Hei, verden!
I dag har jeg startet en ny blogg – og bruker den helt nye versjon 3.0 av WordPress, som har mange nye funksjoner som jeg aldri har prøvd før.
Morgenbladets beklagelse og videre debatt
De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:
Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.
Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:
Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.
Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.
«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.
Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:
I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.
VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….
Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.
30. juni 1960 skrev pave Johannes XXIII et apostolisk brev for å oppfordre katolikker til å minnes Jesu dyrebare blod
Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:
Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus — already so widespread among Christians — and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, «shed for many, to the remission of sins.»
It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief («the law for prayer is the law for faith»), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the «one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.»
Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
… the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.
Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.
Hele dette apostolisk brevet kan leses her.
Begivenhetsrik uke i Vatikanet
John Allen skriver om de mange tingene som har skjedd i vatikanet den siste uka.
Slik skriver han:
* A spectacular series of police raids against the Catholic church in Belgium as part of a sex abuse probe, including drilling into the tombs of deceased archbishops in search of hidden documents, which set off a barbed diplomatic war of words between Brussels and Rome.
* An almost surreal kiss-and-make-up session between two cardinals, Christoph Schönborn of Vienna, Austria, and Angelo Sodano, dean of the College of Cardinals and the former Secretary of State under Pope John Paul II. The meeting came after Schönborn had accused Sodano in April of blocking action on an especially explosive Austrian chapter of the sex abuse crisis.
* A decision by the Supreme Court in the United States to allow a sex abuse lawsuit against the Vatican in Oregon to proceed, and the filing of a new lawsuit against the Vatican (as well as the Salesian order) in Los Angeles just two days later.
* Important personnel moves in the Vatican, including the appointments of Cardinal Marc Ouellet of Quebec to head the ultra-powerful Congregation for Bishops, and Bishop Kurt Koch of Basel, Switzerland, to replace Cardinal Walter Kasper as the Vatican’s top ecumenical official. In general, the appointments signal the triumph of theologians over diplomats in the Vatican, ensuring that men who share Benedict XVI’s spiritual and theological outlook are now firmly in charge.
* The creation of a brand new Vatican department, the “Pontifical Council for the New Evangelization,” whose mission is to try to reawaken the faith in the West, above all in Europe, with Italian Archbishop Rino Fisichella named as the council’s first president.
* Struggles to contain the fallout from a financial scandal swirling around the Congregation for the Evangelization of Peoples, formerly known as “Propaganda Fidei,” with the Vatican first admitting “errors of judgment” and then twenty-four hours later insisting that wasn’t supposed to be taken as a reference to Sepe personally.
* A hearing of the European Court of Human Rights to determine whether the display of crucifixes in Italian public school classrooms violates European protections of human rights and freedom of conscience. … …
Hvordan den gamle messen kan fungere i en menighet
En engelsk katolsk sogneprest skriver i the Catholic Herald om hvordan den gamle messen fungerer i hans menighet – der ca 1/3 av søndagsmessebesøket er i denne messen.
Han sier at det ikke (egentlig) er biskoper som ønsker å bremse bruken av denne messen, men heller en stor prosent av alle katolikker. Han skriver så at hovedpoenget med å feire denne messen er at fokuset er så tydelig på å tilbe Gud, heller enn å underholdes (som man noen ganger ser i den nye messen, heldigvis mest i utlandet). Han gjør det også lettere for folk å bli vant til den gamle messen (etter 40 års fravær) ved å synge noen tradisjonelle salmer på morsmålet hver søndag, og ved alltid å lese tekstene på morsmålet.
Three years ago, in July 2007, the Holy Father published Summorum Pontificum giving parishioners the canonical right to have their parish priest celebrate the Old Form of Mass (the Extraordinary Form) for them alongside the New or Ordinary Form. In places Summorum Pontificum is resisted, and it is important to recognise and address the causes.
