Pave Benedikt skriver brev til prestestudenter

Katolsk, Paven /

I går ble det offentliggjort et brev fra pave Benedikt til alle katolske prestestudenter. Det kan leses i sin helhet på Vatikanets nettsider, og jeg tar med et utdrag her:

Dear Seminarians,
When in December 1944 I was drafted for military service, the company commander asked each of us what we planned to do in the future. I answered that I wanted to become a Catholic priest. The lieutenant replied: “Then you ought to look for something else. In the new Germany priests are no longer needed”. …..

The seminary is a community journeying towards priestly ministry. I have said something very important here: one does not become a priest on one’s own. The “community of disciples” is essential, the fellowship of those who desire to serve the greater Church. In this letter I would like to point out – thinking back to my own time in the seminary – several elements which I consider important for these years of your journeying.

1. Anyone who wishes to become a priest must be first and foremost a “man of God”, to use the expression of Saint Paul (1 Tim 6:11). For us God is not some abstract hypothesis; he is not some stranger who left the scene after the “big bang”. God has revealed himself in Jesus Christ. In the face of Jesus Christ we see the face of God. …

2. For us God is not simply Word. In the sacraments he gives himself to us in person, through physical realities. At the heart of our relationship with God and our way of life is the Eucharist. Celebrating it devoutly, and thus encountering Christ personally, should be the centre of all our days. …

3. The sacrament of Penance is also important. It teaches me to see myself as God sees me, and it forces me to be honest with myself. It leads me to humility. … Even when we have to struggle continually with the same failings, it is important to resist the coarsening of our souls and the indifference which would simply accept that this is the way we are. …

4. I urge you to retain an appreciation for popular piety, which is different in every culture yet always remains very similar, for the human heart is ultimately one and the same. Certainly, popular piety tends towards the irrational, and can at times be somewhat superficial. Yet it would be quite wrong to dismiss it. …

5. Above all, your time in the seminary is also a time of study. The Christian faith has an essentially rational and intellectual dimension. …. I can only plead with you: Be committed to your studies! Take advantage of your years of study! You will not regret it. Certainly, the subjects which you are studying can often seem far removed from the practice of the Christian life and the pastoral ministry. Yet it is completely mistaken to start questioning their practical value by asking: Will this be helpful to me in the future? Will it be practically or pastorally useful? The point is not simply to learn evidently useful things, but to understand and appreciate the internal structure of the faith as a whole, …

6. Your years in the seminary should also be a time of growth towards human maturity. It is important for the priest, who is called to accompany others through the journey of life up to the threshold of death, to have the right balance of heart and mind, reason and feeling, body and soul, and to be humanly integrated. ….

7. The origins of a priestly vocation are nowadays more varied and disparate than in the past. Today the decision to become a priest often takes shape after one has already entered upon a secular profession. Often it grows within the Communities, particularly within the Movements, … As a result, candidates for the priesthood often live on very different spiritual continents. It can be difficult to recognize the common elements of one’s future mandate and its spiritual path. For this very reason, the seminary is important as a community which advances above and beyond differences of spirituality. …

Dear seminarians, with these few lines I have wanted to let you know how often I think of you, especially in these difficult times, and how close I am to you in prayer. Please pray for me, that I may exercise my ministry well, as long as the Lord may wish. I entrust your journey of preparation for priesthood to the maternal protection of Mary Most Holy, whose home was a school of goodness and of grace. May Almighty God bless you all, the Father, the Son and the Holy Spirit.

From the Vatican, 18 October 2010, the Feast of Saint Luke the Evangelist.

Yours devotedly in the Lord, BENEDICTUS PP. XVI

Det gamle romerske missalet – mistet og igjenfunnet

Liturgi, TLM /

I starten av september ble det holdt en liturgisk konferanse i Colombo, Sri Lanka, med mange interessant foredrag. Alle foredragene ligger ute på nettsidene til erkebispedømmet Colombo (men sidene ser ut til å ha visse sikkerhetsproblemer), derfor er det blitt lettere å lese i alle fall ett av foredragene – av Martin Mosebach – siden det nå i sin helhet er lagt ut på NLM-bloggen.

Jeg har sett en del på Mosebachs foredrag – om den gamle messen som (nesten) var blitt borte, men nå er gjenfunnet – og tar med deler av det her, men noen egne pekere:

Om messens vesen – messen er ikke et menneskelig verk

Early Christians knew as a matter of course that the cult bequeathed to them by the Lord was far more than a repetition of the Last Supper. They knew that the Last Supper was itself only a sign of the real work of redemption that was to take effect in his anguished death on the Cross. That is why they clothed this cult in the most sublime and beautiful forms of prayer and sacrifice that mankind had developed in the thousands of years before the coming of the Redeemer. These forms had no author; they were not devised by wise men: they arose from the sensibilities of all people who desired to worship the Divinity.

Only one thing distinguished this new Christian sacrifice from its antecedents in all religions: in making present the sacrifice of Jesus, it was not so much the work of pious and religious men as the work of God himself. It was a work performed by God for the benefit of mankind. It was a work which men – even the most religious men – could not have done for themselves. They could come to it only by the grace of the Redeemer. This is a central axiom of Christian worship, without which it remains unintelligible: it is not a human work, and therefore must not be allowed to appear to be a human work. It must be seen to owe its origin not to the will of man, but to the will of God. For Catholics this should be beyond dispute. But we have to acknowledge that in many parts of the Catholic world, and particularly in the Catholic Church’s historical bedrock territory, this axiom is no longer taken for granted.

