Søkeresultat for: bux

Om «Benedikt XVIs reform»

Katolsk, Liturgi, Paven /

Denne boken av p Nicola Bux ble utgitt på italiensk i 2008, og nå nylig (21. juni) kom den på engelsk, på Ignatius Press i USA, og i dag kjøpte jeg den som Kindle bok fra Amazon. jeg har lest det interessante forordet av Vittorio Messori, og så vidt fått tid til å begynne på innholdet. … Fortsettelse følger …

Amazon beskriver boken på følgende måte:

When Benedict XVI reestablished the celebration of the older Latin Mass, voices of protest rose up from many sides. The widespread fear was-and is-that the Pope had revealed himself as the reactionary defender of tradition that many have accused him of being since he was the prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the former Holy Office.

Defenders of Benedict XVI have responded to these objections by explaining that the use of the Tridentine Rite is not a «step backward» to pre-Vatican II times, but rather a step forward. Now the Church can see what the older rite offered in terms of beauty, reverence, and meaning and perhaps desire more of those elements in the ordinary form of the Mass.

A professor of theology and liturgy, the author of this book explains the motives behind the Pope’s decision to allow two forms of the Mass. He does this by turning to the Pope’s own theological and liturgical writings, but he also draws from his experiences on various Church commissions and in offices of the Roman Curia.

The author also brings to his subject an astute understanding of current social and spiritual trends both inside and outside the Church. Sensitive to modern man’s hunger for the sacred, he desires with Pope Benedict XVI that the Mass be first and foremost a place of encounter with the living God.

Pave Benedikt XVIs ‘nøkler’ for å tolke Vaticanum II – oppdatert

Katolsk, Paven /

En bok med en slik tittel er nettopp kommet ut på italiensk: “Le ‘chiavi’ di Benedetto XVI per interpretare il Vaticano II”, skrevet av kardinal Walter Brandmüller, erkebiskop Agostino Marchetto, og msgr. Nicola Bux. Boken ble presentert av Radio Vaticana, og her sa erkebiskop Marchetto:

Q. – Let us return to the hermeneutic of discontinuity, of rupture, and the hermeneutic of reform: which one prevails today within the Church?
A. – Unfortunately, I must say, the one of rupture prevails. I would rather add that it is acknowledged today that not only the extreme fringe – of what was the majority in the Council -, but also the Traditionalist movements say the same thing. For them also there was a rupture. Therefore, there is still much work to be done.

Her kan jeg legge til at jeg er uenig med Rorate Cæli, som skriver om dette og kommenterer det slik: «.. an attempt to interpret the whole of the Council according to a view of «reform in continuity» is laudable, but those … who see this interpretive attempt as a kind of constrained intellectual exercise are not necessarily mistaken.» Jeg syns selv det er mer fruktbart å følge pave Benedikt her, og si at konsilet selv (dets dokumenter) er ikke noe brudd med Kirkens tradisjon, og selv om mange har tolket det som et brudd, og brukt det til å bryte med Kirkens tradisjon, er løsningen (heller enn å si at konsilet selv tok feil) å sørge for at konsilet blir forstått som en videreføring av Kirkens tradisjon, og å sørge for at Kirken også i dag fører videre denne tradisjonen.

Artikkelen nevner videre at de to dokumentene fra konsilet som skaper mest problemer for noen tradisjonalister, er dokumenter av mindre betydning og vekt:

… «There is a huge difference between a great constitution,» like the Vatican II constitutions on the church, the liturgy and divine revelation, «and simple declarations,» like the Vatican II declarations on Christian education and the mass media. «Strangely enough, the two most controversial documents» for the SSPX — those on religious freedom [Dignitatis humanae] and on relations with non-Christians [Nostra aetate] — «do not have a binding doctrinal content, so one can dialogue about them,» the cardinal said. «So I don’t understand why our friends in the Society of St. Pius X concentrate almost exclusively on these two texts. And I’m sorry that they do so, because these are the two that are most easy to accept if we consider their canonical nature» as non-binding, he said. … (Fra Catholic News Service.)

