Biskop i USA skriver om liturgien – blir ignorert av sine prester

Liturgi /

Biskop Arthur Seratelli, i Paterson, New Jersey, har en ukentlig spalte i bispedømmets blad, og der har han nå et stykke som heter: «Respekt for de liturgiske reglene er et uttrykk for kjærlighet til Kirken.» Der skriver han bl.a.: To insure good order and a proper use of our body in liturgy, the Church lays down liturgical norms. “…Every liturgical celebration, because it is an action of Christ the priest and of his Body the Church, is a sacred action surpassing all others”. It is for this reason that the Church pays particular attentions to the gestures and postures we use at Mass.

Liturgical norms are a concrete expression of the authentically ecclesial nature of the Eucharist. … These instructions are needed so that the Liturgy may be seen for what it truly is—the worship of the Church. It is God’s people uniting themselves to Christ.

As the public worship of the Church, the Liturgy belongs to all of us. It is neither the property of the priest nor the private devotion of the individual. It is never merely an expression of a particular parish or community. … for the sake of good order, the Church calls us to unity. Following liturgical norms makes our local parishes and communities enlivened by a more tangible expression of our belonging to something greater than ourselves.

It may take a childlike humility to do as the Church asks in the celebration of the Liturgy. True love is never proud. “Priests who faithfully celebrate Mass according to the liturgical norms, and communities which conform to these norms, quietly but eloquently demonstrate their love for the Church”.

Father Z. trykker denne artikkelen, og skriver noen merknader til den. Av kommentarskriverne er det også noen fra biskopens eget bispedømme, og de kan fortelle at han ikke kan regne med at prester eller andre bryr seg om det han sier. Slik skriver f.eks. en kommentator: …

Biskop i USA skriver om liturgien – blir ignorert av sine presterLes mer »

Hårreisende forlsag fra katolikker i Nederland

Katolsk /

På www.chiesa står det i dag en artikkel om at dominikanere i Nederland foreslår at eukaristifeiringa løsrives fra presteskapet (i alle fall om nødvendig, ved prestemangel f.eks.), og at folk valgt fra menigheten (også kvinner) kan «forrette»! I samme artikkel nevnes det at augustinerne i en av sine kirke har felles nattverd med protestantene, og at prestene i de to kirkene velksler på å lede ordets og nattverdens del av gudstjenesten! Les selv:

In Nijmegen, Holland, in the church of the Augustinian friars, each Sunday the Mass is concelebrated by a Protestant and a Catholic, with one presiding over the liturgy of the Word and the sermon, and the other over the liturgy of the Eucharist, in alternation. The Catholic is almost always a layperson, and is often a woman. …

No bishop has ever authorized this form of celebration. But Fr. Lambert van Gelder, one of the Augustinians who promote it, is sure that he is in the right: «In the Church there are different forms of participation, we are full-fledged members of the ecclesial community. I don’t consider myself a schismatic at all.»

Also in Holland, the Dominicans have gone even farther, with the consent of the provincials of the order. They distributed in all the 1,300 Catholic parishes a 9,500-word booklet entitled «Kerk en Ambt», «The Church and the Ministry,» in which they propose to make into a general rule what is already practiced spontaneously in various places. …Here the Dutch Dominicans distinguish three widespread expectations:

* that men and women be selected «from below» to preside over the Eucharistic celebration;

* that, ideally, «this choice would be followed by a confirmation or blessing or ordination by Church authority»;

* that the words of consecration «could be pronounced both by those who preside in the Eucharist and by the community from which they take their origin.»

In the view of the Dutch Dominicans, these three expectations are well grounded in Vatican Council II. …

Hårreisende forlsag fra katolikker i NederlandLes mer »

Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas Bjerkholt

Økumenikk /

Min gode venn, Thomas Bjerkholt, i Den evangelisk lutherske frikirke i Trondheim, fortviler en hel del i avisa Dagen i dag, over framtida til lutherske kristne i Norge. Til og med sitt eget kirkesamfunn kan han knapt anbefale lenger, og han ser også så vidt over til Den katolske kirke. Men der sjokkeres over en bønn (av Mor Teresa) som sier at også medlemmer av andre religioner styrkes når de ber til sin egen Gud. Jeg ville aldri ha bedt som Mor Teresa gjør i sitatet nedenfor, men det er samtidig katolsk forståelse at også andre religioner kan ha fått del i sannheten til en viss grad, mens protestanter oftest er mye mer enten-eller (enten Gud eller Den onde) i sin tenkning. Her gjengir jeg hva Bjerkholt skrev i dag:

HOMOFILIDEBATTEN maler som en kvern i kirke og samfunn. Den norske kirke er splittet. Biskopene virker handlingslammet. Mange spør seg om veien videre for dem som bekjenner seg til kirkens klassiske lære. De som står bak oppropet Carissimi vil forbli i Statskirken. Man er dermed tvunget til å finne seg til rette i en pluralistisk kirke. Mange mister troen på denne kirke. Det skjer et stille uttog, om ikke formelt så reelt. Misjonssarnbandets selvstendighetslinje – i, men ikke under Statskirken – blir også i stadig større grad Normisjons vei. Indremisjonsforbundet følger også opp dette tradisjonelle spor.

DET SYNES Å VÆRE liten tro på en ny kirkedannelse på luthersk grunn. …

Veivalg i den lutherske kirke – av Thomas BjerkholtLes mer »

Anmeldelse av pater Pollestads bok: Peters svar

Teologi, Økumenikk /

Avisa Dagen trykker i dag en anmeldelse av Pollestads bok: Peters svar, skrevet av Tore Lund. Helt først legger anmeldelsen vekt på at man trenger å forstå Bibelen og den krustne tro for å være hjemme i vår europeiske kultur, deretter sier anmelderen:
Boken er ingen tradisjonell (og kjedelig) dogmatikk, men den er utformet som en samtale mellom Peter, som representerer kristendommen, og en «dannet hedning». Sistnevnte er både døpt og fremdeles medlem av Den norske kirke, men uten å ha noe personlig forhold til kirke og kristendom. Likevel er han nysgjerrig etter å få mer greie på alt dette merkelige som de kristne snakker om.

«Peter» er et dekknavn for paven. Jesus hadde sagt at på klippen Peter ville han bygge sin kirke (Matt. 16,18), og pavene er apostelen Peters arvtagere. Men pater Pollestads bok er likevel ikke noe katolsk propagandaskrift. Den er ifølge undertittelen skrevet for «dannede hedninger og lunkne kristne», med vekten på det felleskristelige. Her tas opp spørsmålet om hva religion er, om Gud og treenigheten, om Bibelen som Guds ord, om korsets mening, eller om synd og sex – alt sammen fremstilt på en måte som de fleste kirkesamfunn vil kunne slutte seg til.

Men på ett punkt røper katolikken Pollestad seg, og det er når Hedningen reiser problemet med de mange og ofte motstridende kirkesamfunn. Hvorfor er det blitt slik? Og hvem av dem har sannheten? Svar: Historisk sett var det kirken som under Åndens veiledning avgjorde hvilke av de mange foreliggende skrifter som skulle betraktes som kanoniske og medtas i Det nye testamente. Kirken eksisterte altså før Det nye testamente ble til.

Deler av den kristne sannhet finnes i alle kirkesamfunn, men den hele og fulle sannhet finnes bare i den katolske kirke, fordi kirken ikke bygger på «Bibelen alene», men på Bibelen og tradisjonen, etter ordene i Jesu avskjedstale: «Ennå har jeg mye å si dere… Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh. 16,13). Og denne veiledningen utfører Anden nettopp gjennom pavens embede.

Fordi den lutherske kirke har brutt med pavens embede, har den fått kvinnelige prester, og nå går den også inn for å godkjenne homoseksuelle forbindelser, til og med innen presteskapet, enda Skriften uttrykkelig sier at de som praktiserer slike ting, «skal ikke arve Guds rike» (1. Kor. 6,9f). Hvilket på godt norsk betyr at de går fortapt. Så alvorlig er det!

På dette punktet står altså den katolske kike på bibelsk grunn – i motsetning til store deler av dagens norske lutherske kirke.

En annen anglikaner blir katolikk – på tross av den forferdelige musikken!