Messen er virkelig; den er ikke et symbol på noe viktigere some er usynlig

… For a Catholic this visibility is not some subordinate quality: it is not subordinated to some higher, invisible world. God himself took a human body and even bore his wounds with him into glory. Ever since the God-man saw with our eyes and heard with our ears, our senses (which are by nature so easily deceived) are fundamentally empowered to recognize truth. As a result of Christ’s Incarnation the material world is no longer the realm of illusion: now, matter can again be seen for what it is: God’s thoughts, expressed in terms of the material world.

This realization gave rise to the absolute seriousness with which the Church used to perform all the physical actions of the liturgy. Every gesture of the hand, every inclination of head or body, every genuflexion, every kiss given to sacred objects was performed seriously and deliberately. The candles, the vessels and the sacrificial gifts of bread and wine were handled with respect. The language in which the divine thoughts were expressed was regarded literally as an instance of revelation. Thus St. Basil the Great, one of the Eastern Fathers, expressly said that Holy Mass was just as much revelation as Holy Scripture.

Vatikankonsilet ville bare forsiktig justere messen

The Second Vatican Council expressly and emphatically repeated the traditional theology of the Mass; it solemnly recognized the sacred language and the sacred music (Gregorian chant, which hovers between West and East, not belonging exclusively to any one culture). The Council called only for a cautious revision of the liturgical books – the kind of revision that was usual every couple of hundred years or so, in order to prevent any misunderstandings creeping in. Let us remember what the Catholic liturgy had achieved up to this time. Beginning with Asia Minor it had conquered the Roman and Greek world. Ultimately it had triumphed in the pagan Empire, had witnessed the latter’s demise and had won over the pagan peoples of the North and East. It became the instrument of a missionary success that is unique in world history. …

Hvorfor kom de dramatiske forandringene etter konsilet?

I am somewhat inhibited when I come to give an account of the unique event that has taken place in the Church. Of course I can give plenty of sociological, political and historical reasons for this event, which in its effects can only be compared, perhaps, with the hundred years of the Iconoclastic controversy in Constantinople, though Iconoclasm affected only a small region within the vast compass of the universal Catholic Church. But I find none of these reasons convincing. I believe in the Church’s supernatural essence: this means that I cannot be satisfied with any natural explanations for the Church’s triumphs and disasters. Consequently I refuse to guess or surmise the reasons that moved many reformers of his time to surrender the Church’s inherited treasure, her very heart, and draw up a new liturgy. This new liturgy was constructed out of elements of the old liturgy but, as Pope Benedict has said, it tends in a direction that is in many ways opposed to that of the old.

Hva ble resultatet av den nye messen?

A severely simplified rite, with vernacular prayers that were theologically general and unchallenging in tone, would surely help to keep modern people within the Church. Even this notion should have made people ask questions; in the mission lands of Asia, for instance, with their advanced civilization, people had been accustomed to extraordinarily rich rites in difficult sacred languages for millennia. To withhold Catholic tradition from them was equivalent to an act of colonialist paternalism. In the Christian heartlands, however, the reform’s simplifications had devastating consequences. When, in spite of much resistance, the reform was pushed through in a last exercise of power on the part of the Roman central authorities, the faithful began to pull out of the churches. As someone wrily observed, «The reform of the Mass was intended to open the Church’s doors to those outside; what happened was that the people inside escaped and ran away!» The solemn, hieratic cult was abolished, and the attempt was made, so to speak, to run after the faithful with the sacraments. But they declined this offer. In whole areas of Europe all understanding of the sacraments disappeared. The entire development was baffling: now that every word – allegedly – could be understood, the whole eucharistic event had become somehow alien to people. The Church’s great work of making God present no longer made sense. Simultaneously, knowledge of the Catholic faith withered away. Today, in Europe, there are many Catholics who can hardly say an Our Father, let alone a Creed. Many have only the vaguest notion of the Church’s teaching.

Men mange av forandringene som kom etter 1970 var ikke med i rubrikkene for den nye messen

… many of the most offensive infringements committed against the law of Catholic tradition were in no way rooted in Pope Paul’s reform. They arose from the disobedience that proliferated everywhere in the West as a result of the structural collapse during the pontificate of this unfortunate pope. …. The Missal of. Paul VI, for instance, did not order the altars to be turned round – one of the most grievous acts against the tradition of prayer in the entire world. Pope Paul did not necessarily want to put an end to the tradition whereby the priest, together with the faithful, faces the Crucified Christ, the Christ who is to come again from the East; nor did he want to suppress the tradition according to which the priest addresses his prayers, together with the congregation, to Christ, present on the altar in the form of the transformed [transubstantiated] gifts. This reversal of the orientation of prayer did more harm in Europe and the United States than all the relativizing, demythologizing and humanizing theologians. It struck the simple believer immediately that the prayers were no longer addressed to God but to the congregation. Now, the purpose of prayer was to put the congregation in the right mood, the right frame of mind so that it could celebrate itself as the «People of God». Something similar happened when Holy Communion was given in the hand instead of on the tongue, as formerly. This change, also, was not foreseen in the Missal of Paul VI: it was enforced by some German bishops.