Some say the obstruction comes from bishops, but this is unfair. The problem seems to lie within the Church as a whole, being an aversion to formal, God-directed worship in favour of a liturgy that entertains with cheerful hymns, is undemanding to follow and casual in celebration. This aversion harbours resistance not only to Summorum Pontificum but even to the new translation of the New Form. As the end of the three year period of assessment on how the implementation of Summorum Pontificum has gone approaches, I offer a reflection from one of the several parishes which celebrate in the Old Form every Sunday.
In scheduling the Old Form, objections came mainly from those who experienced the heady days of the Church’s surge into change after Vatican Council II and who saw change and informality as the order of the day. It is understandably hard for them to welcome back their heritage when it evokes things considered long gone and appears to undo what was established by priests they have loved. But honesty compels us to acknowledge that we all abandoned things the Council decreed we retain, while loyalty demands we recover them by authentic catechesis on both the Council and the Ordinary Form. … …
Per Kværne presteviet tirsdag 29. juni
På høytiden for apostlene Peter og Paulus, tirsdag den 29. juni, kl. 12.00 ble diakon Per Kværne (65) presteviet av biskop Bernt Eidsvig i St. Olav domkirke, Oslo. Han er religionsviter og også medlem av bispedømmets kommisjon for interreligiøs dialog. St. Olav domkirke var fullsatt under den vakre seremonien, til tross for at det var en ukedag. Svært mange av ordinandens ikke-katolske venner, familie og tidligere kolleger var til stede.
Les mer om prestevielsen på katolsk.no, og se også mange bilder fra ordinasjonen.
Jeg var til stede på prestevielsen (og har klart å lure meg med på bildet), det var svært hyggelig både i messen og under mottakelsen etterpå.
Forberede seg til å assistere ved den tradisjonelle latinske messen
Jeg fikk et spørsmål i dag fra de som organiserer pilegrimsferda til Røldal neste uke, om videoer de kunne se på for å forberede seg til å assistere (delta) i denne messen (som visst mange av dem aldri har opplevd før).
Videoene under syns jeg er veldig gode (fra en stille messe, av en italiensk prest), og jeg tror knapt jeg har sett på dem selv heller tidligere. Messen er en votivmesse for Det hellige kors, og presten leser også de stille bønnene så pass høyt (og med en god mikrofon) at man kan høre dem, men det kan man vanligvis ikke.
DEL 1: 01 – Praeparatio ad Missam, 02 – Orationes sub infimum gradum altaris, 03 – Pars Didattica.
DEL 2: 04 – Offertorium, 05 – Canon Missae I.
DEL 3: 06 – Canon Missae II.
DEL 4: 07 – Pater Noster, 08 – Communio, 09 – Ablutionis.
DEL 5: 10 – Dimissio, 11 – Ultimum Evangelium.
OPPDATERING:
Nå hører jeg at messen i Røldal skal være en Missa cantata. HER på YouTube kan man se en sunget søndagsmesse – med noen franske særegenheter, som at tekstene leses på fransk samtidig med at presten leser dem på latin.
Pave Benedikts tale 29. juni – festen for Peter og Paulus
Pave Benedikt tok i sin tale under messen i Peterskirken tirsdag morgen opp bl.a. to sentrale temaer; at den største faren for , og angrepet mot, Kirken kommer innenfra (ikke utenfra), og at fellesskapet alle katolikker (og spesielt biskopene) har med paven gir dem frihet, den binder dem ikke på noen måte:
… … despite the suffering they cause, are not the greatest danger for the Church. In fact it suffers greatest damage from what pollutes the Christian faith and life of its members and its communities, eroding the integrity of the Mystical Body, weakening its ability to prophesy and witness, tarnishing the beauty of its face. This reality is already attested in the Pauline Epistle. The First Epistle to the Corinthians, for example, responds to some problems of divisions, inconsistencies, of infidelity to the Gospel which seriously threaten the Church. But the Second Letter to Timothy – of which we heard an excerpt – speaks about the dangers of the «last days», identifying them with negative attitudes that belong to the world and can infect the Christian community: selfishness, vanity, pride, love of money, etc. (cf. 3.1 to 5). The Apostle’s conclusion is reassuring: men who do wrong – he writes – «will not make further progress, for their foolishness will be plain to all» (3.9). …
Communion with Peter and his successors, in fact, is the guarantee of freedom for the Church’s Pastors and the Communities entrusted to them. It is highlighted on both levels in the aforementioned reflections. Historically, union with the Apostolic See, ensures the particular Churches and Episcopal Conferences freedom with respect to local, national or supranational powers, that can sometimes hinder the mission of the ecclesial Church. Furthermore, and most essentially, the Petrine ministry is a guarantee of freedom in the sense of full adherence to truth and authentic tradition, so that the People of God may be preserved from mistakes concerning faith and morals.
