Teologi

Pave Benedikt kom (overraskende) med et eget innlegg under bispesynoden

Katolsk, Teologi /

«Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide.» (Dei Verbum, nr, 12, andre halvdel)

Etter lunch i dag tok pave Benedikt ordet om kom med et innlegg av samme type som de andre biskopene (John Allen mener at det er ekstraordinært at paven tar ordet på en slik måte). Han tok utgangspunkt i sitet over fra Vatikankonsilets dogmatiske konstitusjon «Dei Verbum», og sa at oftest arbeider eksegetene mye med tekstenes mening, men ser ikke på tekstene «i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi», og dette kan gjøre Guds ord til bare en død historie. Slik skriver Zenit om dette:

The Pontiff expresses his view that in general, exegetes take into account the first principle — the unity of Scripture. But, they often neglect the second — the living tradition of the whole Church. According to Benedict XVI, the neglect of this principle has consequences, such as, for example, the Bible becoming merely a book from the past. «Exegesis,» he said, «becomes historiography.»

With such a perspective, he added, the presence of the divine in the historical disappears. The Pontiff offered the example of Germany, where certain exegetical currents deny the institution of the Eucharist or maintain that Jesus never left the tomb. This interpretation, the Pope continued, creates a wall between exegesis and lectio divina, and causes confusion when it comes to preparing homilies.

With this perspective, Scripture cannot be «the soul of theology,» he contended, and theology ceases to be the interpretation of Scripture in the Church. The life and mission of the Church demands overcoming such a dualism between exegesis and theology, the Holy Father affirmed. They are, rather, dimensions of the same reality.

Thus, the Bishop of Rome proposed introducing two suggestions for this synod of bishops on the word of God: developing not only historical exegesis, but also theological; and broadening the education of exegetes in this sense so as to broaden the vision of exegesis.

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”

Teologi, van der Burg /

Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.

(Fra siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

”Siden vi da har en stor yppersteprest, … så la oss tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr. 4, 14-16). ”La oss gi akt på hverandre, så vi gjensidig oppmuntrer hverandre til kjærlighet . . . og ikke unndrar oss vår forsamling” (10, 24-25).

En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å ”samle seg for å bryte brød” (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal ”helligholde” hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er ”Herrens dag”. Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helligjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.

Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til. …

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”Les mer »

Hvorfor anvendes det latinske språk i messeliturgien?

Teologi, van der Burg /

«Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.»

(Fra nest siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

Grunnen dertil er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnenes innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Heller ikke har Kirken noen interesse av å ville såre våre nasjonalfølelser. Enhver må kunne forstå at det er meget alvorlige grunner som har beveget den til å holde fast ved det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:

Latin er et dødt språk, som ved sin uforanderlighet er bedre i stand til å bevare de guddommelige sannheter uforfalsket enn et levende språk, hvis ord og betydning ofte skifter med tidene.

Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.

Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden i Kristi verdensomfattende Kirke. Enhver språkstrid holdes derved fjernt fra Kristi hellige offer, som skal samle alle kristne. Hvor viktig dette er vil enhver forstå som tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden (særlig på grunn av de stadige forandringer av landegrensene) i alle århundrer har fremkalt. Takket være det latinske språk føler en katolikk seg i et fremmed land straks hjemme i kirken. Også prestene har derved anledning til å feire offerhandlingen i de land hvor de er ukjent med språket.

At presten ber messebønnene på latin istedenfor på folkets eget språk, er også av aller største betydning ved at det minner de troende om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Istedenfor at det latinske språk hindrer de troendes forståelse av messen, henleder det faktisk bedre enn noe levende språk deres oppmerksomhet på det vesentlige ved messen. Dersom messen overalt ble holdt på folkets eget språk, ville mange komme til å legge for mye vekt på at man forstår presten. De ville glemme at hovedsaken ved overværelsen av messen består i å være tilstede ved Jesu offerhandling. Og følgen ville være at de, når de kommer på et sted hvor de ikke har anledning til å høre sitt eget språk, ville holde seg vekk fra messen.

Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”.

Hvorfor har Kirken en bispesynode om Bibelen?

Katekisme, Teologi /

Artikkel underen (av Amy Welborn) antyder at bispesynoden om Bibelen er kommet i stand for å motarbeide den (liberale) historisk-kristiske metode i bibelstudene, som i de siste tiår har sneket seg inn i Den katolske Kirke. Det er nok ikke det eneste målet med synoden, men det kan nok være et delmål. (Pave Benedikt har i alle fal nylig utgitt en bok om Jesus, som er temmelig kritisk til mange av den historisk-kritiske metodens forskningsresultater.)

Jeg har faktisk selv hørt et par katolske søndagsprekener i Norge som har sagt rett ut at «dette brevet er ikke skrevet av Paulus, selv om det har hans navn …» Jeg sa til predikantene (som skal få være anonyme) at jeg syntes det var upassende; vel kan man lese slikt i forberedelsen (og også tro på de alternative teoriene om man vil), men jeg syntes ikke slikt skulle være med i en preken.

