København: Carlsberg glypotek

Generelt /

I dag reiser vi et par dager til København. Nå er de andre prestene i menigheten tilbake fra ferie, og det passer med en pust i bakken. Det har ikke skjedd veldig mye her i sommer, men med vakt hver dag, og messer hver kveld (og ingen fridager) er det fint med litt avveksling.

I København skal vi først og fremst se Carlsberg Glypotek (bilde over) og deres flotte samlinger av skultptirer og malerier – pluss et par andre museer. Vi tar fly ned tirsdag morgen, og Danskebåten tilbake onsdag kveld (for aller første gang for oss begge to).

Hvordan kan de unge bli vunnet for Kirken?

Liturgi /

Kardinal Cañizares forteller her (i intervjuet med tyske Die Tagespost – engelsk oversettelse på NLM-bloggen) hvordan de unge kan få et katolsk forhold til liturgien og til den treenige Gud.

Regarding World Youth Day in Madrid in 2011: What do you recommend to young people who are curious about the old Mass?

The young people must be educated in the spirit of the liturgy. It would be a mistake to commit them to one or the other form in a polemical way. They need to be introduced to adoration and the spirit of the mystery. Praise and thanksgiving should be taught to them – and the whole which has made up the liturgical celebration of the Church throughout the ages. Today the young people are lacking above all in liturgical education – regardless of the form which they defend particularly. This is the great challenge for the near future, also for the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments. Today we need a new liturgical movement, as there was in the 19th and 20th Century. And this is not about one or the other form, but the liturgy as such.

And how can this new liturgical movement become a reality?

We need a new introduction to Christianity. Also for children and young people. An introduction to the liturgy does not only mean to know something about the celebration, although of course that is indispensable both theologically and doctrinally. Young people and children should participate in liturgies celebrated with great dignity, which are entirely permeated by the mystery of God in which the individual knows himself to be included. Active participation does not mean to do something, but to enter into the worship and the silence, into listening and also the prayer of petition and all that which really constitutes the liturgy. As long as that does not happen, there will be no liturgical renewal. We have to turn around one hundred eighty degrees. Youth ministry should be a place where the encounter with the living Christ in the Church takes place . Where Jesus Christ appears as someone of yesterday, neither liturgical education nor active participation is possible. As long as the awareness of the living Christ does not awake again, nothing will come of the much-needed renewal.

Kardinal Cañizares foreslår hvordan prestene kan påvirkes av den gamle messen

Liturgi, TLM /

Kardinal Antonio Cañizares Llovera ga et intervju til den tyske, katolske avisa Die Tagespost, på treårsdagen for offentliggjøringa av pave Benedikts motu proprio om den gamle messen. Dette er nå oversatt til engelsk og kan leses i sin helhet på TLM-bloggen. Her er noe av innholdet som jeg syns passer spesielt godt på prestene:

What elements of the extraordinary form might also be integrated into the ordinary form of the rite?

The sense for the mystery and of the sacred, and above all the sense for what God’s reign means. It is about the greatness of God and the mystery of God. Man really is always unworthy to share in this divine gift of the liturgy. We need again to acknowledge God’s right, the «ius divinum» – the sooner the better. Today liturgy often appears as something that man has a right to and in which he acts. This reflects the secularisation of our society, while other aspects fade behind it. This has led to the reform of the Second Vatican Council not unfolding its wealth and greatness as hoped.

What do you recommend to the priests? Where should they start?

The priests should again prepare for Mass as provided in the extraordinary form. The same goes for the penitential rite and the awareness that we are essentially not worthy of celebration, but put our trust in the mercy and the forgiveness of God and thus approach God’s presence in the celebration. A treasure that we must not forget is the offertory as it is described in the prayer texts [sc. of the extraordinary form]. That expresses a deep attitude. We should internalise it. … …

Grundigere forklaring av Vatikanets siste dokument

Gamle tekster, Katolsk /

Hvis man ha enda grundigere forklart hva Vatikantes siste dokument – om pedofili og andre ‘delicta graviora’ – handler om, kan man lese her i Washington Post:

… the Vatican’s most recent announcement generated as much confusion and controversy as it did clarity. …

many Vatican observers and critics were surprised to find in the list of «exceptionally serious crimes,» alongside procedures concerning sexual abuse, also the attempted ordination of women to the priesthood. In taking this step, the Vatican indicated that the latter is, like priestly pedophilia, a serious crime against faith and morals.

