Teologi

Det er viktig å delta i Kirkens liturgier

Teologi /

Som siste utdrag fra p. Arnfinn Harams artikkel om «Påskefeiringen og kirkens liturgi» tar jeg med en ganske tydelig påpekning av hva som er viktig for katolikker (og andre kristne). Han skriver det spesielt om den stille uke/ påsken, men det samme gjelder også for messefeiringen hver søndag.

Det er ikke mulig å leve som katolsk kristen i dag dersom vi uteblir fra kirken i Den stille uke og påsken. Hele summen av vår tro og vårt liv ligger der. I messen, i søndagsfeiringen og i selve påskehøytiden finner vi selve «troens mysterium» (1 Kor 11,26; 1 Tim 3,16). Vi skal feire dette slik at hele vårt liv blir en messe, en søndagsfeiring, en påske. Vi skal «rense ut den gamle surdeigen» fra livet vårt og bli «usyret brød», påskebrød, uten uoppgjorte synder som ligger og gjærer og hever seg (1 Kor 5, 6f). Ja, hele den kristnes liv er et påskemysterium; det er å kjenne «samfunnet med Hans lidelser og kraften av Hans oppstandelse». Da kan vi «glemme» det «Egypt» som vi alle sliter med å legge bak oss og «strekke oss ut» etter «det som ligger foran», det lovede land som er vår arv og vårt mål (Fil 3,12f). Som er livet selv.

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Hva inneholder St Olav tidsskrift?

Teologi /

Jeg postet i går en kort artikkel fra siste nummer av St Olav tidsskrift. Her vil jeg bare vise til hva siste nummer av tidsskriftet (som jeg de siste pardagene har lest med interesse) inneholder. Etter at den nye redaktøren begynt i fjor høst, har de ønsket å få opp nettsider for tidsskriftet, men så langt har de ikke kommet ennå. Så langt inneholder nettsiden svært lite – men nok til å bestille et abonnement. (!)

Innhold St Olav tidsskrift. Nr: 3 – 2007. Årgang 119

Opplysningstidens nye advokater – kristne? v/ redaktøren

Å se menneskets begrensninger. Erkjennelse, sannhet og vitenskap hos Thomas av Aquino. Av Henning Laugerud

Er den kristne tro en verdensanskuelse? Noen tanker rundt Rudolf Bultmanns forståelse av den kristne tro i en antikk kontekst. Av Henrik Holm

Ekteskapet – institusjon med fremtid? Av Ulrik Sverdrup-Thygeson

Nytt konfesjonelt landskap i Europa en berikelse. (om Romania og Bulgaria)

Teologi og dyr – hva har de to med hverandre å gjøre? Av p. Aage Hauken o.p.

Bokanmeldelse: Korstogene. Av Eivor Oftestad.

Bokanmeldelse: To helgenbiografier. (MorTeresa og Padre Pio) Av Sigurd Hareide

Alvorlig talt: Karakterdannelse. Av Janne Haaland Matlary

Katarina av Siena. Veien til omvendelse (dikt)

Jürgen Habermas svarer på Pavens forelesning i Regensburg

Debatt: sann menneskelighet. Av p. Arne Marco Kirsebom SS.CC.

Blikk på tiden: Immanuel Kant – en veiviser? Ja! v/ redaktøren

Fra en artikkel i St Olav tidsskrift

Teologi /

”Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft.” Dette står i siste nummer av St Olav – Katolsk tidsskrift for religion og kultur. Artikkelen er skrevet av (den nye) redaktøren Henrik Holm og inneholder dette:

Jürgen Habermas svarer på pavens forelesning i Regensburg

Det har den kjente filosofen gjort i en artikkel som ble offentliggjort i «Neue Züricher Zeitung» (10.02.07) med tittelen: «En bevissthet av det som mangler. Over tro og kunnskap og den moderne fornufts defaitisme». Habermas synes Paven er svært modernitetskritisk i sin gjennomgang av den europeiske åndshistorien. Paven gjorde det ved å skille mellom tre etapper i avhelleniseringsprosessen som lot syntesen mellom fornuft og tro gå i stykker (se St. Olav 11/12 2006). Det fører til at han etter Habermas’ mening glemmer polariseringen mellom troen og fornuften som førte til det sekulære fornuftbegrepet vi i dag opererer med: det er et fornuftbegrep som ikke bare kan forstås som dekadens (slik han mener Benedikt XVI gjør), men som en begrunnelse av vår frihet – og demokratiforståelse.

Habermas er av den mening at Paven går tilbake til mottoet ‘jeg tror for å forstå» (credo ut intelligam), et motto hvor det etter hans mening er umulig at fornuften kan tre inn i en kritisk distanse til troen. Den sekulære fornuften som troende, ikke-troende og annerledes-troende har til felles blir dermed glemt. Habermas hadde ønsket at Paven heller hadde prøvd å forsone troen med den sekulære oppfatningen av fornuften istedenfor å gå tilbake til middelalderens store teologer som Augustin og Thomas Aquinas.

