Teologi

Faith of Our Fathers – forord

Katolsk, Teologi /

Eamon Duffy er en dyktig kirkehistoriker; har studert katolske praksis i England rundt reformasjonen svært grundig, har skrevet lange bøker om pavene og også reflektert over forholdet med sitt eget kjennskap til irsk katolisisme på 50- og 60-tallet. I forordet til boka ‘Faith og Our Fathers’ skriver han:

Roman Catholics have always attributed a special value to their Church’s past, for they believe that the saving truth of God is encountered not merely in the pages of the Bible, but in the proclamation, worship and shared experience of the Christian community — that complex expression of lived faith which we call the tradition. Yet in the latter twentieth century the Catholic Church underwent a dramatic and, to many, disturbing transformation, which seemed to open up a deep gulf between modern believers and their past. Anyone raised a Catholic before 1965 was formed in a Church which understood and presented itself as essentially timeless, its worship and its law enshrined (or, from another perspective, entombed) in the immemorial splendours of the Latin language, its authority structures dominated by its clergy, its principal teachings infallible and therefore irreformable. Roman Catholics had little contact with Christians from other traditions, and were indeed forbidden to worship or even to recite the Lord’s Prayer in common with them. A ‘fortress mentality’ prevailed, Church against world, which in Britain and in America was underpinned by the ethnic and social history of Catholics, many of whom were first-, second- or third-generation descendants of economic migrants, not always entirely at ease in the society around them.

The reforms initiated by the Second Vatican Council, which met from 1962 to 1965, profoundly changed the experience of Catholics at every level. The monolith seemed to crumble, immobility gave way to flux. In the wake of the Council, worship was simplified and translated into the vernacular, and almost overnight the Latin liturgy, with its millennia-long repertoire of sacred music, became an exotic rarity: plainchant and renaissance polyphony were replaced by folk hymns accompanied by guitar and electronic keyboard. Catholic churches were ‘reordered’ to allow the clergy to face the people across the altar, and much of their traditional liturgical furniture and imagery was discarded as redundant. These ritual and organizational changes reflected profound theological reorientation as the older certainties of the seminary textbooks were challenged and replaced by theologies which emphasized engagement with social issues and openness to other Christians. Catholics were now encouraged to throw themselves into ecumenical activity, and structures were democratized to give lay people greater scope for involvement.

The religious ferment which began in the mid-1960s was part of a much wider social and cultural unsettlement. The sexual revolution which began then found its more decorous counterpart in the Roman Catholic debate over artificial methods of birth control, and the rethinking of authority and hierarchy with which Catholics were wrestling was inevitably influenced by the widespread suspicion of power and the structures of power which were the special mark of the 1960s and 1970s. It was an exhilarating time, filled with the sense of momentous and life-giving transformations, the bursting of constraints and the opening of new possibilities. For many who lived through them, myself included, these were unforgettable and formative years. But it was also a time of naive and sometimes philistine incomprehension of the past which had formed us, in which much that was precious was disparaged or discarded. In this atmosphere, to suggest that an idea or an institution was old-fashioned was often enough to discredit it. ‘Pre-Conciliar’ became a term of abuse or dismissal. It is now possible to see just how wholesale and indiscriminate this communal repudiation of the past was, and in a Church which claims to set a high theological value on tradition and continuity, this is a mystery which needs explanation. …

Eamon Duffy: Faith of Our Fathers

Katolsk, Teologi /

duffy_faith_of_our_fathers

De siste ukene har jeg lest gjennom de nokså ulike kapitlene (de begynte som artikler i tidsskriftet ‘Priests and People’) i boka: Faith of Our Fathers: Reflections on Catholic Tradition, by Eamon Duffy, Continuum. 187 pp. I First Things kan vi lese en anmeldelse av boka, som begynner slik:

Faith of our Fathers is a spirited defense of Catholic ritual, discipline, and communal observance—of the ways in which the collective wisdom of Christian tradition is passed on from one generation to another. “After thirty-five years of studying and teaching the theology and history of the Church,” writes Eamon Duffy, “I find myself living more and more out of resources acquired not in the lecture room or library, nor even at the post-conciliar liturgy, but in the narrow Catholicism of my 1950s childhood, warts and all.” This insight, says Duffy, “springs . . . from growing appreciation of just how much of the essence of Catholicism my provincial Irish childhood transmitted to me. For all its apparent narrowness, it bore stronger witness than many modern forms of Catholicism to realities which have come to seem to me infinitely precious. Its ritual absolutes and rules look legalistic, rubric-mad today: but they spoke with a sure confidence of the sacramentality of life, the rootedness of the sacred not in pious feelings of ‘spirituality,’ not in our heads or even exclusively our hearts, but in the gritty and messy realities of life, birth, death, water and stone and fire, bread and wine.”

Eamon Duffy is no traditionalist, mind you. He is calling neither for the restoration of the Tridentine Latin liturgy nor for a return to the devotional practices of past generations. Duffy is generally considered to be a man of the left, and he has been a critic of some of the policies of Pope John Paul II. Again and again in these essays he says that tradition has to do with change, adaptation, and in one place he calls it an instrument for “discovery.” Yet he has come to view the developments within Catholic life over the last two generations with mounting alarm—not because they brought change but because they ignored the deeper wellsprings that nourish and sustain Catholic piety. …

To liv – i tro og i beskuelse

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Dagens lesning til Matutin:

Fra den hellige Augustins kommentar til Johannesevangeliet.

