Flere nye videoer som viser den gamle messen
Teksten i denne videoen er spesielt tydelig, og presten har en fin italiensk aksent på sin latin.
HER er en annen video.
TLM
Messeandakt – fra Katolsk bønnebok
Jeg må innrømme at det var nytt for meg at det i tidligere tider var utarbeidet forslag til andakter som følger (den tradisjonelle latinske) messen, og som de troende kunne be etter som messen skred fram. Jeg har nått fått låne to katolske bønnebøker, en fra 1892 og en fra 1960, og begge har slike messeandakter. Boka fra 1892 skriver andaktsforslagene inn i selve den latinsk-norske messoversikten. Her er disse tilleggene:
Ved trinnbønnen (Salme 42 og syndsbekjennelsen):
Betrakt hvordan Kristus etter den siste nattverd, ledsaget av sine disipler, går til Getsemane-hagen for å gå døden i møte, og hvordan han svettet blod med tanken på våre synder.
Ved prestens stille bønner når han går til alteret:
Betrakt hvordan Judas forrådte Jesus med et kyss.
Ved inngangsverset:
Betrakt hvordan Jesus fengsles og føres frem for Annas og Kaifas.
Ved Kyrie eleison:
Betrakt hvordan Jesus fornektes tre ganger av Peter.
Ved Gloria:
Betrakt hvordan jødene jubler over de bespottelser og mishandlinger som tilføres Jesus.
Ved slutten av Gloria:
Betrakt hvordan Jesus vender seg til Peter og ved et blikk får ham til å gråte over sine synder.
Ved kollektbønnen:
Betrakt hvordan Jesus føres til Pilatus og anklages urettferdig.
Når presten forbereder seg til å lese evangeliet:
Betrakt hvordan Jesus bringes foran Herodes og hånes.
…
Vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle sist fredag
Når man ser på bildene under, skulle man ikke tro det var mulig å feire så flotte (og tradisjonelle) katolske messer i vårt tid, men det er det altså. Slik kan vi lese i the Seattle Post-Intelligencer:
In what he calls a «personal parish, not a geographic parish,» Archbishop Alex Brunett a year ago authorized patient advocates of restoring the Latin liturgy to form North American Martyrs parish in Seattle.
About 500 people packed into its temporary home, St. Alphonsus Church in Ballard, on Friday night as Brunett presided over a stirring, deeply spiritual high mass. Saber-bearing Knights of Columbus in full regalia escorted the procession. Gregorian music wafted down from the choir loft, while sweet-smelling incense filled the air.
Many women’s heads were draped in lace. Young children, present in large numbers, were quiet as, well, church mice. There were no response readings by the congregation. No laypeople walked to the microphone to read scripture. The congregation’s participation could be described in two words, prayerful and contemplative. …
The priests, as in pre-Vatican II days, faced the altar. Why? «The same reason a bus driver faces the road and not the passengers: The priest is leading the congregation to the Mount of Calvary,» explained Fr. Gerard Saguto, the parish pastor, who arrived from Indiana a year ago.
Fr. Seguto hails from the Priestly Fraternity of St. Peter, an order of priests founded by Pope John Paul II in 1988 to minister to the increasing demand for the mass in its older form.
In the past several decades, liturgical reform has swept out the old and ushered in a not-always-satisfying new … … The result has been the «Kumbaya cult» of guitar liturgies with emphasis on informality. Often with a tin ear, language of worship has been «modernized» and adjusted to meet the requirements of political correctness.
Father Z og NLM-bloggen skriver om dette, og mange flere bilder kan sees her.
Fint bilde av en høytidelig messe
På NLM-bloggen kan man lese om en høytidelig messe (TLM) som nylig ble feiret av erkebiskop Burke. Bildet viser en tradisjonell (nokså liten) kirke, et stort krusifiks, statuer og sidealtere, flere troende i andektig bønn og tilbedelse – og biskop, prester og andre geistlige ved et alteret vendt versus Deum.
A Solemn Pontifical Mass was celebrated this past weekend by Archbishop Raymond Burke, Prefect of the Apostolic Signatura, in his former archdiocese of St. Louis on the occasion of the 90th anniversary of the Carmelites of the Divine Heart of Jesus.
In addition to Archbishop Burke’s own presence, the Superior General of the Sisters came from the Netherlands for the occasion.
Hvordan kan/ bør en prest feire messen?