Men Habermas gir også Paven rett i mye: Man bør rydde opp i den «vitenskapstroende naturalisme» som hersker i dag. Fornuften trenger overrasjonale rammer som kan gi mening, vise en vei og som binder samfunnet til rettferdighet og moral. Begge er enige i at motivet bak beskjeftigelsen med forholdet mellom tro og fornuft er å «mobilisere den moderne fornuft mot defaitismen som brummer i den». Defaitisme er en holdning som har mistet troen på seier, og som er sterkt preget av mismot og pessimisme. Ordet har sin opprinnelse i krigsterminologien.

Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft. Denne dialogen må ha følgende forutsetninger: «Den religiøse siden må anerkjenne autoriteten til den naturlige fornuft [ … … ] og den sekulære fornuften får ikke lov til å gjøre seg om til dommer over trossannheter også når den som resultat bare kan akseptere det den selv kan oversette i sin egen og i prinsippet allmenn tilgjengelige diskurs».

I løpet av våren vil St. Olav komme med en fordypende artikkel som vil gå nærmere inn på den spennende diskursen mellom Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI om forholdet mellom tro og fornuft.

Les mer om St Olav tidsskrift.

Hva lærer Den katolske kirke om helvete?

Katolsk, Teologi /

Til oppslagene om hva pave Benedikt skal ha sagt (mye av det har han ikke sagt) om helvete sist søndag (les om det på min blog), kan det være nyttig å lese hva Den katolske kirkes katekisme sier om helvete:

1033. Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: «Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg» (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte. Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket «helvete».

1034. Jesus taler ofte om «gehenna» hvor «ilden aldri går ut», som er gjort i stand for dem som inntil enden nekter å tro og omvende seg, og hvor både legemet og sjelen går til grunne. Jesus forkynner i alvorstunge ordelag at Han «skal sende sine engler ut for å luke vekk fra hans rike alle dem som handler urett (…) og kaste dem i den brennende ovn» (Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild!» (Matt 25, 41.)

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, «den evige ild». Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14):

Men fordi vi hverken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert.1646

1037. Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet; for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes daglige bønner bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som «ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme til omvendelse» (2 Pet 3, 9):

Herre, ta nådig imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.

HELE DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME KAN LESES HER.

Kristendom og ateisme

Teologi /

«På siste del av 1900-tallet ble det svenske samfunnet preket av massiv mangel på interesse for religion. … spesielt kulturarbeidere og intellektuelle ble vant med å snakke om religiøs tro på en nedlatende måte – om man da ikke valgte å tie den i hjel. Sekulariseringen var på god vei og snart skulle ingen bry seg om slike rester fra en førmoderne tidsepoke. Men utviklingen gikk videre og i dag ser vi hvor grundig man tok feil. Til og med i Sverige påminnes vi nå daglig gjennom massemediene hvordan religionen fortsetter å prege menneskenes liv, på godt og vondt.»

Dette skriver det katoslke tidsskriftet Signum i sitt siste nummer, og de fortsetter: Det ointresse för religion som länge var dominerande i vårt land har numera ersatts av intresse och nyfikenhet, men också av misstro och avståndstagande. Parallellt med ett ökat intresse för andliga frågor har också det programmatiska motståndet mot religiös tro vuxit sig starkare. Klimatet har blivit mera polariserat när det gäller dessa frågor och under de senaste åren har religionen allt oftare ifrågasatts i den offentliga debatten. …

Men också de kristna finner sig allt mer ifrågasatta. Från att ha varit en självklar del av den svenska kulturen framställs kristendomen numera ofta som en avvikande åskådning, ibland som rent av farlig. Grundorsaken till detta är säkerligen den kristna trons vikande ställning bland befolkningen i stort. …

… Den förenklade, svartvita uppdelningen i ”ateister” och ”troende” gör inte alls rättvisa åt ett så mångfasetterat fenomen som religion. Om detta skrevs en insiktsfull debattartikel i Svenska Dagbladet den 30/12 av Åke Wennman, ateist, och Ted Harris, präst i Svenska kyrkan. Artikeln påminde också om den förpliktelse som den nya ateistiska rörelsens självbeteckning innebär: den som kallar sig humanist bör ha förståelse för det mänskliga livet i dess väldiga variationsrikedom, och bara i en hållning av tolerans kan man nå den försoning som världen av i dag behöver så väl. …

Den religiösa tron är sedan årtusenden en kulturskapande kraft i mänskliga samhällen världen över. Ateismen har ännu långt kvar till dess att den visat sig ha kunnat skapa människovärdiga samhällen. Hittills har ateismen varit ett massfenomen endast när den påtvingats folk av diktatorer. Den religiösa tron har å sin sida kunnat inspirera till samhällsbyggen och kulturyttringar under årtusenden, den har gett inspiration och vägledning åt otaliga människor världen över, den har lagt grunden för moraliska värden och har kunnat ge en mening åt det mänskliga livet också inför den oundvikliga dödens gräns. Är ateismen verkligen i stånd att hantera alla dessa aspekter av det mänskliga livet? Nog vore det önskvärt med en seriös dialog kring den frågan.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

