«Helgener drar oppmerksomhet fra Jesus»

Katolsk, Økumenikk /

Vårt Land har i dag flere artikler om den katolske kirke, bl.a. et stort oppslag om saligkåringa av pave Johannes Paulus, der luthersk biskop Ole Christian Kvarme, og hans domprost Olav Dag Hauge, ikke hadde noen problemer med det som skjedde sist søndag. De var også til stede i messen i Trefoldighetskirken her i Oslo (som markerte dette), og gledet seg stort over å være med.

Men Vårt Land intervjuer også dr. theol. Arne Helge Teigen, fra Fjellhaug skoler, og under overskrifta «Drar oppmerksomhet fra Jesus» siterer de ham bl.a. slik:

Selv er jeg lutheraner, og mener at helgener får en posisjon som drar oppmerksomheten bort fra Jesus Kristus, som ifølge Bibelen er den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, sier han.

Teigen ser ikke noe bibelsk grunnlag hverken for at noen skal kåres til helgen, eller at noe menneske kan oppnå den fullkommenhet som helgenkåringen forutsetter. Han avviser også den katolske læren om helgenes rolle som hjelpere og forbedere for de døde, som ifølge katolsk tro renses i skjærsilden.

Er helgenpraksisen i Den katolske kirke et økumenisk binder?

Ja, det tror jeg. Grunnen er at den kommer i konflikt med den evangeliske lære om at Jesus Kristi frelsesverk er nok til å frelse et menneske. Den bygger jo på en lære om at menneskers fortjenester er avgjørende for frelsen, sier Teigen.

Jeg må si det er skuffende at en dr. theol. i år 2011 skal misforstå det katolske synet på helgener så grundig. For: 1) Helgener drar ikke oppmerksomheten bort fra Jesus, tvert imot viser de hvordan vi andre menensker kan leve mest mulig nær ham. 2) Helgener har ikke vært fullkomne, men Kirken kan med sikkerhet fastslå at disse har kommet gjennom skjærsilden og står foran Guds trone – der de også kan be for oss. 3) Helgener hjelper ikke bare de døde, de kan gå i forbønn for både levnede og døde – og som forbedere er de ikke vesnesforskjellige fra mennesker vi omgås, og som også ber for oss.

Og 4) helgener har absolutt ingen ting å gjøre med disse to tingene som Teigen får seg til å si – jeg forstår ikke hvordan en teolog kan si noe så feilaktig – » .. konflikt med den evangeliske lære om at Jesus Kristi frelsesverk er nok til å frelse et menneske» og «.. bygger jo på en lære om at menneskers fortjenester er avgjørende for frelsen». La meg gjenta: Disse to siste sitatene har fullstendig misforstått det katolske synet på helgener.

Hva skjedde med messen i 1969?

Katolsk, Liturgi /

Vatkankonsilets liturgidokument, Sacrosanctum concilium, ble vedtatt 4. desember 1963, og der står det i artikkel 23: «Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – må alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt. Videre skal de generelle lover for liturgiens struktur og indre mening tas i betraktning, samtidig som man baserer seg på de erfaringer som er vunnet ved den seneste tids liturgiske reformer og ved de spesielle tillatelser som er blitt gitt her og der. Endelig skal nye ting bare innføres i den monn det er sikkert at Kirkens sanne beste krever det; og man må være fullt viss på at de nye former betyr en på sett og vis organisk utvikling av dem som allerede eksisterer.» (Les større utdrag av teksten her.)

Når jeg så de siste årene gradvis har lært å kjenne Kirkens tradisjon fra før 1969 (tidligere hadde jeg bare hørt den avfeiet med krasse betegnelser), har jeg innsett at mye av det som ble gjort i kampens hete (1964-70) ikke på noen måte kan sies å være absolutt påkrevd (se over) og heller ikke kunne vise til noen organisk utvikling (se igjen over). – Noen ganger trodde man riktignok at man hadde funnet en oldkirkelig praksis, som man nå ville gjenopplive, men dette viste seg ofte å være misforståelser.