Etter mange løfter, en del tankevirksomhet, og en del arbeid, har jeg nå skrevet et fire siders dokument om hvordan jeg nå feirer messen – etter å ha blitt påvirket av den tradisjonelle latinske messen. Under ser dere dokumentets tittel og også en innledende advarsel (!) – og nederst en lenke til selve dokumentet.
HVORDAN EN PREST FEIRER MESSEN? (Påvirkning fra den gamle messen på den nye.)
En liten advarsel til alle lesere; mye av det som står i dette dokumentet er ganske teknisk og er nok beregnet på de spesielt interesserte. Men det jeg skriver om kan med noen få ord oppsummeres i dette: 1) Når vi feirer messen vender vi (prest og menighet) oss for det aller meste mot Gud – bortsett fra i tekstlesningene og spesielt i prekenen. Måten messen feires på skal derfor hjelpe oss til å holde fokuset rettet mot Gud. 2) Presten er en tjener for Kirken når han feirer messen, og skal ikke la sin personlighet eller sine private valg få noen særlig plass. 3) De mange detaljene i hvordan mesen feires har som mål å holde vårt indre og ytre blikk rettet mot Gud selv.
De unge elsker ordenen, symmetrien, disiplinen, konsentrasjonen, fokuset på bønn, og stillheten
På Continuity-bloggen fant jeg en lenke til et intervjue med Fr Kramer, FSSP-presten i Roma (som er ansvarlig for kirken i Roma der den gamle messen feires daglig). Han ble nylig intervjuet på Vatikanradioen (på engelsk) om ulike spørsmålsstillinger rundt den gamle messen – intervjuet kan høres her (rm-format).
Jeg hørte det noskå korte intervjuet og Fr. Kramer sier at de har noen eldre som kommer i messen, siden de fortsatt liker den gamle foremn best, og er glade for at den nå er tilbake. Men det er flest mennesker under 25 som kommer til den gamle messen, fordi de elsker: «ordenen, symmetrien, disiplinen, konsentrasjonen, fokuset på bønn, og stillheten» som denne messen gir.
Fr Kramer sier også at Kirken tidligere hadde vært for streng, at det bl.a. var for lite kontakt mellom biskoper og prester. Samfunnet generelt var også strengt, man hadde kjempet seg gjennom depresjonen på 30-tallet, deretter krigen. Man var altså klar til å forandre en hel del av disse reglene (og det som ble oppfattet som for strengt), også i liturgien – men «senere har man forstått at man tømte ut barnet med badevannet».
På Continuity-bloggen skriver Fr. Tim Finigan også dette om sin reaksjon på intervjuet: Another important consideration is the reverence with which Mass is celebrated. One side of the «mutual enrichment» is surely that with the celebration in the vernacular of the newer form of the Roman Rite, it is much less acceptable for the priest to gabble through the rite, paying little attention to the words, in order to finish the Mass as quickly as possible. I think that this has fed into the present-day celebration of the usus antiquior. You are probably not going to come across the celebration of Low Mass in fifteen minutes. In that sense too, there is no going back.
The usus antiquior does not encourage the priest to impose his own personality on the Mass – you say the prayers devoutly and carefully but without arbitrarily imposed delays. Nevertheless, I think that priests who say the EF Mass nowadays do not do so in irreverent haste.
For the celebration of the newer form in the vernacular, we can also learn from this mutual enrichment. The Mass is not the place for the priest to show off his communication skills, to entertain the congregation, or even to show how devout he is by his pauses, his pious emphasis of certain words, or his theatrical expression. Our task is to say Mass devoutly, and to allow the Holy Spirit to speak through the Liturgy itself.
Messer for de døde – bør brukes ofte
Jeg skrev for kort siden om diskusjoner om hvordan en katolsk begravelse bør være (se her) – det er først og fremst bønn for den avdøde.
I dag leste jeg også et interessant innlegg om requiemmesser på WDTPRS, bl.a. om reglene for når man kan feire en vanlig minnemesse for en avdød – det fins egne regler selve begravelsesmessen. Jeg ser at reglene (for TLM) for messer på dødsdagen, og for 3., 7. og 30. dag er litt andre enn i dag, men det er likt at reqiemmesser utenom disse spesielle dagene er de samme som i dag; dva. at de kan feires bare om man ikke har en obligatorisk minnedag for en helgen, elelr en viktigere fest.
The rules for these daily Requiem Masses are along the lines of the rubrics for votive Masses.
A Requiem is of the 2nd class on the day of death (or getting news of the death) or on the day of burial. That’s the Missa in die obitus seu depositionis defunctorum. It is of the 3rd class on the third, seventh, and thirtieth day after the death or burial.
