Den katolske kirke om skriftemålet – del 4.

Hvordan kan Kirken ha fullmakt til å tilgi synder? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 4:

Hvilken fullmakt har Kirken?

307. Hvem meddeler botens sakrament?
Kristus har betrodd forsoningstjenesten til sine apostler, til deres etterfølgere biskopene og til biskopenes medarbeidere, prestene. Slik blir disse redskaper for Guds barmhjertighet og rettferdighet. Fullmakten til å forlate synder utøves i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

308. Hvem er det forbeholdt å tilgi bestemte synder?
Å tilgi bestemte, særlig alvorlige synder (lik de som straffes med ekskommunikasjon) er forbeholdt Den hellige stol, stedets biskop eller de prester som har fått fullmakt av disse. Ved livsfare kan imidlertid enhver prest avløse fra enhver synd og fra enhver ekskommunikasjon.

309. Er skriftefaren bundet av skriftemålets hemmelighet?
Fordi dette er en stor og meget delikat tjeneste som krever aktelse overfor dem som skrifter, er enhver skriftefar, uten unntak, og under trussel om meget streng straff, pålagt fullt og helt å ivareta ”det sakramentale segl”, det vil si den absolutte taushetsplikt om de synder han har fått vite om i skriftemålet.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Skal messens fredshilsen flyttes?

I punkt 49 i dokumentet Sacramentum Caritatis understreker paven at fredshilsenener en viktig del av messen. Dette underskrekes ved hjelp av flere skrifthenvisninger – Johannes 14.27 og Efeserbrevet 2.14. Likevel sier han også at man skal vise måtehold – i måten man gjør det på og hvor mange man hilser på – slik at det ikke blir et distraherende element rett før kommunionen:

We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours.

I fotnote 150 diskuteres det så om fredshilsenen skal flyttes – muligens til rett før offertoriet – og paven ber de rette instanser om å undersøke den muligheten:

Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

Paven ønsker bedre prekener

I punkt 46 i dokumentet Sacramentum Caritatis sier pave Bendikt ganske rett ut at prekenen må bli bedre. De må forberedes godt, bygge på grundig bibelkunnskap og ikke være «generelle og abstrakte». De skal knytte opp til lesningene, messefeiring og de troendes liv, slik at de gir god veiledning og støtte.

Les selv:
Given the importance of the word of God, the quality of homilies needs to be improved. The homily is «part of the liturgical action», and is meant to foster a deeper understanding of the word of God, so that it can bear fruit in the lives of the faithful. Hence ordained ministers must «prepare the homily carefully, based on an adequate knowledge of Sacred Scripture». Generic and abstract homilies should be avoided. In particular, I ask these ministers to preach in such a way that the homily closely relates the proclamation of the word of God to the sacramental celebration and the life of the community, so that the word of God truly becomes the Church’s vital nourishment and support.

The catechetical and paraenetic aim of the homily should not be forgotten. During the course of the liturgical year it is appropriate to offer the faithful, prudently and on the basis of the three-year lectionary, «thematic» homilies treating the great themes of the Christian faith, on the basis of what has been authoritatively proposed by the Magisterium in the four «pillars» of the Catechism of the Catholic Church and the recent Compendium, namely: the profession of faith, the celebration of the Christian mystery, life in Christ and Christian prayer.

Dokumentet om nattverden: Sacramentum Caritatis


«Eukaristien er en gave fra Treenigheten til oss. Gaven og kjærligheten er Kristi selv, det er Han som elsker oss først. Gjennom Kristus kan vi få del i Guds innerste liv. Dette er en gave helt utover alt annet, som visar til den enestående oppfyllelsen av Guds løfter.» (Bildet viser undertegnelsen av dokumentet i Vatikanet tirsdag.)

Dette skriver det svenske tidsskriftet Katolsk observatör i en kort oppsummering av det (ganske) lange dokumentet om nattverden Sacramentum Caritatis, som ble publisert i dag. (Og det inneholdt ikke noen nyheter om den tridentinske messen, som noen hadde håpet på.)