Fr. Hunwicke, i artikkelserien som jeg nå studerer, peker ganske tydelig på hva som skjedde i 1969 (i motsetning til hva som som skjedde under revisjonen etter Tridentinerkonsilet):

It was not, like the Missal of Paul VI, a rite marked on every single page with revolutionary innovations. Nobody denies that the ‘Tridentine’ Missal differs very little from earlier editions. Nobody claims that alterations were made in the Canon which had no basis in its textual history; that a dozen or so alternative ‘Eucharistic Prayers’ were added; or that the Collects, Epistles, and Gospels of every single Sunday were changed. Nobody can deny that all this is true of the Pauline Missal. (Well, I suppose that in the Pauline Missal two or three Sundays after Epiphany somehow managed to keep their collects. And Palm Sunday.)

…. the Pauline missal was not just one more light, slight, evolutionary revision of the Pian Missal. Those who most strongly argue that the Pian events and the Pauline events were parallel and congruous can hardly avoid the conclusion that Paul did not desire … any more than Pius intended … to consign the traditional forms of the Roman Rite to the rubbish dump.

I offer these thoughts as my meditation upon the words I quoted in my last post from Cardinal Ratzinger: that it is contrary to the Spirit of the Church to abolish the rites which have served the piety and lives of generations of Christians.

Fr. Hunwickes artikkelserie om messens liturgi kan leses i sin helhet her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4 – del 5.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo kommende søndag

Liturgi, TLM /

Kommende søndag – 8. mai – feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00 – med muligheter for skrifte fra kl 18.30.

Denne søndagen feirer vi 2. søndag etter påske, og tekstene for messen kan leses på latin og norsk her. Musikken til messens proprium er her – og til ordinarium synges Messe I og Credo I.

Det blir et par små forandringer i messen denne gangen: 1) det blir delt ut et program med bl.a. dagens epistel og evangelium på norsk; disse tekstene blir derfor ikke lest på norsk fra prekestolen. 2) Vi synger en hymne på norsk under prestens inngang; før messen begynner.

Programmet for denne søndagen kan man se her.

(Legg merke til at søndagen i den gamle kalenderen heter 2. søndag etter påske, mens den i den nye kalenderen heter 3. søndag i påsketiden.)

Hadde pave Benedikt lov til å tillate bruk av den tradisjonelle latinske messen?

Katolsk, Liturgi /

Fr. Hunwicke har på sin blogg en artikkelserie om liturgien, som tar utgangspunkt i en artikkel i januar 2011 nummeret av «Worship», skrevet av en amerikansk kirkerettsekspert, Chad Glendinning. Hovedpunktet i artikkelen ser ut til å være at pave Bendikt tar feil når han sier at den tradisjonelle latinske messen aldri var blitt fobudt, og at paven derfor også tar feil når han i dokumentet Summorum Pontificum i 2007 tillater en friere bruk av den tradisjonelle messen. Fr. Hunwicke angriper dette argumentet først og fremst ved å hevde at vi her ikke i særlig grad snakker om kirkerett, men heller om liturgiske lover. Her er et utdrag av det han skriver om dette:

My intention is to examine the earlier teaching of Joseph Cardinal Ratzinger on the post-Conciliar events and to suggest that his judgement as Pope upon the non-abrogation of the Old Missal is a theological statement as important as, and indeed very closely related to, his teaching in his justly celebrated Address to the Roman Curia about a Hermeneutic of Continuity. Unlike Glendinning and the canonists he quotes, I see Papa Ratzinger’s pronouncement in this matter as another sign of his very considerable greatness. And as an ecumenical step of very profound significance. …