A «daily» Requiem is 4th class and can be used on ferial days of the 4th class.
So… tomorrow 16 September is the Feast of Ss. Cornelius and Cyprian. It is a 3rd class feast. But the day after tomorrow, 17 September, is a «dies non», a 4th class feria. You can say the «daily» Mass for the Dead, the Missa quotidiana defunctorum.
I tillegg til dette sies det (i dagens regler) at man skal ta hensyn til folk som kommer i messen, så i en menighetsmesse passer det ikke alltid å feire messe for en avdød hvis mange som kommer til messen ikke kjenner vedkommende. Da bør man heller – noe man alltid kan – nevne den avdøde på det fastsatte stedet i den eukaristiske bønn.
To år siden pave Benedikts motu proprio, ‘Summorum Pontificum’, trådte i kraft
I dette innlegget tar jeg med hva jeg skrev på bloggen for akkurat to år siden. Og jeg spør meg selv; hva har så skjedd på disse to årene? Jeg utfordrer leserne til å komme med sine synspunkter; har dere merket noen effekt av pavens motu proprio?
—————-
I dag, 14. september, trer pave Benedikts motu proprio ‘Summorum Pontificum’ i kraft. Alle katolske prester kan nå feire den tradisjonelle latinske messen om de ønsker det, og sogneprestene kan tillate denne messen å bli feiret offentlig i sin menighet.
Er dette viktig, kommer det til å forandre Kirken på noen måte? Det vil jeg svare et ubetinget ja på, selv om mange i Norge ikke ser ut til å bry seg om det som skjer – og på tross av at jeg ikke vet akkurat hvordan den tradisjonelle latinske messen vil bringe viktige forandringer. I en artikkel i The Catholic World Report settes forandringene noe på spissen, og man skriver om hvor nødvendig dette er:
By shaking up a failing status quo, Pope Benedict has performed a great service for the Church. It is abundantly clear that postconciliar attempt – has rendered the liturgy increasingly irrelevant and catechetically destructive, as declining Mass attendance and gross ignorance of the faith confirm.
And he deserves great praise for having the courage to address an act of self-mutilation which treated a long and fruitful liturgical tradition as something “forbidden” or “harmful” – an act that appears all the more perverse in light of the fact that many of those who endorsed it were simultaneously using the new liturgy to advance bewildering innovations alien to the traditions of the Church.
Summorum Pontificum represents a central piece in the overall project of this pontificate: to arrest a culture of self-worship and restore God to the center of life.
Men personer som ikke liker utviklinga sier fortvilet:
This is the saddest moment in my life as a man, priest and bishop,” Luca Brandolini, a member of the liturgy commission of the Italian bishops’ conference, said to La Repubblica, reported Reuters. “It’s a day of mourning, not just for me but for the many people who worked for the Second Vatican Council. A reform for which many people worked, with great sacrifice and only inspired by the desire to renew the Church has now been cancelled.”
Den tradisjonelle latinske messen er nå blitt akseptert og normal
Overskrifta her inneholder nok en overdrivelse, men de siste dagene av august ble det avholdt en «trenings»konferanse i London, der (katolske) prester kunne få hjelp til å lære seg den gamle messen – og konferansen ble arrangert i samarbeide med erkebiskopen av Westminster. Bildet under er tatt fra konferansen.
Så har Father Z skrevet dette innlegget ut fra The Catholic Heralds utgave 28. august: «I returned from Suffolk to attend the training conference [at London Colney] run by the Latin Mass Society in conjunction with the Archdiocese of Westminster. I know from its rather prejudiced leading article what the Tablet expected it to be like. I had some anxieties of my own, but now that the Holy Father has de-politicised the extraordinary form of the Roman Rite, I decided it was time to learn to celebrate it properly and so I have come on the course. I am very pleased I did.»
En prest som deltok på konferansen skrev selv slik:
«It is not full of priests plotting to undo the claimants to the Bourbon throne, just run-of-the-mill priests who feel that celebrating the extraordinary form once in a while could help them in their particular quest to be good, devout priests, or who are learning it in respons to the pastoral needs of their congregations. For those reasons alone, there is nothing marginal or marginalising about the conference.»