En bok jeg bør lese

Teologi /


Jeg besøkte søndag ettermiddag min studiekamerat Torkild Masvie, som jeg sist så i Jerusalem for 15 år siden. Det var et hyggelig møte, der vi bl.a. snakket om det arbeidet Torkild hadde drevet på Caspari-senteret i Jerusalem. Han fortalte at Oskar Skarsaune har begynt på en viktig bokserie om forholdet mellom den kristen kirken og jødene – bøker som jeg skal prøve å få tak i så snart som mulig.

Boken «In the Shadow of the Temple» ble utgitt i 2002 og neste bok «Jewish Believers in Jesus: The Early Centuries» er klar i juni i år. Begge kan kjøpes på Amazon.

Forøvrig har Torkild startet et svært så dristig prosjekt i Oslo ved å stifte «Den lutherske kirke i Norge», også kalt Messiaskirken.

Pave Benedikts syn på Jesus Kristus

Teologi /

Vil pave Benedikt gi ut nye retningslinjer for messefeirngen i Den Katolske kirke? Ryktene om at dette snart skal skje er visst hetere enn noen gang. På bloggen Open Book er det en interessant analyse av hvorfor paven er så interessert i liturgien; det kommer av hans kjærlighet til Kristus – som altså også gir seg slike konkrete utslag. (Jeg har selv uthevet noen setninger i sitatet under.)

This is such a crucial moment, I think, for Benedict. Some folks scoff at my interest in the writings and words of Pope Benedict, but I do come by it honestly, I think. I was fairly unacquainted with him before his election, was brought up short, in a good way, by the homily he gave at his installation Mass, in which he went through the symbols with which he was being vested (the pallium, etc) and explained each one in this amazingly clear, pastoral and rich way. «There’s a teacher,» I thought.

What my husband says all the time is that the striking thing to him about Benedict is not just his understanding of theology and so one, but that he gets the problems. He understands what the core issues are, and not in any abstract way. He understands modern alienation, the temptation of secularization and relativism, as well as the very ordinary and constant problems Christians have as we attempt to live out our faith every day.

And for him, the answer is Christ. A recent editorial in the NCR(egister) lays it out: The Key to Benedict – which is not, as some would have you believe, nostalgia, a desire to «roll back» Vatican II, authoritarianism, control, or anything like that:

Pope Benedict, also, is simply and deeply devoted to the person of Christ, in all of his clarity and depth.

When secular newspapers write about Pope Benedict’s new post-synodal apostolic exhoratation Sacramentum Caritatis (The Sacrament of Charity), they say things like “Pope Refuses to Yield” or “Benedict Loves Latin” as if the Holy Father were merely imposing his personal preferences on the Church. HVIS DU HAR TID: …

Pave Benedikts syn på Jesus KristusLes mer »

Den katolske katekismen om homofili

Teologi /

Den katolske kirkes katekisme har tre paragrafer om homofili, og disse har følgende hovedbudskap: 1) homoseksuelle handlinger kan ikke under noen omstendighet godkjennes, og 2) alle utslag av urettferdig diskriminering mot menensker med homoseksuelle tendenser skal unngås. Her er selve teksten i katekismen:

2357. Homoseksualitet betegner forhold mellom menn eller kvinner som føler seksuell tiltrekning, utelukkende eller altoverveiende, mot personer av samme kjønn. Den gir seg meget forskjellige utslag, betinget av tid og kultur. Det psykiske opphav til den er fremdeles i stor grad uoppklart. Med støtte i Den Hellige Skrift, som fremstiller dem som alvorlige utskeielser, har Tradisjonen alltid hevdet at «homoseksuelle handlinger er i seg selv tøylesløse». De strider mot naturloven. De utelukker den seksuelle handling fra å gi liv. De utgår ikke fra en sann følelsesmessig og seksuelt gjensidig utfyllelse. De kan ikke under noen omstendighet godkjennes.

2358. Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. Slike personer er kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, og dersom de er kristne, til å forene de vanskeligheter de kan møte i livet på grunn av sin legning, med Herrens korsoffer.

2359. Homoseksuelle mennesker er kalt til kyskhet. Ved selvbeherskelsens dyd, som virker oppdragende på den indre frihet, undertiden også støttet av et uegennyttig vennskap, ved bønn og sakramental nåde, kan og skal de gradvis og helhjertet nærme seg kristen fullkommenhet.