Lignende eksempler nevnes også i følgende tekst:
The question has been asked, ”Why a Synod on the Word of God?” Because one of the most damaging tendencies of the last few decades in Catholic catechesis and preaching has been the way in which Church leaders, preachers and teachers have approached Scripture and, in turn, communicated the meaning and importance of Scripture to those in the pews or the desks. Historical-Critical methodology has been adopted as the sole prism through which to explain and teach Scripture – the Church, as usual, about 100 years behind the Protestants. It is ironic that this approach gained so much force in Catholic circles just when Protestant Scripture scholars were beginning to re-evaluate where their own scholarly trajectory had taken them.

If you want to know what I mean by this critique – and we have talked about this quite a bit on this blog – just consider how the Scriptures are often preached in your parish. If a homily on the Sermon on the Mount is centered on explaining how different Matthew and Luke’s settings of the beatitudes are, and then ends with a general exhortation to have hope when you are sad…there you go. If your kids come out of high school religion class knowing their letters: J,P,D and Q – and unable to talk about the scope of salvation history and what it has to do with them, today…there you go. For once it all just literary business, who cares?

It is not that the scholarship is unimportant (and do understand that the H-C methodology is only one branch of Scripture scholarship) – by no means is it so. The problem is, as Ratzinger pointed out frequently before he became Pope and many times afterwards, it strips the Scriptures of their power and their connection to the deeper Word. Hence, a Synod.

Den katolske kirkes forhold til Menighetsfakultetet

Teologi, Økumenikk /

Vel ett år etter at jeg hadde blitt katolikk (muligens var det sommeren 1996), ble jeg spurt av en ganske toneangivende katolikk i Oslo, om jeg hadde studert på MF eller TF. Jeg svarte «MF», og merka en tydelig negativ reaksjon fra spørsmålsstilleren.

På den tid (og det er ikke lenge siden) var det universitetets teologiske fakultet som gjaldt for katolikker flest; MF ble regna som for sneversynt og for svakt faglig (!) Det er mindre enn 10 år siden omslaget kom, slik jeg husker det, og jeg tror rett og slett at TF ble så radikalt/ liberalt på enkelte moralteologiske emner (eks. homofili) at det ble uspiselig for katolikker. (Her kan blogglesere korrigere meg, om de har andre synspunkter.)

I dag skriver også Jon Magne Lund i Vårt Land en nokså personlig evaluering av MF. (Har man studert et sted i 6-7 år blir man selvsagt påvirka av miljøet, lærerne, vennene – og MF var for de fleste også mer enn et vanlig studiested. (Lund nevner også samarbeidet med katolikkene i slutten av sin tekst.) Slik skriver han:

Samtlige av Den norske kirkes elleve biskoper har sin utdannelse fra MF. Dette gir ikke mye ammunisjon til karakteristikken av MF som en «uforsonlig fordømmende presteskole», som presten Johan Løken skrev i en brosjyre da MF ble opprettet for 100 år siden. Han ble ivrig applaudert av ledende teologer, og i offentligheten hånlo man av MF. Vittighetsbladet «Vikingen» kom med en karikatur av «Odlands nye høykirkelige presteskole», der leserne ser MFs «far», professor Sigurd Odland, «ruve over seks merkverdige personer, som er preget av fanatisme og/eller skinnhellig enfoldighet – det er studentene», som Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie. …

Vi som studerte på MF på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, følte oss hverken som fanatikere, skinnhellige eller enfoldige. …

Den katolske kirkes forhold til MenighetsfakultetetLes mer »

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)

Teologi, van der Burg /

Jeg kom for et par uker siden over et lite skrift av pastor van der Burg, som han utga i 1944. Det heter Forklaring av den hellige messe; første deler av heftet gjennomgår og forklarer messen ledd for ledd, mens andre del gir en grundigere forklaring av deler av messen. Jeg har skannet det inn og holder nå på å fullføre gjennomgangen/ korreksjonen. (De som husker van der Burg fra Stavanger, sier at han la heftet ut i kirken, slik at de som hadde behov for det, kunne få hjelp under messen.)

Jeg legger snart ut hele heftet på nettet, men i første omgang tar jeg med kap. IV om messen:

Om Eukaristien som offer.

Jesus gjør seg nærværende på alteret ikke bare for å være en gave til oss, men også for å hengi seg som en offergave til sin himmelske Fader. At Jesus – således som vi vil bevise har innstiftet Nattverden som et offer, er et nytt bevis på Jesu virkelige nærvær i Alterets hellige Sakrament. Et offer av bare brød og vin ville være uverdig for den Nye Pakt.

Hva er et offer? Et offer er en synlig gave, som gis til Gud for å anerkjenne Ham som den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi Gud noe, da alt tilhører Ham. Men vi kan for hans skyld gi avkall på noe (for eks. ved tilintetgjøring eller slaktning) for derved å uttrykke Guds herredømme (Guds rett til å kreve alt av oss). Fra menneskeslektens begynnelse av har frembæring av ofre vært høydepunktet i den religiøse kultus. Allerede Kain og Abel frambar ofre og uten tvil bar Gud selv lært dem det. Også patriarkene ofret, og i Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk vitner om at det er et naturlig behov hos menneskene å dyrke Gud ved ofre.

Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på Kristi offer, og måtte derfor avskaffes i den Nye Pakt. Men derav følger ikke at det etter Kristi korsdød ikke lenger skulle finne sted noen offerritus. Liksom det i den Gamle Pakt trengtes ofre til forkynnelse av Kristi kommende korsdød, således trenges det i den Nye Pakt en vedvarende offerritus til å ”forkynne Herrens død”, som er fullbrakt, for at minnet om den kan holdes levende helt inntil verdens ende (1 Kor. 11, 26). Men den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skal forkynne Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder, mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.

På korset ”ofret Jesus seg én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at Han led én gang for alle (9, 26). Men denne ene lidelse ofrer Jesus gjennom den hellige messe stadig på nytt for oss til sin himmelske Fader. Han lider ikke på nytt, men Han tilbyr på nytt det Han har lidt. …

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)Les mer »

L’Osservatore Romano tar opp igjen spørsmålet om Kirken kan akseptere hjernedød-kriteriet

Katolsk, Teologi /

I ca 40 år har «alle» godtatt hjernedødkriteriet, dvs. at man kan bli erklært død selv om hjertet fortsatt slår. Bl.a. for organdonasjon har dette vært viktig, fordi organene da kan tas svært tidlig. Nå ser det ut som at noen katolikker stiller spørsmåltegn med dette, og ønsker å gå tilbake til det gamle dødskriteriet; at hjertet slutter å slå.

I alle fall var det en artikkel i Vatikanets egen avis L’Osservatore Romano, som tok til orde for dette:
The pope’s newspaper has called into question whether cessation of brain activity is enough to certify a death. And with this, it has reopened the discussion on taking organs from «warm cadavers» while the heart is still beating. The scholars of the Pontifical Academy of Sciences are even more critical. …

Beneath the surface, however, doubts are growing in the Church. From Pius XII on, the pronouncements of the hierarchy on this question have been less clear-cut than they appear. This «ambiguity» of the Church is illustrated in an entire chapter of a book published recently in Italy: «Brain death and organ transplant. A question of legal ethics,» published by Morcelliana in Brescia. The author is Paolo Becchi, professor of the philosophy of law at the universities of Genoa and Luzern, and a pupil of a Jewish thinker who dedicated concerned reflections to the question of the end of life, Hans Jonas. According to Jonas, the new definition of death established by the Harvard report was not motivated by any real scientific advancement, but rather by interests, by the need for organs for transplants.

But it is especially in the Church that critical voices are gaining strength. Since 1989, when the Pontifical Academy of Sciences took up the question, Professor Josef Seifert, rector of the International Philosophical Academy of Liechtenstein, advanced strong objections to the definition of brain death. At that conference, Seifert’s was the only dissenting voice. But years later, when from January 3-4, 2005, the Pontifical Academy of Sciences again met to discuss the question of the «signs of death,» the positions had been reversed. The experts present – philosophers, jurists, neurologists from various countries – found themselves in agreement in maintaining that brain death is not the death of a human being, and that the criterion of brain death, not being scientifically credible, should be abandoned.

Les mer hos www.chiesa.

Er messen et minne om Jesu død eller om hans siste måltid med disiplene?

Katolsk, Teologi /

Jeg snakka nylig med noen mennesker som mente at det absolutt fineste er at presten feirer messen vendt mot folket, for da blir følelsen av fellesskap så tydelig. At messen katolsk forstått er et offer til Gud, tenkte disse katolikkene ikke mye på. Jeg husket denne samtalen da jeg nylig leste hva en katolsk prest i USA skriver om offerets betydning – i messen, og i vårt forhold til Gud.

Offer er sentralt i alle samfunn og i alle religioner, også i jødedommen, men even in the Old Testament God was indicating that this was insufficient. «Do you think I eat the flesh of goats and bullocks?» he asks.

Then he sends his Son as the one, full, final sacrifice. Suddenly all other sacrifices have meaning. They were pointers to this one human sacrifice to end all human sacrifices. The Mass is the proper re-presentation of that one, full, final sacrifice. It brings into the present moment that timeless moment and applies that benefit to one and all.

I messen bæres Kristi fullkomne offer fram for Gud, men for mange katolikker har dette sentrale poenget forsvunnet. For the problem with modern Catholicism is that modern people, thinking that human sacrifice is really rather horrific, and that the wanton, ritualistic slaughter of animals is also rather gruesome, have chucked out the religious concept of sacrifice altogether. The modernists saw it as superstitious, bloodthirsty, primitive and barbaric. The considered themselves to have moved on from such superstitious concepts as placating rather petulant and cruel gods, and wanted a different model for understanding the Mass.

The other model was there. In the Bible we have the Almighty making covenants with his people. The ancients sealed these covenants with a ritual meal. The Jews had lots of ritual meals. The Passover was just one. So this model of covenant, ritual, fellowship meal took precedence in the theology that preceded the Second Vatican Council.