Admittedly, the variety of crimes covered might suggest to some, on the one hand, that this is the Vatican’s version of an «omnibus bill:» It deals with many urgent issues without necessarily connecting them.

On the other hand, some charge that the Vatican does connect the crimes and, even worse, equates their gravity. They are both right and both wrong.

This new revision of that original 2001 document, called «The Safeguarding of the Sanctity of the Sacraments,» brings together various crimes/sins that were historically handled by the CDF. … ….

Langslet i Morgenbladet: Etterord om «katolikkstriden»

Katolsk /

Etterdønningene fortsetter i Morgenbladet, etter at de for et par måneder siden navnga og kritiserte flere katolikker som de mente hadde oppført seg upassende. Lars Roar Langslet kommenterte dette i Morgenbladet i går i et leserinnlegg. Noe av det han skriver er greit nok:

… Som katolikk i snart 50 år har jeg opplevd før at pendelen svinger – det er dens natur. Etter konsilet og den vårløsning det skapte, kom venstreutskeielsene, anført av allvitende 68-geistlige som syntes reformene gikk altfor kort og langsomt. Så svingte pendelen langt mot høyre, og der er vi vel ennå. Men pendelen stanser ikke.

Og det er få som følger med den til ytterpunktet. Vi har den klikken som Morgenbladet navnga og avbildet, og som lenge fikk drive sin trakassering av biskop, dominikanerprester og andre i stillhet. De har nok en del medløpere – og sikkert sympatisører blant idealistiske unge som vil ha faste normer og former. …

Avslutningsmessig i sitatet ser vi også Langslets overtramp; en svært negativ og tendensiøs beskrivelse av personer som han til og med navngir.

Jeg tar likevel dette opp mest for å påpeke at de personene Morgenbladet har omtalt, og Langslet også omtaler, ikke har noe som helst å gjøre med tradisjonalistiske og førkonsiliære holdninger – her har Langslet altså presentert er real skivebom. Han skriver også noe om konsilet i sitt leserinnlegg, noenlunde greit forøvrig, men de konservative katolikkene han omtaler og kritiserer har selvsagt aldri i sitt liv hatt sympatier med SSPX eller andre som lengter tilbake til tida før konsilet:

… vel er 2. Vatikankonsil en anstøtssten for de reaksjonære. Man merker en nostalgi mot det som var før konsilet – den før-konsiliære messen, før-konsiliær tenkemåte, før-konsiliær autoritetsutøvelse. … … jeg synes det burde gis klarere påminnelser om at 2. Vatikankonsil ikke er en tilbakelagt fase, men at beslutninger i et konsil med paven i sin midte er og blir overordnet kirkeautoritet. Det setter grenser – samtidig som det gjør utsynet videre. Men pave Benedikt, som fulgte konsilet da han var ung og reformivrig prest, fortjener vår hengivenhet og forbønn. …

(Man må være abonnent for å kunne lese disse Morgenblad-artiklene på nett. Dette artikkelen er visst tilgjengelig uten abonnement her.)

Pedofili på linje med ordinering kvinnelige prester?

Generelt, Katolsk /

NTB har enda en upresis beskrivelse av Vatikanets nye samledokument om alvorlige kirkelig overtredelser – og Vårt Land trykker dette uten å redigere det eller vurdere det selv ser det ut til (kanskje de har for mange sommervikarer på jobb?) Her leser vi:

Ordinering av kvinner som prester i den katolske kirke er fra nå av å regne som en alvorlig forbrytelse mot troen, ifølge Vatikanet. Det setter handlingen i samme kategori som pedofili. Forsøk på å ordinere kvinner vil fra nå av håndteres av den katolske kirkens Troskongregasjon, kunngjorde Vatikanet torsdag. Samtidig ble det fastslått at å ordinere kvinner som katolske prester regnes blant de mest alvorlige forbrytelsene man ifølge Vatikanets reglement kan begå. I denne kategorien finner man fra før pedofili og kjetteri.

Vatikanet annonserte torsdag nye regler for hvordan kirken skal håndtere etterforskning av prester som mistenkes for å ha begått seksuelle overgrep. Samtidig kom også den nye kategoriseringen av forsøk på ordinering av kvinnelige prester.