TLM, Økumenikk /

F. Z skriver om en annen episkopal kristen som blir katolikk. Dette blir han av overbevisning og etter å ha vurdert situasjonen i lang tid. Men det overraskende med meldingen er at han blir katolikk på tross av at han vet hvor dårlig musikken og liturgien ofte er i Den katolske kirke (i USA) – og debatten på bloggen handler nesten bare om dette problemet.

Dette kan det være nyttig for katolikker i Norge å vite, og det hjelper oss å forstå situasjonen bedre, når man diskuterer forandringer i liturgien og gjeninnføringen av den gamle messen.

blaalig tekstAnother Episcopalian has decided he can no longer endure the self-destruct mode that Church is vigorously wrapped up in. So, he is swimming the Tiber. Here is what he thinks about that.
»
So it’s off to Rome for me. I do not labor under the illusion all is milk and honey on the other side of the Tiber. It is not, the Roman Catholic Church, especially in the United States, is beset with woes, lousy liturgy and music being among the less egregious. But the Holy Catholic Church possesses something the Episcopal Church does not: sound doctrine, along with a Pope (especially the present one) and magisterium to ensure that it remains so. Sound doctrine will make it possible for me (I pray) to tolerate Masses where the priest sits in the Captain Kirk chair while the miasmal excrescences of Marty Haugen and David Haas [ROFL!] waft into the nave. And while my heartbreak over what happened to the Episcopal Church will remain with me to the end of my days (as I suspect it will for Fr. Kimel), at the same time I look forward with great joy to embracing the full Catholic Faith. I ask your prayers.»

Pavens bok om Jesus foreligger på norsk

Katolsk /


I dag foeligge pave Benedikts bok om Jesus fra Nasaret – det første av to bind som skal ta for seg Jesu liv. Boka utgis på Luther forlag, men jeg siterer er fra en melding på katolsk.no, som har med omtale av noka av paven og to norske biskoper:

Katolsk biskop Bernt Eidsvig skriver:

«Boken presenterer for oss et klassisk Jesusbilde hvor paven deler med seg av et vell av kunnskap, et helt liv med studier og forskning, bønn og meditasjon over Skriften. Og hensikten? Å gjøre det som er Peters oppdrag: å styrke sine brødre og søstre i troen.»

Også den lutherske biskop av Oslo, Ole Christian Kvarme, anbefaler boken.

«Jeg har hatt glede og utbytte av å lese Pavens bok om Jesus. Han er i god samtale med nyere forskning om den historiske Jesus og er opptatt av Mannen fra Nasaret i hans jødiske omgivelser. Samtidig lodder han dypere, inn i hjertet i vår tro på og bekjennelse av Jesus som Herre og Messias. I en tid der det kristne gudsbilde utfordres, er det berikende med en slik bok om Ham som har brakt og bringer Guds rike og Guds nærvær inn i våre liv.»

Selv sier Den hellige far Benedikt om sitt verk:

«Jeg er overbevist om, og håper også at leseren vil se, at denne skikkelsen er mye mer logisk og historisk sett mye mer gripelig enn rekonstruksjonene som vi er blitt konfrontert med de siste årtier.»

Biskop blir katolikk – kunne ikke følge den episkopale kirken lenger

Økumenikk /

Den episkopale biskopen Jeffrey N. Steenson, fortalte 25/9, ved avslutnungen av møtet i New Orleans, der de episkopale i USA skulle svare på kravene fra mer konservative anglikanere i andre deler av verden, og bare delvis oppfylte kravene. Les en analyse av hvordan det gikk på dette møtet her. Han fortalte at han ville søke avskjed som biskop og gå inn i Den katolske kirke.

Her er talen han holdt for de andre episkopale biskopene – og mange kommentarer fra lesere. Han avslutta slik: With all my heart, I ask for your forgiveness for any difficulty this may cause and for anything I may have said or done that has failed to live up to the love of Christ. I hope that you will not see this as a repudiation of the Episcopal Church or Anglicanism. Rather, it is the sincere desire of a simple soul to bear witness to the fullness of the Catholic Faith, in communion with what St. Irenaeus called “that greatest and most ancient Church” (Adv. Haer. 3.3.2). I believe that our noble Anglican tradition (“this worthy patrimony”) has deep within it the instinct of a migratory bird calling, “It is time to fly home to a place you have never seen before.” May the Lord bless my steps and yours and bring our paths together in His good time.

