Teologi

Denne uken er den katolske bispekonferansen i USA samlet og de har utgitt bl.a. disse aktuelle dokumentene:

* Ekteskapelig kjærlighet og livets gave (om prevensjon)

* Kirkelig tjeneste overfor personer med en homoseksuell ‘inklinasjon’

* Salige er de som er kalt til Lammets bord: Om å forberede seg rett til å motta Kristus i eukaristien

Alle filene kan lastes ned som pdf-dokumenter fra denne siden. http://www.usccb.org/bishops/index.shtml

Jeg har lest det siste dokumentet om nattverden grundigst, og der tar man opp hvordan kan være verdig til å motta kommunion, hvilke alvorlige synder man må skrifte til en prest, hvordan man rett før messen forbereder seg rett og hvordan man i selve messen deltar i den hellige handlingene. Om selve den eukaristiske bønn står det:

We are to unite ourselves in mindful and heartfelt worship, adoration, praise, and petition with the priest as he prays the Eucharistic Prayer, for he is praying in the person of Christ the Head and on behalf of and in the name of the whole Church. That prayer is an offering of praise and thanksgiving for God’s work of creation and
salvation. It is a proclamation in which the Body and Blood of Christ are made present by the power of the Holy Spirit and in which we are joined to Christ in offering sacrifice to God the Father. Our “Amen” at the conclusion of the Eucharistic Prayer confirms our “yes” to that prayer.

I to tillegg tar dette dokumentet også opp om ikke-katolikker kan ta imot kommunion i Den katolske kirke, og om katolikker kan ta imot kommunion i andre kirker. Det er ikke noe nytt og revolusjonerende i dokumentet, men det er en god sammenfatning av Kirkens lære.

Den tyske, katolske avisen, DIE TAGESPOST, hadde nylig en interessant melding om pave Benedikts bok om Jesu liv. I oktober 2003 hadde avisen et intervju med daværende leder av troskongregasjonen, kardinal Joseph Ratzinger. Det siste spørsmålet de stilte ham da var: «Hvis du hadde tid, hvilket sentralt teologisk spørsmål ville du ta opp, og hva ville en bok om dette temaet bli kalt?»

Han svarte da: «Jeg må lære meg å overlate til Herren i stadig større grad spørsmålet om jeg får tid til noe mer, for jeg har sannsynligvis ikke så mange år igjen. Men jeg arbeider i alle fall – når jeg av og til har litt fritid – med et par prosjekter.

I august begynte jeg å skrive en bok om Jesus. Jeg vil tro at det vil ta meg 3-4 år å gjøre den ferdig, og jeg ønsker vise hvordan en levende, harmonisk og troverdug person viser seg i Bibelen, og hvordan Bibelens Jesus også er nærværende og aktuell i vår tid.»

16 måneder seinere ble han pave Benedikt XVI, men likevel har han hatt tid til å arbeide med boken. Han fortalte nemlig for kort tid siden lederen av Vatikanets eget forlag, at det eneste som gjenstår av boken er å fullføre bibliografien. «Når den er ferdig, ringer jeg dere», sa han til en delegasjon fra forlaget, som ledes av Mons. Antonio Scotti.

Hentet fra PAPA RAZINGER FORUM – et stykke nede på siden.

Etter pave Benedikts mye omtalte foredrag i Tyskland om fornuftens plass i Gudsforholdet – der han også kort nevnte islams gudsbilde og profeten Muhammed – ser vi nå spirene til en samtale mellom muslimske og katolske teologer.

De to som så langt har samtalt om dette er katolikken Alessandro Martinetti og muslimen Aref Ali Nayed. Forskjellen i Gudsbildet er at muslimer hevder at Gud ikke er bundet av noe, heller ikke av fornuften, men slik kan aldri en kristen uttrykke seg.

Nayed skriver bl.a.: The Pontiff is striving to convince a secular university that theology has a place in that reason-based setting. However, this should not go so far as to make God subject to an externally-binding reason. Most major Christian theologians, even the reason-loving [Thomas] Aquinas never put reason above God.»