Og han skriver videre: «Påven understryker att Eukaristin i sin liturgiska utformning tydligt måste uppvisa att biskopen eller prästen agererar i Kristus översteprästens person.

Liturgin är veritatis splendor, sanningens strålglans, inte bara som estetisk dimension, utan reellt, då vi vänder oss direkt till Kristus, den ger oss en glimt av himmelen på jorden. Detta ger oss en aning om vilken omsorg vi måste visa i den liturgiska utformningen.

Påven går även in på detaljer i samband med fridshälsning och mottagning av Eukaristin. Fridshälsningen bör inte överdrivas, det räcker med att ge den till den man har bredvid sig.

Angående kommunionen, så manar biskopen utdelare, lekmän bara om de är speciellt utbildade och det finns ett akut behov av dem, att se till att kommunionen verkligen blir ett personligt möte med Herren i Hans sakrament.

Lekmannens aktivitet måste särskiljas från yttre verksamhet, att man ska «göra» saker i liturgin. Istället handlar det om en inre disposition främst, en akt av tillbedjan. Aktiviteter får heller inte skapa förvirring om vem det är som leder liturgin. Det är prästen, eller i själva verket biskopen, genom sina präster.

Att delta i mässan innebär inte att man automatiskt har tillgång till Eukaristin. Man måste vara förberedd. Andlig kommunion kan alltid göras om man inte kan ta emot kommunionen i dess gestalter.»


Her er Sacramentum Caritatis på engelsk
.

I Assisi

Bilde av Assisi

Min kone og jeg besøkte Assisi for akkurat et år siden, og jeg skrev den gang: «En flott tur, både naturmessig, kunstnerisk og åndelig. Byen ligger nydelig til på en høyde over slettelandskapet i Umbria, og under spaserturen fra jernbanestasjonen og opp til selve gamle Assisi så vi hele tiden den store borgen, Rocca Maggiore, samt flere av de store kirkene komme stadig nærmere – som vi ser på bildet.»

Egentlig passet det veldig godt å være i Assisi i fastetida – og vi var også i søndagsmesse i Santa Chiara mens vi var der – for historien om Frans og Klara er en dramatisk og inspirerende fortelling om omvendelse; omvendelse fra et liv i sus og dus til et liv i fattigdom og oppofrelse.


Jeg har skrevet litt mer om Klara her
.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 3.

Hvor ofte skal man skrifte, og hva må man nevne for presten i skriftemålet? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 3:

Når skal man skrifte?

304. Hvilke synder må en skrifte?
En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte de alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på.

305. Når er en forpliktet til å skrifte alvorlige synder?
Enhver troende som har nådd skjels år og alder, skal skrifte de alvorlige synder minst én gang i året, og alltid fall før en mottar den hellige kommunion.

306. Hvorfor kan også de dagligdagse synder komme med i skriftemålet?
Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle synder, selv om det ikke er strengt tatt nødvendig. Dette hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 2.

Skriftemålet er ekstra aktuelt for katolikker (og burde vel være det for alle kristne) akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi videre – del 2:

Omvendelse og skriftemål

299. Trenger de døpte omvendelse?
Kristi kall til omvendelse gir stadig gjenklang i de døptes liv. Omvendelsen er en stadig oppgave for hele Kirken, som er hellig, men rommer syndere i sitt eget skjød.

300. Hva er den indre botferdighet?
Indre botferdighet er ”et sønderbrutt og sønderknust hjertes” (Salme 51,19) holdning, og gjennom den guddommelige nåde blir hjertet beveget til å svare på Guds barmhjertige kjærlighet. Den innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, den faste beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Den blir næret av håpet om guddommelig barmhjertighet.

301. I hvilke former uttrykker botferdigheten seg i det kristne liv?
Botferdighet uttrykkes i mange forskjellige former, særlig gjennom faste, bønn, og almisse. Disse og mange andre former for bot kan den kristne praktisere i dagliglivet, særlig i fastetiden og på fredager, botsdagen.