Nattverden er kilden til kristen glede

Katolsk, Teologi /

«Kilden til kristen glede er eukaristien, som gir kristne til alle tider den dype gleden som er fred og kjærlighet, og som har sine røtter i fellesskapet med Gud og med våre medtroende», sa paven på Petersplassen søndag. Og han sa videre:

Last Tuesday the postsynodal apostolic exhortation «Sacramentum Caritatis» was presented. This document has as its theme the Eucharist as source and summit of the life and mission of the Church. I elaborated this theme, gathering the fruits of the 11th General Assembly of the Synod of Bishops that took place in the Vatican in October 2005.

I plan to return to such an important text but at the moment I would like to underline that it is an expression of the faith of the universal Church in the eucharistic mystery, and that it places itself in continuity with the Second Vatican Council and the magisterium of my venerated predecessors, Paul VI and John Paul II.

In this document I wanted, among other things, to highlight its connection with the encyclical «Deus Caritas Est»: That is why I chose «Sacramentum Caritatis» as the title, retrieving St. Thomas Aquinas’ beautiful definition of the Eucharist, «sacrament of charity.»

Yes, in the Eucharist, Christ wanted to give to us his love, which led him to offer his life for us on the cross.

LES VIDERE HER.

En kristen kan ikke leve uten nattverden

Teologi /

Nettstedet WWW.CHIESA skriver om dokumentet “Sacramentum Caritatis”, og har som overskrift: Alle i kirken om søndagen og En kristen kan ikke leve uten nattverden. Benedict XVI writes. In the Eucarist, “the Lord truly becomes food for us, to satisfy our hunger for truth and freedom.”With the duty that stems from this, and in the political realm as well: to give “public witness to our faith”.

Dokumentet er skrevet etter bispesynoden om nattverden, men er like omfattende og bearbeidet fra pavens egen hånd som en encyklika: And it has a lot in common with pope Joseph Ratzinger’s encyclical “Deus Caritas Est,” beginning with the key word in each title. Benedict XVI himself writes in the introduction, “I wish to set the present exhortation alongside my first encyclical letter, Deus Caritas Est.”

“Sacramentum Caritatis” should therefore be read in its entirety. Because on the one hand it summarizes the index of topics discussed at the synod, but on the other it bears the unifying mark of Benedict XVI’s vision, a vision in which “the eucharistic celebration appears in all its power as the source and summit of the Church’s life.”

Les hele stykket i www.Chiesa her.

Hvordan skal vi forstå Jesus Kristus?

Teologi /

Denne uka har Vatikanet ‘displinert’ en teolog, jesuitten Jon Sobrino, som tidligere var en kjent frigjøringsteolog, men nå har fått problemer pga uttalelser om kristologien, om hvordan Kristus skal forstås.

John Allen skriver om hvorfor Vatikanet har reagert på denne teologens uttalser om Kristus: The Vatican’s core theological concern is that, in the name of cultural and religious pluralism, traditional doctrines about Christ as the Son of God and Savior of the World gradually will be drained of their content. Theologians may continue to use the old vocabulary, but what they mean by it will mutate, and over time the Second Person of the Trinity will be replaced with a merely human Jesus analogous to other great religious founders and prophets.

Pave Benedikt har tidligere erklært kamp mot relativismens diktatur og ved tidligere anledninger uttalt: In a 1996 address in Mexico City, then-Cardinal Joseph Ratzinger identified the struggle against the pluralist theology of religion as the central challenge for Catholicism today, taking «the place occupied by the theology of liberation in the preceding decade.» Moreover, Ratzinger warned, it would be in debates over Christology where the battle lines would be drawn.

At a 2002 Congress on Christology in Spain, Ratzinger again emphasized the need to accent Christ’s singularity. «Christ is totally different from all the founders of other religions, and he cannot be reduced to a Buddha, a Socrates or a Confucius,» he said. «He is really the bridge between heaven and earth, the light of truth who has appeared to us.»

LES MER OM DETTE HER OG HER.

Å vise kjærlighet og sannhet samtidig

Teologi /

I forbindelse med en sak jeg nevnte i går – at jeg var sjokkert over at så mange prester ser ut til å ha forlatt sentrale kristne etiske standpunkter – fikk jeg bl.a. følgende respons: «Det kan sjå ut som at du meiner at å møte alle med same respekt ikkje er vanleg kristen etikk? » Denne responsen kom nok fordi de aktuelle prestene hadde skrevet til biskop Kvarme: «vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Jeg tenkte da på en person som påvirket meg ganske mye for 20-30 år siden, som skrev om den vanskelige kunsten å holde fast på kjærlighet og sannhet samtidig:
«I oss selv kan vi legge vekt på renhet uten kjærlighet, eller kjærlighet uten renhet, men aldri begge deler samtidig. For å kunne gjøre det, må vi hvert øyeblikk leve i Kristi tilgivelse og den Hellige Ånds kraft. Uten det blir vektleggingen på at kirken skal være ren noe hardt, stolt og lovisk, og kjærligheten blir ingenting annet enn kompromiss. Bare dersom vi er åndsfylte mennesker, kan vi samtidig vise både Guds hellighet og hans kjærlighet. Vi gjør det aldri perfekt, men vi må be Herren om hjelp til å gjøre det iallfall til en viss grad. Dersom vi ikke kan vise begge disse sidene ved Gud, vil ingen få se hvor stor han er. De vil bare se en karikatur av Gud og hans navn vil bli spottet.»