Martinetti svarer så: In Nayed’s view, then, saint Thomas “never put reason above God.” But not placing reason above God is not the same thing as asserting, as Nayed does, that “God is not externally bound by anything, including reason,” and that reason “can be a grace of God that is normative because of God’s own free commitment to acting consistently with it.”

LES MER OM DETTE HER.

«Storbritannia viser verden hvordan religion slik vi kjenner den kan dø.» Dette sier historikeren Callum Brown ved Universitetet i Dundee Skottland. Han er pessimistisk når han ser fremover, og bemerker at etter to generasjoner uten kirkegang for store folkegrupper, vil de være svært vanskelig å snu utviklingen.

Bagrunnen for disse dystre utsagnene er en undersøkelse som viser at kirkesøkningen i Storbritannia stadig går nedover, ikke så raskt som på 90-tallet, men det går forsatt nedover. For katolikker er det trist å lese at dette også gjelder Den katolsk kirke.

I Norge er de katolske kirkene breddfulle, men det er også slik hos oss at vi mister mange medlemmer – men dette skjules av at vi stadig får så mange nye.
LES HELE ARTIKKELEN OM KIRKESØKNINGEN I STORBRITANNIA HER.

I Nannestad kirke har ungdomsprest Terje Kjølsvik startet et nytt kreativt tiltakt i moderne trosopplæring; døping av dukker og kosebamser. Lekene får til og med sin egen dåpsattest. Dukke-dåpen skjedde for første gang i fjor. Slik skriver Vårt land i dag, og de fortsetter:

– Vi døpte alt fra Pokemon-figurer til krokodiller. Barnets viktigste leke må jo også få komme til himmelen, sier ungdomsprest Terje Kjølsvik … Mer alvorlig legger han til: – Vi ser det som et kreativt tiltak i moderne trosopplæring. Et virkemiddel som er et godt eksempel til etterfølgelse, mener han.

En særdeles merkelig praksis må jeg si, som svekker dåpen og andre sakramenter; de blir gjort til en ikke-virkelig, uviktig sak – etter min mening. Det er også svært underlig at ungdomspresten får støtte fra sin overordnede, biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme.

– At barna får en lekedåp for sine bamser er en måte å formidle ritualet på en pedagogisk og nær måte. Det skaper et trygt forhold til presten, kirkerommet og det som skal skje, sier biskopen til Romerikes Blad.

Les hele Vårt Lands artikkel her.

Norges unge katolikker (NUK) deltok nylig på en konferanse om kristent ungdomsarbeid på MF, og i en liten rapport fra konferansen leser jeg bl.a.:

Videre var det også veldig interessant å oppleve et fellesskap omkring hvilke lovsanger (Hillsong, Vineyard m.fl.) som brukes rundt om i ulike kristne ungdomssammenhenger i Norge – sanger som også brukes i NUK sammenheng, f.eks. hos YFC, men også på «vanlige» NUK arrangementer, som mange ungdommer har et nært forhold til. Lovsangskulturen har sine styrker og svakheter, og det var spennende å høre en Pinsevenns refleksjon over dette.

Jeg merket ved selvsyn for noen få år siden at våre katolske ungdommer er begynt å synge denne typen lovsanger på den typiske «lovsangsmåten», og var ikke så veldig begeistret for det. Trosinderligheten som følger slike lovsanger er på en måte positiv, men jeg har opplevd veldig ofte (for noen år siden) at følelsene som ble skapt ved slike sanger ikke helt det samme som den tilbedelsen av Kristus som ledsager en katolsk messe. Jeg vil derfor oppfordre NUK til å arbeide videre med spørsmålet som ble reist på konferansen.

Les Marta Bivand Erdals rapport om konferansen på NUK’s sider her.