OPPDATERING:
VL har lørdag 17/7 forandra starten av denne artikkelen, etter at jeg kontakta dem, slik at den i mye større grad presenterer bakgrunnen for Vatikanets dokument korrekt.

Men rett skal være rett; også konservative katolske bloggere syns Vatikanets PR-tjeneste her har dummet seg ut. De forstår at dette er gamle bestemmlser gitt i løpet av de siste ti år, men mener likevel at Vatikanet burde ha forstått at de ikke kunne presenteres samtidig overfor verdenspressen. Vatikanet gjør tydeligvis ikke det andre store instituashoner gjør PR-messig – spørsmålet er om de ønsker å gjøre det, eller bør gjøre det.

Bloggeren The Anchoress har en kraftig utblåsning:

Honestly, do I have to go to Rome and storm the press office of the Holy See, and sit the curia down and pull their hats off to smack them upside the head? Must I bang on their desks and say: “stupido! Stupido! PR IS NOT ROCKET SCIENCE! On the rare occasion where you’ve done something that will bring you a cautious measure of good will, or at least less-hostile reportage, you don’t tie it in with a controversial issue and allow nonsense equivalences to be drawn by people who do not move beyond headlines and soundbites!

Ikke alle kommentarene er enige i denne tiraden, bl.a. sier en av dem:

Of course, this was not a news release, it was an updated list of revisions to canon law regarding “delicta graviora”, or “grave crimes” against church law. It also contains a list of other “delicta graviora” concerning the celebration of the sacraments, not just about the sacrament of Holy Orders. When media types are looking to lambaste the Church, as is usually the case in the English speaking media, no amount of “Vatican PR” will help.

Pave Benedikt skal feire messen på latin i England i september

Katolsk, Liturgi, Paven /

Fra the Tablet hører vi at pavemessene i England og Skottland i stor grad skal feires på latin, dvs. den eukaristiske bønn først og fremst – og at dette skjer etter påtrykk fra Vatikanet:

Significant parts of Masses celebrated by Pope Benedict XVI during his trip to Britain in September will be said in Latin. The Eucharistic prayer of the Mass will be said or sung in Latin by the Pope at the liturgies at Bellahouston Park, Glasgow, and at the beatification of Cardinal Newman in Cofton Park, Birmingham. Congregations will respond to the dialogue preface in Latin and the consecration will be said in Latin. It is believed the Mass at Westminster Cathedral will follow a similar pattern. Mgr Paul Conroy, General Secretary of the Bishops’ Conference in Scotland and part of the planning team for the liturgy, said that the decision was a requirement of the Vatican. “This helps to show the universality of the liturgy and helps Catholics from various different countries, who may be listening on the radio or watching on television, to follow the Mass,” he said.

Vatikanet har oppdatert reglene for behandlingen av pedofile prester

Generelt, Katolsk /

Oppdateringa av Vatikanets regler for behandlingen av alvorlige regelbrudd (ikke bare seksuelle overgrep) er blitt omtalt også i norske aviser, bl.a. i Dagbladet og Vårt Land (NTB-stoff i begge tilfeller).

Et stykke på vei er disse artiklene korrekte, men for det ene får de ikke helt med seg at det aller meste som står i det nye dokumentet allerede ble innført for flere måneder eller år siden, men nå er samla i dette offisielle dokumentet. For det andre (og mer alvorlig) hevder NTB: «Men kritikere raser over at kirken ikke gir etter for det viktigste kravet fra pressgruppene, nemlig at prester som mistenkes for overgrep, skal anmeldes og overgis til sivile politimyndigheter. Reglene er en del av kirkens lov og angår derfor kirken alene, insisterer Lombardi.» Dette er ikke korrekt, fordi Vatikanet tydelig sier at her skal det aktuelle lands regler følges fullt ut; krever et land at alle slike saker må politianmeldes, så skal de det:

«If state law requires reporting, we must absolutely obey. No excuses. If the law allows the victim to decide whether to report or not, we must respect the legislature’s decision,» said Msgr Scicluna.

OPPDATERING:
Lørdag ettermiddag 17/7 strøk VL på min oppfordring dette avsnittet (over) i sin artikkel.

