Teologi

Modernisme, reduksjonisme og rasjonalisme

Katolsk, Teologi /

Jeg skal her henvise til et ganske skarpt innlegg fra en annen presteblogger – men trøsten for noen av bloggens lesere er at dette i alle fall ikke handler om luturgi! Det handler om at moderne teologi – protestantisk og katolsk – de siste år har vært ganske bibelkritisk og rasjonalistisk. Starten til denne kritikken går mer enn 150 år tilbake – selv om det ikke er mer enn 70 år siden katolikker har fått lov til å drive noen form for bibelkritikk – og det må vel også sies (syns jeg) at vi har sett en viss bedring de siste 20 år. Selv var jeg svært opptatt av og anfektet av denne bibelkritikken, rasjonalismen og fideismen som teologistudent fra 1975-82, og må innrømme at jeg på dette punktet aldri har vært skikkelig moderne. Men så over til Fr Longeneckers innlegg for et par dager siden (som har forårsaket svært mange kommentarer):

There are many problems in the Catholic Church that might be thought to be the ‘smoke of Satan’ entering the church, but for my money one thing, above all others, has been the successful work of Satan, which has undermined the church, emasculated her ministry, sabotaged the aims of the Holy Spirit and captured a multitude of souls.

It is the modernist re-interpretation of the Catholic faith. The reductionist results of modern Biblical scholarship and the infiltration of a modernist, rationalistic and materialistic mindset meant that the supernatural was assumed to be impossible, and therefore the Bible stories (and also any supernatural elements of the faith) had to be ‘de-mythologized.’ Everything supernatural within the Biblical account and within the lives of the saints and within the teaching of the church were assumed to be impossible and had to be ‘re-interpreted’ so they would make sense to modern, scientifically minded people. …

… it’s virtually triumphant within the mainstream Protestant churches, and sadly, the modern Catholic Church in the USA is riddled through with the same noxious heresy. The reason it is so obnoxious and disgusting is because priests and clergy of all sorts still use all the traditional language of the liturgy, the Scriptures and the creeds, but they have changed the meaning of it altogether. They never actually stand up and say that they have changed the meaning, and that they no longer believe the faith once delivered to the saints. …

… The faithful don’t know why their church has become like a cross between a Joan Baez concert and a political activism meeting. They don’t understand why they never hear the need for confession or repentance or hear about old fashioned terms like ‘the precious blood’ or ‘ the body, blood, soul and divinity of Our Lord and Savior» …

Mer om hvordan Vatikankonsilet skal tolkes

Katolsk, Liturgi, Teologi /

I en lang artikkel, som kan leses her, skriver Sandro Magister om en konferanse som ble arrangert i Roma i desember 2010 , som studerte hvordan man kan komme fram til en «a correct hermeneutics of the Council in the light of Church Tradition». Der sa bl.a. biskop Athanasius Schneider bl.a. følgende om liturgien (etter først å ha nevnt frigjøringsteologien som en annen feiltolkning):

… For a correct interpretation of Vatican Council II, it is necessary to keep in mind the intention manifested in the conciliar documents themselves and in the specific words of the popes who convened and presided over it, John XXIII and Paul VI.

Moreover, it is necessary to discover the common thread of the entire work of the Council, meaning its pastoral intention, which is the «salus animarum,» the salvation of souls. This, in turn, depends on and is subordinate to the promotion of divine worship and of the glory of God, it depends on the primacy of God.

This primacy of God in life and in all the activity of the Church is manifested unequivocally by the fact that the constitution on the liturgy occupies, conceptually and chronologically, the first place in the vast work of the Council. …

… One interpretation of rupture of lighter doctrinal weight has been manifested in the pastoral-liturgical field. One might mention in this regard the decline of the sacred and sublime character of the liturgy, and the introduction of more anthropocentric elements of expression.

This phenomenon can be seen in three liturgical practices that are fairly well known and widespread in almost all the parishes of the Catholic sphere: the almost complete disappearance of the use of the Latin language, the reception of the Eucharistic body of Christ directly in the hand while standing, and the celebration of the Eucharistic sacrifice in the modality of a closed circle in which priest and people are constantly looking at each other.

This way of praying – without everyone facing the same direction, which is a more natural corporal and symbolic expression with respect to the truth of everyone being oriented toward God in public worship – contradicts the practice that Jesus himself and his apostles observed in public prayer, both in the temple and in the synagogue. It also contradicts the unanimous testimony of the Fathers and of all the subsequent tradition of the Eastern and Western Church. …

Endelig kom den!

Katolsk, Teologi /

The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council skrevet av erkebiskop Agostini Marchetto. Jeg bestilte boka i desember 2009, og hver måned har jeg fått beskjed om at den fortsatt ikke er klar, men i dag kom den altså – jeg gleder meg til å kaste meg over de 700 sidene.

Amazon.cu.uk sier selv om boka:

This important study by Archbishop Agostino Marchetto makes a significant contribution to the debate that surrounds the interpretation of the Second Vatican Ecumenical Council. Archbishop Marchetto critiques the Bologna School, which, he suggests, presents the Council as a kind of ‘Copernican revolution’, a transformation to ‘another Catholicism’. Instead Marchetto invites readers to reconsider the Council directly, through its official documents, commentaries, and histories. Marchetto’s volume will be a useful resource for graduate students, seminarians, and scholars interested in the theological significance of Vatican II.

Har Kirken noen gang hatt kvinnelige diakoner?

Katolsk, Teologi /

I kommentarer til et innlegg som bare var en ren orientering om den tradisjonelle latinske messen i Oslo, kom det opp spørsmål om jenter som ministranter – og etter hvert også om kvinnelige diakoner. Der ble det sitert (som en akseptert sannhet, virket det som) en uttalelse fra mennesker som kjemper for ordinasjon av kvinner til prester i vår Kirke (womenpriests.org): “Kvinner ble gitt full ordinasjon som diakoner i den Første Kirke. Denne praksis er blitt dokumentert meget grundig for de ni første århundrene, spesielt i den østlige del av Kirken. ”

Jeg reagerte ganske spontant på den uttalelsen, som jeg ser på ikke som en akseptert sannhet, men som et partsinnlegg. Og det er vel egentlig slik at hvis kvinner virkelig ble ordinert (på linje med menn) til diakoner i Kirkens første århundrer, bør man også fortsette med dette i vår tid. Dvs. dette argumentet er svært viktig, ja avgjørende, for om kvinner kan ordineres til diakoner (noe Kirken offisielt sier at de ikke kan) i vår tid. Som en kort presentasjon av debatten om dette temaet (om hvordan forskere er uenige om hvordan informasjonen vi har skal forstås), tar jeg med noen utdrag fra Wikipedia:

… The ordination of females to the diaconate is a matter of some controversy among Roman Catholic historians and theologians. At issue are two distinct but interrelated questions: whether some women in the early Church received true sacramental ordination, or whether all were merely so called for functional or honorific purposes; and, whether the prohibition against ordaining women to the diaconate is also a matter of unchangeable divine law, or potentially changeable ecclesiastical law. If some women did receive true sacramental ordination, then the current prohibition would be ecclesiastical rather than divine law.