I går kom det mer informasjon om biskopen, da han møtte prestene i sitt eget bispedømme, og de reagerte slik: Clergy from the Diocese of the Rio Grande greeted Bishop Jeffrey N. Steenson with a standing ovation last week during a conference at the Holy Cross Retreat Center in Mesilla Park, N.M.

The expression of respect and affection for Steenson came five days after he released a “very difficult letter” announcing his intention to resign as bishop of the 8,000-member diocese in New Mexico and West Texas. Steenson said his “conscience is deeply troubled about where the Episcopal Church is heading.”

Her er pavens preken om Lasarus – om hva vi skal gjøre med vår rikdom

Liturgi /

Her er en engelsk oversettelse av pave Benedikts tale ved Angelusbønnen søndag:

Today, the Gospel of Luke presents the parable of the rich man and poor Lazarus (16:19-31). The rich man embodies the unjust spending of wealth by those who use it for unbridled and egotistical luxury, thinking only of satisfying themselves, without taking care of the beggar at their door.

The poor man, on the other hand, represents the person that only God cares for, and unlike the rich man, he has a name, Lazarus, an abbrev iation of Eleazar, which means “God helps him.» He who is forgotten by all is not forgotten by God; he who is worth nothing in the eyes of men, is precious in the eyes of the Lord.

The story shows how earthly injustice is overturned by divine justice: After death, Lazarus is welcomed “into Abraham’s bosom,» that is to say, into eternal beatitude, while the rich man ends up “in hell among torments.» It is a new, definitive, unappealing state. Therefore it is during this life that one must repent; doing so afterward is useless.

This parable also lends itself to a social interpretation. …

Her er pavens preken om Lasarus – om hva vi skal gjøre med vår rikdomLes mer »

Caritas’ ønske om å forandre verden – er det realistisk?

Generelt /

I noen uker nå har årets Caritas-søndag blitt kunngjort på følgende måte (les her): Vi forandrer verden – sammen! I tekstene som så siteres fra Caritas, er også disse nokså politiske formuleringene brukt:

Vår verden er grunnleggende urettferdig – mens noen lever i trygghet og overflod, opplever mange flere fattigdom, krig og katastrofer. Derfor må verden forandres. …

Global rettferdighet forutsetter en global ”omfordeling”. I kampen mot fattigdom må vi derfor følge to strategier. Vi må lindre den nøden som finnes gjennom nødhjelp og langsiktig bistand, og vi må arbeide for å forandre den urettferdige verdensorden som tilgodeser de få og lar flertallet lide. Caritas ønsker å bidra til denne ”omfordelingen”. Vi ønsker å bidra til å forandre verden.

Kristne har utvilsomt en plikt på seg til å hjelpe de fattige, og vi må aldri overse de fattige og lidende og stenge hjerte og lommebok for dem. Likevel er det flere ting i formuleringene til Caritas jeg ikke kan være med på; «forandre verden», «omfordeling» og en ganske upresis bruk av «urettferdighet» og «skyld». Slike politisk ord brukte jeg selv for 20 år siden, men altså ikke nå lenger.

Mitt syn er at kristne har plikt på seg til å hjelpe de fattige – både med nødhjelp og en utviklingshjelp som i praksis gir gode resultater – men når det gjelder hva slags politiske føringer man her stiller seg bak, så er kristne fri til å velge det de har tro på. Det er ikke bare en verdensvid, sosialistisk omfordelingsstrategi som er det eneste alternativet. (For å sette det på spissen.)

Søndagens tekster – om vårt forhold til de fattige

Liturgi /

Ve dem som sitter trygge på Sion og sorgløse på Samarias fjell, de ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner, de spiser lam fra saueflokken og gjøkalver fra buskapen. De skråler til harpetoner og finner opp instrumenter slik som David gjorde. De drikker vin av offerskåler og salver seg med den beste olje, men sørger ikke over Josefs skade. Derfor skal de nå føres bort, fremst blant fangene; da blir det slutt på skrålet fra dem som ligger og drar seg.

Første lesning i dag er tatt fra profeten Amos kapittel 6, og kritiserer mennesker som koser seg med all sin velstand, uten å tenke på andres problemer. Andre tekster fra Amos og andre profeter tar også opp, og fordømmer, rike som bevisst undertrykker og holder de fattige nede.

