Min første messe i svarte messeklær

I den nye messen feirer man messe for de avdøde i fiolett eller svart (selv om svart sjeldent blir brukt); i den gamle messen feires slike messer alltid i svart. I dag feiret vi i Stavanger requiemmesse for biskop Gran, men siden jeg hadde en annen avtale på samme tid, feiret jeg messe for biskopen tidligere på dagen.

Man gjør seg tanker om messen for de avdøde når den feires litt annerledes enn man er vant til. Jeg kommer tilbake med noen tanker om dette om ikke så lenge.

En tidligere metodist-pastor er blitt katolikk

Jeg leste nylig om Allen Hunt, en tidligere metodist-pastor, som ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap i januar i år. Det hadde da gått over 15 år siden han for først ble virkelig kjent med katolikker og Den katolske kirke. Det var flere ting som til slutt førte ham inn i Kirken, men han nevner spesielt Kristi virkelige tilstedeværelse i eukaristien:

It was 1991 in Connecticut at Yale University that he befriended a Dominican priest, Father Steven Boguslawski. Both were working on doctorates in New Testament history.

Father Steven, who now heads the Dominican House of Studies at Catholic University of America and is executive director of the Pope John Paul II Cultural Center in Washington, D.C., recalled giving the Southerner a lift from class to Hunt’s home and instantly making a connection with the young family. …

Seeds, in the form of seemingly random meetings with Catholics, took root. As a Protestant, Hunt was intrigued by a visit with Father Steven to a convent of cloistered nuns for Lenten reflections. He was one of few non-ordained men to meet with the women who spend their days in prayer away from society. … A class tour of Rome along with Father Steven showed Hunt the picture of the global Catholic Church.

Hvordan er pavens Motu proprio blitt mottatt?

Mgr Ignacio Barreiro skriver for noen måneder siden om reaksjonen etter at pave Benedikt «frigjorde» den gamle messen; om katolikkers reaksjoner, om biskoper som gjør det lett eller vanskelig for prestene å følge pavens tillatelse, om flere ting som følger med den gamle messen (eks. knele ved kommunionen og motta i munnen).

We have witnessed different reactions among bishops, groups of bishops or individuals who have publicly commented on this fundamental new law of the Church. Some of these reactions have been very positive and encouraging, others have been restrictive and erroneous. I am not surprised at this problematic interpretation; many of us predicted that the implementation of the Apostolic Letter, Summorum Pontificum of 7 July 2007 was not going to be easy.

Father Z. viser nå til denne artikkelen og kommenterer den; han er enig i mye som står der, men ikke alt – og flere av leserne har skrevet interessante kommentarer. SE HER.

van der Burgs bok om Kirken – fra 1960

Etter mye somling har jeg nå fått lagt ut på nett over halvparten av pastor van der Burgs bok (på 145 sider) om: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom. Her er innholdfortegnelsen til boka, og ei lenke til teksten:

INNHOLD:

Innledning. Den sanne kristendom må kunne finnes

Kap. I. Prinsippet «Bibelen alene» er uholdbart

i. De bibelske skrifter var ved apostlenes død ikke enda samlet og kjent, hele den kristne verden
ii. Bibelen inneholder ikke hele den kristne lære
iii. Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være vår eneste trosnorm
Tillegg: Den katolske Kirkes store fortjeneste med hensyn til Bibelen

Kap. II. Om Kirken i alminnelighet

Kirken er blitt forutsagt av den Gamle Pakts profeter
Kristus har bare innstiftet én Kirke
Troen på den Hellige Ånd må ikke skilles fra troen på Kirken
Kristendommen kan ikke eksistere uten en kirkelig organisasjon.

Quasimodo géniti infántes, allelúia!

«Quasi modo geniti infantes, alleluia: rationabiles, sine dolo lac concupiscite, alleluia, alleluia, alleluia. – Som nyfødte barn, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja.» Dette er inngangsverset for 2. søndag i påsketida, og her er det tonesatt:

Dette er en søndag med flere viktige temaer og navn: Hvitesøndag (med fokus på de nydøptes hvite klær, samme fokus som inngangsverset), oktavdag for påsken (den siste av de åtte store påskedagene vi har feiret), Tomas-søndagen (etter teksten om Tomas som kom til tro en uke etter de andre apostlene) og til slutt miskunns-søndagen (introdusert av pave Johannes Paul for noen få år siden – les mer om den hellige Fausitina og Jesu barmhjertighet/miskunn HER).