It can be verified that the term «deaconess» was employed in late antiquity; the word, like «deacon», comes from the Greek word diakonos (διάκονος), meaning «one who serves» (literally, «one who runs through the dust» after his master). The earlier term for women who served in the Church was diakonos. The term «deaconess» came to be used to refer to women who assisted the priest in receiving women into the Church for baptism by full immersion (which is still practiced by the Eastern Catholic Churches and by some parishes in the Western or Latin Rite as well). These women also minstered to sick women and often served in similar positions to male deacons. …

… The Congregation for the Doctrine of the Faith wrote in 1977 that the possibility of ordaining women as deacons was «a question that must be taken up fully by direct study of the texts, without preconceived ideas.» The opinion that women received sacramental ordination (in certain times and places) is given by Roger Gryson. In response, Aimé Georges Martimort contends they did not. Both Gryson and Martimort argue from the same historical evidence. For example, the ecumenical First Council of Nicaea (A.D. 325) stated that deaconesses: «do not receive any imposition of hands, so that they are in all respects to be numbered among the laity.» However, 126 years later, the ecumenical Council of Chalcedon (A.D. 451) decreed: «A woman shall not receive the laying on of hands as a deaconess under forty years of age, and then only after searching examination.» Gryson argues that the use of the verb cheirotonein and of the substantive cheirothesia clearly indicate that women deacons were ordained by the laying on of hands.» Martimort argues that the «laying on of hands» refers only to a special blessing. …

… In 2003, Father Ronald G. Roberson gave a presentation on the diaconate in the Latin Church to annual meeting of the U.S. Oriental Orthodox-Roman Catholic Consultation. He summarized the state of deaconess issue as follows: «The possibility of ordaining women to the diaconate is still an unsettled question in the Catholic Church. Latin rituals for ordaining deaconesses exist from as late as the 10th century, but the precise sacramental nature of these ordinations has not yet been determined authoritatively. …

80 år siden Casti connubii

Katolsk, Teologi /

Alle som studerer katolsk ekteskapsteologi, er innom pave Pius XI’s encyklika som ble publisert for 80 år siden; Casti connubii. Rorate Cæli skriver begeistret om dette i dag:

In this glorious day of the Epiphany, when the adoration of a Baby by strange noblemen from distant lands is remembered by us, we would like to remind every Catholic of one of the most important Encyclical letters of the 20th Century: Casti Connubii, signed on December 31, 1930, and published 80 years ago.

This encyclical is especially important to those converts who saw the beauty of the One True Faith from afar in its moral teachings long, much long actually, before even entertaining with any seriousness the notion of becoming Catholic. …

De anglikanske biskopene hadde nemlig på the Lambeth Conference i 1930 vedtatt en revolusjonerende uttalelse om prevensjon; den aller første åpningen for bruk av prevensjon av noe kirkesamfunn – de lutherske kirkene har aldri vedtatt noe slikt så vidt jeg vet, men det var vel rundt 1930 at prevensjon begynte å bli akseptert i de fleste land i vesten. De anglikanske biskopenes dokument oppleves i dag ganske konservativt, selv om det var revolusjonerende:

… Where there is clearly felt moral obligation to limit or avoid parenthood, the method must be decided on Christian principles. The primary and obvious method is complete abstinence from intercourse (as far as may be necessary) in a life of discipline and self-control lived in the power of the Holy Spirit. Nevertheless in those cases where there is such a clearly felt moral obligation to limit or avoid parenthood, and where there is a morally sound reason for avoiding complete abstinence, the Conference agrees that other methods may be used, provided that this is done in the light of the same Christian principles. The Conference records its strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience. …

Pave Pius XI svarte så på denne anglikanske utfordringen etter bare noen få måneder, og sa i Casti connubii bl.a.:

«Since, therefore, openly departing from the uninterrupted Christian tradition some recently have judged it possible solemnly to declare another doctrine regarding this question, the Catholic Church, to whom God has entrusted the defense of the integrity and purity of morals, standing erect in the midst of the moral ruin which surrounds her, in order that she may preserve the chastity of the nuptial union from being defiled by this foul stain, raises her voice in token of her divine ambassadorship and through Our mouth proclaims anew: any use whatsoever of matrimony exercised in such a way that the act is deliberately frustrated in its natural power to generate life is an offense against the law of God and of nature, and those who indulge in such are branded with the guilt of a grave sin.» …

Gamber – nevner norsk avisartikkel fra 1966!

Liturgi, Teologi /

Msgr. Gamber har ett kapittel i sin bok fra 1972/2002 om de moderne språk som etter konsilet i praksis erstattet latinen fullt og helt. Og han innleder sitt kapittel med flere utdrag fra det norske tidsskriftet FARMAND! Det er nokså overraskende, må jeg si – men kanskje noen lesere kan forklare hvorfor Farmand hadde artikler om latinens skjebne i den katolske messen? (Artiklene er fra april 1966 og hadde blitt oversatt fra norsk til tysk av en dame i München – og så er dette igjen oversatt til engelsk.) Her er noen utdrag fra Farmand:

… In a communication from a correspondent which appeared in issue no. 14, of the 2nd April 1966, we read:

There can be no doubt of the rising tide of astonishment amongst Catholic laypeople, at the liturgical changes and the new forms which are following in the wake of the Vatican Council. The Council did not order the removal of Latin from the Liturgy, the Decree on the Liturgy even says (in no. 36) the opposite, … In no. 54 of the decree it is recommended that the faithful should be capable of saying and singing those parts of the Liturgy in Latin, where the people join in the words. This is a clear expression in favour of the coexistence of the Latin and the vernacular forms. But in practice we see a one-sided tendency to suppress the Latin.

The Liturgy has an effect on Christians’ daily lives, and in the present situation many Catholics have become aware – if they were not already aware – that the Latin form was not so incomprehensible and impenetrable, but that it gave their religious life living nourishment and fruitfulness. Everywhere there are groups of laypeople who have asked the authorities to be allowed to keep the Latin form side-by-side with the vernacular one. But this is where the astonishment arises, for the reaction to these requests has all too frequently been either a disapproving silence or a direct prohibition of any discussion of the subject. This is despite the fact that this desire is perfectly legitimate so far as the Decree on Liturgy of the Vatican Council is concerned …

In no. 17 of the same periodical, published on the 23rd April 1966, another similar communication says:

The introduction of the vernacular is really due to a misunderstanding, and is the sign of a really provincial mentality. … The Spanish worker who went into a Catholic Church in the Ruhr used to hear a language he knew. Not any longer! …

… Finally, a few sentences from a letter to the editor: What kind of experiments have we yet to face? Will we never again be at peace? I am anxious above all about the amount of freedom which is going to be allowed to individual celebrants … Their hatred of Latin is now satisfied. But now it’s the old translations. They must be made «contemporary»… And then of course it will have to be changed every twenty years, since the language also changes. …

Gamber – om når presten vender seg mot folket

Liturgi, Teologi /

Msgr. Klaus Gamber skriver i sin essaysamling «The Modern Rite» om tanken om at presten bør vende seg mot folket:

In his «‘Guidelines for the Layout and Arrangements of a Church in the Spirit of the Roman Liturgy,» in 1949, Theodor Klauser says (no. 8) that: «There are many indications that in church buildings of the future the priest will once more stand behind the altar, as he did formerly, and will celebrate Mass facing towards the people, just as is still done in the Roman basilicas; the desire, which is felt everywhere, to have the eucharistic fellowship more clearly expressed by gathering round the table, seems to favour this solution.»

