For at det ikke skulle oppstå spørsmål om tiden for hans komme, sier Kristus: ”Dagen eller timen vet ingen, verken englene eller Sønnen» (jf. Matt 24,36). ”Det tilkommer ikke dere å få vite tid og stund» (jf. Apg 1,7). Han holder dette skjult for oss for at vi skal våke, og slik at hver av oss skal tro at hans komme vil finne sted mens vi selv er i live. Dersom tiden for hans komme var blitt åpenbart, ville hans gjenkomst være forgjeves, og de folk og den tid den ville finne sted i, ville ikke ha lengtet etter den. Han sier at han vil komme, men uten å si nøyaktig når, og derfor tørster alle slektledd og alle tidsepoker etter ham.

Han har gitt til kjenne de tegn som skal følge hans gjenkomst, men vi vet ikke riktig når de skal regnes for fullbyrdet, for på mange forskjellige måter er slike tegn kommet og igjen forsvunnet, ja, de finnes til stadighet, for hans gjenkomst er lik hans første komme. De rettferdige og profetene ønsket å se ham (jf. Matt 13,17), for de trodde at han ville komme til syne i deres levetid. På samme måte håper de troende i dag å kunne ta imot ham mens de selv lever, så meget desto mer som han ikke klart har sagt hva dag han vil komme til syne. Den vesentligste grunn til dette er at ingen skal tro at han er underlagt noe påbud eller tidspunkt, han som er herre over både dagtall og tider. Hvordan skulle det som han selv har fastlagt, være skjult for ham, når han samtidig har beskrevet de tegn som skal følge hans komme? Han fremhever tegnene for at alle folkeslag og alle slektledd fra første stund skulle tro at Kristi gjenkomst vil finne sted i deres egen tid.

Vi vet at Herrens komme skjer på tre måter. Mellom det første og det siste komme finner det sted et tredje slags komme. To ganger kommer han så alle kan se ham, men tredje gang kommer han ikke slik. Ved sitt første komme var han synlig på jorden og levde sammen med menneskene. Den gang så de ham og hatet ham (Joh 15,24), slik han selv sier. Når han kommer for siste gang, «skal alt kjød se frelsen fra vår Gud» (Luk 3,6; Jes 52,10), og «de skal se på ham som de har gjennomboret» (Sak 12, 10; Joh 19,37). Det komme som finner sted mellom det første og det siste, skjer i det skjulte, bare de utvalgte ser ham da i sitt eget indre, og deres sjeler blir frelst. Det første komme skjedde i kjød og i avmakt, det mellomste finner sted i ånd og kraft, det siste i herlighet og velde.

Det mellomste komme er likesom en vel som fører oss fra det første komme til det siste: Første gang kom Kristus for å kjøpe oss fri; siste gang skal han tre synlig frem som vårt liv; ved sitt mellomste komme er han vår hvile og vår trøst.

Tro ikke at det vi her sier om hans mellomste komme er noe vi selv har diktet opp, for hør hva han sier med egne ord: «Den som elsker meg, han tar vare på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham» Joh 14,23). Og et annet sted har jeg lest: «Den som frykter Gud, vil gjøre det gode» (Sir 15,1 Vulg.). Men jeg mener at det sies mer om den som elsker enn som så, nemlig at han vil ta vare på ordet. Og hvor gjør han så det? jo, utvilsomt i hjertet, slik profeten sier: «For at jeg ikke skal synde mot deg, gjemmer jeg ditt ord i mitt hjerte» (Sal 119,11).

Ta vare på Guds ord på denne måten, for «salige er de som tar vare på det» (jf. Luk 11,28). La det så å si trenge inn i din sjels innvoller; la det gjennomsyre dine følelser og din adferd. Spis det som godt er, og din sjel skal fryde seg over fete retter (jf. Jes 55,2). Glem ikke å spise ditt brød (Sal 102,5), slik at ditt hjerte ikke tørker inn, og din sjel skal mettes som av utsøkte retter (jf. Sal 63,6).

Han ble unnfanget av jomfruen som Ånden på forhånd hadde renset på kropp og sjel, for det å føde må holdes i ære, men enda mer det å være jomfruelig. Han stod frem som Gud iført kjød, og forente to motsetninger, kjød og Ånd. Ånden var den som guddommeliggjorde, kjødet ble guddommeliggjort.

For en ny og uhørt krysning! Å underlige sammenblanding! Han som er, blir til; den uskapte blir skapt; han som ikke begrenses av noe, begrenses av fornuft og sjel som går imellom guddommeligheten og det dorske kjød.

Han som gjør rik, griper til tiggerstaven; han tigger til seg mitt kjød, slik at jeg kan bli rik på hans guddom. Han som er guddommens fylde, gjør seg til intet; han tilintetgjør for en stund sin egen herlighet, slik at jeg kan få del i hans guddoms fylde.

Hvilken rikdom på godhet! Hvilket mysterium for min skyld! Jeg fikk del i Guds bilde, men tok ikke vare på det. Han tar del i mitt kjød, både for å redde bildet og å gjøre kjødet udødelig. For annen gang stifter han samfunn med oss, og denne annen gang er meget vidunderligere enn den første.

Høytelskede! Se, nå er den tid som feires med så stor høytidelighet, og som den Hellige Ånd kaller den rette tid (jf. 2 Kor 6,2), frelsens, fredens og forsoningens dag. Dette er den tid som profeter og patriarker i gammel tid så brennende lengtet etter og håpet på. På samme måte som den rettferdige Simeon ble fylt av glede da han endelig så den komme, og slik som Kirken alltid høytidelig har feiret den siden, slik må også vi tilbringe denne tiden ved med fromt sinn alltid å lovprise og takke den evige Fader for den barmhjertighet han har vist oss i dette mysterium.

For det var jo ved sin enbårne Sønns komme at han av uendelig kjærlighet til oss syndere sendte ham som skulle fri oss ut fra djevelens tyranni og velde, innby oss til himmelen, føre oss inn i dens innerste saler, vise oss sannheten selv, befeste oss i et rett levnet, så i oss dydenes såkorn, gjøre oss rike ved sin nådes skatt, og til sist gjøre oss til sine barn og arvinger til det evige liv.

Når Kirken hvert år minnes dette mysterium, beveges vi til alltid å komme i hu den store kjærlighet som er blitt vist oss. Likeledes lærer vi at Kristi komme ikke bare gagnet dem som levde på Frelserens egen tid, men at hans kraft fremdeles gis til oss alle dersom vi er villige til, ved den hellige tro og sakramentenes hjelp, å ta imot den nåde han gjorde oss fortjent til, og rette vårt levnet etter den, i lydighet mot ham.