Og HER kan vi lese hva en annen prest skriver: I think it is a tribute to the wisdom of Pope Benedict that this course on the extraordinary form is filled with ordinary priests – I mean priests who clearly have not come here because they are desperate to ally themselves to some faction, but who are working in perfectly average parishes the length and breadth of the country and who find themselves drawn to the reverence of the older form in order to nourish their priestly lives and thereby to foster the devotion of some of their congregations. It is not full of priests plotting to undo the Second Vatican Council, discussing the length of maniple fringes or the claimants to the Bourbon throne, just run-of-the-mill priests who feel that celebrating the extraordinary form once in a while could help them in their particular quest to be good, devout priests, or who are learning it in response to the pastoral needs of their congregations. For these reasons alone, there is nothing marginal or marginalising about the conference.
Og HER kan man lese mer om hva som i praksis skjedde på konferansen.
In te speravi, Domine: dixi: Tu es Deus meus, in manibus tuis tempora mea.
Slik (over) lyder kommunionsverset i dagens messe (og sist søndags messe) i den tradisjonelle latinske form. Jeg skal feire denne messen i dag, etter at jeg i nokså liten grad har feiret den gamle messen etter at jeg kom til Oslo. Jeg foretrekker å feire den gamle messen (privat) når jeg ikke er satt opp med menighetsmesser, og etter noen uker her i Oslo (og nå når alle prester er ferdige med sine ferier) begynner det å bli klart hvilke dager jeg ikke er satt opp med offentlige messer.
Under kan man lese inngangsvers, kollektbønn og evangelium i dagens messe, HER er hele messen og HER finner man TLM-kalenderen.
Barnedåp etter det gamle latinske ritualet
Lørdag sist uke hadde jeg en dåp etter den gamle latinske ritus – en liten gutt på 11 dager ble døpt. Det var en god opplevelse å bruke dette gamle ritualet, og det var også interessant å studere hvorfor dette og andre ritualer ble forandret så mye som de ble på slutten av 60-tallet. Jeg syns godt man kunne ha bevart mer at dette ritualet enn man har gjort (spesielt det meste i det gamle ritualet som fokuserte på mennesket syndighet ble tatt bort) – selv om det nye katolske dåpsritualet også er fint på mange måter.
Under kan man se det gamle katolske dåpsritualet i en norsk utgivelse fra 1944:
…
Hvor mye hjelpemateriale har folk nytte av i (TLM-)messen?
Det er for så vidt et generelt spørsmål; når man skal ha en seremoni (i kirken eller andre steder); er det fornutfig å dele ut programmer som svært detaljert beskriver hva som skal skje? Personlig gir jeg f.eks. hele dåpsliturgien til dåpsforeldrene før dåpen (og ber dem se på den hjemme), men jeg ber dem vanligvis om å IKKe trykke dem opp og dele dem ut til alle som skal være til stede i dåpen – for da blir folk bare stående og se ned i arket.
Når det gjelder å forstå den gamle messen, blir det også diskutert HER om det er nyttig å ha hele liturgien og alle tekstene foran seg på et ark når man som ukjent skal delta i den tradisjonelle latinske messen de første gangene. Selv har jeg ikkke noe klart svar på dette, men syns diskusjonen er interessant:
An issue has come up with the first extraordinary form Mass in a local parish: whether to distribute those large red books with the complete text of the Mass, including all parts said in a low voice, or whether to only distribute minimalist aids with propers and readings.
I’ve been to many first-time EF Masses and it is my strong impression that these red books can be a hindrance rather than a help to those who are attending for the first time. People who use them as if they are like the Missallete — a linear account of what happens — and end up completely lost, and flipping through pages for an hour trying to find out what is going on, and feel sort of left out and stupid because they can’t follow along.
Meanwhile, they end up spending the entire Mass with their heads in a booklet rather than watching and listening and appreciating the beauty. … …
“Jag skall träda fram till Guds altare”
I Sverige har man trykt en ny utgave av 1962-missalet! – riktignok bare med messens ordinarium. Og biskop Arborelius skriver i forordet til boka bl.a.:
Utan den heliga mässan kan vi inte överleva som katolska kristna. Eukaristin är den viktigaste födan för vårt liv och vår tro. Mysterium fidei, trons mysterium, firas inför våra ögon och öron. Den korsfäste och förhärligade Herren blir närvarande i hela sin frälsande verklighet. […]
Som katoliker kan vi alltid vara förvissade om att Jesus Kristus blir närvarande när mässoffret bärs fram. […]
Vi måste återupptäcka den atmosfär av tillbedjan inför Kristi fulla närvaro, som borde prägla alla våra katolska kyrkor. […]
Det är min önskan att alla som deltar i eukaristins firande enligt 1962 års ordning skall få hjälp genom detta missale att tränga in i mässans innersta verklighet och helgas genom möte med den förhärligade Kristus.