To liv

Kirken kjenner til to liv, etter det som er blitt åpenbart og betrodd den av Gud. Det ene er å leve i tro, det andre i beskuelse; det ene liv er den tid vi er på vandring, det andre er livet i de evige boliger; det ene tilbringes i strev, det andre i hvile; i det ene er vi underveis, i det andre er vi hjemme i vårt himmelske fedreland; i det ene skal vi handle og virke, i det andre får vi vår lønn når vi skuer Gud ansikt til ansikt.

Det første liv symboliseres ved apostelen Peter, det andre ved Johannes. Det første liv forløper i sin helhet her på jorden inntil verdens ende, og her tar det også slutt; det andre begynner først etter verdens ende, men i den kommende verden tar det aldri slutt. Til Peter sies det derfor om det første liv: «Følg meg»; og om det andre sies det angående Johannes: «Dersom jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!». Hva betyr så det? Så langt jeg kan fatte og begripe må dette bety: Du skal følge i mine fotspor i den forstand at du skal utholde onder som varer en tid, men han skal forbli værende inntil jeg kommer og bringer goder som ikke forgår. Dette kan sies klarere slik: Den fullkomne handling, merket med eksemplet fra min lidelse, skal følge i mine fotspor; den beskuelse som er påbegynt, skal forbli værende inntil jeg kommer, og når jeg kommer, vil jeg bringe den til fullendelse. Saktmodig å følge Kristus like inn i døden er fylden av tålmodighet; fylden av visdom forblir værende inntil Kristus kommer, og da skal den åpenbares. I dette liv må vi utstå denne verdens ondskap i de døendes land; i det neste skal vi skue Herrens godhet i de levendes land.

Når Herren sier: «Jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer», er det ikke slik å forstå som om han sa: «bli igjen» eller «forbli for godt», men det betyr å vente, fordi det Kristus sier, skal ikke gå i oppfyllelse nå, men når han kommer tilbake. Men det som han sier til Peter: «Følg meg», kan ikke vente, for ellers når han ikke frem til det som ligger og venter. Nå skal man ikke skille disse to berømte apostler ad. De befant seg begge i det som Peter stod for, og begge ville befinne seg i det som Johannes symboliserte. Det var symbolsk at den ene skulle følge og den andre bli værende. Men hva troens liv angår, var det slik at begge utstod denne verdens elendighet, og begge så frem til de kommende goder i den fremtidige salighet. Men det er ikke bare Peter og Johannes dette angår — slik forholder det seg med hele Kirken, Kristi brud, for den skal befris fra de nåværende fristelser og frelses inn i den kommende salighet. Peter og Johannes symboliserte hver for seg de to liv; i virkeligheten vandret begge i livet her nede ved troen, og begge fikk del i det salige syn i evigheten.

Til beste for alle de hellige som er uadskillelige lemmer på Kristi legeme, fikk Peter, den fremste av apostlene, himmelrikets nøkler til å binde og løse for å styre Kirkens skip gjennom denne verdens stormer. Det var til beste for disse samme hellige at Johannes hvilte ved Kristi bryst, for å tilby dem det indre livs lune bukt. Det er nemlig ikke Peter alene, men hele Kirken som binder og avløser synder. Det er heller ikke Johannes alene som drikker av kilden fra Herrens bryst, han som forkynte Ordet i opphavet som var Gud hos Gud og andre ting om Kristi guddom og dype sannheter om Guds trefoldighet og enhet, som vi skal skue ansikt til ansikt i himlenes rike, men som inntil Herrens gjenkomst kun kan skimtes som i et speil, en gåte. Nei, det er Herren selv som utbrer selve Evangeliet over hele jordens krets slik at alle som tilhører ham, kan drikke av det, enhver etter det han formår.

Forholdet mellom katolikker og protestanter – rettferdiggjørelsen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Jeg fikk nylig en kommentar på denne bloggen som minnet meg noen jeg opplevde på ungdomsskolen – og som jeg nevnte da jeg skrev en artikkel i 2002 og den felles luthersk-katolske erklæringen om rettferdiggjørelsen:

Jeg har i alle år hatt et svært levende minne fra kristendomsundervisningen fra ungdomsskolen – stedet er Time ungdomsskule, Bryne på Jæren, året er 1970. Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.)

I kontrast til denne opplevelsen kommer mine egne tanker og reaksjonen til familie, kollegaer og venner, da det utøver høsten 1994 begynte å bli kjent at jeg ville gå over til den katolske kirke. Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller – noen tenkte nok likevel sitt uten at jeg fikk høre det, og jeg fikk et par anonyme brev.

Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning. Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse «gamle» motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på. Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.

Les hele artikkelen jeg skrev om rettferdiggjørelsen i 2002.

Og for å forhindre misforståelser; det er ikke slik at jeg mener min lærer den gangen sa eller gjorde noe galt. Det er vel heller slik at han uttrykte ganske presis det som hadde vært det lutherske synspunktet på dette spørsmålet helt fra 1520 til ca 1970 – men nå (ved enigheten i 1999 bl.a.) viser det seg at en slik måte å uttrykke seg på ikke er korrekt.

Kristus er den gode hyrde

Liturgi, Teologi /

Fra denne søndagens matutin:

Av den hellige Gregor den Stores førti homilier over evangeliene.

