Skal Kirken misjonere?

Katolsk /

I en kommentar (fra Trond) til et innlegg som handlet om felles språk (latin) og innvandrere i Kirken i Norge, tok jeg ut følgende tekst og trykker den for seg selv:

… I tillegg har norske katolske ledere klart uttalt at Kirken forlengst hadde sluttet å misjonere blant lutheranere.

Man skal unngå “proselyttisme”, som det så fint heter. Hva nå enn ordet egentlig betyr, for det defineres aldri. Nå er det en gang slik at jeg faktisk vet godt hva ordet egentlig betyr og det betyr “forsøk på å endre noens oppfatning.” Altså misjonsvirksomhetens kjerne. At ordet oftest i praksis idag brukes om tvangskonvertering eller andre former for indusert konversjon (bestikkelser etc) blir de facto en tildekking av det hele. Når katolske ledere sier noe om”proselyttisme” og at man er mot dette, er det i norsk kontekst en helt meningsløs uttalelse, i tillegg til at det er de fide lære at man at ikke kan tvangskonvertere noen som helst. Det man egentlig er imot, er Kirkens plikt til å forkynne den sanne lære for alle og insistere på at den kun finnes én, udelelig og sann Kirke, slik doktrinen lærer oss.

Det er en bruddshermenutikk, for å bruke Pavens ord, som legges til grunn når man avviser som “proselyttisme” at det er en del av Kirkens misjon å konvertere f.eks lutheranere til den sanne tro. Helgener led og døde for det målet, i kjærlighet til de som var forvillet. Pater Lutz og pastor v.d Burg er bare et kjært minne, dessverre.

Kirkemenn HAR IKKE LOV til å gi opp Kirkens apostolat. Den postkonsiliære praksis på området har vært en udelt katastrofe, ikke minst for alle de sjeler som går fortapt på grunn av menneskelig unnfallenhet. Unam Sanctam Catholicam Ecclesiam ber vi på søndager, men blir det tatt på alvor?

For egen regning må jeg nok si at dette ikke treffer spikeren på hodet. Muligens kunne man si noe slikt for 20-30 år siden, men i dag syns jeg ikke dette (at man ikke vil misjonere) passer på andre katolikker i Norge enn noen ganske få og små grupper.

Msgr. Kjelstrup: Fra protestantismen til Moderkirken

Gamle tekster /

Monsignore Karl Kjelstrup (han ble monsignore i 1925) utga i 1932 et hefte i serien: «Småskrifter til sannhetens forsvar», som han kaller «Fra protestantismen til Moderkirken». Han innleder heftet slik:

I dette lille hefte refereres en samtale mellom en norsk protestant av den dannede klasse – la oss kalle ham A. og en katolsk geistlig. Visstnok har forfatteren aldri hørt om en samtale som ord til annet lød som den her refererte, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at de tanker hr. A. fremsetter har jeg gjentatte ganger hørt uttale av protestanter (som tok det alvorlig med sin kristentro), når de var kommet i nærmere berøring med Moderkirken. …

Heftet fortsetter så som en samtale mellom presten og denne søkende personen, og av prestens svar tar jeg med noen interessante elementer. Først om protestantes nokså negative reaksjon da han overvar sin første messe:

Det er rimelig nok, når De ikke hadde de nødvendige forutsetninger til å dømme om gudstjenesten. Dertil kreves iallfall et minimum av kjennskap til den katolske kirkes lære, især læren om den nye pakts offerhandling, nattverdofferet eller den hellige messe. Altertjenesten med sine oldkirkelige symboler blir uforståelig for den som ikke vet at det hele er en offerhandling som samler menigheten i bønn og tilbedelse om den nye pakts påskelam som ofrer seg på alteret.

Dernest tar jeg med litt fra samtalen om i hvilken gra Den katolske Kirke er den eneste saliggjørende:

Den søkende: … Skjønt jeg således alene ved å bruke min sunne fornuft kan forstå at setningen «Hver blir salig i sin tro» er en skjebnesvanger villfarelse, fordi den gjør sannhet og løgn jevngode for Gud, må jeg dog tilstå at jeg steiler ved å høre den katolske kirke kalle seg «enesaliggjørende». Det lyder så altfor anmassende.

Presten: Jeg håper dog De forstår at dermed aldeles ikke menes at alle anderledestroende går fortapt? Meningen er bare at den katolske kirke alene har fått fullmakt av sin guddommelige stifter til å føre menneskene på livets og sannhetens veier, at den alene eier hele den åpenbarte sannhet og alle helliggjørelsesmidlene samt at den derfor er den eneste ordinære vei til salighetens oppnåelse. Enhver som uten egen skyld står utenfor den av Kristus stiftede kirke, men oppriktig søker sannheten og efter beste evne overholder Guds bud, regner vi for i det minste åndelig å tilhøre Kirken.

Hele heftet kan leses her.

