Som vanlig tar vi en kjøretur til Jæren om sommeren, for å besøke min mor (på 92 år) og to søsken som bor der. Bilde under viser Orre gamle kirke (fra 1250) – jeg kommer fra Time (litt inn i landet), men av og til kjører vi helt ned til sjøen.
I løpet av juni måned flytta vi til en ny leilighet i Oslo – 1,5 km fra der vi bodde i 14 år. Det var veldig mye arbeid, men vi er glad for å ha fått bedre plass og kommet oss litt ut av sentrum.
Det første bildet under viser de to nye blokkene en måneds tid før vi flytta inn – vi bor nesten øverst til venstre i høyblokka (10. etasje).
Neste bildet viser utsikten mot vest fra balkongen vår (etter at vi flytta inn).
Jeg vikarierer i Arendal denne pinsehelga, og på vei ned fra E-18 (der ekspressbussen stoppa) gikk jeg forbi vårt tidligere (fra 1988-94) hus i Arendal. Bak epletreet til høyre ser man garasjen (med kjeller under) som jeg bygde i 1989, og jeg la nytt tak og bygde ny kvist på huset i 1991-92. Dette ser ut som det gjorde da vi forlot Arendal (og reiste til Bergen) i slutten av 1994 – fargene er forandret litt og huset og vinduene kan trenge noen strøk maling.
De to siste ukene av april var vi på tur til Athen og Peloponnes. Først var vi tre dager i Athen og brukte en hel dag for å se det nye Akropolis-museet. Deretter reist vi (med leiebil) til Korint, Nafplio, Mykene, Sparta, Kalamata, Messene (og flere steder), og så videre til vestkysten av Peloponnes. Første bilde er fra Korota på vestkysten der vi bodde på et strandhotell, deretter spiste vi 24. april lunsj ved Lepanto (rett øst for den nye brua fra Patra til fastlandet, les om slaget her), og siste stopp og bilde er fra Delfi.
Det var en flott tur.
Den nordiske bispekonferansen kom nylig med et hyrdebrev om menneskelig seksualitet, der de bl.a. skriver:
Paktstegnet, regnbuen, er i vår tid blitt merket for en kulturell og politisk bevegelse. Vi anerkjenner alt det som er edelt i bevegelsens målsetning. I den grad målsetningen taler om hvert menneskes verdighet, om lengselen etter å bli sett, deler vi den. Kirken fordømmer all urettferdig diskriminering, også på grunnlag av kjønn og legning. Men vi erklærer oss uenige når bevegelsen fremmer et syn på menneskets natur som abstraherer personlighetens inkarnerte integritet, som om fysisk kjønn var tilfeldig. Og vi protesterer når slike vyer pålegges barn som om de var, ikke vågale hypoteser, men vedtatt sannhet lagt på mindreåriges skuldre som en byrde av selv-bestemmelse de ikke har kraft til å bære. Det er snodig: Vårt kropps-fikserte samfunn tar egentlig svært lett på kroppen. Det ser ikke kroppen som identitetsbærende. Det antar at eneste identitet som virkelig teller, er subjektiv selvoppfatning. Vi konstruerer helst oss selv i vårt eget bilde.
Det er interessant å merke seg at dette brevet også blir lest utenfor Norden; den kjente Vatikan-journalisten Sandro Magister den klare uttalelsen fra Norden, der andre kirkelige stemmer er svært så uklare, og han skriver i en artikkel kalt A Must-Read Letter From the Bishops of Scandinavia bl.a.:
The fact is that this confused noise of battle is drowning out the true and profound anthropological and biblical reasons in support of the Christian vision of sexuality. To the point that those who try to explain these reasons with competence and composure seem to be saying something unheard of, extraordinary, finally new and revelatory, whether one agree with it or not.
This is a bit of the feeling one gets in reading the “Pastoral Letter on Human Sexuality” that the bishops of Scandinavia circulated among their faithful today, on this fifth Sunday of Lent.
The letter starts from the biblical rainbow after the flood, but disagrees with the symbology that “gender” ideology draws from it. The sexually distinguished body, it says, even the resurrected body, is such a strong sign of human identity that it cannot be reduced to a variable subjective construction. If there is a need to take a path marked by contradictions and wounds, including a temporary “exile” from the sacraments, this is what should be done, the important thing being to know the destination. The Church’s mission is to mark this out it and provide companionship on the journey to reach it. Even a purely secular discourse on sexuality can and must be enriched, to the benefit of all.