Evangelieteksten i dag, fra Lukas 16,19-31, er den kjente teksten om Lasarus og den rike mannen – om hvordan den rike ikke brydde seg om å hjelpe den lidende, og etter sin død endte opp i dødsriket:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. …

Les alle tekstene her.

Børre Knudsens kamp mot fosterdrapsloven – viktig systemkritikk

Generelt /


Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:

Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.

Da allmennheten fokuserte på virkemidler i stedet for sakens kjerne, førte det til at Knudsen ble marginalisert i stedet for å bli lyttet til. Jeg er av den mening at han ikke kan klandres for det, man hører som kjent det man vil høre. Og hva var så sakens ubehagelige kjerne?

Friheten i den liberale stat har en pris, det er en frihet på bekostning av andre menneskers liv. Børre Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.

Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?

Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.

Italienske biskoper tar opp pavens dokument om den gamle messen

TLM /

De sentrale biskopene Giuseppe Betori og Angelo Bagnasco i Den italienske bispekonferansen har uttalt seg om pavens skriv om den gamle messen, og legger aller størst vekt på at liturgien må skapes og utvikles på organisk måte, ikke gjennom plutselig brudd. (Men når jeg nå i det siste har lest en del om det som skjede med liturgien på 60-tallet, er det nettopp de dramatiske forandringene som står sentralt.)

What the Pope urges us to adopt, beyond the cultural forces to which it is inevitably subject, is really an inclusive, not confrontational, key of interpretation. In the history of liturgy, as in the life of the Church, there is «growth and progress, but no rupture», as he already took the opportunity to affirm in an address to the Roman Curia on 22 December 2005. On that occasion, in fact, commemorating the 40th anniversary of the Second Vatican Council, he indicated as valid not «the hermeneutic of discontinuity and rupture», but rather that of «reform, of renewal in continuity with the one subject, the Church».

Father Z. har skrevet denne engelske oversettelsen, og han legger også til sine egne tanker/oppsummering:
* For bishops and priests, don’t pick and parse, but apply the provisions of Summorum Pontificum.
* Read the document for the Pope’s thinking, without twisting it out of shape by your own agenda.
* In the tension between the Church’s past experience in the face of exigencies and today’s needs as we look forward, we must have an interpretive key, a hermeneutic of continuity. This is inclusive, not exclusive.
* What we do must not be reduced to personal preference or aesthetics. Instead, what we do must reveal Mystery. This was precisely the point of the sermon I gave on 14 September in the UK and what I have been writing about.
* The provisions of the Motu Proprio will function as a dynamic force within that tension of past/present/future. The fruit of that tension, as it is lived out in parishes, will eventually be a renewal of the whole of the Church’s liturgy, and therefore her whole life. This expresses what I express using images like «gravitational force» and «Marshall Plan.

Morgenbladet trykker et intervju med Børre Knudsen

Generelt /

Noen av Morgenbladets artikler er tilgjengelige på nettet, bl.a. dette ferske intervjuet med Børre Knudsen, som jeg her tar med utdrag fra:

– For nye ge­ne­ra­sjo­ner: For­klar kort grun­nen til din mot­stand mot abort­lo­ven av 1978.
Man skyl­der bar­net i mors liv den sam­me be­skyt­tel­se som man selv had­de trengt i sam­me si­tua­sjon. Det er gjen­si­dig­hets­prin­sip­pet i etik­ken det­te byg­ger på, alt­så å gjø­re mot din nes­te hva du vil din nes­te skal gjø­re mot deg.

– Og det skal ikke være noen tvil om at vi nå snak­ker med en fun­da­men­ta­list?
Jeg me­ner men­nes­ket står i sen­trum i hele uni­ver­set. Jeg had­de en gang en sterk opp­le­vel­se som tolv­åring. En sterk opp­le­vel­se av at jeg var til. Og ikke bare det. Det var en opp­le­vel­se av at alt an­net, for å være til, var av­hen­gig av at jeg var til. Det var på en helt spe­si­ell måte en opp­le­vel­se av væ­ren. En opp­le­vel­se som jeg har holdt fast ved.

