Teologi

Tredje fase i homofilidebatten

To prester i Den norske kirke – Gregers Lund og Kåre Skråmestø – skrev i et innlegg i Vårt Land med denne overskriften for noen få dager siden. Den første fasen i homofilidebatten regner de varte fra (50- og) 60-tallet, fram til 1972, da homofil adferd ble fjerna fra straffeloven. Deretter kom det en fase som karakteriseres av ordet likestilling, som endte med innføringen av partnerskapsloven i 1993.

Tredje fase dreier seg så om utstøtelse, sier de. Og de som vil bli utstøtt er de som ikke vil godta at enkønnet og tokjønnet samliv likestilles. Så langt er disse konservative bare blitt verbalt blitt utstøtt, men det vil snart bli verre. De baserer denne vurderingen på Tor B. Jørgensens uttalelse like før han ble innsatt som biskop i Bodø nylig. Da sa han: «Homofilt samliv dreier seg, slik jeg ser det, om menneskeverd», og han ønsket å være svært aktiv for å få på plass kirkelig velsignelse/ ekteskap for homofile.

Innlegget i Vårt Land konkluderer derfor slik: «Dersom denne argumentasjonen om menneskeverd vinner fram i kirken, er resultatet innlysende: Utstøtelse av alle som forvarer kirkens klassiske samlivsetikk.»

I Den katolske kirke har vi heldisvis ingen slik utviklking innenfor Kirken, men samfunnets stadig sterkere ensretting på dette områder må også vi kjempe med.

Trosmenigheter stagnerer

Det snakkes ofte om at de karismatiske menighetene rundt om i verden er de som vokser mest; bl.a. ble dette nevnt ved mine økumeniske studier i Roma i fjor. I den tredje verden ser dette utt til å stemme (så langt jeg vet), men jeg har ikke hatt inntrykket av at det samme skjer i Vesten, f.eks. i Norge.

I dag skriver Vårt Land noen som styrker denne siste antakelsen; Norges tov trosmenigheter har hatt en nedgang i medlemstallet:


2004 ser ut til å være det tallmessige høydepunktet. Etter den tid har pilene pekt sluttet å peke oppover, men trolig mistet menighetene sin største kraft for flere år siden, mener kirkevekstforsker Ommund Rolfsen.

Vårt Land har hentet inn medlemstall for de fire siste årene for 12 av de største trosmenighetene. Tallene fra fylkesmennene viser at menighetene mistet fem prosent av medlemmene fra 1. januar 2004 til 1. januar 2006. Nedgangen var større i Oslo Kristne Senter, som mistet 12 prosent av medlemmene disse to årene.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN I VÅRT LAND.

Skriftemålet – å bli kvitt “uønsket bagasje”

En mann hadde hørt at «katolikker gjør noe som hjelper dem til å bli kvitt uønsket bagasje som de sleper rundt på, og hjelper dem til å starte opp på nytt igjen».

Slik starter erkebiskop Donald Wuerl i Washington DC en flott artikkelen han har skrevet om skriftemålet, nå to uker før fastetida begynner. Her skriver han bl.a.:

Katekismen minner oss på at skriftemålets sakrament må sees i sammenheng med omvendelse. Jesus kaller til omvendelse. Dette kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!» (1427). And even if our conversion is ongoing and only partial, we are still subject to the effort that will some day reach completion. The Catechism points out that after he denied his Master three times Saint Peter’s conversion «bears witness» to Jesus’ infinite mercy (1429). (Les mer om skriftemålet i katekismen.)

The importance of the sacrament of Penance is that it really does restore and renew our baptismal holiness. A Catholic who has committed grave sin is obliged to ask forgiveness for it in this sacrament. Once we do this and receive sacramental absolution, we are restored again to holiness – to an innocence before God. So powerful is the grace of this sacrament that the Rite of Penance reminds us that «frequent and careful celebration of this sacrament is also very useful as a remedy for venial sins. This is not a mere ritual repetition or psychological exercise, but a serious striving to perfect the grace of baptism so that, as we bear in our body the death of Jesus Christ, his life may be seen in us ever more clearly».

LES HELE TEKSTEN TIL ERKEBISKOPEN HER – NB: en pdf-fil.

