a Catholic understanding of sola scriptura, takes welcome note of the accent on tradition found in the groundbreaking Faith and Order report of 1963, and reflected on the contributions of the Orthodox Churches to the ecumenical movement. Later, he would be an enthusiastic participant in the important dialogues between Lutherans and Catholics in the United States. The 1985 statement on justification, “Justification by Faith,” for example, remains a compelling milestone of theological reflection and agreement, one of the crucial documents setting the stage for the 1999 groundbreaking accord between the Catholic Church and the Lutheran World Federation established by the “Joint Declaration on ­Justification.” …

Kardinal Avery Dulles’ betydning for økumenikkenLes mer »

Mange katolikker har merka at konservative protestanter (i USA ofte kalt ‘evangelikale’) de siste år har blitt mer og mer vennlige mot oss katolikker. Det kommer bl.a. av at de ser at vi katolikker står fast på tradisjonelle kristne standpunkter på mange områder, men også fordi noen har jobba aktivt for ei tilnærming mellom disse to gruppene. En person som gjorde akkurat dette, var Richard John Neuhaus, som døde 8. januar i år. First Things (som han var redaktør for siden starten i 1990) brukte mesteparten av aprilnummeret til å ‘skrive hans pris’. Der skriver bl.a. Charles Colson om Neuhaus’ arbeid for ‘Catholics and Evangelicals Together’ – som jeg også har skrevet om HER.

… it was his decision to enter the priesthood—combined with his Lutheran past—that prepared him for founding Evangelicals and Catholics Together. As my friend Timothy George wrote about Fr. Richard recently in Christianity Today: “Only a thinker so well grounded in the Reformation traditions could be an honest broker in bringing faithful evangelicals and believing Catholics to recognize the common source of their life together in Jesus Christ, the Holy Scriptures, and the great tradition of living faith through the centuries.”

In 1997, after two years of discussions in which Edward Idris Cardinal Cassidy from the Vatican participated, Evangelicals and Catholics Together issued its most important paper: “The Gift of Salvation.” And in it, as evangelicals and Catholics together, we agreed to the following statement. “We agree that justification is not earned by any good works or merits of our own; it is entirely God’s gift . . . Faith is not merely intellectual assent but an act of the whole person, involving the mind, the will, and the affections, issuing in a changed life. We understand that what we here affirm is in agreement with what the Reformation traditions have meant by justification by faith alone ( sola fide).” It was a remarkable moment. Cardinal Cassidy said that even though ours was an informal group, not having official Church recognition, the “The Gift of Salvation” was so thoughtfully written that he would use it as a teaching paper in Rome.

Vårt Land skriver i dag at «Prestene i Carissimi sier de har snakket for døve ører og at de nå befinner seg i et kirkelig ingenmannsland.

– Det var ingen dialogvilje på andre siden av bordet, og det nytter ikke å henvende seg dit igjen. Vi må derfor erkjenne at vår opprinnelige agenda er død. Vi har sittet og snakket med oss selv og for døve ører, oppsummerer Østereng overfor Vårt Land.»

Det er trist å lese at de møter så lite forståelse, og det er nokså unødvendig; for i England klarte Den anglikanske kirke for ca 15 år uten vanskeligheter å opprette alternativt tilsyn for prester som da ikke kunne godkjenne kvinnelige prester. Om noen av disse prestene ønsker å bli katolikker, skal de være hjertelig velkomne. Men om dette er aktuelt for noen/mange av dem, avhenger jo av deres syn på Kirkens katolisitet og apostolisitet.

Det ser ut til at Carissimi-initiativet nå er helt dødt –
Jon Magne Lund skrev også om dette for litt over to måneder siden:
Det er lettere å miste prestekragen hvis du kommer på kant med kirkens ordninger enn om du utfordrer kirkens bekjennelse, skriver Jon Magne Lund i en kommentar.