Jeg kommer snart med noen kommentarer til andre del av foredraget.

Et helt annet perspektiv på Kirken

Katolsk /

Jeg ryddet opp i mine mange e-poster i dag tidlig, og kom over siste nyhetsbrev til «Også vi er kirken», der redaktør Anne Helene Utgaard skriver slik i lederen – og det er virkelig et helt annet persoektiv på Kirken enn det jeg har:

Kjære lesere,
Fra alle kanter av verden lyder nå ropet om reformer i kirken. Hva skal til for at kirkens hierarki vil lytte?

Katolske kristne forsøker å leve sitt liv under Åndens veiledning. Vi er Guds folk. Vi har noe å fortelle hierarkiet om våre tanker og erfaringer. Omkring i hele verden opplever katolikker at kirken framstår som stadig mer irrelevant i deres demokratiske og sekulariserte verden. Dens moralske veiledning gir ikke mening. Magisteriet bruker ekskommunisering for å disiplinere oss, men årsaken til disse tiltakene er ofte uforståelig, og Guds folk protesterer.

Det går en sterk bølge av fornyet klerikalisering gjennom kirken. Kristus sa at han var kommet for å tjene, ikke for å la seg tjene. Dette er også prestenes kall. Men nå er mange på vei opp på pidestallen igjen. Avstanden mellom Guds folk og dets tjenere øker. Men legfolk som ønsker å delta aktivt i lokalkirkens liv, føler seg mistenkeliggjort og passivisert. …. ….

Matutinlesninger fra Esters bok – 1

Liturgi /

Denne uka, fra søndag til og med torsdag, leser alle katolikker som leser tidebønnene – og også den lange morgenlesningen: Matutin – fra Esters bok. Som vanlig tas det utdrag av tekstene, slik at mye (det viktigste slik man har vurdert det), men ikke alt leses. Søndag leste vi i kapittel 1 og 2 om hvordan dronninga av Babylon ble avsatt, og hvordan den jødiske Ester ble valgt til ny dronning:

Det som her skal fortelles, skjedde i Xerxes’ dager. Det var den Xerxes som hersket over 127 provinser, fra India til Nubia. På den tid kong Xerxes satt på tronen i borgen Susa, holdt han i sitt tredje regjeringsår et gjestebud for alle sine stormenn og embetsmenn. Hærførerne i Persia og Media, adelsmennene og styresmennene i provinsene var samlet hos ham. Samtidig holdt dronning Vasjti gjestebud for kvinnene i slottet til kong Xerxes.

Den sjuende dagen, da kong Xerxes var i godlag av vinen, kalte han til seg de sju hoffmennene som gjorde tjeneste hos ham: Mehuman, Bista, Harbona, Bigta, Abagta, Setar og Karkas. Han bød dem føre dronning Vasjti fram for kongen, med sin kongelige krone på hodet. Han ville la folk og stormenn se hennes skjønnhet; for hun var meget vakker. Men dronning Vasjti nektet å komme. Hun trosset det bud som kongen hadde sendt med hoffmennene.

Da ble kongen meget forbitret, og harmen flammet opp i ham. Han vendte seg til vismennene, de som forstod seg på tidene; for slik pleide kongens saker å legges fram for dem som var kyndige i lov og rett. De som stod ham nærmest, var Karsjena, Sjetar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena og Memukan, de sju persiske og mediske stormennene som alltid hadde adgang til kongen og var de fremste i riket. Da tok Memukan til orde foran kongen og stormennene og sa: «Det er ikke bare mot kongen dronning Vasjti har forbrutt seg, men mot alle fyrstene og folkene i alle de provinser som står under kong Xerxes. Dersom kongen finner for godt, så la det gå ut en kongelig forordning og la den bli skrevet opp blant persernes og medernes lover, så det står urokkelig fast. Si at Vasjti aldri mer må vise seg for kong Xerxes, og at kongen vil gi hennes dronningverdighet til en annen kvinne som er bedre enn henne.

I borgen Susa var det den gang en jøde som hette Mordekai. Han var sønn av Ja’ir, som var sønn av Sjimi og sønnesønn av Kisj fra Benjamins stamme. Han var med i den fangeflokken som ble ført bort fra Jerusalem da babylonerkongen Nebukadnesar bortførte Juda-kongen Jekonja. Mordekai var fosterfar til Hadassa, som også kalles Ester, datteren til hans farbror; for hun hadde verken far eller mor i live. Piken var både velskapt og vakker. Og da hennes foreldre døde, tok Mordekai henne til seg som sin egen datter.

Da kongens bud og befaling ble kjent, ble mange unge piker samlet i borgen Susa under tilsyn av Hegai. Også Ester ble hentet til kongens slott og satt under tilsyn av haremsvokteren Hegai. Han syntes godt om den unge piken og fikk velvilje for henne. Han sørget straks for å gi henne de salvene og den maten hun skulle ha, og lot henne få de sju ternene i kongens slott som var utsett til å tjene henne. Så lot han Ester og de sju ternene flytte inn i de beste rom i haremet. Ester fortalte ikke hvilket folk og hvilken ætt hun tilhørte; for Mordekai hadde sagt at hun ikke skulle nevne noe om det.