Fortsatt diskusjon om pavens dåp av kjent muslim

Det har vært en ganske heftig diskujon hele verden rundt om pavens dåp av Magdi Allam påskenatt. Her en noen smakebiter:

The baptism was a “deliberate and provocative act…made into a triumphalist tool for scoring points.” … “A new provocation for the Islamic world.” … “I cannot understand the Vatican’s motivation. Why with preparations for dialogue underway…would the pope revive antagonism this way.” … “What amazes me is the high profile the Vatican has given this conversion. Why couldn’t he have done this in his local parish?” … “The problem lies in the vindictive atmosphere surrounding the conversion ceremony.” [Palestinian journalist]

På nettsidene til the Catholic League gis det et svar på denne kritikken:

“This kind of incredibly defensive posture underscores the need for Muslims to embrace religious liberty. People convert from Catholicism, Protestantism and Judaism every day, and no one blinks an eye.

In any event, kudos to the Jerusalem Post for its analysis: ‘Allam was not a practicing Muslim, was educated in a Catholic school as a teenager, has been married for years to an Italian Catholic, and credits Pope Benedict for having influenced his decision…[and] he has been living under police protection for years, primarily because of his criticism of Islamic terrorism …

John Allen har også en svært grundig analyse av spørsmålet …

van der Burgs kritikk av den nye hollandske katekismen – 2

Pastor van der Burg fortsetter å kritisere Den nye hollandske katekismens beskrivelse av nattverden på denne måten:

Messeofferet.

Den nye katekismen (N.K.) fremhever altfor ensidig messens karakter som et måltid. «Messen» – sies det på s. 349 – ”er en sammenkomst i form av et måltid. Jesu legeme bys oss». Den riktige oppfatning av messen er at den er en offerhandling med kommunionen som et offermåltid. Et bevis er de mange ofringsbønner i messeliturgien. Hele kánonen ble fra oldtiden av kalt «anaphora”, dvs. offerhandling. Det II Vatikankonsilet betegner ”Eukaristiens guddommelige offer» som det . viktigste i liturgien (Konst. ”Om den hellige liturgi» n. 2; se også n. 47 flg.).

I nattverden gir Jesus seg ikke først og fremst til oss. Nattverdbordet er ifølge Bibelen et ”offeralter” (thusiastherion – Hebr. 13,10), hvor Jesus gir seg ”for” oss (Luk. 22,19), før han gir seg til oss.

van der Burgs kritikk av den nye hollandske katekismen

I 1966 ble den (nye, katolske ) hollandske katekismen utgitt. Den førte til svært mye debatt i Den katolsk kirke, og Vatikanet krevde etter hvert en hel del forandringer i den. Disse nektet man å inkorporere i materialet, men trykket dem for seg selv i slutten av boka.

Pastor van der Burg skrev nokså snart etter utgivelsen av denne nye katelimen en kritikk av den, som jeg nå nylig har fått tak i fre en person i menigheten. Slik kritiserer f.eks. van der Burg framstillinga av nattverden i denne katekismen:

ALTERETS SAKRAMENT (side 343-358 i katekismen)
Jesu nærvær

Den Nye Hollandske Katekismen (N.K.) lærer ikke at brød og vin virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Jesu sakramentale nærvær forklarer den ved å tilskrive hans menneskelige natur en slags åndelig allestedsnærværelse (sml. s. 174 og 190), som i nattverden ”er knyttet til brødet” (s. 353) uten at brødet i seg selv blir forandret. Hele fremstillingen er meget forvirrende. Kommunionen omtales som ”næring vi inntar i hans nærvær” (hollandske utgave) og sammenlignes med de måltider som apostlene holdt i Jesu nærvær i Galilea og Judea.