P. Lutz: De egentlige årsaker til den lutherske uvilje mot avlaten

Gamle tekster, Teologi /

I kapittel XI i sin bok om avlaten skriver p. Lutz svært interessant om den egentlige grunnen til at Luther og de andre reformatorene ikke kunne godta den katolske avlatslæren:

Det var .. ikke de misbruk avlaten hadde gitt anledning til, som fikk de protestantiske reformatorer til å forkaste den. Deres motvilje hadde en meget dypere årsak. Hvilken? Var det uvitenheten om avlatens teologiske grunnlag? Til en viss grad ja. For uvitenheten var ikke liten. Luther selv tar Frelseren til vitne på at han ikke visste hva avlaten var for noe, da han reiste seg mot Tetzel, og vi ville nok tro ham uten ed når vi sammesteds ser hvor tilgjengelig han var for den motbydelige bakvaskelse som blev satt i omløp angående Tetzels avlatsprekener. Men uvitenheten alene kan ikke forklare reformatorenes voldsomme opprør mot avlaten. Støter vi på noe vi ikke forstår, så er jo det første vi føler trang til å søke opplysning, hvis vi absolutt mener å måtte uttale oss om saken, med mindre en forutfattet mening ligger så tungt på vår ånd, at en upartisk granskning ikke kan iverksettes. Og dette var tilfellet med reformatorene. De ideer ut fra hvilke Luther forsøkte, å gjenoppbygge kristendommen, reformasjonens vesentlige og grunnleggende anskuelser om synd, frelse, natur, nåde, sjelsliv, kirke, det var opphavet til kampen mot avlaten.

….

Les hele p. Lutz’ videre argument her.

Tre år siden pave Benedikts SUMMORUM PONTIFICUM trådte i kraft

Paven, TLM /

– datoen er 14. september og jeg feirer jubileet med en missa cantata denne tirsdagskvelden.


Så langt er det ikke mange som har gjort seg kjent med denne gamle og ærverdige messen, men den har i alle fall beriket mitt eget (preste)liv, og har også påvirket måten jeg feirer messens nye form svært mye.

Om leserne ønsker det, kan de lese det jeg skrev om dette jubileeet for ett år siden, for to år siden, og for tre år siden HER og HER.

Jeg har også lurt en del på hvorfor jeg i 2007 begynte å interessere meg for denne tradisjonelle måten å feire messen på – uten å ha kommet fram til noe endelig svar. Allerede vinteren 2007 hadde jeg begynt å feire (den nye) messen på latin, mens jeg årene før ikke hadde vist noen interesse for det. Muligens kan det forklares med at jeg hadde kommet til en ny menighet, og der reagerte jeg ganske negativt på flere ting det var forventet at jeg skulle gjøre under feiringen av messen (det verste var at jeg burde la ministrantene purifisere kalk og patena etter kommunion).

Muligens fikk disse opplevelsene meg til å tenke over messefeiringen noe grundigere, så da pave Benedikt sommeren 2007 offentliggjorde at han ville la den tradisjonelle latinske messen brukes friere enn på mange år, var jeg helt fra starten av interessert i dette – og tre måneder etter 14. september 2007 feiret jeg min første TLM, godt hjulpet av tre flinke ministranter.

Tydeligere regler for katolske begravelser i Australia

Katolsk, Liturgi /

Det er interessant å merke seg at erkebiskopen i Melbourne, Denis Hart, har utgitt nye regler for hva som skal skje og ikke skje i katolske begravelse:

Football club songs and pop or rock music have been banned from funerals in Catholic churches in Australia under new guidelines distributed this week to priests and funeral directors.

A funeral should not be a «celebration» of the deceased’s life», Archbishop of Melbourne Denis Hart said in the rules, but a final sacred farewell. Celebrations of that life should be held at social occasions before or after the funeral, he said.

«The wishes of the deceased, family and friends should be taken into account … but in planning the liturgy, the celebrant should moderate any tendency to turn the funeral into a secular celebration of the life of the deceased,» the guidelines state.

«Secular items are never to be sung or played at a Catholic funeral, such as romantic ballads, pop or rock music, political songs, football club songs.»

I Norge er vel ikke ønske om å bruke sekulær musikk så sterkt som i enkelte andre land, men ønsket om å fokusere på den avdøde (heller enn å be for ham/henne i messen) merker vi en del til.

Det er Reuters som melder dette, og det tas også opp hos Father Z.

Det er lett å lage teorier som eliminerer Gud, men hva sier de om virkeligheten?

Apologetikk /

Stephen M. Barr skriver i First Things om Stephen Hawkings nye bok om Guds eksistens (som jeg nevnte også her). Han er ikke særlig imponert over innholdet i boka:

Has physics done away with God? A newly release book by Stephen Hawking and Leonard Mlodinow says, “Yes.”

