Kardinal Avery Dulles, S.J., RIP

Katolsk /

Kardinal Avery Dulles som døde i dag, 90 år gammel, er en person jeg ofte har lært mye av. Da jeg skrev en artikkel om den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, brukte jeg i stor grad han analyser, og på denne bloggen har jeg tatt opp ting han har skrevet flere ganger.

Hos First Things nevnes hans død og en lang liste med artikler han har skrevet for tidsskriftet, og John Allen skriver om ham på denne måten:

Over the years, Dulles published 23 books and some 750 articles. Perhaps his best-known book was 1974’s Models of the Church, in which Dulles outlined five different images of the church that have developed over the centuries, from “institution,” “mystical communion” and “sacrament” to “herald” and “servant.” Though Dulles regarded each as valid on its own terms, most readers in the immediate post-Vatican II period regarded the images of “herald” and “servant” as best reflecting the council’s vision, and tended to see Dulles as part of the broadly “progressive” theological outlook associated with Vatican II.

As the post-conciliar period gave way to the John Paul years, however, Dulles began to give voice — along with a broad swath of Catholic opinion — to doubts about whether some of the reforms and innovations associated with Vatican II had perhaps led to a weakened sense of Catholic identity.

In a 2006 interview with NCR, for example, Dulles expressed deep admiration for both Popes John Paul II and Benedict XVI, but added that if he had any criticism, it might be that both men were perhaps “not traditional enough” on some issues, such as the death penalty and the church’s teaching on a just war.

Flom i Roma

Generelt /

Mye nedbør og mye vann i Tiberen, er nyhetene fra Roma i disse dager. Vi bodde i Roma vinteren for tre år siden, fra 1. februar, det var kaldt det året, men mye nedbør og høy vannstand i Tiberen kan jeg ikke huske.

Se mange flere bilder av elva her.

Katolsk hilsen til denne bloggen fra Frankrike

Generelt /

En mann som heter Loup har skrevet noen kommentarer til denne bloggen de siste dagene – på nesten helt perfekt norsk, etter bare noen få måneders studier! Jeg poster hans siste kommentar her, heller enn under det andre innlegget (som egentlig handler om noe annet):

Forfatter : Loup
Hmm, ja, kan si noe om hvorfor jeg lærer norsk, men er redd det blir litt «off-topic»… ikke sant ? Jeg har alltid blitt fascinert av Norge (natur og folk og språk), og drømt om å dra en vakker dag til Nord-Norge og bo der (samtidig elsker jeg også Frankrike, Kirkens eldste datteren) – nå er det ennå umulig, pga forskjellige årsaker (jobben og familien). Mens jeg venter på den vakkere dagen, begynner jeg å lære språket (for fire måneder siden kunne jeg bare si og skjønne «takk» og «god dag»…). Lærer helt alene, det er ikke så lett… Stort arbeid som krever sin tid… men jeg er så glad i å gjøre det! Har alltid bli litt trist at det finnes så få katolske i Norge. 400 år utenfor katolske Kirken ! Norge ser litt glemt i universell Kirke ut. Kun 2 norske Helgener i nytt «martyrologium romanum» (selv om jeg fant 7 norske helgener på katolsk.no)… Hver dag ber keg for Norge og for alle dere, brødre og søstre mine. Takk for å be også for meg!

Advents fokus og messens fokus

Liturgi /

Jeg leste i dag tidlig om en prest som nylig forklarte hvorfor han hadde begynt å feire messen møt øst/ mot Gud. Presten kommer mindre i fokus på den måten, sier han, både prest og menighet kan fokusere mer på Kristus. Samtidig knytter han dette til advents to temaer; Kristi første komme og hans gjenkomst i herlighet. Les selv:

The Season of Advent has a two-fold emphasis which many, many people do not seem to either remember or ever have known. And it’s on two comings of Christ: the first on His coming into time as the Judge of the world; His second, which most people associate with Advent exclusively, is His coming in history as the Babe of Bethlehem. But actually, until December 17, it is His final or second coming that the Church would have us focus all our attention on. And, the themes that the Church brings to our attention during this time period are those to do with light – the Light that is coming into the world. You see that in all of today’s readings as a matter of fact.

The early Christians believed that Jesus would come again during the celebration of the Sacred Liturgy, and that He would come to them out of the east. And so, whenever possible churches were constructed so that they faced east.

When you came into the Chapel this morning, if you were somewhat awake, you may have noticed that there is a slightly different arrangement of the sanctuary. The different arrangement is to suggest a different focus.

In theological or liturgical language, we call this liturgical orientation, the liturgy celebrated facing east; which cannot always be a geographical east. But it does mean that priest and people face Christ, the coming Dawn, together, who’s coming to them out of the east.

