Amerikanske biskoper har klargjort synet på jøders behov for Jesus Kristus

På sitt møte litt tidligere i juni reviderte de amerikanske katolske biskopene et dokument fra 2002, som langt på vei sa at jøder ikke trengte å tro på Kristus. Det nye dokumentet sier derimot:

5. The document [Reflections] correctly acknowledges that “Judaism is a religion that springs from divine revelation” and that “it is only about Israel’s covenant that the Church can speak with the certainty of the biblical witness.” Nevertheless, it is incomplete and potentially misleading in this context to refer to the enduring quality of the covenant without adding that for Catholics Jesus Christ as the incarnate Son of God fulfills both in history and at the end of time the special relationship that God established with Israel. The Second Vatican Council explained: [emphasis added]

“The principal purpose to which the plan of the old covenant was directed was to prepare for the coming of Christ, the redeemer of all and of the messianic kingdom, to announce this coming by prophecy, and to indicate its meaning through various types.”

Hele dokumentet kan leses her (pdf), og flere artikler kommenterer denne saken – HERHERHER.

Den hellige Josemaria Escrivá

En del latinamerikanske kvinner i Stavanger vill gjerne markere minnedagen for den hellige Josemaria Escrivá i dag, og deltok i min private tradisjonelle latiske messe i formiddag. Jeg feiret messen som skal feires i TLM i dag (se her), men vi husket også på hl Josemaria – bl.a. sa jeg før messen begynte at Opus Deis grunnlegger (dvs Josemaria Escrivá) hadde fått tillatelse til å feire den gamle messen også etter 1969, noe han også gjorde fran til sin (plutselige) død i Roma 26. juani 1975. (Les mer om akkurat det her.)

Les gjerne også den grundige artikkelen om hl Josemaria Ascrivá på katolsk.no.

26. juni: Hl. Johannes og Paulus

De fire siste helgenene i den første lista av helgener i den forste eukaristiske bønn er: «Johannes og Paulus, Kosmas og Damian.» Kosmas og Damian feires fortsatt i vår kirke (26/9), men Johannes og Paulus ble tatt bort i 1969. Men siden jeg feiret den tradisjonelel latinske messen i dag, feiret jeg disse to helgenene (for første gang). Slik leser vi på katolsk.no om dem:

Legenden forteller at Johannes og Paulus var brødre av høy byrd og tjente som arméoffiserer ved hoffet til Konstantia, datter av keiser Konstantin den Store (306-37). En av dem ble hennes hushovmester og den andre hennes hoffkurer. Keiseren sendte dem deretter for å tjene under sin general Gallicanus, som forsvarte Trakia mot skyterne. De var en slik formidabel motstander at en del av Gallicanus’ hær overga seg. Johannes og Paulus sa da til generalen at seieren ville bli hans bare om han først ble en kristen. Det gjorde han, og skyterne ble jaget på flukt av engler.

Brødrene økte sin velstand og innflytelse og keiser Julian den Frafalne (Apostaten) ville gjerne ansette dem ved hoffet i Roma. Men han begynte en politikk med å erstatte kristendommen med den gamle hedenske religionen, og de to brødrene erklærte at de ikke ville tjene ham. De ble tilkalt til hoffet, men holdt seg borte for å tilkjennegi at de mislikte hans hedendom. Han ga dem da ti dager til å ombestemme seg, men de forble faste og nektet å ofre til de hedenske gudene.

Keiseren sendte da kaptein Terentianus med soldater til brødrenes hus, en fornem villa på Celio-høyden, men de sa at de heller ville dø enn å svikte Kristus. Terentianus fryktet opprør blant folket, så han halshogde dem i hemmelighet i deres eget hus. Deretter gravla han likene i hagen og satte ut et rykte om at Johannes og Paulus var sendt i landflyktighet. Men hans sønn ble besatt av djevelen og løp skrikende mot martyrenes hus. Faren erkjente da at han hadde henrettet brødrene, og da han tok med sønnen til martyrenes grav, ble han straks befridd fra den onde ånden. Da ble Terentianus en kristen og lot seg døpe sammen med sønnen.

