Flere tradisjonelle latinske messer i Oslo

TLM /

Det er nå klart at det vil bli TLM i St Joseph kirke i Akersveien to søndager hver måned (mot én gang i måneden inntil nå). Fram til sommeren feires den tradisjonelle latinske messen følgende søndager:

Søndag 10. april kl 19.00
Søndag 24. april kl 19.00
Søndag 8. mai kl 19.00
Søndag 22. mai kl 19.00
Søndag 12. juni kl 19.00
Søndag 26. juni kl 19.00
Søndag 10. juli kl 19.00

Denne informasjonen er tatt fra nyhetssidene til TLM-Oslo. Mer informasjon om disse messene fins her.

Biskop Elliot om pave Benedikts syn på liturgien – 4

Liturgi, Paven, Teologi /

I fjerde (og nest siste) utdrag fra biskop Elliots foredrag om pave Benedikts syn på liturgien tra jeg med det han sier om at «skjønnheten i messen viser Guds herlighet»:

(The Pope) calls us by his word and example to set aside the banal. To use what is beautiful, be it old or new: the best vessels, fine vestments, good design and architecture, gracious ceremonial, excellent music. This is not mere aestheticism because is derived from the God who is beautiful, the Lord of the Eucharist. The Holy Eucharist, sacrifice and sacrament, shapes liturgy and evokes human creativity in art and music. ….

Therefore, as cardinal and later as Pope, he affirms that Catholic worship should reflect the cosmic order and harmony of the divine Logos, creation stamped with reflections of the Triune God. St Augustine’s understanding of God as beautiful is a major influence here, for he is deeply attached to the great Doctor of the West.

By contrast, as anyone can see, a feature of the hermeneutic of discontinuity or rupture is a tendency towards ugliness, or at least promoting a modernist aesthetic, often dull, cold or minimalist – ugly churches, vestments, vessels etc, and all bereft of mystery. But the God we worship and praise is beautiful, to be worshipped in the beauty of holiness, worshipped “in spirit and in truth”. That is why Catholic liturgy in all its forms, simple or solemn, Eastern or Western, captures something of the glory of God.

However the Divine Liturgy is always the Great Prayer of Christ in his Church, human prayer in time taken up into Christ’s eternal prayer. Therefore the Holy Father’s offers us not just a richer theology of liturgy but a spirituality of liturgy. His spiritual vision of worship inspires and animates what is already being called “the new liturgical movement”.

Les hele foredraget her.

Forholdet mellom den gamle og den nye liturgiske kalenderen – 1

Liturgi /

I Tulsa, Oklahoma, der biskop Elliot holdt det foredraget jeg referer en del til, ble det også holdt et foredrag av en prest fra FSSP, Father Angelo Van der Putten. Tittelen på hans foredrag var «The Possibility of Reconciling the Liturgical Calendars of the Extraordinary Form and the Ordinary Form». I starten av foredraget snakker han riktignok mest om forandringene i selve messeliturgien:

… No one is able to deny that there are two different usages. One may no longer hold that the Ancient Use is no longer relevant or has any part to play in the Church‟s liturgy. With the advent of the Novus Ordo Missae in the fall of 1969 the Church saw not only a change in its liturgy, but its calendar and many of its devotions. The Ancient Use, or as it’s called today, the Extraordinary Form, saw a complete demise throughout the Catholic world except in a small congregation founded in 1970 by Monsignor Marcel Lefebvre called the Society of St. Pius X, which had houses throughout the world in various places and which adhered strictly to the 1962 liturgical books and calendar. The use of the old rite and calendar was practically forbidden to all after 1969. The only Indult was given by Pope Paul VI to England, humorously called the Agatha Christi Indult. This was given due to a request by Cardinal Heenan who stated that it would seem odd to English Catholics to forbid use of such a Rite shortly after having canonized the English Martyrs who gave their very lives for this very Rite. This Indult was very limited and even in England only the Brompton Oratory applied it faithfully over the years. Little more was heard of the Extraordinary Form until 1984 when Pope John Paul II issued Quattor Abhinc Annos, which with the bishops permission and a special, particular, written indult a particular priest in particular circumstances would be allowed to offer the Extraordinary Form.

