Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom over

Teologi /

Det er mye vi ikke vet eller husker fra Kirkens liv og historie, og i dag – under forberedelsen av et katekesekurs jeg skal ha i kveld – kom jeg over et jubileum Kirken feiret for 40 år siden: «I Dag avslutter vi feiringen av 1900-årsminnet om apostlene Peters og Paulus’ martyrdød. Derved setter Vi sluttstreken for «Troens år». Vi har viet dette år de hellige apostlers minne, for å vitne om Vår urokkelige vilje til trofast å verne om den troens skatt 1 som de har overlevert oss, og styrke vårt ønske om på en mer fullkommen måte å innrette vårt liv i samsvar med den historiske epoke Kirken befinner seg i på sin pilegrimsferd midt i verden.»

Slik skriver pave Paul VI, og han utgir på denne dagen en trosbekjennelse, og forklarer også hvorfor:
Når Vi gjør det, er det i bevisstheten om den trosusikkerhet som råder i visse moderne miljøer. De kan jo ikke unngå å bli påvirket av en verden i stadig forandring, hvor så mye som før ble betraktet som fastslått, nå blir trukket i tvil eller satt under debatt. Vi ser jo til og med katolikker være betatt av iveren etter å skifte alt det som var, ut med noe nytt. Kirken er uten tvil forpliktet til alltid å fortsette sine forsøk på å trenge dypere inn i og å fremstille den uransakelige rikdom i Guds hemmeligheter klarere og på en måte som er tilpasset de stadig nye slektsledd. Men en må samtidig vise den største omhu, når en vier seg forskningens uunnværlige oppgave, så en ikke rører ved troens læresetninger. Det ville jo fremkalle, slik som vi dessverre er vitner til i dag, forvirring hos mange troende og gjøre dem rådville.

I sin katekisme tar han utgangspunkt i Den nikenske trosbekjennelsen, men …

Pave Paul VI’s trosbekjennelse – som jeg nylig kom overLes mer »

Biskopene må framfor alt være bønnens menn, sier paven

Katolsk /

Fredag i sist uke i Castelgandolfo møtte pave Benedikt alle biskopene som hadde blitt ordinert i løpet av det siste året, og der delte han noen tanker med dem om hvordan bønn må være fundamentet for deres apostoliske og pastorale tjeneste. (Fra Vatican Information Service.):

After highlighting how «the chief place in the life of a successor to the Apostles must be reserved for God,» the Pope told the bishops to reserve a special mention for priests in their prayers, «that they may persevere in their vocation, faithful to the priestly mission with which they have been entrusted.

«How edifying it is,» he added, «for each priest to know that his bishop – from whom he received the gift of priesthood or who is in any case his father and friend – remains close to him in prayer and affection, and is always ready to welcome him, listen to him, support and encourage him. Nor,» he continued,» in a bishop’s prayers, should there ever be lacking a supplication for new vocations. They must be asked insistently of God, that He may call ‘whom He will’ to the sacred ministry.»

«Where men and women are constantly rushing and lose themselves, where people live as if God does not exist,» the Pope told the newly-consecrated bishops, «create places and moments for prayer where, in silence, in listening to God through ‘lectio divina,’ in individual and community prayer, mankind can meet God and enjoy a living experience of Jesus Christ Who reveals the true face of the Father.»

The Holy Father exhorted the bishops «to make the cathedral an exemplary house of prayer, especially liturgical prayer, where the diocesan community united with their bishop can praise and thank God for His work of salvation, and intercede for all humankind.»

«Be men of prayer,» Benedict XVI concluded. «In appealing to God for yourselves and for your faithful, have the trust of children, the boldness of a friend, and the perseverance of Abraham, who was tireless in his intercession.»

Børre Knudsen er blitt 70 år – hedra for sitt arbeid

Apologetikk, Generelt /

Børre Knudsen er blitt 70 år, og har fått Parkinsons sykdom. Men i går ble han hedra med et festskrift, og Vårt Land referer fra pressekonferansen:
– Men selv om jeg ryster, står Guds grunnvoll fast, konkluderte 70-årsjubilanten Børre Knudsen ved avslutningen av pressekonferansen der festskriftet «Som en ild går Åndens ord» ble presentert mandag formiddag. …

Børre Knudsen takket sine venner for «å ha påskyndet en dåres kamp»:

– Jeg har forsøkt å være et enfoldig Guds barn. Og jeg har fått erfare at det har bærekraft. Det har ofte vært som å gå på vannet, og gang på gang har jeg opplevd at jeg holder på å synke. Men Herren har båret meg gjennom alt, sa dagens 70-årsjubilant med henvisning til den kamp han har ført.