Kristus er den gode hyrde

«Jeg er den gode hyrde. Og jeg kjenner mine får», det vil si jeg elsker dem, «og mine kjenner meg». Det er som om han sa rett ut: «De som elsker meg, adlyder meg». For den som ikke elsker sannheten, kjenner den slett ikke. Siden dere nettopp har hørt, kjæreste brødre, om de farer vi, deres hyrder, er utsatt for, tenk da også over hvilke farer som truer dere, ut fra Herrens egne ord. Ransak dere selv og se om dere virkelig er hans får, se atter om dere kjenner ham, se etter om dere kjenner lyset fra sannheten. Jeg sier «kjenner» og med det mener jeg: kjenner, ikke ved tro, men ved kjærlighet. Kjenner, sier jeg, ikke i tro, men i gjerning. For evangelisten Johannes som sier dette, bekrefter dette der hvor han skriver: «Den som sier at han kjenner Gud, men ikke holder hans bud, er en løgner». Derfor er det at Herren her straks legger til: «- som Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg gir mitt liv for mine får». Det er som om han sa rett ut: «At jeg kjenner Faderen og kjennes av ham, består i det at jeg gir mitt liv for mine får. Dette betyr at den kjærlighet som får meg til å dø for fårene, viser hvor høyt jeg elsker Faderen.»

Om disse fårene sier han så: «Mine får hører min røst; jeg kjenner dem og de følger meg og jeg gir dem evig liv». Og litt ovenfor sier han om dem: «Dersom noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst og gå inn og ut og finne beite». Han går nemlig inn til troen og fra troen går han ut til beskuelsen, fra tro til klarsyn, og han finner beite i det evige måltid. Hans får finner altså beite, fordi den som følger ham av udelt hjerte, finner næring på det evigvarende grønnsvær. For hva er de utvalgtes beitemark, om ikke den indre glede over paradisets eviggrønne have? De utvalgtes beitemark er nemlig nærværet av Guds ansikt, som uten ende nærer sinnet med livets brød når det beskues uten opphør.

La oss da, høyt elskede, søke hen til disse gressganger hvor vi kan glede oss over festlighetene sammen med så mange medborgere. Deres glade feststemning bør tjene oss til innbydelse. La oss oppildne vårt sinn, la troen flamme opp mot det som den tror, la vårt begjær slå som flammer opp mot himmelen. Den som elsker slik, er alt på vei. Ingen motgang skal få legge en demper på gleden ved denne indre fest. For om noen har satt seg fore å gå et sted, endrer da ikke ulendte veier hans forsett. Heller ikke skal rikdommens hildring få dåre oss, for tåpelig er den vandringsmann som glemmer å gå dit han skulle, bare fordi han får øye på fagre enger underveis.

Den hellige Ireneus: Eukaristien er pant på oppstandelsen

Liturgi, Teologi /

Fra matutin torsdag tredje uke i påsketiden:

Av den hellige Ireneus’ skrift «Mot alle vranglærer».

Eukaristien er pant på oppstandelsen

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet fos oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme.

Når da kalken med vin blandet med vann og det nybakte brød tar imot Guds ord og blir Kristi blods og legemes eukaristi som vårt legeme styrkes og næres ved, hvordan kan de da hevde at legemet er uskikket til å ta imot Guds gave, nemlig evig liv, siden det næres av Kristi blod og legeme og er lem på hans legeme? For slik sier den salige apostel i brevet til efeserne: «For vi er lemmer på hans legeme, av hans kjøtt og hans ben». Ikke vet jeg hvilket åndelig og usynlig menneske han skulle si dette om, «for en ånd har ikke kjøtt og knokler». Nei, han taler om mennesket slik det virkelig er, nemlig bestående av kjøtt og nerver og knokler, og som styrkes av kalken som er lans blod og av brødet som er hans legeme.

Det har seg som med vintreet som etter å ha blitt satt i jorden, bærer frukt i sin tid, eller som med «hvetekornet som faller i jorden». Etter å ha gått i oppløsning bærer det mange foll ved Guds Ånd som «fyller jorden». Deretter blir vinen og kornet til næring for menneskene ved kyndig stell. Etter å ha tatt imot Guds ord, blir de så eukaristi, det vil si Kristi legeme og blod. På samme måte skal våre legemer, næret av eukaristien, lagt i jord og oppløst i jorden, oppstå i sin tid, idet Guds ord gir dem del i oppstandelsen «til Gud Faders ære», han som kler dette dødelige i udødelighet og dette forgjengelige i uforgjengelighet, for Guds kraft fullendes i avmakt.

Bokanmeldelse i St Olav – av boken «Hellig uro»

Katolsk, Teologi /

I siste nummer av St Olav kirkeblad, som nettopp er lagt ut på nett, finn er vi en omtale av boken Hellig uro, Emilia forlag 2012, Per Kværne og Anne Helene Utgaard (red). Bokomtalen er skrevet av Olav Hovdelien. Beskrivelsen av boken begynner slik:

«Det er imidlertid vår overbevisning at det nettopp er gjennom uro, bevegelse, fornyelse og reform at kirkens vei mot marginalisering kan stanses og kirken igjen bli i stand til å forkynne Jesu glade budskap ikke bare for de ’praktiserende’, men for alle mennesker.»

Sitatet er hentet fra det innledende essayet i antologien Hellig uro. 50 år etter Det annet vatikankonsil, redigert av p. Per Kværne og Anne Helene Utgaard. Genremessig ligger antologien nærmest debattboken. I tillegg til innledningen består boken av til sammen ti essays, som alle i ulik grad og på ulike måter retter et kritisk søkelys på tilstanden i Den katolske kirke. Den grunnleggende påstanden er at Kirken «er i bevegelse bort fra konsilets intensjoner», og følgelig befinner seg i en dyp vedvarende krise. …

Hovdelien roser deler av boken, og har en viss forståelse for forfatternes synspunkter og idealer, men likevel skriver han også:

… Listen over alt som er galt med Kirken ifølge bidragsyterne til Hellig uro, er likevel lang som et vondt år. Medisinen som foreskrives er derfor en dyptgripende «modernisering» av Kirken nærmest på alle plan. Siden så å si alt det forfatterne hevder er galt med Den katolske kirke, er innført for eksempel i Den norske kirke, kunne konklusjonen fra forfatternes side vært slik: Den katolske kirke burde bli som Den norske! Hvorfor trekkes ikke denne opplagte konklusjonen i boken?

