Vi må drikke av den udelte Kirkes kilder

Økumenikk /

Den svenske avisa Dagen har også dekket Ulf Ekmans artikkel om sekulariseringen som får kristne til å samarbeide – som jeg skrev om i forrige post. Men noen er også kristiske til for mye samarbeid, som de mener kan føre til synretisme og det som verre er. I i gårsdagens utgave av Dagen får disse kritikerne svar fra Magnus Malm, som skriver om «den nye enheten» blant kristne.

Den enhet som i dag växer fram som en kraftig underström i svensk kristenhet, helt oberoende av konfessionell etikett, kan bara bli bestående om den hämtar sin vägledning ur den odelade kyrkans tro och liv, med dess självklara närhet till evangelierna. Här finns utrymme för en mångfald av uttryck och gudstjänstformer, men de bråddjupa källorna flödar av ett klart vatten.

… …vår egen kristna tradition rymmer källor, sprungna ur evangelierna, vars djup vår tids kyrka ännu bara anat.
Det är ur dessa källor – ur den odelade kyrkans rika andliga arv – som tidskriften Pilgrim, liksom de retreater och möten den inbjuder till, öser ur. Vad sedan gäller Wilfrid Stinissen och Per Mases behöver de inte mitt försvar. Inför en lång livsgärning som väglett oändligt många närmare den kristna trons djupa källor framträder klarheten i Jesu ord: ”På frukten skall trädet kännas.”

LES MALMS ARTIKKEL I DAGEN HER.

Festen for den hellige Markus – 25. april

Liturgi /

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Markus, forfatteren av Markusevangeliet. Mange ting er usikkert rundt Markus, og på denne siden på www.katolsk.no finnes det mye informasjon, bl.a. dette:

Den hellige Markus skrev Markus-evangeliet. Han betraktes i vest som identisk med den Markus (Barnabas’ nevø) som nevnes av den hellige apostelen Paulus i brevet til kolosserne: «Aristark, min medfange, hilser dere, og det samme gjør Markus, fetter til Barnabas. Dere har fått beskjed om ham; ta godt imot ham hvis han kommer» (Kol 4,10). Han betraktes også som identisk med den Johannes Markus fra Apostlenes gjerninger som omtales flere ganger i Det nye Testamente: «Barnabas og Saulus utførte sitt oppdrag i Jerusalem og tok med seg Johannes med tilnavnet Markus da de drog derfra» (Apg 12,25).

… Den østlige tradisjonen har alltid hevdet at disse tre mennene (evangelisten Markus, Johannes Markus og Markus, Barnabas’ fetter) var tre forskjellige personer og at alle tre var blant Jesu sytti disipler. … …

Utenfor Alexandria var det en helligdom hvor han skal ha vært gravlagt, og dette hadde blitt et valfartssted på 400-tallet. Kirken ble satt i brann av araberne i 644, men senere gjenoppbygd av patriarkene Agathon (662-80) og Johannes av Samanhud (680-89). Markus’ navn forbindes ofte med Venezia, fordi de to kjøpmennene Buono da Malamocco og Rustico da Torcello i år 828 røvet hans relikvier fra Alexandria for at de ikke skulle skjendes av de fremstormende muslimene. Legenden forteller at de gjemte den helliges skjelett i en kurv under noe svinekjøtt, som muslimene ikke rørte. De kom til Venezia med sin dyrebare last den 31. januar 828. Relikviene ble skrinlagt i den opprinnelige San Marco-kirken, som dogen Giustiniano Partecipazio straks lot bygge. Den ble vigslet allerede i 832, men ble brent i 976. Den var forløperen for dagens katedral, som ble bygd mellom 1063 og 1073. Markus ble dermed byens skytshelgen, noe han fortsatt er.

Da 1900-årsjublieet for grunnleggelsen av den koptiske kirke ble feiret i 1968, ga pave Paul VI (1963-78) deler av Markus’ relikvier tilbake til Egypt og patriarken av Alexandria, og det ble bygd en katedral i Kairo for å huse dem. Hans hode er i en kirke i Alexandria som bærer hans navn, mens resten av relikviene fortsatt er i Markuskatedralen i Venezia.