What is a Jewish or Christian believer to make of this? Is the Creator now out of a job? The short answer is (unsurprisingly) no: the ideas propounded in Hawking’s book constitute no threat whatever to the Jewish and Christian doctrine of Creation.

The idea that Hawking is now touting is not new—in fact, within the fast-moving world of modern physics it is fairly old. My first introduction to it was reading a very elegant theoretical paper entitled “Creation of Universes from Nothing,” written in 1982 by the noted cosmologist Alexander Vilenkin, who argued that our universe might have arisen by a “quantum fluctuation.”

This idea is sometimes referred to as the quantum creation of the universe. There are different variants, but the basic idea is well-known among particle physicists and cosmologists.

Right up front, it must be noted that this idea is extremely speculative, has not yet been formulated in a mathematically rigorous way, and is unable at this point to make any testable predictions. Indeed, it is very hard to imagine how it could ever be tested. …

Og Barr avslutter sitt innlegg slik:

…. Physics scenarios and theories are merely mathematical stories. They may be fictional or describe some reality. And just as the words of a book by themselves can’t tell you whether it’s fact or fiction—let alone have the power to make the world they describe real—so with the equations of a physics scenario. As Hawking once understood, equations may turn out to be an accurate description of some reality, but cannot not confer reality on the things they describe.

What Hawking called in his previous book the “usual approach of science” is in fact the only genuinely scientific approach. From the time Hawking wrote that earlier book until now, nothing has changed in this regard: theories of physics are still “just sets of rules and equations.”

There are two answers to the question: “Why does anything exist rather than nothing at all?” The atheist answers, “There is no explanation.” The theist replies, God. An intelligent case can be made for either answer. But to say that the laws of physics alone answer it is the purest nonsense—as Hawking himself once realized.

Den katolske Kirke i Belgia

Generelt, Katolsk /

(Hvordan kan er katolsk biskop kle seg slik?)

Både Dagbladet og Aftenposten skrev i går om seksuelle overgrep i Kirken i Belgia, som er svært sjokkerende – selv om det ikke er helt nytt. Dagbladet skriver bl.a.:

Rapporten har undersøkt mulige overgrep fra 1960-tallet og fram til siste halvdel av 1980-tallet. I april måtte biskopen av Brugge, Roger Vangheluwe (bilde over), innrømme å ha hatt kjønnslig omgang med mindreårige både før og etter å ha blitt biskop. Han måtte gå av.

Ikke ett eneste kirkesogn i Belgia frikjennes for overgrep, framgår det av rapporten. Dette viser hvor omfattende kulturen for overgrep har vært i de kirkelige kretsene. Kommisjonen mottok de fleste av meldingene om overgrep etter at biskop Vangheluwe måtte gå av i april.

Kommisjonsleder Adriaessens fordømmer «loven om taushet» som gjaldt i årtier innenfor kirkelige kretser når det gjaldt seksuelle overgrep. I Rapporten får man lese flere hundre tidligere elever ved religiøse skoler fra særlig 1960- og 1970-tallet som forteller om overgrep fra sine religiøse foresatte.

Noe av det mest rystende ved rapporten er sjølmordene blant ofrene. Rapporten har bekreftet 13 tilfeller, og den har også bekreftet ytterligere seks forsøk på å ta sitt eget liv.

Og Aftenposten skriver:

Rystende detaljer om seksuelle overgrep begått av geistlige ved den katolske kirken i Belgia har nå blitt offentliggjort, skriver BBC .

På 60-tallet var omfanget så stort at det nærmest ved alle kristne kostskoler og bispedømmer foregikk overgrep, ifølge kommisjonens leder Peter Adriaenssens.

Rapporten slår fast at hele tre hundre barn har blitt misbrukt, at en tredjedel av ofrene var jenter, at 13 av ofrene skal ha begått selvmord, og at først på 80-tallet skal misbruket ha begynt å gå ned. /blockquote>

Britisk journalist fikk et nytt syn på pave Benedikt

Katolsk, Paven /

En britisk journalist, Mark Dowd , brukte flere hundre timer på å foreberede et program om pave Benedikt, nå før besøket i England og Skottland. I prosessen har han fått et nytt syn på paven (lese hele artikkelen her):

The making of this film has been something of a voyage of discovery for me. I can’t be the only Catholic in the world who had major apprehensions on April 19 2005 as the conclave made its decisive choice to elect the first German pope since the 11th century (I don’t count Adrian VI, born in Utrecht in 1459, part of the Holy Roman Empire). I was worried about whether the former head of the Congregation for the Doctrine of the Faith might be just a little too polarising. I am no expert of conclave arithmetic, but my hunch was that he simply had too many doubters inside the College of Cardinals to get the required votes. Wrong. And I have been wrong about him, too. It is not that he has changed radically since taking up the papacy; it is simply that when you have to make a one-hour programme on one of the most clever and gifted people on the planet you have to look behind the headlines and the angry rants on the blogosphere. In short, you have to do justice to the man as best as you can.