Avisen Dagen hadde nylig en interessant lederartikkel om bruk av lovsang i kristne sammenhener. Jeg jobbet selv en hel del med dette spørsmålet for en del år siden (før jeg ble katolikk) og var tydelig en av de mest kritiske til moderne lovsangsformer innenfor min sammenheng. Jeg er derfor enig i mye av det Dagens lederskribent her skriver:

Jeg vil prise min gjenløser for hans store kjærlighet.
All min skyld han helt utslettet og gav sjelen liv og fred.

Det typiske for den klassiske og tradisjonelle lovsangen, enten den er formet som salmer, sanger eller åndelige viser, er at den fokuserer på Jesu kjærlighet slik denne kommer til uttrykk i Jesu forsoningsverk. Man lovsynger Jesus fordi han er vår forløser, og for den frelsen han gir oss.

I en reportasje i Dagen på tirsdag delte en engelsk professor som har arbeidet mye med lovsangsspørsmålet, Pete Ward, moderne lovsang inn i tre kategorier: objektiv, subjektiv og refleksiv. Han mente det meste av dagens lovsang tilhørte den siste gruppen.

«Her handler tekstene om oss og hvor flott vi har det når vi lovsynger. Det handler ikke lenger om Gud,» hevdet Ward, og mente lovsangen har blitt en lært metode. … Dette gjør at deler av den nye lovsangen blir uten åndelig kraft, til forskjell fra den lovsangen som lever og ånder i evangeliet, hva Jesus har gjort for meg og hva det har kostet ham.

Les hele Dagens lederartikkel her.

På www.katolsk.no er det lagt ut en informativ side om kontroversen rundt pavens uttalelser om Islam. Der nevner de en del om bakgrunnen for foredraget og gjengir også et brev de har skrevet til Dagbladet for å klage på denne avisens dekning. I dette brevet skriver de bla.:

«Et oppslag i Dagbladets nettutgave 15. september (som en stund var hovedoppslag), bærer overskriften «Muhammed brakte ondskap til verden». Dette fremstilles i ingressen som pave Benedikt XVIs tolkning av religionshistorien.

Videre i nyhetsmeldingen heter det at «Pave Benedict XVI, også fremstilt som en katolsk mørkemann før han ble pave, skulle snakke om de historiske og filosofiske forskjellene mellom islam og kristendom. Dette er hva han kom fram til.» …

… Når avisen videre skal forklare hva det egentlig var paven snakket om i sin forelesning, går det ikke bedre. De hevder at han «skulle snakke om de historiske og filosofiske forskjellene mellom islam og kristendom». Dette er for så vidt en forkortet versjon av BBCs formuleringer. Men heller ikke BBC later til å ha fått med seg hva sammenhengen egentlig var.

Forelesningen handlet imidlertid om tro, fornuft og universitet. Pavens hovedpoeng var at samspillet mellom tro og fornuft ikke er en motsetning men en nødvendighet, og det som muliggjør genuin dialog mellom kulturer og religioner. …

… Har de i det hele tatt lest noe av dette foredraget?

Dagbladet har i sin sensasjonsiver ukritisk formidlet villedende informasjon med fete typer. Med dette bidrar de ikke til dialog, forståelse og respekt mellom mennesker – snarere det motsatte. Andre medier har også formidlet misvisende informasjon i denne saken, men ikke på like graverende vis som Dagbladet.

Den katolske kirke har i mange år arbeidet entydig nettopp for forståelse og respekt mellom kristne, muslimer og andre trosretninger og vil fortsette med dette. Det vi vil beklage her er at sensasjonshungrig og sleivete presse motarbeider våre anstrengelser.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN.

NTB har lagt ut en nyhetsmelding om pave Benedikts uttalelser om Islam – ved universietetet i Regensburg 12/9 – som i dag blir gjengitt i flere aviser. Han skal visstnok ha uttalt at Islam er en voldelig religion. Nå viser det seg at paven har holdt en svært grundig, lærd, teologisk forelesning om kristendommens sammensmelting med den greske intellektuelle tradisjon, og der har han et lite punkt om muslimenes syn på Guds rasjonalitet (og hans absolutte transendens) som er ulik den greske og bibelske forståelsen av Gud som rasjonell og forutsigbar, en forståelse som har fått svært stor betydning for hele vestens sivilisajon, ifølge paven.