Then, in 1988, due to Monsignor Lefebvre consecrating four bishops in order to carry on his work of preserving the Extra-ordinary Form, Pope John Paul II wrote a letter excommunicating him but at the same time allowing a greater freedom to the Extraordinary Form. This letter is called Ecclessia Dei Adflicta. Both of these letters of Pope John Paul II had very little practical effect in freeing the Extraordinary Form from its place on the shelf of, though beautiful and ancient, a no longer useful liturgy of the Catholic Church.

All of this dramatically changed in 2007 when Pope Benedict XVI issued a motu proprio called Summorum Pontificum. The Extraordinary Form is now clearly endorsed by the reigning pontiff and has been given an authority direct to himself.

This reinstating of the Extraordinary Form has given rise to great interest throughout the Catholic world. And it is clear that it is not only a passing nostalgia. Not only does this interest seem profound and committed, but it pertains to the use of the liturgy and calendar as lived in the Catholic Church in the Western, or Latin, Rite since the time of Pope Gregory the Great in the 7th Century (540-609). Clearly, then, this is of profound significance. There are now in the Latin Rite Church «two‟ Rites and «two‟ Calendars, with the majority of believers benefiting from the New Rite and Calendar and a minority benefiting from the Old Rite and Calendar.

It is clearly the mind of the present Holy Father that more and more the Old Rite is to be more readily, wholly and positively available. This brings with it the very practical question of the use of the two different Calendars and feasts of the Saints and the Liturgical Cycle. …

Hele foredraget kan leses her (pdf-fil).

Biskop Elliot om pave Benedikts syn på liturgien – 3

Liturgi, Paven, Teologi /

I mitt tredje utdrag fra biskop Elliots foredrag om Ratzinger og liturgien tar jeg med det han sa om hvor viktig alteret er (alteret må aldri bli et spisebord!):

(The pope then) directs us away from ourselves and back to God by focusing on the Christian altar, the great sign of Christ among us. In Feast of Faith and The Spirit of the Liturgy he argued that the altar is not a setting to display a man (a Pope, bishop or priest). One might add that the altar is not a lectern or pulpit. Rather, during the action of the liturgy, the altar itself should draw us around Jesus Christ crucified and risen. This breaks down that self-centric community tendency.

Therefore he shows us a way that helps us “turn to the Lord” whenever Mass is celebrated facing the people. At all papal Masses, the crucifix now stands at the centre, no longer to one side. It is flanked by candles, of a significant size. This arrangement is being called the “Benedictine Altar”. It restores glory to our altars, especially when ornaments of fine quality are used and the altar is vested in a noble antependium.

Having made this change in the parish where I live, I learnt that once the crucifix is the centre of the altar, it becomes visually “an altar”, the great sign of Christ. No longer is it a kind of dining table adorned with candles and flowers. Placing the crucifix at the centre of the altar has also involved the recovery of the pontifical altar at his Masses in St Peter’s Basilica and elsewhere, that is, using the seven candles required by Roman tradition and the General Instruction whenever the Diocesan Bishop solemnly celebrates the Eucharist.

Les hele foredraget her.

Biskop Elliot om pave Benedikts syn på liturgien – 2

Liturgi, Paven, Teologi /

Biskop Elliot snakket 11. mars også om pave Benedikts syn på liturgien som en levende ting som må utvikles organisk, og om hvordan fokus i liturgien alltid må være rettet mot Gud:

Cardinal Ratzinger’s critique of liturgical discontinuity rested on the conviction that authentic liturgical development is always organic. This understanding was favoured by the Fathers of the Second Vatican Council in Sacrosanctum Concilium. But changes that followed the Council were not always organic. As he bluntly put it, organic growth was replaced, “…as in a manufacturing process, with a fabrication, an on the spot banal product.”

Change in liturgy should not be concocted by committees or individuals or produced by experiments. That undermines the foundation of liturgical continuity – that liturgy is a gift, from God, through the Church. Yet he is frank about past problems, comparing the liturgy to an endangered fresco preserved by whitewash, which was stripped away, only to be “endangered by climatic conditions as well as by various restorations and reconstructions”.