På mercatornet står det mer om dokumentet:

Msgr. Charles Scicluna, the Vatican’s Promoter of Justice, said at a press conference: “I think it gives the signal that we are very very serious in our commitment to promote safe environments and to offer an adequate response to abuse.”

The new Vatican rules against sex abuse are a set of processes and sanctions exclusively internal to the Church. The rules are not intended to replace state laws, which the Vatican insists must be respected as well. ….

The new Vatican text is an update to the Apostolic Letter Sacramentorum Sanctitatis Tutela concerning serious crimes against morality and the sacraments. The majority of the new Vatican norms convert prior provisions into law.

From now on, the Church will proceed internally against an accused priest up to 20 years after the victim’s 18th birthday; the previous statute was 10 years after the victim turned 18. The Church also reserves the right to further extend the period in exceptional cases. …

John Allen skriver også om dette, og har bl.a. en lenke til det aktuelle Vatikan-dokumentet (pdf-fil), som er på 10 sider, med mange fotnoter, og altså inneholder regler for behandling av mange alvorlige saker (graviora delicta) – som brudd på skriftemålsreglene, forsøk på å ordinere en kvinne til prest, feire eukaristien sammen med en protestantisk prest etc.

Noen som vil tilbake til den gamle (liturgiske) tradisjonen bommer litt

Katolsk, Liturgi /

Jeg har alltid (også som luthersk prest) vært av den oppfatning at barnedåp bør skje ganske snart etter fødselen – å vente mer enn en måned skulle i de fleste tilfeller ikke være nødvendig. Men i praksis venter svært mange foreldre lenger enn som så, og det er bedre å døpe et barn etter tre eller seks måneder enn å vente enda lenger.

Father Z. skriver i dag om en sogneprest (i USA) som, fordi han nå begynner å bli mer positiv til den gamle liturgiske tradisjonen, ikke vil dåpe barn i advent og fasten:

… My pastor says that no baptisms can be celebrated during Advent or Lent. I don’t know if this is a norm or just his understanding. What are my obligations here? Am I misunderstanding that it is my duty to have the child baptized within 3 weeks or so. My pastor is actually moving towards embracing tradtion, and I don’t know if this is a fight (however minor) that I should pick. …

Father Z. kommenterer dette på en måte som viser at han har forholdsvis stor forståelse for prestens synspunkter – mer enn jeg har. Etter å ha lest kommentarene etter innlegget syns jeg bildet blir noe klarere; f.eks. var en katolsk vielse tidligere ikke forbudt i advent og faste, men brudemessen var det, og eventuelle festligheter rundt bryllupet. Og i tidligere tider sa Kirken at spebarn måtte døpes innen åtte dager etter fødselen (og i dag sier kirkerettens kanon 867 §1. Parents are obliged to take care that infants are baptized in the first few weeks… …), men samtidig har man tidligere ikke døpt voksne i advent og faste.

En kommentar, som siterer kirkeretten fra 1917 konkluderer slik:

… even in the strictest case, marriages were allowed in the closed times, but the Mass and blessing had to happen outside them

And if it is true that some diocese pretends to forbid baptism during Lent or Advent, then that rule is null and void. A diocese cannot take away a right guaranteed by the Church, nor impede in the faithful fulfilling their duty to baptise with the first few weeks. (As the old law was held to be ideally within 3 days and at most 8 days, it would be an absolute absurdity to claim any argument of tradition…Florence itself laid down the law, no more than 8 days). So any priest or diocese claiming that they are restoring traditional practice by refusing to baptise infants in these seasons is speaking nonsense. That adults are preferably baptised at Easter OR Pentecost is fine, that has always been the case. Even the 1917 code which commanded baptism within 8 days for children, had a strong recommendation not to baptise adults in those seasons outside of necessity.

«Pedofil katolsk prestet nektet utlevert til USA»

Generelt /

For noen få dager siden ble denne artikkelen publisert – beklager at jeg ikke lenket til den med en gang:

A Catholic priest who pleaded guilty to unlawful sex with a 13 year old girl at a colleague’s house was originally charged in the late 1970s with six offences including rape and sodomy, but negotiated a plea bargain. He served 42 days in a US secure psychiatric unit. He has always maintained he was promised a short sentence, but he fled the US after hearing rumours that the judge was about to re-sentence him for a much longer term. … …

The world’s media have reverently quoted the Catholic priest’s expression of gratitude to his supporters released via the AFP news agency: «I simply want, from the bottom of my heart, to thank all those who supported me and tell them today of my great satisfaction,»

The BBC gave a balanced report, giving full weight to the joy of the Catholic priest’s associates and the priest’s own side of the story. Various news outlets pondered over whether the Catholic priest might find it difficult to travel as freely has he has done in the past.