Det var i den tiende måneden, den måneden som kalles tebet, i kongens sjuende regjeringsår, at Ester ble ført inn til kong Xerxes i hans slott. Kongen ble mer glad i Ester enn i noen annen kvinne. Hun vant hans godhet og velvilje framfor alle de andre pikene. Han satte en kongelig krone på hennes hode og gjorde henne til dronning istedenfor Vasjti.

Aftenposten skriver om ny katolsk helgen

Katolsk /

Den katolske kirke fikk søndag seks nye helgener, og Aftenposten (og andre norske aviser) skriver begeistret om én av dem:

Australia fikk sin første helgen
Nonnen Mary MacKillop ble søndag kanonisert og ble dermed Australias første helgen. Hun burde også bli skytshelgen for ofre for seksuelt misbruk i kirken, mener aktivister.

Mange tusen australiere hadde reist til Vatikanet for å overvære pave Benedikt XVIs kanonisering.

– Det er vidunderlig. Vi har alltid trodd at Mary var en helgen, sier Moya Campbell, en av 800 nonner fra ordenen Sankt Joseph-søstrene av det hellige hjerte. MacKillop var med å grunnlegge ordenen i 1867.

Kanoniseringen av MacKillop, som levde fra 1842 til 1909, er spesiell fordi hun i sin tid ble oppfattet som en bråkmaker og på et tidspunkt ble bannlyst fra den katolske kirken.

En av grunnene var at hun avslørte en prest som hadde begått overgrep mot en gutt, ifølge dokumenter som nylig er blitt kjent.

Det er bare i det siste at kirken har begynt å se på varslere som nødvendige, og hellige. Ofrene og ofrenes familie har nå fått noen de kan be til i sin kamp for rettferdighet og forsoning, skriver James Martin en katolsk kommentator i USA. Bannlysingen ble senere trukket tilbake

De seks nye hellige er: Stanislaw Soltys fra Poland, André Bessette fra Canada, Cándida María de Jesús Cipitria y Barriola fra Spania, Mary of the Cross MacKillop fra Australia, Giulia Salzano fra Italia og Camilla Battista da Varano fra Italia. HER kan man lese pave Benedikts preken under helligkåringsmessen.

Jordskjelv blant Anglo-katolikker

Økumenikk /

Jeg har møtt anglikansk biskop John Broadhurst 3-4 fire ganger i Norge, han har vært leder av Forward in Fath i flere år, og han sier nå at han vil bli katolikk – fra Damian Thompson:

Bishop John Broadhurst, Bishop of Fulham in the Anglican diocese of London, is to resign his post later this year to join the Pope’s Ordinariate. The Catholic Herald’s Anna Arco broke the story, also revealing that Bishop Broadhurst will stay as chairman of Forward in Faith, which he says is “not a Church of England organisation”. It sounds as if traditional Anglo-Catholicism is undergoing a major shift (or crisis) of allegiance, because FiF, though not representative of everyone in that constituency, was the main body for Anglo-Catholics in the Church of England opposed to women bishops and priests. Now it seems to be heading towards Roman Catholicism. …

Katekismens kompendium nr. 73 – 78: Syndefallet og dets konsekvenser

Katekisme /

Aller sist på forrige samling i kurset om katolsk tro gikk vi gjennom følgende:

73. Hvordan skal vi forstå syndens virkelighet?
Synden er til stede i menneskehetens historie. Denne virkeligheten viser seg fullt ut først i lyset av Den guddommelige åpenbaring, og fremfor alt i lyset av Kristus, alle menneskers frelser. Der hvor synden ble mektig, har Han latt nåden bli overmektig stor.

74. Hva er englenes fall?
Med denne betegnelsen blir det uttrykt at Satan og de andre demonene som Den hellige skrift og Kirkens tradisjon taler om, var skapt av Gud som gode engler. De ble imidlertid onde fordi de i et grunnleggende og ugjenkallelig valg sa nei til Gud og hans rike, og dermed forårsaket helvetet. De forsøker å trekke mennesket inn i sitt opprør mot Gud. Men i Kristus bekrefter Gud sin sikre seier over de onde.

75. Hva består menneskets første synd i?
Fristet av djevelen lot de første mennesker tilliten til Skaperen dø i sitt hjerte. I ulydighet mot Ham ville de «bli som Gud» (1 Mos 3, 5), men uten Gud, og ikke ifølge Gud. Således mistet Adam og Eva på stedet den opprinnelige hellighets og rettferdighets nåde for seg selv og alle sine etterkommere.

76. Hva er arvesynden?
Arvesynden (eller den opprinnelige synd) blir alle mennesker født inn i. Det er en tilstand av mangel på den opprinnelige hellighet og rettferdighet. Det er en synd som er «pådratt», ikke «begått». Det er en tilstand fra fødselen av, ikke en personlig handling. På grunn av alle menneskers enhet i opprinnelsen blir arvesynden overført til Adams etterkommere med den menneskelige natur, «ikke ved etterfølgelse, men ved forplantning». Denne videreføringen forblir et mysterium som vi ikke helt ut kan forstå.

77. Hvilke videre følger får arvesynden?
Som en følge av arvesynden er den menneskelige natur riktignok ikke fullstendig fordervet, men den er svekket i sine naturlige krefter. Den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, og har en tilbøyelighet til å synde. Denne tilbøyeligheten kalles «den onde lyst», concupiscientia.