What Klauser, in his day, posited as a desirable development, has in the meantime become widely regarded as the norm. People are almost all of the opinion that they have thereby restored an early Christian custom. But is this in fact really so? …

På de 40 åra som er gått siden msgr. Gamber skrev dette, er denne tanken (om at presten i tidligere tider vendte seg mot folket) blitt avvist ganske så grundig, og gjentatte ganger. Men likevel hører jeg prester som også i dag sier hvor viktig det er at presten vender seg mot folk, ser på dem, snakker til dem osv. Er det slik at prestene ikke følger med i den teologiske debatten, eller er det at de ikke ønsker å forandre den praksisen de selv har lært seg, hva er det som gjør at de holder fast på en slik feil forståelse?

Selvsagt skal presten vende seg mot folk i deler av messen, men ikke når de ber til Gud, og msgr. Gamber er ganske klar i sin konklushon i dette kapittelet:

… How are things arranged in the Eastern Church? Here too there was never a time when a celebration «‘turned towards the people» was customary, since there is no explicit witness to it. It is remarkable that in the case of a concelebration, of which there is a long tradition in the Eastern Church, the principal celebrant normally stands with his back to the congregation, while the priests who are concelebrating stand to his right and his left. But at no point do they take up a position behind the altar.

The decisive question, with regard to the position of the priest at the altar, is, as we have already mentioned several times, the character of the Mass as a sacrifice. The person offering the sacrifice turns towards the person to whom the sacrifice is being presented. By early Christian conceptions, one did this by turning to look towards the east. …

… One can best do justice to the aspect of the Mass as a sacrifice if, during the Eucharistic Prayer, in the course of which the holy sacrifice is consummated, all the people together with the priest turn in the same direction (that is to say, towards the east). The aspect of a meal, in turn, could be brought out more clearly by the way the ritual of Communion is shaped. We do not need to give any particular explanation here why it is that priest and readers should face the people for the proclamation of the Word of God. …

Gamber – om messen som offer

Liturgi, Teologi /

Msgr. Klaus Gamber ga ut en bok med noen artikler om innføringa av den nye liturgien i 1972, men ikke før i 2002 ble denne boka utgitt på engelsk – og først nå rett før jul bestilte jeg den. Det er altså nesten 40 år gamle artikler jeg leser, når jeg nå har kommet halvveis gjennom boka.

Den første artikkelen jeg vil nevne, er der msgr. Gamber stiller spørsmålet om messen er et måltid eller et offer; eller rettere sagt hvordan den er begge deler, og på hvilket tidspunkt man kan påvise offeraspektet tydelig hos kirkefedrene. Han avlutter gjennomgangen av kirkefedrene på denne måten:

When Cyprian, in Letter 63:17, after remarking, «In all sacrifices we institute a memorial of his passion,» then adds, «‘for the passion of the Lord is the sacrifice which we offer,» this is likewise a new idea. John Chrysostom says much the same thing; «Our High Priest has offered the purifying sacrifice (cf. Hebrews 10:18). And we now offer the same sacrifice» (Homilies on Hebrews, no. 17:3).

We find the transition to the mediaeval understanding of the sacrifice of the Mass in the writings of Gregory the Great (+ 604), who says, in Dialogue IV, 57-58 (BKV Gregory vol. II. p. 270f.): «This sacrifice saves us in a special way from eternal perdition, since in a mysterious manner it renews for us the death of the Incarnate One. For even though he has risen again and dies no more (Romans 6:9), yet in his immortal and incorruptible life he is offered anew for us in the mystery of the holy sacrifice, his Body is consumed in it, his flesh is shared out for the saving of the people, his blood is poured out … Let us keep in mind, therefore, just what this sacrifice means for us, since for the sake of our redemption it ever anew presents the passion of the incarnate Son. For who amongst the faithful could doubt that in the hour of the sacrifice the heavens are opened at the voice of the priest, that the choirs of angels are present at this mystery, … «

Han sier likevel at offertanket ble for dominerende i middelalderen – men nå har man gått i mostatt grøft:

These foregoing expositions … are intended above all to show one thing, that the idea of the Mass as a sacrifice is as old as the Church, even if it has undergone a certain transformation together with the Church. From the beginning, then, the Mass was both a meal and a sacrifice: a meal at which a sacrifice is offered to God through the Church.

In the Middle Ages, and right up to recent times, too much stress was laid on the idea of sacrifice, and the most diverse theories of the sacrifice of the Mass were constructed, without the appropriate lead having been taken from the Fathers and from the earlier liturgical texts; nowadays people lay stress above all on its aspect as a meal, and they shape their celebration of the Eucharist accordingly. Each of these one-sided attitudes is however wrong. The meal and the sacrifice belong together. …

… Today we have, as in other matters, swung from one extreme to the other: from an overemphasis on the cultic aspect to an overemphasis of the aspect of the Mass as a meal. Already, more and more voices may be heard, calling, against all the tradition, to have the ritual, cultic element removed altogether from our worship.

Dokument fra troskongregasjonen i dag

Katolsk, Paven, Teologi /

Jeg gjorde klar denne nyheten allerede tirsdag, men har vært treg med å få den publisert. Man kan på Vatikanets nettsider nå lese en uttalelse fra Troskongregasjonen, som klargjør misforståelser (om Kirkens syn på prevensjon) når mennesker uten innsikt har lest pave Benedikts intervjubok ble publisert for ikke lenge siden:

… in the battle against AIDS, the Catholic faithful and the agencies of the Catholic Church should be close to those affected, should care for the sick and should encourage all people to live abstinence before and fidelity within marriage. In this regard it is also important to condemn any behaviour which cheapens sexuality because, as the Pope says, such behaviour is the reason why so many people no longer see in sexuality an expression of their love …

On the pages in question, the Holy Father refers to the completely different case of prostitution, a type of behaviour which Christian morality has always considered gravely immoral (cf. Vatican II, Pastoral Constitution Gaudium et spes, n. 27; Catechism of the Catholic Church, n. 2355). The response of the entire Christian tradition – and indeed not only of the Christian tradition – to the practice of prostitution can be summed up in the words of St. Paul: «Flee from fornication» (1 Cor 6:18). The practice of prostitution should be shunned, and it is the duty of the agencies of the Church, of civil society and of the State to do all they can to liberate those involved from this practice.