Kan det ha med det å gjøre at Den norske kirke, i likhet med andre liberale protestantiske kirker, har en betydelig større grad av sviktende oppslutning enn Den katolske? Det er ikke opplagt at «modernisering» er en vei ut av marginalisering (jf. sitatet øverst). ….

Samlet sett virker det som boken henvender seg til lesere som allerede i utgangspunktet deler forfatternes analyser. Den hadde blitt atskillig mer interessant og argumentativt troverdig hvis forfatterne ikke hadde vært fullt så sikre i sin sak og også hadde tatt seg bryet med å diskutere med dem som har alternative analyser å komme med.

Hvordan deltok de troende i messen i «gamle dager»?

Liturgi, Teologi /

Sist mandag tok Sigurd Hareide i sitt foredrag «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.» opp et tema som var litt nytt for meg; nemlig: hvordan (rent konkret) deltok de troende i liturgien i tidligere tider, hvordan deltok de i frembæringen av messens hellige offer, hvor mye forstod de av det som skjedde?

Hareide nevnte tre forfattere som jeg nok har hørt om, men så langt ikke lest. Det er er Louis Bouyer, Eamund Duffy og John Bossy. Allerede tirsdag bestilte jeg fem bøker av to av disse forfatterne. To av Louis Bouyer «The Christian Mystery: From Pagan Myth to Christian Mysticism» og «The Spirituality of the Middle Ages (History of Christian Spirituality; 2)»

bouyer_mystery_1

bouyer_spirit_2

Av Eamon Duffy har jeg bestilt tre bøker, bl.a. denne: «The Stripping of the Altars: Traditional Religion in England,1400-1580»

duffy_stripping_altars

John Bossys kjente bok «Christianity in the West, 1400-1700» har jeg så langt ikke bestilt, men sannsynligvis gjør jeg det om ikke lenge.

bossy_in_the_west

Seminar arrangert av Nettverk for katolsk teologi

Katolsk, Liturgi, Teologi /

I går deltok jeg på det årlige seminaret arrangert av Nettverk for katolsk teologi, som i år tok opp liturgiske temaer. Første foredrag var ved P. Ole Martin Stamnestrø, og det handlet om: «Det annet Vatikankonsils lære om liturgien med særlig vekt på begrepet actuosa participatio.»

Universitetslektor Sigurd Hareide snakket deretter om: «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.»

Under og etter disse to foredragene ble det uttrykt ganske stor enighet om at liturgien i vår tid er i en fase der ting fornyes, ut fra Kirkens gamle tradisjon. Den liturgiske forfalls- eller forråtnelsesforståelsen (at liturgien etter ca 500, utover middelalderen, forfalt mer og mer) er nå stort sett forlatt av alle, ble det sagt.

I mitt eneste innlegg i samtalen sa jeg likevel at selv om forfallsteorien er forlatt av ekspertene, har dette ikke kommet helt ned til grasrota mange steder. At det nok vil ta litt tid før vi ser noen særlig forandring av liturgiforståelsen og messefeiringen blant prester flest, og at man knapt kan lære av Kirkens liturgiske tradisjon hvis man ikke kjenner denne – og det er i dag få prester som har noe som helst kjennskap til liturgien før 1970.

P. Haavar Simon Nilsen: «Vennskap og handling – nye perspektiver på liturgien.»

Dette siste foredraget bygget på tanker av filosofen John Macmurray. Dette stoffet var helt nytt for meg, men p Haavar har skrevet om det på sin blogg, der hans mastergradsoppgave fra Oxford (om dette temaet) nå kan lastes ned.

Pave Benedikt – Kirkens mest sentrale teolog

Katolsk, Paven, Teologi /

13Febr-Pope-Benedict-XVI

Helt siden jeg nærmet med Den katolske Kirke tidlig på 90-tallet, har Ratzinger (da kardinal, nå pave) stått for meg som den viktigste teologen. Og på FirstThings leser jeg i dag at andre ser på ham på samme måte:

… it is probably best to discuss the theological body of work he produced from 1981 to 2013, rather than simply his last eight years as bishop of Rome. For if one conjoins his papacy with his long service as Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, then his lasting theological legacy comes into sharper focus: For over thirty years, Benedict has effectively served as the chief interpreter of the Second Vatican Council.

A century hence, theologians and historians will look back on this period as a crucial one for the reception of Vatican II. And the role of Joseph Ratzinger, who wrote scores of official magisterial documents on all aspects of conciliar teaching, will be underscored. While these statements usually fall far short of infallible teaching, and remain open to continued theological discussion, they nonetheless carry significant weight in Catholic theology.

Just a cursory and incomplete review of documents emanating from Ratzinger’s pen shows the depth of his influence as a conciliar interpreter. He has authoritatively taught on issues that have been widely discussed since the council’s conclusion: the unique nature of priestly ministry (1983); the strengths and weaknesses of liberation theology (1984 and 1986); the precise meaning of the claim that the Church of Christ “subsists in” the Catholic Church (1985); the assent required for specific magisterial teachings (1995 and 1998); the proper understanding of the phrase “sister Churches” (2000); and the declaration Dominus Iesus on the salvific universality of Jesus Christ (2000).