Vårt Lands redaktør, Jon Magne Lund, skriver også at ingen blir uberørt etter et møte meg Børre Knudsen. Det kan jeg selv skrive under på, jeg møtte ham selv ved tre anledninger tidlig på 90-tallet.

VL skriver også: Pater Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk:

– Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.

Børre Knudsen refererte i sitt innlegg de 17 punkter mot Lov om selvbestemt abort, som han offentliggjorde i Balsfjord prestegård 18. desember i 1978:

– Jeg er ikke kommet til noe annet resultat i dag, konkluderte han.

Svært dristig økumenisk nattverdfeiring av biskop Kvarme

Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag at Oslos lutherske biskop, Ole Christian Kvarme, var med og leda nattverden under pinsevennenes 100-årsfeiring i Oslo Spektrum i helga. Det er fint at lutheranere og pinsevenner kan vise enhet, men jeg syns nok Kvarme gikk noe over streken (sett fra luthersk synsvinkel) når han går inn i en setting som er så ulik Den norske kirkes liturgi, og feirer nattverd med folk som ser på nattverden som et rent symbolsk minnemåltid.

Vårt Land skriver bl.a.:
«Biskop Kvarme og pastor ved pinsevennenes kultursenter i København, Jarle Tangstad, forrettet i går sammen under nattverden i Oslo Spektrum. – Nattverden er et felles måltid for hele Guds folk, sa biskopen.
Den danske pastoren slo fast at verden i dag er både åndelig sulten og tørst. Og han fikk bekreftet påstanden da nesten alle de rundt 3000 som var samlet til familiegudstjeneste, tok del i den hellige måltidet.»

Kontrasten til denne bloggens diskusjon om messefeiring de siste ukene kan knapt bli større; avstanden til katolsk nattverdforståelse er enorm. (Men hvis noen vil skrive kommentarer her, ber jeg dem passe på språkbruken.)

Søndagens tekster: Gud vil at alle skal bli frelst – vær tro i smått og i stort

Liturgi /

Dagens 2. lesning er sentrale ord fra Paulus’ første brev til Timoteus 2,1-8, og den begynner slik:
Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt. Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.

Evangeliet er fra Lukas 16,10-13, og har et like klart budskap:
Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier? Og dersom dere ikke viser troskap med det som hører andre til, hvem vil da gi dere noe til eget eie? En trell kan ikke tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Sjokkerende uttalelser om Den norske kirke – av biskop Odd Bondevik

Økumenikk /

Biskop Bondevik sier til Vårt Land fredag at prester i Den norske kirke bør la være å søke veiledning hos homoliberale biskoper. Og et stykke nede i artikkelen er han til og med på en samtale om hvor lenge han kan bli værende i sin egen kirke! Uttalelsene er ekstra sterke i mine ører fordi Bondevik er såpass forsiktig som person, og jeg er lei meg når kirken jeg ble døpt og oppdratt i går så grundig på ville veier. Les selv:

Biskop Odd Bondevik tar til orde for at bibeltro prester har minimalt med liberale biskoper å gjøre og heller søker åndelig veiledning andre steder. Selv vet ikke Bondevik hvor lenge han blir værende i Den norske kirke.

Kravet om såkalt alternativt tilsyn har dukket opp igjen de siste dagene, etter at mye tyder på at Den norske kirke gir innpass for to syn i den betente homofilisaken. Konservative prester truer med å bryte kontakten med biskoper som står for det nye homofilisynet og ønsker alternativt tilsyn i bispedømmer der biskopene står for en homofililiberal linje. …

Bondevik sier til Vårt Land at han ser svært alvorlig på situasjonen i Den norske kirke denne høsten. Likevel ser han ikke for seg en masseutmeldelse av konservative kirkemedlemmer, selv om Kirkemøtet i november skulle åpne for ansettelse av homofilt samlevende prester.

