Slik skriver p. A. J. Lutz i siste del av kapittel 15 i sin bok «Kjenn din religion – ganske balansert og interessant:

G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse».

Ut fra Kirkens vesen som «Kristi Legeme» må vi også forstå en grunnsetning som den katolske Kirke urokkelig holder fast ved, så meget forargelse den enn vekker, nemlig grunnsetningen: «Extra ecclesiam nulla salus». («Utenfor Kirken er det ingen frelse»). Kirkens motstandere kaller det for intoleranse. ja, den katolske Kirke er intolerant som Jesus selv var det. Jesus er uendelig kjærlig og overbærende med syndere og villfarende mennesker; men selve synden og selve villfarelsen er han ubønnhørlig imot. «Hva samfunn har rettferdighet med urett? og hva samfunn er det mellom lys og mørke? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2. Kor. 6, 14-15). Usannheten kan aldri ha rett mot sannheten; heller ikke kan den stå på like linje med sannheten. Gud ville opphøre å være Gud, dersom han kunne vedkjenne seg læresetninger som går ut på det motsatte av hva han har åpenbart; eller dersom hans åpenbaring inneholdt selvmotsigelser. Kristus ville opphøre å være Guds Sønn og verdens Frelser, dersom han kunne anerkjenne som sann og ekte kristendom påstander og meninger som står i motsetning til den apostoliske tradisjon. eller tåle sammenslutninger som er i opprør mot den Kirke han har stiftet. Når han taler med strenge ord til mennesker, så er det nettopp til de mennesker som forsøker å stenge veien til sann, heten for andre, til de mennesker som hårdnakket synder mot lyset. «Hver plante som ikke min himmelske Fader har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem fare; de er blinde og veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften» (Matt. 15, 13-14). Det er den samme Kristus som i alle tider og gjennom den apostoliske læremyndighet uttaler sitt ubønnhørlige nei til alle påstander som går imot den lære han har betrodd til sin Kirke; den samme Kristus som frakjenner heretiske sammenslutninger evnen til å føre menneskene til Gud.

Disse fordømmelser som Kirken uttaler, retter seg imidlertid ikke mot de enkelte villfarende mennesker. …

«Utenfor Kirken er det ingen frelse».Les mer »

Jeg har nå gjort klar kapittel 14 og 15 av boka – klikk på lenkene under for å lese dem.

XIV. De overnaturlige sjelsevner

A. Troen – B. Håpet – C. Kjærligheten – D. De overnaturlige moralske dyder – E. Den Hellige Ånds gaver – F. Andre nådegaver – G. Fortjenesten

XV. Kirken

A. Kirken som Kristi Legeme – B. Kirken som synlig samfunn – C. Tradisjon – D. Ufeilbarhet – E. Bibelen – F. Den sanne Kirkes synlige egenskaper – G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse»

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Den nye himmel og den nye jord skriver han følgende:

4. Den nye himmel og den nye jord.

Verdensaltet ble skapt for menneskets skyld. Jorden er menneskeslektens bosted. Alle naturkrefter medvirker til å skaffe oss de livsvilkår vi trenger til vår legemlige tilværelse, samtidig som universet er en åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom og hjelper menneskene til å finne Gud. Når menneskeslekten ved kjødets oppstandelse og den siste -dom har nådd sitt evige endemål, når de salige med udødelige og forklarte legemer er gått inn i himmelen, har også verdensaltet nådd målet for sin utvikling. Dets tjeneste er avsluttet. Legemet trenger ikke føde lenger, og ånden ser Guds allmakt, visdom og skjønnhet i Gud selv. Verden blir ikke tilintetgjort. Mennesket fortsetter jo også sin legemlige eksistens. Men den vil gjennomgå en forvandling som svarer til den legemlige og sjelelige forvandling som er foregått med mennesket selv. Likesom mennesket blir opphøyet til en tilstand av overjordisk klarhet, renhet, frihet, således vil også det materielle verdensalt ved en hemmelighetsfull lutring bli frigjort fra forkrenkelighetens lov. «Hele skapningen venter med lengsel på Guds åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trell, dom til Guds barns herlige frihet» (Rom. 8, 19-21). «Himmel og jord skal forgå» (Matt. 24, 35). «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var forsvunnet, og havet var ikke mer» (Joh. Åp. 21, l).