302. Hvilke elementer er vesentlige ved forsoningens sakrament?
To elementer er vesentlige: at mennesket omvender seg under den Hellige Ånds tilskyndelse, og absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

303. Hva gjør den skriftende?
Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse), som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver – og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet. Den skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Pavens søndagspreken: Omvendelse er viktig

Før Angelus-bønna i går snakket pave Bendikt om søndagens evangelium, og han kommenterer den første (og vanskeligste) delen av teksten; om mennesker som døde pga ulykker eller urettferdig behandling. Var dette pga deres egne synder? Nei, svarer Jesus. (Se mine egne tanker om gårsdagens tekster HER.)

Paven snakket om hvor viktig det var både for enkeltpersoner og for samfunn å sette et kritisk blikk på handlinger og holdninger; ellers vil vil man ikke klare seg lenge.

In the face of certain misfortunes, he advises, it is no good to blame the victims. What is truly wise, rather, consists in allowing oneself to be questioned by the precariousness of existence and to adopt an attitude of responsibility: to do penance and improve our lives.

This is wisdom, this is the most effective response to evil, at all levels, interpersonal, social and international. Christ invites us to respond to evil first of all through a serious examination of conscience and with the commitment to purify our lives. Otherwise, we will perish, he says, we will perish in the same way. In fact, people and societies that live without questioning themselves have ruin as their only final end. Conversion, on the contrary, despite the fact it does not preserve us from problems and adversities, enables us to address them in a different «way.»

Above all it helps to prevent evil, and to neutralize some of its threats. And, in any case, it enables us to overcome evil with good, though not always at the level of events, which at times are independent of our will, certainly always at the spiritual level.

In short, conversion overcomes evil at its root, which is sin, though it cannot always avoid its consequences. … let us be helped to understand that to do penance and correct our conduct is not simply moralism, but the most effective way to improve both ourselves as well as society. An apt maxim explains it very well: It is better to light a match than to curse the darkness.

Lytt til ham! Svensk katolsk preken.

Mennesker i vår tid ser ut til å mangle et indre kompass. Dette skriver Bengt Malmgren på sin blog og refererer til reaksjoner på biskop Arborelius’ protester på en svensk utvidelse av abortgrensene.

Han referer til en preken Fader Ingvar Fogelkvist holdt i den katolske domkirken i Stockholm sist søndag. Der sa han at «om vi vil ha et godt samfunn må vi følge det indre kompasset vi har i vår samvittighet. Alternativet er at det blir makten, og dermed tilfeldigheten som til slutt styrer hvilke lover vi har. Derfor er det rett å kreve at vårt lovverk også bygger på denne loven, ikke minst da våre foster, som de menneskelige vesen de er, har rett til at vi gir dem en elementær beskyttelse.»

Han åpnet sin preken slik: För en stund åtminstone tycktes hela det politiska Sverige, nyhetsmedia och människor i allmänhet lyssna, när vår biskop Anders Arborelius tillsammans med pingströrelsens föreståndare Sten-Gunnar Hedin förra söndagen publicerade sin artikel. Som många av er känner till, kritiserades i den ett lagförslag som ger utländska kvinnor möjlighet att göra abort i Sverige, inte minst då sena aborter, mellan vecka 13 och 18, vilket inget annat land inom EU tillåter.

För ett ögonblick åtminstone tycktes det som att människor verkligen gjorde det som rösten uppmanar till i dagens evangelium: «Lyssna till honom!», alltså lyssna till Guds egen son. Att lyssna till Jesus är att lyssna till Gud. Det är naturligtvis inte så att vi kan likställa artiklen ifråga med Guds ord, och tillskriva den ofelbarhet, men när det gäller huvudfrågan, aborternas omoraliska karaktär, är det inte bara den ene eller andre kyrkoledaren som råkar tycka så, utan det handlar om en oändligt mycket större auktoritet som står bakom: Gud själv, när han säger: «Du skall icke dräpa», vilket innebär förpliktelsen att värna om det mänskliga livets okränkbarhet, det liv som börjar redan vid konceptionen.