«The liturgy cannot be compared to a piece of technical equipment, something manufactured, but to a plant, something organic that grows and whose laws of growth determine the possibilities of further development». Notice that he uses the term ‘laws’ in a way which has nothing whatsoever to do with enacted legislation. He is discerning principles of ecclesial life which go deeper than Canon Law. …. After the Second Vatican Council, the impression arose that the pope really could do anything in liturgical matters, especially if he were acting on the mandate of an ecumenical council. Eventually, the idea of the givenness of the liturgy, the fact that one cannot do with it what one will, faded from the consciousness of the West. …. The pope’s authority is bound to the Tradition of faith, and that also applies to the liturgy. It is not ‘manufactured’ by the authorities. Even the pope can only be a humble servant of its lawful development and abiding integrity and identity.» …. It seems to me that Cardinal Ratzinger’s concerns are less with Canon Law than with an unwritten law inscribed in the very nature of the Church (the embodiment of authentic tradition), which trumps the law embodied in transient canonical codes and enactments. …

(Fr. Hunwickes artikkelserie kan leses her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4– del 5.)

Pius V og Missale Romanum

Katolsk /

Fr. Hunwicke skrev for en ukes tid siden flere artikler om liturgisk utvikling, og tar bl.a. opp hva pave Pius V gjorde etter konsilet i Trent, da han standardiserte den katolske messen. Siden vi i dag minnes denne hellige paven, kan det passe å se på hva han virkelig gjorde med messen etter konsilet i Trent. Kort sagt: Han førte videre 98% av det som hadde blitt brukt i messen tidligere, han godtok alle riter som var mer enn 200 år gamle (og der han var sikker på deres katolisitet, de områder som han nylagede messer (og det hadde vært en del liturgisk esperimentering også på den tid) skulle gå over til å bruke den romerske ritus – for å sikre at alt var fullt ut katolsk.

Fr. Hunwickes artikkelserie kan leses her: del 1 – del 2 – del 3 – del 4– del 5. Og om Pius Vs forandringer i messen (som jeg personlig aldri kaller tridentisk, men heller tradisjonell) skriver Fr. Hunwicke

«Pius V … decided to introduce the Missale Romanum, the Mass book of the Church of the City of Rome, as indubitably Catholic, in all places where it could not be demonstrated that the liturgy was of at least 200 years’a antiquity. In other cases the liturgy in use could be retained, since its Catholic character could be considered certain. There was therefore no question of forbidding the use of a traditional Missal which had been juridically valid until that time … »

…. Sometimes a parallel is suggested between S Pius V, revising the Roman Rite after and by mandate of the Council of Trent, and Paul VI, revising it after and by mandate of Vatican II. This is, I believe, a gross misunderstanding (i) of what S Pius was about, as he describes his own actions in Quo primum; and (ii) of the considerable differences between those two events.

…. In the later sixteenth century, there was a fair amount of liturgical experimentation – and S Pius intends to suppress such innovations in the Eucharist (just as he suppressed Quignonez’ ‘novum Breviarium’). He does not intend to suppress established rites with a couple of centuries’ history. … What we have here is not a policy of universal standardisation by an autocrat, but the mandated preservation of the old and sanctified dialects of the Roman Rite combined with a firm suppression of recent faddery.

…. Nobody denies that the ‘Tridentine’ Missal differs very little from earlier editions. Nobody claims that alterations were made in the Canon which had no basis in its textual history; that a dozen or so alternative ‘Eucharistic Prayers’ were added; or that the Collects, Epistles, and Gospels of every single Sunday were changed. Nobody can deny that all this is true of the Pauline Missal*. One pope publishes a very light standardisation with a 98% unchanged text; another pope publishes a vastly different rite. …

… I do not like some propaganda of the SSPX which appears to suggest that Quo primum made the Pian edition immutable. Certainly no future Pontiff deemed it immutable; they presided over its organic evolution. …

… I offer these thoughts as my meditation upon the words I quoted in my last post from Cardinal Ratzinger: that it is contrary to the Spirit of the Church to abolish the rites which have served the piety and lives of generations of Christians.

Minnedag for den hellige Pius V

Liturgi, TLM /

Det er minnedag for Pius V i den tradisjonelle kalenderen – ikke i den nye. katolsk.no skriver om dette slik: «Pius V ble saligkåret den 1. mai 1672 (dokumentet (Breve) var datert den 27. april) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 22. mai 1712 av pave Klemens XI (1700-21). Hans minnedag var 5. mai før kalenderrevisjonen i 1969, men i dag minnes han den 30. april. Han er den eneste pave fra nyere tid (ved siden av den hellige Pius X) som er blitt helligkåret.»