– Det­te tror jeg man­ge opp­le­ver nett­opp når vi er tolv. Men så be­fol­ket du uni­ver­set med «en Her­re som brø­ler og rei­ser seg bratt», for å si­te­re en av dine sal­mer?
Ja, jeg tror nem­lig også at det er et stør­re jeg. Han som sier «jeg er den jeg er», han som hol­der det hele sam­men og som er Her­ren. Jeg kan ikke skjøn­ne at man kan skyl­le Guds­tan­ken ut av øy­ne­ne uten å hav­ne i den to­ta­le ab­sur­di­tet. Når et barn abor­te­res, så er det guds­tan­ken som abor­te­res. Det blir der­for en trus­sel mot min egen tro.

– Hvem har vært din ho­ved­fi­en­de i sak?
Bert­hold Grün­feld var nok vik­tig både som ideo­log og ved at han la mye til ret­te for Ar­bei­der­par­ti­et. Det ei­en­dom­me­li­ge var jo at han egent­lig had­de sam­me grunn­hold­ning som meg. Han men­te fos­te­ret had­de krav på be­skyt­tel­se, men Grün­feld men­te at vi al­le­re­de gjen­nom tid­li­ge­re lov­giv­ning had­de gitt av­kall på den to­ta­le be­skyt­tel­se av fos­te­ret. Be­skyt­tel­sen var der­ved så re­la­ti­vi­sert at man like godt kun­ne over­la­te til den en­kel­te kvin­ne å av­gjø­re det, men­te han.

– Møt­te du kir­ke­mi­nis­ter Ei­nar Før­de som av­sat­te deg, el­ler stats­mi­nis­ter Gro Har­lem Brundt­land, den sto­re kvin­ne­fri­gjø­rer?
Jeg for­søk­te en gang å inn­le­de en sam­ta­le med Har­lem Brundt­land. Det gjaldt de han­di­kap­pe­des si­tua­sjon, og hvor­dan de vil kun­ne opp­le­ve spørs­må­let om å fjer­ne fost­re man ikke øns­ker. Hun sa bare «å det er van­ske­lig, å det er så van­ske­lig!» Der så jeg ikke an­net enn den over­kjør­te kvin­ne­lig­het til og med hos stats­mi­nis­ter Brundt­land.

– Hvem av dine mot­stan­de­re i sak har du hatt størst re­spekt for?
Det måt­te fak­tisk også være den sam­me Bert­hold Grün­feld. Mer­ke­lig nok. Han var på man­ge må­ter sel­ve ideo­lo­gen bak det hele, som Har­lem Brundt­lands råd­gi­ver i den­ne sa­ken. Men han had­de en spi­ri­tua­li­tet som var ek­sep­sjo­nell. Han ba meg fle­re gan­ger med hjem, men det falt seg ikke slik at jeg et­ter­kom øns­ket, men vi had­de li­ke­vel in­ter­es­san­te sam­ta­ler. Jeg be­kla­ger dypt at han er død. Han im­po­ner­te meg.

Homoforkjemper er blitt katolsk menighetsrådsleder!

Katolsk /

Ganske sjokkerende nyheter i Vårt Land i dag – i papirutgaven. Her er en forkorta utgave av artikkelen:
En av grunnleggerne av Åpen Kirkegruppe (for lesbiske og homofile) ble nylig valgt til menighetsrådsleder i katolske St. Hallvard menighet i Oslo. Han lover å fortsette homofilikampen i sitt nye verv.

”Jeg kommer til å fortsette med arbeidet for aksept av homofilt samliv, også innenfor kirken,” sier Aasmund Vik, (60), til Vårt Land. Vik tiltrådte som menighetsrådsleder i St. Hallvard 30. august i år.

Vårt Land skriver også at de har tatt kontakt med biskopen og fungerende sogneprest, og at ingen av disse to ønsker å svare på om dette er problematisk eller kontroversielt.

Vik selv sier han har fått ”utelukkende positive” reaksjoner fra folk i menigheten og ikke opplever det som problematisk å stå i bresjen for homofilikampen som menighetsrådsleder:
– Selv om Den katolske kirke sentralt står for et annet»?
”Altså, man har jo sin samvittighet Jeg har vært medstifter av ”Også vi er kirken”. Vi er en del av kirken, vi er ingen rabulister.”