Hvis noen fortsatt ikke forstår ironien, bør de lese avslutningen av innlegget jeg lenker til.

16. juli: Vår Frue av Karmelberget

Katolsk, Liturgi /

Etter min retrett i Karmel i Tromsø i juni har jeg blitt mer oppmerksom på det som har med deres spiritualitet å gjøre, og de feirer i dag sin patronatsfest – som man kan lese om på katolsk.no – bl.a. dette:

Festen for Jomfru Maria av Karmelberget er patronatsfesten i karmelittordenen. De har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie har vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Under korsfarertiden på 1100-tallet var det en prest ved navn Berthold som var med korsfarerridderne fra Calabria. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias’ brønn» sammen med ti likesinnede ca 1185. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. I 1209 fikk de en streng ordensregel (formula vitae) av patriark Albert av Jerusalem, og den ble godkjent i 1226 av pave Honorius III (1216-27). Dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo.

Men muslimenes invasjon tvang senere karmelittene til å utvandre til Europa på 1200-tallet. De grunnla karmelittklostre på Kypros og på Sicilia, i Sør-Frankrike og i England. Allerede i 1245 kunne de holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (†1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap, endret den til en tiggerorden (godkjent av pave Innocent IV i 1247) og bidro til at den raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene.

Etter karmelittenes ordenstradisjon viste Guds mor seg i et syn for den hellige Simon Stock i England den 16. juli 1251 ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Deres årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90) og gitt datoen 16. juli av pave Benedikt XIII (1724-30). Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten». … …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionen

Liturgi, Teologi, TLM /

Etter at katekismen fra 1958 har forklart hva messeofferet er, forteller den om kommunionen – i sitt hovedpunkt 78:

I den hellige kommunion mottar vi det evige livs brød

Dagen etter den første bespisning i ørkenen sa Jesus til jødene: «Det brød, jeg vil gi dere, er mitt kjød, til liv for verden.» Da kranglet jødene innbyrdes og sa: «Hvordan kan den mann gi os sitt kjød å spise?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: hvis dere ikke spiser menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har det evige liv, og jeg vil oppvekke ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet føde, og mitt blod er i sannhet en drikk» (jfr. Joh.6,51-58).

I den hellige kommunion mottager vi vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, som spise til det evige liv. Himmelbrødet, som vi nyter her på jorden, er pantet på at vi engang skal oppstå og feire det evige livs måltid sammen med Kristus og alle hans helgener i vor Faders rike.

I den hellige kommunion forener Kristus, vor himmelske Herre, seg inderlig med oss, allerede her på jorden. Ved ham kommer vi også i den inderligste forbindelse med vor himmelske Fader. Fordi vi alle mottar det samme himmelske brød, det samme Kristi legeme, forenes vi også inderlig med hverandre. Den hellige eukaristi er Guds barns familiemåltid.

Gjennom den hellige kommunion forøker Kristus nådens liv i os og giver oss ny kraft til å leve som Guds barn og følge i hans, mesterens, fotspor. Han fyller os med sin kjærlighet til Faderen og til menneskene. Han renser oss for mindre synder, feil, forsømmelser og unnlatelsessynder. Våre onde tilbøyeligheter svekkes, og vi bevares for mange synder.

Ved mottagelsen av den hellige kommunion fullendes vår deltagelse i den eukaristiske gudstjeneste. Derfor er det Kirkens ønske, at menigheten ved hver messe også går til Herrens bord. Den som virkelig har vanskelig for å motta sakramentet, kan i hvert fall motta det på åndelig vis, idet han oppvekker en inderlig lengsel etter Kristus i sakramentet (åndelig kommunion). …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – messens offer

Katolsk, Liturgi, TLM /

I min serie fra en katolsk katekisme fra 1958 (se her) er jeg nå kommet til messen, som beskrives slik i katekismens hovepunkt 76, 77 og 78 – her punkt 77:

——————————

Under messeofferets frembærelse blir korsofferet nærværende

Paulus skriver om eukaristien: «Så ofte dere spiser dette brød og drikker kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer tilbake» (1. Kor.11.26).

