Amnesty arbeider aktivt for fri abort

Generelt /

I en artikkel jeg leste onsdag, går det fram at Amnesty International planlegger å forandre sitt syn på abort. I sine interne dokumenter sier Amnesty nå: Amnesty International’s International Executive Committee (IEC) has adopted a new position on Sexual and Reproductive Rights that includes support for abortion in very particular circumstances, in the context of our work to stop grave human rights abuses against women and girls.

The new policy has three basic goals: (1) provide access to abortion in what they claim will only be “particular circumstances,” (2) ensure that women have access to medical care after botched—whether legal or illegal—abortions, and (3) eliminate all penalties against women seeking abortions and against abortion providers.

Det er det tredje punktet her som er det vanskeligste/farligste. Man vil arbeide for at utførte aborter ikke skal straffes noe sted, og i sine bakgrunnsdokumenter nevnes det også at abort må legaliseres. Det er vanskelig å se at dette standpunktet betyr noe annet enn at Amnesty International nå vil arbeide aktivt for fri abort over hele verden. Dette er selvsagt ganske kontroversielt, og Amnesty har derfor så langt ikke ønsket å gå aktivt ut med den nye politikken, men diskuterer den internt.

Amnesty mener at de ikke har noe syn på når livet begynner, og at de respekterer alle religiøse meninger om livet. Men artikkelen jeg leste avsluttes slik: Amnesty International, of course, ultimately does take a position on the question of when life begins: Life does not begin—at least not in a way that merits the advocacy of Amnesty International—until after birth. The organization’s leadership deludes itself if it thinks its new support for an unlimited abortion license doesn’t undermine the solidarity once enjoyed among all those working to end human suffering. And that’s reason for all champions of human rights to be saddened by the “news” coming from Amnesty International today.

LES HELE ARTIKKELEN I FIRST THINGS HER.

Den Athanasianske trosbekjennelsen

Teologi /

I dag, onsdag, har vi feiret den hellige Athanasius fra Alexandria, som stod midt oppe i striden mot arianismen. Han var en stridens mann, som kjempet hardt for det som var og er Kirkens syns på Kristus; at han er både sann Gud og sant menneske. På katolsk.no kan vi lese bl.a. dette om Athanasius:

«Athanasius var en liten mann rent fysisk, men åndelig var han en kjempe. Den engelske teologen og kardinalen John Henry Newman har sagt at i den urolige tiden etter konsilet i Nikea var det legfolket og ikke biskopene som fastholdt den rette tro. Det var naturligvis unntak fra regelen på begge sider, og en av dem var Athanasius. Han var en ivrig forfatter hele livet, også i eksilperiodene. Han skrev bibelkommentarer, spesielt til Salmenes bok, og noen av hans brev er også bevart. Man regner ikke med at han er forfatteren til det Credo som bærer hans navn (den Athanasiske trosbekjennelse), men det bygger på hans lære, og det er fortsatt en sentral del av vestlig kristen liturgi.»

Og her er den Athanasiske trosbekjennelsen:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. …

Den Athanasianske trosbekjennelsenLes mer »

Mai er Marias måned

Katolsk /

Mai er (sammen med oktober) måneden der Maria minnes spesielt i Den katolske kirke. Da jeg så dette flotte bildet fra «Marias fødselskirke» in Wien, syntes jeg det passet godt på bloggen. Denne Maria-kirken ligger i Hietzing, som lå utenfor Wiens bymurer (som ikke lenger eksisterer), og ble bygget på 1400-tallet, og restaurert i 1860. Den ble skada i begge de tyrkiske angrepene på Wien (1529, 1683).

SE FLERE BILDER HER.

Oppgradert WordPress – endelig!

Data/blogg /

Jeg har inntil i dag tidlig brukt WordPress versjon 1.5, som nå er to år gammel. Jeg har flere ganger vurdert å oppgradere, men latt det være, fordi 1) det var egentlig ikke mye/noe jeg savnet i den gamle versjonen og 2) jeg hadde en viss (irrasjonell?) frykt for at det ikke skulle lykkes, så bloggen min forsvant fra jordens overflate.
I går fikk jeg så en mail som viste hvor sårbar WP 1.5 er for hacking:

«Du bør seriøst vurdere å sette av tid til å oppgradere til en nyere utgave av WordPress. Det kan være lurt av deg.

