Pavens foredrag i Verona – om Kirken i Italia

For et par dager siden holdt pave Benedikt et foredrag for Den katolske kirke i Italia – i det flotte amfiteateret i Verona. Det handler mest om hva Kirken er, og hva den kan gjøre for å påvirke samfunnet, og for å dra flere mennesker til Kristus. Paven sa bl.a.:

Dere har gjort et godt valg da dere satte Jesus Kristus i sentrum for denne konferansen, for hele livet og for vitnesbyrdet til Kirken i Italia. Kristi oppstandelse er en historisk hendelse, som apostlene vitnet om. […] Det er den største “transformasjonen” som noen gang har funnet sted, […] og den satte i gang en ny dimensjon for liv og virkelighet …

….there is an increasingly clear awareness of the insufficiency of a rationality closed off within itself and of an excessively individualist ethics: in concrete terms, there is a sense of the risk of being cut off from the Christian roots of our civilization. This sense, which is widespread among the Italian people, is explicitly and forcefully formulated by many important men of culture, even among those who do not share – or at least do not practice – our faith.

Les hele referatet av foredraget her.

Enda en protestantisk kirkeleder blir katolsk prest

I dag leste jeg at Al Kimel, som har vært episkopal/anglikansk prest – og redigert bloggen Pontifications – har fatt en dato for sin ordinasjon til katolsk prest. Det blir i høymessen i hans hjemmekirke i New Jersey søndag 3. desember, og han vil bli ordinert til diakon en gang i november.

Les hans kunngjøring her. Jeg har lest han interessante blog over et år. Når det nå har nærmet seg ordinasjonen, har han gjort bloggen sin litt mer forsiktig, og begrenset muligheten til friske diskusjoner der – siden en prest ikke bør framstå som for kontroversiell.

Søndagetekster om Jesus som gir seg selv for oss

Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Markus 10

Det er 29. søndag i kirkeåret i morgen og tekstene handler ganske tydelig om Jesus som den ydmyke tjener, som gir seg selv for oss. Det er også misjonssøndag i morgen, så vekten legges også på hvordan vi kan bringe dette gode budskapet ut, og hvordan vi selv kan gi våre liv for andre.

Se alle søndagens TEKSTER og BØNNER.

Biskop Baasland var student under pave Benedikt

Jeg deltok fredag på en lokaløkumenisk samtalegruppe her i Stavanger, og var glad for å se at Stavangers (lutherske) biskop selv var med på disse møtene, det har jeg ikke opplevd andre steder. Det var også hyggelig å treffe pastorer i mange av frikirkene, samt noen prester i Den norske kirke, på dette møtet. Det var første gang jeg møtte de fleste av dem etter over to måneder i Stavanger.

Det var spesielt hyggelig å møte biskop Ernst Baasland, siden jeg kjente ham godt fra studiene på MF (se bildet). Han var på den tid professor i Det nye testamente, og betydde mye for meg de siste årene av studiet. Han nevnte i går at han faktisk hadde hadde Ratzinger som forelesninger, da han selv som ung mann studerte i Tübingen på slutten av 60-tallet.

Problematisk trosfrihet i Norge

I 1983 meldte jeg meg ut av Den norske kirke fordi jeg mente at stat og kirke ikke burde ‘samarbeide’ slik de fortsatt gjør, og har gjort i flere hundre år. Avisen Dagen har i dag en artikkel der Biskop Bondevik i Molde faktisk sier at Den norske kirke mangler trosfrihet. Der sier han bl.a.:

Prinsippet om at kirken må få velge egne ledere er et hovedpunkt. Men det er også viktig at andre livssynssamfunn ikke skal føle seg forskjellsbehandlet med tanke på kirkens rettigheter. Biskopen mener at det er feil å argumentere for dagens ordning med at den er nødvendig for at kirken skal være åpen og inkluderende.
– Det er en myte og en forvregning å si at det finnes folk, for eksempel i indremisjonen, som ønsker å lage terskelen høyere eller som vil utelukke folk, sier biskopen.

Han understreker at det skal være bedre plass i kirkebenken enn på prekestolen.
– Kirkebenkene skal være åpne for folk uansett uten at det stilles krav. Men vi slipper ikke hele menigheten opp på prekestolen. Der er det de som er forpliktet på Bibelens budskap som skal stå, sier biskopen.

Les hele artikkelen i Dagens nettavis her.

