Et nytt nummer av St. Olav tidssktift er nå kommet, og msgr. Torbjørn Olsen har skrevet en artikkel han har kalt: Liturgireformens styrke. Ca. halvparten av artikkel er sju argumenter for den nye messen, som jeg her presenterer (nesten uforkorta) med egne kommentarer.

Hvorfor er den postkonsiliære liturgien å foretrekke?
Hva gjør at den postkonsiliære liturgi (vår nåværende liturgi) er langt å foretrekke fremfor den prekonsiliære (med tridentinermessen)?

1) Liturgien er ikke bare tale til Gud, men de messefeirende menneskers tale til Gud. Da er et språk som disse mennesker kan forstå, en fordel. Få kan latin. Latin er som kulturbærer og som uttrykk for Kirkens historiske kontinuitet viktig. Bare den nye liturgi åpner for varierende språkbruk som kan ivareta alle disse hensyn. [Jeg er enig i at ordets del i all hovedsak bør være på det lokale språk, men at latinen skulle bli helt borte er jo stikk i strid med Vatikankonsilets ønsker.]

2) Liturgireformen innebar fjerning og forkortelse av en rekke tekster. Først og fremst ble dubletter fjernet (f.eks. flere kirkebønner i samme messe). Selv for meg som relativt godt skolert teolog befinner den nye liturgi seg i grenseområdet for hva jeg umiddelbart kan få med meg av tekstinnhold når messen feires. Derfor er jeg redd begeistringen for den gamle liturgi forutsetter at tekstene skal være mer lyd enn innhold. At lange gamle tekster ved gjennomgang i et studiekammer eller under en meditasjon oppviser større rikdom enn de nye, er irrelevant mht. deres egnethet som liturgiske brukstekster. [Dette argumentet følger jeg ikke i det hele tatt. Det var i liten grad dubletter som ble tatt bort, det var heller den grundige forberedelsen i starten av messen og de mange uttrykk for tilbedelse. De mange (og ofte lange) bibeltekstene i den nye messen er vel en av grunnene til innholdsmetningen som forfatteren opplever.]

3) Liturgireformen innebar en utvidet bruk av bibelen i gudstjenesten som er uten sidestykke i liturgihistorien. …

Torbjørn Olsen presenterer sju argumenter mot den gamle messenLes mer »

Jeg har skrevet en hel om den tradisjonelle latinske messen på denne bloggen de siste 3-4 månedene. Noen av leserne er tydelig svært interessert i dette, men jeg er usikker på hvor mange. Det vil jeg gjerne vite litt mer om, derfor er det fint om du kan tenke deg å svare på spørsmålene nedenfor. (Dessuten bruker jeg nå en poll-funksjon for første gang.)

[poll=2]

De sentrale biskopene Giuseppe Betori og Angelo Bagnasco i Den italienske bispekonferansen har uttalt seg om pavens skriv om den gamle messen, og legger aller størst vekt på at liturgien må skapes og utvikles på organisk måte, ikke gjennom plutselig brudd. (Men når jeg nå i det siste har lest en del om det som skjede med liturgien på 60-tallet, er det nettopp de dramatiske forandringene som står sentralt.)

What the Pope urges us to adopt, beyond the cultural forces to which it is inevitably subject, is really an inclusive, not confrontational, key of interpretation. In the history of liturgy, as in the life of the Church, there is «growth and progress, but no rupture», as he already took the opportunity to affirm in an address to the Roman Curia on 22 December 2005. On that occasion, in fact, commemorating the 40th anniversary of the Second Vatican Council, he indicated as valid not «the hermeneutic of discontinuity and rupture», but rather that of «reform, of renewal in continuity with the one subject, the Church».

Father Z. har skrevet denne engelske oversettelsen, og han legger også til sine egne tanker/oppsummering:
* For bishops and priests, don’t pick and parse, but apply the provisions of Summorum Pontificum.
* Read the document for the Pope’s thinking, without twisting it out of shape by your own agenda.
* In the tension between the Church’s past experience in the face of exigencies and today’s needs as we look forward, we must have an interpretive key, a hermeneutic of continuity. This is inclusive, not exclusive.
* What we do must not be reduced to personal preference or aesthetics. Instead, what we do must reveal Mystery. This was precisely the point of the sermon I gave on 14 September in the UK and what I have been writing about.
* The provisions of the Motu Proprio will function as a dynamic force within that tension of past/present/future. The fruit of that tension, as it is lived out in parishes, will eventually be a renewal of the whole of the Church’s liturgy, and therefore her whole life. This expresses what I express using images like «gravitational force» and «Marshall Plan.