While Catholic liturgy develops, it is a treasure handed on to us, entrusted to us by the Church. Therefore he applies to liturgy what he applies to the interpretation of the teachings of the Second Vatican Council, a “hermeneutic of continuity”, understanding the Council in the context of all preceding Councils and papal teachings. By sharp contrast, the “hermeneutic of discontinuity” breaks with the past and interprets liturgy as our creation, what “we do”, or as we hear in some quarters, what we do when “we gather”, adorned with such inventions as “gathering hymns” and a “gathering rite”. …

…. We note how our Holy Father reminds us that in worship we are meant to focus on God, to give God the glory, not to glorify ourselves. He criticized a self-centered overemphasis on ourselves that has damaged the quality of worship. When the liturgical community turns in on itself, it ends up worshiping itself. Self-centric worship is supposed to “build up community”, but in practice it undermines community. “Only when the sacrament retains its unconditional character and its absolute priority over all communal purposes and all spiritually edifying intentions does it build community and edify humans.”

Les hele foredraget her.

Vatikanet og tradisjonalister

Liturgi, TLM /

John Allen skriver i dag om to dokumenter som kan utgis i Vatikanet i april – ett om den tradisjonelle messen og ett om forholdet til SSPX) – som Vatikanet mener bør glede tradisjonalister (av alle avskygninger, både de moderate og SSPX), men som sannsynligvis ikke vil være godt nok for alle.

… the instruction will confirm that the moto proprio is now the universal law of the church, and insist that bishops apply it. Among other things, it will call for seminarians to be trained not just in Latin, but in the older rite itself, at least so they will know how to execute it faithfully and understand what’s being said.

The instruction will also confirm that the older Mass must be available wherever “groups of faithful” request it, without specifying how many people it takes to constitute a “group.”

The instruction will likewise confirm that the older liturgy is to be celebrated during Holy Week wherever there’s a “stable group” of faithful attached to it, as well as in religious orders which use the extraordinary rite.

On the other hand, the instruction will probably not satisfy all traditionalist hopes. For example, it will probably not give a seminarian in a regular diocesan seminary the right to be ordained according to the pre-Vatican II ritual, in part because that ritual presumes ordination to “minor orders” and the sub-diaconate, which were suppressed under Pope Paul VI.

As far as the talks with the Society of St. Pius X go, signs suggest they may end with a whimper rather than a bang. …

Les hele artikkelen her.

Biskop Elliot om pave Benedikts syn på liturgien – 1

Liturgi, Paven, Teologi /

Biskop Peter J. Elliot fra Australia var nylig (11/3) i USA, (Tulsa, Oklahoma) og holdt et foredrag han hadde kalt «THE GLORY OF THE LITURGY: POPE BENEDICT’S VISION». Etter å ha innledet med å snakke om tidsaspektet i frelseshistorien og i liturgien, og om liturgiens kosmiske karakter, sier han:

His cosmological vision of the Eucharist explains the Pope’s appreciation for celebrating the Eucharist ad orientem, that is, towards the East.8 Led by the priest, the pilgrim people turn towards the Light of the risen Lord, reigning in his cosmos and coming again in his parousia. As cardinal he was well aware of the cultural difficulty of appreciating this ancient universal Christian symbolism in the secularized Western World.9 But he did not even consider that ignorant expression we still hear, celebrating Mass “with his back to the people”. That misses the whole point of the priest who is leading a worship procession towards the Lord.

As a cardinal he was not popular for putting that view. He partly challenged the most obvious and prevalent post-conciliar change, the almost universal practice of moving altars and celebrating Mass facing the people.10 As I shall explain, at the same time he gives us a way to enrich Mass facing the people by focusing on the Lord.

Moreover while he integrates the sacrificial dimension and the meal dimension of the Mass, he rejects the meal as the paradigm for the Eucharistic liturgy. The term “meal” in German and English cannot convey the depth of the liturgical action and its Passover roots.11 Nor does he accept “sacrificial meal” – which still gives the meal priority. He favors a deeper understanding of the priority of Sacrifice through a Hebrew concept of sacrifice, personalized and internalized in the self-immolation of Christ crucified and risen.

Our Pope invites us to see the glory of Christ Priest and Victim in the liturgy. He leads us into this glory, above all by his own example of a priest humbly entering the divine mysteries of the altar. By word and demeanor he reminds us that liturgy is a gift to be received in humility, not something we construct for ourselves, not a fabrication. Here he strongly rejects a decadent style of liturgy that set in soon after Vatican II. That style was contrived to be a deliberate break with the past.

Les hele foredraget her.

