Økumenikk

I et stykke, av John Allen, som mest handler om andre forhold i Den katolske kirke i USA, står det til slutt noe om protestantiske prester som blir katolikker, som jeg undrer meg over:

As a footnote, Curry (Auxiliary Bishop Thomas Curry of Los Angeles) will ordain a former Episcopalian as a Catholic deacon on Feb. 10, the final step before his ordination to the priesthood next year. When that happens, this former Episcopalian will join the small but growing ranks of married Catholic priests in the United States. He and his wife recently celebrated their 44th wedding anniversary. …

Curry said that in Los Angeles, Catholics and Episcopalians have agreed that they will not ordain one another’s clergy, to avoid any impression of «poaching.» In this case, however, the former Episcopalian served many years ago in another part of the country.

Det første jeg leser her, er at det stadig er noen tidligere protestantiske prester som blir katolikker, og som ønsker, og får lov til, å fortsette sin pastorale tjeneste.

Det andre syns jeg er svært merkelig; at erkebiskopen i Los Angeles i USA har gjort en avtale om å ikke ordinere slike personer til katolske prester. Dette har jo ikke noe med (og oppleves heller ikke som) et venn-fiende forhold mellom to kirker å gjøre, det har vel med personers indre overbevisning, og om deres ønske om å tjene i Kirken. Og da syns jeg det er underlig at en erkebiskop gjør en avtale som stenger for en legitim praksis i Den katolske kirke.

Etter at jeg i flere år har samarbeidet på tvers av kirkegrenser – både da jeg var lutheraner, og nå som katolikk – og også i fjor hadde et studiesemester i økumenisk teologi i Roma, blir man vant til en måte å drive økumenikk på – ganske forsiktig, høflig og vennlig på alle måter – og glemmer kanskje at andre kristne henger igjen i en helt annen tradisjon.

Jeg nevnte i en tidligere post her litt om «samtaler» mellom katolikker og protestanter, der noen (få) protestanter klarer å si de underligste ting om katolsk tro. For øyeblikket fortsetter tydligvis en debatt om Jesuittene, om deres «hemmelige ed» og løgnaktige måter å arbeide på blir beskrevet.

På pastor Torps blog (se under kommentarene) skriver f.eks. forfatteren selv: «Det er folk som har dødd for å ha stått for sannheten om jesuittene. … Jesuittene har utført det verst tenkelige utfra verdien om at «hensikten helliger midlet». Det skal ikke mye sannhetssøken til for å bekrefte at jeg her skriver sannhet.»

Man tror kanskje at folk her skriver om jesuittene før år 1800, men man mener visst på ramme alvor at dette beskriver Jesuittene i det 21. århundre. Og selv om flere har prøvd å korrigere informasjonen på bloggen, lar forfatteren og enkelte kommentatorere seg ikke overbevise. Man lurer på hvordan det kan gå til at menensker som bor i samme land, og på samme tid, kan oppfatte ting så forskjellig!

……..

Men jeg holder på å avsluttet den posten, ser jeg en ny post på pastor Torps blog: «På den katolske presten Oddvar Mois blogg skriver katolikken Knut Erik: «Jan Aage Torp blir en god katolikk når han får “litt” tid på seg. Det er mye katolsk over Torps forkynnelse, som enda sitter igjen i den norske folkesjel, ifra tiden før reformasjonen. Forøvrig hadde tidligere pinsevennene slike holdninger om katolikkene som sin “lære”. Idag skal man lete lenge før man finner en leder hos pinsevennene med slike oppfatninger. Det bør opprettes grupper der vi kan kommunisere med pinsevennene, og gjensidig fortelle hva vi står for.»

Oddvar Moi, som for øvrig var studiekamerat av meg på Blindern for maaaange år siden, har gjort intet så langt for å distansere seg fra katolikken Knut Eriks vurderinger. Venter han også på at jeg skal komme inn under Moderkirken og Pavens verdensvide herredømme?
Jeg bare lurer. :-)»

Til det må jeg svare at jeg tviler på om Jan-Aage Torp blir katolikk med det første, men det er jo selvsagt helt opp til ham.

Pave Benedikt i går denne korte hilsningstalen til den katolske samtalegruppen med de orientalsk-ortodokse kirker:

Dear Brothers in Christ,
It is with great joy that I welcome you, the members of the Joint International Commission for Theological Dialogue between the Catholic Church and the Oriental Orthodox Churches, on the occasion of your fourth plenary meeting. ….

