I forrige post skrev jeg om en søknad fra personer knytta til Karl Borromæus Gruppen til en sogneprest i København om den tradisjonelle latinske messen kunne feires hver søndag i hans sognekirke. Selv om jeg selv er usikker på om jeg personlig vil foretrekke den gamle messen heller en den nye messen feira på verdig måte (med gregoriansk sang, gjerne på latin, med presten og alteret vendt mot Herren etc.), syns jeg absolutt at søknaden bør innvilges. De som har søkt er likevel usikre på om de vil få lov, for det fins motstand mot den gamle messen i Danmark.

Men de bør ubetinget få et ja, fordi: De allerede har en prest som kan feire messen, de vil hjelpe med alt praktisk slik at det ikke skal bli noen byrde for menigheten, de er forsiktige og ønsker ikke å begynne før til advent, og de har helt rett når de sier at pave Benedikt ønsker at den gamle messen skal feires i vanlige kirker og bli en del av menighetslivet. (Så langt har Københavns biskop bare gitt tillatelse til en messe i måneden, og da ikke på en søndag og ikke i en sognekirke.)

I pavens motu proprio står det at hvis sognepresten ikke ser seg i stand til å la den gamle messen feires i menighetskirken (sognepresten har ikke mulighet til å nekte av andre grunner), er det biskopens ansvar å hjelpe. Hvis verken sogneprest eller biskop viser noen velvilje, har Vatikanet så en egen kommisjon som skal kunne gripe inn. Men jeg ser ingen grunn til at det skal være nødvendig i København.

Så vidt jeg vet er det ikke sendt noen søknad og heller ikke lagt noen planer for offentlig, regelmessig søndagsfeiring av den gamle messen noen steder i Norge (men kanskje jeg tar feil?), så dette initiativet i Danmark vil jeg følge med stor interesse.

Jeg skrev nylig at jeg ikke trodde det skjedde så veldig mye i Danmark mht den tradisjonelle latinske messen, men nå har jeg blitt korrigert. I en mail ble jeg gjort oppmerksom på en nyhet på nettstedet til Sankt Karl Borromæus Gruppen – for den ekstraordinære liturgi i bispedømmet København.

Gruppen har sendt en henvendelse til sognepresten ved Jesu Hjerte kirke i København, som er meget vennlig og ryddig, slik som pavens motu proprio legger opp til, og lyder slik:

Kære sognepræst, p. Gerhard Sanders SJ

[Underskrevet af 40 troende med tilknytning til Jesu Hjerte kirke]

De skriver også:
… En gruppe af såvel ældre som yngre katolikker i København har i de senere år deltaget i den hl. messe efter såkaldt gammel ritus (nu ved pavens udtalelse tydeliggjort som en ekstraordinær form af den romerske enhedsritus), idet biskop Kozon har udnævnt p. Michael Hornbech-Madsen som ansvarlig for gruppens præstelige betjening. I øjeblikket fejres messen en gang om måneden i skolekapellet på Institut Sankt Joseph.

For det andet går Motu propriet ud fra, at den ekstraordinære messefejring finder sted som en del af – og ikke som hidtil afsondret fra – sognelivet. Man kan næppe tænke sig en kirke i hovedstaden, hvor denne forudsætning bedre kan opfyldes, end netop Jesu Hjerte Kirke.

Søndagens første lesning er fra Sirak 3:
«Min sønn, vær ydmyk i all din ferd, så vil du bli mer avholdt enn en som deler ut gaver. Jo mektigere du blir, desto mer må du ydmyke deg, og Herren skal vise deg nåde. For Herrens makt er stor, og de ydmyke lovpriser ham. Når den overmodige rammes, fins det ingen lindring, for ondskapen har slått rot i ham. Den forstandiges hjerte grunner på ordspråk, den vise ønsker å lytte og lære.»

Evangeliet har samme tema og avslutte slik:
«For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.
Han sa også et ord til den som hadde innbudt ham: «Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.»

Det er ikke lett å ha den rette ydmyke holdning, det vet vi nok alle sammen av erfaring. Men Kristus selv var det; han fornedret seg like til døden på korset, og derfor ble han opphøyet over alle ting.

Onsdag 5. september er den salige Teresa av Calcuttas minnedag, og jeg skal snakke litt om hennes i mine tre messer denne søndagen. Hun er et eksempel på en sann ydmyk livsholdning, og en person som i alle fall ikke hjalp de fattigste av de fattige for å få noe igjen selv. Hun gjorde det for å være lydig mot det kallet Herren hadde gitt henne.

LES ALLE TEKSTENE FOR DENNE SØNDAGEN HER.

My spirits are soaring after attending yesterday’s solemn traditional Mass at Merton College, Oxford, during the training course for priests organised by the Latin Mass Society. Dette sier Damian Thompson, som blir sitert av Father Z. Han fortsetter slik:

It was glorious to see the sunlight piercing the pillar of incense as priest, deacon and sub-deacon performed the ancient liturgy for which Merton Chapel was built.