Ifølge den katolske kirkes lære blir brødets og vinens substans

Diskusjon om Ratzingers bok om liturgien

I år 2001/02 var det en diskusjon mellom dominikaneren Pierre-Marie Gy og kardinal Ratzinger om sistnevntes bok om liturgien – og denne diskusjonen offentliggjøres nå på internett i Antiphon, tidsskriftet til the Society for Catholic Liturgy. Gy kristiserer kardinalen for flere ting, bl.a. for å støtte personer som ikke ønsker å følge opp bestemmelsene i Vatikankonsilet. Ratzinger opplever kritikken som svært misfortått, og presiserer hva han mener i disse tre punktene:

a) I said that it was just and necessary to create a space proper for the liturgy of the Word (around the ambo) and to accomplish it in the form of a proclamation and a response, as a dialogue between those who announce this Word (the lector, the cantor, the deacon, the priest) and those who hear it.

b) I observed moreover that in churches (especially cathedrals and monasteries) in which the main altar is too far from the people, it was good to build altars that could be placed closer to the people.

c) I added, lastly, that the great tradition of “orientation,” the act of turning toward the “Orient” as the image of the return of Christ, in no way requires that all altars must once again be reversed and that the priest’s place be changed as a consequence. On the contrary, one can satisfy the internal requirements of this apostolic tradition without undertaking great external transformations,

Var det fornuftig å døpe den kjente muslimske konvertitten i Peterskirken?

Det har vært en debatt nå i et par dager om det var fornuftig å døpe Magdi Allam på en så offentlig måte (av paven i Peterskirken påskenatt). Slik kan vi lese:

I think we have established that in many respects we are actually in agreement. So I think the main topic at this point is regarding the prudence of this specific act: was it the wisest and most prudent path for Benedict to baptize this particular Muslim on Easter at St. Peter’s … my answer is Yes. So let me address this specific topic instead of trading in hypotheticals, which is what we have been doing until now.

1) It was wise because this man has been thinking about converting for years. …

2) It is right because the man lives in Rome. Benedict is the bishop of Rome and thus the senior or chief pastor of that city … .

3) Mr. Allam is already a public figure. He is a journalist and knows how to deal with publicity and questions about his motives and positions. …

4) It is good because it is a claim of solidarity with (converts in Muslim countries) by the pope. …

5) It is good and right because it will give hope to Christians throughout (the Muslim wolrd) …

Selv er jeg litt usikker på hvor sterke flere av disse argumentene er; de kan leses i sin helhet her. Motargumentene kan man lese her.

Magdi Cristiano Allam skriver om sin nye tro

Magdi Allam, egyptisk muslim, ble døpt av pave Benedikt påskenatt – se her. Han har nå skrevet et brev om sin nye tro, om sine problemer med islam (han ble aldri støttet av andre muslimer da han prøvde å skrive fra det moderate Islams ståsted), og om han nå frykter for sitt liv.

Yesterday evening I converted to the Christian Catholic religion, renouncing my previous Islamic faith. Thus, I finally saw the light, by divine grace — the healthy fruit of a long, matured gestation, lived in suffering and joy, together with intimate reflection and conscious and manifest expression. I am especially grateful to his holiness Pope Benedict XVI, who imparted the sacraments of Christian initiation to me, baptism, confirmation and Eucharist, in the Basilica of St. Peter’s during the course of the solemn celebration of the Easter Vigil. And I took the simplest and most explicit Christian name: “Cristiano.” Since yesterday evening therefore my name is Magdi Cristiano Allam.

For me it is the most beautiful day of my life. To acquire the gift of the Christian faith during the commemoration of Christ’s resurrection by the hand of the Holy Father is, for a believer, an incomparable and inestimable privilege. At almost 56

Resurrexi, et adhuc tecum sum, alleluia!

Jeg har (som jeg ofte gjør) sett på likheter og forskjeller i feiringen av Påskedag i den gamle og den nye messen – se tekstene og bønnene for TLM her.

Inngangsvers, bønner, sekvens og kommunionsvers er stort sett det samme, men tekstene er ganske forskjellige. Jeg har satt det latinske introitus som overskrift på posten; «Jeg er oppstanden og atter er jeg hos deg. Alleluja. Du har lagt din hånd på meg. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg.»