Jeg fant nyheten på Rorate Cæli i dag, og der kan vi lese:
This morning’s mail brought a package from a good friend in Stockholm: The newly published Missale Parvum. Although not as extravagant as some of the new Missals seen in recent years, the appearance of this Latinsk-Svensk Missal is in many ways far more significant as it is the first Swedish language edition of the 1962 Missal to be published in more than forty years and is arguably the first to bear the imprimatur of a Swedish bishop in centuries. Publication of the new Missal was prompted by the growing number of traditional Catholics in the country who were highly instrumental in bringing it about. … …
The majority of the roughly 200,000 Catholics in present-day Sweden belong to non-Swedish ethnic groups with Poles being the largest of these, followed by Croats and Hispanics. Interestingly it is ethnic Swedes, most of whom are converts from Swedish Protestantism, who form the bulk of the traditional Catholic community. How things will develop from here will be worth keeping an eye on. The Church which had once almost completely disappeared from Sweden is now returning to, what is in some ways, a clean slate. Swedes in general did not suffer from the post-conciliar tumult that ravaged the Catholic world in the late 20th century largely because the Church was only marginally present among, or accessible to the Swedish people during most of that period. Today’s emerging convert population has a choice between two rites of equal footing. … …
HER kan man lese mer om boka – og om ønskelig bestille den.
Reklame for den tradisjonelle latinske messen
En Una Voce gruppe i Iowa, USA, har laget fire plakater for å reklamere for den tradisjonelle latinske messen – og jeg syns de har gjort godt arbeid. De skriver også påp hver av plakatene: «Mystery. Attraction. Sacrifice. These are the elements which comprise a great love story. In fact these are the features of the greatest love story ever told: God’s intense, relentless love for humanity. This ancient love of Christ made present to saints like Thomas Aquinas, Theresa of Avila, Francis of Assisi, Catherine of Sienna, Ignatius of Loyola, is presented anew today in the Extraordinary Form of the Holy Sacrifice of the Mass, often called the Traditional Latin Mass. Come and experience the heritage, reverence and mystery which captivated the saints through out history. Come receive the ever ancient, ever new love God is offering you in the majestically transcendent Extraordinary Form of the Roman Rite.
Under ser man de fire plakatene i lite format, og jeg har også uthevet temaet/teksten til hver plakat (under bildet):
TREASURE
The Traditional Latin Mass “is a treasure that is the heritage of all and to which, in one way or another, everyone should have access.” — Cardinal Cañizares, Prefect of the Congregation for Divine Worship
KNEELING
«Where it has been lost, kneeling must be recovered, so that, in our prayers, we remain in fellowship with the apostles and martyrs, in fellowship with the whole cosmos, indeed in union with Jesus Christ Himself.” — Pope Benedict XVI
YOUNG
«Young persons too have discovered this liturgical form, felt its attraction and found in it a form of encounter with the Mystery of the Most Holy Eucharist, particularly suited to them” — Pope Benedict XVI
AD ORIENTEM
“The real action in the liturgy is the action of God Himself. . . . We are drawn into that action of God. Everything else is secondary.”— Pope Benedict XVI
TLM i dag – 12. søndag etter pinse
For å lese hele dagens messe (etter den tradisjonelle latinske messes form og kalender) på latin og norsk, kan man gå HIT.
Jeg har skanna inn fra den norske messemoken fra 1961 de fleste søndagsmessene – se HER.
HER er TLM-kalenderen for høsten 2009.
Gregoriansk sang og den tradisjonelle latinske messen i Oslo
Jeg leste i går følgende informasjon på katolsk.no: «Gregoriansk sang er en av verdens eldste og mest grunnleggende musikkformer, og har vært et grunnlag og inspirasjon for mange musikksjangre som har oppstått siden middelalderen helt frem til i dag. Du har nå mulighet til å være med å synge regelmessig gregoriansk sang, i forbindelse med den tridentinske messefeiring i St. Joseph kirke.»
Det er ikke kontroversielt å oppfordre til gregoriansk sang i Den katolsk Kirke i Norge (som det nok er i noen andre land), men jeg er glad for at man de siste månedene stadig tydeligere og mer offentlig også har informert og invitert (bl.a. HER) til de tradisjonelle latinske messene som feires i Oslo; i St Joseph kirke i Akersveien, neste messe blir søndag 23. august kl 18.30.