NTB skriver:

Paven provoserer muslimer
Muslimske ledere i en rekke land krever en unnskyldning fra pave Benedikt etter at han i en tale knyttet islam sammen med vold.

– Vi håper at den romersk-katolske kirke meget raskt vil oppklare sitt ståsted slik at den ikke blander islam, som er en religion, med islamisme, som ikke er en religion, men en politisk ideologi, sa lederen for Det franske rådet for muslimsk religion (CFCM), Dalil Boubakeur, torsdag.

Pave Benedikt provoserte de muslimske lederne under en teologisk forelesning tirsdag der han fordømte forbindelsen mellom islam og vold.

Mens paven bl.a. sier følgende etter en kort beskrivelse (han har selvsagt ikke fordømt noe som helst) av enkelte muslimske lederes syn på tvang og omvendelse på 1400-tallet:

The decisive statement in this argument against violent conversion is this: not to act in accordance with reason is contrary to God’s nature. The editor, Theodore Khoury, observes: For the emperor, as a Byzantine shaped by Greek philosophy, this statement is self-evident. But for Muslim teaching, God is absolutely transcendent. His will is not bound up with any of our categories, even that of rationality. Here Khoury quotes a work of the noted French Islamist R. Arnaldez, who points out that Ibn Hazn went so far as to state that God is not bound even by his own word, and that nothing would oblige him to reveal the truth to us. Were it God’s will, we would even have to practise idolatry.

Hele pavens foredrag kan leses på engelsk her.

Det har nå i en 10 dagers tid vært en samtale på denne bloggen, nokså skjult i en post som egentlig handler om noe annet. Det handler om bruk av titler i kirken (jeg har nå gått over til tittelen ‘fader’, mens folk tidligere oftest kalte meg ‘pastor’), men egentlig er det vel et spørsmål om bibeltolknig.

OPPDATERING:
Fra våren 2007 har jeg gått tilbake til å bruke «pastor», siden vår biskop da bestemte at ordensprester fortsatt (etter den tyske tradisjonen, som Norge lenge har fulgt) skal kalles «pater», mens sekulærprester/ bispedømmeprester skal kalles «pastor».

Her kommer først de to siste innleggene i samtalen, og så kommer hele debatten, med de eldste kommentarene først, som vanlig:

Are Karlsen sier:
tirsdag, 12/09/2006

Du skriver: “Det er vel slik at vi katolikker ikke har tradisjon for tolke tekster isolert, …”
Er det også slik at geistlige – enten de er katolikker eller pinsevenner – har en tendens til å tolke bort ubehagelige skriftsteder?
Er det ikke påfallende at geistlige, som har sikret seg tolkingsretten, velger å nøytralisere et skriftsted som dette som handler spesielt om dem selv?

Oddvar sier:
fredag, 8/09/2006

Det er vel slik at vi katolikker ikke har tradisjon for tolke tekster isolert, vi ser heller enkelttekster sammen med lignende tekster andre steder i Bibelen. Vi har i NT flere tekster som snakker om ydmykhet, så det skulle ikke være noen tvil om at en kristen ikke skal herske over andre mennesker. Samtidig har vi flere tekster som handler om hvem som har myndighet til å lede kirken; tydeligst når Jesus gir oppdraget til apostlene i sluttene av evangeliebøkene (spesielt i Johannes), gjennom hele apostlenes gjerninger og i Paulus’ brev og (spesielt) i pastoralbrevene.

Ut fra dette samlede tekstmaterialet har så Den katolske kirke utarbeidet den tradisjon vi nå har for hvem som leder Kirken og hvordan denne tjenesten skal ordnes. De som leder/tjener i Kirken har så bl.a. et tilsynsansvar (biskop), et hyrdeansvar (pastor) og en farsrolle (fader), som man skal prøve å utføre så godt som mulig.