Benedict’s role as conciliar interpreter came even more vigorously to the fore with his Christmas Address of 2005, a speech that will likely remain the Ground Zero of conciliar discussions. There, the pope definitively rules out “a hermeneutic of rupture and discontinuity” as well as any antipodean reading of the spirit and text of the council. He explicitly proscribes a method that would seek to discover “impulses toward the new” apart from the conciliar documents themselves. …

Pave Benedikt svært kritisk til forståelsen av Vatikankonsilet

Katolsk, Liturgi, Paven, Teologi /

Sist uke snakket pave Benedikt til prestene i Roma, om Vatikankonsilet, men ikke før i dag leste jeg en detajert beskrivelse/ gjengivelse av hva han sa – hos www.chiesa. I starten kan vi der lese hvordan den unge teologen Ratzinger ble innvolvert i konsilet, og mot slutten av foredraget (40 minutter uten noe manuskript) sier paven hvor ødeleggende det har vært at medienes feilaktige tolking av konsilet nesten helt fullstendig har fått forme folks forståelse. Bl.a. har liturgien måttet lide p.g.a. dette:

…. «And so also for the liturgy: the liturgy was not of interest as an act of faith, but as a matter where understandable things are done, a matter of community activity, a profane matter. And we know that there was a tendency, that was also founded historically, to say: sacrality is a pagan thing, perhaps even in the Old Testament, but in the New all that matters is that Christ died outside: that is, outside of the gates, meaning in the profane world. A sacrality therefore to be brought to an end, profanity of worship as well: worship is not worship but an act of the whole, of common participation, and thus also participation as activity.

«These translations, trivializations of the idea of the Council were virulent in the praxis of the application of liturgical reform; they were born in a vision of the Council outside of its proper key, that of faith. And thus also in the question of Scripture: Scripture is a book, historical, to be treated historically and nothing else, and so on.

Han sier også mer om hvordan medias feilaktige forståelse av konsilet har vært så ødeleggende for Kirken:

“We know how this Council of the media was accessible to all. Therefore, this was the dominant, more efficient one, and has created so much calamity, so many problems, really so much misery: seminaries closed, convents closed, liturgy trivialized. . . . And the true Council had difficulty in becoming concrete, in realizing itself; the virtual Council was stronger than the real Council.

Men nå, endelig, begynner den korrekte forståelsen av Vatikankonsilet å komme til syne:

«But the real power of the Council was present and, little by little, is realizing itself more and more and becomes the true power that then is also true reform, true renewal of the Church. It seems to me that, fifty years after the Council, we see how this virtual Council is breaking up, is becoming lost, and the true Council is appearing with all of its spiritual power. And it is our task, precisely in this Year of Faith, beginning from this Year of Faith, to work in order that the true Council, with its power of the Holy Spirit, may be realized and that the Church may really be renewed. Let us hope that the Lord may help us. I, retired with my prayer, will always be with you, and together we will go forward with the Lord. In the certainty: the Lord triumphs!”

Hvordan best tolke Gaudium et Spes?

Katolsk, Teologi /

Jeg leste i går hos Catholic World Report en ganske dristig formulert betraktning over av Vatikankonsilets siste dokument: Gaudium et Spes. I 1965 var mange svært optimistiske, overdrevet optimistiske syns vi nok i dag, og dokumentet bærer preg av dette – samtidig som dokumentet også justerer/balanserer denne optimismen enkelte steder, og framfor alt må tolkes på en balansert måte. Her er utdrag fra artikkelen:

It is easy to be critical of Gaudium et Spes as a document pushed through at the end of the Second Vatican Council when the Holy Spirit was out to lunch or the Conciliar fathers had eaten rather too much lunch and were not fully awake. As one of my students once remarked, “Were they all on Prozac?”

In 1965, however, people didn’t need to take Prozac. There was a general optimism about the world. Medical advances were made every day, material standards of living were the highest they had ever been, …

…. As a consequence of this generally optimistic mood, there are sections of the document which do sound as though they have been written by people who have forgotten about evil, sin, and atheistic ideologies. The young Joseph Ratzinger, writing in 1969, described some of the document’s sections as “downright Pelagian” in tone.

However, there are other sections that are highly sober.

It is no surprise, therefore, that there ended up being two dominant interpretations of this document. In shorthand terms one can call them the Wojtyła interpretation and the Schillebeeckx interpretation. The Wojtyła interpretation zeroed in on paragraph 22, according to which human persons only understand themselves to the extent that they know Christ. According to Blessed John Paul II—the former Bishop Karol Wojtyła—Christ is the answer to all the legitimate hopes and desires of persons of good will throughout the world. He read Gaudium et Spes with a Christocentric accent. However, as Ratzinger noted, the “daring new” Christocentric anthropology embedded within the document was not well expressed. There is a tension between the first section, where the human person is merely “theistically hued” or in some general way made in God’s image, and the second section, which is specifically Trinitarian.

The Schillebeeckx interpretation zeroed in on paragraph 36, which recognized a “legitimate autonomy of the world”:

If by the autonomy of earthly affairs we mean that created things and societies themselves enjoy their own laws and values which must gradually be deciphered, put to use, and regulated by men, then it is entirely right to demand that autonomy. Such is not merely required by modern men, but harmonizes also with the will of the Creator. For by the very circumstances of their having been created, all things are endowed with their own stability, truth, goodness, proper laws, and order.

On its face this sounded like the ecclesial leaders were “bowing out” from any involvement in world affairs. According to a superficial reading of this paragraph, taken out of its context with other qualifying paragraphs, the world did not need Christian revelation. …

Økumenisk avtale om dåp

Teologi, Økumenikk /

I USA har det vært samtaler mellom Den katolske Kirke og flere Reformerte kirker. Nylig leste jeg (på de amerikanske katolske biskopenes nettsider) om den gledelige enigheten de er kommet til mht dåpen. Men legg merke til (under) at det er et absolutt krav at man blir døpt i «Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», og på det punktet holder nå enkelte protestantiske kirkesamfunn (de mest radikale, moderne) på å få en ny kjønnsnøytral praksis – det har vært noen ganske små tendenser til det også i Norge. Og er ikke det tradisjonelle dåpsformularet brukt, er man faktisk ikke døpt – så alvorlig ser Den katolske Kirke på det. Her er innledningen til fellesdokumentet:

Together we affirm that, by the sacrament of Baptism, a person is truly incorporated into the body of Christ (I Corinthians 12:13 and 27; Ephesians 1:22-23), the church. Baptism establishes the bond of unity existing among all who are part of Christ’s body and is therefore the sacramental basis for our efforts to move towards visible unity.