Les mer om dette hos Father Z.
Kardinal Kasper slutter som leder av Vatikanets ‘Enhetsråd’ – etterfølger på plass
For noen dager siden kunne vi lese at 77 år gamle kardinal Kasper snart blir pensjonist, og i formiddag ble hans etterfølger utnevnt – fra Vårt Land:
«Onsdag formiddag kom svaret på et spørsmål mange har ventet lenge på: Basel-biskop Kurt Koch er utpekt som President i Det pavelige råd for fremme av kristen enhet … Rådet har ansvar for Den katolske kirkes forhold til andre kirkesamfunn samt jødene.
Opprettet for nøyaktig 50 år siden, med kardinal Augustin Bea som pådriver og første president, var målsettingen å arbeide for å adressere og bøte på splittelsen blant kristne. Den 77 år gamle kardinal Walter Kasper som nå forlater toppjobben har gjennom tre tiår vært en nøkkelspiller på den økumeniske scene, og har i forbindelse med jubileumsåret ledet et prosjekt som har tatt mål av seg å samle trådene fra 40 år med dialogarbeid.»
(For ei uke siden leste jeg HER om det som var i ferd med å skje.)
Morgenbladet beklager det de skrev om en katolsk prest
For en uke siden beklaget Morgenbladet at de hadde trykket negative personkarakteristikker om en navngitt katolsk prest:
» … vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.»
I dagens Morgenbladet tar Bernt Oftestad opp denne beklagelsen, og skriver:
«Beklagelsen står under rubrikken: presseetikk. Det er både vent og vakkert. Fullt så vakkert er det ikke at redaksjonen har heftet en omfattende redegjørelse til beklagelsen. Det virker som man vil legge ved en unnskyldning for sin handlemåte og gjør det ved å målbære avisens partsbestemte oppfatning av den katolske kirkestriden i våres. Morgenbladets redegjørelse forklarer langt på vei det personfokuserte ved avisens antikatolske pressekampanje.
Morgenbladet har som flere andre hatt store vansker med å akseptere at den katolske kirkestriden dypest sett var en lærestrid om homofili, utløst av at fremtredende prester ikke var lojale mot sitt ordinasjonsløfte. …
Det er smart av læreavvikere og de som støtter dem, å se på vårens strid som en konflikt mellom personer og/eller fløyer i Kirken. Det kan etterlate inntrykk av at spørsmålet om homofili er åpent i Den katolske kirke. Det er det naturligvis ikke, og det har det aldri vært. Vi som tok fatt i Pollestads lære, har Kirkens magisterium på vår side, Skriften og Kirkens tradisjon. Vi representerer ikke noen «tradisjonalistisk fløy», slik Morgenbladet formulerer det, men opptrer i lojalitet mot Kirken.
I min «betraktning» av pressens dekning av kirkestriden vil jeg fremheve to forhold: Flere presseorganer var overraskende objektive og saksorienterte i sin dekning. De så det ikke som sin oppgave å forvrenge og/eller omtolke det katolske syn. For Morgenbladet er det derimot en journalistisk oppgave å hindre at det såkalt «homofobe» katolske syn blir videreformidlet til offentligheten, når man dekker saker som vårens kirkestrid.»