Thank you for your presence today and for your ongoing commitment to the path of dialogue and unity. May the Holy Spirit accompany you in your deliberations. To all of you, I cordially impart my Apostolic Blessing.

Jeg har i går kveld og i dag lest en del sider på internett som jeg sjelden besøker: Svært sterke, urimelige og usaklige angrep på Den katolske kirke.

En post på kristenblogg.no går langt over grensen, når de bl.a. skriver:

Den Katolske Kirke – en kristen kirke eller ondskapens verk?
Menighetene i dag går gjerne inn i økumenisk samarbeid med den Katolske Kirke. Er dette egentlig smart? For å finne svar på dette må vi se på læren til den Katolske Kirke og se om den er kristen eller ikke. Hvis den ikke er kristen så er det økumeniske samarbeidet en katastrofe. ….
Og forkynn det rette evangelium til deres katolske venner så de kan komme til frelse ved Jesus Kristus! Forkynn at det ikke er noen annen måte å komme til Himmelen enn ved Jesus, at når man bytter ut Jesus med et ubibelsk religiøst system, da kan det ende galt! Jeg sier ikke at alle katolikker går fortapt, for det er absolutt ikke min jobb å dømme det. Men hvis man er en ordentlig katolikk som tror på den Katolske lære så tror man ikke på Bibelens Jesus.

Teksten over er nok for grov til å tas alvorlig, men også Jan Aage Torp bikker over grensen når han skriver:
Mary Ann Collins var nonne, men det var vanskelig for henne å kjenne Jesus. Da hun forlot den katolske kirke og gjorde Jesus til Herre i sitt liv, ble alt forandret.
…Wagner utga historien om hennes liv på sitt eget forlag. Boken «Freedom from Catholicism» (2002 Wagner Publications) gir et sterkt innblikk i hvilke krefter hun måtte kjempe med for å oppleve friheten i Jesus Kristus.

Dette antyder jo ganske tydelig at katolikker ikke har Jesus som Herre i sitt liv, og at Den katolske kirke aktivt hindret denne kvinnen å bli protestant. I et lite innlegg i pastor Torps blog skrev jeg derfor:

Det fins mennesker som beveger seg begge veier mellom katolikker og protestanter; selv var jeg lutheraner til jeg var 38 år, så ble jeg katolikk og er nå katolsk prest. Det viktigste når man driver slikt arbeid er vel å gjøre det i sannhet og kjærlighet.

En nokså kjent gruppe som arbeider for å hjelpe protestanter (helst pastorer) som ønsker å bli katolikker, er Coming Home Network; der opplever jeg at det både er kjærlighet til Jesus og til medkristne i andre leirer. Besøk gjerne: http://www.chnetwork.org/

Jeg fikk en mail fra en norsk blogger som jeg noen ganger leser og som noen ganger leser mine sider. Hun skrev om en nokså fersk debatt på flere norske blogger om den såkalte Jesuitteden.

Det er en skummel ed som faktisk ikke fins, og etter snart 13 år som katolikk hadde jeg aldri hørt om den, før nå i dag. Men dette bekymrer visst ikke de som mener at denne eden likevel fins, og som tror at jesuitter og andre katolikker har som hovedmål for sitt liv å angripe og ødelegge for protestantene, som er de sanne kirstne.

Ignasiansk spiritualitet, retrett og meditasjon, fins derimot, og tydeligvis opplever noen det truende at protestanter blir beriket av en slik katolsk sak.

Jeg skrev nettopp et lite svar på Jan Aage Torps blog:
Du husker meg kanskje fra Blindern for over 25 år siden, da vi var sammen i en bønnegruppe i Oslo Kristelige Studentlag?

Jeg syns nok det hadde vært mer fornuftig å ignorere disse gamle og falske ryktene om jesuittene. Det har faktisk ingen ting med dagens jesuitter eller katolske kirke å gjøre. Absolutt ingen ting.

Ønsker man å lære hva jesuittene virkelig er, kan man f.eks. se på denne svært innholdsrike siden hos Wikipedia.

I går ettermiddag, i kirken St. Paulus utenfor murene (i Roma), ledet pave Benedikt vesper-bønnen på festdagen for Paulus’ omvendelse. Representanter fra flere kirkesamfunn var sammen med ham, og etter vesper gikk de ned til krypten under kirken for å se på Paulus’ grav (se bildet), der det nylig er gjort viktige funn.