– Noen blir værende så lenge det er livsrom lokalt, vi vil få flere «Storsaler» med teologisk begrunnelse, mens andre trekker seg tilbake og bli privatkristne. Men det er på høy tid at vi slutter å gå rundt grøten: Splittelsen er et faktum allerede. Noe annet er utenomsnakk og pynt, sier Bondevik.

– Hva tenker du om ditt eget medlemskap i Den norske kirke?

– Jeg er ikke på vei til å gi opp mitt medlemskap, men jeg følger utviklingen, svarer han.

– Hva må til for at du ikke skal melde deg ut av Den norske kirke?

– Jeg har to hovedkriterier og har hatt det lenge: Den dagen det legges ned forbud mot å tale som Bibelen gjør, for eksempel i etiske spørsmål, er det ikke mulig å bli der lenger. Situasjonen vil også være umulig den dagen det innføres liturgier som er i strid med Bibelen. Å fastsette liturgier er en læresak i vår kirke. På den annen side er det ikke et kriterium for utmeldelse at det finnes vranglære i kirken. Det har det alltid vært i kirken, og i perioder har det vært en minoritet som har stått for bibelsk lære, sier Bondevik.

Vil den gamle messen berike Kirken? – en diskusjon

Liturgi, TLM /

Jeg fikk nettopp et langt og interessant innlegg på bloggen min – fra Hans Bj. – og gjengir her en hel del av inlegget med mine kommentarer. Før jeg gjør det, vil jeg presisere at jeg har valgt å lære meg å lese den gamle messen som en ekstraordinær form av vår latinske ritus – for min egen del, og for troende som ønsker å delta i ei slik messefeirning – men jeg har ingen tanker om å gjøre dette til min ordinære form for messefeiring. På litt lenger sikt har jeg også håp om at den gamle messen kan påvirke den generelle messefeiringa i positiv retning, og muligens kan det bli noen forandringer i begge formene av vår latinske ritus, om Kirken ønsker det.

Hans siterer mitt tidligere innlegg (her i hermetegn) som han så kommenterer:
«Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig. Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.»

Jeg synes vi i dag har fått en god balanse mellom offeraspektet og måltidsaspektet. I 70 årene kunne det nok enkelte steder bikke litt til ytterligheten. Men offeraspektet har sannelig til sine tider også fått overdreven oppmerksomhet. Jeg er enig i at en norsk katolsk høymesse, i alle fall om man bruker første eukaristiske bønn, oftest vil ha en god balanse mellom offeret og måltidet. Men i mange andre land (og også i noen kretser i Norge) står det svært mye dårligere til.

Stavanger Domkirke hadde i middelalderen 18 alter. Dette for at hver enkelt kannikk, hver dag, skulle lese sin private messe. Denne messepraksis synes å kunne springe ut fra tanken om at det gjelder å frembære flest mulig offer (lese messer) for å gjøre Gud velvillig stemt. … Dette eksempelet opplever jeg ikke så nyttig; disse mange prestene skulle lese sin daglige messe, som en katolsk prest aller helst skal gjøre, og slike praktiske ting får man ordne på mest mulig praktisk måte. Det er jo heller ikke slik at alt var godt før 1965; det virker f.eks. som man gjorde mange ting den gangen uten å vite hvorfor man gjorde dem. …

Vil den gamle messen berike Kirken? – en diskusjonLes mer »

En tur til Bergen – lite blogging

Generelt /

Jeg reiser nå til Bergen for et par dager. Jeg har et pastoralt oppdrag et stykke fra byen, og besøker venner i Bergen vi ikke har sett på ei stund, bl.a. en engelsk professor som underviser på UiB i år – på norsk!

Det blir sikkert ikke mye tid til datamaskinen.

Slutt for kristent menneskesyn i Norge

Generelt /

«Det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå.»

Det sa (den katolske) professoren i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, da hun innledet til samtale om religionens rolle i det norske samfunn på et møte i hovedstaden tirsdag morgen. (Referatet fins i avisa Dagen.)

– Jeg vet ikke om vi kan gjøre noe med dette, fordi det snart bare er de «utvannede» kristne tilbake, og de er ikke så opptatt av å stå i en kamp for slike verdier, sa Matlary.

Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.
– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.
– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Det var tankesmia Civita, under ledelse av tidligere statsråd Kristin Clemet, som inviterte til frokost og debatt. De andre innlederne var førsteamanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, og stortingsrepresentant Inge Lønning (H).

Lønning pekte på at det som blir tilbake når den institusjonelle religionen gradvis forvitrer, er et ekte tomrom.
– Ethvert tomrom fylles, ikke bare i fysikkens verden. Det typiske i dagens Norge er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen.
– Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter, sa teologiprofessoren og politikeren, og la til:
– Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer.

Er messen bare et møte med Gud, eller også en anledning til å lære?

Liturgi, TLM /

Jeg skrev for noen uker siden her på bloggen – etter å ha opplevd min første tradisjonelle latinske messe – flere positive ting, men også følgende: «Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.»

Nå har jeg fått følgende svar på disse synspunktene:

Jeg leste litt på din blog og ble slått av at du ser ut til å tro at lesningene i den eldre ritusen betraktes som helt eller delvis didaktiske. Jag tror at dette er et temmelig sent synspunkt, som ikke egentlig er hva den eldre ritusen uttrykker. Kanskje ligger svaret på din forundring der? For egen del forsøker jeg å åpne meg for en annen forståelse når jeg nærmer meg den eldre liturgien, litt på samme måte som når jeg besøker bysantinsk liturgi. Forsøker man å lese inn Paulus VI’s liturgisyn i den eldre ritusen, da ender det nok med at man langsomt omformer den eldre romerske liturgien etter den paulinske. Den eldre liturgien har imidlertid større slektskap med de østlige ritene enn med Bugninis reform, i hvert fall mht. liturgisyn.

Jeg har i utgangspunktet sans for sammenlingninga med bysantinsk liturgi, og ser umiddelbart at den gamle messen ligner en del på denne. På den annen side var prekenen (ut fra tekstene eller over et annet tema) ofte svært sentral i søndagsmessene innenfor den latinske ritus, og den er jo utprega didaktisk. Jeg ser for meg muligheten av at bibeltekstene kan være i stor grad tilbedende eller meditative – heller enn didaktiske – men jeg er ikke overbevist om at det er det beste.

Pave Benedikt har snakka tydelig om at hele messen gjerne må være på latin, og gjerne med presten vendt mot Gud, bortsett fra ordets del, som gjerne/helst må være på morsmålet og vendt mot folket. Mine synspunkter her stemmer nok overens med mitt ønske om å feire den gamle messen som ekstraordinær form (som paven også tydelig har kalt den), og den nye messen (på verdig måte, gjerne på latin) som ordinær form.

Jeg ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen

TLM /

For noen få dager siden kom jeg til den konklusjonen at jeg ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen, og jeg har også tatt noen initiativer for å begynne å lære de tingene som er ulikt den nye messen, og for å få tak i noe nødvendig utstyr.

Dette er ei utvikling som har gått over kanskje to år, men spesielt de siste seks månedene. I Italia våren 2006 ble jeg ganske forbløffa over hvor dårlig messene ble feira mange plasser (ikke i Vatikanet, der var det mye bedre), og det fikk meg til å tenke på hvordan messene bør feires. Da jeg kom til min nye menighet for et år siden, var det også flere ting i messene her som ble gjort annerledes enn jeg var vant med, og som fikk meg til å tenke. Ryktene om pavens motu proprio hørte vi så nesten et helt år, og muligens var det dette som fikk meg til (i april i år) å begynne å feire private messer på latin i (den nye messen) april i år. Da så pavens brev om den gamle messen kom ut i juli, var jeg positiv til det som stod der, men vurderte det egentlig ikke som aktuelt at jeg selv skulle feire messen i denne ekstraordinære formen.

Men nå har jeg altså kommet til motsatt konklusjon, og hvorfor har jeg det? Jeg vil sikkert komme til større klarhet etter hvert, men det dreier seg i alle fall om følgende punkter, om følgende ting jeg som prest ønsker å få del i:

* Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig.
* Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.
* Denne måten å feire messe på er en eldgammel tradisjon i Den katolske kirke – fra lenge før konsilet i Trent – og denne tradisjonen bør ikke forsvinne.
* Den nye messen trenger impulser som gjør den mer ærbødig og opphøyet (siden det er den hellige Gud vi møter i messen), og den gamle messen kan her ha en positiv innflytelse på hele Den katolske kirke.
* Det er mennesker i Kirken i Norge som ønsker å delta i den tradisjonelle latinske messen, og da trenger man prester som er i stand til og villige til å feire den.