Carissimi-prestene firer ikke

Generelt, Teologi /

Vårt Land skrev mandag at Carissimi-prestene ikke kommer til å bøye seg for biskop Pettersens krav:

Prestene i Carissimi-nettverket i Stavanger bispedømme vil ikke etterkomme biskop Erling Pettersens krav om nattverdfellesskap.

Vi står samlet om det synet vi tidligere har fremmet. Vi kommer ikke med noe nytt utspill på bakgrunn av at biskopen nå har avsluttet dialogen med oss, sier Dag Øivind Østereng, talsmann for Carissimi-prestene. …

… … tallet er redusert fram 19 til 15?

Det er helt praktiske grunner til det. Én har fått nytt tjenestested, én er i Israel og to er pensjonister. Vi står fortsatt samlet. Vi mener at biskopens syn i homofilispørsmålet er vranglære, og står føler oss tvunget til å trekke tjenestemessige konsekvenser av det, slår Østereng fast. … …

Neste møtepunkt for prestene i Carissimi-nettverket er i Bergen 28. mars. Der vil prester fra store deler av landet samles.

Vil det komme en uttalelse fra det møtet?

Vi er invitert til å legge fram vår sak for bispemøtets arbeidsutvalg i mai. Før den tid tror jeg nok ikke vi kommer til å gå offentlig ut med noen uttalelse, sier Østereng.

www.katolsk.no med nytt utseende!

Katolsk /

Jeg vil gjerne være med og gratulere med at www.katolsk.no nå i dag har fått nytt utseende. Jeg vet at det har vært mye arbeid, at det har tatt lenger tid enn de fleste regna med, og jeg syns resultatet ser godt ut.

Les mer om fornyelsesprosessen HER.

Msgr. Keith Newton

Katolsk, Økumenikk /


Her er nyheter fra sist uke; de tre tidligere anglikanske biskopene som ble katolikker 1. januar og katolske prester uken etterpå, er nå blitt monsignorer – leder av ‘Ordinariatet», msgr. Keith Newton, har blitt monsignore av en grad jeg aldri har hørt om før. Fra ordinariatets nettsider:

17th March 2011

It was announced today that the Ordinary of the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham has been honoured by His Holiness, Pope Benedict XVI, and has been elevated to the rank of Protonotary Apostolic.

Fr John Broadhurst and Fr Andrew Burnham have also been honoured by being elevated to the rank of Prelate of Honour.

As such, all three priests are now known as Monsignor.

Vatikanet gjør tydeligvis alt nødvendig for at dette skal kunne lykkes. Msgr. Newton kan nå gjøre 90% av det en biskop kan gjøre, uten å være biskop (som han ikke kan bli, siden han er en gift mann).

Hos Gammarelli i Roma

Generelt /

Jeg handlet hos Gammarelli på fredag, og kom hjem med «varene» i går kveld – reportasjer kommer. Litt overraskende var det at prisene ikke var særlig høye, faktisk en del billigere enn i andre lignende butikker, der jeg egentlig hadde tenkt å handle.

Dette er butikkens offisielle navn og dens adresse:

Ditta Annibale Gammarelli

via di Santa Chiara 34, Roma, RM 0018

L’Aquila nesten to år etter jordskjelvet

Generelt /

Onsdag og torsdag var vi i L’Aquila for første gang, det er en 90 minutters busstur til byen som ligger nord-øst for Roma. På veien dit hadde jeg ingen anelse om at skadene etter jordskjelvet 6. april 2009 fortsatt setter sitt preg på byen. Men fortsatt er flere tusen leiligheter i sentrum av L’Aquila stengt, dessuten nesten alle kirker og andre bygninger. Svært mange gater er avstengt, og soldater er på vakt over alt.

Av bildene over ser at den berømte vestfasaden til kirken Santa Maria di Collemaggio fortsatt står (les om den her). Vi så denne straks vi kom av bussen, men da vi dagen etter kom inn i kirken, så vi at store deler av taket hadde falt ned – og er blitt erstattet av en midlertidig metallkonstruksjon. De andre bildene taler vel for seg selv.









Besøk i Laterankirken

Generelt, Katolsk /

Tirsdag var vi i Laterankirken. Det første bildet under viser alteret fra den ene siden. De to neste bildene viser messehakler etc. fra kirkens museum. Det siste bildet viser fire søyler med en plate over, som skal vise hvor høy Jesus var – litt (ca 3 cm) høyere enn meg, tydeligvis.