This unusual pastoral letter was signed by the bishops of Scandinavia, that is, of Sweden, Norway, Denmark, Iceland, Finland, including a cardinal. They are at the head of Catholic communities scanty in their numbers. But the high quality of their contributions has been an element of surprise, for example at the recent meeting in Prague that brought together delegations of all the episcopates of Europe.
Jeg leste ferdig denne boka i starten av januar og syntes den var veldig interessant og lærerik. Den handler om Danmark-Norge på slutten av 1700-tallet, og handler selvsagt en del om Hans Nielsen Hauge, men faktisk ikke veldig mye. Veldig kortfattet kan jeg si at det var interessant og nytt for meg at Hauge selv ikke var involvert flere steder denne vekkelsen fikk fotfeste (f.eks. i Numedalen).
NRK skriver om boka bl.a.:
Det er landet vårt i to århundrer som skal fanges inn her – både det dansk-norske samfunnet Hauge ble født inn i, og det svenske-norske han døde i.
I disse årene ble landet styrt fra København og senere Stockholm. Bergen var landets viktigste by. Vi var mye mer internasjonale enn de fleste av oss har fått med oss, og de religiøse undergrunnsbevegelsene florerte.
Vi var rett og slett et folk som var vanskelig å styre. Dersom makthaverne gikk for hardt til verks på en måte som blant folk flest ble oppfattet som urimelig, gikk folkesnakket.
Og kom det en karismatisk ung mann til gards med snakketøyet i orden, var vi fullt ut i stand til å samle oss i oksygenfattige rom og la oss rive med.
«Haugianerne» er en snedig fortalt historie og en intellektuell kraftprestasjon, som kan bidra til at vi forstår oss selv litt bedre.
Og her kan man se et intervju med forfatteren, Trygve Riiser Gundersen:
Kardinal Ratzinger / pave Benedikt var i hele mitt liv som katolikk min favoritt. Da jeg ble opptatt i Den katolske kirke i 1994 ledet han Troskongregasjonen og sammen med pave Johannes Paul ledet han slik Kirken i mange år på en ypperlig måte. Da han så selv ble pave i 2005 var jeg svært fornøyd, men etter han gikk av for nesten 10 år siden, har jeg opplevd situasjonen som mindre ideell. Da han så døde på nyttårsaften var det trist, men selvsagt ingen overraskelse, siden han jo var over 95 år gammel. Det var vemodig å se på begravelsen i dag.
EWTN Norge presenterte et interessant intervju med pave Benedikts medarbeider gjennom mange år, erkebiskop Gänswein. Her er noen utdrag fra intervjuet:
– Hvordan opplevde du de siste ukene og månedene av pave emeritus Benedikt XVIs liv?
I motsetning til hva han selv hadde trodd, så ble han jo meget gammel. Han var overbevist om at han, etter at han abdiserte, bare skulle få ett års tid på seg av Vår Herre. Han var vel selv den som ble mest overrasket over at det ble ganske mange år.
Mot slutten var han fysisk meget svak, gebrekkelig, men gudskjelov fikk han beholde sitt klare hode. Det smertefulle for ham var å erkjenne at stemmen ble stadig svakere. Hele livet hadde stemmen vært hans verktøy, og så mistet han det gradvis. Men han forble klar, og han var fattet og samlet.
– Du har tilbragt mange år ved hans side. Hva ser du på som de viktigste øyeblikkene?
… Det som alltid imponerte meg, ja, og overrasket meg, var hans godhet; hvor fredfull og avbalansert han var, også i veldig krevende og utmattende situasjoner – og noen ganger også veldig triste situasjoner, menneskelig sett.
Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han, som om ordene ble fattige. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham. …
– Når vi ser tilbake på hans pontifikat, hva var hans største utfordringer?
Det var klar helt fra begynnelsen av hans pontifikat at den største utfordringen var det han kalte «relativisme». Den katolske tro og Den katolske kirke er overbevist om at i Jesus Kristus kom sannheten til verden og ble menneske: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet.»
Relativismen sier: «Den sannheten du forkynner er intolerant. Dere tolererer ikke andre overbevisninger, annet enn innen kristendommen når det gjelder økumenikk, dere tolerer ikke andre religioner, dere ser ned på dem.» Det stemmer selvsagt ikke. Toleranse betyr at jeg tar alle seriøst i deres tro og overbevisninger, og aksepterer dem. Men det betyr ikke at jeg simpelthen nedvurderer min egen tro: troen jeg er overbevist om, troen jeg har mottatt for å gi videre. …
– Santo subito -helgen med en gang?
Det budskapet sto å lese under Johannes Paul IIs begravelse på Petersplassen. Jeg husker det godt: det var mange tegn og store plakater med «Santo subito». Jeg tror det går i den retningen.