Jeg skriver mer om dette om ikke så lenge, bl.a. siden jeg også har problemer med enkelte aspekter ved den tradisjonalistiske bevegelsen.

Siste nummer av det katolske bladet ‘Broen’ kan leses her

Katolsk /

Nummer 4 2007 av Broen er nå lagt ut på nettet (i pdf-format) og KAN LESES HER.

Lederartikkelen handler om konflikten mellom Den katolske kirke og Amnesty International etter at sistnevnte har åpnet for abort, og en interessant, lang artikkel handler om 150 år med ordenssøstre i Norge – som starter slik:

Det er i år 150 år siden de første ordenssøstre slo seg ned i Norge igjen etter reformasjonen. Fra en sped begynnelse med to søstre fra den franske kongregasjonen ”Filles du Coeur de Marie” (Mariadøtrene), til i dag hvor det samlet er omkring 160 ordenssøstre. Pioneren etablerte seg i Kristiania. Det var en fransk kongregasjon som kom til Norge via Sverige, men som bare var her i fem år. Helt hvorfor de fant å trekke seg tilbake så kort etter at de kom, går ikke klart frem av annalene, sier sr. Else-Britt Nilsen, som arbeider med ordenssøstrenes historie i Norge i nyere tid. ”Det var tydelig at det var alvorlige vanskeligheter,” sier hun, ”de var kommet for å bidra til ’undervisning av pikene i menigheten og arbeid for et vakrere gudstjenesteliv’. Det siste klarte de visst, men skolen var ingen ubetinget sukssess.” …. …..

Oslo katolske bispedømme kommer med en svært negativ vurdering av forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov

Generelt, Katolsk /

«Lovforslaget i sin nåværende form representerer så alvorlige anslag mot samfunnets bærende institusjoner – ekteskapet og familien – og mot vår sivilisasjons viktigste verdier, at Oslo Katolske Bispedømme tar fullstendig avstand fra det og ber om at lovforslaget trekkes umiddelbart tilbake,» konkluderes det i uttalelsen. Bispedømmets høring, som består av et hoveddokument og et vedlegg med fordypende perspektiver, kan oppsummeres med de følgende punkter (sitat fra dokumentet):

1. Forslagene ser helt bort fra barnets behov og barnets beste og kulminerer med å diskriminere barn med lesbiske foresatte ut fra besvangringsmetode og genetisk helse.
2. Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav.
3. En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens.
4. Forslaget er ikke drevet frem av et positivt syn på ekteskapet som institusjon, som de homofile også bør få ta del i. Det er grunn til å tro, slik notatets egen statistikk viser, at denne retten i svært begrenset grad vil bli benyttet.
5. Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.
6. Endringene innebærer overgang til et samfunn basert på et livssyn hvor teknologi blir styrende og seksualitet og reproduksjon skilles fra hverandre.
7. Dersom endringene er ment å skulle styrke de homofiles/lesbiskes plass i samfunnet, bør det baseres på seriøs utredning og forskning. Forslaget om å omdefinere partnerskap til ekteskap krever en annen type forbindtlighet enn partnerskapsloven la opp til og kan innebære en usaklig tilbakevirkende kraft.

Dette melder katolsk.no i dag, og de har også lenke til hele høringsuttalelsen.

Artikkel i Broen om den tradisjonelle latinske messen

TLM /


Dette fine bildet av St. Olav domkirke fra 1963 illustrerer artikkelen.

Den tridentinske messen. ENHET i mangfold.
Dette er overskrifta på det katolske tidsskriftet Broens artikkel om den tradisjonelle latinske messen, skrevet av prestestudent Per Einar Odden. Artikkelen er ganske god, og forsiktig positiv til pavens initiativ. (Personlig syns jeg enkelte formuleringer i 2. og 3. avsnitt er noe upresise.) Her er litt av artikkelen:

”La oss sjenerøst åpne våre hjerter og gi rom for alt det som troen selv tillater.” Denne oppfordringen fra paven, basert på 2. Kor 11-13, er essensen i hans motu proprio Summorum Pontificum av 7. juli 2007. Motu proprio (latin: av seg selv/av egen vilje) er en betegnelse på et pavelig dokument som er forberedt av paven selv, og ikke av andre i den pavelige administrasjon.