And there are some very practical implications to all of this: there is much less attention on the priest and much more attention on Christ. …

Advents fokus og messens fokusLes mer »

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner

Kirkefedre /

Augustin har skrevet en tekst som vi leste i dagens Matutin-bønn. Den handler om hvordan vi katolikker foholder oss til martyrenes/helgenes minne, og er nok brukt i dag fordi pave Damasius, som vi feirer i dag, ivret for at Kirkens første martyrer i Roma skulle minnes skikkelig. Slik skriver Augustin:

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner, men vi bygger ikke altere viet til noen martyr, selv om vi reiser altere over deres gravmæler.

For hvilken biskop går til et alter, reist der hvor de helliges legemer ligger begravet, og sier: Vi ofrer til deg, Peter, eller til deg. Paulus, eller til deg, Kyprian? Nei, det ,som ofres, ofres til Gud, han som har gitt martyrene deres seierskrans, ved gravmælene til dem han har kronet, slik at stedene selv kan mane til inderligere følelser og større kjærlighet, både til dem som vi kan etterligne, og til ham ved hvis hjelp vi kan bli i stand til det. For vi gjør martyrene til gjenstand for samme kjærlige og felles dyrkelse som omgir de hellige Guds menn vi føler har et hjerte som er rede til å lide på samme måte for evangeliets sannhet. Men martyrenes ære forkynner vi med enda større kjærlighet, fordi de har overvunnet alt, og deres strid er endt. Vi kan med større fortrøstning lovprise dem som alt har seiret og nå lever et bedre liv, enn dem som fremdeles kjemper her nede. …

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønnerLes mer »

Den hellige Damasus, pave – (~305-384)

Liturgi /

I dag feirer Kirken den hellige Damasus. Starten på hans pontifikat (spesielt hvordan han ble pave) er ikke mye å skryte av, men etter hvert gjorde han mye som er blitt viktig for Kirken. Her er et lite utdrag fra informasjonen på katolsk.no:

I følge LP (Liber Pontificalis, Paveboken, er en samling pavebiografier fra apostelen Peter til Pius II.) var det pave Damasus I som innførte doksologien Gloria Patri (Ære være Faderen) på slutten av salmene. Han var også den første som overtok tittelen Pontifex Maximus (Yppersteprest) fra de romerske keiserne. Han autoriserte også Den ambrosianske Ritus og innførte bruken av det hebraiske uttrykket Halleluja (latin: Alleluia).

Damasus arbeidet også for å heve moralen blant presteskapet, men selv befattet han seg først med spørsmål om Den hellige Skrift. Han ble venner med St. Hieronymus og ansatte ham som sin sekretær, en stilling han hadde i mange år. De korresponderte om eksegetiske spørsmål, men Damasus’ viktigste innsats for Kirken var kanskje at han ga Hieronymus i oppdrag å revidere den eksisterende latinske oversettelsen av evangeliene basert på den originale greske. Dette skulle bli bibeloversettelsen som senere ble kalt Vulgata.

Som ung hadde Damasus arbeidet i de pavelige arkiver (den første henvisning til et pavelig arkiv), hvor han leste om martyrenes liv og død. Nå når forfølgelsene var slutt, arbeidet han hardt for å fremme martyrkulten. Han oppmuntret til pilegrimsferder til katakombene og gjenåpnet dem, etter at de var blitt stengt av keiser Diokletian. Han restaurerte dem, bygde trapper og lyssjakter, alt med det mål å demonstrere at Romas virkelige prakt ikke var hedensk, men kristen.

Som pave skrev Damasus vers og epigrammer (gravskrifter) i klangfulle, men svulstige vers, mest til ære for martyrer og tidligere paver. Han fikk sin venn og medhjelper Furius Filocalus til å skrive dem i elegante bokstaver på marmorplater som ble plassert på helgenenes graver. På St. Callistus’ grav skrev han: «Her ville jeg, Damasus, likt å bli gravlagt, men jeg er redd for å verdsliggjøre helgenens aske.» I tillegg er det bevart mer enn 50 av hans innskrifter i Roma. Hieronymus tilskriver ham essays i prosa og vers om jomfruelighet, og i middelalderen ble han (feilaktig) ansett som forfatteren av LP.

Ny prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen

Katolsk /

I dag har Vatikanet kunngjort at kardinal Arinze går av som leder for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og hans stilling overtas av den spanske kardinalen Antonio Cañizares Llovera:
Il Santo Padre ha accolto la rinunzia presentata dall’Em.mo Card. Francis Arinze, per raggiunti limiti di età, all’incarico di Prefetto della Congregazione per il Culto Divino e la Disciplina dei Sacramenti ed ha chiamato a succedergli nel medesimo incarico l’Em.mo Card. Antonio Cañizares Llovera, finora Arcivescovo di Toledo (Spagna).