St Johannes døperens menighet i Sandefjord – og et prestejubileum
I går var jeg på en hyggelig tur til Sandefjord – 24. juni, høytiden for Johannes døperens fødsel – og var med på opprettelsen av St Johannes døperens menighet, bispedømmets 23. menighet, som ved starten har litt over 700 medlemmer. Bilder over viser biskope Bernt Eidsvig under prekenen – og er tatt fra Sandefjords blad.
Sogneprest Claes Tande ble innsatt i sin nye tjeneste – og mange av hans venner (inklusive meg selv) hadde møtt opp på denne viktige dagen.
Flere av oss benyttet også anledningen til å gratulere p. Reidar Voith med 10-årsjubileet for hans prestevielse – 24. juni 2000 – i alt var vi 10 prester til stede i messen.
OPPDATERING:
Senere i dag (fredag) er det kommet en grundigere artikkel på katolsk.no om det som skjedde i Sandefjord i går, og mange bilder er tilgjengelige HER – bl.a. bildet under.
P. Arnfinn skriv om ein heilt vanlig sundag
På sin blog skriv p. Arnfinn Haram om ein sundag han vikarierte i ein av vårt lands katolske kyrkjelydar – St Svithun:
«Det fascinerande er det internasjonale preget, men også blandinga av generasjonane og kjønna. Skrukk-kinna vietnamesiske bestemødre, ungdomar, vaksne, ungar og babyar, menn og kvinner. Når eg preikar, er alle fiksert merksame og opne. Det ljomar i veggene når kyrkjelydssvara i liturgien kjem: Amen! Halleluja! Hosianna! Og med di Ånd! Herre, høyr vår bøn! Songen og musikken er ei skikkeleg blanding av norske salmar, gregoriansk messesong (kyrie, gloria, credo, agnus dei) og – i messa klokka eitt – deltaking av det vietnamesiske koret. Koret står ikkje utstilt på galleriet, men sit på dei fremste benkene og er ein del av forsamlinga. Kyrkjelyden syng med; voggande og sterkt, som på eit norsk bedehus. Alt akkompagnert på syntesizar av hjartans lyst. Nydeleg, ecclesia cantans, den syngjande kyrkja, av mange folkeslag, tungemål og stilarter. Den tradisjonelle messeliturgien held det saman i ein verkeleg einskap.
… Presten er omringa av ministrantar, gutar og jenter, også godt organiserte. Rart å sjå fjortisane med dei supraste frisyrar, rare briller og sagga bukser; i sakristiet blir det plutseleg ein ordna gjeng som bed førbuingsbønene i kor. Så formar det seg til prosesjon; med ungdomar som ber kross og ljos og røykjelse og småtassane med røykjelsebåten og diverse anna utstyr. Oppe i koret, .. finn dei sine plassar og utfører sine opppgåver med presisjon. Like sjølsagt som presten og dei vaksne medhjelparane. Ein engleskare av born og tenåringar. Og dette er ei heilt vanleg sundagsmesse. Velkomne til Guds familie!»
På retrett i Tromsø
Jeg har vært på retrett i Karmelklosteret i Tromsø siden tirsdag; ber og feirer messe for søstrene, og leser teologiske artikler, mest om messen (overraskende!), samt om og av den hellige Teresa av Avila.
Om kvelden går jeg på turer – har ikke sett midnattssola skikkelig så langt, pga skyer, men mørkt blir det jo aldri.
Gratulerer p. Per Einar!
Informasjon og bilder fra p. Per Einar Oddens prestevielse lørdag 12. juni ligger nå på katolsk.no – se her: INFORMASJON – MANGE BILDER.