Den katolske kirke i vår moderne tid

Torben Riis skriver interessant i det danske Katolsk orientering om Da verden ble moderne, om hvordan verden og Kirken har kommet stadig mer på kollisjonskurs. Han åpner artikkelen slik:

Hvordan gikk det til at seksualmoralen ble lagt for hat? At disiplin og avholdenhet i seksuallivet ikke bare betraktes som en komisk fortidslevning, men som direkte skadelig, og at ordet ekteskap er blitt avløst av det mer moderne ”parforholdet.” Ja, hvorfor er avstanden mellom det Kirken lærer om seksualitet, ekteskap og prevensjon og moderne menneskers livsstil blitt stadig større?

Når mennesker utenfor Kirken forteller oss hva de finner tiltalende eller mindre tiltalende ved Den katolske kirke, vil uttalelsene typisk fordele seg etter dette mønster:

Vi liker ikke at:
* Kirken har et foreldet ekteskapssyn (hva skal det være godt for at man ikke kan skilles?)
* Kirken forbyr prevensjon og abort (har de ikke hørt om overbefolkning? – og er de ikke klar over, at folk i Afrika får AIDS hvis de ikke bruker kondom?)
* Prester og søstre skal leve i sølibat (det er da underlig og unaturlig)
* Kirken forbyr sex utenfor ekteskapet og diskriminerer folk med en annen seksuell orientering (og er det noen som retter seg etter det?).

Til gjengjeld liker vi godt:
* pavens julemesse i Peterskirken
* julekrybber, krusifikser o.l.
* stillheten og alle de levende lys i kirkene
* pilegrimsreiser
* at Kirken taler de fattiges sag
* at Kirken er imot dødsstraff og krig


LES HELE ARTIKKELEN HER
.

Forordet til pavens bok om Jesus

Pave Benedekts forord til boka om Jesus som skal utgis i vår er nå offentliggjort. Det har overskrifta «Min forståelse av Jeus person i Det nye testementet», er en nokså tydelig kritikk av miljøer innenfor moderne bibelvitenskp, og det begynner slik:

Jeg har skrevet denne boka om Jesus etter en lang indre reise. I min ungdom – i 30- og 40-åra – ble det utgitt mange fascinerende bøker om Jesus. Jeg husker nå navna på bare noen av forfatterne: Karl Adam, Romano Guardini, Franz Michel Willam, Giovanni Papini, Jean-Daniel Rops. I alle disse bøkene er Jesus omtalt slik han beskrives i evangeliene: Hvordan han levde på jorda, og hvordan han – selv om han var sant menneske – brakte Gud til menneskene, siden han var ett med Gud og Guds sønn. Slik ble Gud synlig, gjennom mennesket Jesus, og fra Gud kunne man se bildet av det rettferdige mennesket.

Beginning in the 1950’s, the situation changed. The rift between the “historical Jesus” and the “Christ of faith” became wider and wider; the one pulled away from the other before one’s very eyes. But what meaning can there be in faith in Jesus Christ, in Jesus the Son the of living God, if the man Jesus is so different from how the evangelists present Him, and from how the Church proclaims Him on the basis of the Gospels?
….. ….. ….. I felt the need to provide the readers with these indications of method because these determine the route of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament.

For my presentation of Jesus, this means above all that I trust the Gospels. Naturally, I take for granted what the Council and modern exegesis say about the literary genres, about the intention of various expressions, about the communitarian context of the Gospels and the fact that they speak within this living context. While accepting all this as much as possible, I wanted to make an effort to present the Jesus of the Gospels as the real Jesus, as the “historical Jesus” in the real sense of the expression.

I am convinced – and I hope that I can also make the reader aware of this – that this figure is much more logical, and from the historical point of view also more understandable, than the reconstructions we have had to confront in recent decades.

LES HELE FORORDET PÅ ENGELSK HER.

LES FORORDET PÅ TYSK HER.

Forholdet mellom tro og gjerninger

Førstkommende søndag KL 19.00 inviterer Katolsk Forum i St Svithun menighet til temakveld om ”Forholdet mellom tro og gjerninger i katolsk perspektiv”. Det blir et foredrag ved Ola Tjørhom om temaet, og tid til samtale etterpå.

Det blir interessant å høre hva den lærde Tjørhom vil si om dette viktige spørsmålet. Jeg regner med at han vil komme en hel inn på Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, som katolikker og protestanter sammen undertegnet i 1999. Jeg har hørt antydet fra Tjørhom (han er ofte å se i St. Svithun kirke) at det gjenstår en hel del uenighet mellom katolikker og protestanter i synet på tro og gjerninger. Jeg ser derfor fram til å høre hva han har å si.