Om kirkelig samarbeid sa paven:

«Listening to the Word of God … is a priority in our ecumenical efforts. Indeed, it is not we who organize the unity of the Church; the Church does not create herself and does not live by herself, but by the Word that comes from the mouth of God.»

Benedict XVI closed by thanking all those people who «have contributed to intensifying ecumenical dialogue through prayer, and the offer of their suffering and their tireless activities.»

Pave Benedikt snakket i går om økumenikken under onsdagsaudiensen, som paven alltid gjør flere ganger i løpet av bønneuken for kristen enhet – mange kristne, mange menigheter, prester og biskoper, ser ut til å ha mye dårligere hukommelse enn paven!

Han snakket om temaet for årets uke og siterte en uttalese fra Vatikankonsilet som sier at «arbeidet for enhet er en oppgave for hele Kirken, både de troende og hyrdene». Etter innledningen av hans tale (som jeg gjengir her) fortsatte han med å nevne møter med mange kirkesamfunn i løpet av året – flere protestantiske og flere ortodokse.

Dear Brothers and Sisters:

The experience of these decades, in the wake of the Second Vatican Council, shows that the search for Christian unity is realized at different levels and in innumerable circumstances: in parishes, in hospitals, in contacts between people, in collaboration between local communities in all parts of the world, and especially in areas where to carry out a gesture of good will in favor of a brother calls for great effort and also for a purification of the memory.

LES HELE PAVENS TALE HER.

Kardinal Francis George i Chicago (en av de mest interessante teolog-kardinalene i Kirken etter min mening) skrev nylig en artikkel om hvordan katolikker blir påvirket av de (oftest veldig) protestantiske samfunnene de lever i. Og i artikkelen skriver han ganske interessant om hva som skjedde ved reformasjonen, hvordan Europas katolske kirke ble ganske dramatisk forandret på flere punkter i de protestantiske landene:

At the time of the Reformation, when the visible unity of the Church was broken for doctrinal reasons, the Mass became a memorial service for most Reformers, its unity with Christ’s sacrifice at Calvary became purely “spiritual” and the objective, sacramental, substantial re-presentation of that sacrifice was denied. With the disappearance of the sacrifice of the Mass, the ordained priesthood was reduced to ministry, a function or service based only on baptism. The sacrament of Holy Orders was lost to the life of the Protestant faith communities.

There are many good people whose path to holiness is shaped by religious individualism and private interpretation of what God has revealed. They are, however, called Protestants.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Kardinal Walter Kasper, president for det pavelige Enhetsrådet, holdt i dag en pressekonferanse, der han snakket om den økumeniske situasjonen akkurat nå. Nesten alle de positive ting som skjedde i 2006 var mellom katolikker og ortodokse, men Kasper avkreftet rykter om at Vatikanet ikke lenger var interessert i de protestantiske kirkene. (Jeg syns nå det er sjokkerende at et slikt rykte kunne oppstå i det hele tatt.)

Cardinal Kasper affirmed that last year had been particularly fruitful in ecumenical terms, with the Pope’s trip to Turkey, during which he signed a joint declaration with the Ecumenical Patriarch Bartholomew I of Constantinople; and the resumption of work of the Joint International Commission for Theological Dialogue between Catholics and Orthodox.

As for forthcoming ecumenical events, the cardinal mentioned the European ecumenical meeting, due to be held at Sibiu, Romania in September; the plenary of the Joint International Commission for Theological Dialogue between Catholics and Orthodox, due to be held in Ravenna, Italy in 2007, at which it is possible the Pope may be present; and the second ecumenical congress of communities and movements, «Together for Europe,» to be held in Stuttgart, Germany.

Enhet oppnås spesielt gjennom bønn

Dette var pave Benedikts overskrift over tankene han delte med de troende om bønneuken for kristen enhet kl 12 i går, i forbindelse med angelusbønnen.

Han sa videre at temaet for denne uken i år – uken som markeres hvert åt fra 18. til 25. januar – er hentet fra Markusevangeliet: «Han gir de døve hørselen igjen og får de stumme til å tale.» (Markus 7:37).

Han sa videre at han ville si mye emr om dette temaet torsdag 25. januar, når han skal lede den liturgiske markeringa av Bønnekuken for kristen enhet i kirken Paulus utenfor murene – som paven alltid gjør. Og han sa videre: «Jeg regner med å se mange av dere der, fordi enhet oppnås spesielt gjennom bønn, og bønnen tekkes Gud aller mest hvis den er felles og sterk.»