Kan det være rett at nattverdsmåltiden feires for sin egen skyld, for fellesskapets skyld, heller enn som Jesu offer på korset – der måltidet hører med, men da som et offermåltid, som en konklusjon på offeret: …

Er messen et minne om Jesu død eller om hans siste måltid med disiplene?Les mer »

Å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?

Katolsk, Teologi /

Jeg nevnte for tre dager siden at DagenMagazinet hade presentert å skrive at «pave Benedikt XVI gir adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger», og hvordan de da hadde kommet i skade for å sette likhetstegn mellom syndstilgivelse og avlat.

Jeg sendte dem et leser innlegg, som de i går, 4. september, trykket over hele tredje side (det må man si seg fornøyd med). Der skrev jeg:

DagenMagazinet burde kunne skrive korrekt om katolsk tro

DagenMagazinet er en avis som spesialiserer seg på kirke- og trosliv, og flere redaktører og andre ansatte er dyktige teologer. Hvorfor presenterer de likevel så mange alvorlige feil når de skriver om den katolske kirke?

Fredag 29. august skriver de i en artikkel: ”Pave Benedikt XVI gir i forbindelse med det paulinske jubelår adgang til syndsforlatelse gjennom ulike gjerninger.” Men alle som kjenner litt til katolsk teologi vet jo at en slik påstand er fullstendig feil, ja faktisk ganske meningsløs.

Vi katolikker tror nemlig at vi blir frelst av Guds nåde, ikke ved egne gjerninger. I Den katolske kirkes katekisme leser vi bl.a i § 1996: ”Vår rettferdiggjørelse kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv.”

Ja, vi bekjenner faktisk at vi blir frelst sola gratia, …

Å skrive helt misforstått om katolsk tro i en seriøs kristen avis er vel unødvendig?Les mer »

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?

Liturgi, Teologi /

Den norske kirke legger i disse dager fram en del forslag til ny gudstjenesteordning, og der foreslår de bl.a. (skuffende syns jeg) at presten nå alltid skal feire gudstjenesten vendt mot menigheten. Katolikken Sigurd Hareide skriver om dette i en kronikk Vårt Land i dag, og trekker fram flere uttaler om det fra kardinal Ratzinger enn jeg tidligere kjente til. Her er litt av hans tekst:

Drøye 40 år etter at denne endringen av kirkerommet og liturgien ble gjennomført nesten over alt i Den katolske kirke under henvisning til 2. Vatikankonsils prinsipp om lekfolkets aktive deltakelse i liturgien, pågår det for tiden en spennende debatt om bønneretningen i messen, ledet an av ingen ringere enn pave Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten bidra til en mer nyansert samtale og praksis også i Den norske kirke, enn ”ryggen-mot-menigheten-retorikken” så langt bærer bud om?

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets sakraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960-tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: ”Må enhver messe ( … ) bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si Fader vår?”

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i sentrum, men også menigheten selv. …

Står presten med ryggen mot menigheten eller vendt mot Gud?Les mer »

DagenMagazinet har trykt mitt innlegg om messeofferet

Katolsk, Teologi /

Jeg skrev nylig om DagenMagazinets misforståelse av katolsk messeofferlær. Jeg hadde sendt et leserinnlegg til avisa, og ser i dag at de på torsdag trykte mitt innlegg over neste hele tredje side. Hadde jeg visst det, kunne jeg ha skrevet litt grundigere. Her er litt av mitt innlegg (som kan leses i sin helhet her):

DagenMagazinet skriver 19/8 på lederplass om messeofferet i katolsk teologi. Det syns jeg er fint, men samtidig er det trist at lederen skriver nokså upresist om dette emnet.

For det første knytter lederskribenten messeofferet sammen med de planene noen jøder har om å bygge et nytt tempel i Jerusalem. Men jeg kan ikke se at det er noen som helst forbindelseslinje mellom jøders ønske om å ta opp igjen dyreoffer i tempelet og den katolske nattverden.

… Det er korrekt at katolikker (som alle andre gamle kirker) legger stor vekt på vekt på offeret (Kristi fullkomne offer) som bæres fram for Faderen i messefeiringa – og så diskuterer man livlig hvordan man skal beskrive dette offeret, som ublodig gjentakelse, som ihukommelse etc. – men å sammenligne messen med GT’s dyreoffer er vel ganske drøyt. …

For det andre tar lederen feil mht grunnlaget for den katolske embetsforståelsen. … … Apostlene fikk sin enestående myndighet fra Jesus selv, og denne myndigheten har også apostlenes rettmessige etterfølgere, som er biskopene. Så enkelt forklart er den hierarkiske strukturen i vår Kirke.

Så langt mitt leserinnlegg, og det undrer meg fortsatt at avisa kunne skrive noe så ‘sprøtt’. De mener nok ikke at det katolske messeofferet kan sammenlignes med GT’s dyreoffer direkte. Men de mener nok faktisk at når Kristi fullkomne offer bæres fram for Faderen i den katolske messen, så er dette noe som kommer isteden for Kristi offer på korset; altså noe svært kritikkverdig – blasfemisk ifølge Luther. Det er ganske sjokkernede at noen protestanter (etter så mange oppklaringsrunder) fortsatt har dette synet.