In this regard, it must be noted that the situation created by the spread of AIDS in many areas of the world has made the problem of prostitution even more serious. Those who know themselves to be infected with HIV and who therefore run the risk of infecting others, apart from committing a sin against the sixth commandment are also committing a sin against the fifth commandment – because they are consciously putting the lives of others at risk through behaviour which has repercussions on public health. In this situation, the Holy Father clearly affirms that the provision of condoms does not constitute «the real or moral solution» to the problem of AIDS and also that «the sheer fixation on the condom implies a banalization of sexuality» in that it refuses to address the mistaken human behaviour which is the root cause of the spread of the virus. In this context, however, it cannot be denied that anyone who uses a condom in order to diminish the risk posed to another person is intending to reduce the evil connected with his or her immoral activity. In this sense the Holy Father points out that the use of a condom «with the intention of reducing the risk of infection, can be a first step in a movement towards a different way, a more human way, of living sexuality.» This affirmation is clearly compatible with the Holy Father’s previous statement that this is «not really the way to deal with the evil of HIV infection.» …

Proporsjonalisme svært skadelig for Kirken

Katolsk, Paven, Teologi /

John Allen skriver i dag om gårsdagens tale til den romerske kurien, der pave Benedikt bl.a. tok opp spørsmålet om seksuelle misbruk i Kirken. Dette misbruket har kommet bl.a. pga en feilaktig moralteologisk metode kalt ‘proporsjonalisme:

In effect, Benedict asserted that proportionalism shaped a climate in which it was possible to justify pedophilia and the sexual exploitation of minors, even by priests.

As Benedict noted, “proportionalism” and its variants were explicitly rejected by Pope John Paul II in his 1993 encyclical Veritatis Splendor (paragraphs 75-76), in which the late pope insisted that Catholic moral tradition regards some acts as “intrinsically evil,” which can never be justified by a “proportionate reason.”

The danger of proportionalism has long figured prominently among Benedict’s “talking points” on the sex abuse crisis.

On his way to Australia in the summer of 2008, for example, Benedict targeted the moral theory by name, claiming that “with proportionalism, it was possible to think for some subjects – one could also be pedophilia – that in some proportion they could be a good thing.”

This morning, Benedict XVI returned to the same point, though without directly invoking the term. Here’s what the pope said, in the English translation of his address provided by the Vatican Press Office:

«In the 1970s, paedophilia was theorized as something fully in conformity with man and even with children. This, however, was part of a fundamental perversion of the concept of ethos. It was maintained – even within the realm of Catholic theology – that there is no such thing as evil in itself or good in itself. There is only a ‘better than’ and a ‘worse than’. Nothing is good or bad in itself. Everything depends on the circumstances and on the end in view. Anything can be good or also bad, depending upon purposes and circumstances. Morality is replaced by a calculus of consequences, and in the process it ceases to exist. The effects of such theories are evident today. Against them, Pope John Paul II, in his 1993 Encyclical Letter Veritatis Splendor, indicated with prophetic force in the great rational tradition of Christian ethos the essential and permanent foundations of moral action. Today, attention must be focused anew on this text as a path in the formation of conscience. It is our responsibility to make these criteria audible and intelligible once more for people today as paths of true humanity, in the context of our paramount concern for mankind.»

Since cure follows diagnosis, Benedict’s assessment implies that eradicating the influence of proportionalism, along with any moral theory which denies the intrinsic evil of certain acts, should be a core element of the church’s “exit strategy.” …

Les John Allens artikkel her, og hele pave Benedikts tale her.

Siste kapittel i p. van der Burgs bok om skriftemålet handler om avlaten

Gamle tekster, Teologi /

Jeg er nå ferdig med korrekturlesning av hele pastor van der Burgs bok/ hefte om avlaten – og den kan leses her. Og slik starter hans siste kapittel:

Noe som har nær forbindelse med skriftemålet, men likevel er vidt forskjellig fra det, er avlat. Avlat er ikke syndsforlatelse, men bare en ettergivelse av de timelige (= ikke evige) syndestraffer som et menneske ofte enda har å lide (enten her på jorden eller i renselsesstedet) etter at selve synden (syndeskylden) er forlatt.

At syndsforlatelsen ikke alltid medfører ettergivelse av enhver syndestraff, har vi mange beviser på i den hl. Skrift. Gang på gang beretter den om mennesker som fikk tilgivelse for sin synd (og ble forsonet med Gud), men likevel måtte lide noen straff for den. Jødene fikk som straff for sine misgjerninger ikke komme inn i det forjettede land, til tross for at Gud sa til Moses: «Jeg har tilgitt folket etter ditt ord» (4 Mos. 14,19-23). Samme straff fikk Moses og Aron, fordi de hadde uttrykt tvil (4 Mos. 20,12). …

Neppe noe i den katolske kirkes lære og historie hersker det så mange vrangforestillinger om blant ikke-katolikker som om avlat. I mange av de norske historielærebøker fremstilles avlatspraksisen i middelalderen som et «salg» av «syndsforlatelse». Med hensyn til avlatens opprinnelse sier de ofte at den egentlig bare var en fritagelse fra kirkestraffer, men at folket etter hvert kom til å tro at de derved fikk syndsforlatelse. Kirken beskyldes for å ha latt folket i denne tro, fordi den fikk inn mange penger på den måte. Anger og omvendelse brydde man seg ikke meget om. Ifølge skolebøkene mente folket at det for å få syndsforlatelse var nok å kjøpe et avlatsbrev. Således skriver f. eks. Bang i sin «Kirkehistorie for folkeskolen» (s. 43): «Når Luther formante folk til å omvende seg, viste de ham bare sitt avlats-brev og sa at de hadde kjøpt syndenes forlatelse for sine penger, og ville derfor ikke høre noe om anger og omvendelse». Noen skolebøker går så vidt at de beskylder kirken for å ha solgt syndsforlatelse på forskudd for synder man ville komme til å gjøre i fremtiden.

Til dette bemerkes at det i de pavelige avlatsbuller (også den av pave Leo X på Luthers tid) uttrykkelig ble sagt at en bare kunne få del i avlaten etter et angerfullt skriftemål. De forutsetter altså at en har fått syndsforlatelse i forveien. Av middelalderens prekener og andaktsbøker fremgår at dette ofte ble fremholdt for folket (sml. Dr. N. Paulus, Gesch. des Ablasses im M. A.). Også Tetzel lærte klart at avlaten bare borttok de timelige straffer for synder som var angret og skriftet. Dette fremgår bl. a. av hans teser fra disputasen i Frankfurt am Oder i 1518. Et angerfullt skriftemål som en betingelse for å få del i avlat stod dessuten nevnt i hvert av de avlatsbrev han utstedte. Det er derfor pur fantasi når det i noen skolebøker blir påstått at folk viste Luther sine avlatsbrev og ikke ville høre om anger og omvendelse under påskudd av at de derved allerede hadde fått syndsforlatelse. Enhver katolikk visste at avlat ikke kunne erstatte skriftemålet, og at det til skriftemålet krevdes anger og omvendelse. Skriftemålet er et så viktig middel i den katolske sjelesorg at det allerede av den grunn er tankeløst å anta at kirken ville ha latt folket tro at de ved avlat kunne få det samme som ved skriftemålet. Det er dessuten kjent nok fra historien at de store avlatsforkynnelser pleide å medføre en stor tilstrømning til skriftestolene.