LES HELE PREKENEN HER.

Hva lærer Den katolske kirke om skriftemålet?


Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme er nylig kommet på norsk,og jeg vil her presentere hva Kirken lærer om SKRIFTEMÅLET. Dette er svært aktuelt akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi:

Hva er skriftemålet?

296. Hva blir dette sakramentet kalt?
Det blir kalt botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, skriftemålets sakrament eller omvendelsens sakrament.

297. Hvorfor finnes det et forsoningens sakrament etter dåpen?
Siden det nye liv i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde (concupiscientia), har Kristus innstiftet dette sakramentet for de døptes omvendelse når de gjennom synd har fjernet seg fra Ham.

298. Når ble dette sakramentet innstiftet?
Den oppstandne Herre innstiftet dette sakramentet da Han påskedags aften viste seg for sine apostler og sa til dem: ”Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.” (Joh 20, 22-23)

LES MER OM HVA KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Modig biskop Kvarme igjen i medias søkelys

Flere aviser melder i dag at Oslos lutherske biskop Ole Christian Kvarme på nytt har prøvd å opprettholde tradisjonell kristen seksualetikk, ved å nekte en samlevende homofil mann prestevikariat i Oslo. Prosten hadde gitt mannen vikariatet, men biskopen sa altså nei. Modig gjort av Kvarme, for han må regne med mye kritikk også for dette.

Stavanger Aftenblad skriver om dette i dag og sier bl.a.:

Kvarme mener hans nei til Josefsen er i tråd med det synet han tydelig har gitt uttrykk for hele veien, og forklarer at han drøfter spørsmål om vikariater med bispedømmerådet.

– Denne type vikariater er det biskopen som har ansvaret for å engasjere til, og jeg har fulgt min kjente praksis med å ikke engasjere personer som lever i et homofilt partnerskap. Jeg fikk også reaksjoner fra deler av menigheten om denne presten, sier Kvarme.

Tekster og tema for 3. søndag i fasten

Tekstene på denne 3. søndagen i fasten syns jeg har en litt underlig dobbelthet i seg. Spesielt har evangeliet en problematisk åpning, med omtale om flere mennesker som døde i ulykker. Det var ikke deres skyld, det var ikke fordi de hadde syndet, sier Jesus, men om ikke dere omvender dere, vil det gå like ens med dere. (!) Men avslutningvis i evangelieteksten hører vi også om den ekstra muligheten tilå forbedre seg, som Kristus gir oss. Søndagens hovedtema blir altså 1) at vi må vende oss fra våre synder, og 2) at Gud er barmhjertig; han berger oss og gir oss en ny mulighet.

Første lesning er fra 2. Mosebok 3 og forteller om Guds omsorg for de undertrykte: Gud. Så sa Herren: «Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. … Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.»

Siste del av responsoriesalme 103 er også full av trøst. Salmen har omkved «Herren er barmhjertig og nådig», og slutter slik:

Herren griper inn og frelser, han lar alle undertrykte få sin rett.
Han kunngjorde sin vei for Moses, sin gjerning for Israels folk.

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn.
For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunn mektig over dem som frykter ham.

Andre lesning er fra Paulus 1. brev til Korinterne, kap. 10, og er mer advarende i tonen: Og dere må ikke være misfornøyde og klage, slik noen av dem gjorde, de som ble drept av den ødeleggende engelen. Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!

Evangeliet
er hentet fra Lukas 13, det inneholder begge dagens hovetema; både at vi må leve godt og bære frukt, men også at Gud gir oss nåde og en ny mulighet til å forbedre oss: Han fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Da han kom for å se etter frukt på det, fant han ingen. Han sa til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.»