Bilde fra prestevielsen

Katolsk /

Vi er blitt lova mange bilder fra Fredrik Hansens prestevielse på www.katolsk.no, men så langt har jeg ikke sett noen.

Fra Vårt lands nettsider har jeg nå funnet dette bildet av den aller mest sentrale handlingen under en presteordinasjon; biskopens håndspåleggelse.

Økumenikk mot sekulariseringen

Økumenikk /

For et par dager tiden stod det på trykk en artikkelen i den svenske avisa Dagens Nyheter en artikkel med denne innledningen: Livets Ord, Den katolske kirke, pinsevennene og den lutherske høykirkeligheten møtes i en ny økumenikk for å møte avkristningen. Flere enn vi aner vil bevare den kristne kulturarven. Kirken må ikke fjerne seg fra Bibelen og kirkens tradisjon, skriver Livets ords pastor Ulf Ekman.

Ulf Ekman skriver her videre:
Det är glädjande att en ny form av ekumenik nu växer fram i Sverige. Detta kan få större positiva konsekvenser än vad vi kan ana. 1900-talets sekularisering har gjort att stora delar av det svenska folket för första gången någonsin inte har vare sig kunskap eller kulturell trygghet i det 1000-åriga kristna arv som är en omistlig del av vår historia.

….. Vad som nu glädjande händer är att Kristustrogna ur olika sammanhang hittar varandra igen. Inte minst har det varit roligt att själv få vara med i den breddning och förändring som Livets Ord har fått göra de senare åren. Ett antal informella samtal har hållits mellan oss och företrädare från olika samfund, vilket har resulterat i större ödmjukhet och större förståelse – hos oss och hos andra.

Ett teologiskt fördjupnings- och omprövningsarbete i våra egna kretsar och hos mig personligen har ägt rum. Det som för ett antal år sedan verkade omöjligt är nu helt plötsligt mer naturligt.


LES HELE ARTIKKELEN HER.

Trosbevegelsen og Den katolske kirke

Økumenikk /

Jeg har lest en del svensk i kveld. Det begynte med en svært kritisk vurdering av Ulf Ekmans kontaketer med den katolske kirke og hans sympatier med katolsk teologi – på denne nettsiden, og fortsatte med at jeg leste følgende pressemelding fra Livets Ord etter at biskop Arborelius hadde samtal med Ulf Ekmann 7/9 i fjor om deres felles kristne tro:

Under onsdagskvällen den 27 september besökte den katolske biskopen Anders Arborelius Livets Ord. I en dryg timme samtalade han öppenhjärtigt med pastor Ulf Ekman på temat ”Vad har kristna gemensamt – den kristna trons olika yttringar”.

… Biskop Arborelius inledde samtalet med att berätta om sin bakgrund, hur han som tonåring konverterat till katolicismen och om sina 27 år i ett karmelit-kloster. .. Hela livet i klostret går ut på ett enda – att leva i Guds närvaro, att möta honom i bönen och att dela med sig av den kärlek man får uppleva till andra människor. Det är också mycket praktiskt arbete med hus och trädgård. Man måste få både Marta och Maria, praktiskt arbete och tillbedjan, att gå ihop i ett kristet liv.

… Gud blir en naturlig del av livet, man blir medveten om hans närvaro. Jag fick också en tillit till Guds ständiga kärlek till sitt folk och en medkänsla för de människor som irrar omkring i världen utan en tro på Gud.

Pastor Ulf och biskop Arborelius hann beröra många frågor under sitt samtal och trots skiljaktigheter, olika bakgrunder och erfarenheter genomsyrades kvällen av samförstånd och ömsesidig förståelse för trons olika yttringar i dagens Sverige. En lång stund ägnades åt att samtala kring vad frikyrkan har att ge den katolska kyrkan och vise versa.

… Människan lever i en miljö idag där man ser på tillvaron som ett objekt vi konsumerar. Vi har en tendens att nöja oss med det vi känner för och som ger oss behag. Vi blir bundna av hur det vi gör känns och vad vi får ut av det. Men Gud har rätt till vår tillbedjan även om vi inte känner för det. Det är vår plikt att tillbe Gud, det kan låta mekaniskt och lagiskt men jag tror att katolicismen kan bli en hjälp för människor där. Att komma och tillbe Gud eftersom han har rätt till det.