Mange tradisjonalister (både liturgisk og dogmatisk) er glade for dette, for den spanske kardinalen er ofte blitt kalt «den lille Ratzinger». Bl.a. NLM-bloggen skriver om dette (trykk på lenken også for å se bilde av ham når han feirer den tradisjonelle latinske messen):
Cardinal Cañizares (pictured to the right; the image is from the ordinations to the priesthood for the Institute of Christ the King in 2007) is known in Spain as «little Ratzinger», and has closely worked together with Pope Benedict in the Congregation for the Doctrine of the Faith since becoming a member in 1995, at the age of 50. The Cardinal is also a member of the Pontifical Commission Ecclesia Dei since 2006. Those who have supported the idea of Ranjith becoming prefect of the CDW have also reacted extraordinarily positively at the suggestion of Cardinal Cañizares being potentially appointed to this position. Everything considered, it sounds as though we can expect much that is very good from the Cardinal.

Akkurat et år siden min første tradisjonelle latinske messe

TLM /


I fjor hadde vi ei øvelseshelg i forb. med andre søndag i advent, der en erfaren ministrant lærte opp to nye, lokale. Selv hadde jeg øvd for meg selv en måned og to på forhånd, kjøpt messebok (nytrykk av 1962-utgaven) og messesett med både manipel, kalkvelum og burs i tillegg til stola og messehakel, og flere andre nødvendige ting. Faktisk kom det fiolette komplette settet jeg brukte denne dagen med ekspresspost fra Canada bare 3-4 dager før.

Som jeg skrev i fjor, ble «messen feiret i et enkelt kapell, og var ikke flott i «vanlig» forstand. Samtidig må jeg si at da jeg overvar/ assisterte ved min første tradisjonelle latinske messe i august i år i samme kapell her i Stavanger – var det faktisk den ytre enkeltheten i feiringa som apellerte til meg. Den indre enkeltheten og inderligheten ved Father Durhams feiring den gangen gjorde større inntrykk på meg enn ytre prakt ville ha gjort.»

Nå feirer jeg offentlig messe i det samme kapellet hver fredag – fortsatt svært så enkelt, men forhåpentligvis verdig, og ekte.

Gaudens gaudebo in Domino, et exsultabit anima mea in Deo meo

Katolsk, Liturgi /

– quia induit me vestimentis salutis: et indumento iustitiae circumdedit me, quasi sponsam ornatam monilibus suis. (Jesaja 61.10)

Jeg jubler av glede i Herren, og min sjel fryder seg i Gud; for han har iført meg frelsens klær og svøpt meg i rettferds kappe, som er brud prydet med sine smykker.

I dagen feirer vi høytiden for Jomfru Marias plettfrie unnfangelse – en dag som dessverre ikke velktlegges mye i det katolske Norge. (Adventssøndagene er for viktige til å røres, så dagen feires aldri på en søndag, og det er få som kommer på de vanlige messene denne ukedagen.)

Inngangsverset er sitert på latin og norske over, og dette er messens resterende bønner og tekster:

Kirkebønn
Gud, ved Jomfru Marias uplettede unnfangelse beredte du en verdig bolig for din Sønn. Med hans frelsende død for øye, bevarte du henne fra all synd. Vi ber deg: Gi at også vi på hennes forbønn blir rene for synd og når frem til deg. Ved vår Herre …

Første lesning 1 Mosebok 3,9-15.20

Da Adam hadde spist av treet, ropte Gud Herren på ham og sa: ”Hvor er du?” Han svarte: ”Jeg hørte deg i haven; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg..” Da sa han: ”Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?” Mannen svarte: ”Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» Da sa Herren Gud til kvinnen: ”Hva er det du har gjort?” Kvinnen svarte: ”Slangen lokket meg, og jeg spiste.» Da sa Herren Gud til slangen: ”Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og muld skal du ete alle dine dager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hugge den i hælen.» Mannen kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever. Slik lyder Herrens ord.

Salme 98 (97) Omkved: Syng en ny sang for Herren, underfulle ting har han gjort. …

Gaudens gaudebo in Domino, et exsultabit anima mea in Deo meoLes mer »

Er man mot dødsstraff, må man også være mot abort – sier Vatikanet i FN

Generelt, Katolsk /

Pave Benedikt sammen med erkebiskop Migliore.

Ved tre anledninger de siste ukene har Vatikanet talt fosterets sak i FN, skriver DagenMagazinet:

– Forut for en debatt om dødsstraff har pavekirken fremholdt at livsretten også må gjelde ufødte barn.
– I forbindelse med en resolusjon om fødselsskader hos kvinner presiserte Vatikanet at teksten ikke kan tolkes som en tilslutning til abort.
– Og i FNs justiskomitè har den katolske kirke gitt klar beskjed om at flere av verdensorganisasjonens organer går utover sitt mandat når de kjemper for fosterdrap.

Før FNs hovedforsamling skal drøfte en midlertidig stans i bruk av dødsstraff, har Vatikanet tilskrevet de andre medlemslandene og hilst velkommen forsøket på å få til en slik stans. Samtidig minner pavekirken om at retten til liv må gjelde «fra unnfangelse til naturlig død», og at det er nødvendig å fremme og støtte en kultur der «livet blir respektert på alle utviklingsstadier».