Together we affirm that Baptism is the sacramental gateway into the Christian life, directed toward the fullness of faith and discipleship in Christ.

Together we affirm that incorporation into the universal church by baptism is brought about by celebrating the sacrament within a particular Christian community.

Together we affirm that Baptism is to be conferred only once, because those who are baptized are decisively incorporated into the Body of Christ.

Together we affirm that baptism is a sacrament of the church, enacted in obedience to the mission confided to it by Christ’s own word. For our baptisms to be mutually recognized, water and the scriptural Trinitarian formula «Father, Son, and Holy Spirit» (Matthew 28: 19-20) must be used in the baptismal rite.

Together we affirm that the validity of Baptism depends on its celebration according to the apostolic witness by the church and its authorized ministers. …..

Her kan vi lese mer om avtalen – bl.a. at den er et resultat av 7 års arbeid.

Katolikker i samtale med konservative lutheranere

Paven, Teologi, Økumenikk /

In 1976, Joseph Ratzinger—then still a professor—suggested “it might be possible to interpret [the Augsburg Confession (CA)—i.e., the primary Lutheran confession] under the laws of the empire as a catholic confession.” He continued: “Efforts are underway to achieve a Catholic recognition of the CA or, more correctly, a recognition of the CA as catholic, and thereby to establish the catholicity of the churches of the CA, which makes possible a corporate union while the differences remain.”

While Ratzinger—now Benedict XVI— would not continue a campaign for such acceptance, it is nevertheless a striking comment from the man who would be pope. At the very least, it demonstrates a particular interest in Roman Catholic-Lutheran dialogue which has continued into the present.

This past September, for example, Pope Benedict XVI met with former students in Castel Gandolfo, Italy, to discuss the subject of Roman Catholic dialogue with Lutherans and Anglicans. ….

Slik åpner en artikkel i First THings, og den fortsetter med å beskrive samtaler mellom katolikker og konservative (konfesjonelle) lutheranere (representert ved the International Lutheran Council) som nå har kommet et stykke i Nord-Amerika, mens de eldre samtalene med de største (og mer liberale) lutherske kirrkesamfunnene får stadig større problemer:

… That conference took place this past September in Niagara Falls, Canada. From September 16 to 21, the head bishops and presidents of confessional Lutheran church bodies around the world met for a week of dialogue and discussion. And, in what is perhaps a sign of the times, Bishop Gerard Paul Bergie of St. Catharines, Ontario, brought formal greetings to the ILC on behalf of the Roman Catholic Bishops of Canada—the first time a Roman Catholic has addressed an ILC convention since its founding. In his remarks, Bishop Bergie noted Vatican II’s emphasis on ecumenical dialogue, stressing the value to be found in working together.

Immediately following the bishop’s remarks, Dr. Werner Klän (a professor at Lutheran Theological Seminary Oberursel and a participant in the recent discussions between confessional Lutherans and Roman Catholics) reported on the successes achieved in the German discussions. In noting it was Roman Catholics who initiated conversation with confessional Lutherans, Dr. Klän suggested there was “a deep rooted disappointment [among] Roman Catholics — in Germany at least — with the Lutheran World Federation or some of its member churches.”

While dialogue between Roman Catholics and mainline Lutherans continues, a desire has arisen among Roman Catholics to begin looking to confessional Lutherans for more fruitful dialogue. …

Pave Leo XIII om familien

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Den hellige familie er det beste eksempel som fins for dagens familier, skriver pave Leo XIII, i dette apostoliske brevet fra 1892. (De fleste vet at den nye og den tradisjonelle liturgiske kalenderen er ganske forskjellige, og i dag feires festen for den hellige familie i den tradisjonelle kalenderen, og i år faller faktisk festen for Jesu dåp bort. Personlig syns jeg at å feire den hellige familie i romjulen – som i den nye kalenderen – er like naturlig. Men om to uker begynner førfatsetiden (Septuagesima søndag) i den tradisjonelle kalenderen, og jeg syns det er et stort tap at den perioden falt helt bort ved luturgirevisjonen.)

Slik skriver pave Leo XIII (fra matutins 4., 5. og 6. lesning):

From the Apostolic Letters of Pope Leo XIII – Breve Neminem, 14 June 1892
When God in his mercy determined to accomplish the work of man’s renewal, which same had so many long ages awaited, he appointed and ordained this work on such wise that its very beginning might shew to the world the august spectacle of a Family which was known to be divinely constituted; that therein all men might behold a perfect model, as well of domestic life as of every virtue and pattern of holiness: for such indeed was the Holy Family of Nazareth. There in secret dwelt the Sun of Righteousness, until the time when he should shine out in full splendour in the sight of all nations. There Christ, our God and Saviour, lived with his Virgin Mother, and with that most holy man Joseph, who held to him the place of father. No one can doubt that in this Holy Family was displayed every virtue which can be called forth by an ordinary home life, with its mutual services of charity, its holy intercourse, and its practices of godly piety, since the Holy Family was destined to be a pattern to all others. For that very reason was it established by the merciful designs of Providence, namely, that every Christian, in every walk of life and in every place, might easily, if he would but give heed to it, have before him a motive and a pattern for the good life.