Jesu hjertefest, og Jesu hjerte-fromhet
Vi feiret i går Jesu hjertefest, og jeg har derfor studert denne fromhetstradijsonen (som i hovedak går tilbake til 1675 – les om det på katolsk.no) en del de siste dagene – og skal bl.a. ta opp litt om denne festen i søndagens prekener.
P. Boers skriver også noe helt konkret om denne tradisjonen i sin bok ‘Katolsk praksis’, fra en tid (1945) da denne tradisjonen stod mye sterkere enn i dag (i Norge i dag praktiseres den vel helst bare av polske katolikker):
Jesu Hjerteandakt
All den rikdom vi eier i nådens orden, har vi fra Jesus Kristus: «Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde». (Joh. 1, 16). Han har brutt ned den mur som skiller oss fra Gud. Han som er hodet på Kirkens legeme har makt til å meddele oss sine mysteriers guddommelige kraft, forat vi kan bli forvandlet til likhet med Ham «avglansen av Faderens herlighet og et billede av Hans vesen» – og således bli hellige.
Når vi betrakter mysteriene i Jesu liv, da er det især Hans uendelige kjærlighet som stiger fram for oss og fanger vårt sinn. Det er i kjærligheten menneskevordelsens mysterium grunner. Det er kjærligheten som fikk Jesus til å lide og dø for vår frelse. Det er absolutt nødvendig at vår tro på Kristi kjærlighet er og forblir levende i oss, nettopp fordi den er det sterkeste motiv til troskap mot Gud og utholdenhet i Hans tjeneste. Ikke noe driver oss så sterkt til å være tro og elske som det å vite og føle at vi blir elsket igjen. Her er det Jesu Hjerteandakten har sin store oppgave. Denne andakt har sin rot i selve åpenbaringen. Det vi dyrker i Jesu Hjerteandakten er nemlig Frelserens hellige person som åpenbarer oss sin kjærlighet, idet Han viser oss sitt hjerte som symbol på denne. Derfor er Jesu Hjerte den umiddelbare og spesielle gjenstand for denne andakt.
Vi ærer Jesu menneskelige hjerte med guddommelig dyrking, fordi det er en integrerende del av Jesu menneskelige natur, som er hypostatisk forenet med den guddommelige natur i Jesu Kristi person. Jesu Hjerte er verdig til all tilbedelse og den høyeste lovprisning fordi det er: «den evige Faders Sønns hjerte – etter sitt vesen forenet med det guddommelige Ord.»
Jesu Hjerteandakten er altså en dyrking og tilbedelse av Guds menneskevordne Sønn som åpenbarer oss sin kjærlighet som blir symbolisert ved Hans menneskelige hjerte. Denne kjærlighet er Frelserens menneskelig kjærlighet til oss, full av godhet og medføling med vår nød og vår svakhet. Men fordi Jesus Kristus er Guds menneskevordne sønn, åpenbarer Hans hjertes menneskelige kjærlighet samtidig Hans guddommelige kjærlighets uendelige rikdom.
Jesu Hjerteandakten i praksis.
a. Av Frelserens åpenbaring for den hl. Margaretha-Maria framgår det at feiringen av Jesu Hjertefesten er andaktens første og offisielle del. Denne fest blir holdt på den første fredag etter Kristi legemsfests oktav. På selve festdagen skal en motta den hl. kommunion som soning for de krenkelser som blir tilføyet Kristus i Alterets hl. sakrament. Samtidig skal en be en soningsbønn. …
Pave Benedikt talte i dag til 15 000 prester (og mange andre) på Petersplassen
Slik skriver John Allen om dagens messe på Petersplassen, messen som avsluttet ‘presteåret’:
… As he has on numerous occasions in the past, the pope apologized both to God and to the victims of abuse, and pledged to prevent such abuse in the future. “We insistently beg forgiveness from God and from the persons involved, while promising to do everything possible to ensure that such abuse will never occur again,” the pope said.
“In admitting men to priestly ministry and in their formation, we will do everything we can to weigh the authenticity of their vocation and make every effort to accompany priests along their journey, so that the Lord will protect them and watch over them in troubled situations and amid life’s dangers,” he said.