Den aktuelle mannen heter Francis Schaeffer, han startet og ledet i mange år et kristent teologisk/filosofisk studesenter i Sveits, som heter L’Abri. Han skrev sin siste bok i 1984, som jeg oversatte til norsk i 1985 og fikk utgitt i 1986 under navnet «Skjebnetime». Der beskriver han som han ser er i ferd med å skje med (de protestantiske) kirkene mht læreoppløsning. Han skriver også om hvordan man skal praktisere sannheten i dette kapitlet.

Flere ting har forandret seg i mitt liv siden 1986; bl.a. er jeg blitt katolikk og indentifiserer meg ikke så veldig mye med den evangelikale (dvs. konservative/protestantiske) kristendomsforståelsen som Schaeffer står for. Likevel er det mange ting i boka som opptok meg meg for over 20 år siden som fortsatt er viktige, derfor har jeg gjort oversettelsen tilgjengelig på internett her.

I Assisi

Generelt, Teologi /

Bilde av Assisi

Min kone og jeg besøkte Assisi for akkurat et år siden, og jeg skrev den gang: «En flott tur, både naturmessig, kunstnerisk og åndelig. Byen ligger nydelig til på en høyde over slettelandskapet i Umbria, og under spaserturen fra jernbanestasjonen og opp til selve gamle Assisi så vi hele tiden den store borgen, Rocca Maggiore, samt flere av de store kirkene komme stadig nærmere – som vi ser på bildet.»

Egentlig passet det veldig godt å være i Assisi i fastetida – og vi var også i søndagsmesse i Santa Chiara mens vi var der – for historien om Frans og Klara er en dramatisk og inspirerende fortelling om omvendelse; omvendelse fra et liv i sus og dus til et liv i fattigdom og oppofrelse.


Jeg har skrevet litt mer om Klara her.

Pavens søndagspreken: Omvendelse er viktig

Liturgi, Teologi /

Før Angelus-bønna i går snakket pave Bendikt om søndagens evangelium, og han kommenterer den første (og vanskeligste) delen av teksten; om mennesker som døde pga ulykker eller urettferdig behandling. Var dette pga deres egne synder? Nei, svarer Jesus. (Se mine egne tanker om gårsdagens tekster HER.)

Paven snakket om hvor viktig det var både for enkeltpersoner og for samfunn å sette et kritisk blikk på handlinger og holdninger; ellers vil vil man ikke klare seg lenge.

In the face of certain misfortunes, he advises, it is no good to blame the victims. What is truly wise, rather, consists in allowing oneself to be questioned by the precariousness of existence and to adopt an attitude of responsibility: to do penance and improve our lives.

This is wisdom, this is the most effective response to evil, at all levels, interpersonal, social and international. Christ invites us to respond to evil first of all through a serious examination of conscience and with the commitment to purify our lives. Otherwise, we will perish, he says, we will perish in the same way. In fact, people and societies that live without questioning themselves have ruin as their only final end. Conversion, on the contrary, despite the fact it does not preserve us from problems and adversities, enables us to address them in a different «way.»

Above all it helps to prevent evil, and to neutralize some of its threats. And, in any case, it enables us to overcome evil with good, though not always at the level of events, which at times are independent of our will, certainly always at the spiritual level.

In short, conversion overcomes evil at its root, which is sin, though it cannot always avoid its consequences. … let us be helped to understand that to do penance and correct our conduct is not simply moralism, but the most effective way to improve both ourselves as well as society. An apt maxim explains it very well: It is better to light a match than to curse the darkness.

En ganske intens debatt

Teologi, Økumenikk /

Det har vært en hel del debatt få denne bloggen på et par poster som egentlig handler om helt andre ting. Derfor flytter jeg debatten opp på sin egen post, og ber alle om å fortsette der. Her er avslutninga av debatten så langt:

Lars-Toralf Storstrand
Kva er useriøst? Spesifikt takk, båe tvo. Vis meg sentrale lærepunkt som den romersk-katolske kyrkja ikkje hev brigda (forfalskad) så skal eg korrigera meg. Eg skal berre nemna nokre få:

At Jesus vart fødd i ein stall – i ei grotte – i desember
At Jesus vart krossfest på ein fredag – og stod upp att på ein sundag
At Jesus havde langt hår og stutt skegg (endå det var eksplisitt forbode i moselàgi, som Jesus måtte halda fullkoma for å kunna stå upp att frå dei daude.
Og så var det sjølvsagt spursmålet med dei sundagen då (og nei… for skuld argumentet… eg er ikkje adventist!)
Vidare hev me erstatningsteologien
og den apostoliske suksesjonen
Nattverdslæra – og absolusjonen.
Dåpslæra – um at det finst frelse i dåpshandlingi.
Sølibatet – som sjølv Paulus åtvarar mot – profetisk.