Når Kirken frembærer messeofferet, frembærer Kristus midt iblant oss det samme offer som han bragte på korset. Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge er offerprest og offergave. I messeofferet blir korsofferet nærværende for oss.

Men messeofferet og korsofferet adskiller seg dog fra hverandre. Korsofferet var et blodig offer; messeofferet er et ublodig offer. Korsofferet ble kun bragt én gang; messeofferet skal bestandig frembæres, inntil Herren kommer igjen på den ytterste dag. Messeofferet er Den ny Pakts evige, ublodige offer.

I messeofferet gir Kristus os del i sitt korsoffer. Han gjør os delaktige i sin hengivelse til Faderen og fyller oss med den nåde, som han har fortjent os ved sin død.

Fordi messeofferet er det samme offer som korsofferet, er det mest fullkomne offer. Ved messeofferet forherliges og takkes Gud på den mest opphøyede måte, og ved messeofferet nedbes på den mest fullkomne måte Guds nåde og tilgivelse for våre synder; ved det nedkaldes et uendelig mål av velsignelse over hele verden, over alle levende og døde. Messeofferet er det mest fullkomne lovprisnings-, takksigelses-, sone- og bønnoffer.

Til ettertanke.
1. Hvilken forskjell er der på messeofferet og korsofferet?
2. Hvorledes gir Kristus oss i det hellige messeoffer del i sitt korsoffer?
3. Hvorfor er messeofferet det mest fullkomne offer?

HVA er det hellige messeoffer?
Det hellige messeoffer er Den ny Pakts evige, ublodige offer, ved hvilket korsofferet blir nærværende for oss.

HVORFOR er messeofferet det samme offer som korsofferet?
Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge ofre er offerprest og offergave.

Leveregel.
I messen vil jeg tenke på min Frelsers korsoffer og med ham ofre mig selv til Faderen.

Opgaver:
1. Sammenlign messeofferet med Den gamle Pakts påskemåltid.
2. I hvilke av Salme- og bønnebokens salmer omtales korsofferet?
3. Lær de tre bønner etter forvandlingen.

Enhet, men også ulikheter

Katolsk, Økumenikk /

F. Longenecker skriver på sin blogg om enhet og ulikheter innen Kirken; han sier at folk utenfor Kirken tror at alle katolikker oppfører seg på samme måte, har samme åndelige idealer og liturgiske preferanser osv (slik tenkte jeg også før jeg ble katolikk, og kom fra de mange organisasjonene i Den norske kirke), men slik er på ingen måte:

… This unity within diversity is something I used to think we had in the Anglican Church. I thought that because we had Charismatics, Evangelicals, Anglo Catholics and we had a world wide communion with many different cultural expressions. However, we did not really have unity because within the diversity there were huge and irreconcilable differences. The only unity we had was a willingness to agree to differ with one another.

The diversity and unity within the Catholic Church is something far stranger and more beautiful and more difficult to describe. This is something I feel passionate about sharing with our Anglican brothers and sisters who are considering the Anglican Ordinariate. Some of them feel they will be gobbled up by the big-ness of Rome. I have found just the opposite. There is an extraordinary amount of freedom within the different expressions of Catholicism. Whether they are religious orders, dioceses, parishes or Eastern Rite Churches, or one day the Ordinariate for former Protestants…within the diversity there is an underlying unity that sets us free.

If you really do ‘profess to believe all that the Catholic Church teaches as revealed by God’ then you belong to the Catholic faith. You are one with the Catholic faith. You may not be perfect. You may not be a saint. Christians who are outside the Catholic faith may be better Christians than you, but you are a Catholic. …

Endelig avgjort: Anglikanerne er protestanter

Økumenikk /

Selv har jeg aldri vært i tvil om at anglikanerne er protestanter, og som tidligere luthersk teolog og prest, er det tydelig for meg at selv om anglikanerne nok kan ligne mer på katolikker utvendig/liturgisk, er deres teologi også svært reformert preget (dvs. av reformatorne Calvin og Zwingli, som var mer radikale enn Luther).