.. Vi kan som Kristi kropp bli enhetliga vittnen så att människor kan se Gud, sade pastor Ulf Ekman och tillade avslutningsvis: Det har varit underbart att få sitta och samtala tillsammans med en så genuin, kristen broder.

LES HELE DENNE TEKSTEN.

Hjemvendt bror – om Hans Fredrik Dahl

Katolsk /

Vårt Land skriver for noen få dager siden en artikkel om Hans Fredrik Dahl, som ble katolikk for et halvt år siden: Hans Fredrik Dahl omvendte seg på det som så ut til å kunne bli hans dødsleie. – Det kom som lyn fra klar himmel, men det oppleves likevel som å komme hjem, sier han om det som skjedde.


Hans Fredrik Dahl har en bror, Jakob (Dom Filip), som for mange år siden ble munk (karteuser, et av de aller strengeste ordenssamfunn), Dahls kone konverterte også til katolisismen for ikke lenge siden, men selv hadde hadde ikke tenkt så mye over akkurat det. Men i september i fjor fikk han slag og ble lagt inn på sykehus. Det var alvor, og plutselig sto det klart for ham at han ville be om å få den siste olje. Det ble tilkalt en prest, som ga ham sakramentet for syke. Deretter ba han om bli tatt opp i Kirken. Han hadde en følelse av hastverk, av at han ikke ville komme over det.

Vårt Land har skrevet et lang artikkel, og der står det bl.a.:
– Når begynte du å tro på Gud?
– Det gjorde jeg som barn. Gud kjennes ikke fremmed og merkelig for meg. Jeg har gått tilbake til noe opprinnelig i meg selv. Gudshengivelsen er som å ta på noen velbrukte klær. Merkelig nok. Det hadde jeg ikke trodd. Men slik er det. Jeg vil ikke dermed si at mitt mellomliggende liv som kulturradikaler har vært bortkastet.

– Lever du annerledes nå enn før?
– Jeg har skrevet til min bror og sagt at det er litt pussig at jeg nå er blitt en sedat vanekristen, i motsetning til hans blodige alvor. Men han skjenner på meg og sier at jeg ikke må se på meg selv som konvensjonell, men som en hverdagskristen, en som forsøker å forene hverdagslivet med læren. En praktiserende kristen – det er en alvorlig sak.

Les hele artikkelen i Vårt Land.

Bør en prest bruke internett aktivt?

Data/blogg /

Bør prester henvende seg mer til folk på nettet? Burde enhver menighetsprest hatt sin egen blogg, for eksempel?

Ja, jeg mener det. Men det krever at du går ned fra prekestolen. Du må være åpen for at det kommer synspunkter som ikke er politisk korrekte. Fra nettkirken.no får jeg et daglig åndelig budskap. De beste av disse tar utgangspunkt i hverdagen min, og så klarer de å «løfte opp» det til et budskap som betyr noe.

Hva med å legge ut prekener?

Det er helt greit. En skal bare være klar over at nettet har en annen form. En god preken egner seg i et kirkerom. Det er en en-til-alle-greie. På nettet er det i utgangspunktet korte tekster, mer rett på sak, det du lykkes med er det som har med dialog å gjøre. .. Det handler om at folk gjerne vil dele med hverandre, det er mye viktigere enn å bli snakket til.

Disse ordene har jeg tatt fra bloggen til Arne Berge, prest i Den norske kirke på Jæren. Han sier at det er Bjørn Tore Stig, «en ekte markedsfører», som uttaler dette i et intervju om kommunikasjon, prester og menigheter på nettet. Intervjuet står i Inter Collegas nr 2/2007, medlemsbladet til Presteforeninga.