Selv håper jeg inderlig at Kirken presiserer sitt syn på disse sentrale moralske spørsmålene så snart som mulig.

Den anglikanske kirke kan unngå splittelse – de liberale bremser

Økumenikk /

Sist helg var det et viktig møte i New Orleans, der man gjorde et siste forsøk på unngå splittekse i den anglikanske kirkefamilien. Personer i min kones amilie i USA var involvert i møtet (på konservativ side), så jeg har fulgt ekstra godt med på hva som skjedde. Nå skriver også Vårt Land om resultatene av samtalene:

Den amerikanske grenen av den anglikanske kirken avgjorde tirsdag også å stanse praksisen med å la lesbiske og homofile inngå partnerskap. Tirsdagens avgjørelser kan bety at den episkopale kirken nå unngår å måttet bryte med den anglikanske kirken på verdensbasis. …

Konservative biskoper har krevd at den amerikanske grenen endrer sin praksis med å vigsle homofile biskoper dersom den ikke ville bryte ut av det anglikanske fellesskapet. Da lederne innen den anglikanske kirken møttes i Afrika tidligere i år, satte de en frist til 30. september for den amerikanske kirken til å erklære at den ikke vil vigsle flere homofile biskoper eller velsigne flere partnerskap.

Tirsdag ble de episkopale lederne så enige om å «vise tilbakeholdenhet når det gjelder vigsling av kandidater til den episkopale kirken som har et levesett som utfordrer det større kirkesamfunnets og som vil føre til ytterligere press på kirkesamfunnet». Nå gjenstår det å se om teksten er eksplisitt nok til at den godtas av kirkelederne ellers i verden. …

Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er anglikanernes øverste religiøse leder, har forsøkt å dempe gemyttene og har sagt at «ingen har stilt noe form for ultimatum» for amerikanerne. Men enkelte kirkeledere er langt hardere i sine ord. «Hor er og blir hor,» tordnet den nigerianske erkebiskopen Peter Akinola i en preken i USA søndag.

Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom over

Teologi /

Det er mye vi ikke vet eller husker fra Kirkens liv og historie, og i dag – under forberedelsen av et katekesekurs jeg skal ha i kveld – kom jeg over et jubileum Kirken feiret for 40 år siden: «I Dag avslutter vi feiringen av 1900-årsminnet om apostlene Peters og Paulus’ martyrdød. Derved setter Vi sluttstreken for «Troens år». Vi har viet dette år de hellige apostlers minne, for å vitne om Vår urokkelige vilje til trofast å verne om den troens skatt 1 som de har overlevert oss, og styrke vårt ønske om på en mer fullkommen måte å innrette vårt liv i samsvar med den historiske epoke Kirken befinner seg i på sin pilegrimsferd midt i verden.»

Slik skriver pave Paul VI, og han utgir på denne dagen en trosbekjennelse, og forklarer også hvorfor:
Når Vi gjør det, er det i bevisstheten om den trosusikkerhet som råder i visse moderne miljøer. De kan jo ikke unngå å bli påvirket av en verden i stadig forandring, hvor så mye som før ble betraktet som fastslått, nå blir trukket i tvil eller satt under debatt. Vi ser jo til og med katolikker være betatt av iveren etter å skifte alt det som var, ut med noe nytt. Kirken er uten tvil forpliktet til alltid å fortsette sine forsøk på å trenge dypere inn i og å fremstille den uransakelige rikdom i Guds hemmeligheter klarere og på en måte som er tilpasset de stadig nye slektsledd. Men en må samtidig vise den største omhu, når en vier seg forskningens uunnværlige oppgave, så en ikke rører ved troens læresetninger. Det ville jo fremkalle, slik som vi dessverre er vitner til i dag, forvirring hos mange troende og gjøre dem rådville.

I sin katekisme tar han utgangspunkt i Den nikenske trosbekjennelsen, men …

Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom overLes mer »

Biskopene må framfor alt være bønnens menn, sier paven

Katolsk /

Fredag i sist uke i Castelgandolfo møtte pave Benedikt alle biskopene som hadde blitt ordinert i løpet av det siste året, og der delte han noen tanker med dem om hvordan bønn må være fundamentet for deres apostoliske og pastorale tjeneste. (Fra Vatican Information Service.):

After highlighting how «the chief place in the life of a successor to the Apostles must be reserved for God,» the Pope told the bishops to reserve a special mention for priests in their prayers, «that they may persevere in their vocation, faithful to the priestly mission with which they have been entrusted.