This year, the initial draft for the week, adapted later by the Mixed International Commission, was prepared by the faithful of Umlazi, in South Africa, a very poor city where AIDS has acquired pandemic proportions and where human hopes are very few.

May Mary, Mother of the Church, help all the faithful to let themselves be opened ever more profoundly by Christ to mutual communication in charity and in truth, to be transformed in him into only one heart and soul (Acts 4:32).

Jeg fikk for noen dager siden flere spørsmål til min blog fra en som heter Elida. Det var mange og gode spørsmål angående katolsk/luthersk tro slik at jeg velger å svare på den i en ny post:

– Med din ikke-katolske, lutherske bakgrunn – var det mye som måtte endres da du ble katolikk, eller som endret seg fordi du ble katolikk?
Egentlig opplevde jeg det som nokså lite; det jeg merket mest var små detaljer om hvordan man oppfører seg i kirken. Det som endret seg etter hvert var at jeg begynte å delta/feire messen (nesten) daglig og å lese tidebønnene.

– Var det dogmer du måtte slutte å tro på og hva måtte du begynne å tro på?
Det var ingenting jeg måtte slutte å tro på, men enkelte ekstra læresetninger. Av disse kan jeg nevne synet på Marias ubesmittede unnfangelse og opptagelse til himmelen, samt synet på skjærsilden – som også får betydning for bønn for de avdøde og avlat.

– Ble opplevelsen av Gud annerledes? Det virker som den katolske Gud er mer opphøyd, hellig og fjern, mens den protestantiske er “nær og kjær”.
Gradvis førte messefeiringen – som først og fremst er tilbedende – til at Gud oppleves annerledes i liturgien; det veldig familiære og kanskje søtladne må vike plassen der. På andre områder av livet kan Gud fortsatt være ”nær og kjær”, men i messen er det heller Guds hellighet som står sentralt.

– Er Maria viktigere for deg enn før? I tilfelle hvorfor?
Ja, absolutt. Ganske enkelt fordi hun i protestantiske kretser blir nesten helt borte. Vi katolikker gir henne en større plass rett og slett, hun er tross alt Jesu mor.

– Har katolikker en annen måte å omgås på (sosialt/åndelig fellesskap)? Fungerer en katolsk menighet annerledes enn en luthersk?
Litt annerledes, kanskje, den tydeligste forskjellen er at Den katolske kirke (her i Norge) har medlemmer fra over 100 nasjoner, og de norske er i et nokså lite mindretall. Det fins noen andre forskjeller også, men ikke så store.

– Er prestens rolle annerledes?
På en måte er hans rolle annerledes; hans rolle i liturgien og sakramentsforvaltningen vektlegges mer, men man finner nok noe av det samme i høykirkelige lutherske menigheter. Ellers ligner hans rolle det man finner i andre kirker, i forb. med barne- og ungdomsarbeidet, barnedåp, dødsfall etc. (Jeg kan legge til at noen katolikker og katolske prester overdriver denne forskjellen, etter mitt syn.)

– Blir du møtt med mistensksomhet fordi du har vært protestant før?
Det har hendt. Spesielt i starten var det noen nokså liberale katolikker som var redd at jeg var for konservativ. Men det er flere år siden jeg har merket slike reaksjoner.

– Har du fått negative reaksjoner fra dine frikirkelige venner?
Nei, nesten ingen. Jeg må også legge til at selv om jeg var medlem av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 11 år og pastor der i 6 år, så er jeg oppvokst i Den norske kirke, og har min familie og de fleste av mine venner der. Men verken fra statskirkelige eller frikirkelige miljøer møter jeg annet enn godvilje.

– Har du noen gang angret at du konverterte?
Nei. Ikke en eneste gang. Å bli katolikk var noe jeg bare måtte gjøre. Det var ikke slik at jeg hadde noen som helst tvil da min teologiske utvikling hadde kommet til en naturlig ende.

Jeg fikk nylig en e-post der jeg ble omtalt som en «luthersk» prest, og det var tydeligvis noen som gledet seg over mine «lutherske» prekener. Jeg ble litt usikker over å bli omtalt på en slik måte, men det var tydelig positivt ment fra vedkommende. Hadde jeg rett og slett vært for luthersk (dvs. hengt opp i forståelsen fra min gamle kirke) eller var jeg ulik andre katolske prester både fordi jeg er norsk (som noskå få er), og fordi jeg har svært godt kjennskap til luthersk teologi og fromhetsliv?