For knapt fem år siden arbeidet jeg ganske mye med denne erklæringen om refferdiggjørelsen, og skrev en artikkel om den i Tidsskrift for Teologi og Kirke. ARTIKKELEN KAN LESES HER.

Paven om Jesu dåp og vår dåp

I dag kl 12 snakket pave Benedikt om festen for Herrens dåp før ha ba angelus-bønnen på Petersplassen. Like før hadde paven (som bildet viser) døpt flere barn i det Sixtinske kapell.

I sin tale nevnte paven at den apostloliske/katolske forkynnelsen alltid hadde sett på Jesu dåp som en viktig handling, både som et uttrykk for det trinitariske mysterium, og som en profeti på Jesus blod-dåp på korset – og som et symbol på alle Frelserens sakramentale handlinger.

Deretter tok paven opp forholdet mellom vår dåp og Jesu dåp. Han sa: “In the Jordan the heavens opened (cfr Lk 3:21) to indicate that the Saviour had opened for us the way to salvation and we can walk down it precisely thanks to the new birth ‘of water and Spirit’ (Jn 3:5) that comes about in Baptism. In this, we are inserted in the mystical Body of Christ that is the Church, we die and resurrect with Him, we are covered by Him”. A responsibility and a commitment are born of this union with Christ: “ ‘listening’ to Jesus, that is, believing in Him and following him in docile manner and doing his will. It is in this way that each of us can tend towards holiness, an aim that, as the Second Vatican Council recalled, constitutes the vocation of all who are baptized.”

Jesu hellige navn, eller høytid for Maria?

3. januar har Den katolske kirke nå en (valgfri) minnedag for Jesu hellige navn, og på www.katolsk.no kan vi lese om denne dagen: «Vi ærer Jesu hellige Navn fordi det minner oss om alle velsignelsene vi får gjennom vår Frelser. For å takke for disse velsignelsene ærer vi Det hellige Navn, på samme måte som vi ærer Kristi lidelse ved å ære hans Kors.»

Jeg leste for et par siden en diskusjon om hvor lurt det var å flytte denne dagen fra 1. januar, og også forandre navnet/ fokus fra Jesu omskjærelse til Jesu navn. Her ligger det dypere teologiske argumenter under, bl.a. er Jesu omskjærelse knyttet til Hans dåp – en fest vi feirer førstkommende søndag.

I alle tilfeller passer det seg å feire også Jomfru Maria i forbindelse med julen, noe som mange kirker har gjort i lang tid, men å feire henne 1. januar er ganske nytt. Vi leser om dette også på www.katolsk.no:

Høytiden for Guds hellige mor Maria, som siden 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, ble trolig lagt til denne dagen på grunn av innflytelsen fra den bysantinske kirken, som feirer synapsen for den hellige Theotókos (eg. «Gud-føderske») den 26. desember. Dette er i samsvar med den østlige praksis med å feire den sekundære personen dagen etter hovedpersonen, i dette tilfelle Kristi fødsel. Den koptiske kirken feirer denne dagen den 16. januar, men i vest ble festen så tidlig som på 400-tallet feiret på søndag før jul, selv om den i Frankrike ble feiret den 18. januar og i Spania den 18. desember.

Den karismatiske eksplosjonen

Jeg har lenget grublet over og studert den karismatiske bevegelsen, som på en måte er sterk (spesielt i den tredje verden), samt har en viss kraft og inderlighet som vi kristne trenger, men som på den andre side skaper mange problemer, både teologisk pg praktisk (slik jeg selv ser det). I den siste av sine ekstra mega-trender, som jeg tok fram sist uke, skriver John Allen om dette:

As several readers pointed out, any list of Catholic mega-trends that overlooks the astonishing growth of Pentecostal and Evangelical forms of Christianity worldwide cannot be complete. A recent study by the Pew Forum on Religion and Public Life offers a comprehensive run-down of the numbers. According to the Pew research, today there are an estimated 500 million “revivalists” in the world, including members of stand-alone Pentecostal and Evangelical denominations as well as charismatics within established denominations. Revivalists now represent one-quarter of the total Christian population of two billion, compared with just 6 percent of the Christian total 30 years ago. The “Pentecostal wave” is the world’s fastest-growing religious movement, making especially strong inroads in the global South. At one level, this mega-trend means that Catholicism will be increasingly pushed in a charismatic direction, towards greater openness to the miraculous, the experience of healings and exorcisms, a more literal reading of Scripture, and more spontaneous styles of liturgical expression. In Brazil alone, the world’s largest Catholic country, almost half of the population describes itself as “charismatic,” with profound consequences for how the faith is taught, preached, and lived. At another level, the “Pentecostal wave” also creates new competition for Catholicism, given that a hefty percentage of the revivalists are defectors from the Catholic church. To take one example, a study commissioned in the late 1990s by CELAM, the Latin American Catholic bishops’ conference, found that 8,000 Latin Americans were deserting the Catholic church for Evangelical Protestantism every day. Among other things, this competition for souls promises to reshape the ecumenical conversation; in 1992, John Paul II used the phrase “ravenous wolves” to refer to Pentecostal and Evangelical “sects” in Latin America, a more aggressive language that hints at a shift from détente to apologetics in inter-Christian relations. In whatever fashion Catholicism chooses to approach the revivalists, including the growing number within its own fold, they are an unavoidable feature of the religious landscape.

Sekulariseringen som problem for den kristne tro

Hva er den største trusselen mot kristendommens plass i samfunnet, Islam eller sekulariseringen? I sin liste over mega-trender hadde John Allen skrevet om Islam, men etter at han fikk respons fra lesere, skrev han følgende:

In describing the rise of Islam, especially its more radical currents, I wrote last week that in some ways it represents the “chief ideological rival” of the Catholic church. Several readers took issue with that formula, some out of sensitivity to Muslims, but others because they believe there’s a greater ideological foe: Western secularism, especially in Europe. Many pointed to the “ecclesiastical winter” of contemporary Europe as a mega-trend. While sociologist Fr. Andrew Greeley has documented that “de-Christianization” has not gripped Europe uniformly, nevertheless the indicators in many places are striking.

In the Netherlands, the proportion of the population with no religious affiliation has gone from 23 percent to 59 percent in a single generation, prompting Greeley to observe that “the Dutch may have become a pagan people almost overnight.” In a similar vein, vocations to the priesthood and religious life have plummeted. .. The church has scant influence in public life, as symbolized by the unwillingness of the European Union so much as to mention God in the preamble to its draft constitutional document. There’s also the rise of an increasingly pugnacious form of atheism, evidenced most recently by Richard Dawkins’ book, The God Delusion, often premised on appeals to science. All this represents a serious challenge to the church in the West, and perceptions of such a crisis were at least partly responsible for the election of Joseph Ratzinger to the papacy. Diagnosis, however, is easier than cure. There will continue to be strong debate as to whether the solution is to “modernize” the church, bringing it more into line with contemporary secular expectations — or to reinforce its traditional identity, on the grounds that secularism poses a crisis not of structures or teachings, but of nerve.

Den trådløse verden

En gang for lenge siden hadde presteskapet nesten monopol på forkynnelse, katekese, trosformidling, katolsk undervisning osv. I den sjette av sine mega-trender skriver John Allen videre om dette punktet:

That monopoly has been eroded over the centuries by the invention of the printing press, the rise of a free press in the West, the emergence of theologically sophisticated laity, the spread of independent broadcast outlets, and a host of other factors. Today, anyone who can find their way to a Starbucks with a laptop can be their own publisher. The blogosphere is full of Catholic offerings. … The Catholic conversation is a wide-open marketplace, and if bishops want to make themselves heard, it has to be by dint of their message rather than their office.

På jakt etter en katolsk identitet

Vi merker mange steder i dag at katolikker leter etter en tydeligere identitet, vi ser dette både innenfor liturgi og katolsk undervisning, fra ordenslivet til katolikkers deltakelse i politisk arbeid. Dette skriver John Allen i beskrivelsen av den andre av sine mega-trender:

Another major force is the relentless press for a stronger sense of Catholic identity, an impulse felt in virtually every area, from liturgy to education, from religious orders to the church’s engagement with secular politics. In his famous homily 24 hours before his election as pope, then-Cardinal Joseph Ratzinger laid out what he saw as the central challenge facing the church: a «dictatorship of relativism,» meaning the rejection of objective truth. Like John Paul II before him, Benedict is keenly concerned that Catholics do not assimilate to this broader secular mentality. As the practical translation of this imperative, the church has seen a growing emphasis over the last 25 years on what sociologists call the «politics of identity» — efforts to reinforce distinctively Roman Catholic language, practices and belief systems, our markers of difference in a rapidly homogenizing world. The emphasis on identity cuts across debates large and small, from whether theologians should have a mandatum from a bishop certifying their orthodoxy, to whether lay people should be allowed to purify the sacred vessels after Mass.