Misforstått om katolsk messeofferlære – igjen

Katolsk, Teologi /

Avisa DagenMagazinet skriver i dag på lederplass om: Det ukjente messeofferet

Der skriver de at «i Romerkirken fins det et eget lærepunkt om messens offer. Det er et lærepunkt som protestanter flest synes å forstå mindre enn lite av. En av farene med det er at man da egentlig ikke forstår riktig den arven man selv har fått fra den protestantiske reformasjonen. … Luther klagde i et av sine reformatoriske hovedskrifter over at «hvert barn har lært» at messen er et offer. I vår tid er situasjonen nærmest motsatt. Blant protestanter fins det nesten ikke voksne en gang som vet at Romerkirken forstår messen som et offer.»

Tidligere i sommer skrev avisa om planene for et nytt jødisk tempel i jerusalem, der jødenes gamle offer kan gjenopptas, og de sa «at Hebreerbrevets nei til nye ofringer etter Kristi Golgataoffer gjør det naturlig å spørre hva et eventuelt nytt tempel i Jerusalem skal brukes til. «

Så knyttes i neste avsnitt disse planene om et nytt tempel – sjokkerende syns jeg – til den katolske forståelsen av messeofferet: «Romerkirken har alltid hevdet at man med prestens ublodige offer i messen ikke «gjentar» Kristi blodige offer. .. Men protestanter har alltid svart med å henvise til at Kristi offer på Golgata ifølge Hebreerbrevet var et offer «en gang for alle». Det skal hverken gjentas, gjenfremstilles eller samtidiggjøres.»

I nest siste avsnitt blanderen lederen så fullstendig sammen katolsk forståelse av messeofferet og synet på bispeembetet: «Det dramatiske med dette spørsmålet er at selve hovedforskjellen mellom Romerkirkens hierarkiske kirkestruktur og protestantenes lære om det alminnelige prestedømmet springer ut av dette lærepunktet. Mens en katolsk prest er en offerprest (latin: «sacerdotium») er en protestantisk prest en mann som tjener troens folk med Ord og sakrament (latin: «ministerium»).» Men det er ikke offertjenesten som er grunnlaget for det katolske hierarkiet, det er Jesu utsendelse av apostlene.

Siste avsnitt syns jeg likevel var mest sjokkerende, og jeg spør leserne: Er det noen forbindelse mellom det katolske messeofferet og jødenes dyreoffer i tempelet som skulle kunne lede protestanter til følgende konklusjon? «Men hvis de mest endetidsengasjerte proterstantene fremstiller det som totalt uproblematisk med en fremtidig jødisk gjenopptagelse av GTs stedfortredende dyreofringer i et fjerde endetidstempel, vil man jo samtidig annullere en av de mest avgjørende hovedsakene i reformasjonen.»

Etter mitt syn hadde det vært bedre å si at hele grunnlaget for den kristne tro annulleres hvis de jødiske dyreofferne var tilstrekkelige. Jeg har skrevet et svar til DagenMagazinet, som jeg poster her etter hvert.

Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgi

Katolsk, Liturgi, Teologi /

På vår ferietur til Tunisia nylig hadde jeg også med meg interessant teologisk litteratur, bl.a. Pius XII’s encyklika «Mediator Dei», promulgert 20. november 1947. Dokumentet åpner på denne kraftfulle måten:

1. Mediator between God and men and High Priest who has gone before us into heaven, Jesus the Son of God quite clearly had one aim in view when He undertook the mission of mercy which was to endow mankind with the rich blessings of supernatural grace. Sin had disturbed the right relationship between man and his Creator; the Son of God would restore it. The children of Adam were wretched heirs to the infection of original sin; He would bring them back to their heavenly Father, the primal source and final destiny of all things. For this reason He was not content, while He dwelt with us on earth, merely to give notice that redemption had begun, and to proclaim the long-awaited Kingdom of God, but gave Himself besides in prayer and sacrifice to the task of saving souls, even to the point of offering Himself, as He hung from the cross, a Victim unspotted unto God, to purify our conscience of dead works, to serve the living God.

Encyklikaen er på over 200 avsnitt, og jeg kan ikke nevne alt her. Men jeg vil likevel ta fram tre punkter som jeg la spesielt merke til.

1 – Om messen som et offer først og fremst – måltidsaspektet må ikke skygge for denne hovedsaken:

62. … it is a wise and most laudable thing to return in spirit and affection to the sources of the sacred liturgy. For research in this field of study, by tracing it back to its origins, contributes valuable assistance towards a more thorough and careful investigation of the significance of feast-days, and of the meaning of the texts and sacred ceremonies employed on their occasion. But it is neither wise nor laudable to reduce everything to antiquity by every possible device. Thus, to cite some instances, one would be straying from the straight path were he to wish the altar restored to its primitive tableform; …

Pius XII’s encyklika “Mediator Dei” – Om den hellige liturgiLes mer »

Er messen en kultisk handling?