I de tradisjonelle tidebønnene leste vi i dag til Matutin (i 3. lesning):

Pius, born at Bosco in Lombardy, entered the Order of Preachers at the age of fourteen. When he had been ordained to the priesthood, he preached in many churches, and his sermons bore much spiritual fruit. For a long time he carried out the office of Inquisitor in a way that was both vigorous and praiseworthy. He was promoted by Paul IV to the bishoprick of Nepi and Sutri, and two years later he was enrolled among the Cardinals of the Church. Pius IV transferred him to the See of Mondóvi in Piedmont, where he visited his whole diocese and remedied many abuses. Thereafter, he returned to Rome, where he was engaged in many important affairs. When Pius IV died, he was elected Pope, contrary to all expectation ; and thereafter he changed nothing in his way of life except his outer garments. Not so much by arms as by the prayers he poured out, he overcame Selim, the Sultan of the Turks, who had gathered together a huge fleet at Lepanto. In the year 1572, while preparing a new expedition against the Turks, he died peacefully in the Lord, at the age of sixty-eight. His body is venerated by the faithful in the basilica of St. Mary Major. Clement XI enrolled him among the Saints.

Om noen vil lese dette på latin, kan de fortsette. …

Minnedag for den hellige Pius VLes mer »

Ubuntu 11.04 64-bits utgaven og Flash

Data/blogg /

Jeg oppdaterte min Linux/Ubuntu-maskin fra versjon 10.10 til 11.04, og oppdaget til min forskrekkelse at Fash ikke virket. Jeg så etetr flere muligheter som ikke fungerte for meg, men denne her kan jeg anbefale:

How do I install Adobe Flash Player on Ubuntu 11.04 64-Bit Edition? … These three commands might save you a lot of headache. They did for me!

sudo add-apt-repository ppa:sevenmachines/flash
sudo apt-get update
sudo apt-get install flashplugin64-installer

Breviarium Romanum

Katolsk, Liturgi /

Jeg har nevnt noen ganger at jeg for 3-4 måneder siden begynte å lese de tradisjonelle katolske tidebønnene. Når man begynner med noe nytt, er det alltid en del detaljer man må lære, og jeg vet ikke om noen prester eller ordensfolk i Norge som bruker disse tidebønnene her i Norge – etter at pastor Taxt døde.

Derfor hender det at jeg sjekker med Father Z. om jeg virkelig har forstått hvordan det skal gjøres. Det gjorde jeg nå i dag tidlig; sjekket vesper fra i går som han (i natt, norsk tid) hadde lest inn og lagt ut på bloggen sin her. Lytt gjerne til bønnene der.

Bloggerkonferansen i Vatikanet

Data/blogg, Katolsk /

Prestebloggeren «The Hermeneuticalness» skriver at konferansen var mye bedre enn han hadde regna med:

The Vatican meeting of bloggers was a great success by all accounts. With touching honesty, bloggers who were formerly skeptical have basically agreed that «Yes, they understood us, they weren’t trying to control us, and they were keen to co-operate with bloggers.» ….

Her summary for CNA of the Vatican meeting:
«What I think is that they (the Vatican) are trying to do today is to send out a message to the national bishops conferences to say ‘let them go, bloggers are here to stay and that they’re going to keep saying things that people don’t want them to say and they’re going to keep looking under rocks that nobody wants them to look under’.» …

Saligkåring i Roma fredag, lørdag, søndag, mandag

Katolsk /

På denne korte videoen kan man se hva som skulle skje/ skjedde i Roma de siste dagene: Fredag ble pave Johannes Pauls kiste flyttet fra krypten opp i Peterskirken, lørdag kveld var det en stor samling (200 000) i Cirkus Maximus, søndag kl 10.00 begynte saligkåringsmessen og etter messen kunne folk (i alle fall noen få av dem) få komme inn i Peterskirken for å ære den salige Johannes Paul, og i dag, mandag, kl 10.30 er det en takksigelsesmesse på Petersplassen.