Jeg husker at jeg møtte tidligere katolske domprost i Stockholm, Lars Cavallin, for åtte år siden, og hørte ham gi flere teologiske foredrag. Da jeg jeg slått av hvor «luthersk» han var; det var en klang i alt han sa fra den nordiske (dvs. lutherske) fromhetstradisjonen, som skinte gjennom uansett hvor katolsk både innholdet i det han sa var – og hvor katolsk settingen var. Dette var en samling av nordiske prestekandidater, og Cavallin hadde vel vokst opp i den lutherske kirke, men hadde vært katolikk i mange år på dette tidspunkt.

Dette er ikke tvil om at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal, og dette er både positivt og negativt. Det er positivt fordi alle disse menneskene fra hele verden finner sin naturlige plass i vår kirke, der de både kan bruke sine egne språk og tradisjoner til en viss grad, men også være sammen med alle andre i menigheten og feire messen på norsk. Men det kan også bli negativt hvis Kirken ikke klarer i knytte seg tydelig nok til det norske, både kulturelt og teologisk, slik at den blir en kirke som kan fungere skikkelig på norsk jord.

De siste årene har strømmen av nye mennesker vært så overveldende at vi så vidt «klarer å holde hodet over vannet», men vi må ikke gi opp å knytte enda sterkere til det norske samfunnet vi lever i.

«Det er neppe mange i dag som vil anse en snarlig forsoning mellom evangelisk-luthersk kristne og katolikker – hvis man dermed tenker på et egentlig kirkefellesskap – for et realistisk prosjekt.» Dette skrev Torben Riis i en leder i det danske ”Katolsk orientering” nå nylig. Ikke en veldig positiv måte å avslutte året 2006 økumenisk, men likevel realistisk? Slik fortsetter lederen (jeg har selv fornorsket språket en del):

I tiden etter konsilet er det ganske visst blitt ført mange konstruktive samtaler og utsendt mange felles erklæringer, som har kunnet gi anledning til håp om nattverdfellesskap osv., men som årene er gått, er det blitt stadig tydeligere at uenigheten om fundamentale trosspørsmål stikker dypere, slik som det også konkret kommer til uttrykk i holdningen til sentrale etiske spørsmål. En viss frustrasjon over uteblivelsen av egentlige fremskritt har da også fra tid til annen kunnet spores i uttalelser fra Enhetssekretariatets leder kardinal Walter Kasper.

Grunn til optimisme er der derimot når man ser på forholdet til de ortodokse kirker. Det første gjennombrudd i de innbyrdes relasjoner kom i 1965, da pave Paul VI og patriarken Athenagoras annullerte de gjensidige fordømmelser fra 1054, et skritt som i den følgende tid på flere måter ble fulgt op av pave Johannes Paul II og patriarken Dimitrios I. Pave Benedikts besøk i Tyrkia er en klar indikasjon av at han prioriterer samtalen med apostelen Andreas 270. etterfølger høyt. Det gjør han, fordi katolikker og ortodokse – selv etter snart 1000 års atskillelse – grunnleggende taler det samme troens språk.

«Første punkt er at Jesus Kristus ønsket bare én eneste kirke, og det er derfor vår trosbekjennelse bekjenner troen på una sancta catholica et apostolica ecclesia.. Akkurat som vi bekjenner troen på én Gud og på én forløser Jesus Ktistus, og på én Ånd og på én dåp, slik bekjenner vi også troen på én Kirke.

Dette skriver kardinal Walter Kasper i boken Leadership in the Church, som kom for ut noen få år siden. Fortsettelsen av dette første punktet kommer her, og deretter punkt to og tre: We do not regard this oneness as something lying only in the future, the result of our ecumenical endeavors; it does not only exist at present in the fragments of seperated churches, but ‘subsists’ in the Roman Catholic Church. In other words, despite all the weakness of the Roman Catholic Church, God’s faithfulness preserves the one church in it: this is the concrete location of the one church.