Presten er Kristi slave – og må streve etter åndelig fullkommenhet

Under gårsdagens audiens tok pave Benedikt opp «presteåret» som nettopp er starta. Her sa han bl.a.:

The objective of this Year for Priests, as I wrote in the letter sent to priests for this occasion, is to support that struggle of every priest «toward spiritual perfection, on which the effectiveness of his ministry primarily depends.» It is to help priests first of all — and with them all of God’s people — to rediscover and reinvigorate their awareness of the extraordinary and indispensable gift of grace that the ordained ministry is for he who receives it, for the whole Church, and for the world, which would be lost without the real presence of Christ. …

Alter Christus, the priest is profoundly united to the Word of the Father, who in incarnating himself, has taken the form of a slave, has made himself a slave (cf. Philippians 2:5-11). The priest is a slave of Christ in the sense that his existence, ontologically configured to Christ, takes on an essentially relational character: He is in Christ, through Christ, and with Christ at the service of man. Precisely because he belongs to Christ, the priest is radically at the service of all people: He is the minister of their salvation, of their happiness, of their authentic liberation — maturing, in this progressive taking up of the will of Christ, in prayer, in this «remaining heart to heart» with him. This is therefore the essential condition of all proclamation, which implies participation in the sacramental offering of the Eucharist and docile obedience to the Church.

Les hele talen her.

Bilde av Johannes døperens fødsel

Bildet over er Giottos: Fødsel og navnedag for Johannes døperen, ca 1313/14. En fresko i Peruzzi-kapellet i kirken Santa Croce, i Firenze.

Se flere bilder av Johanns døperen her.

Om Giottos bilder i Peruzzi-kapellet kan vi lese:
The construction of the Peruzzi Chapel, the second chapel of the right-hand transept, was made possible by the influential banker, Donato di Arnoldo Peruzzi, who left additional money for this memorial chapel in his will in 1299. It was probably his grandson Giovanni di Rinieri Peruzzi who donated the murals honoring John the Evangelist and John the Baptist, which were the first works created by Giotto in Santa Croce.

The juxtaposition of the two John cycles is unusual, and researchers believe it contains a mixture of religious and secular iconography: John the Evangelist was the donor’s name-saint; John the Baptist was patron saint both of the city of Florence and of St. Francis, to whom Santa Croce is dedicated. In his family’s memorial chapel the banker Peruzzi, therefore, has realized a program which connects his own memory and that of his family with the religious background of the Franciscans and the fate of the city, in which the Peruzzis were one of the most influential families.

Velsignelse av St. Hans-bål – gammel kirkelig liturgi

Jeg må si at jeg ikke har visst om den kristne betydningen av St. Hans-bålet, og om den kirkelige velsignelsen som fortsatt fins av bålet (men leste om det på Rorate cæli i dag). På Vatikanets side finner man informasjon om tradisjonen (nr 225), og selve velsignelsen/ liturgien finner man her (nr 16). Er det noen av bloggens lesere som kjenner denne tradisjonen, som har opplevd at den er blitt brukt?

BLESSING OF A BONFIRE on the Vigil of the Birthday of St. John the Baptist (conferred by the clergy outside of church)

In the Church’s veneration of her saints the cult of John the Baptist had from earliest times and continues to have a most prominent and honored place. John gave testimony of the true light that shines in the darkness, although he proclaimed in utter humility: «He must increase, but I must decrease.» And the Master also spoke in highest praise of His precursor: «I say to you, among those born of women there is not a greater prophet than John the Baptist.» Attuned to the words of the Gospel the Christians of former times were filled with love and enthusiasm for this saint, and expressed a justifiable conviviality at the approach of his feastday by lighting a bonfire the night before in front of their churches, in the market-place, on the hilltops, and in the valleys. The custom of St. John bonfires, indicative of a people with unabashed and childlike faith, continues in some places to this day.