Som en oppfølging av dette tok Vatikanet seinere opp den påstått tvetydige ordlyden i en FN-resolusjon om store fødselsskader kalt fistula eller fistel. Det er skader som kan oppstå på fødselskanalen når barnets hode er for stort i forhold til morens bekken, eller når det ufødte barnet er blitt liggende feil. Etter en slik fødsel kan kvinnen bli plaget av inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander.

Å forebygge og avhjelpe slik lidelse blir utelukkende vurdert positivt av den katolske kirke. Problemet for Vatikanet viste seg å være at dette er første gang et FN-vedtak om fistula har koblet «reproduktiv helse» til «mødrehelsetjenester». Og siden abortforkjempere i FN har en tradisjon for å tolke positiv omtale av «reproduktive helsetjenester» som et forsvar for svangerskapsavbrudd, ble denne koblingen vanskelig for pavekirken.

— Men fistula-resolusjonen kan ikke tolkes som en tilslutning til abort, presiserte Vatikanet — og fikk støtte fra USA og den karibiske øystaten Saint Lucia.

Målet med disse uttalelsene er å gi føringer til seinere tolkninger av vedtaket. Og nettopp seinere tolkninger av FN-vedtak og -traktater var temaet for Vatikanets innlegg i Hovedforsamlingens sjette komitè, som er arenaen for arbeidet med internasjonal lov og rett.

I denne komiteen krevde Vatikanets utsending, Celestino Migliore, at FNs overvåkingsorganer må «respektere medlemslandenes hensikter og ønsker».

— Vi vil advare mot at organene som overvåker oppfyllelsen av ulike FN-traktater, beveger seg bort fra landenes opprinnelige hensikt med traktatene og utvider sitt mandat utover den makt og myndighet som medlemsstatene har gitt dem, sa Migliore.

Denne kritikken dreier seg i stor grad om abortspørsmålet. For eksempel har FNs menneskerettskomitè og organisasjonens kvinnekomitè også i det siste lagt press på abortrestriktive land for å få dem til å tillate svangerskapsavbrudd. Presset kommer på tross av disse komiteene overvåker etterlevelsen av traktater som ikke sier noe som helst om abort.

— Slike handlinger undergraver troverdigheten til internasjonal lov og rett, og hindrer land fra å slutte seg til konvensjoner, sa Migliore.

“En røst som roper i ødemarken” – av biskop Eusebius

Katolsk /

Dagens Matutin-lesning er tatt fra en kommentar til profeten Jesaja av Eusebius, biskop av Cæsarea. Ca 260‑340, biskop av Cesarea før 315:

En røst som roper i ødemarken

«Røsten til en som roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham.» Her sier profeten klart at de begivenhetene han spår om, ikke vil finne sted i Jerusalem, men i ørkenen. Der skal Herrens herlighet åpenbare seg, og alt som lever, skal få se Guds frelse. Dette ble oppfylt, historisk og ord for ord. da Johannes Døperen forkynte i ødemarken ved Jordan at frelsen ville komme til syne, for det var da også der Guds frelse åpenbarte seg. Ja, der ble Kristi herlighet åpenbart for alle: Da han var blitt døpt, åpnet himlene seg og den Hellige Ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse, og ble over ham, og Faderens røst lød. Den vitnet om Sønnen og sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, lytt til ham.»

Dette ble sagt fordi Gud nå var i ferd med å tre inn i en ødemark som alltid hadde vært utilgjengelig. De hedenske folkeslag var nemlig som en ørken i kunnskapen om Gud, og de var utilgjengelige for Guds rettferdige og hans profeter. Derfor byr røsten å gjøre veien klar for Guds Ord, å rydde vei i veiløst land, slik at vår Gud kan holde sitt inntog når han kommer. «Gjør veien klar for Herren» ‑ det betyr å forkynne Evangeliet, selve den nye trøst som søker å la alle mennesker få kjenne Guds frelse.

«Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud!» Disse ordene nevner i riktig rekkefølge dem som forkynner det glade budskap og Guds komme blant menneskene etter at det først har vært tale om røsten som roper i ørkenen. Det stemmer når de som forkynner det glade budskap og Guds komme blant menneskene, blir nevnt etter at det først har vært tale om røsten som roper i ødemarken. Det stemmer når de som forkynner Evangeliet, omtales straks etter profetien om Johannes Døperen. For hva er dette Sion, om ikke hun som før ble kalt Jerusalem? Også Sion er jo et fjell. Som det heter i Skriften: «Sion‑fjellet, hvor du har din bolig.» Og apostelen sier: «Dere står foran Sions berg». Henspiller ikke dette på apostelflokken, som ble valgt ut av det gamle folk, de som hørte omskjærelsen til. Dette Sion eller Jerusalem er hun som tok imot Guds frelse, og som selv troner på Guds høye fjell, det vil si på hans enbårne Ord. Han byr henne som er steget opp på det høye fjell, å forkynne frelsens glade budskap. Men hvem er det som bringer gledesbudskapet, om ikke de som forkynner Evangeliet? Hva vil det si å forkynne Evangeliet? Det er å bære bud til alle folkeslag, men først til byene i Juda, om Kristi komme til jorden.