De har iherdig forsøkt seg på dialog med biskopene, i håp om å finne en løsning etter at Den norske kirkes lærenemnd og Bispemøtet delte seg omtrent på midten i homofilispørsmålet. «Vi ønsker, sammen med Bispemøtet, å ta et felles ansvar for å finne en forsvarlig, ryddig og konstruktiv vei for de medarbeidere og menigheter som opplever situasjonen i kirken som uholdbar», skrev de til et møte med Bispemøtets arbeidsutvalg 11. februar i år.

Den italienske filosofen (og ateisten) Marcello Pera har skrevet ei bok som heter «Vi må kalle oss kristne», der pave Benedikt har skrevet et kort forord, som bl.a. inneholder setningen «Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig.»

Dette skriver John Allen om i dag, og slik oversetter han pavens forord til engelsk: «You explain with great clarity that an interreligious dialogue, in the strict sense of the term, is not possible, while you urge intercultural dialogue that develops the cultural consequences of the religious option which lies beneath [a given culture]. While a true dialogue is not possible about this basic option without putting one’s own faith into parentheses, it’s important, in public exchange, to explore the cultural consequences of these religious options. Here, dialogue and mutual correction and enrichment are both possible and necessary.”

Put in sound-bite fashion, the pope’s line boils down to this: interreligious dialogue no, intercultural dialogue yes.

Her er litt mer om det John Allen skriver: …

Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke muligLes mer »

I siste nummer av St. Olav tidsskrift, som jeg fikk i posten i går, står det et grundig intervju med kardinal Walter Kasper, som nylig besøkte Oslo. Intervjuet er skrevet av Sr Else‑Britt Nilsen, OP, og jeg tar med de mest aktuelle delene av det her. (Legg merke til at kardinalen et stykke ute i intervjuet sier om samtalene med lutheranerne: «Vi har også løst problemene knyttet til messens offeraspekt.» Jeg har rykter om dette tidligere, men så langt vet jeg ikke konkret hva man nå er blitt enige om.)

– Femti år er gått siden økumenikk ble et offisielt og meget viktig anliggende i vår kirke. Gjelder det fortsatt, eller har de rett som snakker om en «økumenisk vinter»?

Gjenopprettelsen av det kristne brorskap er det viktigste og mest tilfredsstillende resultat av økumenikken de siste tiårene. Dokumenter og overenskomster er viktige, men det faktum at vi har gjenoppdaget at vi er brødre og søstre i Kristus, at vi har lært å sette pris på hverandre, er det viktigste man har oppnådd de siste årene. Det som forener oss er større enn det som atskiller oss. En slik forandring var nærmest utenkelig bare for femti år siden. Om den første begeistringen er blitt erstattet av en mer edruelig holdning, viser det at økumenikken er blitt mer moden, mer voksen. Nå er økumenikken blitt en daglig realitet, noe som blir oppfattet som normalt i kirkens liv. Vi må erkjenne med takknemlighet at denne utviklingen skyldes Ånden som leder Kirken. …

“Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse”Les mer »

Jeg leste dette i DagenMagazinet for noen dager siden, og i dag bekrefter Vårt Land samarbeidet mellom St Paul menighet og Kristkirken i Bergen. Jeg er glad for økumenisk framgang – og det var Kristikirke-pastor Rolf Helen Iversen som tok initiativet til at katolske prester ble invitert til predikantringen i Bergen, for 4-5 år siden – men jeg syns at å «bytte prekestol» i høymessen, som Paulsen og Brodersen her gjorde, er mindre passende. Slik skriver Vårt Land:

Søndag talte Kristkirke-pastor Reidar Paulsen i St. Paul, mens Kristkirken søndagen før hadde besøk av den katolske soknepresten i Bergen, Dom Alois Brodersen.

– Nei, det har jeg vanskelig for å tro, sier Paulsen.

Jeg skrev i går (saksa fra Vårt Land) et stykke som har skapt ganske mye debatt, og kanskje også litt misforståelse. Mitt poeng var at moralsk utglidning i protestantiske kirker fører til et mer anstrengt forhold til oss katolikker – som jo holder fast på tradisjonelle kristne moralnormer. Denne utviklinga i bl.a. Den norske kirke fører til de økumeniske arbeidet lider.