Noen dager i Roma

Generelt /

I går reiste min kone og jeg til Roma, og blir her fram til lørdag ettermiddag. I dag var vi flere timer i Laterankirken, og nå i ettermiddag skal jeg bl.a. til Barbiconi for å kjøpe noen «presteklær».

Fredag, lørdag og søndag var jeg på konfirmantweekend, før jeg kom tilbake til Oslo kl 14 til søndagens andre og tredje messe. Det har altså blitt lite tid til bloggen de siste dagene.

van der Burg om Maria: Hennes legemlige opptagelse til himmelen

Gamle tekster, Teologi /

Her er et utdrag av kapittel av av pastor van der Burgs bok «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan«:

XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen.

Etter å ha fullendt sitt jordiske liv er Guds hellige mor både med legeme og sjel blitt opptatt til den himmelske herlighet. Denne lære, som nylig (1 nov. 1950) høytidelig ble proklamert som dogme, har vært kristentro helt fra oldtiden av. Et bevis på dette er den eldgamle årlige minnefest, som allerede i det 6. århundre ble feiret både i øst og vest, noe som forutsetter at troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen eksisterte lenge før. Inntil den dag i dag står festdagen nevnt i den offisielle norske almanakk som «Marimesse om høstcn» (15 aug.). At dagen ble holdt for særlig betydningsfull, fremgår av at den (helt siden det 9. årh.) ble feiret med en oktav og ble forberedt med en fastedag. Om troen på Marias legemlige opptagelse finner vi også tydelige uttalelser i den gamle greske liturgi (noen fra kort tid etter kirkemøtet i Efesus i 431). I den gresk-orthodokse kirke ble denne lære endog høytidelig erklært for et dogme (på et konsilium i Jerusalem i 1677). Også nestorianerne og monofysittene (i Armenia og Abessinia), som i 5. og 6. årh. skilte seg fra den katolske Kirke, beholdt troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen. De har sikkert ikke overtatt den fra den katolske Kirke etterat de skilte seg ut. Vi kan videre henvise til det faktum at det fra historien ikke kjennes noen relikviedyrkelse som Marias legeme har vært gjenstand for. Og dette sier meget, når vi tar i betraktning den pietet som Kirken fra de første kristne tider av har vist de helliges levninger. Man har bevart relikviene av apostlene og av flere andre hellige fra den apostoliske tid. Men aldri har noen by eller kristen menighet påstått å eie levninger av Marias legeme. …

…. Dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen har som så mange andre dogmer gjennomgått en modningsprosess. Inntil det 13. århundre møter vi ennå tvil hos en del teologer. Fra den tid, og særlig etter proklamasjonen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse i 1854 var det praktisk talt enstemmighet. I året 1946 sendte paven et brev til alle biskoper i hele verden for å høre deres mening. I dette brev henviser han til de utallige bønnskrifter som den -hl. Stol i det siste århundre hadde mottatt (fra 113 kardinaler, 2523 biskoper, 82 000 andre geistlige og over 8 000 000 alminnelige troende) med anmodning om en høytidelig dogmeerklæring. Det er en feiltagelse når protestantene mener at det først etter pavens proklamasjon er blitt en samvittighetsplikt for oss katolikker å tro på Marias legemlige opptagelse til himmelen. …

Les hele kapittelet her.

Tradisjonell latinsk messe søndag 13. mars kl 19.00

TLM /

Messen kommende søndag kl 19.00 blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Søndagen som feires er 1. søndag i fasten, og her kan man finne følgende hjelp til forberedelsen – tatt fra ressurssidene til TLM i Oslo:

Alle messens bønner og tekster.

Melodiene til messen proprium.

Til ordinarium synges messe XVII og Credo I – se her.

Les her om hvordan den tradisjonelle latinske messen er bygd opp, og om hvordan man oppfører seg.

van der Burg om Maria: Hennes uplettede unnfangelse

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå korrekturlest de først 12 kapitlene av pastor van der Burgs bok «Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan» Her er starten av kapittel 11:

XI. Marias uplettede unnfangelse.

Den katolske Kirke lærer at Maria er blitt fritatt for arvesynden. Vi kaller dette privilegium hennes «uplettede unnfangelse». Det betyr ikke at Maria er unnfanget på en overnaturlig måte, men at hennes sjel fra det øyeblikk den ble skapt ved hennes unnfangelse i mors liv, var i nådens stand (dvs. hadde barnekåret hos Gud) i kraft av Kristi forutvirkende fortjenester. Marias uplettede unnfangelse betyr altså heller ikke at hun ikke trengte Kristi frelsesgjerning. Som Adams barn kunne også hun bare gjennom Kristus oppnå sin evige salighet. Men Kristi frelsende nåde virket hos henne slik at hun faktisk aldri har vært i syndens tilstand.