Jeg syns nok denne samtalene mellom oss to fikk en litt dårlig start, med det jeg oppfattet som et angrep på min bruk av ordet ‘fader’ og referanser til tolkning av en enkelt tekst som jeg er nokså fremmed for. Jeg har nå forstått har du er engasjert i en husmenighetsbevegelse (er det korrekt?), som vel gir en del signaler om hva slags idealer du har for tjeneste i kirken.

————————– DEBATTEN I SIN HELHET SÅ LANGT ——————–

Are Karlsen sier:
søndag, 3/09/2006

Oddvar Moi,

Dette hadde jeg like gjerne sendt deg på epost dersom jeg hadde funnet epost-adressen din. Jeg har et spørsmål:

Du kaller deg “Fader”. Hvordan tolker du da Jesu ord i Mt 23,8:

“8 Men dere skal ikke la noen kalle dere ‘rabbi’, for én er deres mester, og dere er alle søsken. 9 Og dere skal ikke kalle noen her på jorden ‘far’, for én er deres Far, han som er i himmelen. 10 La heller ikke noen kalle dere ‘lærere’, for én er deres lærer: Kristus. 11 Den største blant dere skal være deres tjener. 12 Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Oddvar sier:
mandag, 4/09/2006

Jeg vil gjerne svare deg, Are, men jeg forstår ikke riktig hva du mener. Jeg kalte min far for ‘far’ så lenge han levde, det gjør vel du også, eller kanskje pappa? Og om en prest kaller seg fader, pastor, forstander e.l., går det vel ut på det samme? …

Bruk av tittelen ‘fader’ – og bibeltolkningLes mer »

Benedict XVI er nå midt inne i sitt tre dagers symposium sammen med sine tidligere studenter (som han møter hvert år). I år er temaet for samtalene skapelse og evolusjon.De møtes i år som i fjor ved pavens sommerresidens, Castel Gandolfo. Mange trodde at møtene, som nå har vart i 25 år, ville slutte da Ratzinger ble, men han tok selv initiativ til at de skulle fortsette.

John Allen har skrevet grundig om årets møte, både for en uke siden og denne helgen. Allen skriver at pave Benedikt ikke har tenkt å skrive noe autoriativt om dette emnet. Yet it’s equally clear that the Schülerkreis session this weekend is not just a busman’s holiday. Benedict sees the philosophical currents unleashed by Darwin as a matter of no little import, and one can expect the issue of creation and evolution to be an important theme in this pontificate. …

Ultimately, however, he sees this as a debate for scientists to resolve. His concern cuts deeper, to the modern tendency to convert evolution into «a universal theory concerning all reality» that excludes God, and therefore rationality, as the basis of existence. In contrast, Benedict insists upon the fundamental conviction of Christian faith: «In principio erat Verbum – at the beginning of all things stands the creative power of reason.» Benedict is clear this is a question which «can no longer be decided by arguments from natural science.»

Les gjerne mer om dette fra de to lenkene over, eller fra dagens melding fra zenit.org.

«Etter at Luthers 95 teser i 1517 hadde gjort Luther berømt, ble han våren 1518 invitert til å legge frem en tesesamling og forsvare den ved en disputas i Heidelberg.» Dette skriver avisen Dagen i en interessant artikkel i dag der de intervjuer Knut Alfsvår fra Misjonshøyskolen her i Stavanger – forøvrig en gammel venn fra ungdomsårene i Skolelaget.

Det er en kjent sak at denne dialogen mellom Luther (og noen av hans venner) og pavens representanter gikk veldig dårlig, i stor grad fordi de to gruppene snakket to ulike filosofiske språk. Dagens artikkel i Dagen forklarer noe av dette; hvordan Luther hadde forlatt Aristoteles’ filosofi til fordel for en filosofi påvirket av Platon. Les gjerne hele artikkelen i Dagen for å få større innsikt i dette.