Third, just as the local churches are not branches or provinces of the universal church, so the universal church is not the sum or product of a combination of local churches. The local church and the universal church inhere in each other; their relationship is one of compenetration or circumincession. The church is neither a federal nor a unitary state; it has a constitution of its own that cannot be adequately grasped by any sociological analysis. Ultimately, its unity is a mystery, since its archetype is the Trinity of the one God in three Persons. This is why unity does not mean uniformity; the unity of the church does not exclude plurality, but rather includes it.»

Sitater er hentet fra bloggen Evangelical Catholicism.

Torsdag møtte erkebiskop (over Aten og hele Hellas) Christodoulos pave Benedikt i et historisk møte – det var første gang Atens erkebiskop kom på offisielt møte i Vatikanet. De to skrev også under en felleserklæring, som bekrefter at katolikker og ortodokse ønsker å komme nærmere hverandre, og som spesielt tok opp livets hellighet og Europas kristne røtter.

Benedict XVI recalled the important steps that have been taken in the relationship between Catholics and Greek Orthodox, as a result of John Paul II’s visit to that country in May 2001, and then he invited his guest to turn «our gaze towards the future,» to address «an enormous field in which our mutual and pastoral collaboration will be able to grow.»

In this connection, the archbishop of Athens was confident about the work of the mixed international commission that is entrusted with the dialogue between the Orthodox and Catholic Church. The commission met last September in Belgrade, putting an end to years of stagnation.

FRA ZENIT.

For et par dager siden skrev den tidligere anglikanske presten Alvin Kimel om sin første søndagsmesse som katolsk prest – etter ordinasjonen en uke før – i kirken Our Lady of Sorrows, i South Orange, New Jersey.

Han forteller at han hadde litt problemer med deler av melodiene til prestens bønner, spesielt presfasjonen ved starten av nattverden, fordi disse var forskjellige fra de han hadde sunget før – og det var bare 1 1/2 siden han sluttet som anglikansk prest. Men hovedbudskapet hans var: It was wonderful to be back at the altar. It was wonderful to be back in the pulpit.

LES ALT HAN SKRIVER OM SIN FØRSTE MESSE HER.

Da jeg leste hans innlegg, tenkte jeg tilbake på min egen opplevelse av det samme for sju år siden. Men jeg hadde vært borte fra prestetjenesten i 5 1/2 år og kom dessuten fra en liturgisk tradisjon som var mer forskjellig fra Den katolske kirkes. (Bildet er fra min egen prestevielse.)

Jeg følte også at jeg begynte tilpasningen gradvis de fire månedene jeg var diakon før min prestevielse. Jeg merket da at jeg måtte begynne å preke nesten helt fra bunnen igjen; siden folkene i kirken var helt andre (unorske kanskje først og fremst) enn jeg hadde vært vant med. Etter ganske kort tid kunne jeg riktignok hente tilbake det meste av det jeg hadde brukt som forkynner tidligere, siden budskapet jo er det samme.

Dåp, begravelse og vielse – som jeg fikk ganske snart – opplevdes i stor grad som tidligere, på samme måte som pastorale samtaler med mennesker i mange livssituasjoner.

Selve messefeiringen (nattverden) følte jeg derimot som noe helt nytt, siden jeg da og også i dag føler et ganske sterkt ubehag ved den mye kortere og svært ufullstendige innstiftelsen av nattverden i luthersk sammenheng – ved kommunionen, derimot, var gjenkjennelsen derimot mye større. Jeg følte på en måte at jeg aldri hadde feiret messen/nattverden som prest før. Så her skiller min opplevelse fra fra Alvin Kimels i ganske stor grad.

På onsdagsaudiensen, i går, snakket paven en del om besøket han nettopp hadde gjennomført i Tyrkia. Sandro Magister gjengir alt som be sagt under audiensen, etter at han har kommentert at i Konstantinopel 30. november ga paven og patriark Bartolomeus hverandre fredshilsenen i selve den guddommelige liturgien (=messen) – ved tidligere anledninger har dette skjedd utenfor den liturgiske handlingen.

Dessuten skriver Magister en del om forholdet til muslimer etter foredraget i Regensburg og siterer Benedict XVI når han sier:

“On the one hand, we must rediscover the reality of God and the public relevance of religious faith; on the other, we must ensure that the expression of this faith be free, exempt from fundamentalist distortions, and capable of firmly repudiating every form of violence.”

“Pausing for a few moments of recollection in that place of prayer, I turned to the one Lord of heaven and earth, the merciful Father of all humanity. May all believers recognize his creatures and bear witness to true brotherhood!”

LES MER OM DETTE.