Arne Berge skriver også videre om hvorfor han sjøl blogger:
«Tidlegare denne veka hadde eg ein samtale med ein god ven og kollega om bloggen min. Kva skriv eg eigentleg om og korfor skriv eg om akkurat dette? Vel, det er ikkje så greit å svara heilt klart på det. For det første er det viktig å seia at eg trivst med bloggen og med skrivinga. Elles hadde eg ikkje brukt tid på dette. Eg skriv sjølvsagt om ting som opptar meg, men langtfrå om alt som opptar meg. Nokre ting skriv eg om fordi eg trur det interesserer andre. Men det hender vel også eg skriv om ting som kanskje først og fremst interesserer meg sjølv?»

Bilde av en nyordinert prest – p. Fredrik

Katolsk /

Jeg hadde ikke med med kamera på prestevielsen sist lørdag, men jeg forstår at flere bilder (snart) skal legges ut på katolsk.no. Men nå har jeg fått tak i første bilde fra en artikkel i Drammens Tidende. Avisen skriver:

Det var smekkfullt i St. Olav Domkirke i Oslo da åssidengutten Fredrik Hansen (27) ble ordinert til prest av Biskop Bernt Eidsvig i går. Under vielsen måtte Hansen avgi presteløftene og lydighetsløfte, før han ble ikledt stola og messehagel. Til stede under seremonien var blant andre familie og venner fra Drammen, bispedømmets prester og prestestudenter fra Allen Hall i England, der Hansen har fått sin presteutdannelse.

Takket familien. -Vår tid er flink til å problematisere, og det er lett å se det vanskelige i en prests liv. Han må være ugift, får dårlig lønn og har lange arbeidsdager. Du møter dette på en realistisk måte, og det er godt at du ikke er flink til å problematisere, sa biskop Eidsvig i sin tale til Hansen.

Etter vielsen rettet Hansen en spesiell takk til sine foreldre og sin søster for den kjærlighet, støtte og oppmuntring de har gitt ham. Han takket også sine «hjemmemenigheter» Drammen, Larvik og Arendal. Hansen, som opprinnelig er protestant, ble opptatt i den katolske menigheten i Drammen i 1999.

En katolsk presteordinasjon – del 2.

Katolsk /

Her fortsetter presentasjonen av det som skjer i en katolsk presteordinasjon.

Etter Allehelgenslitaniet ber biskopen:
Herre, vår Gud, hør vår bønn: Utøs den Hellige Ånds velsignelse og prestedømmets nåde og kraft over denne din tjener. La din gavmildhet alltid følge ham som vi her fører frem for ditt åsyn for at han skal vies til prest. Ved Kristus, vår Herre.
Amen.

HÅNDSPÅLEGGELSE
Ordinanden kneler foran biskopen som i stillhet legger sine hender på hans hode.
Dette tegnet sammen med bønnen som følger vier ordinanden til prest. Som et tegn på prestenes fellesskap med biskopen gjør alle tilstedeværende prester det samme. De stiller seg rundt biskopen og blir stående under vigselsbønnen.

VIGSLINGSBØNN

Biskopen:
Stå oss bi, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud. …

En katolsk presteordinasjon – del 2.Les mer »

Pave Benedikt og Augustin (dvs. Augustins relikvier)

Katolsk /

Pave Benedikt var denne helga i Pavia, i det nordvestre Italia (sør for Milano). Der holdt han foredrag på universitetet, feiret messer, møtte mange mennesker – og han ba også foran Augustins relikvier, som bildet viser. (Selv visste jeg ingenting om Augustins relikvier inntil i dag.)

Følgende ble skrevet om besøket, litt før det fant sted: Soon after his election to the pontificate on April 19, 2005, Benedict XVI was invited by Fr. Robert Prevost, Prior General of the Augustinian order, to come and venerate the remains of St. Augustine which are conserved in the Basilica of San Pietro in Cieldoro, in Pavia. Having accepted invitation, the Holy Father will visit the Basilica where he will light a votive candle before the Saint’s casket in perennial memory of his visit.

The Pope will also bless the corner stone of the planned Augustinian cultural center, which the Order intends to dedicate to Benedict XVI, in honor of the strong spiritual and theological ties binding the Holy Father and the great Doctor of the Church.

LES MER OM DETTE BESØKET HER.

Hva skjer ved en katolsk presteordinasjon?