78. Hva har Gud gjort etter den første synd?
Etter den første synd ble verden oversvømt av synder. Men Gud overlot ikke mennesket til dødens makt. Tvert imot: På mystisk vis – i «Protoevangeliet» (1 Mos 3, 15) – forutså Han seier over det onde og menneskets oppreisning etter fallet. Dette var den første forkynnelse av den frelsende Messias. Av denne grunn skulle den første synd til og med bli kalt «en salig synd», fordi den «vant oss så stor en gjenløser» (liturgien påskenatt).

van der Burg: Avslutningsvis om forholdet mellom katolikker og protestanter

Gamle tekster, Teologi, Økumenikk /

Siste utdrag fra van der Burgs hefte Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen (les det her) er fra selve avslutningen av heftet:

SLUTNING

Vi har bevist at Kristus har innstiftet en kirke, og at den er den katolske kirke. Av dette følger at vi i vår samvittighet er forpliktet til å tilhøre den katolske kirke. En må ikke si at spørsmålet om hvilket kirkesamfunn vi tilhører, er av underordnet betydning, siden katolikkene og protestantene likevel i så mange andre ting stemmer overens. Jesus vil at vi skal tro «alt det han har sagt» (Mat. 28, 20; Joh. 14, 26). Det står oss ikke fritt å forkaste noe av den åpenbaring Guds Sønn har brakt til verden. Og hele denne åpenbaring kjenner vi bare gjennom den katolske kirke. Jesus vil ikke at det skal være trosspaltning blant de kristne. Den er den største hindring for at den hedenske verden omvender seg til Kristus. Forkastelsen av et ufeilbart læreembete er også skyld i at mange ikke mer vet hva de skal tro og er i større fare for å miste kristentroen helt.

Noe av det mest alvorlige er at de protestantiske kirkesamfunn ved tapet av den apostoliske suksesjon har mistet flere viktige nådemidler, så som den gyldige nattverd og den gyldige absolusjon i skriftemålet. Jesus selv virkelig nærværende i Alterets sakrament er sentrum i den katolske kirke. «Formålet med alt apostolisk arbeid er jo dette: Å bringe alle som gjennom, troen og dåpen er blitt Guds barn, til å komme sammen og i kirkens midte prise Gud, ta del i offeret og innta Herrens måltid» (2. Vat. De sacr. Liturgia 10). Hvem tør da si at det er likegyldig hvilket trossamfunn vi tilhører?

LÆRER DA DEN KATOLSKE KIRKE AT PROTESTANTENE IKKE KAN BLI SALIGE?

Nei. Den lærer at de som av uforskyldt uvitenhet står utenfor den katolske kirke, kan bli salige dersom de oppriktig søker å gjøre Guds vilje. Man skal vokte seg for indifferentisme, dvs. likegyldighet i religiøse spørsmål. «De mennesker som til tross for sin viten om at den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, nekter å tre inn i den eller å vedbli i den, kan ikke frelses» (2. Vatikankonsil, «Om kirken» n. 14). Er man i tvil om den katolske kirke er Kristi sanne kirke, skal man gjøre alt for å komme til klarhet, f. eks. ved å henvende seg til en katolsk prest og ikke minst ved å be om Guds nådehjelp. Det er ingen skam å måtte erkjenne at den religion man er oppdratt i, er uriktig. Å følge sin samvittighet kan kreve mot. Men å kjempe seg frem til sannheten er en ære og ingen skam.

Morgenblad-debatten

Generelt, Katolsk /

Med Ola Tjørhoms leserinnlegg i dagens Morgenblad (som kan leses her) regner jeg den debatten som avsluttet – selv har jeg i alle fall ikke tenkt å føre den videre.

Det kan like vel være på sin plass (for eventuelt nye lesere) å sitere hvordan jeg, som blogg-eier, introduserte dette temaet den 27. september – det opprinnelige innlegget med kommentarer kan leses her:

Det kom i dag et forslag til denne bloggen om at (anti)modernist-eden … bør gjeninnføres, for å få bukt med all modernisme, relativisme, liberalisme etc. i Kirken – og jeg fikk også dette forslaget fra noen andre katolikker for en ukes tid siden.

Eden kan leses under i engelsk utgave (fins den på norsk?), men personlig mener jeg at det er (i alle fall) to grunner til at den ikke kan innføres igjen. For det første avspeiler den den teologiske og filosofiske debatten og utfordringene for akkurat 100 år siden. Hvis den skulle brukes i vår tid, måtte den i alle fall oppdateres ganske dramatisk – selv om enkelte elementer selvsagt vil være de samme. For det andre ligger det i vår tid ikke til rette for at prester kan avkreves å underskrive en slik ed; jeg tror rett og slett ikke paven vil kunne klare å få alle prester til å underskrive den. Det må en svært lang og grundig forberedelse til, før man eventuelt kan gjeninnføre en ed av denne typen – om man ønsker det. Jeg har heller ikke hørt noen antydning om at pave Benedikt tenker å gjøre noe slikt. …

I en av kommentarene senere nevnte jeg også (29/9) et tredje argument mot å gjeninnføre eden: «(eden) hadde også den uheldige konsekvensen at det blant prester og teologer etter hvert ble et oppdemmet ønske om forandring – fordi deres hjerter ikke var helt med på eden de hadde sverget.»