Tyngdepunktet flyttes fra nord til sør

Det er svært tydelig at Den katolske kirkes (og andre kirkers) senter har flyttet seg fra nord til sør i løpet av de siste hundre årene, og denne utviklingen kommer til å fortsette. I den første av sine mega-trender skriver John Allen om dette:

In 1900, there were 459 million Catholics in the world, 392 million of whom lived in Europe and North America. Christianity 100 years ago remained an overwhelmingly white, first world phenomenon. By 2000, there were 1.1 billion Catholics, with just 380 million in Europe and North America, and the rest, 720 million, in the global South. Africa alone went from 1.9 million Catholics in 1900 to 130 million in 2000, a growth rate of almost 7,000 percent. This is the most rapid and sweeping demographic transformation of Catholicism in its 2,000 year history. Sao Paolo, Jakarta and Nairobi will become what Leuven, Milan and Paris were in the Counter Reformation period, meaning major centers of pastoral and intellectual energy. Different experiences and priorities will set the Catholic agenda as leaders from Africa, Asia and Latin America rise through the system, reshaping the texture of church life.

Flere trender som forandrer Den katolske kirke

Svært mange mennesker skrev inn til John Allen og kommenterte hans 10 mega-trender, som han mener (deskriptivt sett) kommer til å forme Den katolske kirke i årene framover. Jeg skrev nylig om dette på min blog HER.

Noen var enige med ham, andre ikke, og de som skrev hadde svært ulike ting på hjertet. Allen gikk gjennom alle kommentarene, og da han hadde slått like forslag sammen, ble det 48 atskilte saker, som han igjen kokte ned til fem nye mega-trender, som han altså ikke hadde hatt med i den første listen. Her er de nye fem:

En: Kvinnenes plass i Kirken
To: Sekulariseringens problem
Tre: Kina
Fire: Den ‘grønne’ kirken
Fem: Den karismatiske eksplosjonen

LES HELE DET NYE INNLEGGET HER.

Ti mega-trender som forandrer Den katolske kirke

John Allen skrev rett før jul en artikkel om ti mega-trender som han mener er i ferd med å snu Den katolsk kirke opp-ned. I alle fall, sier han, i forhold til de viktigste utviklingstrendene som har dominert Kirken siden Vatikankonsilet for over 40 år siden.

Med «mega-trender» mener han impulser som former katolsk tenkning og liv over hele verden. Her har jeg oversatt hans 10 trender til norsk, men LES GJERNE HELE HANS ARTIKKEL HER (ca 9000 har lest den før deg).

En: Sentrum flyttes fra nord til sør
To: Jakt etter katolsk indentitet
Tre: Islams frammarsj
Fire: “Bevegelsene”
Fem: Den biotekniske revolusjonen
Seks: Den trådløse verden
Sju: Wojtyla-revolusjonen
Åtte: Globalisering
Ni: Polarisering innen Kirken og de misfornøyde
Ti: Sex-skandalene

Sentrum i pave Benedikts forkynnelse

Kardinal Ruini er pavens vikar i bispedømmet Roma, og han snakket sist uke til mange prester i Roma om sentrum i pave Benedikts forkynnelse.

Dette sentrumet er «spørsmålet om sannheten i den kristne tro», eller med andre ord «hvordan kan vi presentere frelsen i Jesus Kristus til vår tids mennesker.”

Utgangspunktet er den radikale krisen som kristendommen befinner seg i i dag, spesielt i Europa; der kristendommen ikke lenger oppfattes som den «sanne religionen».

What has separated the faith from the truth has been both the changes that have taken place in thinking and in science, and those who have weakened Christianity itself.

But Benedict XVI, on the other hand, wants to reunite reason and freedom with Christianity – and with this, to illuminate the “strange shadow” in which modern man lives, who in addition to losing God has also lost the awareness of good and evil.

But Ruini emphasizes that the pope does this “in a way that is not at all rationalistic.” The heart of Benedict XVI’s preaching is, in fact, Jesus.

LES HELE STYKKET HER
.

Etter Hallesby – hvordan kan man snakke om fortapelsen?