Something similar is going on with Pope Benedict at the moment as has been occurring with John Henry Newman in recent months. Recognising the brilliant intellectual acumen of an individual often leads to wings, sections of the Church, staking their claim. They want to possess them as “their own”. I can understand why. But there are occasionally rare moments when these drives towards colonising the output of a gifted mind simply fail on account of the sheer dynamism and multi-facetedness of the individual concerned. So Pope Benedict’s uncompromising language on homosexuality, his disciplining of liberation theologians and 2007 Motu Proprio on the Old Rite of the Roman liturgy all have conservatives ticking their boxes and approving. But how then to deal with some rather contradictory evidence, not least of all his championing of workers’ rights in Caritas in Veritate and his uncompromising critique of neo-liberal economics?:

“I would like to remind everyone, especially everyone engaged in boosting the world’s economic and social assets, that the primary capital to be safeguarded and valued is man, the human person in his or her integrity” …

But the real delight for me has been in engaging with the writings of this 83-year-old man. The encyclicals have been given deserved space and attention. Yet you have to go back to 1968 for his classic, Introduction to Christianity, a work in which it becomes abundantly clear that, for this gentle and determined Bavarian, that man does not create his own truth through effort and endeavour, but, as he writes: “To believe as a Christian means in fact entrusting oneself to the meaning that upholds me and the world, taking it as the firm ground on which I can stand fearlessly… to believe as a Christian means understanding our existence as a response to the word, the logos, that upholds and maintains all things.” ….

… The predictions of an inflexible Vicar of Rome, “God’s Rottweiler”, in 2005 have been misplaced. Many of us got it wrong and I am happy to say so unambiguously. ….

I morgen er det 11. september

Generelt /

Jeg så gjennom noen gamle bilder i går, bl.a. fra vårt besøk i USA i 2001, der min kones niese giftet seg 11. august. Et par uker før det hadde vi vært noen dager i New York City, der dette bildet av meg ble tatt – tvillingtårnene viser tydelig, seks uker før den skjebnesvangre dagen.

Bruken av latin – fra en leser

Liturgi, TLM /

En av bloggens lesere har nylig sendt meg en kommentar, som er ganske interessant, og som jeg derfor velger å legge ut som eget inlegg:

Apropos messen på latin, eller egentlig behovet for å bli enige om fellesspråk slik jeg ser det: I sommer opplevde Norge at to byer, Bergen og Oslo, har hatt store katolske utendørs prosesjoner. Slike offentlige prosesjoner er, eller kunne ha blitt, en kraftig og tiltrengt manifestasjon av katolsk tilstedeværelse, og dermed allminneligjøring, i et sekularisert Norge. Jeg mener det ligger et stort apostolisk potensiale i å allminneligjøre seg seg selv og ikke gjøre terskelen så unødvendig høy for å komme til Kirken. Jeg mener disse unike manifestasjonene dermed reduserte seg selv en del når så og si alle andre språk enn landets eget ble brukt i stor utstrekning. Ut fra et Urbi et Orbi-perspektiv, hvem mente man å henvende seg til? Var det det “mangfoldet” som skulle vises frem igjen? Verdenskirken? Synes ikke det uansett?

Ikke misforstå, jeg synes det var praktfullt at vi kom oss ut på gatene igjen etter noen hundreår innendørs. Men jeg er redd det tildels ble en “kultur”-manifestasjon – kultur her som i multikulti. Tilskuere og forbipasserende ville “forstått” latin som uttrykk for det genuint katolske. Og så selvfølgelig norsk for å forankre det universelle og overnasjonale lokalt.

Jeg tror ikke på latin som enespråk før latinskolene igjen er et universelt og obligatorisk faktum. Men det jeg derimot har tro på er at det i land som Norge og England, med masseinnvandring, må bli mulig å enes om å opprettholde latin som Kirkens universelle språk – i kompaniskap med landets eget verniculare språk. Dette for ikke å drukne i såkalte nasjonale messer og fragmentering.

Jeg nyter forøvrig nydelige novus ordo-messer på latin her jeg bor. Imidlertid lesninger og preken på norsk – det beste fra to verdener så og si. Vi har laget fine hefter med teksten på messens faste ledd på latin/norsk og latin/englesk. Enkelt og greit, og ordningen har stor språklig dekning.

Jeg er enig i at det nokså sjelden er aktuelt å lese messens lesninger på latin (men gjerne resten av messen, og ulike faste og universelle bønner), og etter min mening var det vel dette (og nesten ingenting annet) konsilfedrene hadde i tankene, da de la noen føringer til hvordan messen burde revideres.

Og her kan jeg legge til at man når som helst gjøre også når man feirer den tradisjonelle latinske messen i dag, også kan lese lesningene direkte på morsmålet, det har pave Benedikt tydelig skrevet i sitt motu proprio om utvidet tillatelse til å bruke den gamle messen.