Populus Sion, ecce Dominus veniet ad salvandas gentes: et auditam faciet Dominus gloriam vocis suae in laetitiae cordis vestri.

Liturgi /

Sions folk, se Herren kommer med frelse til folkeslagene, og Herren skal la sin herlighets røst runge med fryd i deres hjerter,

Slik lyder inngangsverset på 2. søndag i advent, og her er messens bønner:

KIRKEBØNN
Allmektige og miskunnsrike Gud, la ikke det daglige strev oss i å løpe din Sønn i møte. Gi oss del i din himmelske visdom, så vi kan bli Kristi medarvinger, han som lever og råder…

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ydmykt ber vi at du lar deg forsone ved våre bønner og offergaver, og siden vi ikke har noen egen fortjeneste å støtte oss til, bønnfaller vi om din hjelp. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Reis deg, Jerusalem, stig opp i det høye; se gleden som kommer til deg fra din Gud. Bar 5,5; 4, 36

SLUTNINGSBØNN
Herre, mettet med denne åndelige næring, bønnfaller vi deg at vi som har fått del i dette mysterium, må lære å dømme rett om de jordiske goder og holde fast ved de himmelske. Ved Kristus, vår Herre.

Det er få likhetstrekk i tekster og bønner mellom den gamle og den nye messen, bortsett fra introitus. HER kan man lese alle bønner og tekster i den gamle messen.

Tekstene i den nye messen handler mest om forberedelse til å møte Kristus nå han kommer til jord, men har også om Kristi andre komme (mest i andre lesning). Evangeliet er de aller først vers i Markus-evangeliet, og presenterer døperen som kom for å forberede menneskene til å møte Messias: …

Populus Sion, ecce Dominus veniet ad salvandas gentes: et auditam faciet Dominus gloriam vocis suae in laetitiae cordis vestri.Les mer »

“Vi lengter etter det vi ikke ser” – av den hellige Kyprian

Katolsk, Kirkefedre /

Den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr, har skrevet dagens lesning til Matutin:

Vi lengter etter det vi ikke ser

Vår Herre og Mester har gitt oss et bud til frelse: ”Den som holder ut til enden, han skal bli frelst»; og: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri”.

Mine kjære, hold ut og stå fast! Da skal dere få håpe på sannheten og friheten, og nå frem til selve sannheten og friheten. Vi er kristne nettopp fordi vi tror og håper, men uten tålmod kan vårt håp og vår tro ikke bære frukt. For det er ikke jordisk ære vi trakter etter, men herligheten i det hinsidige, slik apostelen Paulus formaner oss om når han sier: «For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp; har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet». Lengsel og tålmod må til hvis vi fullt ut skal bli det vi har begynt å være, og gripe det vi håper på og tror på, – når Gud engang vil unne oss det.

Et annet sted formaner apostelen de rettferdige som arbeider for at den kapital Gud har gitt dem, skal gi utbytte slik at de kan samle seg skatter i himlenes rike. Han oppfordrer dem til å være tålmodige: ”Så la oss da, så lenge det ennå er tid, gjøre vel mot alle, – men aller mest mot dem som deler vår tro» …. ”Har vi begynt å gjøre det gode, så la oss ikke gå trett; i sin tid skal vi høste.»

Han ber oss innstendig at vi ikke må gå trett av å gjøre det som er rett, at vi ikke må la oss avlede eller overvelde av fristelser, så vi gir opp på halvveien til seier og herlighet. For hvis det som er påbegynt ikke blir gjennomført, vil også det som alt er fullført gå tapt. Hvor apostelen taler om kjærlighet, nevner han den sammen med langmodighet og tålmod. ”Kjærligheten er langmodig,» sier han, ”den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap. Alt kan kjærligheten utholde, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense». Han viser her at kjærligheten kan holde ut urokkelig, fordi den har lært å tåle alt. Og et annet sted sier han: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, og streb etter å befeste enheten i Ånden med fredens bånd». Han viser at verken enhet eller fred kan vare ved hvis ikke brødrene omgås hverandre med overbærenhet og bevarer samholdets bånd med tålmodighetens hjelp.

———–

Fra skriftet ”Om tålmodets velsignelse» av den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr.

Trøst for en “gammel” prest

Generelt /

Leseren som tipset meg om forrige post, vekket også min interesse for et dikt som ble skrevet til samme katolske skoleprest (han er på min alder og han er også gift). En elev hadde skrevet et dikt til ham og bedt ham om å ikke prøve å være ‘cool’.