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Menighetsarbeid

Det er blitt tydeligere for meg dette året at februar, mars og april er en travel tid for (katolske) prester. Jeg syns i alle fall at november og desember var roligere enn jeg hadde regna med, mens jeg nå har adskillig mer å gjøre. Arbeidssituasjonen min har forandra seg mye siden jeg var i Bergen, og hadde mye arbeid på St Paul skole – og i skolen er de siste 6-8 ukene før jule- og sommerferie ekstra intense.

For en prest er det mange oppgaver som er likelig spredt over hele året; søndagene kommer hver uke uten opphold, og mennesker fødes/døpes og dør nokså jevnt både sommer og vinter. Jul og påske skaper heller ikke så veldig mye ekstra arbeid, vel skal vi ha rundt 30 messer (!) i vår menighet fra Palmesøndag til og med 2. påskedag, men så har vi også 6 prester til å dele på arbeidet (inkl. gjesteprester).

Nei, det som gjør denne perioden litt ekstra arbeidskrevende, er delvis forberedelsen til påsken ved mange skriftemål, men aller mest er det den avsluttende undervisningen fram mot mottakelse av sakramentene i mai og til sommeren.

Vi har nesten 30 ungdommer som skal konfirmeres i starten av mai, og rundt 45 barn som skal motta sin første hellige kommunion i slutten av mai, og jeg har dessuten fem ungdommer som skal forberedes til dåp i mai. Og så har jeg fem par som skal gifte seg til sommeren (i Stavanger eller i utlandet) og i Den katolske kirke skal disse forberedes i et halvt år før ekteskapet. Alt dette er hyggelig og viktig arbeid, men gjør at en prest har mange ting og mange personers vel å tenke på.

Og akkurat nå må legge legge siste hånd på en av de aller mest regelmessige oppgavene i en prests liv; forberedelsen til søndagens messer.

Skreddersydd elektronisk kalender

Inspirert av en ny elektronisk kalender på www.katolsk.no, og godt hjulpet av Mats Tande (som nå i 11 år uavbrutt har hatt det tekniske ansvaret for de katolske nettsidene i Norge), har jeg nå lagt inn en ny elektronisk kalender på St Svithun menighets nettsider.

Der legges alle messer og andre arrangementer lett inn (av alle med brukernavn og passord), oppdateres umiddelbart og kan sees av alle – OPPDATERING: FUNGERER IKKE MER.

Prøv kalenederen, og send meg gjerne en tilbakemelding – både om formatet og om hvordan den eventuelt kan brukes i andre sammenhenger.

Det avgjørende spørsmålet er vel om den blir lest. For 4-5 år siden prøvde avisen Vårt Land (som har vært teknisk langt framme) seg med en elektronisk kalender for kirkelige arrangementer i hele Norge. Vår menighet (jeg var i Bergen da) abonnerte på denne tjenesten (som var lett å bruk eog informativ), men etter et års tid ga Vårt Land opp prosjektet, pga for svak respons. Forhåpentligvis er tida mer moden nå.

Kristne og muslimer i Nigeria

John Allen er nå i Nigera for å søke etter informasjon til sin neste bok om «Mega-Trends in Catholicism». Forholdet mellom kristne og muslimer er det interesserer ham mest, og han skriver om det på denne siden.

Nigeria er Africas mest folkerike land, med 140 millioner mennesker, og den niende største oljeprodusenten i verden. Blant andre ting vil Nigeria bli et katolsk kraftsentrum i det 21. århundret. It will be the ninth largest Catholic country in the world in 2050, with 47 million members, and because Nigerians speak English, they’re poised to be the «voice» of African Catholicism in the global media culture. …

Uneasy calm punctuated by periods of extreme violence has been the dominant Christian/Muslim storyline here. Some examples:

* Waves of violence in Kaduna in 1987 and 1992 left hundreds dead, and caused an informal religious portioning of the city, with Christians moving to the south side of the river and Muslims to the north.
* Clashes between the predominantly Muslim Fulani tribe and the mostly Christian Taroh tribe from September 2001 to May 2004 are estimated to have cost at least 1,800 lives and some 160,000 cattle. .
* Controversies over the introduction of shariah law in several northern Nigerian states triggered violence that left 1,000 dead in Kaduna in 2000, and 2,000 dead in the northern city of Jos in 2001.
* In the summer 2002, thousands of people died during communal clashes in Plateau state, with an estimated 100,000 people displaced and 88 localities almost entirely destroyed.
* Violence broke out anew in November 2002, related to the international «Miss World» pageant to be held that year in Nigeria. When a local newspaper columnist satirically suggested that Mohammad might have taken a wife from among the contestants, a chain of tit-for-tat attacks broke out that left hundreds dead and dozens of churches and mosques destroyed.
* In 2004, 900 people were killed in Plateau state, including 630 Muslims slaughtered by hundreds of armed Christians in the town of Yelaw-Shenda, followed by 200 Christians killed in Kano by Muslims as a reprisal for this «Yelwa-Shenda massacre.»
* In February 2006, violence broke out in Nigeria as elsewhere as part of the Danish cartoon controversy. More than 150 people were killed after a group of Christians was massacred by angry Muslim militants, triggering several anti-Muslim reprisals.

En enslig mor i Kenya

BBC News viser på kvinnedagen en bildeserie av en enslig mor i Kenya. Bildene, som har overskriften Utstøtt, viser Ogichoya Kimogol fra det nordlige Kenya, som forteller hvordan hun klarer seg som ung, ugift mor. (Til denne saken fikk jeg tips fra min kones familie i USA,)

“When I became pregnant at 17, there was a lot of pressure to get rid of the baby because I was not married. None of the villagers here would talk to me then. I felt bad, I was really down and depressed when they rejected me like that. I felt like I was no longer a human being. I was so ashamed of myself.”

I hennes kultur var det vanlig med tvangsabort, ved at andre kvinner hoppet på magen til den gravide, helt til hun aborterte – noen ganger døde den gravide også. Men Ogichoya fikk hjelp av en kvinnegruppe i kirken både til å beholde barnet og til å få seg jobb.

LES HISTORIEN OG SE BILDENE HER
.

Evangeliseringsuke

Jeg har i dag sittet og gjort klar informasjon for evangeliseringsuken vi skal ha i St. Svithun menighet rett etter påske. Der står det blant annet (først fra Oslo katolske bispedømme):

Gå og fortell det glade budskap: Nytt liv for verden

Gjennom dåpen og fermingen har vi del i det messianske oppdraget. Det er et oppdrag som fonyes i hver messe. Messen avsluttes med en sendelse – Ite missa est – Messen er til ende, gå med fred, som betyr: ør videre Kristi frelsesbringende misjon ut til menneskene, ut til verden! Har vi selv tatt imot det? Ønsker vi å gjøre denne sendelsen til virkelighet i våre liv? Og, hvordan gjør vi det – i familien, på arbeidsplassen, i samfunnslivet?

Gjennom evangeliseringsuker i menighetene ønsker vi å fornye bevisstheten om dette i den enkelte troendes liv. Vi tilbyr en uke med forkynnelse, samtale, skriftemål, forbønn og feiring av liturgien. Evangeliseringsuken ledes av p. Arnfinn Haram op og sr. Anne Bente Hadland op.

”En fornyelse av den enkelte troendes liv, en fornyelse av menighetens liv, av Kirkens liv – jeg ønsker at alle menigheter må ta imot denne muligheten, og bidra til å vekke de troendes iver til å forkynne gleden, friheten og håpet som livet i Kristus gir.”
+ Bernt I. Eidsvig, biskop

Velkommen til Evangeliseringsuke i St. Svithun menighet
St. Svithuns gate 8, Stavanger – Fra 11. til 15. april 2007

Deretter følger hele programmet, som finnes på denne siden.

Lekfolket lengter etter hellighet

Lekfolket lengter etter hellighet, sa pave Benedict XVI til biskopene i Piedmont-området i Italia. Paven sa dette i går, da han mottok troende fra dette området som kom sammen med sine biskoper på deres femårige ad limina besøk. (Tatt fra Zenit.)