Hvorledes må vi tenke oss denne forvandling av verdensaltet? Herren selv kaller den «gjenfødelse» (Matt. 19, 28). Petrus sier at den skal skje gjennom ild. «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene gå rundt med sterk fart; men himmellege, mene skal komme i brann og løses opp, og jorden med alle de verk som er på den, skal bli brent opp. Siden alt dette skal gå under, hvor burde de ikke da være ivrige i hellig ferd og gudsfrykt, de som venter og stunder etter at Herrens dag skal komme, da himlene skal brenne og løses opp, og himmellegemene smelte i ildens hete! Men etter hans løfter venter vi på nye himler og en ny jord hvor rettferd skal bo» (2. Pet. 3, 10-13).

Slik er vår framtid. Naturforskere vil kanskje smile over denne idé om universets utvikling og påstå at intet i naturen berettiger oss til å anse den for mulig eller sannsynlig. Det kan så være hvis en ser på naturen bare med naturforskernes blikk. Men vi bør ikke glemme at den dypeste av alle naturlover er tingenes sammenheng med deres evige urgrunn, Gud. Naturkreftene er hva de er fordi Guds skapende allmakt alltid er virksom i dem. Og så lærer Guds åpenbaring oss at verden er til for menneskets skyld og mennesket for Guds skyld. Menneskets endemål er en overnaturlig og evig varende delaktiggjørelse i Guds eget liv og salighet. For å føre oss fram til målet kom Gud selv til oss i menneskelig skikkelse. Hele den materielle verden fikk da det høye kall og den høye adel gjennom menneskets legemlige natur å være forenet med Guds Sønn. Det er ut fra disse åpenbarte realiteter vår tro lærer oss å dømme om verdensaltet og dets framtid. Mot en vitenskap som bare bygger på hva øyet ser og øret hører og som mener at enden på alt er tilintetgjørelse og død, hevder vi at enden på alt er fornyelse, gjenfødelse, herlighet, og at verdensaltet, som allerede nu forkynner Guds ære, i all evighet vil være et strålende vitnesbyrd på at Gud er «den som er» (2. Mos. 3, 14) og at Gud er kjærlighet (1. Joh. 4, 8). 1 tanken på den nye himmel og den nye jord finner vi også en inntrengende advarsel mot å feste oss ved de forkrenkelige ting, som om vårt hjem var en verden som forgår. «Derfor sier jeg dere, brødre: tiden er kort. For resten bør de som har hustruer, være som om de ingen hadde, og de som gråter, som om de ikke gråt, og de som er glade, som om de ikke var glade, og de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som bruker denne verden, som om de ikke gjorde bruk av den; for denne verdens skikkelse går til grunne» (1. Kor. 7, 29-31).

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Dommedag skriver han følgende:

3. Dommedag.

«Vi må alle åpenbares for Kristi domstol, så hver især kan få det som tilkommer legemet, etter det han har gjort, godt eller ondt» (2. Kor. 5, 10). «Når menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets kongsstol. Og alle folk skal samles for ham, og han skal skille dem fra hverandre, likesom en hyrde skiller fårene fra bukkene. Og han skal stille fårene på sin høyre side, men bukkene på den venstre. Da skal kongen si til dem som er på hans høyre side: «Kom hit, de som min Fader har velsignet og ta det rike i arv som er holdt rede til dere fra verdens grunnvoll ble lagt … Da skal han også si til dem som står på hans venstre side: «Gå bort fra meg, de forbannede, i den evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler» (Matt. 25, 31-34 … 41). Hver enkel sjel får nok sin dom straks etter døden. Men Guds visdom og rettferdig, het krever også en offentlig og alminnelig dom over den samlede menneskehet, når dens tid på jorden er slutt. …

TIDENES ENDE: 3. DommedagLes mer »

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Kjødets oppstandelse skriver han følgende:

2. Kjødets oppstandelse.

«Ved hans komme skal alle mennesker oppstå med sine legemer, og de skal avlegge regnskap for sine gjerninger» (den athanasianske trosbekjennelse). «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst, og de skal gå fram: de som har gjort godt, til livets oppstandelse, men de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse» (Joh. 5, 28-29). «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og underverdenen ga tilbake sine døde som var der, og de ble dømt, hver etter sine gjerninger» (Joh. Åp. 20, 13). Mot saddukeerne, som nektet å tro på de dødes oppstandelse, erklærer Jesus: «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Matt. 22, 32). Når Kristus kommer igjen ved tidenes ende vil altså hver sjel bli gjenforenet med det samme legeme den ble født med. Sant nok at legemet er blitt til støv i jorden, eller på en annen måte tilintetgjort. Men de elementer det var sammensatt av er ikke blitt tilintetgjort. Under en eller annen form består de videre i det materielle verdensalt. Og han som skapte legemet av muld og lot det åndelige livsprinsipp besjele og organisere det, vil med den samme allmakt også forbinde det igjen med dets udødelige sjel. «Også kjødet har Gud kalt til oppstandelsen og lover det et evig liv. Når han forkynner frelse for mennesket, forkynner han den også for legemet. For hva er mennesket annet enn et fornuftig vesen sammensatt av legeme og sjel? …