Jeg satte spørsmålet om felleskommunion i overskrifta Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap? – siden Vårt Land fokuserte på det i starten av sin artikkel. Noen syntes dette var for tabloid og andre trodde at jeg har hatt høye håp om felleskommuion i nær framtid.

Dette siste kan jeg absolutt avkrefte. Jeg har ikke hatt noen håp om felleskommunion med protestanter, selv om dette prisipielt sett må være endemålet for økumenikken – også sett fra katolsk side. Men jeg har flere ganger møtt lutheranere som er glad for (nesten) alt Den katolske Kirke, og bare er skikkelig iriitert over én ting; at vi ikke har åpna for at de kan motta kommunion hos oss. For knapt et år siden hadde jeg en samtale med en tidligere (luthersk) prestekollega, som faktisk hissa seg over over dette mye mer enn jeg hadde regna med.

For å bli litt personlig; jeg hadde min siste lutherske nattverd ca 20. juni 1994. Akkurat ei uke etter min aksjedsgudstjeneste som pastor i Den evangelisk lutheske frikirke i Arendal, deltok jeg i høymesse med nattverd i Holt kirke, like øst for Arendal. Njål Klevberg var sogneprest der, jeg hadde blitt kjent med ham og jeg visste at der ble den lutherske liturgien feira på sitt aller beste. (Frikirkens liturgi hadde blitt altfor lavkirkelig for meg et års tid før jeg avslutta min tjeneste der.)

Jeg ville ha et godt avskjedsminne med den lutherske kirke, som jeg ble døpt i seks uker gammel og som jeg levde i til jeg var nesten 40 år – og som jeg fortsatt er glad i. Og jeg visste den dagen at det var siste gang jeg mottok nattverd i en luthersk kirke; jeg begynte et par uker etterpå på undervisning hos pastor Littlewood i St Franciskus menighet, og ble tatt opp i Kirken seks måneder senere.

Mangelen på felleskomunion er et avgjørende og svært synlig skille mellom kristne brødre og søstre. Vi håper på og arbeider for at denne splittelsen kan helbredes, men det er dessvere små muligheter for dette, i alle fall i vår levetid. Men når forskjellen og uenigheten mellom kristne blir enda større – nå gjennom den aktuelle moralske liberaliseringa hos protestanter – er dette likevel trist.

Vårt Lands papirutgave har i dag et langt intervju med kardinal Walter Kasper; om situasjonen for lauthers-katolisk dialog, samforståelse og samarbeid. Og her er han like tydelig som han har vært overfor anglikanerne; i den grad moderne, liberal moral aksepteres av disse kirkene, ødelegges det økumeniske samarbeidsklimaet. (Til anglikanerne la han til at innføring av kvinnelige biskoper i England ville ha samme negative effekt, men mht embedssynet står lutheranere og katolikker mye lenger fra hverandre.)

Her gjengir jeg de viktigste delene av intervjuet:

Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap?

Selve kardinalspørsmålet i dialogen mellom lutheranere og katolikker, som har pågått intensivt de siste tiårene, er nettopp når de to kirkene blir enige nok tå å samles rundt Herrens bord.

Men selv ikke en kardinal kan svare på dette. Walter Kasper, mektig leder for Det pavelige rådet for fremme av kristen enhet, sier derimot at samfunnsutviklingen har gjort denne drømmen langt vanskeligere bare på få år.

– Vi har fått en helt ny situasjon. En liberal del av de protestantiske kirker har et helt annet moralsk prinsipp. Dette er veldig leit, fordi vi ikke lenger kan gi et felles vitnesbyrd om abort, eutanasi, bioetikk og homoseksualitet, sier kardinalen. …

Vil kravet om at homofile skal få gifte seg i kirken, torpedere drømmen om luthersk-katolsk nattverdfellesskap?Les mer »