OPPDATERING:
Katolsk.no kom i ettermiddag også med en sak om dette, de har oversatt mye av tekstmaterialet til norsk, og lagt inn en lenke til viedoen under:

Ny bok som bør bestilles

Liturgi, Paven /

I mars 2012 gir Ignatius Press ut følgende bok som absolutt bør bestilles: Benedict XVI’s Reform: The Liturgy Between Innovation and Tradition, by Nicola Bux. Amazon.com omtaler boka slik:

When Benedict XVI reestablished the celebration of the older Latin Mass, voices of protest rose up from many sides. The widespread fear was-and is-that the Pope had revealed himself as the reactionary defender of tradition that many have accused him of being since he was the prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the former Holy Office.

Defenders of Benedict XVI have responded to these objections by explaining that the use of the Tridentine Rite is not a «step backward» to pre-Vatican II times, but rather a step forward. Now the Church can see what the older rite offered in terms of beauty, reverence, and meaning and perhaps desire more of those elements in the ordinary form of the Mass.

A professor of theology and liturgy, the author of this book explains the motives behind the Pope’s decision to allow two forms of the Mass. He does this by turning to the Pope’s own theological and liturgical writings, but he also draws from his experiences on various Church commissions and in offices of the Roman Curia.

The author also brings to his subject an astute understanding of current social and spiritual trends both inside and outside the Church. Sensitive to modern man’s hunger for the sacred, he desires with Pope Benedict XVI that the Mass be first and foremost a place of encounter with the living God.

Konferanse i Roma 13.-15. mai om den tradisjonelle messen

Liturgi, TLM /

I midten av mai arrangerer organisasjonen ‘Ungdom og tradisjon‘ en svært interessant konferanse om den tradisjonelle messen. Fredag ettermiddag er det en «førkonferanse’ i FSSPs kirke i Roma, hele lørdagen er man på dominikanernes universitet Angelicum – og lytter til 8 svært interessante foredrag. Og søndag feires det en stor og flott tradisjonelle messe i selveste Peterskirken; på ‘alteret ved stolen’.

Hele programmet fins her (word-fil).

Her er lørdagens foredrag:

1 The Sacred Liturgy, Life of the Church. – His Eminence Antonio Cardinal Cañizares Llovera (Prefect of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments)

2 Spirit of the Liturgy, Liturgy of the Spirit. – His Excellency Most Rev. Marc Aillet (Bishop of Bayonne, France)

3 The Ancient Liturgy of the Church: Ecumenical Bridge. – His Eminence Kurt Cardinal Koch (President of the Pontifical Council for the Promotion of Christian Unity)

4 The Minor Orders and holy service at the Altar. – His Excellency Most Rev. Athanasius Schneider (Auxiliary Bishop of Astana)

5 The Motu Proprio Summorum Pontificum, assessment and possibilities. – (Mons. Guido Pozzo, Secretary, Pontifical Commission “Ecclesia Dei”)

6 The Sacrament of Holy Order in the Roman Pontifical (editio typica of 1961-62). A theological liturgical reflection. –
(Father Nicola Bux, Teological Institute of Bari)

7 The apostolic-patristic origins of the “Tridentine Mass” – (Sr. M. Francesca of the Immaculate, F.I. of Città di Castello)

8 Latin, liturgical language of the Church and of Catholicity – (Prof. Roberto de Mattei, European University of Rome)

Her er musikken i søndagens messe:

The Gregorian Proper of Sunday III after Easter.
For the Ordinary, the Missa Papae Marcelli of Giovanni Pierluigi da Palestrina.
The Beginning: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Terra tremuit
Main Procession: J.S. Bach, Preludio in Sol maggiore BWV 541
Offertory: Tomas Luis de Victoria, Ave Maria
J. S. Bach, Adagio in Do maggiore BWV 564
Communion: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Sicut cervus
J. S. Bach, Liebster, Jesu, wir sind hier BWV 731
Domenico Bartolucci, O Sacrum Convivium
F. Mendelsohn-Bartholdy, Andante dalla Sonata n. 3
Domenico Bartolucci, Ave Verum
Finale: Domenico Bartolucci, Regina Caeli
Charles Gounod, Marcia Pontificia

Liturgiske misbruk svekker troen

Liturgi /

«Hvordan gå i messen uten å miste sin tro?» er tittelen på ei bok som nylig ble utgitt på italiensk (les om den her):

A weakening of faith in God, a rise in selfishness and a drop in the number of people going to Mass can be traced to liturgical abuse or Masses that are not reverent, two Vatican cardinals and a consultant have said.