Biskop Kozon feiret den tradisjonelle latinske messen i København
Jeg fikk i går en melding om at biskop Kozon, Danmarks katolske biskop, feiret den tradisjonelle latinske messen søndag 2. august. (Det må jeg si var positivt og overraskende.)
Kan man være så opptatt av den “rette liturgi” at det blir ødeleggende?
Jeg leste nylig om Thaddeus Kozinski, som er filosofi-doktor ved the Catholic University of America. Han skriver at selv om han mener den gamle messen er bedre enn den nye, var det uheldig at han i mange år utelukkende gikk i den gamle messen med sin familie, og dermed ble «purist» på en uheldig måte. Det er bedre å glede seg over alle katolske messer som blir verdig feiret enn å henge seg opp i detaljer og forskjeller mellom gammel og ny liturg, sier han nåi. (Han mener forøvrig at mennesker som er ovedrevet knytta til den nye messen, slik at de reagerer nagativt på alle tradisjonelle elementer, har samme problem som han hadde. Dette leste jeg i The Catholic Herald:
He believes that the old rite is vastly superior to the Novus Ordo, indeed that the NO represents a radical breach in liturgical tradition, but at the same time is convinced that many so-called traditionalists are as much children of Vatican II, and of the Enlightenment, as the liberals are. There is something about them, he contends, that is schismatic, even Protestant; perhaps even modernist. They are rebels.
Kozinski is not thinking here principally of Lefebvrists or sedevacantists, but of what we might call the far liturgical right in the mainstream Church, the people you sometimes find in the LMS and the FSSP and in parishes where the old rite is said regularly. Thaddeus calls these people «Gnostic traditionalists», and by Gnosticism he means «the attitude that leads one to believe he possesses an irrefutable insight into the truth of matters of great importance, whether natural or supernatural».
For some years, according to his account in the New Oxford Review, Kozinski attended nothing but indult Masses in the old rite. Then, two or three years ago, he moved with his young family to an area where such Masses were not available, and he was therefore obliged to attend the Novus Ordo again.
As he became familiar with his new surroundings – and found rich spiritual fruit in the new rite as celebrated by the Oblates of St Joseph – he saw that in his former unyielding traditionalism he had developed what he calls «an ideological and neurotic consciousness of being a ‘traditionalist’ «.
Kozinski believes that «traditionalism» can become an ideology that makes one spiritually sick, «as one becomes more attached to the traditionalist movement, its narratives, personages, publications, polemics, criticisms, etc than to the Church as a whole – and to Christ Himself». This ideology, he says, can manifest itself in paranoia, judgment, harshness, Jansenism, and lack of meekness.
That’s me all right, but Kozinski clearly does not want to condemn all traditionalists, and I feel I should speak up here for the thousands of hardcore trads who are not at all Jansenist or harsh but are decent, well-balanced human beings. Among them I would include the Lefebvrist godfather of my youngest son.
…
Kan man være så opptatt av den “rette liturgi” at det blir ødeleggende?Les mer »
Ecce Deus adjuvat me, et Dominus susceptor est animæ meæ,
averte mala inimicis meis, et in veritate tua disperde illos, protector meus, Domine. – Se, Gud hjelper meg, og Herren er den som holder min sjel oppe; vend det onde mot dine fiender, og spre dem ved din sannhet.
Det er flere uker nå siden jeg har henvist til søndagens messe i den gamle ritus (TLM), fordi det i det alminnelige kirkekår er svært få fellestrekk mellom gammel og ny messe – og fordi jeg selv ikke feirer søndagsmessene etter gammel ritus. Men her er altså messen for søndag 2. august – som er 9. søndag etter pinse. Jeg har skannet inn den norske messeboken fra 1961, både for DENNE SØNDAGEN, og for mange søndager og helligdager.
La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn.
Gaudeamus omnes in Domino diem festum celebrantes sub honore beati Olavi, regis et martyris, de cujus passione gaudent angeli et collaudant Filium Dei. (Inngangsverset i messen – norsk (i overskrifta) og latin.)
I dag feirer vi den hellige Olav, Norges evige konge. Under ser vi inngangsverset i den gamle messen. Den gamle og den nye messen samsvarer i stor grad i dag, og her kan man se hele DEN GAMLE MESSEN, og her den nye messens TEKSTER og BØNNER. Og her kan man lese mye om hellig Olav.