Oddvar sier:

På de fleste av disse punktene er jo katolikker enige med (nesten) alle verdens kristne – om når vi feirer Jesu fødsel og død, søndagsfeiring etc – det er vel heller de som har avvikende syn som bør begrunne dette. Lengden på Jesu hår har katolikker ingen lære om, heller ikke har vi noen erstatningsteologi. 3/4 av verdens kristne er enige i vårt dåpssyn, og synet på apostolisk suksesjon og nattverdlæra ligner jo svært mye på det vi finner i anglikanske og lutherske kirke, og selvsagt de ortodokse kirkene. Sølibatet er ingen læresetning hos oss, det er noe vi syns er tjenlig og som Paulus også anbefalte.

Jeg kan faktisk ikke se at det blir noe igjen av ditt utsagn om at Den katolske kirke tro går i mot “Alle evangelia. Samt Paulus. Og heile GT.”

Bjørn Olav Hansen sier:

Det useriøse, Storstand, er å komme med en slik generell påstand, uten å dokumentere og kunne føre argumenter for ens påstander. Jeg har intet behov for å forsvare romersk-katolsk teologi. Fader Oddvar Moi gjør det utmerket selv. Den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen er fullgodt utttrykk for min overbevisning.

Lars-Toralf Storstrand sier:

Kva då med alle dei katolske bilæte som viser Jesus med langt hår og stutt skegg? Er ikkje det “lære”? Kann henda ikkje dogme – men i aller høgste grad lære.

Du segjer, Oddvar, at 3/4 av verdas kristne er samde i dykkar dåpssyn? Då reknar du ogso med nominelle kristne – både protestantiske og katolske (flest av det siste) – og då blir reknestykket feil. Kan du visa til nokon stad i Bibelen som segjer at det finst frelse i dåpen? Utan å gripa til dogme?

Messeofferet er ei vidareføring av gamal heidensk sed – det veit du så vel som eg ger det. Jesus vert ofra um att og um att kvar einaste dag – det er ein hånd mot det offeret som ein gong for alle vart utførd på Golgata.

Um Sølibatet ikkje er ei læresetning – kvifor er det då ikkje absolutt friviljug?

Når det gjeld den apostoliske suksesjonen du snakkar um – eig ikkje den rom i sann kristendom. Og den vert vraka av kyrkjefedrane!

Oddvar sier:

Det virker som vi står på hver vår planet og argumenterer mot hverandre. Samtalen virker ikke særlig fruktbar, og jeg regner med å stenge for kommentarer til denne posten om noen dager – så kan vi heller samtale om andre (og lignende) tema på en post som har slike spørsmål som tema.

Lars-Toralf Storstrand sier:

Atter: Du hev med andre ingen bibelske – argument – bibelord å koma med som kan forsvara ditt syn – på at det ikkje er nokon reell skilnad mellom det romersk-katolske og det protestantiske?
Kva gjeld planetar: Eg stend på jordi. Kor stend so du? På Jupiter (som Peterstatuene heitte fyrr Vatikanet helga han).

Torbjørn Olsen skriver fastebrev

Katolsk, Teologi /

Msgr. Torbjørn Olsen – som leder Tromsø stift etter at biskop Goebel døde – har sent ut hyrdebrev til stiftet i anledning fastetiden 2007. Her tar han spesielt opp forståelsen av Kirken, det som på fagspråket kalles «ekklesiologien». Avlsutningsvis skriver han:

Når vi nå (i fastetiden) skal vende oppmerksomheten bort fra timelige goder og skue frem mot påskefesten, bør vi ha i mente at Jesu siste måltid med sine disipler, hans død og hans oppstandelse innebar innstiftelsen av de frelsesbringende sakramenter og opprettelsen av det kirkefellesskap som lever av og med disse sakramenter.

Ellers skriver han lite om selve fasten eller påsken, men desto mer om det katolske synet på Kirken. Han kritiserer bl.a. grundig den folkekirketanken som er ganske vanlig i Den norske kirke, men avslutter også dette avsnittet slik:

Når dét er sagt, er det vår oppgave som Kirke å gå alle mennesker i møte, å møte dem der de befinner seg og la alle få kjenne den kristne kjærlighet og omsorg. Vi skal ikke støte bort noen fra vår omkrets, heller ikke de som mislykkes i forhold til Evangeliets utfordring eller som ennå ikke har latt seg overbevise av dette. Så lenge den grunnleggende tenkning om Kirken som Kristi mystiske legeme og som Guds folk står fast, er denne åpenhet ufarlig, ja, selvfølgelig.