Let’s hope that that the social barrier between Catholics attached to the newer and older forms of the Mass also disappears. The Pope understands that liturgical renewal will reinvigorate the whole Church; what Catholics need now are diocesan bishops who are willing implement his reform.

For Z. er det viktigste her kanskje at det stort sett er vanlige menighetsprester som deltar på det «trenings»seminaret. Jeg er enig med ham at en symbiose mellom de to formene av messen er det viktigste. Om den tradisjonelle latinske messen (i sin rene form) blir feriet svært ofte i framtida, er litt mindre viktig enn om pavens motu proprio kan skyve messefeiringa i Den katolske kirke som helhet i riktig retning.

Jeg er altså ikke helt på linje med flere av puristene/tradisjonalistene som skriver på bloggen min. (Men de må gjerne fortsette å skrive, og prøve å overbevise meg og andre!)

Bildene har jeg funnet her.

Jeg leste i dag om en preken erkebiskop Vincent Nichols i Birmingham (i England) holdt for prester som er kommet sammen for å øve på den tradisjonelle latinske messen. Han legger stor vekt på rikdommen i den gamle messen, og hvordan den kan fokusere på en verdig feiring også av den nye messen (og at det er nødvendig).

Samtidig nevner han at Vatikankonsilet ba om noen forandringer i messen som hadde blitt feiret inntil da. (Dette punktet vil jeg gjerne se litt mer på snart; enkelte ting ble nevnt spesifikt av biskopene, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde drømt om at forandringene skulle bli så store som de faktisk ble.)

I hope that your study of the Missal of Pope John XXIII will help you to appreciate the history and richness of that form of the Mass. And I trust that you will bring all that you learn to every celebration of the Mass you lead in the future.

The Missal of Pope John XXIII will remain the extraordinary form of the celebration of the Mass, for, as Pope Benedict says, its use ‘presupposes a certain degree of liturgical formation and some knowledge of the Latin language; neither of these is found very often’. And the decision of the Church was that, for general use, it needed to be revised. But there are truths of which it can still remind us and it has treasures and consolation to offer.

Father Z. har også skrevet om dette på sin blog, og fått inn ganske mange kommentarer, bl.a. en som sier at det godt kan tenkes at den nye og den gamle formen av messen vil smelte sammen; kanskje med TLM som utgangspunkt, men: «I, for one wouldn’t object ot seeing the whole congregation singing the Pater Noster for example.»

«Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og kastet ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av sin brors hustru Herodias. For Johannes hadde sagt til Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru.» Han ville da helst ha drept ham, men var redd folket, som mente at Johannes var en profet. Men da Herodes feiret sin fødselsdag, danset datter til Herodias for gjestene. Herodes likte dette så godt at han med ed lovte å gi henne hva hun så bad om. Da fikk moren henne til å si: «Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.» Kongen ble ille ved, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, bød han at hun skulle få det, og han sendte folk for å halshogge Johannes i fengslet. Hodet ble båret inn på et fat og gitt til piken, som gav det videre til sin mor. Men disiplene hans kom og hentet liket og gravla det, og gikk så og fortalte alt til Jesus.» Matteus 14, 3-12

Det er denne hendelsen katolikkene markerer i dag. Les mer om dagen på katolsk.no. Trykk HER for å se en stor kopi av Caravaggios bilde.

Her er noen tanker jeg har gjort meg et par dager etter å ha opplevd min aller første tradisjonelle latinske messe (TLM):

For det første syns jeg det var fint at presten var lite opptatt av ytre prakt og stas. Man trenger selvsagt en del ting når man skal feire messe, men det trenger ikke alltid være eksklusivt og flott. Noen ganger får man dessverre inntrykk av at det ytre er det mest sentrale for noen tradisjonalister.

Dernest var det godt at liturgien var et tydelig møte med Gud; der forberedelse og rensing fra synd var viktig, der Kristi fullkomne offer ble løfta fram for Gud, og der Gud blei tilbedt og takka på en passende måte.

At presten sa en hel del ting stille i messen (både i forberedelsen og selve canonbønna) var ventet og det må man tåle – selv om det var uvant for noen av oss. Hvis vi hadde kjent TLM-liturgien bedre, hadde vi ikke vært så usikre og forvirra som noen av oss var.

At presten aleine sier enkelte ting i messen som vi er vant med å si sammen (Fadervår, Gloria, og i stor grad også Credo, Sanctus, Agnus Dei), syns jeg er mindre naturlig. Det ser ut til å være historiske grunner for noe av dette, men slike ting syns jeg nok virker unødvendig passifiserende.

Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.

I den gamle messetradisjonen er det flere ulike messer, og det er mange små ulikheter mellom disse messene som jeg ikke har noen oversikt over. Kanskje Trond kan hjelpe meg hvis noe av min kritikk ikke treffer.