Tilbake til P. Lutz’ bok om AVLATEN

Katolsk /

Etter at sommerferien nå er over, prøver jeg å gjøre ferdig korrekturlesinga av boka «Avlaten og de helliges samfunn» – som kan leses her. Jeg har i dag korrekturlest og lagt ut følgende kapitler (mens kap. XI, XII og XIII forstatt gjenstår):

VIII. Den «åndelige skatt» er vår felles eiendom. – IX. Hva avlaten forutsetter hos oss. – X. Andre innvendinger mot avlaten.

I kapittel 10 tar Pater Lutz opp noen protestantiske innvendinger mot avlaten som fortjener å bli drøftet alvorlig (mens han regner en del andre motforestillinger som mye mindre seriøse). Han nevner bl.a. en innvending fra tidsskriftet Kirke og Kultur, 1928: «Vi skal ikke søke avlat for vår synd, ikke fly dens følger, men gå inn under dem, ta dem opp som et kors.» Til dette svarer han:

Ved første blikk synes denne oppfatning bedre å forene seg med rettferdigheten. Men med hvilken rettferdighet? Med vår. Men hvor ville denne vår rettferdig het føre oss hen? Til den evige død! For er det ærligere å gå inn under syndens følger enn å ta imot tilgivelse, så måtte vi også tilbakevise Guds kjærlighet, som tar fra oss den evige straff, d.v.s. syndens egentlige og mest rettferdige straff. Men Guds rettferdighet er ikke som vår; den har sine egne veier. Den forbinder seg med den uendelige miskunnhet og blir allikevel en uendelig rettferdighet, fordi både rettferdighet og miskunnhet er ett og det samme vesen, Gud selv. Gud er likeså rettferdig, når Han tilgir som når Han straffer; og likeså barmhjertig, når Han straffer som når Han tilgir. Han fant en vei for å vise seg både rettferdig og barmhjertig også for oss. Denne vei er Jesu sonende lidelse. …

… «Det er altfor lettvint,» mener man. La være at enkelte katolikker tar det som noe lettvint. De alvorlige gjør det ikke. De har den dype overbevisning om at vi skal leve vårt religiøse liv ikke bare således som vi mennesker oppfatter det; men som Gud oppfatter det. Vi søker ikke vår rettferdighet, men Guds. Var det Jesu vilje å sone for hele synden, så tar vi imot Hans frelsesgjerning med tro og takk, uten smålig å drøfte hvordan Guds rettferdighet tilpasser seg etter våre fattige ideer. Får vi gjennom avlaten en fornyet bevissthet om vår enhet med Jesus og Hans hellige samfunn, så synes vi at vårt religiøse liv ikke lider noe tap fordi om vi lider mindre ondt av vår synd; tvert om, det blir sterkere, dypere. Det kristne livs store realitet er Jesu liv i oss. Vi kaller det nåde, kjærlighet, mystisk enhet; vi kan likeså vel kalle det rettferdighet, og beundre vår Gud, som på en så opphøyet måte forener det som for oss mennesker synes å være motsetninger.

En liturgisk fornyelse var helt nødvendig på 60-tallet

Liturgi, TLM /

Father Z. sier seg enig i denne overskrifta, og skriver i et innlegg på sin blogg:

Under another entry, long-time and perspicacious participant Henry Edwards wrote about the Extraordinary Form: «[T]here is no doubt that the glorious Missa Cantata that is the Sunday EF norm now was not always the majority EF experience. Not for nothing is the quip that Vatican II has done more good for the EF than the OF. So even as a seriously devoted EF advocate, I certainly have no desire to “go back”.

I agree. This is not about nostalgia, either. And I have gotten into trouble with some members of trad-nation by suggesting that the intervening years taught us a great deal about how to use the older form of our Catholic liturgical worship.

Father Z. skriver også i dette innlegget (litt underlig, og kanskje litt sjokkerende vil noen tenke) at Vatikankonsilets dokument om liturgien, Sacrosanctum Concilium (les det på norsk her), «tilhører tradisjonelle/ tradisjonalistiske katolikker, ikke de liberale» – han skriver mer om denne påstanden her.

Dette blogginnlegget karakteriseres også av de usedvanlig interessante kommentarene som følger. Her er de to første – én om hva målet med liturgirevolusjonen kanskje kan være:

I tend to agree with this. From what I’ve read, a lot of people took the Mass for granted before Vatican II. Too many Masses were Low Masses and too many celebrants raced through the rubrics. I think that being deprived of the TLM for 40 years has had an impact on people and made them realize how precious of a treasure it is. It’s an interesting parallel to the Israelites’ exile in Babylon. In both cases, God’s chosen people were taking him for granted and showing him disrespect, so he took away their most prized possession (for the Israelites, the Temple, for modern Catholics, the TLM). In both cases, the loss of this possession has made people realize its value. Hopefully now that this value has been realized we can move on to reclaiming our prized possession and making it widely available to every Catholic throughout the world.