LES HELE TEKSTEN HER.

Et annerledes fastebrev fra pave Benedikt

Katolsk, Teologi /

www.chiesa skriver at fastebrevet fra pave Benedikt ligner mye mer pa et kjarlighetsbrev enn fastebrevene har gjort de siste arene: As has been done for more than thirty years, at the beginning of this Lent as well the pope has addressed a message to the faithful, in order to direct their preparation for Easter. Until now, the messages for the beginning of Lent – including last year’s – have usually concerned the duty of charity, of aid for the various forms of human suffering: poverty, hunger, sickness, persecution, exile.

But this year Benedict XVI has broken with this tradition, and in the message for the beginning of Lent he has invited the faithful above all to contemplate Jesus on the cross.

He explains the reason for this himself: because it is only Jesus on the cross who fully reveals the love of God to men.

This is a love that is both agape and eros together. In a few extremely intense passages, Benedict XVI expresses once again that astonishing “essence of Christianity” that he had already placed at the center of his encyclical “Deus Caritas Est.”

LES HELE TEKSTEN HER.

Kan katolikker være frimurere?

Katolsk, Teologi /

Frimurere fins i de fleste land i verden, og det har i mange år vært diskusjoner om medlemskap i frimurerlosjen kan forenes med kirkemedlemsskap. Protestantiske kirker (bl.a. Den norske kirke) har ofte ikke vært så strenge på dette området, men det har Den katolske kirke.

Det katolske nettstedet www.zenit.org har nylig svart på et spørsmål om frimurerne, og jeg siterer litt derfra: The Church’s position with respect to membership of Masonic lodges, even though canon law no longer explicitly mentions the Masons, has not substantially changed.

The new code (from 1983) states in Canon 1374: «A person who joins an association which plots against the Church is to be punished with a just penalty ..»

This text greatly simplified the former code which had specifically mentioned the Masons. This change led some Masons to think that the Church no longer banned Catholics from being Masons, since, among other things, in many countries membership at a lodge was merely social and had nothing to do with plotting against the Church.

In order to clarify the issue the Congregation for the Doctrine of the Faith published a declaration on Nov. 26, 1983 … signed by Cardinal Joseph Ratzinger, that states:

«It has been asked whether there has been any change in the Church’s decision in regard to Masonic associations since the new Code of Canon Law does not mention them expressly, unlike the previous Code.

… the Church’s negative judgment in regard to Masonic association remains unchanged since their principles have always been considered irreconcilable with the doctrine of the Church and therefore membership in them remains forbidden. The faithful who enroll in Masonic associations are in a state of grave sin and may not receive Holy Communion.»

Det som er litt overraskende for meg her, er at hovedargumentet mot å være med i frimurerlosjen ikke er at losjene i mange land er svært negative til Kirken (det er de ikke i Norge), nei, det er et annet punkt som er viktigst. Det handler om at det fins uforenlige ting i frimurernes innvielsesrituale, ting som handler om selve sannhetsspørsmålet:

In its effort to bring together people of different provenances, Masonry requires that its members adhere to a minimal belief in a supreme architect of the universe and leave aside all other pretensions of truth, even revealed truth.

It is thus basically a relativistic doctrine, and no Catholic, nor indeed any convinced Christian, may ever adhere to a group that would require him, even as a mere intellectual exercise, to renounce the affirmation of such truths as Christ’s divinity and the Trinitarian nature of God.

Of course, for many people active in Masonic lodges, the conversations and activities are more social in nature and rarely veer toward the realm of philosophical speculation. A Catholic, however, cannot ignore the fundamental principles behind an organization, no matter how innocuous its activities appear to be.

LES HELE ARTIKKELEN HOS ZENIT.

Mer om tro og fornuft

Katolsk, Teologi /

Pave Benedikt sa 28/1 følgende om Thomas Aquinas. Denne danske oversettelsen finnes på www.katolsk.dk.

Kirken mindes i dag Den hellige Thomas af Aquin, en stor kirkelærer. Med sit karisma som filosof og teolog udgør han et vigtigt forbillede på harmonien mellem fornuft og tro, dimensioner i menneskets ånd, som til fulde virkeliggør mødet og dialogen mellem disse to. I følge Den hellige Thomas’ tanke «ånder» den menneskelige fornuft så at sige: D.v.s. den bevæger sig i en vid og åben horisont, hvor den kan udtrykke det bedste om sig selv. Når mennesket derimod begrænser sig til kun at tænke på materielle ting og det, der kan gøres til genstand for forsøg, og når det lukker sig for livets store spørgsmål om sig selv og om Gud, så forarmes det. Forholdet mellem tro og fornuft udgør en alvorlig udfordring for den kultur, som i øjeblikket er dominerende i den vestlige verden, og netop derfor ville den kære Johannes Paul II behandle dette emne i en rundskrivelse, som passende hedder Fides et ratio, tro og fornuft. Jeg selv har også for nylig taget dette emne op i talen på universitetet i Regensburg.