Paven sa: «It is certainly not easy today to proclaim and witness the Gospel. Nevertheless — and I have been able to verify this in all my conversations and meetings — there remains in the people a solid spiritual foundation, which is manifested, among other things, in attention to the exigencies of Christian life, in the profound need for God, in the rediscovery of the value of prayer, in esteem for zealous priests and their ministry.»

«One notices, moreover, on the part of the lay faithful and groups of apostolic commitment, a more profound need for holiness, the lofty measure of the Christian life,» the Pontiff continued.

Addressing the bishops, Benedict XVI noted «the difficulties that at times the ecclesial communities entrusted to your care have to face.» He urged the bishops: «Continue with courage to help them to follow the Lord faithfully, appreciating their spiritual potential and each one’s charisms.»

«Remind them that no difficulty can separate us from the love of Christ, as St. Paul already affirmed … and build the Church in charity and truth,» the Pontiff added.

Katolsk biskop i svensk abortdebatt

Sverige har et lovforslag som går ut på å invitere kvinner fra andre land til å komme til Sverige for å få foretatt senaborter; dvs. fra 13. – 18. uke. Den svenske biskopen Anders Arborelius og pinselederen Sten-Gunnar Hedin har sammen skrevet et innlegg om dette der de bl.a. sier:

Som kristna är vi skyldiga att värna om det mänskliga livets okränkbarhet. Vi tror och här har vi god uppbackning av vetenskapen att det mänskliga livet börjar vid konceptionen. Redan då borde det ha rätt till skydd. Men som vi alla vet har ett foster inga rättigheter. Den som misshandlar en gravid kvinna blir naturligtvis straffad för att han misshandlar henne, men inte för att han skadar det barn hon bär inom sig.

Detta domslut som medierna har kommenterat har nog fått en del att höja lite på ögonbrynen. Ett foster har i praktiken inget skydd utan är helt beroende av andras välvilja. De barn som växer upp i dag måste lära sig att vara tacksamma för att de har fått födas. Det är ingen självklarhet.

Som kristna är vi djupt oroade över att man i Sverige förbereder ett nytt lagförslag som ger alla möjlighet att komma hit och göra sena aborter mellan vecka 13 och 18, vilket inget annat land i EU tillåter.

LES HELE INNLEGGET HER.

LES OGSÅ MER OM DEBATTEN PÅ BERNT MALMGRENS BLOG. Flere mener at biskopen ikke bør blande seg inn i politiske spørsmål, men er dette politikk?

Det katolske bladet BROEN på nett

Broen – det katolske «menighetsbladet» for hele landet – er nå lagt ut på internett og kan leses her. Hovedoppslaget denne gangen er «Jesu små søstre» som nå forlater Norge etter 50 år. Men lederartikkelen skrevet av redaktør Kristine Dingstad, om forslaget til ny biolov, er også verd å lese. Der står det bl.a.:

En nemnd som skal definere hvilke liv som er verdt å leve?

”Det menneskelige embryoet er et subjekt identisk med det menneske som vil bli født når det når terminen for sin utvikling. Derav følger at hva som enn krenker embryoets integritet eller verdighet er etisk uakseptabelt.

Likeledes er enhver form for vitenskapelig forskning som behandler embryoet kun som et forsøksobjekt uverdig for mennesket, ” sa pave Johannes Paul II den 10. januar 2005 (nyttårstalen til det diplomatiske korps).

Hvorfor er det så stille i kirkene, på talerstolene, i avisene, i bladene, i gatene? Hvorfor står vi som katolikker ikke på barrikadene for våre nyunnfangede brødre og søstre som av myndighetene defineres som ”overtallige”, som ”til overs” og derfor kan ”destrueres”, de som kun regnes for å være et ”materiale”, og de som fikk tommelen vendt ned fra ”nemnden”?

Skroll til toppen