US Cardinal Raymond Burke, head of the Vatican’s supreme court, said: “If we err by thinking we are the centre of the liturgy, the Mass will lead to a loss of faith.”

Cardinal Burke and Spanish Cardinal Antonio Cañizares Llovera, prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments, spoke yesterday at a book launch in Rome.

The book, published only in Italian, was written by Fr Nicola Bux, who serves as a consultant to the congregations for the doctrine of the faith and for saints’ causes and to the office in charge of papal liturgies.

The English translation of Fr Bux’s book title would be, How to Go to Mass and Not Lose Your Faith. …

Handlinger som er ytre tegn på prestens tro

Liturgi /

P. Nicola Bux skriver hos zenit.org om hvordan presten på mange måter uttrykker møtet med det hellige når han feirer messen:

Faith in the presence of the Lord, and in particular in his Eucharistic presence, is expressed in an exemplary manner by the priest when he genuflects with profound reverence during the Holy Mass or before the Eucharist.

In the post-conciliar liturgy, these acts of devotion have been reduced to a minimum in the name of sobriety. The result is that genuflections have become a rarity, or a superficial gesture. We have become stingy with our gestures of reverence before the Lord, even though we often praise Jews and Muslims for their fervor and manner way of praying.

More than words, a genuflection manifests the humility of the priest, who knows he is only a minister, and his dignity, as he is able to render the Lord present in the sacrament. However, there are other signs of devotion.

When the priest extends his hands in prayer he is indicating the supplication of the poor and humble one. … In proceeding to the altar, the priest must be humble, not ostentatious, without indulging in looking to the right and to the left, as if he were seeking applause. Instead, he must look at Jesus; Christ crucified is present in the tabernacle, before whom he must bow. …

The reverent kiss of the altar follows and eventually the incense, the sign of the cross and the sober greeting of the faithful. Following the greeting is the penitential act, to be carried out profoundly with the eyes lowered. In the extraordinary form, the the faithful kneel, imitating the publican pleasing to the Lord. …

He will touch the holy gifts with wonder … He will bow his head over the bread and the chalice in pronouncing the consecrating words of Christ and in the invocation of the Holy Spirit (epiclesi). He will raise them separately, fixing his gaze on them in adoration and then lowering them in meditation. He will kneel twice in solemn adoration. …

After communion, silence for thanksgiving can be done standing, better than sitting, as a sign of respect, or kneeling, if it is possible, as John Paul II did to the end when he celebrated in his private chapel, with his head bowed and his hands joined. He asked that the gift received be for him a remedy for eternal life, as in the formula that accompanies the purification of the sacred vessels; many faithful do so and are an example. …

Betydningen av at messen er et offer

Liturgi /

Jeg nevte tidligere i dag intervjuet med msgr. Nicola Bux om hans nye bok om liturgien. I dette intervjuet sier han også:

«När Benedikt XVI talade om brytning eller ”påhittad liturgi” menade han att denna ”förbindelse” har avbrutits. Mässans betydelse av offergärning har ersatts av en minneshögtid som kommerorerar Skärtorsdagens sista måltid. Det är i detta som den främsta brytningen ligger. Självaste Paulus VI rättade denna heresi i den första editio typica (officiella utgåvan, ö.a.) av det romerska missalet (artikel 7). Mässan är naturligtvis även en måltid, men det rör sig om påskmåltiden, om Guds lamm som offras för oss. Den gudomliga liturgin, som man säger i Östkyrkan, är en ”mystisk måltid” med den offrade kroppen och blodet som gjutits in remissionem peccatorum (för våra synders skull). Även Uppenbarelseboken beskriver den eviga liturgin som på denna jord utförs i kyrkans liturgi. Den broderliga aspekten, eller snarare gemenskapsaspekten, i mässan härrör enbart ur detta mysterium.»