Det finnes en slik «hjelpfull» tjeneste som heter milw0rm.com der hackere legger ut «konsept-kode» som viser hvordan man kan hacke diverse programvare ved å utnytte kjente sikkerhetshull. Kort oppsummert er det bare å gå til dette nettstedet og velge en av 5 måter å vrake bloggen din på. Det er mange slemme mennesker på
Internett.»

1. mai er også en rolig dag, så i dag tidlig satte jeg i gang og fulgte oppskrifta på wordpress.org:

Step 1: Backup Database Tables and Files

Step 1a: Save Data

Step 1b: Save Customizations

Step 2: Deactivate Plugins

Step 3: Overwrite/delete Files

Step 4: Run the upgrade script

Step 5: Reactivate Plugins one by one

Backupen tok litt tid (siden jeg gjorde det grundig, både databasen og alle filene som kunne flyttes over med ftp-programmet). Deretter måtte jeg slette en hel del filer (siden WP 1.5 og 2.1.3 er ganske forskjellige), før jeg lastet opp den WP-versjonen (og erstatta den gamle norsk-språk-fila med en ny). Det var et spennende øyeblikk da jeg kjørte upgrade-php, men alt virka med en gang! Mine plugins virka også greit, så langt har jeg bare oppdaga en underlig sak: I tre poster hadde jeg noen linjer som hadde noen mellomrom i starten; i eldre Wp-utgaver blir disse ignorert, med i 2.1 førte de til at linjene ble helt uformaterte og fortsatte utover på en lang linje. Dette måtte jeg rette opp med en gang, men det var jo også en enkel sak.

Visst skal våren komme

Generelt /

Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!

Jeg ser av og til innom Eyvind Skeies blog, og når skriver han om sangverket «Visst skal våren komme» som han skrev sammen med Sigvald Tveit tidlig på 80-tallet:

«Det er tolv sanger om håp. Fremdeles mottar jeg meldinger fra mennesker som fikk hjelp av denne utgivelsen og dette korprogrammet, hvor vårens lengsel og sødme er forent med sterke bilder fra Åbenbaringsboken i Bibelen. Noen har til og med fortalt meg at de har brukt denne innspillingen som en form for terapi eller hjelp i sine aller mørkeste øyeblikk, hvor tanken på selvmord var skremmende nær. En annen person fortalte at vedkommende nærmest hadde gjennomgått en form for rensende og helbredende prosess ved å lytte til musikken og ordene.»

LES VIDERE HER.

Hva er GLEDE i vår postmoderne tid?

Teologi /

Et av kjennetegnene på det man kalle den «postmoderne tid» er subjektiviteten i alle sine fasetter. For å sette det litt på spissen: En ting som kjærlighet blir redusert til den enkeltes sympatier og følelser. Håp blir redusert til godtroende optimisme. Kunst blir redusert til det jeg liker som kunst uavhengig kvalitet. Tro blir redusert til min private overbevisning om det religiøse. Lykke blir definert som tilfredsstillelse av egne lyster. Jeg og mitt, du og ditt. Denne form for tenkning er ikke ny. Slikt sett er den intet nytt under solen. Ikke bare er nytiden dens premissleverandør, også antikken har noe å by på for subjektivitetens paradigme. Så kan vi for eksempel lese hos Epikur hvordan lystprinsippet blir gjort til et kriterium for det gode liv. Når subjektiviteten og lysprinsippet er de herskende dogmer. kan vi mennesker vanskelig glede oss over noe sammen. Jeg tillater meg følgende betrakting av noen aspekter ved begrepet glede:

Lysten har nådd sitt mål når den er blitt tilfredsstilt. Hva som forarsaket denne tilfredsstillelsen er sekundært. Når man er ekstremt sulten, er det nokså uviktig hva det er man tar til seg. Det betyr at det som forårsaker tilfredsstillelsen kan byttes ut mot noe annet. Hva som tilfredsstilte er ikke så viktig. Problematisk blir det når dette prinsippet utvides til å gjelde livet i sin helhet. … …

Dette er innledningen til en betraktning av redaktør Henrik Holm i St. Olav tidsskrift.