Vi har gjort som flere år tidligere; å reise til varmere strøk når det er aller mørkest og kaldest i Norge. Denne gangen er vi bortreist fra 14/12 til 14/1-23. Det første bildet under viser først naboøya Tenerife litt før landing på Gran Canaria.
Solnedgangen fra et utkikkspunkt ved Puerto Rico
Min 67-årsdag ved Amadores-stranda
Også her nede følger vi med på værmeldingene, for været kan enten være veldig fint eller nokså fint. Bildet under viser været de siste dagene før jul, og 24/12 og 25/12 var det like perfekt. Etter det har vi hatt et par dager med dårligere vær; verst var 27/12 med skyer, veldig kraftig vind, calima (sandstøv) og til og med litt regn. 28/12 hadde også kraftig vind, men de neste to ukene her nede skal det visst bli flott.
I høst har jeg vært mye på farten om søndagene; ikke en eneste gang har jeg feiret søndagsmesse i Oslo. Fra midten av august har jeg vært hele 12 ganger i Sandefjord og 3 ganger på Kongsvinger – og dessuten en søndag på Pastoralrådsmøte på Mariaholm og en feriesøndag. Til Sandefjord har jeg for det meste reist med tog (siden det er litt kjedelig å kjøre samme strekning så mange ganger) og det har vært fint å bli kjent med en del mennesker der, i St Johannes døperen menighet – men ganske utfordrende å ha ansvar for undervisningen til både førstekommunion og konfirmasjon.
OPPDATERING:
Også de to første søndagene i desember har jeg vært på farten; søndag 4/12 til Arendal (der jeg ble avbildet av Jan-Erik Løken) og 11/12 til Bærum (St Elisabet menighet).
Jeg skrev nylige en tekstbetraktning med tittel «Kjøtt og blod» som ble trykt i Nr. 3/22 av St Olav magasin. Her er teksten.
Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å spise?» Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjøtt er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Joh 6,52-56)
Som prest har jeg mange ganger vært på syke- eller hjemmekommunion, for det er jo en hel del katolikker som ikke kan komme til kirke, enten de er på sykehus/-hjem eller bor hjemme. Da kan de selv eller pårørende kontakten menigheten eller en prest og slik kunne motta den hellige kommunion selv om de ikke kan komme seg til kirken. En prest eller en diakon kan komme, men også andre i menigheten som har blitt utnevnt av biskopen til en slik tjeneste. Noen familier ber regelmessig om slike besøk, men ikke så veldig mange, så her kan katolikker gjerne bli mer frimodige.
Ritualet for sykekommunion er nokså enkelt; først åpner man med nådehilsen og syndsbekjennelse, så leses én eller flere bibeltekster, deretter åpnes pyxen med det hellige sakrament, Fadervår bes og så gir presten den syke den hellige kommunion, og ritualet avsluttes med bønn og en velsignelse. Ritualet står i sin helhet i Katolsk bønnebok fra 1990.
Jeg nevner dette her fordi den første, lengste og viktigste teksten som leses under sykekommunionen er den jeg siterte her øverst. Her sies det veldig tydelig at når vi i kommunionen spiser Jesu kjøtt og drikker hans blod, blir Jesus i oss og vi i ham. Johannes beskriver ikke den første nattverdhandlingen i sitt evangelium, men i sitt kapittel 6 beskrives betydningen av eukaristien/kommunionen svært så grundig. Kapittelet begynner med et brødunder, deretter insisterer Jesus (som vi ser over) at dersom vi ikke spiser hans kjøtt og drikker hans blod, kan vi ikke ha del i ham. Diskusjonen rundt dette tas opp i flere runder utover kapittelet, og til slutt ender det med at mange disipler blir støtt over dette anstøtelige og forlater Jesus. Apostlene derimot (og forhåpentligvis ligner vi dem) vil fortsatt følge Jesus, og Peter sier: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (v 68-69)
Jeg tar frem denne teksten også fordi jeg har «korrigert» Bibel 2011 i sitatet øverst; jeg har fem ganger byttet ut ordet «kropp» med «kjøtt», noe Bibelselskapet skal gjøre i sin aller nyeste oversettelse, Bibel 2024. På gresk bruker Johannes ordet «σάρξ» som utvilsomt betyr kjøtt, og på engelsk, spansk, tysk, dansk og svensk brukes ordene flesh, carne, Fleisch, kød, kött. På norsk brukte 1930-oversettelsen «kjød», men da dette ordet ble for gammeldags på 60- og 70-tallet syntes man vel at «kjøtt» var for kraftig, og den katolske Gunnes-oversettelsen fra 1968 og Bibelselskapets 1978-oversettelse brukte «legeme», og Bibel 2011 bruker altså «kropp». Legeme/kropp er for øvrig korrekt oversettelse av det greske ordet «σῶμα», som de andre evangeliene og også Paulus bruker når nattverden beskrives.