Liturgi, Teologi /

I en annen post (om kvinnelige prester) på denne bloggen har det vært en diskusjon om hva en kultisk handling er. Der kan vi lese:
«Katolske prester utfører ikke kultiske handlinger. Enten tror man på dette eller ikke, så: vi tror at Kristus er sann Gud, og dermed, katolske prester formidler messeofferet hvor vi som troende mottar Kristi realpresens. Dette er ingen kultisk handling fra prestens side – det er Kristus som utfører handlingen. Tror vi. Prester/prestinner fra andre og tidligere religioner, tilhørte et religiøst paradigme hvor selve handlingen, utført av personen, er den bevegende årsak til et eller annet ønsket resultat. Vi kaller dette kultisk handling. Kult – kultur = noe man gjør.»

«Jeg er ikke sikker på at ordet kultisk trenger å brukes så strengt; den katolske kirkes katekisme bruker det f.eks. én gang: § 1346. … Ordets liturgi og eukaristiliturgien utgjør til sammen “bare én kultisk handling”; det bord som dukes for oss i eukaristien, er nemlig på én og samme tid Guds Ords bord og Jesu legemes.»

«Jeg tror ikke du vil ha mange teologer, og ingen religionshistorikere, med deg på din argumentasjon. … Når presten frembærer det ublodige offeret, en gjenkallelse av Kristi éne offer, gjør han faktisk noe. Med Guds nåde gjør presten selv Kristi offer nærværende. Akkurat som du mener: ikke fordi han vil, men fordi Gud gjør det gjennom ham. Men uten presten skjer det ikke. Det er en handling som utføres. På denne bloggen er det en stor vilje til å fremheve offeraspektet i messen. Det betyr samtidig at vi ønsker å tydeliggjøre messen som en KULTISK handling, og mindre som et sosialt bønnemøte.»

«Den strenge definisjonen er egentlig ikke suget av eget bryst må jeg tilstå, men kommer fra en teologisk forelesningsrekke jeg deltok i for et par år siden. Foreleseren skilte det kultiske fra det katolske for å understreke det kvalitativt forskjellige, for å si det slik, mellom katolisismen og andre religioner.»

«Også salige J. van der Burg bruker begrepet “kult” (og “kultus”) i sin lille avhandling om Alterets Sakrament: “Nattverdsfeiringen hører til den offentlige kult, som skal forene de troende (…)”, heter det bl.a.»

Jeg sjekket med van der Burgs hefte: Læren om Alterets Sakrament, og finner at han der faktisk bruker ordet kult/kultisk hele 16 ganger – og jeg har selv ikke noe problem med å bruke det om messen. Tvert imot mener jeg det er viktig for katolikker å framheve nattverden/ messeofferet som en kultushandling, som ganske grunnleggende skiller oss fra de protestantiske kirkenes praksis.

Slik leser vi hos van der Burg:

——-

Eukaristi; bokstavelig «takksigelse» er oldkirkens vanlige betegnelse for Alterets sakrament, som jo er Guds store gave vi skal takke ham for, og den store kultushandling vi skal takke ham ved.

Alterets sakrament, som fra kristendommens begynnelse av var sentrum i den kristne kult, …

Er messen en kultisk handling?Les mer »

Kvinner hevder at de er blitt ordinert til katolske prester

Katolsk, Teologi /

To, tre, fire ganger hvert år kommer det rapporter om at kvinner mener seg å bli ordinert til katolske prester; nå nylig skjedde det i en protestantisk kirke i Boston, for et par måneder siden lånte de lokaler i en reformert synagoge, noen ganger har vært om bord i båter o.l. Disse underlige stedsvalgene viser tydelig at disse «ordinasjonene» ikke gjøres med Kirkens velsignelse.

Vårt Land skriver om dette i dag, på en saklig måte, og Father Z. skriver også at nyhetsmediene nå ser ut til å innse at Den katolske Kirke på ingen måte regner disse kvinnene som prester (for noen få dager siden ga han eksempler på det motsatte) og han siterer The Boston Globe slik:

Group claims to ordain women priests in unsanctioned ceremony

A group advocating for the ordination of women this afternoon held a ceremony in a packed Protestant church in Boston at which it declared three women to be Catholic priests and a fourth woman to be a deacon.

The ceremony, like several others that have taken place around the world over the last six years, was denounced by the Roman Catholic church, and critics said the event was a stunt with no religious significance. The Catholic Church has consistently taught that only men can be ordained as priests, and the Archdiocese of Boston said that the women who participated in today’s ceremony had automatically excommunicated themselves by participating in what it said was an invalid ordination ceremony.

But the women who participated in the event, along with the several hundred people who spent nearly three hours in the sweltering, non-air-conditioned Church of the Covenant, said they rejected the excommunications, and believed that the women had been validly ordained. The women were vested with white chasubles and red stoles and greeted with a standing ovation as they were declared to be priests; they then helped preside over a service at which they declared bread and wine to be consecrated and offered what they said was Communion to anyone who wished to receive it.