Saligkåring i Roma i går – 1 million mennesker

Katolsk, Paven /

I en kommentar her på bloggen i går kveld ble det skrevet: «… TV2 viste bilder fra Roma og kommenterte at seremonien hadde begynt ute, men nå var den visst flyttet inn. De viste bilder av kisten foran høyalteret, og programlederen kommenterte at det trolig var pave Johannes Pauls legeme som var i kisten, men at de ikke hadde fått det bekreftet. Men de anså det som sannsynlig. På 21-nyhetene var det ingenting om den “såkalte saligkåringen” som de så treffende uttrykte det tidligere i dag. Den såkalte nyhetskanalen viser sitt sanne kulturelle jeg. Dekningen av hendelsen i Roma som de tilfeldigvis må ha fått øye på i internasjonale medier i dag, står i grell kontrast til totaldekningen av vielsen i England forleden.»

På sine nettsider har flere norske aviser tatt med en NTB-melding (Vårt Land har den her ganske komplett), ser er ganske grei. Det eneste jeg ikke har fått med meg er om bønnen inne i kirken ved den salige Johannes pauls kiste var før eller etter messen på Petersplassen. Vårt Land har også mange bilder på sine nettsider.





Påskens liturgier fra Westminster Cathedral i London

Liturgi /

NLM-bloggen viser i dag mange flotte bilder fra påskeliturgien i Westminster Cathedral i London, fra palmesøndag, skjrætorsdag, langfredag og påskevigilien – og viser både den fine kirken, flotte messeklær (også flere romerske), samt en flott baldakin til skjærtorsdags sakramentsprosesjon og en umbreletto langfredag (når sakramnetet hentes). Her er noen av bildene:





«Er ikke den pavelige ufeilbarhet noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?»

Gamle tekster, Teologi /

Se del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er femte og siste paragraf:

§ 5. – Er ikke den pavelige ufeilbarhet, selv med de innskrenkninger som Vatikankonsilet nevner, noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?

Den pavelige ufeilbarhet gjør ikke paven til en slags gud, således som en del protestanter synes å tro. Han vedblir å være et svakt menneske som ved ydmyk tro må frelse sin sjel. Hans avgjørelser er like bindende for ham som for oss. Før han avgjør noe ex cathedra, er hans sikkerhet ikke større enn de øvrige teologers, og etter avgjørelsen kan han, like så litt som noen annen, gjenkalle den. I utøvelsen av sitt embete må han også stadig rette seg etter Kirkens tidligere lære og de tidligere pavers avgjørelser. Dessuten er han i sin samvittighet forpliktet til ikke å avgjøre noe uten et forutgående grundig studium, som ofte vil kreve at han rådspør andre teologer. Angående samarbeidet mellom hodet og lemmene i Kirken har vi talt i forrige avsnitt.

Når vi kristne tror at Gud inspirerte profetene og de bibelske forfattere både i den Gamle og den Nye Pakt, hvorfor skulle det da være alt for overnaturlig at Gud bevarer Kirkens overhode mot villfarelser. Ufeilbarhet betyr – som vi tidligere har sett – mindre enn inspirasjon. – ja, i og for seg er den mindre overnaturlig enn den guddommelige makt som Gud ledsager sakramentforvaltningen med. En som ved dåpens sakrament gjør et menneske til Guds barn, gjør noe mer vidunderlig enn paven når han uttaler en definisjon.