«How edifying it is,» he added, «for each priest to know that his bishop – from whom he received the gift of priesthood or who is in any case his father and friend – remains close to him in prayer and affection, and is always ready to welcome him, listen to him, support and encourage him. Nor,» he continued,» in a bishop’s prayers, should there ever be lacking a supplication for new vocations. They must be asked insistently of God, that He may call ‘whom He will’ to the sacred ministry.»

«Where men and women are constantly rushing and lose themselves, where people live as if God does not exist,» the Pope told the newly-consecrated bishops, «create places and moments for prayer where, in silence, in listening to God through ‘lectio divina,’ in individual and community prayer, mankind can meet God and enjoy a living experience of Jesus Christ Who reveals the true face of the Father.»

The Holy Father exhorted the bishops «to make the cathedral an exemplary house of prayer, especially liturgical prayer, where the diocesan community united with their bishop can praise and thank God for His work of salvation, and intercede for all humankind.»

«Be men of prayer,» Benedict XVI concluded. «In appealing to God for yourselves and for your faithful, have the trust of children, the boldness of a friend, and the perseverance of Abraham, who was tireless in his intercession.»

Børre Knudsen er blitt 70 år – hedra for sitt arbeid

Apologetikk, Generelt /

Børre Knudsen er blitt 70 år, og har fått Parkinsons sykdom. Men i går ble han hedra med et festskrift, og Vårt Land referer fra pressekonferansen:
– Men selv om jeg ryster, står Guds grunnvoll fast, konkluderte 70-årsjubilanten Børre Knudsen ved avslutningen av pressekonferansen der festskriftet «Som en ild går Åndens ord» ble presentert mandag formiddag. …

Børre Knudsen takket sine venner for «å ha påskyndet en dåres kamp»:

– Jeg har forsøkt å være et enfoldig Guds barn. Og jeg har fått erfare at det har bærekraft. Det har ofte vært som å gå på vannet, og gang på gang har jeg opplevd at jeg holder på å synke. Men Herren har båret meg gjennom alt, sa dagens 70-årsjubilant med henvisning til den kamp han har ført.

Vårt Lands redaktør, Jon Magne Lund, skriver også at ingen blir uberørt etter et møte meg Børre Knudsen. Det kan jeg selv skrive under på, jeg møtte ham selv ved tre anledninger tidlig på 90-tallet.

VL skriver også: Pater Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk:

– Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.

Børre Knudsen refererte i sitt innlegg de 17 punkter mot Lov om selvbestemt abort, som han offentliggjorde i Balsfjord prestegård 18. desember i 1978:

– Jeg er ikke kommet til noe annet resultat i dag, konkluderte han.

Svært dristig økumenisk nattverdfeiring av biskop Kvarme

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag at Oslos lutherske biskop, Ole Christian Kvarme, var med og leda nattverden under pinsevennenes 100-årsfeiring i Oslo Spektrum i helga. Det er fint at lutheranere og pinsevenner kan vise enhet, men jeg syns nok Kvarme gikk noe over streken (sett fra luthersk synsvinkel) når han går inn i en setting som er så ulik Den norske kirkes liturgi, og feirer nattverd med folk som ser på nattverden som et rent symbolsk minnemåltid.

Vårt Land skriver bl.a.:
«Biskop Kvarme og pastor ved pinsevennenes kultursenter i København, Jarle Tangstad, forrettet i går sammen under nattverden i Oslo Spektrum. – Nattverden er et felles måltid for hele Guds folk, sa biskopen.
Den danske pastoren slo fast at verden i dag er både åndelig sulten og tørst. Og han fikk bekreftet påstanden da nesten alle de rundt 3000 som var samlet til familiegudstjeneste, tok del i den hellige måltidet.»

Kontrasten til denne bloggens diskusjon om messefeiring de siste ukene kan knapt bli større; avstanden til katolsk nattverdforståelse er enorm. (Men hvis noen vil skrive kommentarer her, ber jeg dem passe på språkbruken.)

Skroll til toppen