JEG LEGGER OGSÅ INN HELE DEBATTEN I MORGENBLADET HER, SOM REFERANSE: …

Morgenblad-debattenLes mer »

van der Burg: Grunnforskjellen mellom katolikker og protestanter

Gamle tekster, Teologi, Økumenikk /

Pastor van der Burg var en viktig katolsk prest i Norge i mange år. Han publiserte bl.a. svært mange hefter og bøker, som nok ble en inngangsport til Den katolsk Kirke for ganske mange mennesker – jeg leste dem selv med interesse mange år før jeg ble katolikk. Jeg har nå skannet inn hans hefte fra 1973: Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen (les det her) og dette sier han om hovedforskjellen:

GRUNNFORSKJELLEN MELLOM KATOLISISMEN OG PROTESTANTISMEN

Kjernen i den konfesjonelle motsetning mellom katolikkene og protestantene er læren om kirken. Katolikkene tror på et ufeilbart kirkelig læreembete. Protestantene derimot hevder prinsippet «Bibelen alene». De har nok sine trossamfunn og sine trosbekjennelser. Men de anerkjenner ikke noen kirkelære som en ufeilbar trosnorm. Deres høyeste autoritet i trosspørsmål er enhvers personlige bibelfortolkning. …

Også katolikkene tror på Bibelen, men de river den ikke løs fra kirkens levende tradisjon). Det var ikke Jesu mening at hans guddommelige åpenbaring skulle bevares ved hjelp av en bok alene, som enhver generasjon måtte lage sin egen kristentro av, uten hensyn til kirkens tidligere forkynnelse. …

…. Kristus kom ikke til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Det fremgår av mange steder i den hl. Skrift at han ville forene de troende til et samfunn, en «kirke» (Mat. 16, 18), en «hjord» (Joh. 10, 16), et «legeme» (Ef. 4, 4), et «rike … Bibelen viser også at de troende fra begynnelsen av opptrådte som en samfunnsmessig enhet. «Alle de troende holdt sammen» (Ap. Gj. 2, 44). Det som gjorde dem til en kirke, var ikke bare det faktum at de hadde den samme tro. De hadde den samme tro fordi de var forenet til en kirke. «Kirken er sannhetens søyle og grunnvoll» (1. Tim. 3, 15), som de troende fikk sin tro fra. De som ble kristne, ble «lagt til» det samfunn av kristne som allerede eksisterte (2, 41. 47), og fikk fortsatt sin undervisning fra det (2, 42). Et tegn på vranglære var at en ikke bevarte sin enhet med kirken. «Disse er de som skiller seg ut» (Judas 19; sml. også 1. Joh. 2, 19). Den kristne troslære var en samfunnslære, og ikke et diskusjonsemne som enhver kunne ha sin egen mening om. Når det oppsto tvil om ett eller annet trospunkt, var det kirken som avgjorde det. Et eksempel har vi i kirkemøtet i Jerusalem, hvis beslutninger ble sendt til de forskjellige lokalmenigheter (Ap. Gj. 15, 6; 16, 4). …

Det undersøkes om en svensk prest har brutt taushetsplikten

Generelt /

I svenske Dagen leser jeg om en prest som muligens har brutt taushetspliketn; en påminnelse om hvor viktig og streng denne bestemmelsen er for prester:

En präst i Härnösands stift berättade i ett polisförhör i våras om sitt samtal med en bekant till flera mördade personer. Nu ska domkaptilet avgöra om prästen bröt mot sin tystnadsplikt.

En man och hans två barn mördades i Härnösand i våras. Efter morden samtalade prästen med en bekant till familjen och senare samma kväll berättade prästen i polisförhör om samtalet, skriver Härnösands stift i ett pressmeddelande.

En privatperson uppmärksammade domkapitlet på det inträffade och en utredning inleddes. Frågan är om prästens samtal med personen är att betrakta som bikt eller enskild själavård och därmed omfattas av den tystnadsplikt som alla präster i Svenska kyrkan har.

– För uppgifter som en präst fått kännedom om under enskild själavård råder absolut och ovillkorlig tystnadsplikt. Men alla kontakter som en präst har är definitivt inte enskild själavård. Och frågan är vilken karaktär det här samtalet hade, …

van der Burg: Læren om rettferdiggjørelsen

Gamle tekster, Økumenikk /

I sitt hefte om katolisismen og protestantismen skriver pastor van der Burg ganske interessant:

Helt fra reformasjonstiden av har læren om rettferdiggjørelsen vært et av de viktigste kontroverspunkter mellom katolikkene og protestantene. Dog er det for tiden neppe noen reell forskjell mellom den katolske og den nå alminnelige lutherske oppfatning i denne sak. Alle er enige om at bare en levende tro kan frelse. «For livet i Kristus Jesus har alene troen virksom i kjærlighet noen betydning» (Gal. 5, 6). «Troen er død uten gjerninger» (Jak. 2, 17. 26). Frivillig må vi virke med til vår salighet ved å holde Guds bud (Matt. 19, 17), men troen gir oss kraft til det. Våre egne gjerninger, som ikke er en frukt av troen, kan ikke bidra til vår frelse. «Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus for å gjøre gode gjerninger» (Ef. 2, 10). Derfor skal vi aldri rose oss av våre gode gjerninger, også fordi de bare kan behage Gud etter en forutgående syndsforlatelse. Alt dette har den katolske kirke alltid lært. … …

Jeg siterte dette (etter tips fra msgr. Torbjørn Olsen) i en artikkel jeg skrev i 2002 om den nye enigheten mellom katolikker og lutheranere om rettferdiggjørelsen – les artikkelen her.