Det er altså Johannes som bruker det aller sterkeste ordet, «kjøtt», når han omtaler det vi mottar i den hellige kommunion, og jeg er glad for at dette skal komme klart frem neste norske bibeloversettelse.
Vi var på høstferie til Spania fra 4. til 14. oktober; fløy til og fra Malaga og bodde der de siste 3 nettene, men først bodde vi 7 dager i Cádiz (en av Spanias eldste byer) – et sted vi sterkt vil anbefale. Øverst ser man hotellet vårt, Hotel Playa Victoria Cádiz, der vi hadde utsikt over stranda, sol fra kl 12 til 20, og der vi hørte bølgene slå inn over sanden dag og natt.
Der er litt tungvint å komme dit; litt over 4 timer med buss fra Malaga (fra Sevilla er det bare litt over 1 time med tog), men det var flott å se utover Atlanterhavet (neste stopp i sør-vestlig retning er Brasil), det var ikke veldig mange turister der (bortsett fra i sentrum av Cádiz, der det bl.a. lå flere cruiseskip), og ei lang og flott strand foran hotellet. På bildet under ser man hele byen – og også stranda der vi bodde litt nord for midten.
I august/september hørte jeg gjennom to lange lydbøker (til sammen litt over 40 timer) der Peter Seewald fortalt om Joseph Ratzinger / Pave Benedikts liv fra fødsel til i dag. Boka kom på tysk for et par år siden og ble vel et år senere utgitt på engelsk i to bind, og jeg kjøpte lydbokutgaven fra Audible. Bøkene var veldig gode og personlig syntes jeg første bind var mest interessant, siden det der var mye nytt stoff for meg (jeg har jo fulgt nøye med på hva Ratzinger/Benedikt har gjort etter 1995). Slik presenterer Audible bøkene:
Benedict XVI: A Life, Volume 1
Volume One: Youth in Nazi Germany to the Second Vatican Council, 1927–1965
Benedict XVI: A Life offers insight into the young life and rise through the Church’s ranks of a man who would become a hero and a lightning rod for Catholics the world over. Based on countless hours of interviews in Rome with Benedict himself, this much-anticipated two-volume biography is the definitive record of the life of Joseph Ratzinger and the legacy of Pope Benedict XVI.
This first volume follows the early life of the future pope, from his days growing up in Germany and his conscription into the Hitler Youth during World War II to his career as an academic theologian and eventual Archbishop of Munich. The second volume, set to be published in 2021, will cover his move to Rome under Pope John Paul II, his ascension to the papacy, and his controversial retirement and news-making statements under his successor, Pope Francis I.
This necessary companion to Benedict’s own memoir, Last Testament, is the fullest account to date of the life of a radical Catholic leader who has continued to make news while cloistered in retirement in the Vatican gardens.
Benedict XVI: A Life, Volume 2
Volume Two: Professor and Prefect to Pope and Pope Emeritus, 1966 – The Present
Emeritus Pope Benedict commands both adulation and unremitting criticism. In this second volume of Peter Seewald’s authoritative biography, the story runs from the Second Vatican Council (1965-68) that shaped Cardinal Joseph Ratzinger’s conservative ideas about the role of the Catholic Church, through his short, scandal-ridden papacy and unprecedented resignation. Volume two introduces listeners to the Pope Emeritus living in the Vatican Gardens, contemplating the future of the church and his controversial legacy within it.
We see how Benedict was influenced by the Vatican Council and the ensuing political unrest all over Europe in the 1960s. Appointed in 1981 as Prefect of the Congregation of Doctrine of the Faith, and quickly nicknamed “God’s Rottweiler”, he was intransigent on the controversial issues of abortion, contraception, gay rights, and gay marriage. But elected Pope in 2005, his tenure of office was riven with shocking revelations of controversy and scandal and it seemed that by his resignation in 2013, he was incapable of handling the complexities of the church in the modern world.
Vatileaks, sexual abuse by priests, the Regensburg speech which became the spark of an eruption of rage in the Muslim world – all these hit the world’s media headlines.
Peter Seewald is the only person close enough to Benedict to assess the man himself and to uncover the truth about so many of the controversial issues surrounding this papacy.