P: Our help is in the name of the Lord.
All: Who made heaven and earth.
P: The Lord be with you.
All: May He also be with you.

Let us pray.
Lord God, almighty Father, the light that never fails and the source of all light, sanctify + this new fire, and grant that after the darkness of this life we may come unsullied to you who are light eternal; through Christ our Lord.
All: Amen.

The fire is sprinkled with holy water; after which the clergy and the people sing the following hymn:

Hymn: Ut queant laxis

O for your spirit, holy John, to chasten / Lips sin-polluted, fettered tongues to loosen; / So by your children might your deeds of wonder / Meetly be chanted.

Lo! a swift herald, from the skies descending, / Bears to your father promise of your greatness; / How he shall name you, what your future story, / Duly revealing.

Scarcely believing message so transcendent, / Him for a season power of speech forsaketh, / Till, at your wondrous birth, again returneth, / Voice to the voiceless.

You, in your mother’s womb all darkly cradled, / Knew your great Monarch, biding in His chamber, / Whence the two parents, through their offspring’s merits, / Mysteries uttered.

Praise to the Father, to the Son begotten, / And to the Spirit, equal power possessing, / One God whose glory, through the lapse of ages, / Ever resounding.

P: There was a man sent from God.
All: Whose name was John.

Let us pray.
God, who by reason of the birth of blessed John have made this day praiseworthy, give your people the grace of spiritual joy, and keep the hearts of your faithful fixed on the way that leads to everlasting salvation; through Christ our Lord.
All: Amen.

Om hymnen Ut querant laxis kan man lese mer her.

De ventre matris meæ vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum

sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. — Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime. – Fra mors liv av har Herren kalt meg. Han har gjort min munn til et kvast sverd og skjult meg i skyggen av sin hånd. Han har gjort meg til en spiss pil og holder meg gjemt i sitt kogger. (Jesaja 49,1b-2a)

I formiddag feiret jeg messen (TLM) med min trofaste ministrant (Christian) på denne store høytidsdagen for døperen Johannes’ fødsel. Over kan man lese inngangsverset i den gamle messen – her har den nye messen valgt et annet vers: «Det var en mann, sendt fra Gud: hans navn var Johannes. Han kom for å vitne om lyset og forberede folket på Herrens komme.» (Joh 1, 6-7; Luk 1, 17). men ellers er det to messsene veldig like; f.eks. kollektbønn, første lesning, evangelium.

Kollektbønna lyder slik på latin og nosrsk:
Deus, qui præsentem diem honorabilem nobis in beati Ioannis Nativitate fecisti: da populis tuis spiritualium gratiam gaudiorum; et omnium fidelium mentes dirige in viam salutis æternæ. Per Dominum nostrum Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Evige Gud, du sendte den salige Johannes Døperen for å berede ditt folk til å ta imot Kristus, vår Herre. Gi dine barn å glede seg ved dine gaver, og led alle troende på frelsens og fredens vei. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Det kjente evangeliet er fra Luk 1, 57-66. 80 (TLM hra vversene 57-68):
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham. Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.

Les mer på katolsk.no her.

Intervju med SSPX’s leder, biskop Bernard Fellay

I går og i dag har jeg sett på dette interessante intervjuet med biskop Bernard Fellay i SSPX (fra Kanadiske Salt and Light TV). Jeg – og jeg håper mange med meg – håper at vi om ikke lenge kan få en full gjenforeing mellom SSPX og hele Den katolske Kirke, og dette intervjuet viser (syns jeg) at dette kan bli mulig.

Gratulerer, diakon Per Einar Odden!

katolsk.no leser vi om Per Einar Oddens diakonvielse for to dager siden (og bildet over viser Peter Einar og 7 andre prestestudenter for Oslo katolske bispedømme):
Prestekandidat for Oslo Katolske Bispedømme, Per Einar Odden, ble lørdag 20. juni diakonviet sammen med sin medstudent Gerard O’Brien i Westminster Cathedral i London. Biskop George Stack, hjelpebiskop i Westminster, foretok diakonvielsen.