Av og til føler man en forventning eller et press fra personer i menigheten om å være ‘cool’; sannsynligvis mest fra voksne som mener at slikt liker de unge – og man føler seg litt mislykket når man ikke kan klare det. (Men for meg er det selvsagt for seint å tenke på slike ting. Det eneste gangen jeg var en skikkelig ‘cool’ ungdomsprest, var da jeg var feltprest og tesing-dirigent i Kirkenes – skoleåret 1982-83. Det er lenge siden!) Her er diktet:

A Student’s Plea

No, no, Father, please don’t toss the mike like a DJ when you preach. Please don’t be cool.
Please don’t ride a Harley motorbike when you come to school.

Don’t wear red cowboy boots for Pentecost, and tell dumb jokes to be our pal. Please don’t ‘high five’,
say, “Sweet!” “Awwsome!” “You suck!” “You’re toast!” or teach us how to jive.

Don’t sing along to the latest pop band; you don’t need to be hip and up to date,
or come to our parties with a drink in your hand, trying to relate.

Play it straight. Say the black and do the red. Refrain from politics and rainbow pins.
Pray for all of us, the living and the dead, and listen to our sins.

We want you to keep the faith, you see, but keep it as it was. We want it old.
We want it to be waiting there when we come in from the cold.

We want you to be our Father, not our mate. We want a solid rock; so when we roam,
we know you’ll be there, waiting at the gate, to welcome us home

Ungdommer sier: Presten bør feiren messen vendt mot Gud og bruke sin biretta

Liturgi /

En av bloggens lesere forslo at jeg kunne skrive om dette på bloggen – jeg hadde lest det da det var ferskt, for noen måneder siden, men poster det gjerne nå. Det handler om en katolsk skoleprest som hadde følgende samtale med sine videregående-elever etter en messe:

«Father, why didn’t you celebrate Mass facing East today?»

F: «I’m doing so on two days of the week, and on the other two the usual way. Do you like the Mass when I celebrate facing East?»

«Yes.»

F: «Why?»

«It feels more holy. It’s older right? But you’re not really facing East here.»

F: «There’s something called ‘liturgical East.’ It’s when the priest faces what used to be the East ’cause all the churches were built to face the rising sun, which was a symbol of the resurrection and also because Jesus would return to Jerusalem, which was in the East.»

«Like Muslims facing Mecca.»

F: «Sort of, but I’m not going to start wearing a turban»

«You could wear your biretta more often.»

F: «Shall I?»

«I like Mass when you face East because it feels like you are offering the Mass for us more.»
«I just like stuff that’s more traditional.»
«I think it feels more, well, manly. Do you know what I mean. Is that dumb?»

F: «That’s interesting. No, I don’t think it’s dumb, but I have to think about why it might be true.»

«I think it’s good because I was thinking more about God and not you, and when you elevated the host it was like Jesus floating there. It was more mysterious. It was cool.»

F: «Would you like me to continue saying Mass facing with you to the Lord?»

«Yes please.»

f: «You don’t feel slighted because I have turned my back to you? You sure I haven’t hurt your feelings?»

Laughter all around. «You’re not that good looking anyway Father.»

“Om lengselen etter å se Gud” – av den hellige Anselm

Katolsk, Kirkefedre /


Den hellige Anselm av Canterbury har skrevet dagens Matutin-lesning fra kirkefedrene:

Om lengselen etter å se Gud

Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud!

Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg. Herre, dersom du ikke er her, hvor skal jeg da lete i ditt fravær? Og dersom du er alle steder, hvorfor ser jeg da ikke ditt nærvær? Visselig bor du i et utilgjengelig lys. Men hvor er dette utilgjengelige lys, og hvordan kommer jeg til det? Hvem skal vise meg vel og føre meg inn, så jeg kan se deg i lyset? Hva er det jeg skal se etter, og hvordan skal jeg gjenkjenne ditt åsyn? Jeg har jo aldri sett deg, min Gud; jeg kjenner ikke ditt ansikt. Hva skal jeg gjøre, høyeste Herre, i min utlendighet? Hva skal jeg gjøre. pint som jeg er av kjærlighet til deg, og samtidig så uendelig langt borte fra ditt åsyn? jeg stunder etter å se deg, men ditt åsyn er meg for fjernt. Jeg lenges etter å tre inn til deg, men din bolig er meg utilgjengelig. jeg brenner etter å finne deg, men jeg vet ikke hvor du er. Herre, du er min Gud, du er min Herre, men jeg har aldri sett deg. Du har skapt og gjenskapt meg, du har gitt meg alt jeg har, og likevel vet jeg ennå ikke hvem du er. Ja, jeg er skapt til å se deg, men fremdeles har jeg ikke gjort det jeg er skapt til.

Hvor lenge, Herre, vil du glemme oss? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for oss? Når vil du se til oss og bønnhøre oss? Når vil du opplyse våre øyne og vise oss ditt åsyn? Når vil du komme tilbake til oss?

Se til oss, H lys oss og vis oss deg selv. Gi oss tilbake ditt nærvær, så vi kan få det godt, for ditt fravær glør oss så ondt. Ha miskunn med våre famlende forsøk på å søke deg, for uten deg kan vi intet gjøre. Lær oss å søke deg. Vis deg for meg når jeg søker, for jeg kan ikke søke uten at du lærer meg, og ikke finne uten at du viser deg. Jeg søker deg mens jeg lenges, og lenges etter deg mens jeg søker. I kjærlighet strekker jeg meg mot deg for å kunne elske deg når jeg finner deg.