Og én kommentar som beskriver katolske messer på 50- og 60-tallet:

Much as it is nice to dream of a time when all the music was splendid, when I was a kid in the 1950s to early 60s, our New York parish we had only two Masses with music a year: Christmas Eve and Easter (the Vigil, NOT the day Mass). The only other music was at Benediction after the 11 am. People avoided that Mass because it lasted over 40 minutes.

I used to dream that it was better in religious houses, but I had a recent conversation with friars of my own province, all ordained before 1955 as to that was typical at the the daily Conventual Solemn Mass in our house of studies. The answer: the Ordinary was sung to the Plainchant melodies, but all the Propers were recto tono. The only exception to this rule was on a few solemnities they sing the Introit (we call it the Officium) and Alleluia in chant, but all the other Propers (Graduals, Tracts, Offertories, Communions) were still in recto tono. The only days all propers were actually sung was Easter and Christmas. I understand that cloistered nuns did a little better than this, but that was it.

No wonder there was such a push among secular clergy to get permissions to replace the propers with hymns. Some might consider a classic hymn better than a snippet of Latin in recto tono. If a house of regular observance couldn’t manage all the Propers, then forget the usual parish.

Ungdommelig musikk under pavens besøk i England

Katolsk /

På The Independets nettsider ble det kunngjort for noen få dager siden:

(The pope) is a liturgical traditionalist who is known to favour the Latin mass with all its ancient trimmings. But when it comes to finding a song that will appeal to young worshippers, the Pope has opted for rap. The committee overseeing Pope Benedict’s itinerary in Britain next week announced today that they have chosen a hip-hop track to be the official “youth anthem” for his three day visit.

“Heart’s Cry”, by Catholic trio Ooberfuse, is a world away from the type of soaring hymnals usually associated with Catholic services. The band, who all live in London, sent their track to Father Andrew Headon, a member of the Papal Visit Organising Committee which chose the song to represent young worshippers. It will almost certainly be played to the faithful during the Pope’s prayer vigil in Hyde Park, an event which is specifically aimed at appealing to younger Catholics.

Ooberfuse’s track bears a passing resemblance to Black Eyed Peas’ breakthrough single, “Where is the love?” and open with extracts of a speech by Pope Benedict proclaiming that “evil will never reign in the hearts of men again.”

Cherrie Anderson, the trio’s 24-year-old lead singer, told The Independent that her band wanted to move away from the stereotype that modern Christian bands only ever played soft rock.

En av bloggens lesere har tipset meg om dette, og han er ikke nådig i sine kommentarer:

Latin blir brukt….og «noen» jobber tydeligvis hardt for å gjøre ting mest mulig pinlig for paven mens han er i England. Komitéen som skal styre pavens besøk (en av de endeløse komitéene i den postkonsiliære æra…) har valgt en hip-hop sang (!!!!!!!) som offisiell «ungdomshymne» under pavens besøk. «Melodien» heter visst «Heart’s Cry» og er visstnok et produkt fra et orkester som heter Ooberfuse. I stykket jeg har limt inn under og som bringer nyheten om musikkvalget, er det også en hel del håpløse påstander som jeg ikke gidder å gå inn på, blant annet dette med å være «relevant for dagens unge» og annet sludder.

Før dere går inn og leser stykket nedenunder, så ta en titt på denne videoen fra Gloria TV. Den er hysterisk morsom og handler nettopp om «relevant» religion og religionsundervisning.

Nå gjenstår det vel å se hvor ille det vil bli – for egentlig sier vel avisartikkelen bare at denne sangen nok helt sikkert vil bli brukt i pavens møte med ungdommer i Hyde Park.

Skillelinjer i pavens kirke

Generelt, Katolsk /

I går sendte BBC et program, The Pope’s British Divisions, som en forberedelse til pave Benedikts besøk i England om kort tid. Mange bloggere har kommentert programmet, bl.a. F. Tim Finigan, som skriver:

The 45 minute programme aimed to show how Catholic life in England has changed since the visit of Pope John Paul II in 1982. It looked at immigration, secularism, what it is to be a Catholic, the Soho Masses, the revival of the usus antiquior (which is where Blackfen came in), and how priests of the future see their ministry in Britain today. The seminarians at Oscott who provided the material for the last part gave a very creditable performance. … …

It was hilarious to hear the «Alle-alle-alle – looo – ooo – yah» (27’52») used to illustrate liturgy «a world away from the old rite». I was disappointed that our young people who were interviewed did not get into the final version – but that’s life. …

En annen prest, Fr. Blake, skriver på sin blogg bl.a.:

There was an interesting programme on Radio 4 this morning The Pope’s British Divisions, it concentrates on that, divisions. I think it is a rather fair picture of the Church, Mark Dowd, a gay, a former Dominican novice, presents a programme which shows the Church which is confused. The picture is very much one of cafeteria Catholicism, there is report on the Soho LGBT Mass, a disturbing interview with a Fr Joe Wheat, Bishop McMahon’s Youth Service chaplain, there is also an interview with Fr Tim Finigan over the introduction of the EF in Blackfen and the disgruntled Liberals in his parish. The interest picture is that which emerges from the interjections of Archbishop Nichols, trying to do, in part, what most Archbishop’s should do: hold the Church in unity but you also get the impression he is waiting to see where the wind is really blowing. …

Det er sjokkerende å høre om (praktiserende) katolske ungdommer, som ikke har noen som helst forståelse for moralske spørsmål, som f.eks. abort. (En jegnte sa bl.a.: ‘The best thing about being a Catholic is you get to pick and choose what to believe’.) Dette poenget tas opp på denne bloggen, og enda en annen blogg skriver følgende:

… There was a serious degree of self-deception in advocates of non-judgmentalism in the programme. Fr Joe Wheat who works with Catholic youth didn’t want to make value judgments about who was Catholic and who wasn’t. But, I thought, isn’t he making a value judgment about value judgments? Fr Wheat described the situation of young Catholic people who disagreed with Catholic truths as a ‘struggle’, but judging by the young people who were interviewed, their struggle seemed to be in understanding how Pope Benedict could be so out of touch with the 21st century. They seemed not to be involved in a moral struggle at all; more of a knowledge struggle in what was to them an incomprehensible Church. I don’t want to make judgments, of course, but why do I have the feeling they needn’t look to Fr Joe Wheat for enlightement? …

Selve programmet kan man høre her.

Latin vil bli brukt i pavens messer i England og Skottland

Liturgi /

I følge en avisartikkel vil pave Benedikt si både prefasjonen og kanon på latin i alle sine messer når han besøker England og Skottland om kort tid:

Mgr Marini said: “For all the Masses said in the UK the Preface and the Canon will be said in Latin. What the Holy Father intends by using Latin is to emphasise the universality of the faith and the continuity of the Church.”

The Canon is the most significant part of the Mass as it both precedes and follows the Consecration. It will be said in Latin … , and will be viewed as a sign of Benedict XVI’s desire to return to the solemnity of the traditional liturgy.

Mgr Marini also revealed a new English translation of the Mass, to be introduced next year, will be truer to the original Latin used by the Church for 1500 years before the Second Vatican Council of the 1960s. Parts of it will be said at Bellahouston for the first time.

But the move falls short of a wholehearted return to the old Tridentine rite of pre-Vatican II, supported by Pope Benedict, but which remains controversial. Earlier this year news of the papal visit to the UK sparked debate about the unity of the church in Scotland as it was claimed some Scottish bishops opposed returning to the old pre-1970s liturgy.

Jeg er likevel litt usikker på hvor korrekt dette kan være, for avisartikkelen er nokså upresis på flere måter; for det er jo ikke slik at pave Benedikt ønlser å erstatte den nye messen med den gamle.

Om han likevel bruker latin i kanonbønna i alle sine messer på dette (svært mye omtalte) utenlandsbesøket, vil dette gi et tydelig signal om at det må gjerne også andre gjøre. For i Norge synger vi nok forholdsvis ofte messens ordinarium på latin, men det stopper også der. Jeg har selv bare to ganger på 15 år hørt noen av messens bønner bedt på latin her i Norge (bortsett fra i TLMer selvsagt).

Prester får ikke være alene med barn

Katolsk /

Denne overskrifta finner jeg på tre nettaviser i dag, og den skal referere til samtalene på den norske bispekonferansen i Bergen – som jeg skrev om her i går.

De aktuelle avisene er Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisa, og de tar opp regler som ble nevnt i Vårt Land i går (og som jeg nevnte i min forrige artikkel). Men i tillegg ser de ut til å ha fått noen ekstraopplysninger fra Adresseavisa om at prester ikke skal kunne være alene med barn (og ungdom vil jeg tro, for vi snakker jo her om regler for alle under 18 år) i det hele tatt i et rom med døren lukket – eller har disse avisene misforstått helt?

I USA vet jeg at Kirken hadde så strenge regler for noen få år siden (og muligens fortsatt har det), og jeg har forstått at Kirken i Sverige også har svært strenge regler på noen områder – men skal det bli slik at prester ikke en gang skal kunne være på f.eks. konfirmantweekender?

Jeg er enig i at det må være tydelige regler, men bør ikke reglene for prester ligne nokså mye på det som gjelder for f.eks. lærere, helsepersonell og idrettsledere?