Første lesning i den gamle messen er kanskje mest overraskende (sett med nye øyne). Fratres: Expurgate vetus fermentum, ut sitis nova conspersio, sicut estis azymi. Etenim Pascha nostrum immolatus est Christus. Itaque epulemur: non in fermento veteri, neque in fermento malitiae, et nequitiae: sed in azymis sinceritatis, et veritatis. 1. Kor. 5,7-8 Men dette temaet er tydelig med i kommunionsverset, også i den nye messen: «Kristus, vårt påskelam er ofret. La oss derfor holde høytid med renhets og sannhets usyrede brød. Alleluja.»

Les den nye messens bønner og tekster for påskedag.

Victimæ paschali laudes

Her kan man se og høre den latinske sekvensen for påskedagen sunget – fra gloria.tv. Det er ikke så ofte man hører sekvensen sunget i dag (ofte leses den bare på norsk), men i St. Paul i Bergen ble (blir?) det gjort. Slik er teksten:

Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
(Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.)
Agnus redemit oves; Christus innocens Patri reconciliavit peccatores.
(Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.)
Mors et vita duello conflixere mirando; dux vitæ mortuus, regnat vivus.
(Død med liv en tvekamp stred, som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte. )
Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?
(«Maria, tal for sant, om tegnene du fant.»)
Sepulchrum Christi viventis et gloriam vidi resurgentis.
(«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i stråleglans,)
Angelicos testes, sudarium et vestes.
(så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.)
Surrexit Christus spes mea: præcedet vos in Galilæam.
(Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder. Til Galilea vandrer han forut for eder.»)
Scimus Christum surrexisse a mortuis vere; tu nobis, victor Rex, miserere. Amen. Alleluia.
(Oppstanden er Kristus, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist. Amen. Alleluia.)

Intervju med pavens nye seremonimester


Jeg leste i går et intervju med pave Benedikts nye (og mer tradisjonelle) seremonimester, Msgr Guido Marini. Han begynte sin gjerning i fjor høst, og har allerede (i forståelse med paven, selvsagt) forandra mange ting i de pavelige liturgiene. (På bildet står han sammen med paven og det nye (gamle) proesjonskorset som ble tatt i bruk palmesøndag – som erstatning for pave Johannes Paul’s mer moderne kors.)

I intervjuet snakker han bl.a. om betydningen av å ha et krusifiks på alteret, og om hvorfor frigivelsen av den gamle messen er så viktig:

«The position of the Cross at the centre of the altar – says Marini – indicates the centrality of the Crucified in the eucharistic celebration and the precise interior orientation which the entire congregation is called to have during the eucharistic liturgy: one does not look at each other, but one looks to Him who has been born, has died and is risen for us, the Saviour. From the Lord comes the salvation, He is the Orient, the Sun which rises to whom we all must turn our gaze, from Whom we all must receive the gift of grace.

Regn på Petersplassen i dag

Det var regn under messen på Petersplassen i dag. Alteret står alltid under et stort overbygg, og ellers får paven også hjelp av paraplyer.

Paven døpte kjent tidligere muslim i midnattsmessen

I påskevigilien/ midnattsmessen i Peterskirken døpte pave Benedikt Magdi Allam, en av de mest kjente (tidligere) muslimene i Italia, som etter Oriana Fallacis død er blitt den mest framstående kritikeren av muslimsk radikalisme/ fundamentalisme.

Magdi Allam, a columnist and vice-director of Corriere della Sera, Italy’s leading daily newspaper, is among seven new Catholics from five countries to be personally baptized by the pope during the Easter Vigil Mass in St. Peter’s Basilica.

Particularly in the wake of recent charges by terrorist mastermind Osama bin Laden that Benedict XVI is leading a “new crusade” against Islam, the reception of such a high-profile Muslim convert during the holiest period of the Christian year could further inflame Catholic/Muslim tensions.

A spokesperson for Italy’s Muslim community, Yahya Pallavicini, said that he «respects the free choice» made by Allam, but voiced «perplexity» about the timing and the decision to receive Allam in a place «of such great symbolic importance.»

On the other hand, the choice to baptize Allam during the Easter vigil could also be read as a sign of determination from Benedict, that he will not be intimidated by implied threats such as those voiced in bin Laden’s recent audiotape.