———-

Fra boken Proslogion av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury. Ca 1033-1109, opprinnelig fra Aosta i Lombardia. Trådte inn i abbediet Bec i Normandie hvor han ble abbed i 1093. Proslogion er forfattet i 1079. Kap. 1; Opera omnia, Ed. Schmitt, Segovia, 1938, 1, 97-100

“Våk da, for han kommer tilbake” – av den hellige Efrem

Kirkefedre, Liturgi /

I dag leser vi til matutin på nytt om Kristi andre komme:

Våk da, for han kommer tilbake.

For at det ikke skulle oppstå spørsmål om tiden for hans komme, sier Kristus: ”Dagen eller timen vet ingen, verken englene eller Sønnen» (jf. Matt 24,36). ”Det tilkommer ikke dere å få vite tid og stund» (jf. Apg 1,7). Han holder dette skjult for oss for at vi skal våke, og slik at hver av oss skal tro at hans komme vil finne sted mens vi selv er i live. Dersom tiden for hans komme var blitt åpenbart, ville hans gjenkomst være forgjeves, og de folk og den tid den ville finne sted i, ville ikke ha lengtet etter den. Han sier at han vil komme, men uten å si nøyaktig når, og derfor tørster alle slektledd og alle tidsepoker etter ham.

Han har gitt til kjenne de tegn som skal følge hans gjenkomst, men vi vet ikke riktig når de skal regnes for fullbyrdet, for på mange forskjellige måter er slike tegn kommet og igjen forsvunnet, ja, de finnes til stadighet, for hans gjenkomst er lik hans første komme. De rettferdige og profetene ønsket å se ham (jf. Matt 13,17), for de trodde at han ville komme til syne i deres levetid. På samme måte håper de troende i dag å kunne ta imot ham mens de selv lever, så meget desto mer som han ikke klart har sagt hva dag han vil komme til syne. Den vesentligste grunn til dette er at ingen skal tro at han er underlagt noe påbud eller tidspunkt, han som er herre over både dagtall og tider. Hvordan skulle det som han selv har fastlagt, være skjult for ham, når han samtidig har beskrevet de tegn som skal følge hans komme? Han fremhever tegnene for at alle folkeslag og alle slektledd fra første stund skulle tro at Kristi gjenkomst vil finne sted i deres egen tid.

Våk da, for når legemet sover, er det naturen som rår over oss, og det vi da gjør, er det ikke vår vilje som bestemmer, men de naturlige impulser. Og når sjelen overveldes av svakhetens og tristhetens tunge søvn, er det fienden som har den i sin makt, og som leder den i strid med dens egen vilje. Kraften hersker over naturen og fienden over sjelen. Derfor er det at vår Herre sier at både sjelen og legemet må våke, slik at ikke legemet synker ned i sløv søvn og sjelen i dorskhet. Så sier Skriften: ”Våkn opp, dere rettferdige» (1 Kor 15,34 Vulg.); og: Jeg våknet opp og er ennå hos deg» (Sal 138,18 Vulg.); og igjen: ”Mist ikke motet» (jf. Ef 3,13). «Derfor mister vi ikke motet i den tjeneste som er blitt oss betrodd» (jf. 2 Kor 4, 1).

————–

Fra kommentaren til Diatessaron av den hellige Efrem fra Nisibis, diakon. Ca 306 373, hymneforfatter og ekseget. Hans omfattende verker er skrevet på gammelsyrisk og for det meste på vers, hovedsakelig i Edessa (nå Urfa i sør-øst Tyrkia) dit han flyttet 1363. – Diatessaron (”ved hjelp av fire») er en evangelieharmoni, satt sammen av Tatian 150 160, og meget brukt i de syrisktalende kirker i de første århundrer. Kap. 18, 15 17; SC 121, 325 328

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Liturgi /


Etter mange år sammen med Franciskus Xavierus-søstrene husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xavier, 3. desember – da feirer søstrene alltid messe kl 11.00 på Marias Minde i Bergen med fin middag etterpå. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret – les gjerne mer om ham her:

I dagens matutin-bønn har vi lest følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.

Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.

I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!» Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.»

“Guds Ord skal komme til oss” – av den hellige Bernhard av Clairvaux

Kirkefedre, Liturgi /

Lesninge fra kirkefedrene på onsdag, første uke i advent: (Men i år faller denne dagen på 3. desember, og vi feirer den hellige Frans Xavier, og leser Matutin-lesningen som hører til den dagen.)