Fra Chile: Takk Gud!

Generelt /

Jeg fikk en kommentar fra en leser (Anna), som jeg heller legger her som et eget innlegg:

Hans Rustad på document.no har en post han kaller “Takk Gud” – om at den chilenske presidenten takket Gud for den fabelaktige redningsaksjonen – som nå er vellykket over: http://www.document.no/2010/10/takk_gud.html

I tillegg til å samstemme, takk Gud! er det flere interessante aspekter ved posten. Jeg har bitt meg merke i at document tilhører de stemmene som nå mer og mer ser ut til å beklage den omfattende sekulariseringen som foregår i vårt hjørne av verden. Document er kanskje mest opptatt av historieløsheten og det kulturelle tapet det innebærer, men også at befolkningen blir kunstig adskilt fra Gud og får en kunstig antagonisme mot Gud og samtaler om Gud. Gruveulykken i Chile har i så måte vært et nesten pedagogisk lærestykke. Ikke bare takket presidenten Gud, men også arbeiderne og deres familier, og alle andre gjorde det. TV-seerne fikk se arbeidere komme opp til overflaten med rosenkranser velsignet av paven om halsen. Mange av disse arbeiderne er kommunister og fagforeningsfolk – kommunismen og fagforeningen som politisk metode, men i det avgjørende er man praktiserende katolikk. En umulig konstellasjon i den hjemlige venstresides verdensbilde.

Posten minnet meg på noe jeg reagerte på under tsunamien for noen år tilbake. Kjell Magne Bondevik brukte uttrykket “denne meningsløse ulykken” om tsunamien. Jeg reagerte på det fordi “alle” i norsk offentlighet bruker begrepet “meningsløs” om store, farlige ulykker og naturkatastrofer. Bondevik, som den eneste blant det norske politkerkorpset som kanskje kunne ha sagt noe fornuftig om Gud, falt også ned på denne retorikken. Mener han, og andre, på denne klossete måten å trøste og si at offrene ikke har personlig skyld eller ansvar ved slike ulykker? Kan de i så fall ikke si det? Det meningsløse er jo å utvikle slik tom og hul retorikk når mennesker trenger trøst og oppmuntring. Eller er det livet, døden og farene i livet som rett og slett er blitt meningsløse for disse kommentatorene? Fordi nettopp fraværet av troen på Gud gjør ulykker meningsløse fordi folk er fratatt kunnskap og håp om det evige liv og å se sine avdøde igjen. Fraværet av Gud gjør det vanskelig å finne mening i fare og sorg, og gjør livet unødvendig vanskelig og tomt å gå videre på. Mens troen på Gud kan gi mennesker styrke til både å vokse på ulykker og å gå videre. Gudstroen gir selvsagt også gleden og feiringen et helt annet perspektiv.

Selvsagt får en slik post som den på document ymse kommentarer, men det er likevel interessant å merke seg en økende interesse for kristendommen, og hva troen på Gud egentlig innebærer. Siden vår egen, offentlige allmennutdanning ikke sørger for å gi borgerne allminnelig nøktern informasjon, virker det på meg som om folk er blitt flinke til å finne korrigerende litteratur via amazon oa. Og ikke minst blogger! :-)

Å feire den gamle messen influert av den nye

Liturgi, TLM /

I St Joseph church, i Macon, Georgia ble det søndag deiret en tradisjonell latinsk messe med (minst) én uvanlig vri: Tekstene ble lest direkte på morsmålet, og den som leste stod vendt mot folket. (Det har vært vanlig mange steder at bibeltekstene leses på morsmålet samtidig med at presten leser dem på latin.)

Vi kan lese om messen (og se mange bilder) på denne bloggen, og der skriver man: «I believe if this form of the Mass allowed for the vernacular for the parts of the Mass people hear …, that most people would prefer this to the current OF Mass. What do you think?» Det er vel nokså upresist, for det er bare epistelen og evangeliet man kan lese på morsmålet (ifølge pavens motu proprio), ikke bønner og andre ting som også leses/synges høyt. Men jeg er enig i at om den tradisjonelle messen skal kunne brukes i mye strørre grad enn nå, må morsmålet brukes til tekstene.

Presten som feiret messen sier også om kommunionsutdeling på den tradisjonelle måten – og det er jeg også enig i:

I have distributed the Most Precious Body and Blood of our Risen Lord for well over 30 years to people standing. In the past three years of celebrating the EF Mass and distributing Holy Communion to kneeling communicants, I must say that from an external point of view it is much more reverent looking and from an internal point of view leads to more piety, reverence and faith in the Real Presence of our Lord. We need to return to this practice!

Liturgisk kalender for 2011

Liturgi /

Den liturgiske kalenderen for Norge for 2011 (inkl. de små, norske forandringene – norske helgener og noen få biskopelige bestemmelser) er nå lagt ut på nettet (kalenderen for 2010 fins her).