Flott liturgi i London

Jeg leste nettopp en liten artikkel om et besøk i The London Oratory, i nærheten av Kensington i London. Jeg var selv til søndagsmesse i denne kirken noen ganger i løpet av mitt år på presteseminaret Allen Hall, i Chelsea. De hadde den mest høytidelige liturgien jeg noen gang har vært med på; alltid messe på latin (bortsett fra lesninger og preken), og også noen få elementer fra den gamle messen, som trinnbønnen i starten av messen. Hele messen ble også sunget at det (flott) kor, men jeg syntes nok at menigheten kunne ha deltatt noe mer; ofte var det bare Credo menigheten kunne synge med på.

I bloggen The New Liurgical Movement» leser vi om besøket i samme kirke:
I had the blessed opportunity to visit the London Oratory for their main Sunday Mass, as well as Solemn Vespers and it was a moving experience to say the least. A gorgeous piece of sacred architecture with more side altars than one can count, and well done liturgics in all regards completed the picture. Wonderful as well to see were the inclusion of the Tridentine liturgy in this parish at various times. Let us hope and pray that this harmonious co-existence becomes more normative in more parishes with the forthcoming liberalization. I cannot but recommend that if you get the opportunity to visit the London Oratory, you simply must. It is a gem within the Church and a beacon to be certain.

Dåp av dukker og kosebamser !!

I Nannestad kirke har ungdomsprest Terje Kjølsvik startet et nytt kreativt tiltakt i moderne trosopplæring; døping av dukker og kosebamser. Lekene får til og med sin egen dåpsattest. Dukke-dåpen skjedde for første gang i fjor. Slik skriver Vårt land i dag, og de fortsetter:

– Vi døpte alt fra Pokemon-figurer til krokodiller. Barnets viktigste leke må jo også få komme til himmelen, sier ungdomsprest Terje Kjølsvik … Mer alvorlig legger han til: – Vi ser det som et kreativt tiltak i moderne trosopplæring. Et virkemiddel som er et godt eksempel til etterfølgelse, mener han.

En særdeles merkelig praksis må jeg si, som svekker dåpen og andre sakramenter; de blir gjort til en ikke-virkelig, uviktig sak – etter min mening. Det er også svært underlig at ungdomspresten får støtte fra sin overordnede, biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme.

– At barna får en lekedåp for sine bamser er en måte å formidle ritualet på en pedagogisk og nær måte. Det skaper et trygt forhold til presten, kirkerommet og det som skal skje, sier biskopen til Romerikes Blad.

Les hele Vårt Lands artikkel her.

Derfor forlot jeg den lutherske kirken

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten derfor å bli katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kriste skal være ett, jfr. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

.. Det siste og mest avgjørende problemet gjorde seg da gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner. Jeg hadde allerede i noen år arbeidet med hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte måtte det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest? Anfektelsen, tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.

Les hele foredraget, som ble holdt 15/10, her.

Italia støtter pave Benedikt

Det Italienske parlamentet vedtok sist uke, med 208 mot 8 stemmer, en resolusjon om pave Benedict XVI’s foredrag om Islam 12/9. Det er visstnok første gang de italienske folkevalgte har uttrykt sin støtte til en offentlig uttalelse av en pave. I vedtaket leser vi bl.a.:

Vi uttrykker Italias fulle støtte til pave Benedict XVI etter de urettferdige angrepene og de uakseptable truslene som ble rettet mot hans person og mot Den katolske kirkes institusjoner, og volden som ble rettet mot enkelte troende og mot katolske grupper.

Les hele dette interessante vedtaket her.

Foredraget: Min vei til moderkirken

Her er avslutningen av foredraget jeg holdt på Katolsk Forum i Stavanger i dag om min min vei til Den katolske kirke:

Jeg må si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige.

Et radikalt liv i fattigdom

Når jeg nå jobber med søndagens preken, tenker jeg på mitt siste besøk i Assisi, i mars i år. Da ble jeg aller mest grepet av historien om den hellige Klara, som kom fra en svært rik familie, og som mot familiens vilje valgte å slutte seg til Frans og hans venner.

Den hellige Klara ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til «å forlate verden» før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: «Vis meg veien til Faderen». Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer utenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne.

Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes.

Les mer om den hellige Klara her.

Utfordrende tekster om fattigdom kommende søndag

Kommende søndag hører vi i Den katolske kirke teksten om den unge mannen som gikk trist fra et møte med Kristus, fordi han ikke klarte å skille seg med sin store rikdom. En skikkelig aktuell tekst for oss, som lever i slik overflod.

En mann kom løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?» Jesus sa til ham: Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, du skal hedre din far og din mor.» Men han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: «Én ting mangler deg: Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han var svært rik. Da så Jesus seg rundt i kretsen av disiplene og sa: «Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike.»

Les alle søndagens tekster her.

Kommer den tridentinske messen tilbake?