Det er ganske vist, at den moderne udvikling inden for videnskaberne frembringer utallige, positive resultater, som altid må anerkendes; men samtidig er det også vigtigt at indrømme, at tendensen til kun at anse det for sandt, som kan efterprøves, udgør en begrænsning for den menneskelige fornuft og frembringer en nu efterhånden skrækkelig, udbasuneret schizofreni, som danner baggrund for alliancen mellem rationalisme og materialisme, mellem hyperteknologi og uhæmmet given efter for egne tilskyndelser. Derfor er det meget presserende på en ny måde at genopdage en menneskelig fornuftsbetonethed, som er åben over for det guddommelige Logos’ lys og over for dets fuldkomne åbenbaring, som er Jesus Kristus, Guds Søn, der blev menneske. Når den kristne tro er autentisk, ydmyger den ikke friheden og den menneskelige fornuft; altså – hvorfor skal tro og fornuft være bange for hinanden, hvis de ved at mødes og føre dialog kan udtrykke sig bedst muligt? Troen forudsætter fornuften og fuldfører den, og fornuften – oplyst ved troen – får kraft til at hæve sig til erkendelse af Gud og de åndelige realiteter. Den menneskelige fornuft taber intet ved at åbne sig for troens indhold – tværtimod, dette troens indhold kræver fornuftens frie og bevidste samtykke.

Med langsigtet klogskab lykkedes det for Den hellige Thomas af Aquin at etablere et frugtbart møde med sin tids arabiske og jødiske tankegang for således at blive anset for en læremester, som altid er aktuel for dialogen mellem andre kulturer og religioner. Han forstod at præsentere denne forunderlige kristne syntese mellem fornuft og tro, der for den vestlige civilisation udgør en kostbar arv, som man også i dag kan øse af for mere effektivt at kunne føre dialog med de store kulturelle og religiøse traditioner i den østlige og sydlige del af verden. Lad os derfor bede for, at de kristne, især de, der har deres virke i akademiske og kulturelle miljøer, må være i stand til at udtrykke deres tros åbenhed for fornuften og vidne om den i en dialog, som er inspireret af kærlighed. Lad os bede Herren om denne gave på forbøn af Den hellige Thomas af Aquin og frem for alt på forbøn af Maria, Visdommens sæde.

SKJEBNETIME

Teologi /

Vinteren for 22 år siden holdt jeg på å oversette en hel bok fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet «Skjebnetime», og den var skrevet av Francis Schaeffer, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. (Kanskje jeg skriver mer om det senere – se også her.)

Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn. Boka åpner slik:

Time Magazine publiserte i 1983 et spesielt 60-års jubileums-nummer som åpner med ordene: «Atomet var ikke oppløst. Det var heller ikke de fleste ekteskap». Her blir to ting som skjer i vår tid korrekt satt sammen: Det ene er den vitenskapelige og teknologiske eksplosjonen, det andre er den moralske oppløsningen. Og det er ikke tilfeldig at disse to tingene skjedde samtidig. Det er noe felles som ligger bak begge disse fenomenene og Time viser imponerende stor innsikt når de oppdager dette.

Det har skjedd noe de siste 60 årene, noe som har revet bort det moralske grunnlaget for vår kultur. Det har skjedd ødeleggende ting på hvert eneste område i vårt samfunn, både når det gjeldet lov og rett, statsadministrasjonen, skolene, lokalmiljøet og familien. Og alt dette har skjedd i løpet av leveårene til mange som leser denne boken. Hele vår kulturelle arv har vaklet og falt, den har rett og slett blitt kastet på skraphaugen. Å kalle det et moralsk sammenbrudd er å si det alt for svakt. Moralen har faktisk blitt snudd opp ned og alle slags moralske perversjoner blir lovprist og tiljublet av media og underholdningsindustrien.

Hva skal vi så gjøre for å forstå hva som har skjedd? I hovedartikkelen i dette spesialnummeret gir Time en forklaring. Artikkelen som heter «Hva var viktig?» foreslår: «For å klargjøre hva som virkelig var betydningsfullt i dette sammensuriet av hendelser, må vi se og forstå noe mer enn de separate enkelthendelsene.» Time går videre og sier at vi må oppdage «ideen som karakteriserer vår tidsalder».

Time har fullstendig rett i dette. For å gjøre disse siste 60 årene forståelige og samtidig også forstå vår egen tid og hvordan vi kristne skal leve i dag, må vi oppdage den ideen som karakteriserer vår tid. Vi kan også kalle det tidsånden, det som har forandret vår kultur så radikalt siden 1920 årene. Denne ideen, sier Time, er frihet. Ikke frihet som et abstrakt ideal, heller ikke i betydningen fri fra urettferdighet, men frihet i absolutt forstand.

Skroll til toppen