Jeg har lest korrektur på denne kalenderen i mange år, og er takknemlig for beskjed om noen finner feil. For noen år siden laget Mats Tande et program som genererer kalenderen for hvert år (som vi når året nærmer seg, leser korrektur på, og sjekker med Ordo som kommer fra Roma). Slik kan man altså allerede nå sjekke kirkeåret for mange år framover – se her.

Bispesynoden om Midtøsten

Katolsk, Paven /

The fourth synod of Benedict XVI’s papacy has begun… First the 255 attendees asked the Holy Sprit for the courage and honesty necessary to face the challenges of Christians in the Middle East.

Vaclav Havel om den verden vi ønsker å leve i

Generelt /

I Catholic Herald leser jeg om en konferanse som nå pågår i Praha. Forum 2000 arrangerer en konferanse som skal ta opp «Den verden vi ønsker å leve i», og tidligere president Havel åpnet konferansen ganske kritisk til vår tid:

At the opening of the conference. Mr Havel, an acclaimed playwright and essayist, gave a speech in which he deplored the global society, describing it as the “first atheistic civilisation”. This society, he said, preferred short term profit over long term profit, but its most dangerous aspect was its pride.

He described the pride as: “The pride of someone who is driven by the very logic of his wealth to stop respecting the contribution of nature and our forebears, to stop respecting it on principle and respect it only as a further potential source of profit.” …

“I sense behind all of this not only a globally spreading short-sightedness, but also the swollen self-consciousness of this civilisation, whose basic attributes include the supercilious idea that we know everything and what we don’t yet know we’ll soon find out, because we know how to go about it. We are convinced that this supposed omniscience of ours which proclaims the staggering progress of science and technology and rational knowledge in general, permits us to serve anything that is demonstrably useful, or that is simply a source of measurable profit, anything that induces growth and more growth and still more growth, including the growth of agglomerations. …»

OPPDATERING
Vårt Land nevner også dette (17/10) og viser også til en interessant artikkel i the Guardian.

Katekismens kompendium nr. 66 – 72: Gud skapte mennesket i sitt bilde

Katekisme /

Her kan vi lese om viktige ting om vårt liv som mennesker:

66. I hvilken betydning er mennesket skapt «i Guds bilde»?
At mennesket er skapt i Guds bilde vil si at det er i stand til fritt å kjenne og elske sin Skaper. På jorden er det den eneste skapning som Gud har villet for dens egen skyld, og som Han har kalt til å ha del i hans guddommelige liv ved erkjennelse og kjærlighet. Alle mennesker, fordi de er skapt i Guds bilde, eier en persons verdighet: En person er ikke et «noe», men en «noen», i stand til å kjenne seg selv, fritt å gi seg selv og inngå fellesskap med Gud og andre.

67. Hva har Gud skapt mennesket til?
Gud har skapt alt for mennesket. Men mennesket selv er skapt til å kjenne Gud, tjene Ham og elske Ham, til å bære hele skapningen i denne verden frem for Ham i takksigelse og til å bli oppreist til livet med Gud i himmelen. Menneskets mysterium finner sin sanne belysning alene i det inkarnerte Ords mysterium. Det er forutbestemt til trofast å gjengi bildet av Guds Sønn som ble menneske, Han som fullkomment er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1, 15).

68. Hvorfor utgjør menneskene en enhet?
Alle mennesker utgjør menneskeslektens enhet fordi de har sin felles opprinnelse i Gud. Han har «av én og samme rot skapt alle folkeslag» (Apg 17, 26). Alle har da én eneste Frelser og er kalt til å ha del i Guds evige salighet.

69. Hvordan utgjør sjel og legeme en enhet i mennesket?
Den menneskelige person er samtidig både legemlig og åndelig. I mennesket utgjør ånd og materie én eneste natur. Denne enheten er så sterk at det fysiske legemet på grunn av det åndelige prinsipp som er sjelen, blir et levende menneskelig legeme og har del i gudsbildets verdighet.

70. Hvem gir mennesket sjelen?
Den åndelige sjel kommer ikke fra foreldrene, men er direkte skapt av Gud og er udødelig. Den går ikke til grunne når den i døden atskilles fra legemet, og ved den siste oppstandelse vil den på nytt bli forent med legemet.

71. Hvilket forhold har Gud fastsatt mellom mann og kvinne?
Mann og kvinne er skapt i Guds bilde, og har den samme verdighet fordi de er menneskelige personer. Samtidig er de skapt for gjensidig å utfylle hverandre, fordi de er maskuline og feminine. Gud har villet dem, den ene for den andre, til å danne et fellesskap av personer. Sammen er de også kalt til å gi det menneskelige liv videre, idet de i ekteskapet blir «ett kjød» (1 Mos 2, 24). Likeledes skal de som Guds «forvaltere», legge jorden under seg.

72. Hva var Guds opprinnelige plan for mennesket?
Ved den første skapelse hadde Gud gitt mann og kvinne en særlig delaktighet i sitt eget guddommelige liv, i hellighet og rettferdighet. Ifølge Guds plan måtte mennesket verken lide eller dø. Videre hersket det en fullkommen harmoni i mennesket selv, mellom skapning og Skaper, mellom mann og kvinne og mellom det første menneskeparet og hele skapningen.

Skroll til toppen