Den åpne kirke som kulturfenomen

Teologi /

Ofte, ja nesten hver dag, hører man ropet om en en åpen inkluderende folkekirke. Hva ligger til grunn for et slikt slagord? Ola Tjørhom skriver i en artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift om akkurat dette. Her er et lite utdrag fra artikkelen:

Etter min oppfatning blir folks angst for at noen skal «ta kirka vår fra oss» først begripelig i et bredt kulturelt perspektiv eller, som kulturfenomen. Her dreier det seg et stykke på vei om en refleks av de sterke populistiske strømningene som dominerer i dagens samfunn. Jeg tenker da særlig på følgende faktorer:

1. Den vestlige verden preges for tiden av det Kjartan Fløgstad har kalt «markedsfundamentalisme», hvor markedets såkalte «frie» krefter tillegges all makt. Basert på prinsippet «kunden har alltid rett», deler imidlertid markedet gladelig sin allmakt med dem som har størst kjøpekraft. Og i dag er det folket eller de breie befolkningslagene som har inntatt denne nøkkelrollen.

2. Følgene av denne utviklingen er særlig tydelige innenfor kulturfeltet. Dagens «folkelige» kultur kjennetegnes av et enormt sug etter kulturytringer som leverer statisk bekreftelse, samt frenetisk angst overfor alt som utfordrer. Dette har skapt rom for rødglødende intoleranse. Folket har blitt Storebror ‑ og stakkars den som befinner seg på kollisjonskurs med flertallets «smak».

3. Parallelt med dette preges den populistiske kulturen av massiv privatisering. For tiden brettes det private ut i full offentlighet, mens det offentlige privatiseres. I tillegg til å skape enda større rom for selvopptatthet og egoisme, trekker dette i retning av en forestilling om at kompliserte offentlige utfordringer lar seg løse på grunnlag av ofte banale private referanser.

4. Den kulturelle privatiseringen har bidratt til økt religiøs privatisering. Folk tror fortsatt, men de tror på sin egen måte ‑ og ofte på de mest bisarre ting. Vi begir oss ut på dagens glorete religiøse marked og plukker med oss det som appellerer. På dette grunnlaget konstruerer vi vår egen, høyst private religiøsitet.

5. Har så den religiøse privatiseringen resultert i at troen står mer sentralt i vår tilværelse? Neppe. For her rettes oppmerksomheten særlig mot det eksotiske og ekstraordinære ‑ eller mot fenomener som ikke lar seg integrere i våre faktiske liv og vår virkelighet. På religionens område har vi blitt turister. Og vi foretrekker en tro som ikke legger for sterke føringer i forhold til vår livsførsel.

Pave Benedikts tale på den gode hyrdes søndag

Liturgi /

Søndag 29. april ordinerte pave Benedikt 22 menn til prester under messen i Peterskirken i Roma. Her er talen han holdt denne dagen:

Today’s Fourth Sunday of Easter, traditionally called the Sunday of the Good Shepherd, has a particular significance for us who are gathered here today. It is an absolutely singular day especially for you, dear Deacons, to whom, as Bishop and Pastor of Rome, I am happy to confer Ordination into the priesthood. Thus you will now be part of our ‘presbyterium.’ …

The theological density of the brief Gospel passage which was proclaimed just now helps us to better understand the sense and the value of this solemn celebration. Jesus speaks of Himself as the Good Shepherd who gives eternal life to His sheep (cfr Jn 10,28). The image of the shepherd is well rooted in the Old Testament and dear to the Christian tradition. The title ‘shepherd of Israel’ is given by the Prophets to the future descendant of David, and also has an undoubted messianic relevance (cfr Ez 34,23). …

Pave Benedikts tale på den gode hyrdes søndagLes mer »

Kristendommens betydning for Europa

Teologi /

Vi lever i en tid hvor det er politisk korrekt å avvise kristendommens betydning for europeisk ‑ og derved også norsk ‑ politisk og samfunnsmessig utvikling. I en misforstått iver etter å være multikulturelle og tolerante vil man avskrive kristendommens betydning. Men dette resulterer ofte i toleransens intoleranse: man vet ikke hva man kommer fra og derfor ikke hvem man er. Mangelen på historisk kunnskap har vel aldri vært større enn i dag, men aldri har slik kunnskap vært mer tiltrengt. I stedet for denne normative reaksjonen på vår nye multikulturelle virkelighet bør man lære seg litt idéhistorie. Her er en leksjon.