Katolsk /

Jeg har nevnt gårsdagens presteordinasjon flere ganger på bloggen allerede, og her skal jeg ta med hva man faktisk gjør ved ordinasjonen.
Messen gå på vanlig måte helt fram til evangelielesinga. Så skjer følgende:

PRESENTASJON AV KANDIDATEN
Ordinanden kalles fram, og presenteres for biskopen.

En prest: Herre biskop, vår hellige Mor, Kirken ber deg om å vie denne vår bror til prest.
Biskopen: Vet du om han er verdig.
En prest: De kristne som kjenner ham, er blitt rådspurt, og de som har rett til dømme om det, har sagt sin mening. Jeg vitner at han er funnet verdig til tjeneste som prest.
Biskopen: Vi setter vår lit til Herren, vår Gud og vår Frelser Jesus Kristus, og velger denne vår bror til prest.
Alle: Gud være lovet.

PREKEN (ved biskopen)

PRESTELØFTENE
Biskopen spør ordinanden om han er villig til å påta seg prestegjerningen i Kirken.

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære deg villig til å påta deg denne tjenesten.
Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, å oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg. …

Hva skjer ved en katolsk presteordinasjon?Les mer »

Navnet Jesus blekner aldri

Katolsk /

Jeg har til stede på den katolske prestevielsen i Oslo> i dag (jeg skal skrive mer om den senere) og etter ordinasjonen delte den nye presten ut dette bønnekortet:

Be for

Fredrik Hansen

ordinert prest av

Msgr. Bernt Eidsvig, Can. Reg.

Biskop av Oslo

21. april 2007

St. Olav Domkirke

Navnet Jesus blekner aldri
det har satt min sjel i brann.

Det var nok litt overraskende at salmen/bedehussangen «Navnet Jesus blekner aldri» skulle få en så sentral plass i dag. Både ble salmen sunget med stor kraft i messen etter kommunion, dessuten satte den nyordinerte presten den som et motto på sitt ordinasjonskort. Ingen redsel her for den pietistiske bedehuskulturen, altså. Jeg syns det er flott, men jeg tror ikke det kunne ha hendt i det katolske Norge for 10 år siden – for da var pietistfrykten mer utbredt.

Søndagstekstene

Liturgi /

Det er tredje søndag i påsketida og vi hører evangeliet om hvordan Jesus møtte disiplene for tredje gang, og viste dem at han virkelig levde. Denne gangen var det ved Genesaretsjøen. De får fantastisk mye fisk i garnene (akkurat som første gang de møtte ham) og kjenner ham derfor igjen. Slik avslutter evangeliet:

Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Første lesning handler (som vanlig i påsketida) om den første kristne tid – det første vitnesbyrd, motstanden fra evangeliets fiender – og er tatt fra Apostlenes gjerninger. Andre lesning handler om tilbedelsen av Kristus (Lammet) i himmelen, og disse tekstene leder vår oppmerksomhet bort fra dåpen – som stod veldig i fokus påskenatt og påskeoktaven – og mer i retning av nattverden; Kristi offer som vi minnes/gjentar i eukaristien, og det framtidige måltidet ved Lammets bord.

I alle fall kommer jeg til å flytte fokus litt i denne retningen i mine to søndagsmesser.

LES ALLE TEKSTENE HER

Ordinasjonen av prester – biskopenes medarbeidere

Teologi /

Før dagens prestevielse – for Fredrik Hansen, der jeg skal delta sammen med 30-40 prester – har jeg lest gjennom og presenterer noe av det Katekismen sier om ordinasjonens sakrament. Jeg har fornorsket noen av sitatene – de som er sitert på danske fra Vatikankonsilets Presbyterorum ordinis, og bare tatt med deler av det som står på denne siden i Den katolske kirkes katekisme.

1562. «Kristus, som Faderen helliget og sendte til verden, har ved sine apostler gjort deres etterfølgere, biskopene, delaktige i sin vielse og sin sendelse. Og med full rett har biskopene igjen i større eller mindre grad overdratt noe av sin embetsbyrde til ulike underordnede». «Deres tjenende embete er så i underordnet grad blitt gitt videre til prestene, for at disse, når de er blitt opptatt i prestestanden … skal være den biskoppelige stands medarbeidere».

