Denne forkortede utgaven av mitt tidligere innlegg om misforståelsen rundt Kirkens syn på glutenfrie hostier stod på trykk i Vårt Lands papirutgave 12/7. Men det irriterte meg at de hadde beskåret en setning i andre avsnitt – «Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere» – og dermed gjort teksten nokså uforståelig. Her er det jeg skrev:

Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i katolsk eukaristi/ nattverd.

Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som i 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå, ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Inntil nylig var det noen ordenssamfunn som tok seg av å bake brød og lage vin til feiringen av Eukaristien. I dag selges imidlertid også disse nattverdbrød og -vin i supermarkeder og andre butikker, og til og med over internett. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken og i Kirkeretten.

Her er sitat fra Innledning til messeboken; der den norske utgaven ble utgitt i 1982:

282. I pakt med hele Kirkens tradisjon må brødet som brukes til Eukaristien, være av hvete; videre må det ifølge den latinske tradisjon være usyret. …

284. Vinen som brukes til Eukaristifeiringen, må være av vintreets frukt (jfr. Luk 22,18). Og den må være ekte og uforfalsket, hvilket vil si uten iblanding av andre stoffer.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1994), og i 2003 skriver de det som siteres i sist ukes brev fra sakramentskongregasjonen:

Troskongregasjonen har i mange år studert hvordan man skal løse de vanskelighetene som noen av de troende møter når de skal motta den hellige kommunion, når de av ulike alvorlige grunner ikke klarer å konsumere vanlig brød eller vin. …

A1. Hostier som er helt glutenfrie er ugyldig materie for feiringen av eukaristien.

A2. Lavgluten hostier (delvis glutenfri) er gyldig materie, forutsatt at de inneholder tilstrekkelig mengde gluten for å oppnå brødets konsistens uten tilsetning av fremmede elementer og uten bruk av prosedyrer som ville forandre brødets natur. …

B1. En lek person som er rammet av cøliaki, og som ikke er i stand til å motta kommunion under brødets skikkelse, inkludert lavgluten-hostier, kan motta kommunion under kun vinens skikkelse. …..

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen skrev en om dette i mars 2014. Der går det frem at disse nye oblatene ser ut til å inneholde bare «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når Eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende om de gjeldende reglene.

Det har blitt kjent over hele verden de siste dagene at den australske kardinalen, George Pell, er blitt anklaget for seksuelt misbruk (av ..? jeg vet ikke riktig hvem disse personene er, det blir nok kjent når rettsaken starter i midten av juli). Selv er jeg ganske usikker på om kardinal Pell virkelig har gjort noe galt, og har et åpent sinn så langt.

Noen mener ganske sikkert at dette er en svertekampanje mot ham, bl.a. Mercatornet skriver i dag:

… The national broadcaster, the ABC, and the flagship newspapers of the Fairfax press, the Sydney Morning Herald and The Age, have highlighted every rumour, no matter how implausible, and never wasted an opportunity to blacken Pell’s name.

To anyone who knows anything about Pell, the allegations are highly implausible. One of the first things that Pell did as Archbishop of Melbourne was to set up protocols for dealing with sex abuse. They were the first in the world. How likely is it that he would be an abuser himself? In 2001, Pell was transferred to Sydney as Archbishop. A few months later he was accused of abuse. He stepped down while his own protocols were applied to him. The case was not proven.

Pope Francis describes Pell as an honest and energetic man, and the Archbishop of Sydney, Anthony Fisher, has insisted strongly that he is “a man of integrity in his dealings with others, a man of faith and high ideals, a thoroughly decent man”. Despite the media’s campaign, many Australians regard the allegations as preposterous. Amongst his supporters there is no shame-faced sotto-voce mumbling that «he might have gone too far and after all these years he had it coming.»

George Pell’s problem is his strength of character. He was born two generations before Mark Zuckerberg, but the motto of Facebook, «move fast and break things», expresses something of his style. Even physically, at 6-foot-3-inches, he is an imposing figure. He is a blunt speaker, a tough and practical manager, a theological conservative, a supporter of the Pope, and an outspoken critic of contemporary social mores. He was the plumber of the Australian Catholic Church, the man who fearlessly waded into the sewer of its sex abuse scandal and cleared the blocked drains.

So Pell has no shortage of enemies. When Australia had a referendum on changing the head of state from the Queen of England, he was a leading supporter of Australia becoming a Republic. That was divisive. He opposes homosexual activism, which is divisive. He strongly opposes same-sex marriage, which is bitterly divisive.