I 1992 var dte også mange anglikanere (i England) som gikk over til Den katolske Kirke da det ble åpnet for kvinnelige prester – fordi anglikanerne da gjorde det klart at de egentlig ikke var katolkker, ved å innføre noe nytt som katolikker og ortodokse ikke kunne gå med på.

10. juli i år vedtok så den anglikanske synoden i England å åpne for kvinnelige biskoper, og uten å åpne for særlig effektiv beskyttelse for prester og lekfolk som ikke kan akseptere dette. Et tydelig nytt bevis på at anglikanerne er protestanter, slik oppfatter mange dette.

Damian Thompson skrev om dette på sin blogg for noen få dager siden, og så langt har han fått 827 kommentarer til sitt innlegg. Her er et utdrag:

Tonight the Church of England finally acknowledged something that has been obvious since 1992, when it decided to ordain women priests: that it remains, despite the Oxford Movement, and as John Henry Newman came to believe very firmly, a Protestant Church.

As such, it enjoys the freedom to follow the example of its Reformed counterparts in other countries and ordain women to the highest level of ministry, whatever it chooses to call it. … Now that this freedom is to be fully exercised, what will happen to Anglo-Catholic traditionalists? Many will quietly, without ever admitting the fact, come to terms with their Protestant identity and stay in the C of E. Others will leave for breakaway Anglican denominations or join the Orthodox.

Those who are exploring the Roman option should not be hurried. It’s wrong to say that anyone forced out of Anglicanism cannot become a good Catholic: many great converts stayed in the C of E for as long as their consciences would permit them. But, once they were Catholics, they recognised that they were no longer Anglicans.

This point would not need spelling out but for the myth that has grown up that the Ordinariate creates “Anglicans in communion with the Holy See”. Nonsense. What it creates are former Anglicans who worship together in a new juridical structure which allows them to retain elements of their patrimony (which may be as major as adopting an Anglican-influenced translation of the Roman Rite, or as minor as not singing out of tune). …

But every single member of the Ordinariate, clerical and lay, will be a member of the Latin-rite Church governed by the Supreme Pontiff and therefore – though it is not the Church’s preferred term – a Roman Catholic. And I know I speak for many Catholics when I say that they will be very welcome indeed.

Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956 – foredrag

Generelt, Katolsk /

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Øyvind Norderval, holdt 8. mai 2010 et foredrag i Katolsk Akademi i Oslo – om «Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956». Foredraget er nylig lagt ut på katolsk.no (sammen med bl.a. biskop Eidsvigs foredrag om Sigrid Undset under 2. verdenskrig) og jeg leste det med interesse i dag tidlig – les det gjerne selv her. Slik avsluttes foredraget:

Hvis jeg så skal trekke noen perspektiver til slutt, vil jeg først og fremst peke på at det har vist seg at skremselspropagandaen fra motstanderne av en opphevelse av jesuittparagrafen var høyst grunnløs. Etter min egen opptelling har det vært til sammen seks jesuitter bosatt i Norge etter 1950. De har holdt en svært lav profil, og det finnes heller ingen ordenshus eller skoler, slik tilfellet for eksempel er for eksempel i Danmark og Sverige.

Videre at opphevelsen i 1956 utgjorde en skjellsettende markering og en utvidelse av trosfrihetens kår i Norge, og man kan bare forundre seg over at det gikk 142 år før denne etter hvert meningsløse restriksjonen ble fjernet. Men som jeg har forsøkt å uttrykke i dette foredraget, har religiøse forhold endret seg betydelig fra motreformasjonens tid og fra grunnlovsfedrenes tid til på femtitallet, og at fokuset på jesuittene har dreiet seg i forskjellige retninger. Fokuset har dreiet seg fra spørsmålet om religiøs enhet til graden av ønskelig religiøs pluralisme. Men det dreier seg også om en katolsk orden som har forandret seg i det samme tidsrommet, fra å være en pavelig militsorganisasjon til å bli en ganske mangefasettert og moderne orden som ikke lenger spiller den samme kirkepolitiske rolle. Ikke alle ikke-katolske samfunnsdebattanter skjønte det, og kanskje var heller ikke våre katolske trosfeller like heldige med å formidle nettopp det. Og, som kjent, i slike erkjennelsesvakuum er det at fordommene får florere, selv hos en betydelig politiker som C.J. Hambro.