«In the view of the dominant culture summed up well by an editorial in “The Economist” of July 14, there is one path the Catholic Church must take to curb the disease of clergy sex abuse: to abolish the discipline of celibacy. …» skriver den kjente Vatikan-kjenneren Sandro magister. Og deretter tar han fram en artikkel trykt på italiensk av biskop Erik Varden, som ser ut til å bli en stadig mer kjent stemme i den katolske verden. Slik skriver Magister:
… for the young and dynamic bishop of Trondheim, Norway, Erik Varden, who is showing himself to be one of the wisest and most spirited voices of Catholicism today, the “phármakon” that can heal the Church of the plague of abuse is … that “medicine of immortality” which is one of the most ancient definitions of the Eucharist.
He writes and argues this in an article in the latest issue of “Vita e Pensiero,” the magazine of the Catholic University of Milan, the salient passages of which are reproduced below.
Varden acknowledges and approves of the practical, judicial measures adopted by the Catholic Church to stem the plague. But they are not everything. Because the essential is elsewhere. It is in that source and summit of Church life which is precisely the Eucharist, the sacrifice of the Lamb who bears all the burden of the sins of the world.
“Before sin is ‘taken away,’” he writes, “it must be taken on and endured.” Like Jesus on the cross. The Church needs to make a penitential journey with its main route in the Eucharist. It has to bring “fulfillment to what is lacking in the sufferings of Christ,” as the apostle Paul said. …
Les gjerne videre i Magisters artikkel, der bl.a. hele biskop Eriks tekst er oversatt til engelsk.
Jeg bodde i Mölle i Sverige i nesten to år, fra oktober 1984 til august 1986, og min kone og jeg bodde der sammen da vi var nygifte første halvdel av 1986. Vi var på besøk der så vidt i 1989, men men siden hadde vi ikke vært der før nest siste uke av juli i år.
Jeg hadde vært påvirket at den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer helt fra midten av 70-tallet og i 1985 begynte jeg å arbeidet på Nordiska L’Abri i Mölle. Mens jeg var der, besøkte jeg L’Abris hovedsenter i Huemoz i Sveits og der møtte jeg min tilkommende. Se utsikten fra Huemoz i Sveits under (sørover over Rhone-dalen med fjellene Dents du Midi).
På turen nå i juli gikk vi turer langs kysten ned mot Höganäs, til Kullens fyr, utenfor huset der vi bodde og til slutt en bilde fra landsbyen Arild like i nærheten.
I juni feiret jeg en messe i Porsgrunn (og det har jeg også gjort flere ganger tidligere). Denne gangen kombinerte vi dette med en tur i Sandefjord-området. Under ser man et bilde fra høymessen i Porsgrunn og deretter et bilde av gamle Hedrum kirke.
I slutten av mai feiret jeg to messer i St Barbara kirke på Kongsberg, en helt ny (2021) katolsk kirke, en tidligere metodistkirke som er blitt pusset opp veldig fint.
Jeg feiret også messe der de to siste søndagene i juli – se under.
I påsken feiret jeg fire messer på Gjøvik i den stille uke (i St Andreas kirke); skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag. Min kone og jeg kjørte opp dit to ganger og overnatter også et par netter der oppe – da ble det også tid til flere turer i og rundt byen. Den første bildet under viser meg med Mjøsa i bakgrunnen og det andre er av altertavla i Gjøvik kirke (malt av Asta Nørregaard i 1883).
Helt i starten av april var vi 10-12 dager i Spania, i Barcelona, Zaragoza og Valencia. I Barcelona hadde vi vært en gang før, for 15-20 år siden, men de to andre gamle, ærverdige og interessante byene var nye for oss – det var bl.a. helt nytt for oss at den første av disse to byene opprinnelig het Caesaraugusta (se her).
I Zaragoza så vi den eldgamle stauten Virgen del Pilar og i Valencia besøkte vi katedralen og så il Santo Caliz. Les mer om dette her: https://en.wikipedia.org/wiki/Our_Lady_of_the_Pillar og her: https://en.wikipedia.org/wiki/Holy_Chalice , men den spanske siden mer presis om akkurat denne kalken: https://es.wikipedia.org/wiki/Santo_C%C3%A1liz_de_la_Catedral_de_Valencia
Bildet over er tatt nyttårsaften rett før solnedgang. Fra 19/12 og et par uker framover var det ekstra varmt og solrikt her (temperaturer fra 19-20 til 24-26 hver dag og ingen skyer).
Vi bodde tre uker litt øst for Puerto Rico (veldig stille og greit sted, men ikke sjøutsikt direkte fra balkongen) og flyttet over til en leilighet ved Playa del Cura, der vi kunne se sjøen både tidlig og sent. På bildet under ser man disse leilighetene oppe i fjellsida.