He supported John Paul II to the hilt and amongst his clergy that was divisive. He set up his own sex-abuse protocol and amongst the Australian bishops that was divisive. He shook up the Melbourne seminary and that was divisive. In his role in the Vatican, he has worked hard to set finances right and root out corruption and that was divisive. …

Catholic Herald skriver også om dette, under overskriften: «Justice must be done in the Pell case – so please, stop the speculation.» De skriver også:

It is almost impossible to know what to think of the decision to charge Cardinal Pell. Victoria Police, who are bringing the charges, have not specified the number or nature of the accusations. It is not known who the accusers are, or when the alleged incidents are meant to have taken place. Consequently, snap reactions which jump to a conclusion of guilt, of the kind sadly experienced by many clerics and secular public figures, are beyond premature. As Victoria Police noted in their public announcement of the charges, they are as yet completely untested in any court.

Cardinal Pell made a statement to the press this morning in which he categorically denied any truth to any allegations of sexual abuse made against him. He also observed that the announcement has come at the end of years of investigation into him personally, and an ongoing series of “leaks and relentless character assassination” against him. Anyone familiar with the Australian press’s coverage of Cardinal Pell would find it difficult to dispute these observations. The level of speculation, commentary and prejudgment which descends upon any public figure linked to accusations of this kind can be overwhelming and can have an immediate impact upon integrity of the judicial process, civil or canonical. …

Jeg har skrevet følgende leserbrev til Vårt land, som blir trykket i mandagsavisen:

Vårt Land trykket sist fredag et innlegg av Finn-Erik Vinje, professor emeritus i moderne nordiske språk (altså ikke i teologi eller religionshistorie), som er nokså skuffende lesning. Skuffende både fordi han ikke har gjort noen innsats for å forstå hvorfor katolske (og ortodokse) kristne verdsetter de avdøde kristne som regnes som helgener, og fordi hans innlegg er useriøst og fullt av upassende uttrykk som å «gjøre knefall for den autoritære, reaksjonære og forstokkede katolske kirke» og «besynderlige utslag av teologisk nonsens».

Når det gjelder synet på helgener virker det som Vinje ikke har forstått grunnleggende teologiske oppfatninger som deles av alle kristne, nemlig at liver her på jorden ikke er alt, for alle mennesker skal også leve videre etter at jordelivet er slutt. Det neste spørsmålet er så om vi kan vite noe om de avdødes tilstand, og om vi kan ha kontakt med dem på noen som helst måte.

Den katolske kirke lærer her at når mennesker dør, frigjøres deres sjel, mens deres kropp blir værende på jorden for å vente på dommens dag. For de fleste mennesker sier Kirken ikke noe om sjelen da går til himmelen, går fortapt eller venter på renselse i skjærsilden (før de kan komme frem for Guds åsyn i himmelen). Slik ting er i Guds hender, og Kirken vet ikke noe om den enkeltes skjebne.

For noen få mennesker uttaler likevel Kirken seg om at disse er kommet frem for Guds trone i himmelen og der bl.a. kan be for oss, disse menneskene kalles helgener. De første helgener var martyrene, den aller første var Johannes døperen, deretter Stefanus og flere andre som nevnes i Det nye testamente. De første århundrer fikk Kirken mange martyrer, og flere av disse ble regnet som helgener. Gradvis ble også noen døde som ikke var martyrer regnet som helgener pga sitt gode liv og sterke tro, jomfrua Maria var og er selvsagt den viktigste av disse.

Etter ca 1000 år – litt etter at Olav Haraldsson var blitt helligkåret av den lokale biskopen – ble det bestemt av bare paven kunne erklære mennesker som helgener, slik at en grundig og enhetlig undersøkelse av de aktuelle personenes liv kunne gjennomføres før de kunne saligkåres og senere helligkåres.

Det er bl.a. denne prosessen Vinje gjør narr av i sitt innlegg, men han forstår ikke riktig hvordan den foregår. Det er nemlig ikke stor forskjell på saligkåring og helligkåring, ikke annet enn at den første er lokal (for bispedømmet der den saligkårede bodde) og den andre er universell, for hele verden. Før både salig- og helligkåring kreves det et bekreftet mirakel, dvs at noen er blitt helbredet ved forbønn til den aktuelle personen.

I Vinjes innlegg, kalt «Teologisk nonsens», uttrykkes også forakt (jeg tror det er riktig å bruke et så sterkt ord) for Mariaåpenbaringen i Fatima i Portugal for akkurat 100 år siden, og lite respekt for flere andre uttrykk for katolsk tro. Jeg syns ikke innlegget er verdig en svært kjent professor emeritus.

Litt etter at jeg sendte dette, la jeg til et lite tillegg (til debatten om innlegget på Verdidebatt):

I dette innlegget tok jeg i stor grad utgangspunkt i vanlig norsk (kristen) forståelse av livet og døden. Men etter at jeg skrev det til Vårt Lands papirutgave for et par dager siden, har jeg tenkt at jeg nok burde startet med spørsmålet om Gud fins, og om under noen gang kan skje, for det er vel mest sannsynlig at Vinje ikke tror på det heller.