Slik innleder Janne Haaland Matlary sin «Alvorlig talt» artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Leserne bør få tak i tidsskriftet for å lese resten, jeg vil bare ta med ett avsnitt til av det hun skriver:

De grunn‑normer Europa har basert seg på, er derfor intimt sammenknyttet med den kristne historie. Dette burde være selvsagt, men oppfattes i dag nærmest som et utslag av diskriminering fordi andre religioner ikke har spilt samme rolle. Hadde hedendom, islam eller jødedom preget Europas kultur like meget som kristendom, hadde våre samfunn vært annerledes. Mer dramatisk er det ikke, dette empiriske faktum. Men det ble altså slik at kristent menneskesyn preget denne verdensdelen.

Mine sauer hører min røst – og de følger meg

Liturgi /

Fjerde søndag i påsketida kalles ofte hyrdesøndagen, siden evangeliene alltid handler om Jesus som den gode hyrde. LES alle søndagens tekster her. Nedenfor følger noen tanker jeg har gjort meg denne søndagen.

Forkynnelsens utfordring

I dagens første lesning hører vi at Paulus forkynner evangeliet (i dagens Tyrkia), mange hører på ham og kommer til tro, men mostanden vokser også. Paulus hadde ingen lett tjeneste, det vet vi, og han endte også som martyr til slutt.

Fra teksten hører vi Paulus si:
”For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord.”

Hva er det som forkynnes?

Det er et budskap om renselse fra synd, om ganske radikalt om hjelp og veiledning gjennom livet, om trøst og lindring for alle som lider.

I andre lesning hører vi om:
”de som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.”

Hvor har kallet til tjeneste sitt utspring?

Det har sitt utspring hos den gode hyrde, slik vi hører det i dagens evangelium: ”Jesus sa: Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.”

Verdensbønnedagen for kall

Denne søndagen er det verdensbønnedag for kall – spesielt for preste- og ordenskall, men også for det kallet til å tjene Herren som enhver kristen får. Pave Benedikt kar skrevet en tekst til denne dagen, som spesielt fokuserer på hvordan kallet både springer ut fra Kirkens fellesskap, og skal tjene Kirkens fellesskap. Her er noen utdrag fra dokumentet:

Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken«. …

Mine sauer hører min røst – og de følger megLes mer »

St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

St. Olav tidsskrift har nylig kommet ut med et nytt nummer, med flere interessante artikler. Jeg skal ta med noen få utdrag på min blog etter hvert, og minner også at St. Olav nå nylig har fått opp sin egen nettside på adressen http://stolav.katolsk.no (Oppdatering: sidene ble stengt vinteren 2009 pga inaktivitet.)

Her er innholdsfortegnelsen for nr. 4 – 2007:

Redaktørens hjørne: Dristige europeere – Av Henrik Holm

Den åpne kirke som kulturfenomen – Av Ola Tjørhom

Veien til Emmaus ‑ om abbè Pierre – Av Reidun Iversen

Store tanker om lite ord – Av Helge Erik Solberg

Intervju med Astrid Johannessen – På vei mot Jerusalem

Debatt: Kirken i historien og historien i Kirken – Av Henrik von Achen

En norsk studie om den store spanske dikter Calderón – Av Kåre Langvik‑Johannessen

Alvorlig talt: Kristendommens betydning for Europa – Av Janne Haaland Matlary

Bokanmeldelse: Den kristne tragedie – Av Ronny Spaans

Blikk på tiden: Glede – Av Henrik Holm

Mer om evangelisering

Katolsk /

Ang. teamet evangelisering vil jeg minne om at pave Paul VI sendte ut en apostolisk formaning om forkynnelsen av evangeliset i desember 1975, kalt Evangelii nuntiandi. Denne viktige teksten ble utgitt i bokform i Norge i 1978, og for ti år siden skanna jeg den inn og katolsk.no la den på nett (på lenken over).

Paul VI innleder denne «exhortatio»en slik:

Den innsatsen som gjøres for å forkynne evangeliet for vår tids mennesker, som nærer håp midt i sin frykt og fortvilelse, er utvilsomt til gavn for det kristne fellesskap og for hele menneskeheten. Derfor mener vi at oppgaven å styrke brødrene … … får særlig stor viktighet. For det dreier seg om å oppmuntre våre brødre til å forkynne evangeliet slik at de, i denne tid da der er så mye usikkerhet og forvirring, skal kunne utføre dette oppdrag med stadig økende kjærlighet, iver og glede.

Dette er nøyaktig hva vi ønsker å gjøre her, ved utgangen av dette Hellige År 1975, da Kirken «som streber etter å forkynne evangeliet for alle mennesker» har hatt som sitt eneste mål å oppfylle sin plikt til å bringe det glade budskap om Jesus Kristus, det glade budskap som kommer til uttrykk i to grunnleggende bud: «ifør dere et nytt menneske» og «La dere forlike med Gud».