To all fathers of families, Joseph is verily the best model of paternal vigilance and care. In the most holy Virgin Mother of God, mothers may find an excellent example of love, modesty, resignation of spirit, and the perfecting of faith. And in Jesus, who was subject to his parents, the children of the family have a divine pattern of obedience which they can admire, reverence, and imitate. …

Pave Leo XIII om familienLes mer »

Hvordan kan Vatikankonsilets dokumenter tolkes korrekt?

Liturgi, Teologi /

PopeInfallible
En godt voksen katolsk prest – han er 2 år og 2 dager eldre enn meg – skriver på sin blogg om hvordan konsilet og spesielt liturgidokumentet best skal tolkes (i kontinuitet med Kirkens tidligere historie), og han ler litt når han ser hvordan med progressive teologer tolker konsilet (han var selv mye mer progressiv for noen år siden):

I am amused when I read other blogs that are of a more progressive bent and find a creeping infallibility applied not only to Sacrosanctum Concilium as a document, but even more so to a liberal interpretation of it as seen through the eyes of rupture with what preceded it.

Folks, the Second Vatican Council while one of the most authoritative ways that the Pope together with the bishops of the world fulfill their commission to teach, rule and sanctify, is not primarily a dogmatic Ecumenical Council, but rather a pastoral one. Because of that much of what is taught is in reaction to the social trends and changes of the late 1950’s and early 1960’s in light of the aftermath of World War II, the Holocaust and the liturgical movement of the 20th century.

What also had changed even more gradually was the relationship of the Church to Protestantism, to the Jews and to other religions. The Church at the time of the Council and certainly today saw dialogue with all of these realities as important and the need to find commonality with one another to build a better world.

With all the talk of how Sacrosanctum Concilium reflecting a new ecclesiology of the Church where the laity take their rightful, proactive place in worship by acknowledging their own baptized priesthood, the primary emphasis of Vatican II’s ecclesiology powerfully symbolized by the call to holiness of the laity in addition to the clergy and religious was that they would bring their Catholic faith in a more public, less private way, to the public square, such as their home, their places of work and where they recreate. It was hoped that those public Catholics who are in high places of business, politics and government would do so in the most spectacular way of Catholic witness to the truths of the Church, not something they manufacture for themselves.

This is where Vatican II has failed and on a grand scale. Or it might be better for me to say this is where Vatican II has been neglected by liberal, progressive Catholics and even by more conservative pundits.

The priesthood of the baptized is primarily for the world and the witness that the Catholic baptized give to the world by their actions.

How then can we say that Vatican II has been fulfilled when nearly 80% of Roman Catholics do not go to Mass every Sunday, thus diminishing the hope-for participation of Catholics in a conscious, present way at Mass? …..

Pave Benedikt: Motu proprio «Intima Ecclesiae natura»

Katolsk, Paven, Teologi /

Jeg leste i dag om en ny motu proprio fra pave Benedikt – datert 11. november, men offentliggjort i går. Tittelen «Intima Ecclesiae natura» er oversatt med «The Church’s deepest nature», og den handler om Kirkens barmhjertighetstjeneste. Den ligger på Vatikanets nettsider, og starter slik i engelsk oversettelse.

BENEDICTUS PP. XVI
Apostolic Letter issued “Motu Proprio”
On the Service of Charity

Introduction
“The Church’s deepest nature is expressed in her three-fold responsibility: of proclaiming the word of God (kerygma-martyria), celebrating the sacraments (leitourgia) and exercising the ministry of charity (diakonia). These duties presuppose each other and are inseparable” (Deus Caritas Est, 25).

The service of charity is also a constitutive element of the Church’s mission and an indispensable expression of her very being (cf. ibid.); all the faithful have the right and duty to devote themselves personally to living the new commandment that Christ left us (cf. Jn 15:12), and to offering our contemporaries not only material assistance, but also refreshment and care for their souls (cf. Deus Caritas Est, 28). The Church is also called as a whole to the exercise of the diakonia of charity, whether in the small communities of particular Churches or on the level of the universal Church. This requires organization “if it is to be an ordered service to the community” (cf. ibid., 20), an organization which entails a variety of institutional expressions. …

Jeg så dette først på Rorate cæli.

Pave Benedikt: «Bare én måte å tolke konsilet på»

Katolsk, Paven, Teologi /

Erkebiskop Müller, den nye lederen av Troskongregasjonen, er ganske tydelig når han uttaler seg, slik også i går, da han sa at pave Benedikt hadde definert bare én måte å forstå konsilet på; som en fortsettelse av Kirken ubrutte historie. Selvsagt kan man fortsatt diskutere hvordan konsilet best skal forstås, men ytterpunktene på begge sider – som sier at konsilet er et brudd med det Kirken tidligere stod for – kan ikke godtas. Jeg har lest følgende på Catholic News Service (etter tips fra Pray Tell, der utsagnet også diskuteres på en ganske fornuftig måte):

What Pope Benedict XVI has termed «the hermeneutic of reform, of renewal in continuity» is the «only possible interpretation according to the principles of Catholic theology,» Archbishop Gerhard Muller said in remarks published Nov. 29.

«Outside this sole orthodox interpretation unfortunately exists a heretical interpretation, that is, a hermeneutic of rupture, (found) both on the progressive front and on the traditionalist» side, the archbishop said.

What the two camps have in common, he said, is their rejection of the council: «the progressives in their wanting to leave it behind, as if it were a season to abandon in order to get to another church, and the traditionalists in their not wanting to get there,» seeing the council as a Catholic «winter.»