Har Guds barn ikke noe behov for tilgivelse?

Teologi, TLM /

Jeg traff en prest i Den norske kirke for noen få dager siden, og han nevnte for meg en av forandringene som planlegges i denne kirkens nye liturgi (og som han regna med ville føre til stor diskusjon): At syndsbkjennelsen ved starten av gudstjenesten tas bort, siden «vi som er Guds barn ikke har noe behov for syndstilgivelse».

Så ille har jeg ikke sett det noen gang i Den katolske Kirke, men også der har jeg mange ganger sett at man toner ned behovet for syndstilgivelse og for å ydmyke seg under Herren.

I den tradisjonelle latinske messen, derimot, er det svært tydelig at vi som syndere stadig har behov for Herrens tilgivelse. Her er en del uttrykk som viser dette: Rens, o Herre, mine hender, så hver syndeflekk vaskes bort – Vask meg, o Herre, og gjør mitt hjerte rent – Jeg bekjenner … at jeg har syndet meget i tanker, ord og gjerninger – Gud gi oss forlatelse og tilgivelse, og utslette våre synder – Vi ber deg, Herre, ta bort våre misgjerninger – Rens mitt hjerte og mine lepper, allmektige Gud, du som renset profeten Jesajas lepper med gloende kull – Må evangeliets ord ta bort våre synder – frels meg ved dette ditt høyhellige legeme og blod fra alle mine synder og fra alt ondt – Ditt legeme… og ditt blod … gjennomtrenge mitt innerste, så ingen syndeflekk må bli tilbake hos meg – gi at dette offer … ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for.

Jeg har laga en oversikt over alle uttrykkene i messen av denne type – som man finner her.

OPPDATERING
Her er formuleringa i DNKrk’s liturgiforslag:
«Syndsbekjennelse kom sent inn som et felles ledd i vår høymesse .- først i 1887. Fra gammelt av har syndsbekjennelsen først og fremst vært knyttet til skriftemålspraksis. UU1 vil understreke at syndsbekjennelse som eget ledd i gudstjenestens innledningsdel, ikke er en naturlig del av gudstjenestens ordo. Vi samles til gudstjeneste i den oppstandnes navn som frie, oppreiste og benådede mennesker, for å gå Gud i møte og gi ham vår lovprisning og vårt takkeoffer.
Så vil det være naturlig med en kollektiv syndsbekjennelse senere i gudstjenesten, etter at vi har hørt ordet og bekjent troen. Da vil menigheten gis tid til ettertanke og ransakelse i lys av Guds ord før man bekjenner sine synder og ber for kirken og verden.»

Nordbø skriver (litt svakt) i Aftenbladet om behandling av homofile

Generelt, Teologi /

Lesere av bloggen husker kanskje at jeg har skrevet om et oppslag i Stavanger Aftenblad, der en person fra et konservativt kristnet miljø hadde blitt utsatt for alvorlig hetsing fra tidligere venner da han framstod som homofil. Denne mannen, Arnfinn Nordbø, skriver i dag i Aftenbladet om det han har opplevd:

«Jeg fortalte min historie for å belyse hvor vanskelig det kan være å stå fram som homofil i et konservativt kristent miljø, og for å skape en debatt omkring dette temaet. Dette gjorde jeg i håp om at det ville føre til at det ble lettere for andre i NLM og i andre konservative kristne organisasjoner når de står fram som homofile. At de skulle slippe det vonde jeg har opplevd.

Det jeg dessverre har opplevd i kjølvannet av at jeg sto fram, er at mange konservative kristne og en del i NLM har gått i skyttergravene og satt seg selv eller bedehusmiljøene som offer i stedet for å debattere det som trengs å bli debattert. …. «

Det er interessant at han skriver, men det virker ikke som han helt forstår hva som har skjedd; at titusener av mennesker har blitt som ekstremister og ukjærlige mørkemenn, når Nordbø i praksis har fått sjokkerende kommentarer fra noen titalls personer. At noen av disse kommentarene er fullstendig uakseptable er salvsagt og trenger ikke gjentas (for å låne Nordbøs ord under). I dag kristiseres også NLM’s talsmann Espen Ottosen ganske kraftig. Men når Nordbø ikke i det hele tatt klarer å samtale fornuftig med en så seriøs representant for kristenfolket, men karikerer det han har sagt, blir jeg litt oppgitt.

Nordbø avslutter sitt innlegg slik:
«… Hvordan kan konservative kristne kommunisere sitt syn på at homofil kjærlighet er synd, uten at dette fører til hat, sjikane, fordommer, drapstrusler, utestengning osv.? Det burde være mulig å få dette til. Jeg håper at NLM og andre konservative kristne kan ta en grundig og alvorlig debatt. At homofil kjærlighet ifølge dem er synd, både respekterer og vet jeg. Det trengs ikke bli gjentatt. Min person trenger heller ikke debatteres.

La oss nå få en debatt om det som virkelig debatteres: Hvordan kan en unngå at det jeg har opplevd gjentar seg?»