Vi har ved mange anledninger understreket viktigheten av å forkynne evangeliet .. .. og bl.a. sagt: «Forholdene i vårt samfunn forplikter oss alle til å ta våre metoder opp til gjennomtenkning, til å prøve på enhver måte å undersøke hvordan vi best kan bringe kristendommens budskap til vår tids mennesker. For bare i det kristne budskap kan nåtidsmennesket finne svar på sine spørsmål, og kraft til å arbeide for samhold mennesker imellom». .. .. det er helt nødvendig at vi både holder fast ved den troens arv som Kirken er forpliktet til å bevare i ubesmittet renhet, og bringer den videre til vår tids mennesker på en måte som er mest mulig forståelig og overbevisende.

Denne troskap både mot budskapet vi tjener og mot menneskene vi skal overbringe det til, levende og ubeskåret, er hovedsaken ved forkynnelsen av evangeliet. I denne sammenheng melder det seg tre særlig viktige spørsmål:

1 Hva er i våre dager skjedd med det glade budskaps skjulte kraft, den som i så sterk grad har makt til å påvirke menneskene?

2 I hvilken grad og på hvilken måte er evangeliets kraft i stand til virkelig å omskape vårt århundres mennesker?

3 Hvilke metoder bør man bruke for at evangeliet skal få sin virkning?

Egentlig uttrykker disse spørsmålene ett fundamentalt spørsmål som Kirken står overfor i dag, og som kan uttrykkes slik: Er Kirken, .. nå etter 2. Vatikankonsil … , blitt bedre i stand til å forkynne evangeliet slik at det overbeviser menneskene, gir dem åndens frihet og styrker dem?

Her er igjen lenken til hele Evangelii nuntiandi.

Forholdet til Kristus – det aller viktigste for pave Benedikt

Teologi /

Fredag kveld leste jeg en lang og svært interessant artikkel om hva som er det aller viktigste for pave Benedikt. John Allen skrev stykket etter å ha lest grundig gjennom pavens nye bok om Jesus fra Nasaret, samt å ha analysert også andre ting paven har gjort det siste året. Han skriver:

I set myself the task of studying the book «Jesus of Nazareth». The key question is, «Why this subject, and why now?» Yes, a pope talking about Jesus is hardly a thunderclap — but a pope talking about prayer or morality would be equally par for the course. Given Benedict’s fascination with liturgy, one might have expected him to turn his pen to that theme if it were purely a matter of indulging his own interests, or settling old academic scores. Yet the pope himself hinted that something more urgent is involved in Jesus of Nazareth, writing that he devoted «all his free moments» after his election to finishing the book. To be honest, that’s a bit of misdirection; popes don’t really have «free time,» and in any event, how they fill the moments in their day which are not formally scheduled usually is a good indicator of their real priorities. Thus the choice to write on Jesus, striving to put the Jesus of history and the Christ of faith back together again, is hardly casual.

What seems clear is that the motive for the book is also emerging as the core doctrinal concern of this pontificate: Christology. Put in a nutshell, Benedict’s thesis in Jesus of Nazareth is that there can be no humane social order or true moral progress apart from a right relationship with God; try as it might, a world organized etsi Deus non daretur, «as if God does not exist,» will be dysfunctional and ultimately inhumane. Jesus Christ, Benedict insists, is «the sign of God for human beings.» Presenting humanity with the proper teaching about Jesus is, therefore, according to Benedict, the highest form of public service the church has to offer.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Driver Den katolske kirke med evangelisering?

Katolsk, Økumenikk /

Den katolske kirke i Norge har det siste 18 månedene startet opp med «evangeliseringsuker»; her i Stavanger hadde vi nettopp en tidligere i april. Noen syns at ordene evangelisering og katolsk passer dårlig sammen, og det er nok slik at man for 10 år siden ikke kunnet snakket så tydelig om evangelisering i Den katolsk kirke i Norge.

Også andre steder er dette temaet kontroversielt; nylig har dte vært en ganske intens blog-debatt om dette på katolske blogger i USA, les her:

There has been a lively discussion at Fr. Dwight Longenecker’s blog over his post on his experience at the Evangelical Catholic Institute the weekend before. Fr. Mike and I also attended the Evangelical Catholic Institute (I spoke several times) – as did Cardinal Avery Dulles, who gave one of the keynotes.