Per Einar ble i en meddelelse 19. juni utnevnt til diakon i St. Svithun menighet i Stavanger, med virkning fra og med den 1. august 2009.

Debatt i St Olav tidsskrift om katolsk blogging

I mars og april måned skrev jeg to innlegg på denne bloggen i forb. med et innlegg av Ola Tjørhom i Morgenbladet (og senere i St Olav) om konservative tendenser innen Den katolske Kirke. Kikk om nødvendig på disse innleggene:
“Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor” og Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift.

I siste nummer av St Olav (som kom i posten i dag) har Tjørhom tatt opp det jeg tidligere skrev på bloggen, og spesielt kommentarene til mine innlegg, og skrevet om KATOLSK BLOGGING. Redaktør Henrik Holm var så vennlig å gi meg tilsvar i samme nummer av St Olav. Her følger både Ola Tjørhoms innlegg og mitt svarinnlegg: …

Flytting til Oslo om seks uker

Fredag ettermiddag ble det kunngjort forandringer for hele 16 prester i vårt bispedømme – og jeg var en av dem. Jeg skal flytte til Oslo og begynne å arbeide i St Hallvard menighet fra 1. august (i praksis flytter vi 5./6. august). (Les om alle forflytningene her.)

Å være eneste gifte prest i Norge har gitt både meg og bispedømmet visse utfordringer, og en av disse har vært å sørge for stabilitet bomessig for min kone. I Bergen var vi i hele 11 år, som må kunne kalles svært så stabilt, men i 2006 ble jeg bedt av biskopen om å være i St Svithun menighet i Stavanger «for et par år». Stavanger er en fin fin by (jeg er også nesten herfra, fra Time på Jæren) og St Svithun en fin menighet, med mange flotte mennesker. Men å bo her nokså kortsiktig, og ikke ha egen bolig, var nokså vanskelig for min kone.

I vinter kom vi til enighet med biskopen om at vi kunne flytte til et sted mer permanent, og Oslo viste seg å være det mest aktuelle stedet. For en måned siden fikk jeg så beskjed fra biskopen om at jeg skal tjenestegjøre i St Hallvard menighet, i alle fall i første omgang, og for kanpt to uker siden reiste vi til Oslo – og kjøpte oss en leilighet.

De neste ukene karakteriseres av litt mindre aktivitet enn vanlig, men også av ferieavvikling, som medfører mye vakt og få fridager for oss som er igjen i menigheten. I Oslo bor brorparten av Norges katolikker, og St Hallvard er Norges klart største katolske menighet med nesten 12.000 medlemmer, så det skulle være nok arbeid. Det er akkurat 25 år siden jeg flytta fra Oslo (jeg bodde der fra 1975 – 1984, avbrutt av noen utanlandsopphold), og min kone har aldri bodd der, men hun har vært på besøk flere ganger og liker den internasjonale storby-atmosfæren.

Mer om Annus sacerdotalis – av pave Benedikt


Slik åpner pave Benedikt sitt brev om året som skal fokusere på prestetetjenesten:
Dear Brother Priests,

On the forthcoming Solemnity of the Most Sacred Heart of Jesus, Friday 19 June 2009 – a day traditionally devoted to prayer for the sanctification of the clergy –, I have decided to inaugurate a “Year for Priests” in celebration of the 150th anniversary of the “dies natalis” of John Mary Vianney, the patron saint of parish priests worldwide.[1] This Year, meant to deepen the commitment of all priests to interior renewal for the sake of a more forceful and incisive witness to the Gospel in today’s world, will conclude on the same Solemnity in 2010. «The priesthood is the love of the heart of Jesus”, the saintly Curé of Ars would often say. …

Father Tim Finigan skriver litt om dette brevet og om talen paven holdt fredag kveld, og fokuserer en del (som kanskje flere prester gjør) på hva som skjer hvis presten er en utro tjener:
In this letter, the Holy Father thanks God for good priests, touchingly recalls the example of the priest alongside whom he ministered as a young priest, and frankly acknowledges those «situations which can never be sufficiently deplored» where priests have given scandal. After this, he points to the Curé of Ars as the point of reference for us all, quoting some of the purple passages from the writings of the saintly priest. He admits that they «might seem excessive» but that they «they reveal the high esteem in which he held the sacrament of the priesthood».