En katolsk påskehilsen

En tradisjonell katolsk hilsen (hele året) er:
Laudetur Iesus Christus! (Lovet være Jesus Kristus!)
In æternum! Amen. (I all evighet! Amen.)

I dag fikk jeg også en katolsk hilsen i forb. med påsken. Slik skriver en av kongregasjonene av nonner i Norge:

Herren er oppstanden, kledd i lyset og glansen fra sin seierrike oppstandelse. Kristi oppstandelse er livets triumf over døden. Men i Påskens Triduum møter vi den lidende Kristus, – avvist, hånet og foraktet. Hans legeme blir mishandlet og blodet flyter fra hans åpne sår. Han som ble hånet og spottet av dem som sto rundt Ham, er i dag vår Herre og Mester. Og Han sier til hver enkelt av oss: ”Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg”. (Mat 16, 27).

Ved kraften fra sin oppstandelse vil Kristus gi oss styrke til å etterfølge Ham. I Hans fotspor skal vi vandre, – Han som selv måtte bære krenkelser og svakhet, Han som gikk den tornefulle veien som førte Ham fram til oppstandelsens ærerike seier. Heller ikke vi vil nå fram til gledens fylde uten gjennom lidelse og prøvelser.

En annerledes korsvei i Roma i går

I år hadde pave Benedikt bedt kardinal Joseph Zen Ze-kiun fra Hong Kong om å forberede den tradisjonelle korsveien (utendørs) i Roma Langfredag. Det følger med bilder laget av kinesiske kunstnere, og korsveien bygger også direkte på Markus-evangeliet, og har ikke med alle stasjonene vi katolikker er vant med, bl.a. ikke Veronika med svetteduken.

In his meditation for the 14th, and last, station — «Jesus is placed in the tomb» — the cardinal recalled the long wait between Jesus’ burial and his resurrection three days later. Even his strongest disciples grew weary in waiting, he wrote.

He asked, «Are we not right in being in a hurry» and wanting to see an immediate victory of Christ over evil?

Cardinal Zen said perhaps «it is our victory we are eager to witness» and prayed for perseverance and patience, reminding the faithful that God promised to be with his children to the end of time.

Les mer om korsveien her.

En ny (evangelisk) katolsk identitet

John Allen prøver i gi navn til en ny trend han ser i Den katolske kirke. Han ser 1) en større vektlegging på katolsk tro, 2) en modig offentlig bekjennelse av denne, og 3) en virkelig selvstendig tilslutning til disse sannhetene. Han har endt opp, eller en del fram og tilbake, med begrepet «evangelisk katolisitet»:

By «evangelical Catholicism» I don’t have in mind primarily Catholic adaptation of styles of belief and worship associated with evangelical Protestantism, such as high-octane praise and worship or a strong personal relationship with Jesus. Neither am I talking about the root sense of «evangelical» as a radical witness to the values of the gospel, though both in a sense are part of the picture.

Instead, what I’m trying to describe is the most powerful current at the policy-setting level of the church, as well as a dynamic constituency at the Catholic grassroots. It pivots on three points:

* A strong reaffirmation of traditional markers of Catholic belief, language and practice. Examples include the revitalization of the pre-Vatican II Latin Mass, reassertion that Catholicism alone possesses the fullness of what it means to be «church,» and rejection of theological tendencies that would put Christ on the same level as other saving figures;
* Bold public assertion of those markers of identity;
* Personal embrace of those markers of identity, as opposed to simply imbibing them from traditional Catholic cultures, neighborhoods and families.

Defined this way, «evangelical Catholicism» can be understood as a response to secularism and what Benedict XVI calls the «dictatorship of relativism,» protecting the church against assimilation by emphasizing what makes Catholicism distinct.

I had originally referred to this mega-trend as the «Catholic identity movement,» but that drew fire from liberal Catholics who argued that reaffirming traditional belief and devotion, such as the Latin Mass, is not the only way to articulate a strong Catholic identity. Since I’m trying to describe this movement, not to pass judgment on it, I went back to the drawing board in search of a more neutral nomenclature. In the end, I settled on «evangelical Catholicism» because it captures the sense of a public assertion of traditional Catholic identity in the context of a highly pluralistic, secular culture.

Les mer om dette her.

Skroll til toppen