There seems to be two issues: 1) simply the term «evangelical Catholic» which is perceived by some as off-putting in and of itself; and 2) the fear that focusing on calling Catholics to a personal relationship with Christ, to intentional discipleship, is somehow a rejection and/or minimization of the role of the Church and magisterium. If we lay down our catechism for a moment, we are repudiating doctrine and revelation and the authority of the Church’s teaching altogether and becoming Protestant.

What is, alas, no longer surprising for me, is to see clergy and lay people that I know to be devoted to Church teaching and meticulous about teaching with the Church being dismissed as covert dissenters because they are talking about the same thing that Pope Benedict has spoken about so movingly: personally following and entrusting one’s life to Christ.

Les videre om dette HER og HER.

Ekteskapsforberedelse – mange vil gifte seg

Katolsk, Teologi /

I vinter har jeg forberedt seks par som skal gifte seg til sommeren; noen par har jeg forberedt på norsk, noen på engelsk, og ett par til og med (delvis) på tysk. Noen skal gifte seg her i Stavanger (i vår egen kirke, i Domkirken og på Utstein kloster) og andre (halvparten) forbereder seg her for å gifte seg i utlandet (Spania, Frankrike og Litauen) og faktisk er alle parene økumeniske; katolsk-protestant i fem tilfeller, katolsk-ortodoks i ett.

Før en katolsk vielse må man forberede seg. Familiesenteret i Oslo katolske bispedømme har nylig utarbeida et godt undervisningsopplegg, som vi bruker der vi kan snakke norsk. På andre språk ligger det noe passende materiale på nettet, og faktisk viser det seg at Den katolske kirkes katekismes framstilling av ekteskapet er en god start for en bibelsk og teologisk forståelse av ekteskapet – og den fins på nettet på mange språk.

Her er katekismen oppsummering av hva ekteskapet er:

1659. Den hellige Paulus sier: «Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken (…). Disse ordene rommer et stort mysterium, – jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken» (Ef 5, 25. 32).

1660. Ektepakten, hvor mann og kvinne oppretter seg imellom et inderlig fellesskap i liv og kjærlighet, ble grunnlagt av Skaperen og gitt særegne lover av Ham. Etter sin natur er den innrettet til ektefellenes beste, samt for å unnfange og oppdra barn. Ekteskap mellom døpte ble av Herren Kristus opphøyet til sakraments verdighet.

1661. Ekteskapets sakrament betegner foreningen mellom Kristus og Kirken. Det gir ektefellene den nåde å elske hverandre med den kjærlighet Kristus har til Kirken; slik fullkommengjør sakramentets nåde den menneskelige kjærlighet mellom ektefellene, styrker den uoppløselige enhet mellom dem og helliggjør dem på veien mot det evige liv. …

Ekteskapsforberedelse – mange vil gifte segLes mer »

Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken

Katolsk /

Kommende søndag, 29. april, er kallssøndag i Den katolske kirke over hele verden. Kall til prestetjeneste og ordensliv står i fokus, og pave Benedikt har skrevet en tekst for anledningen, som åpner slik: «Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken».» Hele pavens budskap kan leses her (på norsk), og her er et lite utdrag:

Kirken beskrives som «et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet», en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. Takket være den Hellige Ånds verk utgjør til og med alle Kirkens medlemmer «ett legeme og én ånd» i Kristus. Dette folket, som er organisk oppbygget under ledelse av sine hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med sine brødre og søstre; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. Eukaristien er kilden til den kirkelige enhet som Jesus bad for den kvelden han skulle lide: «Fader … at de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg og jeg i deg, at de også må være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).

Dette intime fellesskapet oppmuntrer til mange kall til tjeneste for Kirken, idet det beveger de troendes hjerter, som er gjennomtrengt av en guddommelig kjærlighet, til å vie seg helt til Guds rikes sak. For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysterium som Kirkens fellesskap utgjør: «For enhver, som lever i et kirkelig fellesskap hvor det hersker harmoni, hvor alle har et medansvar og lar seg lede av sin samvittighet, vil lettere erkjenne Herrens kall.» Omsorgen for kall krever derfor vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. Det var hva Elias gjorde, da han både hjalp den unge Samuel til å forstå hva Gud bad ham om og hjalp ham med straks å sette dette i verk (jf. 1 Samuel 3,9). Også i vår tid kan unge menneskers lærevillighet og trofaste åpenhet for Guds kall bare finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn.