I gårsdagens høymesse i St Hallvard kirke prøvde jeg å vise svært så tydelig at messen er et offer, gjennom en kort innledning i starten av messen, ved å bruke første eukaristiske bønne (og ved hjelp av en dyktig organist og gode ministranter) og gjennom min preken, der jeg delvis bygget på det jeg sa på denne søndagen for tre år siden – se her.

I prekenen sa jeg bl.a.: » … … denne søndagen vil jeg også til å ta opp i min preken temaet om offer og Kristi prestetjeneste fra 2. lesning. I dag hørte vi fra Hebreerbrevet 5: En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. … heller ikke Kristus har tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

Melkisedek levde på Abrahams tid, Abraham gav tiende av alt han hadde til denne mannen, som allerede før Abraham, tjente og ofret til den høyeste Gud. Melkisedek er kanskje det viktigste forbildet på Kristus, på en prest som bærer frem offer som Gud gjerne tar imot, og Melkisedek nevnes hver gang vi bruker den første eukaristiske bønn.

I messens andre lesning hører vi nå uke etter uke fra Hebreerbrevet. I dag begynner temaet i Hebreerbrevet om Kristi prestetjeneste og dette fortsetter flere uker fremover. Neste søndag hadde vi hørt – hvis det ikke hadde feiret Allehelgensdag – fra Hebr 7,23-27: «Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. Ja, en slik øversteprest var det vi måtte ha: hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene. Offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv.»

Dernest på 32. søndag fra Hebr 9,24-28: «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt. Han … åpenbarte seg én gang for alle ved tidenes ende for å utslette synden ved sitt offer.»

Den siste lesningen fra hebreerbrevet kommer 33. søndag, og er fra Hebr 10.11-14 og v18: «Alle andre prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme offer, som likevel aldri kan ta bort synder. Men Jesus har båret fram et eneste offer for synder og har deretter satt seg ved Guds høyre hånd for alltid.»

Dette offeret som Jesus har båret fram for Gud Fader da han døde på korset, er det som blir gjort nærværende og båret fram for Herre, i hver eneste messe som feires. Derfor er messen så viktig; vi får del i Kristi offer på en helt spesiell måte.»

La Riforma di Benedetto XVI: la liturgia tra innovazione e tradizione

Liturgi /

Msgr. Nicola Bux ga i 2008 ut ei bok med denne tittelen (over); om Benektikt XVI’s liturgiske reform. Boka gis i disse dager ut på spansk (vi håper på en engelsk oversettelse), og denne spanske utgaven har et svært interessant forprd av Cardinal Cañizares Llovera, leder for Vatikanets liturgikongregasjon. Der skriver han både om en viss holdning til Vatikankonsilet, og om pavens ‘frigjøing’ av den gamle messen, «som hadde hatt betydning selv om det ikke fanktes en eneste tradisjonalist». Jeg har funnet dette stoffet på NLM-bloggen og på Hermeneutic-bloggen:

In one place, His Eminence speaks of the way in which the term «preconciliar» has been used as an insult «as if an abyss should be created between the «before» and the «after» the Council» and then says:

Today, thanks to the Motu Proprio, this situation is changing notably. And it is doing so in large part because intention of the Pope has not only been to satisfy the followers of Monsignor Lefevbre, nor to confine himself to respond to the just wishes of the faithful who feel attached, for various reasons, to the liturgical heritage represented by the Roman rite, but also, and in a special way, to open the liturgical richness of the Church to all the faithful, thus making possible the discovery of the treasures of the liturgical patrimony of the Church to those who still do not know it. How many times is the attitude of those who disdain them not due to anything other than this ignorance! Therefore, considered from this last aspect, the Motu Proprio makes sense beyond the presence or absence of conflicts: even if there were not a single «traditionalist» whom to satisfy, this «discovery» would have been enough to justify the provisions of the Pope.