Then yesterday at second Vespers for the feast of the Sacred Heart, the Holy Father also spoke of the priesthood. Rorate Caeli has translated one significant passage:

How to forget, regarding this, that nothing makes the Church, Body of Christ, suffer so much as the sins of her shepherds, above all of those who turn into «robbers of sheep» (John 10, 1), either because they misguide them with their private doctrines, or because suffocate them within snares of sin and of death? Even for us, dear priests, the call to conversion and to recourse to Divine Mercy holds true, and we ought also to present with humility to the Heart of Jesus the request that He preserves us from the terrible risk of harming those whom we are bound to save.

Pave Benedikt: “Kirken trenger hellige prester”

I går kveld leda pave Benedikt en høytidelig vesper i Peterskirken, som innledning av et år spesielt fokusert på Kirkens prester. Tema for presteåret er «Kristi trofasthet, presters trofasthet».

I løpet av presteåret skal Vatikanet publisere et direktiv for skriftefedre og åndelige veiledere, og også en samling tekster av Den hellige far – om kjernen i en prests liv og misjon i den moderne verden. I tillegg skal pave Benedikt offisielt proklamere Den hellige Johannes Vianney som «skytshelgen for alle verdens prester». (Fra katolsk.no.)

Zenit.org skriver videre om det som skjedde i går kveld: The year, convoked by the Pontiff, coincides with the 150th anniversary of the death of St. John Mary Vianney, known as the Curé d’Ars. Bishop Guy Bagnard of Belley-Ars brought the relics of the French saint to Rome for the inauguration Mass.

The celebration began with the Holy Father venerating in silence the relics of St. John Mary Vianney.

«The Church needs holy priests,» the Pope said in his homily. «[It needs] ministers to help the faithful experience the merciful love of the Lord and to be convinced witnesses.» For this, he invited the faithful to pray «that the Lord inflame the heart of each priest» with the love of Jesus.

«How can one forget that nothing makes the Church — the Body of Christ — suffer more than the sins of its pastors, above all those that are ‘wolves in sheep’s clothing,’ whether because they lead [the faithful] away with their private doctrine, or because they bind [the faithful] down with the ties of sin and death,» he asked.

«The call to conversion and to take recourse to Divine Mercy also applies to us, dear priests ,» Benedict XVI said to the numerous priests and bishops present. «We should also appeal, humbly and incessantly, to the heart of Jesus so that he preserves us from the terrible risk of damaging those whom we should save.»

For this, the Pope affirmed, «Our mission is indispensible for the Church and for the world, which demands complete fidelity to Christ and an incessant union with him; that is to say, it demands that we constantly seek the holiness of St. John Mary Vianney.»

Mer om Den katolske Kirke på verdidebatt.no

På Vårt Lands debattsider, verdidebatt.no, har det vært skrevet ganske mye om Den katolske Kirke. Så mye at en katolikk sukker litt – se her.

Det innlegget ble skrevet for to dager siden, men i dag braker det løs igjen. Det starter ganske positivt, med følgende ord fra en ikke-katolikk:

«Jeg synes selv at jeg har blitt en del klokere når det gjelder det kirkesamfunnet. Mitt spørsmål er likevel: Hva ville ha skjedd dersom IKKE denne kirken hadde vært den sterkeste av alle kirkesamfunn?

De har bidratt til at vi har fått leve som en kristen nasjon siden 1000 tallet. Gjennom at de allierte seg med verdslige myndigheter klarte de å stoppe den muslimske krigsmaskinen. Det kan jo tenkes, at muslimene hadde tatt Europa for lenge siden dersom ikke katolikkene og myndighetene hadde stoppet dem.