Guds Ord skal komme til oss

Vi vet at Herrens komme skjer på tre måter. Mellom det første og det siste komme finner det sted et tredje slags komme. To ganger kommer han så alle kan se ham, men tredje gang kommer han ikke slik. Ved sitt første komme var han synlig på jorden og levde sammen med menneskene. Den gang så de ham og hatet ham (Joh 15,24), slik han selv sier. Når han kommer for siste gang, «skal alt kjød se frelsen fra vår Gud» (Luk 3,6; Jes 52,10), og «de skal se på ham som de har gjennomboret» (Sak 12, 10; Joh 19,37). Det komme som finner sted mellom det første og det siste, skjer i det skjulte, bare de utvalgte ser ham da i sitt eget indre, og deres sjeler blir frelst. Det første komme skjedde i kjød og i avmakt, det mellomste finner sted i ånd og kraft, det siste i herlighet og velde.

Det mellomste komme er likesom en vel som fører oss fra det første komme til det siste: Første gang kom Kristus for å kjøpe oss fri; siste gang skal han tre synlig frem som vårt liv; ved sitt mellomste komme er han vår hvile og vår trøst.

Tro ikke at det vi her sier om hans mellomste komme er noe vi selv har diktet opp, for hør hva han sier med egne ord: «Den som elsker meg, han tar vare på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham» Joh 14,23). Og et annet sted har jeg lest: «Den som frykter Gud, vil gjøre det gode» (Sir 15,1 Vulg.). Men jeg mener at det sies mer om den som elsker enn som så, nemlig at han vil ta vare på ordet. Og hvor gjør han så det? jo, utvilsomt i hjertet, slik profeten sier: «For at jeg ikke skal synde mot deg, gjemmer jeg ditt ord i mitt hjerte» (Sal 119,11).

Ta vare på Guds ord på denne måten, for «salige er de som tar vare på det» (jf. Luk 11,28). La det så å si trenge inn i din sjels innvoller; la det gjennomsyre dine følelser og din adferd. Spis det som godt er, og din sjel skal fryde seg over fete retter (jf. Jes 55,2). Glem ikke å spise ditt brød (Sal 102,5), slik at ditt hjerte ikke tørker inn, og din sjel skal mettes som av utsøkte retter (jf. Sal 63,6).

Hvis du slik tar vare på Guds ord, vil det uten tvil ta vare på deg. Da kommer Sønnen til deg, sammen med Faderen; da kommer den store profet (jf. Luk 7,16), han som skal gjenreise Jerusalem og gjøre alle ting nye (jf. Åp 21,5). Alt dette virker det mellomste komme, slik at «likesom vi har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde» (1 Kor 15,49). Likesom den gamle Adam bredte seg gjennom hele mennesket og tok alt i besittelse, slik skal nå Kristus eie hele mennesket, han som skapte hele mennesket, forløste hele mennesket, han som også skal herliggjøre det hele menneske.

—-

Fra en adventspreken av den hellige Bernhard, abbed av Clairvaux, 1090‑1153.

“Den vidunderlige byttehandel” – av den hellige Gregor fra Nazianz

Kirkefedre, Liturgi /

På tirsdag første uke i advent har Matutin følgende lesning fra kirkefedrene:

Den vidunderlige byttehandel

Den sterke hjelp som kom, det var Guds eget Ord, han som er fra evighet, usynlig, grenseløs, ulegemlig, opphav av opphavet, lys av lys, livets og udødelighetens kilde, tro kopi av urbildet, det urokkelige segl, det uforanderlige bilde, Faderens mål og mening. Han kommer til det som er hans eget bilde, ifører seg kjød for kjøds skyld, forenes med fornuft og sjel for min sjels skyld og renser derved likt med likt. I alle ting blir han menneske, dog ikke i synd.

Han ble unnfanget av jomfruen som Ånden på forhånd hadde renset på kropp og sjel, for det å føde må holdes i ære, men enda mer det å være jomfruelig. Han stod frem som Gud iført kjød, og forente to motsetninger, kjød og Ånd. Ånden var den som guddommeliggjorde, kjødet ble guddommeliggjort.

For en ny og uhørt krysning! Å underlige sammenblanding! Han som er, blir til; den uskapte blir skapt; han som ikke begrenses av noe, begrenses av fornuft og sjel som går imellom guddommeligheten og det dorske kjød.

Han som gjør rik, griper til tiggerstaven; han tigger til seg mitt kjød, slik at jeg kan bli rik på hans guddom. Han som er guddommens fylde, gjør seg til intet; han tilintetgjør for en stund sin egen herlighet, slik at jeg kan få del i hans guddoms fylde.

Hvilken rikdom på godhet! Hvilket mysterium for min skyld! Jeg fikk del i Guds bilde, men tok ikke vare på det. Han tar del i mitt kjød, både for å redde bildet og å gjøre kjødet udødelig. For annen gang stifter han samfunn med oss, og denne annen gang er meget vidunderligere enn den første.

Det var nødvendig at mennesket skulle bli gjort hellig ved at Gud ble menneske. …

“Den vidunderlige byttehandel” – av den hellige Gregor fra NazianzLes mer »

Skroll til toppen