TIDENES ENDE: 2. Kjødets oppstandelseLes mer »

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Kristi gjenkomst skriver han følgende:

1. Kristi gjenkomst. (Parousia)

Førti dager etter sin oppstandelse fra de døde var Jesus fart opp til himmelen. «Mens disiplene stirret mot himmelen da han fór opp, se da sto det to menn i hvite klær hos dem og sa: De menn fra Galilea, hvorfor står de og stirrer opp mot himmelen? Denne Jesus som er tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som de så ham fare opp til himmelen» (Ap. gj. 1, 10-11). Kristus selv har forutsagt sin gjenkomst ved tidenes ende. «De skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyet med stor kraft og herlighet» (Matt. 24, 30). Først kom Kristus i ydmykhet og fattigdom. Ved sitt hellige liv og sin lære, ved sin fornedrelse og sin sonende død ville han grunnlegge Guds rike på jorden. I årtusener er det «den velbehagelige tid» og «frelsens dag» hvor alle oppfordres til å ta imot «det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden» (Joh. 1, 9). Men så kommer en dag som er den siste. «Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler. og da skal han gjengjelde hver etter hans gjerninger» (Matt. 16. 27).

Ved forskjellige tegn skal menneskene bli gjort oppmerksomme på at tiden for Kristi gjenkomst er nær. …

TIDENES ENDE: 1. Kristi gjenkomst (Parousia)Les mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er femte og siste del:

5. Skjærsilden.

Ikke alle som dør i Guds vennskap har i dødens øyeblikk oppnådd en så fullkommen sjelelig renhet at de med engang er verdige til å gå inn i de himmelske boliger. Den fullkomne renhet er den fullkomne kjærlighet til Gud, som gjør at mennesket «elsker Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn, av hele sin styrke» (Mark. 12, 30), og således «holder seg usmittet av denne verden» (Jak. 1, 27). Men hvor mange er det ikke hvis kjærlighet til Gud er mer eller mindre blandet med egenkjærlighet, egoisme og overdreven attrå etter skapte goder? Hvor mange har så helt overgitt seg til Gud, at de for ingen ting i verden gjør den minste frivillige feil, og edelmodig underkaster seg Guds vilje i alle prøvelser? «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så fremt vi lider med ham, så vi også kan bli herliggjort med ham» (Rom. 8, 17). Men hvor mange er det som ved en høysinnet selvfornektelse har lidt med Kristus, slik at Frelserens sonende lidelse allerede i dødens øyeblikk har opphevet alle timelige syndestraffer? Alle de som ikke her på jorden er nådd fram til den fullkomne renhet må gjennomgå en lutring i det hinsidige.

Fra den kristne oldtid av ble denne lære betraktet som en bestanddel av den kristne åpenbaring. Selv i den gamle pakt var den ikke ukjent. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 5. SkjærsildenLes mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er fjerde del:

4. Helvetet.

De mennesker som dør i opprør mot Gud er utelukket fra den himmelske salighet. Deres lodd er den evige fortapelse eller helvetet. «Vet de da ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller sodomitter eller tyver eller gjerrige eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds. rike» (1. Kor. 6, 9-10). «Gå bort fra meg, de forbannede, i den. evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler» (Matt. 25, 41). «Hvor meget hårdere straff synes de da at den fortjener som har trådt Guds Sønn under føtter og aktet paktens blod som han er blitt helliget med, for urent og hånet nådens Ånd? For vi kjenner ham som har sagt! «Hevnen hører meg til. Jeg vil betale». Og atter: «Herren skal dømme sitt folk. Det er fryktelig å falle i hendene på den levende Gud» (Hebr. 10, 29-31). De fordømtes største og vesentlige kval er den at de evig er utelukket fra å se Gud åsyn til åsyn. Selv om de ellers eiet alle goder, så er det å ha mistet det absolutte og høyeste Gode en grenseløs kval. For i det hinsidige blir alle illusjoner borte. Da lykkes det ikke lenger, som på jorden, å bedra seg selv og å innbille seg at sjelens lengsel etter det fullkomne og evige gode kan tilfredsstilles ved timelige og begrensede goder. Med et forferdelig klarsyn står da mennesket og stirrer ned i en avgrunn av intethet som evig er dets lodd, mens det med full klarhet innser at det ble skapt av Gud til å eie Gud. Denne erkjennelse av at livet er forspilt for evig, at ingen vei fører tilbake fra det evige mørkes avgrunn, dette er helvetes redselsfulle ulykke. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 4. HelvetetLes mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er tredje del:

3. Himmelen

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud» (Matt. 5, 8). «Høyt elskede, nu er vi Guds barn, og ennu er det ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham; for vi skal se ham som han er» (1. Joh. 3, 2). I all evighet å eie Gud ved å se ham åsyn til åsyn, og å finne en grenseløs glede og fred i ham, dette er himmelen. Under vårt jordiske liv eier vi også Gud. Ved den helliggjørende nåde bor Gud i vår sjel som i et hellig tempel. Men vi ser ham ikke; vi eier ham ved troen; Han er det uransakelige mysterium. «Det som øyet ikke så og øret ikke hørte og som ikke er kommet opp i noe-menneskes hjerte, det har Gud bestemt for dem som elsker ham» (1. Kor. 2, 9). «Nu ser vi som i et speil, i en gåte; men da: åsyn til åsyn. Nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, som jeg selv er kjent fullt ut» (1. Kor. 13, 12).

Men er ikke Gud i den grad opphøyet over all skapt fatteevne at ingen kan se ham? «Du kan ikke se mitt åsyn, sa Gud til Moses; for intet menneske kan se meg og leve» (3. Mos. 33, 20). Det er sant. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 3. HimmelenLes mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er andre del:

2. Dommen.

Så snart sjelen har forlatt legemet står den for sin dommer og dens evige skjebne blir avgjort: enten den himmelske salighet eller den evige fortapelse. De sjeler som har fortjent den evige salighet, men ikke er fullkomment rene, må først gjennomgå en lutring i skjærsilden. Det er altså et feilsyn når endel ikke-katolske teologer påstår at menneskets sjel skulle ligge i en slags dvale inntil sin gjenforening med legemet, og at hverken de utvalgte eller de fortapte skulle få sin dom før den alminnelige dommedag ved tidenes ende. Den menneskelige sjel trenger ikke noe legeme for å kunne leve og utfolde sin virksomhet som ånd, d.v.s. som vesen med forstand og fri vilje. Vel ligger det i menneskets natur at sjelen råder over en fysisk organisme. Derfor blir den også ved kjødets oppstandelse igjen satt i besittelse av det legeme som døden tok fra den. Men all den stund sjelen er ånd har den også sin egen rent åndelige tilværelse. Allerede på jorden eier den jo et liv som er hevet over den fysiske verden og over det sanselige. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 2. DommenLes mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er første del:

1. Døden.

«Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og således er døden trengt fram til alle mennesker, fordi alle har syndet» (Rom. 5, 12). Det er nok sant at døden er en naturnødvendighet for oss, all den stund vi ved vårt legeme hører til den materielle verden. Alt legemlig er forkrenkelig. Enhver fysisk organisme går en oppløsning i møte, bortsett fra den voldsomme ødeleggelse den kan være utsatt for, og tiden kommer da foreningen mellom sjel og legeme blir umuliggjort ved legemets forfall. Men før syndefallet var denne naturlov for menneskets vedkommende opphevet ved en særlig nådegave som var forbundet med den opprinnelige uskyld. «Gud har skapt mennesket udødelig, i sitt bilde og sin likhet har han skapt det. Men ved djevelens misunnelse er døden kommet inn i verden» (Visdommens bok 2, 23-24). Sammen med den opprinnelige rettferdighet og lykke mistet mennesket udødelighetens gave. «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1. Mos. 3, 19). Fritatt fra denne dom som overga menneskets legeme til forråtnelse var Jesus og hans hellige mor Maria, fordi Adams synd ikke hadde noen makt over dem. Jesus døde frivillig som sonoffer for verdens synd, men overvant døden ved å stå opp i herlighet. Maria døde for å være sin guddommelige Sønn lik; men også hun våknet til livet igjen og gikk med sjel og legeme inn i Guds herlighet. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 1. DødenLes mer »