Had the “Year for Priests” been merely a celebration of the human performance of priests, Benedict said, it would have been ruined by the revelations of the sexual abuse crisis. Instead, he said, the crisis should make the church embrace its faith in God with new “courage and humility.”
Later, Benedict XVI invoked the image of the shepherd’s rod, saying that using the rod to correct those who go astray can be a “service of love.” The use of the rod, the pope said, clearly applies to taking a firmer hand on the sexual abuse crisis. “Today we can see that it has nothing to do with love when conduct unworthy of the priestly life is tolerated,” he said.
On other matters, Benedict XVI rejected a “functionalist” understanding of the priesthood, treating it as comparable to other jobs or professional roles. Instead, the pope insisted, the priesthood is not an office but a sacrament. Ultimately, he said, the priesthood expresses the “audacity of God,” who considers flawed men capable of “acting and being present in his stead.” … …
In addition to being firm on sexual abuse, the pope also called for greater vigilance about deviations from the faith. It has nothing to do with love, Benedict XVI said, “if heresy is allowed to spread and the faith twisted and chipped away, as if it were something that we ourselves had invented.” That remark likewise drew applause, the only other time the crowd this morning interrupted the pope’s homily to affirm a particular line.
Over 10 000 prester på Petersplassen i går kveld – presteåret avsluttes
Visstnok skal det aldri ha vært samlet så mange prester på ett sted før (mellom ti og femten tusen – minst én av dem fra Oslo), og i sin hilsen til prestene i går kveld, snakket pave Benedikt bl.a. om sølibatet og de tragiske seksuelle skandalene som er blitt kjent i det siste.
Zenit skriver om den tradisjonelle latinske messen
Zenit.org publiserte i går en artikkel som handler om den tradisjonelle latinske messen, og intervjuer en prest som tilhører prestefellesskapet FSSP … the Priestly Fraternity of St. Peter, a growing community of priests that are devoted to celebrating the extraordinary form of the Mass.
As many religious orders are desperately praying for vocations, this community has young men waiting to get into their seminary program at the Our Lady of Guadalupe Seminary in Denton.
This relatively new society of priests — founded in 1988 — has garnered the attention of, not only those who seek to go back to the Latin Mass, but also those who want to share in the beauty, the reverence and the piety of the traditional Latin Mass for the first time.
Presten som intervjues, Father Goodwin, forteller så om hva de gjør, hvordan han ble dradd inn i denne (gamle) formen av messen, og hvordan han syns messen best skal feires:
We are a community completely gathered around the Church’s traditional liturgy. It really is at the heart of our vocation. As to what drew me to the fraternity, it wasn’t my idea; it was God.
I was a member of a large religious community for a number of years when I stumbled upon a church where [the Traditional] Mass was being celebrated. I don’t think I could really say that I knew in a conscious way, but something in me knew that, after this, my life was going to be different.
…….
On Sept. 16, 1991, the Diocese of Portland celebrated its first Traditional Mass in about 20 years. It just went on from there. I was saying the Traditional Mass more and the newer form of the mass, less. After a while, I began to realize that my whole spiritual life as a priest was centered on this Mass. One of the priests of the Fraternity of St. Peter came to do a lecture on the traditional Mass and he [invited me to their] district house in Pennsylvania.
I thought, «If God has led me in this direction, then I should take responsibility for this grace.» Rather than wishing that everything around me would change, I’m the one who has to change. That’s what brought me to the Fraternity of St. Peter and I’ve been here since [1999].
…. The Traditional Mass is a very important element in the re-Christianization of the world because it so clearly and fully embodies the faith of the Church. The whole notion of Christ’s sacrifice is the central point of the Mass.
Of course, the primary objection that’s most often offered to it is «Why would you want to celebrate the Mass in a language that people don’t understand?» But that makes the assumption that the relationship of people to the Holy Sacrifice of the Mass is primarily one of comprehension; that the Mass is a piece of information to be learned and understood.
