Jeg har alltid (også som luthersk prest) vært av den oppfatning at barnedåp bør skje ganske snart etter fødselen – å vente mer enn en måned skulle i de fleste tilfeller ikke være nødvendig. Men i praksis venter svært mange foreldre lenger enn som så, og det er bedre å døpe et barn etter tre eller seks måneder enn å vente enda lenger.

Father Z. skriver i dag om en sogneprest (i USA) som, fordi han nå begynner å bli mer positiv til den gamle liturgiske tradisjonen, ikke vil dåpe barn i advent og fasten:

… My pastor says that no baptisms can be celebrated during Advent or Lent. I don’t know if this is a norm or just his understanding. What are my obligations here? Am I misunderstanding that it is my duty to have the child baptized within 3 weeks or so. My pastor is actually moving towards embracing tradtion, and I don’t know if this is a fight (however minor) that I should pick. …

Father Z. kommenterer dette på en måte som viser at han har forholdsvis stor forståelse for prestens synspunkter – mer enn jeg har. Etter å ha lest kommentarene etter innlegget syns jeg bildet blir noe klarere; f.eks. var en katolsk vielse tidligere ikke forbudt i advent og faste, men brudemessen var det, og eventuelle festligheter rundt bryllupet. Og i tidligere tider sa Kirken at spebarn måtte døpes innen åtte dager etter fødselen (og i dag sier kirkerettens kanon 867 §1. Parents are obliged to take care that infants are baptized in the first few weeks… …), men samtidig har man tidligere ikke døpt voksne i advent og faste.

En kommentar, som siterer kirkeretten fra 1917 konkluderer slik:

… even in the strictest case, marriages were allowed in the closed times, but the Mass and blessing had to happen outside them

And if it is true that some diocese pretends to forbid baptism during Lent or Advent, then that rule is null and void. A diocese cannot take away a right guaranteed by the Church, nor impede in the faithful fulfilling their duty to baptise with the first few weeks. (As the old law was held to be ideally within 3 days and at most 8 days, it would be an absolute absurdity to claim any argument of tradition…Florence itself laid down the law, no more than 8 days). So any priest or diocese claiming that they are restoring traditional practice by refusing to baptise infants in these seasons is speaking nonsense. That adults are preferably baptised at Easter OR Pentecost is fine, that has always been the case. Even the 1917 code which commanded baptism within 8 days for children, had a strong recommendation not to baptise adults in those seasons outside of necessity.

Etter min retrett i Karmel i Tromsø i juni har jeg blitt mer oppmerksom på det som har med deres spiritualitet å gjøre, og de feirer i dag sin patronatsfest – som man kan lese om på katolsk.no – bl.a. dette:

Festen for Jomfru Maria av Karmelberget er patronatsfesten i karmelittordenen. De har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie har vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Under korsfarertiden på 1100-tallet var det en prest ved navn Berthold som var med korsfarerridderne fra Calabria. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias’ brønn» sammen med ti likesinnede ca 1185. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. I 1209 fikk de en streng ordensregel (formula vitae) av patriark Albert av Jerusalem, og den ble godkjent i 1226 av pave Honorius III (1216-27). Dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo.

Men muslimenes invasjon tvang senere karmelittene til å utvandre til Europa på 1200-tallet. De grunnla karmelittklostre på Kypros og på Sicilia, i Sør-Frankrike og i England. Allerede i 1245 kunne de holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (†1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap, endret den til en tiggerorden (godkjent av pave Innocent IV i 1247) og bidro til at den raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene.

Etter karmelittenes ordenstradisjon viste Guds mor seg i et syn for den hellige Simon Stock i England den 16. juli 1251 ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Deres årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90) og gitt datoen 16. juli av pave Benedikt XIII (1724-30). Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten». … …