Dette er for så vidt vel og bra, men Nordbøs innsats de siste ukene har gjort det vanskeligere å skille mellom sak og person når homofil praksis skal debatteres, ikke lettere – dessverre.

Gir den tradisjonelle latinske messen løsning på alle problemer?

Teologi /

Tidligere i dag fikk jeg ei utfordring her på bloggen. En blogleser skriver:
«Jeg skulle gjerne vite hva du synes om påstander (flere ganger presentert her på din blog) om at NO er skyld i nær sagt alt det negative i Kirken, alt fra seksuelle overgrep til synkende interesse for ‘å gå i kirken’. Meg bekjent er det for det meste NO som feires i Norge – også i Stavanger. Og det er vel ikke så mye som tyder på at menigheten i Stavanger – eller ellers i Norge – lider under NO. Men det er min oppfatning. Hva mener du?»

Jeg må si at jeg ikke kjenner til disse synspunktene; at den nye messen skulle være hovedproblemet i vår Kirke. Det er mange som mener at flere ting som skjedde etter konsilet førte til uheldige ting; alt skulle moderniseres mente mange, kirkebygningene, katekesen, selve den katolske moral og tro til en viss grad, liturgien skulle bli helt ny (langt ut over det de nye messebøkene la opp til), prester og nonner i tusentall forlot sitt kall etc. De siste ca 20 år har mange strevd for å vinne tilbake en sann, katolsk identitet, men de fleste som arbeider med bl.a. å styrke liturgien, ønsker å feire den nye messen på en verdig måte, og har ikke vurdert å ta i bruk igjen den gamle messen (muligens har de begynt å tenke på dette de siste månedene).

Personlig opplevde jeg den tradisjonelle latinske messen for første gang i august i fjor, og mitt første inntrykk var at den virka nokså vanskelig tilgjengelig. Mht. de andre spørsmålsstillingene jeg nevnte her hører jeg med blant de nokså konservative, men min interesse for den tradisjonelle latinske messen bunner i at denne liturgien må en svært tydelig måte viser at messen først og fremst er Kristi fullkomne offer som bæres fram for Gud, et fokus som har blitt stadig viktigere for meg de siste 5 åra. Det er først det siste halve året at jeg har forstått at den gamle liturgien (i større grad enn den nye messen) nettopp fører til at messens offer blir udiskutabelt tydelig – og det er hovedgrunnen til at jeg interesserer meg for den.

Tridentinerkonsilet om messens hellige offer

Teologi /

Jeg har sagt det flere ganger tidligere, med det faktum at messen er et offer har vært svært viktig for meg de siste årene, og det er sannsynligvis også den viktigste grunnen til at jeg er så interessert i den tradisjonelle latinske messen. I denne messen er det nemlig svært tydelig at Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud, mens dette er mindre klart i den nye messen – faktisk svært uklart i noen kirker og med enkte prester. Jeg har derfor lest en del om hva det betyr at messen er et offer, og i forgårs leste jeg nøye hva Tridentinerkonsilets 22. sesjon sa om emnet. Følgende ble vedtatt 17. september 1562:

CHAPTER I
THE INSTITUTION OF THE MOST HOLY SACRIFICE OF THE MASS

Since under the former Testament, according to the testimony of the Apostle Paul, there was no perfection because of the weakness of the Levitical priesthood, there was need, God the Father of mercies so ordaining, that another priest should rise according to the order of Melchisedech,[Hebr. 7,11] our Lord Jesus Christ, who might perfect and lead to perfection as many as were to be sanctified. He, therefore, our God and Lord, though He was by His death about to offer Himself once upon the altar of the cross to God the Father that He might there accomplish an eternal redemption, nevertheless, that His priesthood might not come to an end with His death, at the last supper, on the night He was betrayed, that He might leave to His beloved spouse the Church a visible sacrifice, such as the nature of man requires, whereby that bloody sacrifice once to be accomplished on the cross might be represented, the memory thereof remain even to the end of the world, and its salutary effects applied to the remission of those sins which we daily commit, …

Tridentinerkonsilet om messens hellige offerLes mer »

Slutt for liberalteologisk menighet

Teologi /

Oslo 3. baptistmenighet legges ned på grunn av manglende oppslutning, skriver Vårt Lands Jarle Kallestad:

Forstander Skarre sier at det ikke er noen dramatikk over beslutningen. «Vi var mellom ti og 15 på møtene i høst og vinter og fremover på vårparten var det fire eller fem personer som troppet opp for møtet, inkludert de som hadde ansvaret, så vi besluttet oss for å legge ned virksomheten,» sier Skarre.

Oslo 3. Baptistmenighet ble ekskludert fra Det Norske Baptistsamfunn i på landsmøtet i 2006. Eksklusjonen hadde sin bakgrunn i teologisk profil, særlig knyttet til homofilsaken. Blant annet var en person som lever i homofilt partnerskap med i menighetens eldsteråd.

Det er nok ganske typisk at menigheter som velger bort tradisjonelle syn på kristen tro og moral, sjelden viser seg å ha livskraft.

Skroll til toppen