OPPDATERING:
På katolsk.no leser vi også om denne saken, men der står det bare at det skal arbeides med dette spørsmålet:

Den nordiske bispekonferanse, som er samlet i Bergen fra 2. – 6. september, har bestemt å arbeide fram felles retningslinjer for tilfeller av seksuelle overgrep i Den katolske kirke i Norden. De nye retningslinjene vil inneholde to deler: en prinsipiell del som gjelder alle Nordens bispedømmer, samt en del som omhandler det enkelte bispedømme og tar hensyn til landenes særegne forhold og lovverk. Sistnevnte del vil arbeides frem i det enkelte bispedømme.

Bispekonferansen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal arbeide frem den felles, prinsipielle delen. …

Halvparten av katolikkene ønsker den tradisjonelle latinske messen velkommen

TLM /

Også i England er katolikker mer interesserte i den tradisjonelle latinske messen enn mange tror, skriver Anna Arco i the Catholic Herald.

… The survey, which used a sample of 800 people who identified themselves as Catholic, showed that 66 per cent of practising Catholics would be happy to attend the traditional Latin Mass once a month if it were celebrated in their parishes.

… According to the survey, 43 per cent of those Catholics who practice regularly would attend Mass in the Extraordinary Form once a week. Fifty per cent of the Catholics questioned said that they would find it normal if Mass were celebrated in the Extraordinary Form alongside the Ordinary Form in their parishes. The survey also found that 60 per cent of Catholics were unaware of Pope Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum which lifted restrictions on the traditional Latin Mass in 2007.

John Medlin, general manager of the Latin Mass Society, said: “Broadly speaking these results are the same across Europe. They indicate that among Catholics who take interest in their faith, although there is great ignorance, once people are made aware of the Motu Proprio Summorum Pontificum there is a willingness for people in large numbers to accept the Extraordinary Form.

“Once it is explained, there is a willingness on the part of Catholics attached to the Ordinary Form for the two forms of the rite to exist quite happily side by side in the parishes, just as most of those attached to the Extraordinary Form are quite happy to accept the right of those attached to the ordinary form to have Mass celebrated in this way.”

In a statement Paix Liturgique said: “In Great Britain as elsewhere, the argument resting on the lack of interest among the faithful for the application of the Motu Proprio is unfair. When their point of view is solicited in an opinion poll the results are quite different to those obtained when one merely speaks in their name.”

Negativ presse i forb. med pavens besøk i England og Skottland

Katolsk /

Skottlands kardinal Keith O’Brien sier i the Telegraph at han opplever en sterkt negativ holdning til kristendommen generelt og til Den katolske Kirke spesielt hos BBC, og at han frykter for hva som vil skje når pave Benedikt kommer til England og Skottland om kort tid:

Cardinal Keith O’Brien said the BBC’s news coverage is contaminated by “a radically secular and socially liberal mindset”. The Archbishop of St Andrews and Edinburgh said the corporation’s intolerance of religion is equivalent to its “massive” political bias against the Conservatives in the 1980s.

He also accused the corporation of plotting a “hatchet job” on the Vatican in a documentary about clerical sex abuse on the eve of Pope Benedict XVI’s visit to Britain.

Cardinal O’Brien believes that atheists like Professor Richard Dawkins are given a disproportionate amount of airtime while mainstream Christian views are marginalised. …

He said: “This week the BBC’s director general [Mark Thompson] admitted that the corporation had displayed ‘massive bias’ in its political coverage throughout the 1980s, acknowledging the existence of an institutional political bias.”

“Our detailed research into BBC news coverage of Christianity in general and Catholicism in particular, together with a systematic analysis of output by the Catholic church, has revealed a consistent anti-Christian institutional bias.”

He added that insiders at the BBC had privately admitted that there is a cultural intolerance of Christianity at the corporation.

Ny debatt om Guds eksistens?

Apologetikk /

Vi har lest i mange aviser den siste tida om ei ny bok av Stephen Hawking, som ganske kontant avviser at Gud eksisterer – bl.a. i VG og Vårt Land. Bjørn Are Davidsen skriver informativt om denne boka, som ikke er særlig ny, men nesten identisk med ei bok av samme forfatter på 80-tallet:

… Ettersom Hawkins sa omtrent det samme i sin forrige bok, er det noe uventet å høre at han ikke sa omtrent det samme i sin forrige bok. Da jeg skrev kronikk om den i Dagbladet på 80-tallet var mitt poeng forøvrig at Hawkings tanke om at en endelig helhetsteori ville gjøre Gud unødvendig, forutsatte at Gud var plassert som en del av naturen, som en fysisk forklaring.

Ja, Gud er unødvendig i fysiske formler, siden Gud ikke er en del av fysikken.

Det sier imidlertid null om Guds eksistens. Det kan nok forklare hvorfor det ikke er veldig enkelt å finne dette i noe gudsargument i filosofien, verken før eller nå. …

Les gjerne mer om dette på Dekodet-bloggen – siden Bjørn Are er dyktig og også har tålmodighet til å lese grundig gjennom, og argumentere like grundig mot ulike angrep på gudstro og kristendom (mens jeg selv ikke har denne typen tålmodighet).

Skroll til toppen