Jeg tror dermed at Herren har brukt dette kirkesamfunnet på en mektig måte, som vi pinsevenner og karismatikere (og andre) nyter fruktene av nå. Så jeg synes vi skal være litt ydmyke når vi omtaler paven og katolikkene, de har tross alt bidratt til at næmere 2 milliarder mennesker, dersom vi tar med protestantene, har blitt forkynt Kristus!»

Men den første kommentaren til dette innlegget svarer slik på spørsmålet:

«Ja, kanskje vi hadde sluppet å bli kristnet med sverd og nedslaktning. Kanskje vi hadde sluppet unna diskusjonene rundt barnedåpen som vi pinsevenner ikke deler deres syn med. Kanskje vi hadde sluppet unna engledyrkelse, Maria dyrkelse,røkelse, Myrra og rosenkranser. Messer og andre døde ritualer hadde vel kanskje opphørt, og vi hadde kanskje sluppet unna forfølgelse mot oss «gjendøpere». Vi kan kanskje nevne flere ting, men det har ingen hensikt. Jeg tror bestemt at du har vært litt for kjapp til å velsigne dette kirkesamfunn. Du vet også at denne kirken skal gjennoppstå i de siste tider med sin kraft støtte antikrist?»

Man blir ganske matt av slikt, men samtidig er det vel godt å bli informert om hva enkelte mennesker virkelig tenker. 3-4 katolikker har kjempa voldsomt for vår Kirke på dette debattforumet, kanskje flere skal tre støttende til? (Selv har jeg bare skrevet 3-4 kommentarer på verdidebatt.no, men jeg holder fast på at det er et prisverdig initiativ av Vårt Land, og en del debatter holder et mye høyere nivå.)

Protestér mot all falsk lære! – sier katolsk biskop i England til studenter

Nylig pensjonert katolsk biskop i Lancaster, Patrick O’Donoghue, som nå er flytta hjem til sitt barndoms Irland, har visst alltid vært kjent for å være frittalende, og er sannsynligvis blitt enda dristigere som pensjonist. I alle fall uttaler han seg svært tydelig mot all form for radikal/ liberal utglidning i Kirken. (Fra det irske katolske tidsskriftet Alive! – s 3 i juni-nummeret 2009. Les mer om biskop O’Donoghue her.)

Cork-born Bishop Patrick O’Donoghue urged Catholic students at Oxford University to have “an enquiring fidelity” to the teaching of the Church and to abandon “the fictions foisted on us by some clergy, religious and laity who are disobedient and arrogant in their will-to-power.”

It was, for him, he said, a “great joy” being part of a Church “that has left behind the ghetto and the siege mentality,” in order to “proclaim to the world the liberating power of Christ’s Gospel.”

But he was distressed by “the pathetic situation of catechetics in this country, and the extent of ignorance and apostasy among generations of Catholics since the Vatican Council.”

The UK’s most outspoken bishop, he regretted “the diminishment of the Catholic understanding of sin, man’s need for redemption, the sacrificial nature of the Mass.”

This had led to “the virtual abandonment of Confession, the marginalisation of devotion to Mary, the intercession of the saints, and adoration of the Blessed sacrament.”

The bishop is the author of the 2-part plan for renewal called Fit for Mission? Schools and Fit for Mission? Church which has created a stir not just in Britain but around the English-speaking world.

He believed that full renewal will only happen when Catholics, particularly leaders in “schools, seminaries, parishes, and dioceses,” stop obstructing the authentic implementation of the Council and “positively engage with it.”

Mer om den nye engelske oversettelsen av messen

Biskop Serratelli, i Paterson, New Jersey, er formann for de amerikanske biskopenes liturgikomité, og holdt et foredrag i oktober 2008 om prinisppene bak den nye (og lenge etterlengtede) oversettelsen av messen til engelsk. Hans foredrag om bakgrunnen for den nye oversettelsen, og prinsippene som ligger til grunn for den, er ganske interessante. Foredraget kan i sin helhet leses her (og Father Z har også en del kommentarer).