For å forstå dokumentet er det nødvendig med en kort gjennomgang av det siste halve århundrets liturgihistorie. Den såkalte tridentinske messen var enerådende i den latinske Kirken fra 1570 til 1969. Men i 1963 vedtok Andre Vatikankonsil (1962-65) liturgikonstitusjonen Sacrosanctum Concilium (SC), som anbefalte en gjennomgripende liturgisk reform. Liturgifornyernes intensjoner var de aller beste, og deres mål var å gi liturgien dens renhet tilbake. De troende skulle igjen engasjeres fullt ut i den liturgiske aktivitet, og de skulle ikke delta i gudstjenestene som passive tilskuere, men som partnere i kraft av sin andel i det alminnelige prestedømme.

Pave Paul VIs reviderte Missale Romanum trådte i kraft den 30. november 1969. Den største forandringen med den nye messen var språket. Tidligere var messen feiret utelukkende på latin, mens det vanlige etter 1970 har vært folkespråket. Andre svært synlige endringer for de troende var prestens orientering (vendt mot folket i stedet for mot øst), kommunion i hånden i stedet for på tungen, kommunion stående i stedet for knelende ved alterringen, kommunion under begge skikkelser (legeme og blod).

For prestene var endringene også store: I tillegg til språket og orienteringen, ble det færre bønner, færre korstegn og knebøyinger, færre gjentakelser og større valgfrihet. …

Artikkel i Broen om den tradisjonelle latinske messenLes mer »

Samtaler mellom katolikker og ortodokse – paven sender sin hilsen

Økumenikk /

Pave Benedikt har sendt en hilsen gjennom kardinal Walter Kasper til det tiende felleskristen symposiet mellom katolikker og ortodokse, som arrangeres på den greske øya Tinos fra 16. til 19. september.

The symposium, organized every two years by the Franciscan Institute of Spirituality at Rome’s Antonianum Pontifical Athenaeum, and by the faculty of theology at the Aristotle University of Thessalonica, Greece, aims to study Catholics’ and Orthodox’ shared patrimony of faith and tradition. The current meeting – which has as its theme «St. John Chrysostom, a bridge between East and West» – coincides with the 1,600th anniversary of the death of that saint, considered as a Father of the Church in both East and West.

In his Message, the Pope expresses his happiness at the fact that the gathering is being held on Tinos «where Orthodox and Catholics coexist fraternally,» and he recalls how «ecumenical cooperation in the academic field contributes to maintaining an impetus towards the longed-for communion among all Christians.

On the subject of ecumenical cooperation, the Pope points out how …

Samtaler mellom katolikker og ortodokse – paven sender sin hilsenLes mer »

Pavens gamle studenter var sammen sist helg – temaet var skapelse/evolusjon

Katolsk /

Papa Ratzinger Forum melder at pave Benedikt sist helg var sammen med 40 av sine tidligere doktorgradsstudenter på den årlige samlinga, for tredje gang på Castel Gandolfo.

This year, the Schülerkreise resumed their discussion of evolution and creation, begun last year, with emphasis on the theological and philosophical aspects of the issue this time. The proceedings of the 2006 seminar, which was focused on the scientific debate over evolution, have been published in a book, Schoepfung und Evolution, which came out in Germany on the Pope’s 80th birthday last April.

Lecturers invited this year included Ulrich Luecke, scientist-theologian from the University of Aix la Chapelle, and philosopher Rolf Schoenberger from the University of Regensburg.

Siste rapporter om den tradisjonelle latinske messen

TLM /

Bilder viser biskop Robert W. Finn fra Kansas City som feirer den tradisjonelle latinske messen 14. september.

Jeg må nok si at jeg møter nokså lite interesse for den tradisjonelle latinske messen fra prester i Norge så langt. Det virker nesten som de ikke er så interesserte i hvor verdig, ærbødig eller hengivent messen feires, eller (hvis keg tolker det litt mer vennlig) at de rett og slett ikke ser at messefeiring er et tema man kan være opptatt av – siden de syns messen feires ganske greit her i Norge.