Tanker om bibellesningene i messen

Liturgi /

To prester – by Rev Nicola Bux and Rev Salvatore Vitiello – skrev nylig på fides.org, om bruk av bibeltekster i messen i den gamle og nye liturgien. Det er tydelig at den nye messen bruker en mye større del av Bibelen i søndags- og ukemessene. Men det er ikke sikkert at forandringene bare har vært positive – bl.a. ble en over 1500 år gammel tradisjon helt forkasta i 1969. Og det er nå (i alle fall i det alminnelige kirkeår) lite samsvar mellom messens bønner, inngangsvers o.a. og bibeltekstene. Slik leser vi i artikkelen i engelsk oversettelse:

Some say the post-Council Mass is richer in Readings and Eucharistic Prayers, compared with the Pius V Missal poorer and less accurate. The theory is anachronistic since it fails to consider four centuries of distance; it is as if we were to say the same about Sacramentaries some centuries earlier than the sacramentary of Pius V. What is more there is a tendency to forget that the pericopes of the Pius V Missal were formed on the basis of old capitularies with epistles, such as St Jerome’s Liber comitis– dated 471 – or with Gospel pericopes ; a tradition in common with the Church of the East, as the Byzantine liturgy still shows today.
Secondly, the brief readings help memorise the essential and express the sobriety of the Roman Rite. …

Father Z har (selvsagt) også kommentert dette, og i kommentarene til hans post har Fr. Augustine Thompson O.P. skrevet denne svært interessante vurderinga:

1. Although I think the old one year cycle should certainly be the norm at EF There is nothing wrong with a three year cycle for Mass, even for use with the EF: BUT

1. Three readings are too many for anything but a night vigil
2. The Epistles are lectio continua and it is only accidental if they have anything to do with the other two
3. The division of the 3 years by Gospels is arbitrary and produces problems of selection
4. There little or no attempt to match the propers with the readings – esp. in Ordinary time.
 …

Tanker om bibellesningene i messenLes mer »

L’arte di celebrare il servizio liturgico – Kunsten å feire liturgien

Liturgi /

«Il sacerdote, per celebrare con arte il servizio liturgico, non deve ricorrere ad accorgimenti mondani ma concentrarsi sulla verità dell’eucaristia. – In order to celebrate the liturgical service with art, the priest must not resort to mundane artifices but focus on the truth of the Eucharist.»

Slik skriver Nicola Bux, prest, teolog, forfatter, rådgiver for Troskongregasjonen og personlig venn av pave Benedikt, i L’Osservatore Romano. Og han skriver videre – se italiensk og engelsk tekst:

The General Instrucion of the Roman Missal states: «A priest also … when he celebrates the Eucharist, … must serve God and the people with dignity and humility, and by his bearing and by the way he says the divine words he must convey to the faithful the living presence of Christ.» The priest does not make up anything, but with his service he must render as well as possible to the eyes and ears, but also to the touch, taste and scent of the faithful, the sacrifice and thanksgiving of Christ and of the Church, whose tremendous mystery may be approached by those who have cleansed themselves from sins. …

The priest is minister, not master, administrator of the mysteries: he serves them, and does not use them to project his own theological or political ideas and his own image, to the point that the faithful become focused on him rather than look to Christ Who is signified by the altar and present on the altar, and high upon the cross. As the Holy Father recently warned, the culture of the image in the worldly sense marks and conditions also the faithful and the shepherds. … From the manner of celebrating Mass many things can be deduced: the chair of the celebrant in many places has decentralised cross and tabernacle, occupying the centre of the church, sometimes overtowering in importance the altar …

The ars celebrandi consists in serving with love and fear the Lord: for this is expressed with kisses of the altar and the liturgical books, bows and genuflections, signs of the cross and incensations of people and objects, gestures of offering and supplication, and the showing of the Evangeliary and of the Holy Eucharist. …

L’arte di celebrare il servizio liturgico – Kunsten å feire liturgienLes mer »

Skroll til toppen