In May 2002, the publication of the (revised) Missale Romanum marked an historic moment in the life of the Church in our day. It gave an impetus to the great liturgical renewal set in motion when Vatican II issued Sacrosanctum Concilium as its first document. With Vatican II, «began … the great work of renewal of the liturgical books of the Roman Rite. [This] … work … included their translation into vernacular languages, with the purpose of bringing about in the most diligent way that renewal of the sacred Liturgy….» (Liturgiam authenticam 1 and 2).

In the enthusiasm of the aggiornamento [updating], translators set to work to produce translations that expressed the Latin Missal in modes of expression appropriate to the vernacular languages. From 1969 until 2001, the document Comme le Prévoit granted translators wide latitude in translations for the liturgy. Rather quickly in the English-speaking world, translators adopted “dynamic equivalency” as their approach to the texts. Simply stated, dynamic equivalency translates the concepts and ideas of a text, but not necessarily the literal words or expressions.

In light of the experience in the last 36 years, the Church has revisited the question of how to best translate the texts of Sacred Scripture and the liturgy. Many people had noticed the deficiency of dynamic equivalency. In 2001, the Holy See issued the instruction Liturgiam authenticam to guide translations both of the Scriptures and of liturgical texts. The new instruction did not deny the necessity of making the text accessible to the listener. But, it did refocus the attention of translators on the principle of unearthing the theological richness of the original texts. This needed balance keeps us from suffering an impoverishment of language in terms of our biblical and liturgical tradition.

Liturgiam authenticam espouses the theory of “formal equivalency”. Not just concepts, but words and expression are to be translated faithfully.

Så nevner biskopen noe prinsipper som er fulgt i den nye engelske oversettelsen – og han gir flere eksempler i selve foredraget for å illustrere: …

En anglikansk prest konverterer

En anglikansk prest, Jeffrey Steel, har nylig annonsert at han og hans familie (kone og seks barn) skal bli katolikker. Han skriver grundig og ganske personlig om hvordan han kom til denne overbevisninga:

I am writing to make the announcement that I am becoming a Roman Catholic along with my wife Rhea and our six children. I realise that this decision is going to make some really happy, some very sad and others possibily angry. But, I have made the decision with the deepest sense of integrity and by conscience. I would like to share a bit of my faith journey though there are many gaps here, it is descriptive of my heart over the past few months. This is not particularly an academic account of what I have done in my studies but rather the spiritual wrestling that went on within me. The announcement was made this morning in all three parishes where I serve and is now a matter of public knowledge. My reception into Holy Mother Church is forthcoming.

My PhD studies really set me on my Catholic journey in a deep theological way though I did not realise it at the time. I have been looking at Bishop Lancelot Andrewes as a catalyst for ecumenism with the Catholic Church in the area of Eucharistic sacrifice. Andrewes was in regular dialogue with S. Robert Bellarmine SJ and it is in this dialogue and Andrewes’ other writings that I saw how Catholic he was with regards to the Eucharist being the Christian offering which consisted of more than a sacrifice of praise and thanksgiving. It was and is propitiatory as well as other things.

Han skriver videre om hvordan han kjempa med denne avgjørelsen i vinter og vår, og bl.a. var i Roma og ba ved Peters grav. Han legger også til at det ikke er lett å gi opp alt han har hatt, identitet, jobb, bosted etc., for å bli katolikk: sometimes crossing the Tiber looks like an easier swim than it really is. I told my Catholic bishop that I sometimes feel like the Tiber has stretched as wide as the Atlantic and I’ve been cast into the middle and told to swim. He said, ‘yes, Jeffrey but there are devices out there to keep you above water, grab onto them and do not fear.’

Fr Longenecker skriver også litt om dette, og om sine egne år som anglikansk prest.