Ifølge Bibelen må vi også tro på Kirkens ufeilbarhet. «Aldri skal helvetes porter (= løgnens makter) tå makt over den» (Matt. 16, 18). På grunn av sin ufeilbarhet kalles Kirken «sannhetens søyle og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Den skal «alle dager inntil verdens ende» forkynne hele Jesu lære uforfalsket (Matt. 28, 18-20; Joh. 14,16. 26; 16, 13). Kirken er den «sterke stad» (Es. 26, 1), «en trygg bolig, et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri vil opprykkes og av hvis snorer ingen blir sønderrevet» (Es. 33, 20). «Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med den (= hver vranglære), skal den få domfelt» (Es. 54, 17). «Den skal ikke rokkes» (Salme 46, 6; 48, 9). Gud har gjort dens portstenger faste» (Salme 147, 13). Kirken må være ufeilbar, fordi «folkeferd skal vandre til dens lys» (Es. 60, 3). Kristus vil at det i hans Kirke skal herske «enhet i troen» (Ef. 4, 5. 13; Joh. 10, 16; 17, 21-23; Luk. 11, 17) ved at alle har sikkerhet om den samme lære.

Men, når vi må tro på Kirkens ufeilbarhet, hvorfor skal det da være vanskelig å tro på pavens ufeilbarhet, som er et av de midler Jesus bruker for å gjøre Kirken ufeilbar? Pavens ufeilbarhet er et privilegium Gud gir ham for Kirkens skyld. Han gjør klippen fast for å gjøre bygningen fast; Han veileder hyrden for å veilede hjorden. «Pavens ufeilbarhet er den ufeilbarhet Kristus har villet utruste sin Kirke med» – som Vatikankonsilet sier i sin definisjon. For oss kristne, som tror at Gud vil gi oss sikkerhet om sin åpenbaring, måtte intet være lettere enn å tro på et ufeilbart kirkelig læreembete. Det er fordi Gud vil gjøre oss ufeilbare at Han gjør paven ufeilbar. Paven er derfor ikke ufeilbar som privat person. Han har ingen garanti for at han ikke personlig kan ha en feilaktig oppfatning om ett eller annet punkt i dogmatikken. Hans ufeilbarhet hindrer ham bare i å fremsette en feilaktig anskuelse ex cathedra, dvs. som troslære for hele Kirken.

For å være ufeilbar trenger paven altså på en måte Kirken, for så vidt han som overhode må henvende seg til Kirken. Han er hyrden, som for ikke selv å miste den rette vei må gå foran hjorden. Han er hodet, som nok står over legemet, men dog selv bare kan leve som et organ for legemet. Bare som vår tjener er paven ufeilbar. ….

«Kirken vil trenge 100 år for å vinne tilbake det den tapte på 60- og 70-tallet»

Katolsk, Paven /

Denne skikkelig tabloide overskrifta viser til en artikkel av William Oddie i dag i the Catholic Herald. Han forsvarer med stor kraft saligkåringa kommende søndag, og sier at pave Johannes Paul II gjorde mye mer enn mange nå ser ut til å huske for å få Kirken på rett kurs igjen. Slik skriver han bl.a.:

We have short memories; we take our recent history too easily for granted. Few people, it seems – at least among those who imply that the problems we still face as a Church were actually Pope John Paul’s fault – remember the state of the Catholic Church at the end of the reign of the unhappy Pope Paul VI, during which forces of disintegration were unleashed within the Church which brought it to the edge of losing all credibility as a defender of basic Christian orthodoxy. …

He was speaking particularly about the liturgy: but just as disastrous was the unchallenged rise during his pontificate of the so-called “alternative magisterium” of Küng, Schillebeeckx and the rest of their malign brood. It was a time of great destruction; and to destroy is always easier than to rebuild. Recovering from the aftermath of the Council will take 100 years. But Pope John Paul began the fightback: he set the barque of Peter, and the Church with it, firmly back on course.

His greatest achievement, as I have already written in this column, was that he did more than any pope of the last century to defend and reassert beyond any doubt the stable and objective character of Catholic teaching. He saw off the alternative magisterium, not by suppressing individuals (though Küng, for instance, had his licence to teach Catholic doctrine removed) but by clear and unequivocal teaching: and as I wrote when the beatification was announced, as a result he made it possible for hundreds of thousands of non-Catholics like myself, tired of the uncertainties of secularised versions of Christianity, to come into full communion with the Holy See. …

Oddie har også med et sitat fra Malcolm Muggeridge som viser tendensen på 70-tallet (og som var nytt for meg). I boka om mor Teresa, «Something Beautiful for God», skriver han bl.a.:

“…that the Church, for inscrutable reasons of its own, has decided to have a reformation just when the previous one – Luther’s – is finally running into the sand.