Preikestolen – Rogalendingers stolthet

Generelt /

Platået Preikestolen ligger 600 meter over Lysefjorden, og i 2009 var 125.000 mennesker der (det er ca 90 minutter å gå hver vei). Les mer om besøkstallene her.

Under kan man se en video av 24 timer på Preikestolen tatt i sklutten av juni i år (les om videoen her) – i bakgrunnen ser man Lysebotnen, med Kjærag (1 000 m over havet) til høyre.

Katolsk katekisme fra 1958 – dåpsliturgien

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Katekismen fra 1958 presenterer den tids barnedåpsrituale på en grei måte. En informert leser kjenner igjen mange elementer fra dagens dåpsliturgi, men merker seg også mange forskjeller – spesielt de mange besvergelsene/eksorsimene.

———— Selve teksten i katekismen———–

BARNEDÅPEN IKIRKEN

Ved kirkedøren

1. De første spørsmål: Presten: «Hva skal dette barn hete?» Fadderen sier navnet. Presten: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderen: «Troen.» Presten: «Hva skjenker troen deg?» Fadderen: «Det evige liv.»

2. Besvergelse: Siden de første menneskers synd har den urene ånd en viss makt over menneskene. Derfor ånder presten tre gange på barnets ansikt og byder den urene ånd å forlate barnet og gi plass for Den Hellig Ånd.

3. Beseglingen med korsets tegn. Presten tegner korset på dåpsbarnets panne og bryst.

4. Håndspåleggelsen. Presten legger hånden på barnets hode og overgir det derved til Kristus.

5. Mottakelsen av saltet. Presten legger noen korn innviet salt i barnets munn. Saltet er et symbol på Guds visdom, som barnet får del i.

6. Besvergelse. Presten befaler ennå engang djevelen å vike bort fra barnet; han gjør korstegnet på dets panne som Kristi segl og byder djevelen aldri å krenke det.

Ved dåpsfølgets inntreden i kirken …

Katolsk katekisme fra 1958 – dåpsliturgienLes mer »

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2

Gamle tekster, Katolsk, Liturgi, TLM /

Mer fra p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Her er andre del av hans kapittel FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

Men først vil liturgien ved yderligere tilskyndelser fordype den stemning, som sjælen skal være grepet av ved Kommunionen. Denne forberedelse sker ved forskjellige bønner og ceremonier. Først kommer vi vore avdøde ihu:

Memento etiam, Domine, famulorum. famularumque tuarum N. N., qui nos præcesserunt cum signo fidei et dormiunt in somno pacis.

Ipsis, Domine, et omnibus in Christo quiescentibus, locum refrigerii, lucis et pacis ut indulgeas, deprecamur. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen.

Ihukom ogsaa, Herre, Dine tjenere og tjenerinder, som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer (Tænk paa de avdøde du vil be for.) Dem, o Herre, og alle som hvilere i Kristus, forunde, Du, vi ber Dig, vederkvægelsens, lysets og fredens bolig. Ved den samme Kristum, vor Herre. Amen.

Hvilket vakkert uttryk: «som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer»! De har trodd og kjæmpet, og nu hviler de i Guds fred. Sandt nok at den fred er ikke den fulde, salige fred. I skjærsilden gjennemgaar sjælen en smertefulld lutring. Den er forbundet med lidelser, hvis natur vi ikke kan utgrunde. Allikevel kan vi forestille os disse prøvelser som noget i likhet med en uendelig dyp anger, med en forfærdelig følelse av syndens andskap og av de skapte væseners intethet like overfor Guds ophøiede majestæt. De store helgener gjennemgaar saadanne prøvelser alt i det jordiske liv. Den mystiske teologi kalder dem for «purificatio-passiva» eller «sansenes og aandens mørke nat». Forbundet med den kval som følger med en uendelig længsel efter det eneste Gode, Gud, men en Gud som skjuler sit ansigt og lar sjælen føle sin landflygtighet,er disse lidelser det mest smertefulde der gives utenfor den evige død.

Men Kirkens forbøn kommer de avdøde i skjærsilden til hjælp. De har ikke ophørt at leve med Jesus og med os alle i et levendegjørende samfund. Derfor nævner vi dem ved messeofferet. Vi likesom kalder dem hen til alteret, til forløsningens kilde, forat det kristne samfund skal være fuldtallig. …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2Les mer »

Skroll til toppen