Today, Mass is most often celebrated in the world where people can see everything that is going on and understand everything that’s said. Can we honestly say that the result of this has deepened their appreciation for what’s going on? When pollsters tell us that 80% of Catholics under the age of 59 have a non-Catholic idea of what the Blessed Sacrament is, the whole communication thing may not be so successful. That should not be the primary goal. The primary goal is the worship of God. …
Ulf Ekman godt mottatt av høykirkelige i Norge (Bergen)
Både DagenMagazinet og Vårt Land skrev om dette mandag, og VL har overskrifta: «Katolsk applaus for nye Ekman» – og fortsetter slik: «Nordens fremste karismatiske vekkelsespredikant er blitt en varm talsmann for begreper vi forbinder med høykirkelig og katolsk kristendom.»
Muligens var det noen katolikker på denne samlinga i regi av Kirkelig Fornyelse (jeg var der flere ganger da jeg bodde i Bergen), men jeg kan i artiklene bare se medlemmer i det nordisk katolske kirkesamfunnet. Dagen Magazinet skriver:
For så lite som fem år siden hadde invitasjonen fra Kirkelig Fornyelse vært nokså lite sannsynlig. Og møteleder Roald Flemestad uttrykte også overraskelse over at Ulf Ekman faktisk kom da de inviterte ham. Selv sa Ekman at han liker høykirkeligheten, og han snakket varmt om å anerkjenne ulike kristne retninger. … …
Etter foredraget fikk Ekman ikke mindre enn tre runder med takknemlig applaus. Og Flemestad takket gjesten for å ha bidratt med «profetisk tale».
Det var en mangslungen forsamling Ekman talte til. Den nåværende ledelsen i Credokirken (tidligere Levende Ord) var representert, sammen med både metodister, lutheranere av ulik støpning og både nordisk-katolske og romersk-katolske deltakere. Forlagssjef Asle Dingstad, som i likhet med Flemestad tilhører den nordisk-katolske kirke, ledet an i applausen i forkant av Ekmans foredrag.
Besøket hos Kirkelig Fornyelse kan sies å representere et naturlig skritt i den utviklingen Ulf Ekman har gjennomgått de senere årene. … …
«Her skriver katolikkene kirkehistorie», skriver Vårt Land
Vårt Land skriver i dag i papiravisa – og trykker bildet over i stort format på midtsidene:
For første gang siden reformasjonen har katolikkene i Bergen feiret festen for Kristi legeme og blod i byens gater. De tok den tradisjonsrike Corpus Christi ut i gatene i en to timer lang prosesjon. Tusen mennesker fra en rekke land deltok, mange av dem i fargerike nasjonaldrakter.
.. tradisjonen med at de troende bærer Det Allerhelligste Sakrament gjennom bygater, stammer fra 1200-tafiet, og mange av våre nye katolske landsmenn er kjent med denne tradisjonen fra sine hjemland.
En fantastisk fin opplevelse. Dette gjør vi gjeme igjen neste år, sier en begeistret sokneprest Alois Brodersen. … …
Brodersen tror ikke det er tilfeldig at norske katolikke år øynene opp for en gammel tradisjon som feiring av Corpti Christi i full offendighet: «Vi har bak oss noen tiår med en noe intellektuell tilnærming til troen, hvor dette med offentfige proklamasjoner av troen er kommet litt i bakgrunnen. Men ikke Minst våre mange medlem mer med bakgrunn i andre kulturer er talsmann for de gamle tradisjonene, og jeg opplevet at mange norsk-etniske katolikker slutter seg til en slik utvikling», sier Brodersen.
Om prosesjonens åndelige innhold sier han at det handler om vitnesbyrd og velsignelse. «Vi bærer et vitnesbyrd om Kristus ut i full offentlighet, og vi ber om velsignelse over kirken, byen og landet», sier han.