«Skriftemålet hos protestantene»

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel fem i sin om bok om skriftemålet forteller pastor van der Burg at Luther selv og lutheranerne brukte skriftemålet aktivt i lang tid (i Norge til ca 1900), men så har det blitt borte:

Det har aldri vært Luthers mening å avskaffe skriftemålet. Tvert imot, han forsvarte det ofte med stor kraft. Han gav det en fast plass i sin «Bønnebok» fra 1527. Hans «Store Katekismus» (2. utg. 1529) inneholder en formaning til skriftemål på 8 sider, hvor det likefrem sies at en som forkaster skriftemålet, ikke er kristen. «Hvis du forakter det og i stolthet unnlater å skrifte, da slutter vi at du ikke er noen kristen og ikke berettiget til å nyte Alterets sakrament. For du ringeakter det som ingen kristen skal ringeakte, og viser derved at du ikke kan ha syndenes forlatelse» …. «Derfor, når jeg formaner til skriftemål, da gjør jeg intet annet enn at jeg formaner enhver til å være en kristen». Nærmest helt katolsk er den skriftemålsundervisning som finnes i Luthers «Lille Katekismus» (slik som den ble utgitt siden 1531 og ble inntatt blant de lutherske bekjennelsesskrifter).

«Til skriftemålet» så heter det der – «hører to stykker: for det første at man bekjenner synden, og for det annet at man tar imot avløsningen eller syndsforlatelsen av skriftefaren som av Gud selv og aldeles ikke tviler derpå, men tror fast at syndene derved er forlatt for Guds åsyn i himmelen». I samme instruks gir han et detaljert skriftespeil (synderegister) til hjelp for de skriftende. «Den augsburgske konfesjon» (1530) sier i Art. 75 («Om skriftemålet»): «Skriftemålet er ikke avskaffet i våre kirker. Man pleier jo ikke rekke Herrens legeme til andre enn dem som i forveien er blitt prøvet og avløst …. Man lærer menneskene at de skal akte avløsningen overmåte høyt, fordi den er Guds røst og tilsies etter Guds befaling. Nøklemakten blir holdt i ære, og man minner om hvilken stor trøst den bringer de forferdede samvittigheter».

«Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XII) betegner det som «ugudelig» å ville «bortskaffe den private absolusjon av kirken». Også de lutherske «Smalkaldiske Artikler» insisterer på bibeholdelsen av skriftemålet. «Da absolusjonen eller nøklemakten også er en hjelp, en trøst mot synden og den onde samvittighet, innstiftet av Kristus i Evangeliet, må kirken endelig for alle ting ikke la skriftemålet eller absolusjonen gå av bruk» (P. III, Art. 8). Den såkalte «Reformatio Vitebergensis», som Luther underskrev sammen med andre teologer, forplikter presten til å la straffe «den som et helt år hverken søker absolusjon eller kommer til Herrens nattverd». Selv skriftet Luther ofte, særlig hos Bugenhagen. Skriftemålet var ham så dyrebart at han «ville grave det opp av jorden og hente det over tusener mil» (Walch XIX, 1073). «Om tusener og atter tusener av verdener var mine, så ville jeg dog heller miste alt dette enn la et eneste stykke, selv det ringeste, av dette skriftemål komme ut av kirken» (Walch XVII, 2452).

I «Den augsburgske konfesjon» (Art. IX-WII) og i «Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XIII) regnes skriftemålet som et sakrament. Likeledes i Luthers «Store Katekismus», hvor det omtales som «det tredje sakrament». I hans «Lille Katekismus» fikk det plass mellom dåpen og Alterets sakrament. Ennå året før sin død uttalte Luther at han gjerne vil være med på å kalle skriftemålet et sakrament.

… Etterhånden er skriftemålet mer og mer gått ut av bruk hos lutheranerne. Forskjellige årsaker har bidratt til denne utvikling. En av hovedårsakene er lutheranismens uklare standpunkt fra begynnelsen av med hensyn til skriftemålets nødvendighet. ….


Hele kapittelet kan leses her.

«Skriftemålets velsignelsesrike virkninger for det åndelige og moralske liv»

Gamle tekster, Teologi /

Dette er tittelen på fjerde kapittel i pastor van der Burgs bok om skriftemålet – og her er et utdrag fra det:

Selv bortsett fra de nådegaver som botens sakrament først og fremst er innstiftet til (syndsforlatelse, den helliggjørende nåde med en særlig nådehjelp til livets forbedring), er skriftemålet også av mange andre grunner overordentlig nyttig for det enkelte menneske og for hele samfunnet.

1. Skriftemålet er et middel til å bekjempe det menneskelige hovmod, som er syndens rot.

Hver synd har sin grunn i hovmod, som gjør at et menneske setter sin vilje over Guds vilje. Og ved hver synd blir denne selvopphøyelse næret. Det er derfor at Gud har gjort syndsforlatelsen avhengig av en særlig ydmykelse, nemlig en syndsbekjennelse overfor et annet menneske. Ved en indre bekjennelse, hvor vi alene er vår egen dommer, unnskylder vi oss altfor lett. For å være oppriktige mot oss selv må vi se oss liksom gjennom en annens øyne. …

2. Den tanke at også hemmelige synder må skriftes, er en tøyle mot lidenskapene.

Syndene trives best i mørket, dvs. så lenge de kan begås i hemmelighet. Mange har mindre frykt for Guds dom enn for menneskenes dom. Derfor har Gud bestemt at syndene ikke bare skal bekjennes for ham. I sin barmhjertighet bruker han menneskenes frykt for hverandres dom til å bevare dem for hans dom og den evige fordømmelse.

3. Skriftemålet tvinger et menneske til ofte å ransake sin samvittighet.

Den første betingelse for å kunne forbedre vårt liv er at vi kjenner våre feil. Det kreves en regelmessig ransakelse av samvittigheten. Men hvor vanskelig kommer menneskene til den av seg selv! …

4. Skriftemålet tvinger oss til å gjøre større alvor av vår vilje til å forbedre vårt liv.

For å få syndsforlatelse må man omvende seg fra sine synder, dvs. være villig til å unngå dem i fremtiden. Men særlig med hensyn til sin omvendelse kan en så lett bli et offer for selvbedrag. …. En som skrifter uten viljen til å forbedre seg, får ingen tilgivelse, men gjør seg tvert om (ved sin misbruk av det hellige) skyldig i en ny stor synd. Allerede denne tanke er en kraftig beveggrunn til å prøve seg selv før skriftemålet med hensyn til sitt gode forsett. …

5. Skriftemålets sakrament er en stor kilde til sjelefred og derved meget nyttig for den sjelelige sunnhet.

Når en sorg trykker oss, føler vi oss lettet i hjertet ved å åpne vårt hjerte for en annen, som vi har tillit til. Dette gjelder ikke minst samvittighetskvaler, som er den største smerte. Liksom den legemlige helbredelse ofte begynner med at maven kaster opp giftstoffene, således er syndsbekjennelsen begynnelsen til sjelens helbredelse. …..