A «council presided over by the successor of Peter as head of the visible church» is the «highest expression» of the Magisterium, he said, to be regarded as part of «an indissoluble whole,» along with Scripture and 2,000 years of tradition.

The doctrinal chief’s remarks were published in the Vatican newspaper, L’Osservatore Romano, to present the seventh volume of «The Complete Works of Joseph Ratzinger.» The volume collects both published and unpublished notes, speeches, interviews and texts written or given by the future pope in the period shortly before, during and just after Vatican II.

Archbishop Muller specified that by «continuity» Pope Benedict meant a «permanent correspondence with the origin, not an adaption of whatever has been, which also can lead the wrong way.» …

Vatikankonsilet om religionsfrihet og andre religioner

Katolsk, Paven, Teologi /

Som jeg skrev i går kveld, leste jeg nylig i the Vatican Insider om pave Benedikts synspunkter på noen av Vatikankonsilets tekster. Paven tar her opp to tekster – om religionsfrihet og andre religioner – som i flere tiår (og fortsatt) har skapt problemer for tradisjonalistiske grupper, som SSPX. Andrea Tornielli skriver (jeg har selv uthevet noen ord):

(about) …. two minor documents, whose importance has only gradually come to light in the context of the reception of the Council. First, there is the Declaration on Religious Liberty, ….. the Pope explains. “With developments in philosophical thought and in ways of understanding the modern State, the doctrine of tolerance, as worked out in detail by Pius XII, no longer seemed sufficient.”

“At stake was the freedom to choose and practise religion and the freedom to change it, as fundamental human rights and freedoms,” Ratzinger writes, before going on to explain that “given its inner foundation, such a concept could not be foreign to the Christian faith, which had come into being claiming that the State could neither decide on the truth nor prescribe any kind of worship.”

“The Christian faith demanded freedom of religious belief and freedom of religious practice in worship, without thereby violating the law of the State in its internal ordering; Christians prayed for the emperor, but did not worship him. To this extent, it can be said that Christianity, at its birth, brought the principle of religious freedom into the world.”

Yet, Benedict XVI points out, “the interpretation of this right to freedom in the context of modern thought was not easy, since it could seem as if the modern version of religious freedom presupposed the inaccessibility of the truth to man and so, perforce, shifted religion into the sphere of the subjective.” ….

“The second document that was to prove important for the Church’s encounter with the modern age came into being almost by chance and it developed in various phases. I am referring to the Declaration “Nostra Aetate” on the Relation of the Church to Non-Christian Religions. At the outset the intention was to draft a declaration on relations between the Church and Judaism, …. then there should also be some words on Islam. …. The text apparently also talks about other religions and the subject of religion in general, referring also to the dialogue between religions.

But Benedict XVI recognises that “in the process of active reception, a weakness of this otherwise extraordinary text has gradually emerged: it speaks of religion solely in a positive way and it disregards the sick and distorted forms of religion which, from the historical and theological viewpoints, are of far-reaching importance; for this reason the Christian faith, from the outset, adopted a critical stance towards religion, both internally and externally.” …

Som vanlig sier pave benedikt også noe om at Vatikankonsilet på ingen måte var et brudd med Kirkens historie og tradisjon:
Finally the Pope returns to the hermeneutics of the Second Vatican Council, recalling that “the Council Fathers neither could nor wished to create a new or different Church but rather to understand these more deeply and hence truly to “renew them”. This is why a hermeneutic of rupture is absurd and is contrary to the spirit and the will of the Council Fathers.”

Gaudium et spes – styrke og svakhet

Katolsk, Paven, Teologi /

Jeg leste for 4-5 dager siden en artikkel av Andrea Tornielli i the Vatican Insider om pave Benedikts synspunkter på enkelte elementer i Vatikankonsilets dokumenter. Dokumentet som omatlte vår tids moderne verden klarte ikke riktig å definere vår moderne verden, hevdes det:

The conciliar constitution “Gadium et spes” did not specify what was essential and constitutive of the modern era. Benedict XVI states this in the preface of a conciliar text which will soon be published by German publishing house Herder. A preview of the text is given in a special illustrated issue of L’Osservatore Romano, the Holy See’s official newspaper, on the occasion of the fiftieth anniversary of the Second Vatican Council. The description of the Council given is based on news stories from the time, new or barely known details and rare images and photographs.

In terms of the so-called “Schema XIII” from which “the pastoral Constitution of the modern world was born,” the Pope says: “This point touches on the real expectations of the Council. The Church, which during the Baroque era was still, in a broad sense, shaping the world, had from the nineteenth century onwards visibly entered into a negative relationship with the modern era, which had only then properly begun. Did it have to remain so? Could the Church not take a positive step into the new era?”

“Behind the vague expression “today’s world” – Benedict XVI continues – lies the question of the relationship with the modern era. To clarify this, it would have been necessary to define more clearly the essential features that constitute the modern era. “Schema XIII” did not succeed in doing this. Although the Pastoral Constitution (“Gaudium et spes”, Ed.) expressed many important elements for an understanding of the “world” and made significant contributions to the question of Christian ethics, it failed to offer substantial clarification on this point.”

Ratzinger then pointed out that “unexpectedly, the encounter with the great themes of the modern epoch did not happen in the great Pastoral Constitution, but instead in two minor documents, whose importance has only gradually come to light in the context of the reception of the Council. First, there is the Declaration on Religious Liberty, which was urgently requested, and also drafted, by the American Bishops in particular,” the Pope explains. “With developments in philosophical thought and in ways of understanding the modern State, the doctrine of tolerance, as worked out in detail by Pius XII, no longer seemed sufficient.” ….

Jeg siterer litt mer herfra (om religionsfriheten) om ikke lenge.

Skroll til toppen