I alle tilfeller, 14. september er kommet og gått, og rundt om i den katolske verden skjer det en del ting, bl.a. har noen biskoper selv feiret den gamle messen (se bildet), mens andre prøver å begrense prestenes rett til å feire denne messen, i alle fall til de har bestått en ‘eksamen’. Men på Catholic World News leste jeg nylig en artikkel som kommenterer akkurat det:

«Fra nå av kan en prest selv bestemme om han vil bruke den gamle formen når han feirer messe, uten å spørre paven eller biskopen om lov.» Dette sier kardinal Dario Castrillon-Hoyos, president i kommisjonen Ecclesia Dei, som skal sjekke hvordan pavens motu proprio blir etterfulgt. …

Siste rapporter om den tradisjonelle latinske messenLes mer »

Et skjebnesvangert “kompromiss” om homofili i Den norske kirke

Katolsk, Økumenikk /

Det er tragisk, og det er vanskelig å kalle det et kompromiss, når Kirkerådet i Den norske kirke nå nylig anbefaler høstens Kirkemøte å tillate samboende homofile å kunne få stillinger i kirken. I en svært tydelig leder i går skriver Vårt Land om denne saken:

Synet på homofili har lenge vært det tyngste stridsspørsmålet i Den norske kirke og i norsk kristenliv. De som har sagt nei har vært på vikende front. Nå har Kirkerådet med 11 mot 4 stemmer anbefalt Kirkemøtet å forlate vedtakene fra 1995 og 1997 om at homofile samboende i partnerskap ikke kan ha vigslede stillinger i kirken. Da ligger alt til rette for en institusjonalisering av de to syn.

Det er en bemerkelsesverdig rask og betydelig holdningsendring som er skjedd. Tidligere har flertallet i kirkeråd og kirkemøte ført i marken en sterk teologisk argumentasjon for at samlevende homofile ikke kan ha vigslede stillinger. Når Kirkerådet nå foretar en betydelig holdningsendring, kan vi ikke se at det er ut fra en teologisk argumentasjon. Det savner vi. Snarere kommer vedtaket som en følge av den generelle holdningsendringen i samfunnet.

Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen tilslører og skjønnmaler situasjonen når han sier at dette ikke er et kompromissvedtak, …

Et skjebnesvangert “kompromiss” om homofili i Den norske kirkeLes mer »

Søndagens tekster – om syndserkjennelse og tilgivelse

Liturgi /

Evangelieteksten for denne søndagen er fra Lukas 15,1-10, og handler om tilgivelse; om hvor stor gleden i himmelen er over en synder som vender om. Men egentlig er teksten i like stor grad en oppfordring til oss om å være ærlige og innrømme våre synder, for det er oftest de selvrettferdige menneskene som er det største problemet. Slik åpner evangeliet:

Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:
Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Fortsatt kamp mot relativismen – også innenfor Den katolske kirke

Katolsk /

Kardinal Joseph Ratzinger tok i 1996 opp det han mente var den største læremessige trusselen i vår tid: a confluence of what he described as «the a-religious and practical relativism of Europe and America» with «Asia’s negative theology,» producing a profound mutation in core Christian teachings — with Christ seen as simply another spiritual sage comparable to Buddha or Muhammad, and Christianity as one valid religious path among many others.

John Allen skriver nå om en sak mot en vietnamesisk-amerikansk katolsk prest og teolog, F. Peter Phan, som av Troskongregasjonen er blitt bedt om å klargjøre en del punkter i ei bok han har skrevet, som altså kan oppfattes svært relativistisk. The observations make 19 points, grouped under these six broad headings:

* On the salvific value of non-Christian religions
* On the uniqueness and the universality of Jesus Christ
* On the relationship between Jesus, the Logos and the Holy Spirit
* On the uniqueness and the salvific universality of the Church
* On the relationship between Christianity and Judaism
* Other erroneous or confused statements

In general, the observations assert that Phan’s book «is in open contrast with almost all the teachings of the declaration Dominus Iesus,» a 2000 Vatican document …

Fortsatt kamp mot relativismen – også innenfor Den katolske kirkeLes mer »

Skroll til toppen