6. Skriftemålet er uunnværlig for sjelesorgen.

I skriftestolen finner vi en åndelig lege som vi ikke bare åpenbarer våre svakheter for, men som også hjelper oss til å oppdage dem. Ingen er en god dommer i sin egen sak. Han viser de farer som truer vår sjel, og de midler som er nødvendige for å unngå dem. Med vår skriftefar taler vi frimodig om våre indre vanskeligheter, fordi å høre skriftemål er hans embete, som han i kraft av prestevigselens sakrament får en særlig nådehjelp til, og som han ved et langvarig studium på en særlig måte er blitt utdannet til, og fordi det på grunn av sakramentets ubrytelige segl ikke er noen fare for at han vil tale med andre om det vi har betrodd ham.

I skriftestolen har kirken anledning til å forklare Guds bud også med hensyn til ting som man vanskelig kan komme inn på i offentlige prekener. Særlig for ungdommen er den individuelle sjelesorg i skriftestolen meget viktig. …

Selvfølgelig forutsettes det at en skrifter oppriktig og med det nødvendig alvor. At det siste kan mangle hos en del mennesker, er ikke et bevis mot skriftemålets kraft til helliggjøring. De beste ting (som f. eks. også Nattverdens sakrament) kan bli misbrukt. For å forklare at moralen hos mange katolikker ikke synes å være bedre enn hos andre, må en også ta i betraktning at det – ikke minst i enkelte såkalte katolske land – finnes mange navnkatolikker, som så godt som aldri mottar de hellige sakramenter. …

«De mest brukte slagord mot skriftemålet»

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel 3 i sin bok om skriftemålet skriver pastor van der Burge om vanlige slagord mot skriftemålet (fra protestanter). Han tar opp følgende fire motforestillinger – og jeg tar med litt av hans svar:

1. Hvorfor skal jeg henvende meg til et menneske for å få syndsforlatelse? Gud alene kan forlate synder. Det er mot ham vi har syndet. Derfor vil jeg søke tilgivelse hos ham uten mellomkomst av en prest, som også selv er et syndig menneske.

Uten tvil er det Gud alene som kan forlate synder. Men spørsmålet er hvorledes han vil gjøre det. Og dette er noe som han alene har rett til å bestemme. Da jødene engang gjorde den samme innvending: «Hvem kan forlate synder uten Gud alene?», sa Jesus at «Menneskesønnen hadde makt på jorden til å forlate synder» (Luk. 5,21-24). Liksom Jesus hadde denne makt ikke bare som Gud, men også som menneske (som «menneskesønnen»), kan han også utøve denne makt gjennom mennesker. Hvis vi forkaster skriftemålets sakrament under påskudd av at Gud alene kan forlate synder, må vi også forkaste dåpens sakrament. Jesus er sakramentenes egentlige forvalter. Prestene er bare hans redskaper. De forvalter sakramentene i kraft av hans oppdrag, og det er hans ledsagende nåde som gir sakramentene deres virkning. ….

2. Er ikke skriftemålet et altfor lettvint middel til å få syndsforlatelse? Katolikkene – sies det – kan synde så ofte de vil, og så hver gang etterpå bare gå til skrifte.

Det er merkelig at man forkaster skriftemålet den ene gang fordi det er en altfor stor byrde, og den annen gang fordi det er altfor lettvint.

Enhver katolikk vet, og kirken fremholder det stadig i sin forkynnelse, at skriftemålet (og den av presten meddelte absolusjon) er ugyldig, hvis en skrifter med den mening etterpå å begå de samme synder om igjen. Skriftemålet krever en alvorlig selvprøvelse. Til et godt forsett hører at man er beredt til å unngå de nærmeste anledninger til synd, å gjøre godt igjen den skade man har forvoldt andre, og å forsone seg med de personer man har levd i fiendskap med. ….

3. Medfører ikke skriftemålet en fare for usømmelige forhold mellom presten og skriftebarnet?

… For å verne skriftemålet mot enhver vanhelligelse har kirken omgitt det med strenge forskrifter. Skriftemålet pleier alltid å foregå i en skriftestol på et synlig sted i kirken. Å høre en kvinnes skriftemål på et annet sted er utenom et nødstilfelle helt forbudt (Kirkens lovbok can. 910). Skriftestolen er laget slik at presten og den skriftende er skilt fra hverandre ved en vegg med et gitter i (can. 909). Meget strenge straffer er fastsatt for det tilfelle en skriftefar skulle si noe under utøvelsen av sitt embete som kunne oppfattes som en forførelse til ukyskhet. Skriftebarnet er forpliktet til innen en måned å anmelde en slik prest til den kirkelige øvrighet. Ved unnlatelse pådrar det seg uten videre ekskommunikasjonen, som ingen prest kan gi absolusjon for før anmeldelsen er skjedd (can. 904 og 2368). Videre har kirken bestemt at ingen prest kan gyldig absolvere en ukyskhets synd, som noen har begått sammen med ham. Ved en fingert absolusjon blir presten uten videre ekskommunisert (can. 884 og 2367). Disse bestemmelser skal ikke bare beskytte skriftemålet mot ethvert misbruk, men også presten mot enhver ufornuftig mistanke. …

4. Skriftemålet er bare et maktmiddel for prestene til å herske over menneskenes samvittighet.

… De som i skriftemålet ikke ser annet enn et middel for prestenes maktsyke, har ikke anelse om hvor stor byrde forvaltningen av dette sakrament også i seg selv er for prestene. I større menigheter må presten ofte time etter time sitte i skriftestolen, som ikke er annet enn et skap, ofte med dårlig luft. Og hele tiden må han samvittighetsfullt høre på hvert av sine skriftebarn, mens et tungt ansvar hviler på ham som dommer og rådgiver. Han må dømme om den oppriktige vilje til forbedring er tilstede, noe som i tvilsomme tilfeller kan volde ham et sant martyrium. Som rådgiver kan han bli stilt overfor de vanskeligste samvittighetsspørsmål. …

Les hele kapittelet her.

Fr. Joseph Fessio forsvarer og forklarer pavens utsagn

Paven, Teologi /

Fr. Joseph Fessio, S.J. kjenner pave Benedikt svært godt og er også ansvarlig redaktør for Ignatius Press, som har utgitt den siste boka om paven på engelsk. Derfor kjenner han pave Benedikts argumentasjon meget godt og har også detaljinformasjon om den nyutgitte boka – og han sier:

Did the Pope “justify” condom use in some circumstances?

No. And there was absolutely no change in Church teaching either. Not only because an interview by the Pope does not constitute Church teaching, but because nothing that he said differs from previous Church teaching.

Then why all the headlines saying that he “approves” or “permits” or “justifies” condom use in certain cases?

That’s a good question. So good that the interviewer himself asked virtually the same question during the interview.

The Pope made a statement in the interview, which statement has now been widely quoted in the worldwide media. Immediately, the interviewer, Peter Seewald, posed this question: “Are you saying, then, that the Catholic Church is actually not opposed in principle to the use of condoms?”

The Pope clarified and expanded on his previous statement. So let’s look at the two statements.

After saying that “we cannot solve the problem [of AIDS] by distributing condoms…” and that “the sheer fixation on the condom implies a banalization of sexuality…” the Pope says: There may be a basis in the case of some individuals, as perhaps when a male prostitute uses a condom, where this can be a first step in the direction of a moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants. But it is not really the way to deal with the evil of HIV infection. That can really lie only in a humanization of sexuality”.