Også denne lære er en konsekvens av at Maria er den nye Eva, som ble lovt oss istedenfor vår falne stammor. Gud, som gav oss sin elskede Sønn som en mer fullkommen Adam enn den første, ville ikke gi oss en ny Eva som med hensyn til nådelivet var mindre fullkommen enn den første Eva før syndefallet. Djevelens særlige fiendskap mot (dvs. maktesløshet overfor) den nye kvinne utelukker at hun noensinne har vært i hans makt. Det var et fiendskap som stilles på linje med det fiendskap Gud lovte å sette mellom djevelen og kvinnens sæd, Kristus.

Et menneske som engang har hatt arvesynden, beholder i hele sitt liv som en ettervirkning det uordnede begjær, som gjør at djevelen fortsatt har en viss makt over det. Derfor lærer Bibelen at «vi alle», også etterat vi ved dåpen er blitt renset for arvesynden, «snubler i mange ting» (Jak. 3, 2). Det uordnede begjær er som et sårmerke, som stadig minner om det bit vi engang har fått av den giftige slange. Når vi derfor av det særlige fiendskap mellom slangen og kvinnen må slutte at Maria er blitt bevart for personlige synder, må vi samtidig (på grunn av sammenhengen mellom arvesynden og det uordnede begjær) anta at hun også er blitt bevart for arvesynden. Hun hadde ikke noe sårmerke etter arvesynden, fordi hun aldri har hatt arvesynden. …

Les hele kapittelet her.

Pave Benedikt mottok aske (oppå hodet) i Santa Sabina i går

Katolsk, Paven /

Det var litt diskusjon hos oss i går, om hvordan man skal gi folk asken på askeonsdag. I Norge er det vanligst å tegne (fuktig) aske på pannen, som et lite kors. I Polen, hørte jeg i går (og også i flere andre land), er man bare vant til å drysse litt (tørr) aske oppå hodet. Videoen over viser at pave Benedikt bruker den sistnevnte løsninger. Gjelder dette hele Roma og hele Italia også?

Mer om «Breviarium Romanum»

Katolsk, Liturgi /

Det har nylig vært noen sprøsmål omkring de tradisjonelle tidebønnene – som jeg skrev om HER for en måneds tid siden. Bl.a. var det spørsmål om hvordan de nye tidebønnene skiller seg fra de gamle. Til det svarte jeg:

De største forskjellene er at man tidligere leste gjennom alle Bibelens 150 salmer hver uke – nå er de fordelt over fire uker, selv om noen salmer leses en del oftere. Matutin ble tidligere alltid lest om morgenen, før laudes, mens nå kan den leses også andre tider på dagen. Matutin bestod av ni salmer, mens det nå er bare tre. Tidligere var de tre ekstra lesninger til matutin, men nå er det bare to – men de nye faktisk er en hel del lenger enn de gamle. Fadervår bes også én eller flere ganger i Matutin, mens nå bes Fadervår bare til Laudes og Vesper – der de (nesten) aldri ble bedt tidligere. Laudes hadde fem salmer, nå er det bare tre, og hymnen kom tidligere etter salmene, nå kommer den før – og Fadervår er flyttet. Prim er blitt helt borte. Ters, Sekst og Non er ganske like, med hymne og tre salmer. I Vesper har de samme forandringene skjedd som i Laudes. Completorium var noe lenger tidligere, men grundigere og obligatorisk syndsbekjennelse i starten og bønn til Jomfru Maria som avslutning, her bes nå også Fadervår.


Man kan se grundigere på de tradisjonelle tidebønnene (på latin og engelsk) ved å gå til nettstedet Divinium Officium (som er avbildet over), velge dagens dato (Hodie) i midten øverst, deretter Rubrics 1960, og så hvilke bønner man vil se på.

Man kan se på de nye tidebønnene for hver dag (på engelsk) HER.

Skroll til toppen