Onsdag skrev flere italienske og franske aviser at den gamle (tridentinske) messen ville bli frigitt. Teksten til ppavens ‘Motu proprio’ er ferdigskrevet og mangler bare pave benedikts underskrift.

Dette leser jeg i dag på det tyske nettstedet kreuz.net

Lignende rykter gikk også i vår, uten at det da skjedde noe, kanskje det er falske rykter på nytt. Jeg har sympati for alle som arbeider for at messen skal feires verdig, og at eksperimenter og ‘fikse’ ideer ikke skal forekomme i messen, men personlig savner jeg ikke den gamle, såkalte tridentinske messen – siden jeg aldri har opplevd den.

Daglige nyhetsmelding og analyser av katolsk kirkeliv startet

John Allen er nå i gang med sine daglige oppdateringer på nyhetssiden: http://johnallen.ncrcafe.org/. Jeg har flere ganger anbefalt ham som en av de mest innsiktsfulle kommentatorer, han blir jo også ofte brukt av fjernsynstasjoner som CNN og BBC.

De første tre nyheten er disse (i tilleg til hans ukentlige spalte):

No decision yet on condoms, Vatican sources say
Posted: Oct 11, 2006 at 08:59 EST.

Shift on limbo accents hope, «relativizes» church’s role in salvation
Posted: Oct 11, 2006 at 08:19 EST.

Catholic soldiers face no crisis of conscience on war, Bush official says
Posted: Oct 10, 2006 at 19:04 EST.

LES SELV HER.

Pavens foredrag er nå lagt ut med fotnoter etc.

Pavens mye omdiskuterte foredrag i Regensburg i Tyskland om forholdet mellom tro og viten (og der han også nevnte Islam) er nå lagt ut på Vatikanets nettsider i fullstendig form, med fothoter osv., slik pave Benedikt lovet tidligere.

Vi legger merke til at sitatet om Muhammed er innledet mer forsiktig i denne utgaven. For en måned siden sa paven så langt vi vet at «keiseren vendte seg til sin samtalepartner og sa ganske direkte (brusquely) ang. det sentrale spørsmålet om forholdet mellom religion og vold … ..» I den bearbeidede utgaven står det nå «og sa sjokkerende direkte (brusquely), på en måte som vi finner uakseptabel …».

Ellers er sitatet det samme og like dirkte som sist, og vi kan bare lure på om en litt forsiktigere innledning før de kritiske ord om Muhammed, ville ha mildnet den muslimske reaksjonen. Her siterer jeg den offisielle engelske versjonen:

I would like to discuss only one point (in this dialogue) – itself rather marginal to the dialogue as a whole – which, in the context of the issue of «faith and reason», I found interesting and which can serve as the starting-point for my reflections on this issue. …

… (The emperor) addresses his interlocutor with a startling brusqueness, a brusqueness that we find unacceptable, on the central question about the relationship between religion and violence in general, saying: «Show me just what Mohammed brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.” The emperor, after having expressed himself so forcefully, goes on to explain in detail the reasons why spreading the faith through violence is something unreasonable.

Å bli gjenkjent fordi man blogger

Rett før helgen hadde jeg den noe underlige opplevelsen å bli gjenkjent to dager etter hverandre (en gang i Oslo og en gang på en ferje i Ryfylke) fordi jeg blogger – og også har et bilde av meg selv på bloggen. Som prest er jeg vant med å bli gjenkjent av ukjente mennesker noen ganger, men det er første gang det skjer fordi jeg blogger.

Blogging og annen form for kommunikasjon per Internett oppfattes fortsatt som ganske nytt av mange, mens andre sier at dette selvsagt er fremtidens måte å kommunisere på. Jeg bruker jo selv Internett ganske så mye, men jeg er fortsatt ikke sikker på hvor langt jeg når gjennom dette mediet.

Statistikken min sier at jeg hadde besøk av ca 1100 ulike personer i september og at bloggens hovedside ble besøkt 1250 ganger – her er søkemotorene ikke regnet med. Det viser seg også at bloggen min blir besøkt nesten ti ganger så ofte som mine statiske nettsider http://aomoi.net/odv

Min vei til Moderkirken

Jeg sitter i dag og forbereder et foredrag jeg skal holde på Katolsk forum her i Stavanger kommende søndag om «Min vei til Moderkirken». Jeg prøver å benytte anledningen til å tenke gjennom (fra bunnen av) på nytt hva som førte meg fra Den lutherske til Den katolske kirke, og litt om hvordan jeg har opplevd byttet.

Det var slik for meg at sakramentene og det liturgisk livet var lite viktig for meg i flere år, men da jeg først begynte å legge vekt på (innenfor luthersk sammenheng) at vi kommuniserer med Gud gjennom disse midlene, gikk jeg lenger enn de fleste av mine lutherske venner.