Kristi kors er menneskehetens frelse

Kirkefedre, Teologi /

Vår Herre ble trådt under føtter av døden, men til gjengjeld tråkket han på døden som på en vei. Han underkastet seg døden og gikk inn i den frivillig for å tilintetgjøre døden, mot dødens vilje. Vår Herre bar selv sitt kors, slik døden ville; men på korset ropte han høyt og kalte de døde opp av dødsriket, selv om døden ikke ville. Døden gav ham banesår ved hjelp av det legeme han hadde; med samme våpen overvant han døden.

Guddommen skjulte seg under menneskenaturen og kom på kloss hold av den morderiske død, og dermed ble døden drept. Døden drepte det naturlige liv, det overnaturlige liv drepte døden selv. Fordi døden ikke kunne sluke ham uten at han hadde et legeme, fordi helvetet ikke kunne svelge ham om han ikke hadde kjøtt, kom han til jomfruen for der å hente seg en stridsvogn han kunne kjøre ned i underverdenen på. I det legemet han tok opp i seg, stormet han dødsriket, rev opp skattkamrene der og kastet skattene for alle vinder. …

Kristi kors er menneskehetens frelseLes mer »

Eukaristien er pant på oppstandelsen

Kirkefedre, Teologi /

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod, da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: ”I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse».

Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet for oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme. …

Eukaristien er pant på oppstandelsenLes mer »

Imponerende arbeid på www.katolsk.no

Katolsk /

De norske katolske nettsidene www.katolsk.no har svært mye informasjon på mange områder, men nå vil jeg skrive litt om alle helgenbiografiene som ligger der – PÅ DENNE ADRESSEN.

Det har vært slik i mange år nå, at når jeg trenger informasjon om en helgen (eller andre katolske saker), så søker jeg i katolsk.no, og med én gang er informasjonen der. Jeg snakka med den ansvarlige for helgenbiografiene Per Einar Odden, på prestevielsen sist lørdag (han er nå selv prestestudent), og han sa at alle de offisielt helligkårede etter ca 1450 hadde han dekka, men at det fortsatt var mange igjen.

Jeg hadde vanskelig for å forstå at det fortsatt kunne være mange igjen, det er svært lenge siden jeg har søkt etter en helgen på katolsk.no uten å finne ham eller henne. Men på helgensida kan vi lese: «Det er så mange navngitte helgener og salige i Kirken at det fremdeles vil ta lang tid før denne oversikten blir tilnærmelsesvis fullstendig. Likevel ligger det (ved utgangen av mars 2007) i overkant av 6400 biografier i denne oversikten, for drøyt 9700 personer og martyrgrupper.»

De fleste av oss klarer oss vel med de ti tusen viktigste helgenene, men jeg skal ikke prøve å stoppe Per Einar Odden og Mats Tande hvis de prøver å gjøre katolsk.no enda bedre.

Marsipan – hva har det med Venezia å gjøre?

Generelt /

Marsipan kommer av ordene «Marci panis» – nederst i posten står forklaringa.

Markus’ navn forbindes ofte med Venezia, fordi (sier historien) to kjøpmennen i år 828 røvet hans relikvier fra Alexandria for at de ikke skulle skjendes av de fremstormende muslimene. Da de kom til Venezia med sin dyrebare last den 31. januar 828, ble relikviene skrinlagt i den opprinnelige San Marco-kirken. Denne var forløperen for dagens katedral, som ble bygd mellom 1063 og 1073. Markus ble dermed byens skytshelgen, noe han fortsatt er, og den store plassen foran katedralen er på mange måter fortsatt byens sentrum.

Markus’ minnedag er 25. april. Dagen er også avmerket på den norske primstaven. I vesten er hans fest feiret siden 800-tallet. I øst ble han tidligere feiret den 23. september, mens nå feirer både kopterne, syrerne og bysantinerne ham den 25. april. Translasjonsfesten til Venezia er 31. januar. Andre Markusfester feires 25. juni (Venezia), 11. januar (grekerne) og 26. mars (kopterne). Informasjon hentet fra www.katolsk.no.

I Venezia velsignes på Markus’ festdag de så kalte Markus-brød (Marci panis), som er opphavet til ordet Marsipan.

(På bildet står jeg foran Markus-katedralen i Venezia, i juni 2000.)

Skroll til toppen