I make no judgment about something which, as a non-member, is no concern of mine; but if I were a member, then I should be forced to say that, in my opinion, if men were to be stationed at the doors of churches with whips to drive worshippers away, or inside the religious orders specifically to discourage vocations, or among the clergy to spread alarm and despondency, they could not hope to be as effective in achieving these ends as are trends and policies seemingly now dominant within the Church. …»

«Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller teologisk vitenskap»

Gamle tekster, Teologi /

Her er del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er fjerde paragraf:

§ 4. – Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap.

Mange protestanter har prinsipielt imot læren om den pavelige ufeilbarhet, fordi de mener at den dreper den personlige tenkning. Typisk for den oppfatning er en anmeldelse (i «Stavangeren» 1936) av en bok «De søkte de gamle stier» (en samling vitnesbyrd av fjorten norske konvertitter Sigrid Undset, Lars Eskeland, osv. – som svarer på spørsmålet hvorfor de ble katolikker). [Utgitt av pastor Håkon Bergwitz, hos Aschehoug, Oslo 1936.] Meget riktig sier anmelderen at «den katolske Kirkes autoritet og uforanderlighet har tiltalt dem». Men så forsøker han å avsvekke deres vitnesbyrd ved den overfladiske bemerkning at «trangen til å overta meninger som er ferdiglaget av andre, er sterk hos nåtidens trette mennesker». Med andre ord, den katolske Kirke skal være en institusjon for «trette» mennesker, som ikke gidder å tenke selv.

En slik prinsipiell forkastelse av autoritetstroen er ukristelig og uverdig for et menneske som vil tenke selv. Også Kristus og apostlene preket dogmer («ferdiglagede meninger»). «Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale …. Hva jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg» (Joh. 12, 49-50). Apostlene tillot ikke de første kristne å tro hva de ville, eller å legge sine egne meninger i Bibelen. De påla dem en bestemt «lærdomsform» (Rom. 6, 17), bestemte dogmer om Kristi person, om nattverden, om dåpen, osv. På samme måte ville Jesus inntil verdens ende» forkynne sin bestemte lære («alt det Han har sagt») gjennom et levende læreembete (Matt. 28, 20; Joh. 14,16. 26).

All den spott med «ferdiglagede meninger» finner sin dypeste årsak i et vantro sinnelag, som forakter «troens lydighet» (Rom. 1, 5). Å ville tro på Guds ord, men samtidig kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro. Troens dyd består nettopp i å underkaste sin mening, dvs. å tro på et levende, ufeilbart læreembete, som forkynner dogmer.

Isteden for å betrakte et ufeilbart læreembete som noe fornedrende og en hindring for vår åndsfrihet, må vi heller se i det en velgjerning av Guds godhet, som vil gi oss et sikkert middel til å kjenne sannheten, for at «sannheten skal frigjøre» oss (Joh. 8, 32). Vi trenger sikkerhet i troen, for at troen kan være en kraft som behersker hele vårt vesen og liv. l spørsmål som vedrører vår evige salighet, kan vi ikke nøye oss med hypoteser. Religiøs tvil er – som erfaringen viser – det religiøse livs død.

Den katolske Kirke gir oss sikkerhet og fred i troen. Og dette er dens beste anbefaling. Kristus er jo kommet for at vi skal ha «hvile» og «fred i troen» (Matt. 11, 28-29; Joh. 14, 27; Rom. 15, 13). Men av dette følger ikke at troen på et ufeilbart læreembete bare passer for mennesker som ikke gidder å tenke selv. En sådan påstand er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium som alltid har vært drevet i den katolske Kirke. Menn som Augustin, Hieronymus, Thomas av Aquino og de mange andre store teologer både i oldtiden, middelalderen og nåtiden har aldri følt pavedømmet som en hindring for sin forskning. En interessant kjensgjerning er at siden Vatikankonsilet har den teologiske vitenskap, istedenfor å gå tilbake, hatt en blomstringstid. Også lekapostolatet har tatt et stort oppsving. Betydelige teologiske forfattere er i den senere tid oppstått blant legfolket i hele den katolske verden.