That is a heavily qualified, very tentative statement. Nevertheless, it prompted Seewald’s question, quoted above

Lese hele hans innlegg her.

«Kirkehistorien viser at skriftemålets sakrament har vært brukt fra de eldste kristne tider av»

Gamle tekster, Teologi /

Pastor van der Burg har i sitt andre kapittel i heftet om skriftemålet en grundig gjennomgang om hva kirkehistorien (fra de første tider av) kan fortelle oss om dette sakramentet. Slik starter han kapittelet:

Skriftemålspraksisen har nok – liksom meget annet i den kristne religion – gjennomgått en utvikling. Men det vesentlige i den, nemlig en angerfull syndsbekjennelse for presten og en autoritativ forsoning gjennom ham med kirken og Gud, har i alle århundrer vært det samme.

Man er bare forpliktet til å skrifte «dødssyndene», dvs. de store synder som medfører tapet av nådelivet. De mindre (såkalte «tilgivelige») synder behøver man ikke å skrifte, men det er nyttig å gjøre det. En utvikling har det vært i bedømmelsen av hvilke synder som må anses som dødssynder. Dette spørsmål var fra begynnelsen av ikke så avgjort som i vår tid.

For de største synder, spesielt når det gjaldt frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd, ble det i oldtiden pålagt en langvarig offentlig bot. En tid var det endog bestemt at de som falt tilbake i de sistnevnte grove synder, ikke på nytt skulle få adgang til botens sakrament. Hensikten dermed var å avskrekke fra tilbakefall, og dessuten tvilte man på om de tilbakefalnes omvendelse var oppriktig. Om denne bestemmelse alltid ble gjennomført i praksis, er vanskelig å si. Imidlertid lærte kirken ikke at slike mennesker, såfremt deres omvendelse var oppriktig og de var villige til å skrifte, umulig kunne bli frelst.

Selv bortsett fra de mange vitnesbyrd i oldkirkens historie, som beviser at skriftemålet alltid har vært i bruk, er det allerede i seg selv utenkelig at kirken hadde kunnet innføre en slik institusjon. Hvorledes ville hele kristenheten, både i øst og vest, ha villet underkaste seg noe så ydmykende, uten at kirken kunne henvise til en praksis fra begynnelsen av? Historien viser at så snart en eller annen vranglærer forsøkte å innføre noe nytt, oppstod det alltid en teologisk strid. Men vi leser aldri om en kirkestrid på grunn av skriftemålets innførelse, noe som mer enn noe annet ville ha satt sinnene i bevegelse.

Allerede i det gamle skrift «De tolv apostlers lære» (en slags katekisme fra årene 85-90) tales det flere ganger om skriftemålet, som tydeligvis forutsettes å være en fast praksis. «I menigheten skal du bekjenne dine overtredelser og ikke komme til bønnen (= nattverdsgudstjenesten) med en dårlig samvittighet» (kap. 4). «Når dere er samlet på Herrens dag, så bryt brødet og hold takksigelse, etter at dere har bekjent deres overtredelser, fordi deres offer (messeofferet) må være rent» (kap. 14).

Syndene måtte bekjennes «i menigheten». Det mentes altså ikke en bekjennelse for Gud alene (da denne like så godt kunne gjøres andre steder). At man avla sin syndsbekjennelse for prestene, bekreftes av det at det straks etterpå (i kap. 15) tales om de prester som «derfor» (nemlig til forvaltning av nattverden og botens sakrament) måtte innsettes, og som fremfor alt måtte være «saktmodige». Ved å anta at det siktes til det sakramentale skrifternål (og ikke bare til en liturgisk bønn med generell syndsbekjennelse), forstår vi også bedre hvorfor de troende så strengt (gjentatte ganger) måtte oppfordres til denne bekjennelse. En liturgisk fellesbønn krever ingen selvfornedrelse og ville de troende nok av seg selv ha tatt del i.

En lignende oppfordring til skriftemålet som en forberedelse til nattverdsgudstjenesten finnes i det såkalte «Barnabas’ brev» (fra kort etter året 100): «Du skal bekjenne dine synder og ikke komme til bønnen med en dårlig samvittighet» (kap. 19).

Den romerske biskop Klemens formaner i sitt brev til korintierne (ca. året 96) en del mennesker som hadde voldt stridigheter, til å «bekjenne sine synder» (51,3), å underkaste seg prestene og ta imot tuktelse til bot» (57,1)

Det såkalte 2. Klemensbrev (fra før året 150) advarer mot å utsette skriftemålet, «fordi, når vi har forlatt denne verden, kan vi ikke mer bekjenne våre synder eller gjøre bot» (8,2). … …

Les hele kapittel her – og her er en oversikt over hele heftet.

Sandro Magister har utdrag fra pavens bok

Paven, Teologi /

På nettsidene til www.chiesa skriver også Sandro Magister om det nye intervjuet med pave benedikt. Jeg tar med et utdrag her, om den jødiske tro og deres slektskap til kristen tro. Denne forbindelsen har alltid vært viktig for Ratzinger – men noen av de meste konservative katolikkene mener her at paven går for langt. (Hva betyr det at man ikke bør drive vanlig misjonsvirksomhet blant dem? Betyr det å ikke behandle dem hedninger, uten kjennskap til Bibelen, at de heller må omvendes mer som den hellige Paulus – eller mener han noen annet og mer omfattende?)

Judaism

I must say that from the first day of my theological studies, the profound unity between the Old and New Testament, between the two parts of our Sacred Scripture, was somehow clear to me. I had realized that we could read the New Testament only together with what had preceded it, otherwise we would not understand it. Then naturally what happened in the Third Reich struck us as Germans, and drove us all the more to look at the people of Israel with humility, shame, and love.

In my theological formation, these things were interwoven, and marked the pathway of my theological thought. So it was clear to me – and here again in absolute continuity with John Paul II – that in my proclamation of the Christian faith there had to be a central place for this new interweaving, with love and understanding, of Israel and the Church, based on respect for each one’s way of being and respective mission [. . .]

A change also seemed necessary to me in the ancient liturgy. In fact, the formula was such as to truly wound the Jews, and it certainly did not express in a positive way the great, profound unity between Old and New Testament. For this reason, I thought that a modification was necessary in the ancient liturgy, in particular in reference to our relationship with our Jewish friends. I modified it in such a way that it contained our faith, that Christ is salvation for all. That there do not exist two ways of salvation, and that therefore Christ is also the savior of the Jews, and not only of the pagans. But also in such a way that one did not pray directly for the conversion of the Jews in a missionary sense, but that the Lord might hasten the historic hour in which we will all be united. For this reason, the arguments used polemically against me by a series of theologians are rash, and do not do justice to what was done. …

«Innstiftelsen av skriftemålets sakrament bevitnes av Bibelen»

Gamle tekster, Teologi /

Det er tittelen på første kapittel i pastor van der Burgs hefte om skriftemålet. Og kapittelet begynner slik.