Spenning i Kirken om forholdet til vårt sekulære samfunn – et svært interessant foredrag, del 2

På www.chiesa leser vi videre i erkebiskop Bruguès’ svært interessante foredrag, om en måte å forklare spenningene som fins i presteskapet (og blant de troende) mellom de som har et positivt og optimistisk syn på vår sekulariserte verden, og de som heller vil holde en tydelig avstand til denne. Den eldre generasjonen (som er mest optimistiske i forhold til verden) mister stadig støtte (og liker dette lite), men de har fortsatt for det meste maktposisjonene i Kirken:

There now exists within the European Churches, and perhaps within the American Church as well, a line of division, sometimes of fracture, between a current of «composition» and a current of «contestation.»

The first leads us to observe that secularization includes values with a strong Christian influence, like equality, freedom, solidarity, responsibility, and that it should be possible to come to terms with this current and identify areas of cooperation.

The second current, on the contrary, calls for keeping distance. It maintains that the differences or points of opposition, above all in the field of ethics, will become increasingly pronounced. It therefore proposes an alternative to the dominant model, and accepts the minority opposition role.

The first current emerged mainly during the period following the council; it provided the ideological framework for the interpretations of Vatican II that were imposed at the end of the 1960’s and in the following decade.

Things were reversed beginning in the 1980’s, above all – but not exclusively – under the influence of John Paul II. The current of «composition» has aged, but its proponents still hold key positions in the Church. The current of the alternative model has become much stronger, but it has not yet become dominant. This would explain the tensions at the moment in many of the Churches on our continent.

It would not be difficult for me to provide examples illustrating the contrast I have just described.

Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredag

Sekretæren for Vatikanets undervisningskongregasjon, erkebiskop Bruguès, en 66 år gammel dominikaner, holdt nylig et interessant foredrag i forbindelse med året som skal markere prestenes rolle på en spesiell måte (og som starter nå kommende fredag). Erkebiskopen prøver å analysere situasjonenen vi har i dag, og sier bl.a. at de fleste prestestudentene i vår tid kjennetegnes ved at de vet svært lite om sin tro når de begynner studiene (fordi katakesen i de de fleste land har vært altfor dårlig), men at de oftest er mennesker som har tatt et klart standpunkt mht til sekulariseringa som nå preger mange vestlige land. Han sier videre at «we have experienced or even fostered an extremely powerful self-secularization in most of the Western Churches.

The examples are many. Believers are ready to exert themselves in the service of peace, justice, and humanitarian causes, but do they believe in eternal life? Our Churches have carried out an immense effort to renew catechesis, but does not this catechesis itself tend to overlook the ultimate realities? For the most part, our Churches have embarked upon the ethical debates of the moment, at the urging of public opinion, but how much do they talk about sin, grace, and the divinized life? Our Churches have successfully deployed massive resources in order to improve the participation of the faithful in the liturgy, but has not the liturgy for the most part lost the sense of the sacred? Can anyone deny that our generation, possibly without realizing it, dreamed of a «Church of the pure,» a faith purified of any religious manifestation, warning against any manifestation of popular devotion like processions, pilgrimages, etc.?

The collision with the secularization of our societies has profoundly transformed our Churches. We could advance the hypothesis that we have passed from a Church of «belonging,» in which the faith was determined by the community of birth, to a Church of «conviction,» in which the faith is defined as a personal and courageous choice,

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Alleluja.

Slik (over) lyder allelujaverset i dagens messe, i de land som feirer festen for Kristi legeme og blod denne søndagen. Og dette er dagens antifoner, bønner og tekster:

INNGANGSVERS
Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen. Sal 81 (80), 17

KIRKEBØNN
Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, gi nådig din Kirke enhetens og fredens gaver, som i dette offer fremstilles under sakramentets tegn. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier Herren. Joh 6,57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, hver gang vi mottar ditt dyre legeme og blod her på jorden, gir du oss en forsmak på det himmelske gjestebud. Vi ber deg: Fyll oss med din guddoms evige glede, du som lever og råder fra evighet til evighet.

Den nye messen er ganske lik den gamle (se her), men årets tekster (år B) er helt annerledes, siden de gamle tekstene i stor grad er bevart i år A (se dem her). Slik lyder dagens tekster i kirkeår B: …

Skroll til toppen