Både for å bli katolsk og for stadig dypere å trenge inn i Kirkens lære kreves det en alvorlig søking. Intet kirkesamfunn respekterer menneskets personlige tenkning mer enn den katolske Kirke. …

van der Burg: «Aldri har noen pave definert en vranglære»

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er tredje paragraf:

§ 3. – Aldri har noen pave definert en vranglære.

Enhver tenkelig innvending ut fra dogmenes historie mot pavens ufeilbarhet har grundig vært undersøkt under Vatikankonsilet både av de tilstedeværende biskoper og andre teologer verden over. En beundringsverdig fast holdning har pavene i alle århundrer inntatt mot de mange kjetterier som stadig søkte å overvelde Kirken.

Som eksempler på at enkelte paver har vært utro mot Kirkens lære, nevnes ofte pave Liberius (352-366) og pave Honorius (625-638).

Pave Liberius beskyldes for at han under sin landflyktighet i Berea har undertegnet et ariansk dokument. Til dette svares:

1. Den trosformel som det påstås han skal ha godkjent, var ifølge Sozomenus’ beskrivelse (H. E. 4,15) den såkalte tredje formel av Sirmium, som keiser Konstantius i samme år da Liberius ble frigitt (358), hadde latt oppstille. Denne formel fortier visstnok ordet»hornoousios» (av samme vesen), men inneholder i og for seg ikke noe kjettersk, Sozornenus beretter at arianerne ba paven om å gi avkall på ordet «homoousios» på grunn av den sabellianske mening (den samme person) som noen lett kunne legge i det. Det var derfor på ingen måte pavens mening å fornekte den nikenske lære om Guds Sønns vesensenhet med Faderen.

2. Det finnes alvorlige beviser for at Liberius ikke har undertegnet noe, og at hele historien om pavens ettergivenhet er bygget på et falsk rykte (og falske brev) som arianerne hadde utbredt for å gi det utseende av at paven var på deres side.. Theodoretus av Kyrus, Sokrates og Sulpitius Severus sier i sin kirkehistorie (hvor de også behandler pave Liberius’ liv) intet om noen undertegning av et forelagt dokument, noe som vi kunne vente de sikkert ville ha fortalt om.

3. Theodoretus av Kyrus (H. E. 2,17) og Sokrates (H. E. 2, 37) beretter at Liberius etter sin landflyktighet med stor glede ble mottatt av romerne, mens disse hadde vært så forbitret mot motpaven Felix, fordi denne, skjønt han hadde holdt seg strengt til den nicenske formel, dog hadde hatt forbindelse med dem som forkastet den. Pave Anastasius I (399-401) som var en av Liberius’ nærmeste etterfølgere, roser ham for hans troskap mot den nikenske trosbekjennelse. Alt dette er uforståelig dersom han noen gang skulle ha undertegnet et kjettersk dokument.

4. Om Liberius har undertegnet noe i sin landflyktighet, dreiet det seg i hvert tilfelle ikke om en definisjon ex cathedra, dvs. om en lære som han gjorde forpliktende for hele Kirken. Etter at Liberius var vendt tilbake til den pavelige Stol, har han alltid med ubøyelig mot forsvart «homoousios». Da keiser Konstantius et år etterpå (359) under trussel med landsforvisning krevet av biskopene undertegnelse av en kompromissformel, som skulle forene katolikkene med arianerne, var det alene han og få andre som nektet.

Det kjetteri pave Honorius blir anklaget for, består i at han rådet patriark Sergius av Konstantinopel til å la være å tale om flere viljer i Kristus, mens vi dog ifølge den kristne lære om Kristi to naturer må anta at Han foruten en guddommelig også har en menneskelig vilje.

Imidlertid er det helt uberettiget av den grunn å betrakte pave Honorius som en kjetter. …

Skroll til toppen