Hvorfor klarte ikke jeg å bli værende innenfor de lutherske rammene, var det noe i min personlighet som gjorde at jeg måtte ta de fulle konsekvensene av min nye innsikt, eller var det andre elementer som styrte meg? Eller – et litt dristigere spørsmål – hvorfor har så mange liturgisk og sakramentalt opptatte lutheranere slått seg til ro med å være i en slik mellomposisjon som den lutherske kirke er, nå som Den katolske kirke for lenge siden er blit renset og reformert grundig nok?

“Alle døpte er kristne”

Dette sier Rune Larsen nylig i et oppslag i Vårt Land. Dette er også en katolsk måte å tenke på, faktisk er det ikke stor forskjell mellom det katolske og lutherske syn på dåpen. Svært ofte når vi har dåp i Den katolske kirke i Norge er store deler av dåpsfølget (og den ene av foreldrene) med i Den noske kirke, og det er fint at vi kan samles så fint om dåpen over kirkegrensene.

Slik kan vi lese i Vårt Land: Alle som lurer på om de er kristne, er det, slår sangeren Rune Larsen fast. .. Han definerer bare dem som selv tar aktivt avstand fra kristentroen, som ikke-kristne. .. Rune Larsen er opptatt av å fremheve dåpen.

– Tidligere sa jeg at jeg ble kristen da jeg var 20 år. Det har jeg sluttet med. Nå sier jeg at da jeg var 20 år, vendte jeg tilbake til min dåpspakt, sier Rune Larsen.

Selv vil jeg si (og det sa jeg lenge før jeg ble katolikk) at man blir en kristen i dåpen, og så kan man deretter være en god eller mindre god kristen/katolikk, en aktiv eller mindre aktiv kristen. Men det vil være svært upassende å kalle en døpt person en ikke-kristen – uten at han/hun har tatt tydelig avstand fra sin tro.

Les hele artikkelen i Vårt Land her.

Er 40% av verdens katolikker karismatikere?

En ny rapport fra «the Pew Forum on Religion & Public Life» forteller om en svært viktig og økende kraft innenfor kristendommen over hele verden, inklusiv den katolske kirke.

Denne grundige rapporten fra «the Pew Forum» beskriver pinsevenner og karismatiske kristne i ti ulike land. Pinsevenner og karismatikere har i stor grad samme praksis, men pinsevennene danner sine egne menigheter, mens karismatikerne vanligvis forblir innenfor sine menigheter, protestantiske eller katolske.

John Allen skriver om dette i denne artikkelen, og sier at det ser ut til å være ca 40% karismatikere innenfor Den katolske kirke. Hva dette vil bety for fremtiden, og hvordan vi skal tolke dette sier han ikke så mye om, men han fortsetter slik:

Combing through the data, substantial percentages of Catholics in all 10 nations describe themselves as charismatic, ranging from a high of 62 percent in Guatemala to a low of 8 percent in India. In the three largest Catholic nations, 57 percent of Brazilian Catholics are charismatic, 44 percent of Filipino Catholics, and 36 percent of American Catholics.

Overall, 43 percent of Catholics in these nations say they are charismatic, representing a block of 141.7 million people. Even though the numbers are skewed by the unusually high percentage in Brazil, the findings leave no doubt that the renewalist block in the Catholic church is enormous, perhaps as much as one-third of all Catholics in the world, and it represents an especially substantial percentage in parts of the global south. Moreover, because renewalist Christians tend to be more practicing, the percentage of active Catholics who are charismatic is likely even greater.

What all this means is that the renewalist outlook, in its various permutations around the world, is likely to have an enormous influence in shaping the future of Roman Catholicism.

Hele rapporten fra the Pew Forum kan man finne her.

Utfordrende tekster om skilsmisse denne søndagen

I morgen har Den katolske kirke over hele verden et sett tekster i messen som utfordrer oss. Først snakker Jesus om hva ekteskapet egentlig handler om og sier: «Fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Markus 10)

Denne delen av evangeliet skaper ikke de store problemene, men informerer oss og utfordrer oss til å se på ekteskapet som en fundamental og avgjørende institusjon i samfunnet. Men det som Jesus deretter sier, har vist seg å være vanskeligere å gjennomføre: «Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet.»

Det er i stor grad denne teksten som har gjort at Den katolske kirke har et så restriktivt syn på gjengifte (siden Kirken alltid tar bibeltekstene alvorlig), men samtidig vet vi at det fins fraskilte og også gjengifte mennesker i våre menigheter. Det er derfor er ekstra utfordring for en prest å preke denne søndagen, og jeg arbeider med saken akkurat nå.

Les alle søndagens tekster her.

Skroll til toppen