1563. «For så vidt som prestenes embete er forbundet med den biskoppelige stand, har de del i den myndighet hvormed Kristus selv oppbygger, helliger og leder sitt legeme. Derfor bygger det særlige prestedømme ganske visst på de sakramenter, hvorved menneskene innvies til kristenlivet, men det meddeles allikevel et særlig sakrament, der prestene ved Den Hellige Ånds salvelse får innpreget et særlig tegn som likedanner dem med Presten Kristus, for at de personlig skal kunne virke på Kristi vegne». …

Ordinasjonen av prester – biskopenes medarbeidereLes mer »

Tester Blogdesk – en Weblog-klient

Data/blogg /

Dette er et eksempel på bruk av programmet Blogdesk, ett av flere programmer som gjør at man kan skrive blog-poster lokalt på maskinen, og så laste dem opp ved en passende anledning.

WordPress.org har på denne siden flere eksempler på slike programmer: Weblog-klienter kalles de. Noen ganger kan det være en fordel å slippe å skrive online på bloggen, og Blogdesk, som er det første av disse programmene jeg prøver, fungerer i alle fall perfekt sammen med WordPress – men det mangler norsk ordbok, har bare svensk og dansk.

Er det andre som har erfaring med slike Weblog-klienter, og kan gi meg tips?

Presteordinasjon i Oslo i morgen

Katolsk /

På katolsk.no leser vi følgende melding:
Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo prestevier diakon Fredrik Hansen lørdag 21. april 2007, kl. 12.00 i St. Olav Domkirke i Oslo. Det blir påfølgende mottakelse i Mariagården, Akersveien 16.

Oslo Katolske Bispedømme har per i dag seks prestekandidater, fire ved presteseminaret Allen Hall i London og to ved Collegio Svedese i Roma.

På denne siden kan vi lese mer om Fredrik Hansen, som ble født i Drammen 13. juni 1979.

Jeg er selv i Oslo og deltar i prestevielsen, samen med svært mange andre prester, regner jeg med.

Se TV-program – en dag i pave Benedikts liv

Katolsk, Nedlasting /

Jeg kom over en interessant video(et italiensk fjernsysprogram) om pave Benedikt; en vanlig dag i hans liv. Kommentarene til bildene er på italiensk, men man kan få med seg mye også uten å forstå dette flotte språket.

Etter noen innledningsminutter om pavens liv generelt, viser programmet en vanlig dag i hans liv, fra messe kl 06.00 til avslapning foran TV-nyhetene kl 19.30. Den viser hans kontorrutiner sammen med de to sekretærene, hans audienser, bl.a. den store onsdagsaudiensen (innendørs siden det er kaldt), måltider, spaserturer osv.

Programmet er på 16 minutter, og filen er STOR, 40 MB og i wmv-format (Windows Media Player). Det beste er vel å høyreklikke på filen, laste den ned på sin maskin og så kjøre filmen. HER ER FILMEN.

Habemus papam

Katolsk /

Klokka 17:56 for to år siden steg den hvite røyken opp fra det Sixtinske kapell, deretter ringte de store klokkene i ti minutter for å bekrefte røyksignalet. Etter en time kom kardinal Jorge Arturo Medina ut på Peterskirkens balkong og sa “Habemus Papam”.

Jeg tar i dag – i glede og takknemlighet – med tre bilder fra denne store begivenheten.

Frater Solbergs blog

Katolsk /

Jeg ble i dag gjort oppmerksom på en annen katolsk blog som skrives på norsk, det er frater/dominikaner Per Erik Solbergs blog. Han begynte novisiatet hos dominikanerne i Strasbourg høsten 2005, studerer nå i Lille, og startet denne bloggen i desember i fjor. Han skriver ikke mange, men svært interessant artikler, bl.a. denne som handler om løftesavleggelsen og prostrasjonen som hører med der:

«Prostrasjonen» vil si seremonien der vi ligger på gulvet med nesa i bakken (se bildet). Denne seremonien gjentas ganske mange ganger i en dominikaners liv: ved ikledningen av ordensdrakten, løfteavleggelsene, diakonordinasjonen og presteordinasjonen (en forklaring av hva ikledningen og løfteavleggelsen er for noe, finnes i denne bloggens første post). Formen varierer litt ved de forskjellige anledningene, men ved løfteavleggelsen foregikk det slik: rett før vi la hendene i fanget på provinsialen og leste opp selve « løfteformularet », gikk vi fram tre og tre, og la oss på gulvet foran provinsialen. Han spurte: « hva søker du? », og vi svarte « Guds og deres miskunn » (deres=alle brødrenes). Så sa han « reis dere! ». Ved at vi legger oss på gulvet, viser vi at vi overgir oss til Guds og brødrenes miskunn. I ordenslivet har vi sårt behov for begge deler. Vi går inn i dette livet som de svake menneskene vi er, og vår styrke må vi finne i Guds miskunn og nåde. Men vi har også behov for hverandres miskunn for å kunne leve med hverandres mangler og svakheter. Vi er ikke en samling av mennesker som mener å ha en spesiell gave for å leve et kommunitetsliv, men helt normale mennesker som føler oss kalt til å søke Gud i fellesskap, slik som vi er. For at det skal være mulig, trenger vi hverandres miskunn.

Hva opplevde jeg da jeg gjorde dette? Det er vanskelig å svare på. Jeg var veldig overveldet av det store valget jeg var i ferd med å ta, og ikke rent lite rørt. Dessuten tror jeg at jeg var ganske opptatt av å si de riktige tingene på de riktige tidspunktene, å huske hvor jeg hadde lagt lappen med løfteformularet etc.

Du spør om jeg ikke synes det er vanskelig å binde meg på den måten jeg har gjort. Det synes jeg absolutt det er. Velger jeg å avlegge evige løfter, betyr det at jeg ikke kan gifte meg. Jeg synes det er ganske vanskelig å tenke på. En del små gleder og bekvemligheter i hverdagen som man lett tar for gitt når man har dem, blir lett til små savn i dette livet: å kunne disponere sine egne penger, feriereiser, å bo for seg selv og spise det man vil når man vil, å gå på dans etc. Når det er sagt, så er det én verdi her som jeg setter stor pris på, og som jeg savnet dypt som student på Blindern: det å kunne leve i dybden. Her er bønnen en del av hverdagen, med tidebønner, messe og stille bønn i kirken. Da jeg var student i Oslo, savnet jeg et slikt regelmessig bønneliv, men den travle hverdagen tillot det ikke. Her står bønnen i sentrum, og det setter jeg stor pris på.

I dominikanerordenen har forøvrig bønnen en litt annen funksjon enn hos for eksempel benediktinere cistrerisensere og andre « kontemplative » ordener. I disse ordenene har man lite eller ingen utadrettet virksomhet, men man vier størsteparten av sin tid i bønn, til Guds ære og for verdens frelse. Det dominikanske livet er delt mellom bønn og utadrettet virksomhet. Ordenens egentlige navn er Prekebrødrene, og den er helt og fullt viet til forkynnelsen av evangeliet. Det gjelder også bønnen: de som ber, « bærer » de som forkynner i sine bønner, og de som forkynner, skal « formidle til andre det de selv har kontemplert », for å sitere et dominikansk ordtak fra middelalderen. Dermed er bønnen ment å være selve drivkraften i ordenens liv. Jeg liker den ideen, og dersom jeg har et kall, er det nettopp til et slikt liv der bønn og forkynnelse nærer hverandre. Som du hører av hvordan jeg formulerer meg, er jeg ikke så sikker på kallet. Det tror jeg er relativt normalt i begynnelsen av et ordensliv. Før jeg begynte i novisiatet hadde jeg en opplevelse av et kall til en tjeneste for Kristus gjennom denne ordenen. Gjennom bønnen og refleksjonen i løpet av novisiatsåret, opplevde jeg at det var riktig å fortsette. Derfor bestemte jeg meg for å fortsette. Nå har jeg avlagt løfter for tre år, og så får jeg se hva jeg gjør når den tiden har gått.

Skroll til toppen