I forbindelse med diskusjon den siste uken om Hallesbys ‘Helvetspreken’ fra 1953, har man diskutert (også på denne bloggen) hvordan man rett skal snakke om dette vanskelige punktet i den kristne tro. Noen kristne vil si at Hallesby var altfor skarp, andre sier at vel var tydelig (og ikke lite dristig), men at den massive kritikken av ham (som har vedvart i 50 år) ikke var rettferdig.

Også i Den katolsk kirke er fortapelsens mulighet blitt debattert en hel del, og også hos oss var det noen tiår flere kulturåpne og nokså liberale katolikker som mer eller mindre avskaffet muligheten for at noen kunne gå fortapt. Nå er det likevel ikke disse gruppene som avgjør Kirkens lære, og Den katolske kirkes katekisme sier bl.a. følgende om emnet:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse. .. Fordi vi verken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert. …

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. ..

LES MER I DEN KATOLSKE KIRKE KATEKISME OM DETTE.

Helt konkret om gifte prester

Dwight Longenecker er tidligere anglikansk prest og skal ordineres til katolsk prest 14. desember. Han er gift med flere (små) barn og kommer med noen interessante tanker om gifte prester nå rett før sin ordinasjon. Han skriver:

Siden jeg var en gift anglikansk prest da jeg ble katolikk, kan Kirken gi meg en dispensasjon fra sølibatsløftet, siden sølibatskravet er en av Kirkens disiplinære regler og ikke en læresetning. Når en tidligere protestantisk prest kan bli ordinert selv om han er gift, forandrer Roma da sine regler om sølibatet? Nei, disse få unntakene bekrefter heller regelen. Og de av oss som får slik «spesialbehandling» arbeider heller ikke for at prester kan gifte seg eller for at Kirken skal ordinere gifte menn. Tradisjonen med sølibatære prester er normen i Den romersk katolske kirken og ingen av oss arbeider for å forandre denne regelen.

Likevel skaper disse gifte prestene som unntakene har gitt oss (samt gifte prester i forskjellige unerte kirker) noen interessante spørsmål. Dette er spørsmål som jeg når står foran rett før jeg skal ordineres til prest, gift og med flere barn. Det er både praktisk, teologiske og åndelige spørsmål.

LES MER I LONGENECKERs ARTIKKEL – eller LES I HANS BLOG.

Paven skriver bok om Jesus

For knapt en uke siden ble det kjent at pave Benedikt nettopp er ferdig med den først av to bøker han ønsker å skrive om Jesus – om Jesu liv og virke, om Jesus i Det nye Testamente. Den første boken (på nesten 300 sider) handler om Jesu liv fram til Forklarelsen på fjellet, og så langt har jeg notert meg allert mest, at selv om paven refererer til moderne bibelforskning – som i stadig større grad (mer enn da jeg var student for 25 år siden) skiller skarpt mellom ‘den historiske Jesus’ og Jesus i Det nye testamente – så går han ikke med på denne forståelsen, denne kritikken, og aksepterer selv evengeliene slik de faktisk er skrevet.

Boken er skrevet på tysk, og man regner med at den vil være oversatt til flere språk før utgivelsen, som er beregnet til våren 2007. Deler av Benedikts forord er oversatt til engelsk og følger her:

I have felt the need to give readers these indications of a methodological character so that they can determine the path of my interpretation of the figure of Jesus in the New Testament. With reference to my interpretation of Jesus, this means first of all that I trust the Gospels. Of course I take as a given all that the Council and modern exegesis say about the literary genres, the intention of their affirmations, on the communal context of the Gospels and its words in this living context. Accepting all this in the measure that was possible to me, I wished to present the Jesus of the Gospels as the true Jesus, as the «historical Jesus» in the true sense of the expression.

Paven om moralspørsmål

Pave Benedikt har nylig snakket med biskoper fra Sveits og Tyskland, og i sine budskap til dem har han lagt vekt på etiske spørsmål. Han sier at han har tenkt mye over disse spørsmålene og at hans overbevisning er at det i dag er «to typer moral».


Peace, justice, and the defense of nature are the object of what is almost a new religion, regardless of the proposed solutions, which according to the pope “are often very one-sided and are not always credible.”

But on life and the family, there is a large following for an “antimorality” contrary to the morality proposed by the Church. Benedict XVI’s response is that it is necessary “to reconnect these two parts of morality, and make it clear that they must be inseparably united.”

In fact, “it is only if human life is respected from conception to death that the ethics of peace is also possible and credible.”

LES MER OM PAVEN OG MORALSPØRSMÅL HOS WWW.CHIESA.

Skroll til toppen