Et viktig vitnesbyrd har vi i Joh. 20,21-23: «Jesus sa til dem: Fred være med dere. Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, er de dem tilgitt; dersom dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt».

Med hensyn til denne tekst må bemerkes at Jesus taler om en makt til å forlate synder, og ikke bare om et oppdrag til å tilsi menneskene syndsforlatelse (dvs. å erklære for tilgitt de synder som Gud allerede har tilgitt). Ifølge hans ord er det Gud som bekrefter i himmelen den tilgivelse som blir gitt på jorden, på samme måte som han tidligere hadde lovet i Matt. 18,18: «Sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Bare til apostlene (og ikke til alle de troende) meddelte Jesus makten til å forlate synder. Bare disse, hans «sendemenn», gjaldt ordene: «Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere». Denne sendelse, som blev ledsaget av en særlig åndsmeddelelse, var et av «de oppdrag (= fullmakter) han ved den Hellige Ånd hadde gitt til de apostlene han hadde valgt seg ut». (Ap. Gj. 1,2).

Makten til å forlate synder måtte ifølge Jesu vilje fortsettes til alle tider, da det alltid vil være behov for syndsforlatelse. Men denne makt skulle etter apostlenes død like så lite som i deres levetid – ikke enhver ha. Den tilkommer bare de biskoper og prester som gjennom en uavbrutt rekkefølge (den såkalte apostoliske suksesjon) har fått sin vigsel fra apostlene. Liksom Jesus selv var sendt av Faderen og derfor kunne sende apostlene, således kunne bare apostlene i kraft av sin sendelse sende andre, og disse igjen andre. Dersom botens sakrament kunne forvaltes av enhver, ville det altfor lett bli misbrukt og det ville ikke være noen mulighet for å «fastholde» syndene. … …

Les hele kapittelet her.

Pastor van der Burg om «Det bibelske skriftemål»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg har i dag skannet inn et hefte skrevet av pastor van der Burg i 1963 – om skriftemålet. Jeg legger ut kapitlene her så snart jeg får korrekturlest dem – og slik innleder han sitt 60 sider lange hefte:

For å meddele oss den nåde han har fortjent for oss ved sin korsdød, har Jesus innstiftet bestemte rituser, som vi kaller sakramenter. Guds nåde er i seg selv usynlig, og det er derfor at Jesus har knyttet den til ytre tegn. De skal forvisse oss om den nåde vi får, og minne oss om dens opprinnelse fra Kristus.

Kristus har ikke bare innstiftet ett sakrament, men flere sakramenter, i overensstemmelse med de forskjellige behov for det åndelige liv. I innretningen av det siste har han tydeligvis villet etterligne det naturlige liv. Det første som et menneske trenger til å leve, er at det blir født. Vår fødsel til det overnaturlige liv er dåpen. «Uten at noen blir født av vann og den Hellige And, kan han ikke gå inn i Guds rike» (Joh. 3,5) . Men livet er stadig utsatt for angrep og skadelige påvirkninger, og trenger å bli beskyttet og styrket. Til dette svarer for det åndelige liv fermingens (håndpåleggelsens) sakrament, som «ikler oss kraft fra det høye» (Luk. 24,49; Ap. Gj. 1,8; 2,38-39; 8,14 flg.; 19,6; Hebr. 6,2). Livet trues også av en indre oppløsning, som gjør at vi trenger næring. Næringen for vårt åndelige liv er Alterets sakrament. Men trass i denne omsorg for vårt liv, kan det bli skadet, så vi trenger helbredelsesmidler. Det viktigste middel til å helbrede sjelens liv er botens (skriftemålets) sakrament.

Når Jesus har innstiftet et sakrament (dåpen) for å gi oss nådelivet, og flere sakramenter (fermingen og Alterets sakrament) for å styrke og bevare det, da er det allerede på forhånd sannsynlig at han også har innstiftet et særlig sakrament for å gjenopprette (gjengi) det. Det er rimelig å anta at Gud krever noe mer av en som krenker ham ved en grov synd etter sin dåp, enn av en som aldri har vært kristen.

Etter denne innledninga har heftet følgende seks kapitler:

KAP. I. Innstiftelsen av skriftemålets sakrament bevitnes av Bibelen

KAP. II. Kirkehistorien viser at skriftemålets sakrament har vært i bruk fra de eldste kristne tider av

KAP. III. De mest brukte slagord mot skriftemålet

KAP. IV. Skriftemålets velsignelsesrike virkninger for det åndelige og moralske liv

KAP. V. Skriftemålet hos protestantene

KAP. VI. Om avlat

Laterankonsilet og Frans av Assisi om nattverden

Liturgi, Paven, Teologi /

De italienske biskopen har vært sammen i Assisi denne uka, og pave Benedikt sendte dem en hilsen, der han ikke bare hilste vennlig på dem, men også tok opp viktige liturgiske spørsmål. Zenit.org har oversatt brevet til engelsk, og her er litt av det:

… The Fourth Lateran Council itself, considering with particular attention the sacrament of the altar, inserted in the profession of faith the term «transubstantiation,» to affirm the presence of the real Christ in the Eucharistic sacrifice: «His Body and Blood are truly contained in the Sacrament of the altar, under the species of bread and wine, as the bread is transubstantiated into the Body and the wine into the Blood by the divine power» (DS, 802).

From attendance at Mass and reception with devotion of Holy Communion springs the evangelical life of St, Francis and his vocation to follow the way of the Crucified Christ: «The Lord — we read in the Testament of 1226 — gave me so much faith in the churches, which prayed simply thus and said: We adore you, Lord Jesus, in all the churches that are in the whole world and we bless you, because with your Holy Cross you have redeemed the world».

Found also in this experience is the great deference that he had toward priests and the instruction to the friars to respect them always and in every case, «because of the Most High Son of God I do not see anything else physically in this world, but his Most Holy Body and Blood which they alone consecrate and they alone administer to others»

Given this gift, dear brothers, what responsibility of life issues for each one of us! «Take care of your dignity, brother priests,» recommended Francis, «and be holy because He is holy». Yes, the holiness of the Eucharist exacts that this mystery be celebrated and adored conscious of its greatness, importance and efficacy for Christian life, but it also calls for purity, coherence and holiness of life from each one of us, to be living witnesses of the unique Sacrifice of love of Christ.

The saint of Assisi never ceased to contemplate how «the Lord of the universe, God and Son of God, humbled himself to the point of hiding himself, for our salvation, in the meager appearance of bread», and with vehemence he requested his friars: «I beg you, more than if I did so for myself, that when it is appropriate and you regard it as necessary, that you humbly implore priests to venerate above all the Most holy Body and Blood of Our Lord Jesus Christ and the holy names and words written of Him that consecrate the Body».

The genuine believer, in every age, experiences in the liturgy the presence, the primacy and the work of God. It is «veritatis splendor», nuptial event, foretaste of the new and definitive city and participation in it; it is link of creation and of redemption, open heaven above the earth of men, passage from the world to God; it is Easter, in the Cross and in the Resurrection of Jesus Christ; it is the soul of Christian life, called to follow, to reconciliation that moves to fraternal charity. ….

Skroll til toppen